Historier om ugress

k n u t langeland
Historier om ugress
Planter til nytte og glede
pax forlag, oslo 2023

© pax forlag 2023
omslag: akademisk publisering
trykk: print best oü, estland
printed in estonia
isbn 978-82-530-4259-6
Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Innhold
11 Forord
13 Ugress
25 Herbarium – plantene forteller
29 Ryllik
Achillea millefolium
35 Nyseryllik
Achillea ptarmica
39 Skvallerkål
Aegopodium podagraria
43 Kveke
Agropyron repens syn. Elymus repens ssp.
repens syn. Elymus repens, syn. Elytrigia
repens
47 Løkurt
Alliaria petiolata
51 Ramsløk
Allium ursinum
55 Hvit gåseblom
Anthemis arvensis syn. Cota arvensis
59 Hundekjeks
Anthriscus sylvestris
63 Burot
Artemisia vulgaris
69 Floghavre
Avena fatua
73 Flikbrønsle
Bidens tripartita
77 Ormrot
Bistorta officinalis syn. Polygonum bistorta
81 Stolt henrik
Blitum bonus-henricus syn. Chenopodium
bonus-henricus
85 Russekål
Bunias orientalis
89 Soleiehov – bekkeblom
Caltha palustris
93 Ugressklokke
Campanula rapunculoides
97 Gjetertaske
Capsella bursa-pastoris
101 Engkarse
Cardamine pratensis
105 Krusetistel
Carduus crispus
109 Geitrams
Epilobium angustifolium
syn. Chamaenerion angustifolium
113 Meldestokk
Chenopodium album
117 Åkertistel
Cirsium arvense
121 Hvitbladtistel
Cirsium heterophyllum
125 Åkervindel
Convolvulus arvensis
131 Gul gåseblom
Cota tinctoria syn. Anthemis tinctoria
135 Kornblom
Cyanus segetum syn. Centaurea cyanus
139 Gulrot
Daucus carota
143 Åkersnelle
Equisetum arvense
147 Skogsnelle
Equisetum sylvaticum

151 Åkervortemelk
Euphorbia helioscopia
155 Vårkål
Ficaria verna syn. Ranunculus ficaria
159 Mjødurt
Filipendula ulmaria
163 Jordrøyk
Fumaria officinalis
167 Kvassdå
Galeopsis tetrahit
171 Peruskjellfrø
Galinsoga parviflora
175 Klengemaure
Galium aparine
179 Korsknapp
Glechoma hederacea
183 Bulmeurt/villrot
Hyoscyamus niger
189 Landøyda
Jacobaea vulgaris syn. Senecio jacobaea
193 Lyssiv
Juncus effusus
197 Dauvnesle
Lamium album
201 Prestekrage
Leucanthemum vulgare
205 Torskemunn, lintorskemunn
Linaria vulgaris
209 Svimling
Lolium temulentum
213 Kamilleblom
Matricaria chamomilla, syn. M. recutita
217 Åkermynte
Mentha arvensis
221 Åkerforglemmegei
Myosotis arvensis
225 Kornvalmue
Papaver rhoeas
229 Groblad
Plantago major
235 Tungras
Polygonum aviculare
239 Mattemure/gåsemure
Potentilla anserina syn. Argentina anserina
243 Blåkoll
Prunella vulgaris
247 Engsoleie, smørblomst
Ranunculus acris
251 Krypsoleie
Ranunculus repens
255 Engsyre
Rumex acetosa, småsyre – Rumex acetocella
261 Høymol
Rumex longifolius
265 Engsmelle
Silene vulgaris
269 Åkersennep
Sinapis arvensis
273 Veisennep
Sisymbrium officinale
277 Svartsøtvier
Solanum nigrum
281 Åkerdylle
Sonchus arvensis
285 Åkersvinerot
Stachys palustris
289 Vassarve
Stellaria media
293 Reinfann
Tanacetum vulgare
297 Løvetann
Taraxacum officinale-gruppen
303 Pengeurt
Thlaspi arvense
307 Hestehov
Tussilago farfara
311 Stornesle
Urtica dioica
315 Litteratur, kilder og bilder
10

