Barnevakten

arnevakten

Bøker av Joyce Carol Oates på
Pax Forlag:
Blond, 2001
Niagara, 2006
Svart jente, hvit pike, 2007
Graverens datter, 2008
En enkes fortelling, 2011
Vi var familien Mulvaney, 2012
Karthago, 2014
Fordi det er bittert og fordi det er mitt hjerte, 2015
Svart vann, 2019
Mitt liv som rotte, 2020

Joyce Carol Oates
BARNEVAKTEN
oversatt av
bente klinge (mno)
pax forlag, oslo 2023
3

originalens tittel: babysitter
copyright: © 2022 by the ontario review, inc.
all rights reserved. this edition published by agreement with
alfred a. knopf, an imprint of the knopf doubleday group,
a division of penguin random house llc
norsk utgave: © pax forlag 2023
omslag: egil haraldsen | exil design
trykk: scandbook ab, falun
printed in sweden
isbn: 978-82-530-4362-3

Tilegnet Dan Halpern

Ting skjer ikke, det kommer an på hvem som blir med.
paul bowles
Det finnes bare ett spørsmål: Hva er jeg i stand til?
y.k.

I

Hun spør seg hvorfor
F
ordi han hadde tatt på henne. Bare på håndleddet.
Fingrene lett borti. Et skrått blikk.
Fordi han hadde spurt Hvem er du sin? – i betydningen Hvem er
du kona til?
Fordi det var en tid og et sted da det å være kvinne – (i hvert fall
en kvinne som så ut som henne) – var ensbetydende med å være en
manns kone.
11

Ikke forstyrr
H
an venter på henne i 61. etasje på hotellet.
Navnet er sannsynligvis ikke hans egentlige. Veldig lite ved
ham er sannsynligvis sant. Nok til at hun vet – han, hans.
Hun er den eneste i heisen, en elegant glasskube som stiger raskt
og lydløst inne i atriet som opp i det tomme rom.
Under henne synker den travle lobbyen og forsvinner. Ved siden
av henne stuper åpne etasjer og rekkverk nedover.
En elegant ny måte å løftes på, så ulik de større, langsommere,
mer tungvinte heisene fra barndommen.
Den gangen var det ofte uniformerte heisførere som brukte
hansker. I heiser som denne er du din egen fører.
Det henger igjen en svak lukt i heisen, er det sigarrøyk?
Det er desember 1977. Det er ennå ikke innført forbud mot
røyking i fellesområdene på hoteller.
Et øyeblikk blir hun svimmel, kvalm. Sigarrøyk, svak som et
minne. Hun lukker øynene for å gjenvinne balansen.
Den elegante italienske håndveska har hun ikke hengende over
høyre håndledd som vanlig, men stukket trygt under høyre arm og
støttet og holdt av venstre hånd, for den er merkbart tyngre enn den
pleier å være.
Likevel holder hun veska slik at den blanke messinglogoen skinner
utover – Prada.
Instinktmessig, ubevisst, en forfengelig gest selv på en dag som
denne – Prada.
12

