En slåsskjempe blir til

En slåsskjempe blir til
Copyright © Hege Elisabeth Oustorp 2022
Utgitt i samarbeid med Partner forlag,
et imprint i Ventura forlag AS
Sats og omslag: Kristian Kapelrud
Forsidefoto: Jon Filip S. Oustorp
Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt.
Trykk og innbinding: InDevelop, Latvia
1. opplag oktober 2022
ISBN 978-82-8402-014-3
Partner forlag AS
2312 Ottestad
post@venturaforlag.no
www.partnerforlag.no

Reinkappkjøring
S
nøen dekket vidda som tjukk vatt så langt øyet kunne
se. Som sorte klør klorte bjørketrærne seg fast i det kalde
miljøet. Selv om påskesola skinte sterkt på himmelen, var
temperaturen godt under tjue minus. Likevel var det samlet
rekordmange folk i sprengkulda for å oppleve den årlige påskefestivalen.
Og i år som alle år siden 1954 var selve høydepunktet
reinkappkjøringa i lille Kautokeino.
De første kjørereinene stod side om side klare for å ta
sprang. Det var dette de hadde trent på de siste månedene.
Noen i flere år. Kuskene satt klare på sleden, med tømmene
i hendene. Klarskuddet gikk, og det første løpet var i gang.
Reinene løp side om side i stor fart, som om det gjaldt livet.
Som om de hadde ulv i hælene. Det hele var over på et
øyeblikk.
«Ja, det var en hårfin seier for Anna-Marie Somby Sara, på
dette første heatet», ropte speakeren over høyttaleren, først på
samisk, så på norsk.
«De neste kjørerne gjør seg klare. Her har vi Matti Säppilen
fra Jokkmokk, Bjørn Roger Mathisen fra Tana, Ann-Berit
– 5 –

Boine og Mathis Roar Hætta, som for øvrig vant i fjor på
Gappas.»
Fire nye reiner stod klare på startstreken, med sine kjørere.
Startskuddet gikk, og de var i gang. Dette gikk ikke noe
saktere enn forrige heat. Reinsdyra løp lydløst i snøen og fløy
bortover i rene Rudolf-stil.
«De springer fort, pappa.» Hannah så på faren, som fulgte
ivrig med på løpet.
«Åhh, ja! De dyra er fantastiske! Samene har brukt kjørerein
i mange hundre år. Og, vet du, reineierne bruker lang
tid på å velge ut det dyret som passer som kjørerein. Det må
jo selvsagt være en av de raskeste i flokken. De raskeste kan
fint komme opp i femti–seksti kilometer i timen, etter at de
har dressert dem i flere måneder.»
«Oi! Så fort! Like fort som en bil?» Hannah var imponert.
«Ja, faktisk.» Trond fulgte ivrig med på løpet.
«Åh, pappa, se på den der hvite!»
«Ja, den er vakker! Det er Hætta sin rein, som heter Gappas.
Den er virkelig staselig! Og se på de geviran! Gappas
betyr faktisk hvit, om jeg ikke tar feil. Så det er jo et passende
navn.»
«Pappa, du vet nå alt, du!»
«He! Ja, man har nå lært seg litt og anna. Hannah, se på
den avslutninga der! Det var en hårfin seier på Hætta, gitt!
Det blir spennende å se om han kjører like fort i finalen.»
Da alle hadde kjørt hver sin prolog, var det først semifinale
før selve finalen for de fire beste. «Se på den kjøringa,
Hannah!» Trond beundret reinsdyra helt frem til målstreken.
«Jammen trur du ikke Hætta vant nok en seier på englehvite
Gappas!»
Etter at kuskene med sleder var ferdige å kjøre, skulle de
tøffeste kjørerne stå på ski bak reinsdyra. De stilte seg også
– 6 –

opp på en rekke. Dyra stod på flata, avslappa og litt underlige
med sine tynne bein og store, pelsdekte hover. Men da
startskuddet gikk, trøkka de til i stor fart på få sekunder.
Dyra løp som besatt bortover den snødekte sletta. Tunga og
frostrøyken stod ut av kjeften på dem, og øynene var vidåpne.
De så ut som de ikke hadde gjort anna enn å flykte for livet.
Eierne stod i hockeystilling og klora seg fast i snøret i den
vanvittig stor farta.
Den fargesprakende publikumsmassen stod i målområdet
og langs løpstraseen. De ropte og heiet på samisk, finsk og
norsk mens de hoppet opp og ned for å holde varmen. Frostrøyken
rammet inn dette vintereventyret langt mot nord.
– 7 –