Forord
Nysgjerrighet og begeistring preger denne boken på mange måter.
Selv har jeg vært nysgjerrig på biologi, og særlig botanikk, i hele mitt
liv. Jeg vokste opp i et hjem med kunnskap og interesse for planter,
hvor min far engasjerte seg allerede i mine første forsøk på å presse planter.
Senere gikk jeg på Frogner realskole og gymnas, der Asbjørn Hagen var en
legendarisk lærer i naturfag. Han oppmuntret gjerne til selvstudier utover
skolens pensum.
To bokverk var tidlig i livet svært inspirerende for meg. Det første var Norges
planter av Knut Fægri, den andre var Planter og tradisjon av Ove Arbo Høeg.
Begge forfatterne formidler begeistring og kunnskap, og jeg er glad for å gi noen
av deres kunnskaper videre i denne boken. I det hele tatt bygger mitt arbeid
på kunnskapen til mange av arbeidene til fagfolk gjennom mange hundre og
tusen år. Nysgjerrighet og begeistring fikk dem til å samle kunnskaper om planter
og plantebruk og nedfelle dette på en slik måte at det ble bevart til senere
generasjoner.
Et arbeidsstipend fra Det faglitterære fond gjorde det mulig å fordype seg i
et tema som lenge har interessert meg: bruken av planter og plantenes kulturhistorie.
Hvordan har plantene forflyttet seg sammen med åkerbruket gjennom
Europa de siste 10 000 årene, og hvilke tradisjoner er knyttet til de ulike plantene?
For å finne svarene på dette, måtte jeg til de virkelig gamle skriftene.
Under et studieopphold i Athen fikk jeg hjelp og støtte av Det norske institutt
i Athen og The Nordic Library, gjennom dem ble jeg også akkreditert til
Blegen Library ved American School of Classical Studies at Athens. Der fikk
jeg se, og studere, alt det de hadde av gamle skrifter. Jeg må virkelig få takke for
den begeistring og hjelpsomhet de utviste for mitt prosjekt. En annen studiereise
gikk til London og The Wellcome Library, en av verdens største samlinger
av faglitteratur og bilder. Også der fikk jeg hjelp til å studere det som har vært
skrevet om plantenes medisinske virkning.
11

Når vi først er innom medisinsk bruk av urter, vil jeg gjøre oppmerksom på at
dette verken er en legebok eller ment som rådgivning innen alternativ medisin.
Konsulter alltid en lege før du prøver ut nye urter mot sykdom.
Jeg har vært perifert tilknyttet miljøet ved Naturhistorisk museums samlinger
på Tøyen. Jeg vil i den forbindelse spesielt få takke Eirik Ringdal, som har vært
min diskusjonspartner når det gjelder herbarier, og som var den som først ga
meg tilgang til universitetets samling av herbarieark. Ved Norges Miljø- og
biovitenskapelige universitet har jeg all grunn til å takke den allvitende Even
Bratberg, optimistisk og hjelpsom, og Hilde-Gunn Opsahl Sorteberg, professor
og forsker innen biovitenskap.
Da teksten var skrevet og fotografiene var tatt, fikk jeg god hjelp av Anders
Often, botaniker ved Norsk institutt for naturforskning, til å kvalitetssikre
teksten, og Vibekke Vange, førstelektor i botanikk ved Norges teknisk-naturvitenskapelig
universitet og bestyrer av Ringve botaniske hage i Trondheim, til
å gå gjennom bildematerialet. Tusen takk!
En bok skal også utgis. Det vil skje på Pax Forlag, der jeg ble tatt godt imot
svært tidlig i mitt prosjekt. Takk til dere! Uten dere hadde det ikke blitt noen
bok.
Jeg ønsker i denne boken å formidle at ugress er kulturplanter og verdifulle i
tillegg til å være til bryderi i hagebruk og landbruk. Ugresset har kvaliteter som
kan bli viktige i en fremtid med klimaforandringer. Kjære leser, jeg håper at jeg
med denne boken kan vekke din nysgjerrighet og begeistring for botanikk og
ugress.
12

