Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Kapittel 19 - Ved Jakobs brønn
På sin vei til Galilea gikk Jesus gjennom Samaria. Det var midt på dagen da han kom til
den vakre dalen ved Sikem. Ved inngangen til denne dalen lå Jakobs brønn. Trett etter
vandringen satte han seg ned her for å hvile mens disiplene gikk bort til byen for å kjøpe
mat.
Jødene og samaritanerne var bitre fiender, og så langt det var mulig, unngikk de å ha noe
med hverandre å gjøre. Riktignok anså rabbinerne det for lovlig å handle med samaritanerne
i nødsfall, men alt samkvem med dem ble fordømt. En jøde ville ikke låne noe av en
samaritaner. Han ville heller ikke ta imot en vennlighet av ham, ikke engang et stykke brød
eller en kopp vann. Når disiplene kjøpte mat, var det i samsvar med landets skikk, men
lenger enn der gikk de ikke. Å be samaritanerne om noe, eller på noen måte gjøre dem en
tjeneste, falt ikke jødene inn, ikke engang Jesu disipler.
Jesus og den samaritanske kvinnen
Da Jesus satt ved brønnen, var han utmattet av sult og tørst. Vandringen helt fra
morgenen av hadde vært lang. Nå satt han i den hete middagssolen. Han følte tørsten enda
sterkere ved tanken på det kjølige, forfriskende vannet som var så nært. Likevel var det
utilgjengelig, for han hadde hverken tau eller vannkrukke, og brønnen var dyp. Han var stilt
under menneskelige kår, og måtte vente på at noen skulle komme og dra opp vann.
En kvinne fra Samaria nærmet seg. Tilsynelatende uten å legge merke til ham fylte hun
krukken sin med vann. Da hun snudde seg for å gå, bad Jesus henne om å få noe å drikke.
En slik gunst ville ingen avslå å yte. I Østen blir vannet kalt «Guds gave». Å tilby en tørst
vandringsmann noe å drikke ble ansett for å være en så hellig plikt at araberne i ørkenen
ville ta en omvei for å kunne utføre den.
Hatet mellom jøder og samaritanere avholdt kvinnen fra å tilby Jesus en vennlighet, men
han ville gjerne finne nøkkelen til hennes hjerte. Med en taktfullhet som har sitt opphav i
den guddommelige kjærlighet, bød han om en gunst i stedet for å tilby en. Tilbudet om en
vennlighet kunne ha blitt avslått, men tillit vekker tillit. Himmelens konge kom til dette
utstøtte menneske og bad henne om en tjeneste. Han som skapte havet og hersker over
vannene i det store dyp, som åpnet kildene i jordens indre, satt nå og hvilte ut ved Jakobs
brønn. Han var avhengig av vennlighet fra en fremmed, selv om det bare gjaldt litt vann å
drikke.
Levende vann
Kvinnen så at Jesus var jøde, og hun ble så overrasket at hun glemte å gi ham det han bad
om. For å finne ut hvilket motiv han hadde, spurte hun: «Hvordan kan du som er jøde, be
meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?»
116