Kristi Lidenskap_(norsk)

Kapittel 18 -
Kristi Lidenskap
Innflytelsen døperen Johannes hadde over nasjonen, hadde en tid vært større enn
rådsherrenes, prestenes og fyrstenes. Hvis han hadde gitt seg ut for å være Messias og satt i
gang et opprør mot Rom, ville prestene og folket ha samlet seg under hans fane. Satan hadde
prøvd å tilskynde Johannes til å gi etter for det som appellerer til den ærgjerrighet som
verdens erobrere har. Men selv om han var klar over sin makt, hadde han bestemt avslått å
ta imot denne storslåtte bestikkelsen. Den oppmerksomheten som var rettet mot ham, hadde
han henvist til en annen.
«Han skal vokse, jeg skal avta»
Nå så han at popularitetens tidevann var i ferd med å trekke seg tilbake fra ham selv til
Jesus. Folkeskarene omkring ham ble mindre dag for dag. Da Jesus kom fra Jerusalem til
traktene ved Jordan, strømmet folk til for å høre ham. Tallet på etterfølgere vokste hele
tiden, og mange kom for å bli døpt. Jesus døpte ikke selv, men lot disiplene utføre
handlingen. På den måten godkjente han den misjon hans forløper var kalt til. Men
Johannes’ disipler så med misunnelse på Jesu voksende popularitet. De stod ferdige til å
kritisere hans gjerning, og det varte ikke lenge før de fant en anledning. Det ble uenighet
mellom dem og jødene om dåpen var et gagnlig middel til å rense sjelen for synd. De hevdet
at Jesu dåp var vesentlig forskjellig fra Johannes’ dåp. Snart kom de i ordstrid med Jesu
disipler om ordlyden som burde brukes under dåpshandlingen. Og endelig gjaldt striden om
Jesus i det hele tatt hadde rett til å døpe.
De kom til Johannes med sine problemer og sa: «Rabbi, den mannen som var sammen
med deg på den andre siden av Jordan, og som du vitnet om, han døper nå, og alle går til
ham.» Slik prøvde Satan å friste Johannes. Selv om Johannes snart var ferdig med sin
gjerning, var det fremdeles mulig for ham å hindre Kristi virksomhet. Hvis han hadde følt
medlidenhet med seg selv og gitt uttrykk for sorg eller skuffelse over å bli gjort overflødig,
ville han ha sådd splidens frø og tilskyndet til misunnelse. På den måten kunne han i høy
grad hindret evangeliets fremgang.
Av naturen hadde Johannes de feil og svakheter som er felles for alle mennesker, men
Guds kjærlighet hadde forvandlet ham. Han levde i en atmosfære som ikke var ødelagt av
egoisme og ærgjerrighet, og var høyt hevet over misunnelsens smitte. Han viste ingen
forståelse for disiplenes misnøye. I stedet viste han hvor klart han forstod sitt eget forhold til
Messias, og hvilken glede han kjente ved å motta ham som han hadde beredt veien for.
Han sa: «Et menneske kan ikke få noe, om det ikke blir gitt ham fra himmelen. Dere er
selv mine vitner på at jeg sa: Jeg er ikke Messias, men jeg er sendt i forveien for ham. Den
som har bruden, han er brudgom. Men brudgommens venn som står og hører på ham, gleder
seg over å høre brudgommens stemme.» Johannes fremstilte seg selv som vennen som er
113