Unikum 08 October nett

-Ydmyk i visjon, og ikke utopisk.
-Et blikk på lange, samfunnsbærende linjer, og en fornektelse av
kortsiktige løsninger.
-Politikk som forvaltning og ansvar, ikke noe som er til for egen
vinning for seg og sine.
Dette kan virke som en utvannet definisjon uten noe konkret å
gripe fast ved; noe vagt som verken sier A eller B, litt som Knut
Arild Hareide i de fleste politiske spørsmål. Det er jeg dypt uenig i,
av to grunner. Den første grunnen er at disse verdiene, selv om jeg
ikke har knyttet de opp mot noen konkrete politiske saker, like fullt
tvinger oss til å ta avstand fra en god del av dagens politiske idéer.
Og den andre grunnen er at det å tørre å stå imot de idéene virkelig
krever baller i disse tider, og vil gi deg nok kamper å kjempe og
saker å støtte, for et helt liv.
FNs klimamål er f.eks. det jeg ville kalle utopiske, og krever en
massiv, (og i konservatives øyne, alt for stor) overføring av makt til en
gjeng svært godt betalte byråkrater rundt omkring i internasjonale
organisasjoner, som ikke har vist seg kompetente eller dyktige nok
til å styre samfunn eller fortjene vår tillit. Like fullt er miljøvern
både konservativt (om gjort riktig) og helt nødvendig. Vi må bare
ha rett tilnærming.
Å nærmest påtvinge vaksinasjon av hele Norges befolkning, samt
å stigmatisere de som valgte å ikke ta en halvveis utprøvd vaksine,
selv i en (i forhold til dødstall) mild pandemi, er ikke konservativt.
Det er snarere tvert om en uansvarlig impulsreaksjon på en krise,
der den potensielle faren var velkjent, men noe man ikke var
klar for politisk. Kommunikasjonen fra pressen, det offentlige og
samfunnet ønsket forståelig nok å minimere faren for en potensielt
dødelig sykdom, men tok ikke høyde for det faktum at tillit er en
av de viktigste ressursene Norge har, og hvor dypt den tilliten ble
ødelagt i enkelte deler av samfunnet. Den ødelagte tilliten vil bli
husket også når den neste krisen kommer.
Å privatisere alt som finnes i landet, og å gi utenlandske investorer
full tilgang til helt nødvendige Norske kjerneressurser som mat,
energi og kritisk infrastruktur er heller ikke konservativt. Det er
uansvarlig og alt for markedsliberalt. Dermed kan ikke konservative
på høyresiden hvile på sine laurbær. Den delen av konservatismen,
jeg tenker særlig på det man gjerne kaller “tweed”-konservatismen,
må ta ansvar for at man nærmest har abdisert politisk, og latt
nyliberale kjøpmenn selge mye av det viktigste vi har på det åpne
markedet, som om det var tyggis og fotballsko.
Vi ser dermed også at konservatismen ikke bare er ydmyk, tenker i
lange linjer og setter ansvar høyt. Konservatisme handler også om
å tørre å ta en rekke mer konkrete standpunkter som kan komme
til å skaffe deg anseelig motgang; det være seg fra studievenner,
samfunnsopponionen eller kapitalkrefter. Skal man stå imot slikt,
og effektivt målbære slike verdier i praksis, så trenger man også
nettverk, støttespillere og likesinnede. Dette er noe av grunnen til
konservatismens lokale, partikulære, stedbundne fokus.
Her ligger også noe av det unike i konservatismen, i hvert fall
i den formen jeg har beskrevet her, og som jeg håper kan bli en
Norsk mainstream-bevegelse; Det er noe iboende menneskelig
i det. Bevegelsen spres ikke av bedrifter i profittdrevet jag, eller
av organisasjoner som representerer vage interesser, nettverk
eller utføring av konkrete oppgaver. Den konservative bevegelsen
spres av ekte mennesker, som lever ekte liv, som tar vare på ekte
samfunn og som tør å kjempe for saker som koster.
Slik jeg har beskrevet det til nå, kan det konservative sinnelaget
være å finne i det aller meste av den brede politikken: vi kan
kjenne den igjen i deler av verdigrunnlaget til partiet Rødt. Vi kan
finne den i fagforeningsbevegelsene knyttet opp til klassisk APtenkning.
Vi kan finne den i MDGs miljøvern, i KRFs familiefokus, i
Senterpartiets fremheving av regionenes og utkantstrøkenes rolle
for å bygge landet og økonomien, og vi kan finne den igjen i FRPs
generelle aversjon mot at staten skal løse alle problemer.
Men i hvert av disse partiene finner vi også ikke-konservative
elementer, tidvis direkte antikonservatisme. Dem om det. Mitt
forsøk her har vært å forklare at konservatisme er sunn fornuft, og
er noe som alle burde tørre å snuse på, uavhengig om man kjenner
seg mest igjen i Rødt sin politikk eller hos FRP. Konservatismen har
noe å tilby alle bevegelser som tør å være ydmyke nok, langsiktige
nok, og ansvarsfulle nok, til å tenke saker grundig gjennom før de
handler, og forankre politikken sin i menneskelige nettverk, ikke
bare ansiktsløse selskaper eller politiske organisasjoner.
Når jeg her har påpekt at menneskelige nettverk og relasjoner
er nøkkelen for konservatisme, passer det seg kanskje å forklare
hvor man kan finne slikt. Om noen ønsker å lære mer, eller finne
likesinnede, er det bare å kontakte meg som har skrevet dette
innlegget, eller ta kontakt med FAKS Kristiansand på Facebook.
OCTOBER 2022 UNIKUM NR 8 25