Er dette den siste dagen i livet hennes, eller er dette den siste dagen
i et liv?
Selvfølgelig har hun lært romnummeret utenat: 6183.
Kunne vært en tatovering på håndleddet. Hans krav på henne.
Krav. Undergang. Hun er ingen poet, hun er ikke en person som
er flink eller komfortabel med ord, men likevel virker disse ordene
beroligende som glatte, kjølige steiner lagt over de dødes lukkede
øyne for å gi dem fred.
Hans rom. En suite, faktisk, to romslige værelser med utsikt over
elva Detroit, hvor han pleier å bo når han besøker Detroit.
Men det er mulig at han benytter andre rom til andre gjester. Det
kan ikke hun vite, han har aldri betrodd seg til henne.
I 61. etasje stopper kuben med en hvesende lyd og et lite rykk.
Glassdøra glir til side, og hun har ikke annet valg enn å gå ut. Noe
er blitt bestemt, hun har ikke noe valg.
Hun klemmer håndveska under armen. Har hun ikke noe valg?
Undrer på om han venter på henne, nær heisen? Er ivrig etter å
se henne?
Hun ser ikke noen. Ikke i noen retning, ikke et menneske.
Du kan fremdeles snu.
Gjør du det nå, får ingen vite noe.
Overfor raden med heiser: en glassvegg som vender mot elvebredden,
elva, en sterk, hvit sol. En forkortet utsikt til Woodward Avenue
langt der nede, lydløs trafikk.
Hvorfor er uklart. Hvorfor hun har kommet hit, risikerer så
mye.
Spør aldri hvorfor. Utfordringen ligger i utførelsen – hvordan.
Hun går langs en korridor uten vinduer, følger de stigende romnumrene:
6133, 6149, 6160 … Numrene stiger så sakte, lettelsen
iler i henne, hun kommer aldri frem til 6183.
Under føttene et tykt, mykt teppe, rosenrødt som inni en lunge.
Enden av korridoren har løst seg opp. Lukkede dører til horisonten
som blir mindre jo nærmere evigheten de kommer.
13

Ingen grunn til at hun skal gå til 6183 bare fordi den som er der
inne har tilkalt henne, hvis hun ønsker det, kan hun snu.
… som om du aldri har vært her.
Dro aldri hjemmefra.
Hvem skulle få vite det? Ingen.
Likevel snur hun ikke. Kjenner seg ubønnhørlig dratt videre.
Hvis du befinner deg i en gåte, kan du bare løse den hvis du
fortsetter helt til slutten.
Slik den elegante glasskuben raskt og uten å nøle steg til 61. etasje,
fortsetter hun å gå frem til suiten som er hans.
En svak duft av sigarrøyk i håret, i neseborene som rykker av en
kvalme så fjern at den bare er en rest, et minne.
Hva har hun på seg? Et kostyme hun har valgt med omhu, hvit
lin er alltid diskré, en silkebluse, et rødt Dior-skjerf av silke muntert
rundt halsen.
Elegante upraktiske høyhælte sko, kidskinnsko fra Saint Laurent
som synker ned i teppet. Hvis hun plutselig må snu seg og løpe, løpe
for livet, vil de trange skoene og teppet sinke henne.
En av de drømmene der hun er barn igjen. Hun løper, løper.
Føttene synker ned i noe sandlignende, tilsynelatende mykt, men
ikke mykt.
Kommer aldri videre. Hver gang hun har løpt.
Hver gang ruver han bak henne. Pappas sterke hender truer med
å gripe henne, løfte henne etter ribbeina …
En manns krav, en undergang.
Romnumrene stiger fortere. Det er en kjensgjerning vi aldri helt
venner oss til, hvordan det der ute beveger seg i sin tilkjente hastighet,
uansett hva ønskene våre er her inne.
Da hun nærmer seg 6183, begynner hun å skjelve. Det er alltid
det samme, hun har vært her før, samme vibrerende følelsen
som en bil som blir kjørt for fort, farlig fort, i blindende regn,
gjennom dype sølepytter som løfter seg og slår som bølger over
frontruten.
14

Nakkegropen hviler mot et veldig kaldt bord av rustfritt stål, det
er et sluk rett under. Øynene er oppsperret, forblindet. Først når
øynene dine ikke ser noe, ser du alt.
Likevel fortsetter hun. I skoene fra Saint Laurent er det fremdeles
desember 1977, hun har ennå ikke gått inn i rommet for siste gang.
Hun er fast bestemt på at hun skal komme til enden av gåten.
Messingskiltet på dørkarmen viser 6183, det har vært 6183 hver
gang.
Og skiltet som henger på dørvrideren, sølvbokstaver i slyngskrift
på svart lakk – den doble advarselen:
OPPTATT!
IKKE FORSTYRR
15