Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
ofringene ville bli uten virkning når den store begivenheten som de i århundrer hadde pekt
frem til, var fullbyrdet.
Fordi hele ritualtjenesten var et symbol på Kristus, hadde den ingen verdi uten ham. Da
jødene beseglet sin forkastelse av Jesus ved å overgi ham til døden, forkastet de alt som
gjorde templet og tjenesten der meningsfull. Helligheten var veket bort fra det, og det var
dømt til å ødelegges. Fra den dagen var ofringene og ritualene i forbindelse med dem uten
mening. Lik Kains offer gav de ikke uttrykk for tro på Kristus. Ved å ta livet av ham ødela
jødene i virkeligheten sitt tempel. Da Jesus ble korsfestet, revnet forhenget i templet i to fra
øverst til nederst som tegn på at det store, endelige offer var brakt, og at offersystemet var
opphørt for alltid.
«Jeg skal reise det opp på tre dager.» Da Jesus døde, så det ut som om mørkets makter
fikk overhånd, og de triumferte over sin seier. Men fra Josefs grav kom Jesus frem som
seierherre. «Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem fram til spott og spe da
han triumferte over dem på korset.» I kraft av sin død og oppstandelse gjør han
prestetjeneste i «det sanne møtetelt, som ikke er reist av mennesker, men av Herren». Det
var mennesker som reiste møteteltet i ørkenen, og det var mennesker som bygde det jødiske
tempel. Men helligdommen i himmelen som den jordiske var et bilde av, ble ikke bygd av
noen jordisk arkitekt. «Se, det kommer en mann, hans navn er Spire .... Han skal bygge
Herrens tempel. ... Han skal vinne ære og makt. På sin trone skal han sitte og herske; ved
hans trone skal det være en prest.”
Offertjenesten som hadde pekt frem til Kristus, forsvant, men menneskenes
oppmerksomhet ble vendt mot det sanne offer for verdens synd. Det jordiske presteskapet
opphørte, men vi retter blikket mot Jesus som gjør tjeneste i den nye pakt, «og til det
rensende blod som taler sterkere enn Abels blod». «Veien inn i helligdommen» var ikke
åpnet så lenge «det forreste teltet» enda stod .... «Men Kristus er kommet som øversteprest
for de frelsesgoder som vi nå har. Han har gått gjennom det teltet som er større og mer
fullkomment, og som ikke er laget av menneskehånd .... Ikke med blod av bukker og kalver,
men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen en gang for alle, og således vant han en
evig forløsning.”
«Derfor kan han også fullt, og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han
alltid lever og går i forbønn for dem.» Selv Om tjenesten skulle flyttes fra det jordiske til det
himmelske tempel, og selv om helligdommen og vår store øversteprest ville være usynlig
for det menneskelige blikk, skulle ikke disiplene lide noe tap av den grunn. De ville ikke
merke noe avbrekk i fellesskapet med ham, og heller ikke mindre kraft som følge av hans
fravær.
104