Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
duer som kurret, blandet seg med pengerasling og hissig krangel. Forvirringen var så stor at
den forstyrret dem som kom for å tilbe, og ordene som var henvendt til Den Høyeste,
druknet i larmen som trengte inn i templet.
Jødene var overordentlig stolte av sin fromhet. De frydet seg over templet, og de
betraktet enhver mishagsytring som gudsbespottelse. De var svært strenge når det gjaldt å
utføre de seremonier som hadde tilknytning til templet, men pengekjærhet hadde fått
overhånd over deres skrupler. De var neppe klar over hvor langt de var kommet bort fra den
opprinnelige hensikt med den tjenesten som Gud selv hadde innstiftet.
Da Herren steg ned på Sinai-fjellet, ble stedet helliget ved hans nærvær. Moses fikk
pålegg om å avmerke en grense rundt fjellet og hellige det. Slik lød Herrens advarende ord:
«Ta dere i vare for å gå opp på fjellet! Kom ikke nær foten av det! Enhver som kommer nær
fjellet, skal miste livet. Ingen hånd må røre ved ham. Han skal steines eller skytes. Enten det
er et dyr eller et menneske, skal det miste livet.” Slik ble de undervist om at hvor som helst
Gud åpenbarer seg, er stedet hellig. Området omkring templet skulle ha vært betraktet som
hellig, men i kampen for vinning ble alt dette oversett.
Prestene og rådsherrene var kalt til å være Guds representanter for folket. De burde ha
rettet på misbruket av templets forgård og gitt folk et eksempel på rettskaffenhet og
medfølelse. I stedet for å tenke på sin egen fordel, skulle de tatt hensyn til tilbedernes
situasjon og behov, og vært parat til å hjelpe dem som ikke var i stand til å skaffe de
offerdyr som krevdes. Men det gjorde de ikke. Gjerrighet hadde forherdet dem.
Til denne høytiden kom det også mennesker som hadde det vondt, som led savn og nød.
Det var blinde, halte og døve. Noen ble fraktet på bårer. Det kom mange som var for fattige
til å kjøpe selv det ringeste offer for Herren. De var for fattige til endog å kjøpe den maten
de trengte for å stille sin egen sult. Disse menneskene følte seg svært ulykkelige over
prestenes uttalelser. Prestene roste seg av sin fromhet. De gav seg ut for å være folkets
beskyttere, men de var blottet for sympati og medfølelse. De fattige, de syke og de døende
tryglet forgjeves om litt velvilje, men det vakte ingen medynk hos prestene.
Da Jesus kom inn i templet, oppfattet han hele situasjonen. Han så den uærlige handel.
Han så nøden hos de fattige som mente at uten blodsutgytelse var det ingen forlatelse for
deres synder. Han så at den ytre tempelforgård var blitt forvandlet til et vanhellig sted. Det
hellige området var blitt til en eneste stor markedsplass.
Jesus rydder templet
Han så at her måtte noe gjøres. Tallrike seremonier ble pålagt folket uten at de fikk noen
skikkelig undervisning om betydningen av dem. De som kom til templet, brakte sine offer
uten å forstå at dette var forbilder på det eneste fullkomne offer. Og midt iblant dem, ukjent
98