Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Jesus svarte: «Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som ber deg om drikke, da
hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.» Du undrer deg over at jeg skulle
be deg om bare en slik liten vennlighet, litt vann å drikke fra brønnen her. Hadde du bedt
meg, ville jeg latt deg drikke av det evige livs vann.
Kvinnen fattet ikke Kristi ord, men hun følte at de betydde noe spesielt. Hennes litt
spøkefulle måte å være på begynte å forandre seg. Hun trodde naturligvis at Jesus snakket
om brønnen like foran dem. «Herre,» sa hun, «du har ikke noe å dra opp vann med, og
brønnen er dyp. Hvor får du så det levende vann fra? Du er vel ikke større enn vår stamfar
Jakob som gav oss brønnen og selv drakk av den?»
Foran seg så hun bare en tørst vandringsmann som var støvet og trett etter reisen. I
tankene sammenlignet hun ham med den høyt ærede patriarken Jakob, og det var naturlig
for henne å tenke at ingen annen brønn kunne måle seg med den som fedrene hadde skaffet
til veie. Hun så tilbake til fedrene og fremover til Messias’ komme, mens han som var
fedrenes håp, Messias selv, var like ved siden av henne, uten at hun kjente ham.
Mange tørstende mennesker i dag er like ved kilden med levende vann, mens de ser langt
bort etter livets kildevell. «Tenk ikke med deg selv: Hvem skal fare opp til himmelen? - det
vil si for å hente Kristus ned - eller: Hvem skal stige ned i avgrunnen? - det vil si for å hente
Kristus opp fra de døde .... Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte., ... For hvis du
bekjenner med din munn at Jesus er Herre, og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist ham fra
de døde, skal du bli frelst.» Jesus svarte ikke straks på spørsmålet som gjaldt ham selv, men
han sa med dypt alvor: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som
drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste. Det vann jeg vil gi ham, skal bli en
kilde i ham med vann som veller fram og gir evig liv.»
Den som prøver å slokke sin tørst ved denne verdens kilder, drikker bare for å bli tørst
igjen. Overalt er det utilfredse mennesker som lengter etter noe som kan fylle sjelens trang.
Det er bare en som kan tilfredsstille dette behovet. Det verden trenger, er Kristus, slektenes
eneste håp. Guds nåde som bare han kan gi, er som levende vann. Den renser, forfrisker og
gir sjelen ny kraft. Jesus mente ikke at bare en eneste drikk av livets vann ville være nok.
Den som får smake Kristi kjærlighet, vil stadig lengte etter mer. Han ønsker ikke noe
annet. Verdens rikdom, ære og fornøyelser har ingen tiltrekning på ham. Hjertets stadige rop
er: «Mer av Jesus!» Og han som viser oss hva vi trenger, venter på å kunne tilfredsstille vår
sult og vår tørst. Hver menneskelig hjelpekilde og støtte, vil slå feil. Brønnene vil bli
tomme, dammene vil tørke bort, men vår gjenløser er en kilde som aldri blir tom. Vi kan
drikke, og drikke igjen, og vi vil alltid finne nytt, friskt vann. Den som Kristus bor hos, har
en kilde til velsignelse i seg, en kilde med vann «som veller fram og gir evig liv». Av denne
kilde kan vi øse styrke og nåde tilstrekkelig for ethvert behov.
117