Kristi Lidenskap_(norsk)

Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap. Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap.

newcovenantpublicationsintl
from newcovenantpublicationsintl More from this publisher
06.04.2023 Views

Kristi Lidenskap Folk trengte seg nær til Kristus med inderlige bønner og klager: Herre, velsign meg! Han hørte hvert rop. Med en medfølelse som overgår den en kjærlig mor har, bøyde han seg over de stakkars menneskene. Han tok seg av alle, og alle ble hjulpet, hvilken sykdom de enn led av. De stumme åpnet leppene til pris, de blinde så helbrederens ansikt, og glede fylte hjertene til dem som led. Da prestene og tempeltjenerne ble vitne til det som hendte, var det som en åpenbaring for dem å høre de lydene som svirret. Folk fortalte om de smerter de hadde hatt, om sine skuffede forhåpninger, om smertefulle dager og søvnløse netter. Da den siste gnist av håp syntes å være sloknet, hadde Kristus helbredet dem. Byrden var så tung, sa en av dem, men jeg har funnet en hjelper. Han er Guds Messias. Jeg vil vie mitt liv til å tjene ham. Foreldre sa til barna sine: Han har reddet livet deres. Stem i og pris ham! Barn og unge, fedre og mødre, venner og tilskuere forente seg i takksigelse og lovsang. Håp og glede fylte dem. De fikk fred i sinnet og var blitt friske på sjel og kropp. De reiste hjem, og overalt forkynte de Jesu uforlignelige kjærlighet. Da Jesus ble korsfestet, var disse ikke med i den støyende hopen som ropte: «Korsfest! Korsfest ham!» De hadde medfølelse med Jesus, for de hadde selvopplevd hans store medfølelse og underfulle makt. De visste at han var deres frelser, for han hadde helbredet dem både på kropp og sjel. De lyttet til apostlenes forkynnelse, og de forstod Guds ord som trengte inn i deres sinn. Nå ble de formidlere av hans nåde og redskaper til menneskers frelse. De som hadde flyktet bort fra tempel forgården, kom omsider tilbake. De var delvis kommet over den panikk som hadde grepet dem, men uttrykket i ansiktet deres vitnet om frykt og usikkerhet. Med forbauselse var de vitne til det Jesus hadde gjort, og de var overbevist om at han oppfylte profetiene om Messias. Vanhelligelsen av templet var en synd som i stor grad hvilte på prestene. Det var de som hadde ansvaret for at forgården var blitt til en markedsplass. Folk ellers var forholdsvis uskyldige i dette. Jesu guddommelige myndighet hadde gjort inntrykk på dem, men prestenes og rådsherrenes innflytelse veide likevel mest. De betraktet Kristi misjon som noe nytt, og tvilte på hans rett til å gripe inn i det som templets ledelse tillot. De var fortørnet over at handelen var blitt avbrutt, og de undertrykte Den Hellige Ånds tilskyndelse. Fremfor alle andre burde prestene og rådsherrene ha forstått at Jesus var den som Gud hadde salvet, for de hadde de hellige bokruller som beskrev hans misjon. De visste at rensingen av templet var en manifestasjon av noe mer enn menneskelig makt. Hvor mye de enn hatet Jesus, kunne de ikke fri seg fra tanken om at han kanskje var en profet sendt av Gud for å gjenopprette templets hellighet. Med en aktelse som hadde sin rot i denne frykten, gikk de til ham og spurte: «Kan du vise oss et tegn på at du har rett til å gjøre dette?» 102

Kristi Lidenskap Jesus hadde Messias’ kjennetegn Jesus hadde vist dem et tegn. Ved å la lys stråle inn i deres sinn, og ved at de var vitne til at han gjorde de gjerninger som Messias skulle gjøre, hadde han gitt overbevisende vitnesbyrd om hvem han var. Da de nå bad om et tegn, svarte han med en lignelse som viste at han gjennomskuet deres ondskap og så hvor langt den ville føre dem. «Riv ned dette templet,» sa han, «og jeg skal reise det opp på tre dager.» Denne uttalelsen hadde en dobbelt mening. Han hentydet ikke bare til ødeleggelsen av jødenes tempel og gudstjeneste, men også til sin egen død, til sitt legemes tempel. Jødene var alt i ferd med å legge sine onde planer. Da prestene og rådsherrene vendte tilbake til templet, hadde de til hensikt å slå Jesus i hjel, og på den måten bli kvitt fredsforstyrreren. Da han åpenbarte deres egne planer, forstod de ham likevel Ikke. De mente at hans ord bare gjaldt templet i Jerusalem, og utbrøt i forbitrelse: «I førtiseks år har de bygd på dette templet, og du vil reise det opp igjen på tre dager?» Nå følte de at Jesus hadde gjort deres vantro berettiget, og dette gjorde dem enda mer oppsatt på å forkaste ham. Kristus la ikke opp til at jødene nødvendigvis skulle forstå denne uttalelsen, og heller ikke disiplene på dette tidspunkt. Han visste at fienden ville fordreie hans ord og bruke dem mot ham. Under forhøret av ham ville de bli brukt som en anklage, og på Golgata ville de bli slynget mot ham som en hån. Men å forklare dette nå ville gi disiplene kjennskap til det han skulle lide, og påføre dem en sorg som de enda ikke var i stand til å bære. En forklaring på et for tidlig tidspunkt ville avsløre for jødene hva følgene ville bli av deres fordom og vantro. De hadde alt begitt seg inn på en vei som de ufravikelig ville følge inntil han ble ført bort som et lam for å slaktes. Kristus kom med denne uttalelsen først og fremst med tanke på dem som kom til å tro på ham, og han visste at den ville bli gjentatt. Når den ble kunngjort under påskehøytiden, ville tusener av mennesker få høre den, for den ville nå ut til alle deler av verden. Etter at han hadde stått opp fra de døde, ville betydningen av den være klar. For mange ville den være et avgjørende vitnesbyrd om hans guddommelighet. På grunn av det åndelige mørket som rådde hos disiplene, hendte det ofte at selv ikke de kunne fatte hans undervisning. Men mye ble klarlagt for dem ved det som senere skjedde. Når han ikke lenger var sammen med dem, ville hans ord styrke dem og gjøre dem faste i troen. Når det gjaldt hentydningen til templet i Jerusalem, hadde Jesu ord: «Riv ned dette templet, og jeg skal reise det opp på tre dager,» en dypere mening enn tilhørerne var klar over. Kristus var selv templets grunnvoll og liv, og tjenesten der pekte frem til Guds Sønns offer. Presteskapet var opprettet for å fremstille Kristi natur og gjerning som mellommann. Hele planen for offertjenesten var et forbilde på Jesu død for å gjenløse verden. Disse 103

