Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
og upåaktet, stod han som alt dette var et symbol på. Han hadde selv gitt rettledning om
ofringene. Han forstod deres symbolske verdi, og han så at de ble forvansket og misforstått.
Åndelig gudsdyrkelse var hurtig i ferd med å forsvinne. Det var ikke noe som knyttet
prestene og rådsherrene til deres Gud. Kristus ville innføre en helt annerledes gudsdyrkelse.
Med et granskende blikk betrakter Kristus hele denne scenen mens han står på trappen til
tempelforgården. Med profetisk blikk ser han inn i fremtiden. Han ser ikke bare år, men
århundrer og tidsaldrer. Han ser hvordan prester og rådsherrer vil ta fra de trengende det
som er deres rett, og hindre at evangeliet blir forkynt for de fattige. Han ser hvordan Guds
kjærlighet blir skjult for syndere, og hvordan menneskene vil gjøre hans nåde til en
handelsvare.
Harme, myndighet og kraft kommer til uttrykk i ansiktet hans mens han ser på alt dette.
Alle stirrer på ham. De som er opptatt med sin vanhellige virksomhet, kan ikke få blikket
bort fra ansiktet hans. De føler at denne mannen leser deres innerste tanker, at han oppdager
deres skjulte motiver. Noen forsøker å skjule ansiktet, som om deres onde handlinger står
skrevet der og blir gjennomskuet av disse forskende øyne.
Forvirringen stilner. Lyden av handel og pruting har opphørt. Stillheten begynner å bli
pinlig. En følelse av hellig redsel overvelder forsamlingen. Det er som om de blir stevnet for
Guds domstol for å svare for sine handlinger. Når de betrakter Kristus, ser de hvordan det
guddommelige bryter gjennom det menneskelige. Himmelens Herre står slik som dommeren
vil stå på den ytterste dag. Ennå er han ikke omgitt av den herlighet som han da vil ha, men
han har den samme makt til å se inn i sjelen. Blikket glir over folkeskaren og fester seg ved
hver enkelt person. Han synes å heve seg over dem med en bydende verdighet, og ansiktet
lyser med en guddommelig glans. Han taler, og den klare, kraftige røsten som på Sinaifjellet
forkynte den loven som prester og rådsherrer nå overtrer, gir gjenlyd gjennom
templets bueganger: «Bort med dette, gjør ikke min Fars hus til en markedsplass!»
Langsomt går han ned trappetrinnene, og idet han løfter svepen av tauverk som han
plukket opp ved inngangen, befaler han kremmerflokken å forlate tempelområdet. Med en
nidkjærhet og strenghet som han aldri før har lagt for dagen, velter han pengevekslernes
bord, og pengene skrangler bortover marmorgulvet. Ingen drister seg til å tvile på hans
myndighet. Ingen våger å samle opp pengene de har skaffet seg på en så uhederlig måte.
Jesus slår dem ikke med svepen, men i hånden hans ser den ut som et flammesverd.
Tempeltjenerne, prestelige spekulanter, pengevekslere og kveghandlere med sine sauer og
okser, skynder seg bort fra stedet. De har bare en tanke i hodet: å komme vekk fra den
fordømmelsen de føler i hans nærhet.
En panisk redsel griper folkemengden som føler seg overveldet av hans guddommelighet.
Fra hundrer av likbleke lepper kommer et redselsskrik. Selv disiplene skjelver. De er slått av
99