28

Ryllik
Achillea millefolium
Ryllik er en plante de fleste kjenner. Den vokser villig i enger, veikanter,
skråninger og på beitemark. Blomstene sitter i en tett,
gråhvit halvskjerm på en opprett blomsterstengel som blir 20–60
centimeter høy. Ved bakken har den en grågrønn bladrosett av finflikete
blader. Blomstrings tiden er juni til september. Ryllik formerer seg med både
frø og korte rotskudd. Ryllikfrø spirer i de øverste to centimeter av jorden.
Ligger de dypere, kan de ligge lenge i dvale til de kommer opp til overflaten
igjen og vil spire.
Ryllik er slett ikke bare et ugress. Faktisk har den fra svært gammel tid og
helt opp til i dag hatt et godt renommé som legeurt og er omtalt i mange gamle
legeskrifter fra Kina, Midtøsten og Hellas, også her i Norden. Det har vist seg at
det virksomme stoffet chamazulen har bakteriedrepende effekt. Det er stort sett
de medisinske virkningene den blir brukt for, men den samles også som teurt
og for duftens skyld.
Ryllik er en virkelig verdensborger og vokser i de fleste land på den nordlige
halvkule. Opprinnelig var den viltvoksende i noen land i Europa og Asia og ble
tidlig spredt som ugress med det aller første jordbruket, men også med hensikt
som legeurt og som fôr til husdyr. Slik er den også kommet til Australia og New
Zealand.
En vanlig variant av navnet ryllik har vært røllik, eller røllike på dansk. I
Rogaland har den flere steder vært kalt hardhaus fordi stengelen står stiv og
strunk hele vinteren. Det botaniske slektsnavnet Achillea er gammelt og skal
opprinnelig ha vært knyttet til sagnhelten Akilles, som ifølge gresk mytologi
brukte ryllikblader til å hele soldatenes sår under krigen ved Troja.
I middel alderen ble ryllik kalt millefolium, eller tusenblad, av botanikerne på
grunn av de svært findelte bladene, et navn som den svenske botanikeren Carl
von Linné videreførte som artsepitet. Linné satte opp et system der planter som
er like i bygning og egenskaper er regnet som én art. Nært beslektede arter er
samlet i en planteslekt. Et vitenskapelig plantenavn består vanligvis av to ledd.
29

Det første er slektsnavnet, som skrives med stor forbokstav, og det andre er det
såkalte artsepitetet, og det skrives med liten forbokstav.
De medisinske egenskapene som ryllik blir tillagt, er de samme i mange
forskjellige kulturer. Linné forteller at ryllik har vært kalt Herba militaris fordi
sårede soldater har brukt den til å lege alle slags sår. Den greske botanikeren,
og forfatteren av det klassiske verket De materia medica, Dioskorides, var også
feltlege i den romerske hæren. Der foreskrev han at hver soldat skulle ha ryllik
som en første sårhjelp i sin personlige utrustning. Det kan vi lese i Robert T.
Gunthers oversettelse av Dioskorides tekster, The Greek Herbal of Dioscorides,
fra 1934. Det var vanlig å koke grøt av friske eller tørkete urter og legge på nye
eller gamle sår. Dette skal ha vært så virksomt at her i Norden hadde skogsarbeidere
og andre arbeidsfolk med seg tørkete blader i tilfelle de ble skadet. Av
den grunn ble den av mange kalt tømmermannsurt. Fra samene i Nord-Sverige
fortelles det at de samler ryllikblomster i store kar og knuser til en bløt masse.
Væsken som da kan presses ut, er et utmerket sårmiddel.
Annemarta Borgen forteller i Urtehagen på Knatten fra 1973 om flere tilfeller
av avhogne fingre som ble satt på plass igjen og vokste fast ved hjelp av
ryllik blader. Og Linné forteller i sin Örtabok 1725 om en nese som var nesten
avhugget. Da la man blader av ryllik knust i litt rødvin på sårflaten og festet
nesen inntil igjen. Den grodde da fast uten arr. Linné forteller videre at ryllik
kan mer enn å lege sår; den vil starte neseblod hvis man putter et blad opp i
nesen, og kalles av den grunn nesegras. Dette er et navn som også er godt kjent i
Norge, og Borgen skriver i sin bok at hun benyttet dette ryllikknepet for å slippe
å gå på skolen eller for å bli sendt hjem midt i skoledagen.
Ryllik har også noen steder i Norge vært brukt som smakstilsetning, gjerne
i pølser og i blodmat, og har da ofte vært kalt pylsekrydde. Bladene har også
vært brukt til å sette en besk smak på brennvin og øl. Til pølser og annen fet
mat skal det gjerne serveres en litt besk dram for å sette i gang fordøyelsen.
Men Linné forteller at øl og brennevin lagd med ryllik må drikkes med forsiktighet
fordi man blir yr og gal og får hodepine etterpå. For mer edruelig bruk
anbefales te. Da har bladene vært samlet og tørket om sommeren til bruk om
vinteren. Teen skal ha vært god mot forkjølelse, magesmerter og hodepine.
Mange steder i landet forteller lokalnavn som teblomst (Agder, Telemark og
Buskerud) eller ølkong eller ølkall (Trøndelag og Nordland) om bruken som
smakstilsetning.
Ryllik har også vært ansett for å være en god duftplante. Noen syntes at
duften minnet om kanel og kalte den kanelblomst (Vestfold og Asker). Tørkete
blomster ble lagt på varme ovner for å skape god lukt i rommet. De tørkete
30