<strong>Kristi</strong> <strong>Lidenskap</strong><br />

Folk trengte seg nær til Kristus med inderlige bønner og klager: Herre, velsign meg! Han<br />

hørte hvert rop. Med en medfølelse som overgår den en kjærlig mor har, bøyde han seg over<br />

de stakkars menneskene. Han tok seg av alle, og alle ble hjulpet, hvilken sykdom de enn led<br />

av. De stumme åpnet leppene til pris, de blinde så helbrederens ansikt, og glede fylte<br />

hjertene til dem som led.<br />

Da prestene og tempeltjenerne ble vitne til det som hendte, var det som en åpenbaring for<br />

dem å høre de lydene som svirret. Folk fortalte om de smerter de hadde hatt, om sine<br />

skuffede forhåpninger, om smertefulle dager og søvnløse netter. Da den siste gnist av håp<br />

syntes å være sloknet, hadde Kristus helbredet dem. Byrden var så tung, sa en av dem, men<br />

jeg har funnet en hjelper. Han er Guds Messias. Jeg vil vie mitt liv til å tjene ham. Foreldre<br />

sa til barna sine: Han har reddet livet deres. Stem i og pris ham! Barn og unge, fedre og<br />

mødre, venner og tilskuere forente seg i takksigelse og lovsang. Håp og glede fylte dem. De<br />

fikk fred i sinnet og var blitt friske på sjel og kropp. De reiste hjem, og overalt forkynte de<br />

Jesu uforlignelige kjærlighet.<br />

Da Jesus ble korsfestet, var disse ikke med i den støyende hopen som ropte: «Korsfest!<br />

Korsfest ham!» De hadde medfølelse med Jesus, for de hadde selvopplevd hans store<br />

medfølelse og underfulle makt. De visste at han var deres frelser, for han hadde helbredet<br />

dem både på kropp og sjel. De lyttet til apostlenes forkynnelse, og de forstod Guds ord som<br />

trengte inn i deres sinn. Nå ble de formidlere av hans nåde og redskaper til menneskers<br />

frelse.<br />

De som hadde flyktet bort fra tempel forgården, kom omsider tilbake. De var delvis<br />

kommet over den panikk som hadde grepet dem, men uttrykket i ansiktet deres vitnet om<br />

frykt og usikkerhet. Med forbauselse var de vitne til det Jesus hadde gjort, og de var<br />

overbevist om at han oppfylte profetiene om Messias.<br />

Vanhelligelsen av templet var en synd som i stor grad hvilte på prestene. Det var de som<br />

hadde ansvaret for at forgården var blitt til en markedsplass. Folk ellers var forholdsvis<br />

uskyldige i dette. Jesu guddommelige myndighet hadde gjort inntrykk på dem, men<br />

prestenes og rådsherrenes innflytelse veide likevel mest. De betraktet <strong>Kristi</strong> misjon som noe<br />

nytt, og tvilte på hans rett til å gripe inn i det som templets ledelse tillot. De var fortørnet<br />

over at handelen var blitt avbrutt, og de undertrykte Den Hellige Ånds tilskyndelse.<br />

Fremfor alle andre burde prestene og rådsherrene ha forstått at Jesus var den som Gud<br />

hadde salvet, for de hadde de hellige bokruller som beskrev hans misjon. De visste at<br />

rensingen av templet var en manifestasjon av noe mer enn menneskelig makt. Hvor mye de<br />

enn hatet Jesus, kunne de ikke fri seg fra tanken om at han kanskje var en profet sendt av<br />

Gud for å gjenopprette templets hellighet. Med en aktelse som hadde sin rot i denne frykten,<br />

gikk de til ham og spurte: «Kan du vise oss et tegn på at du har rett til å gjøre dette?»<br />

102

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!