Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Folk trengte seg nær til Kristus med inderlige bønner og klager: Herre, velsign meg! Han
hørte hvert rop. Med en medfølelse som overgår den en kjærlig mor har, bøyde han seg over
de stakkars menneskene. Han tok seg av alle, og alle ble hjulpet, hvilken sykdom de enn led
av. De stumme åpnet leppene til pris, de blinde så helbrederens ansikt, og glede fylte
hjertene til dem som led.
Da prestene og tempeltjenerne ble vitne til det som hendte, var det som en åpenbaring for
dem å høre de lydene som svirret. Folk fortalte om de smerter de hadde hatt, om sine
skuffede forhåpninger, om smertefulle dager og søvnløse netter. Da den siste gnist av håp
syntes å være sloknet, hadde Kristus helbredet dem. Byrden var så tung, sa en av dem, men
jeg har funnet en hjelper. Han er Guds Messias. Jeg vil vie mitt liv til å tjene ham. Foreldre
sa til barna sine: Han har reddet livet deres. Stem i og pris ham! Barn og unge, fedre og
mødre, venner og tilskuere forente seg i takksigelse og lovsang. Håp og glede fylte dem. De
fikk fred i sinnet og var blitt friske på sjel og kropp. De reiste hjem, og overalt forkynte de
Jesu uforlignelige kjærlighet.
Da Jesus ble korsfestet, var disse ikke med i den støyende hopen som ropte: «Korsfest!
Korsfest ham!» De hadde medfølelse med Jesus, for de hadde selvopplevd hans store
medfølelse og underfulle makt. De visste at han var deres frelser, for han hadde helbredet
dem både på kropp og sjel. De lyttet til apostlenes forkynnelse, og de forstod Guds ord som
trengte inn i deres sinn. Nå ble de formidlere av hans nåde og redskaper til menneskers
frelse.
De som hadde flyktet bort fra tempel forgården, kom omsider tilbake. De var delvis
kommet over den panikk som hadde grepet dem, men uttrykket i ansiktet deres vitnet om
frykt og usikkerhet. Med forbauselse var de vitne til det Jesus hadde gjort, og de var
overbevist om at han oppfylte profetiene om Messias.
Vanhelligelsen av templet var en synd som i stor grad hvilte på prestene. Det var de som
hadde ansvaret for at forgården var blitt til en markedsplass. Folk ellers var forholdsvis
uskyldige i dette. Jesu guddommelige myndighet hadde gjort inntrykk på dem, men
prestenes og rådsherrenes innflytelse veide likevel mest. De betraktet Kristi misjon som noe
nytt, og tvilte på hans rett til å gripe inn i det som templets ledelse tillot. De var fortørnet
over at handelen var blitt avbrutt, og de undertrykte Den Hellige Ånds tilskyndelse.
Fremfor alle andre burde prestene og rådsherrene ha forstått at Jesus var den som Gud
hadde salvet, for de hadde de hellige bokruller som beskrev hans misjon. De visste at
rensingen av templet var en manifestasjon av noe mer enn menneskelig makt. Hvor mye de
enn hatet Jesus, kunne de ikke fri seg fra tanken om at han kanskje var en profet sendt av
Gud for å gjenopprette templets hellighet. Med en aktelse som hadde sin rot i denne frykten,
gikk de til ham og spurte: «Kan du vise oss et tegn på at du har rett til å gjøre dette?»
102