31

lomstene har også vært brukt som tobakkserstatning, som oftest røkt i pipe.
Det skulle i tillegg til gleden ved å røyke også kurere astma.
Også som innvortes legemiddel har planten vært verdifull. Uttrekk og
destillert rylliksprit skal kunne kurere indre blødninger. Ryllik inneholder
stoffer som chamazulen og eukalyptol, som har betennelsesdempende virkning,
og bitterstoffet achillein. Disse stoffene har vært virksomme ved mange slags
bruk, blant annet trukket ut med alkohol. Millefoliedråper har vært et vanlig
legemiddel i mange land, og følgende oppskrift er oppgitt av Conrad Quensel i
Svensk botanik fra 1805: Nyutsprungne blomster plukkes og legges på en flaske.
Godt brennevin fylles til så det dekker blomstene. Flasken proppes, oppbevares
i skyggen og ristes av og til i tre–fire uker. Deretter siles innholdet, og dråpene
oppbevares på flaske. En liten skje med millefoliedråper var gunstig for fordøyelsen.
Ellers ble dråpene brukt utvortes mot gikt og revmatisme. Kompresser
av lin fuktet med millefoliedråper ble lagt på sår.
32

En som var svært interessert i ryllik, var Henrik Wergeland. I skriftet med
den lange og klingende tittelen Den norske Bondes nyttige Kundskab om de Læge,
Farve-, Garve-, samt Gift-Planter, der voxe paa hans Jord fra 1831 oppgir han at
ryllik er styrkende og krampestillende og brukes mot brystsvakhet, krampe i
underlivet og magesmerter. Avkok av planten kan også brukes til vask av skabbete
kyr. Wergeland forteller også om bruken av ryllik til øl, te og tobakk. Ved
tannverk tygges friske røtter, og etterpå skylles munnen med eddik. Så skriver
han at blomstene kunne selges til apotekene. Her var det altså penger å tjene
rundt 1830!
I Storbritannia har de mange av de samme tradisjonene knyttet til ryllik
som sårplante som hos oss i Norden, ved at det ble hevdet at den kunne stanse
blødninger og virket antiseptisk. I tillegg er planten tillagt flere overnaturlige
egenskaper. Ryllik var en klassisk plante i brudebuketten, og det ble sagt at
et par som spiste litt ryllik i forbindelse med bryllupsmiddagen, ville holde
sammen i minst syv år. Ryllik har også vært tillagt særlige krefter i forbindelse
med sankthans. Hvis planten ble hengt opp i oppholdsrom og stall og fjøs på
sankthansnatten, beskyttet den mot trolldom. De som bar den på seg, var også
beskyttet. Det var vanlig å henge den over vuggen for å beskytte små barn. Hvis
man holdt en bukett blader av ryllik og nesle hånden, ble man kvitt all frykt og
farlige tanker. I Irland derimot var ryllik en plante som hekser kunne benytte
seg av for å utøve magi.
Jacob Nicolai Wilse interesserte seg også for ryllik og har skrevet om denne
i sitt verk Physisk, oeconomisk og statistisk Beskrivelse over Spydeberg Præstegield
(1779–80). Her skriver han at han hadde lagt merke til at noen planter har blomster
som er svakt purpurfargete, og undret seg over disse. Det er ikke så uvanlig
at enkelte viltvoksende planter har blomster i litt avvikende farger. Noen har
brukt disse i et foredlingsarbeid, så i dag finnes det en hel serie med hagerylliker
i et spekter av vakre pastellfarger.
33

318

319

Noen planter vokser på feil sted. Andre
planter er vakre, men så livskraftige at de
ikke slipper til andre vekster. Enkelte planter
liker vi ikke utseende på, så vi fjerner dem. Alle har de
det til felles at vi betrakter dem som ugress.
I dag, i en verden hvor menneskeskapte klimaendringer
truer verdens matsikkerhet og artsmangfoldet
på kloden, må vi jobbe aktivt for et mer variert
planteliv. I denne boken slår planteentusiast Knut
Langeland et slag for noen av våre mest trofaste, og
iblant uønskede, vekster i planteriket, deres bruksområder
og kultur historie.
Plantene presenteres med herbarieark fra samlingen
ved Naturhistorisk museum i Oslo, sammen med forfatterens
egne fotografier. Boken inneholder også en
lettfattelig inn føring i hvordan du lager et herbarium
– gjerne av ugressplanter. Til glede for en selv og for
kommende generasjoner.