– 8 –

Skjeggete student
I
ris var sekretær i et advokatfirma, mens Trond var student
på universitetet. Året var 1964, og byen var Oslo. De møtte
hverandre på en hyggelig kafé som het Varden, i sentrum av
hovedstaden. En slik kafé som selger hjemmelagde kjøtt kaker
med brun saus og kakao i lange baner. Ordentlig kakao, ikke
slikt pulver-opplegg med vann, nei. Men ordentlig, fyldig,
hjemmelagd kakao.
På Varden kom studenter og sekretærer fra hele byen for å
spise en god hjemmelagd middag til en rimelig penge. Iris og
Trond var begge stamgjester på kaféen. De hadde begge gått
og kikket på hverandre i noen uker før de blei kjent.
En dag Iris skulle til tannlegen, spurte Trond om han
kunne få følge henne dit. Ikke akkurat en date, men han
ville bli litt kjent med denne flotte, høyreiste skjønnheten.
Etter at Trond hadde fulgt Iris til tannlegen, spanderte han
kakao med krem på henne. Og da var det gjort! Det skulle
bli mange kakaoer med krem på dem det året.
Etter hvert blei paret forlova, og etter ett år gifta de seg i
Lambertseter kirke. De holdt et enkelt, lite bryllup siden han
– 9 –

var student og hun en lavtlønnet sekretær. For store brylluper
kan bli veldig dyre. Men en annen grunn for bare å holde en
liten fest var at Iris og Trond var engstelige for at deres mødre
ville komme til å kollidere totalt. For det fantes ikke mange
familier som var så forskjellige som disse to familiene. Iris sin
mor var en superstreng, forkledame fra bygda, og hun engstet
seg for dommedag. Mens Trond sin mor var ei hardbarka
syerske fra Senja, som hadde jobba i gruvene på Svalbard,
og som banna og røkte rullings. De var som salt og pepper,
som silke og ståltråd, som is og glødende kull. Det eneste de
hadde felles, var at deres barn elsket hverandre. Men det var
helt utenfor deres kontroll.
Men disse to damene kunne ikke være på samme fest eller
ikke engang i samme hus. Kanskje ikke engang i samme by.
Og kjæresteparet fant ingen måte å be den ene mora og ikke
den andre. Men et lite bryllup blei det. Og etter at paret hadde
vært gift i to år, fikk de en nydelig datter de kalte Hannah.
Det er henne denne historien handler om.
En vakker vårdag i 1968 satt en gravid Iris i Slottsparken og
strikket på en supertykk genser. Da gikk fostervannet, og hun
måtte skynde seg til Kvinneklinikken på gamle Rikshospitalet.
Et par døgn seinere kom Hannah skrikende inn i denne
verden. Hun var et stort, friskt barn som holdt alle små og
store våkne de første nettene. Men hun lo når hun fikk sitte
på mammas fang. Og falt veldig til ro når hun fikk mat eller
smokken sin. Samme dag som Hannah kom til verden, satt
pappaen hennes Trond og tok sin siste eksamen på Blindern.
Han hadde studert latin, engelsk, fransk og tysk, for å bli
språklærer. Han fikk ikke lov til å være med på fødselen da
lille Hannah fødtes. Ingen pappaer fikk lov til det den gangen.
Nei, verken dem eller besteforeldre, søsken eller noen
– 10 –

andre fikk besøke de nyfødte på sykehuset uten å stå utenfor
ei glassrute. De var redde for at de nyfødte skulle bli smittet
av basiller og bli veldig syke.
Trond hadde et veddemål med sine medstudenter. På den
tida hadde han skjegg, og han sa at han kom til å fjerne det
om det kom ei jente, men beholde det om det kom en gutt.
Først trodde alle som mente at de hadde greie på det, at det
ville bli en gutt. Men det kom altså ingen gutt denne gangen.
En stund trodde også jordmora at det minst var to der inne,
for Iris blei ordentlig diger. De fikk ikke sett at det bare var
ett barn, og heller ikke at det var ei jente, for de hadde ikke
ultralyd da, slik vi har i dag. Så de måtte vente til fødselen var
ferdig for å få vite slike detaljer.
Etter endt studier, begynte Trond å søke lærerjobb mange
steder i landet. Men det var få ledige jobber på Østlandet, så
han måtte søke fra nord til sør – fra store steder til knøttsmå
plasser. Og det hastet litt, for de hadde ikke lov til å ha barn i
bygården der de bodde. Det var mange bygårder i Oslo som
hadde en slik regel på den tida. En ganske dum regel, kan
man si. En kunne spørre seg hvor alle barna bodde hvis det
ikke var lov å ha barn i byen.
Trond fikk etter hvert jobb i Norges nordligste fylke, Finnmark.
Han skulle undervise i engelsk, tysk og fransk på den
nye ungdomsskolen i Alta. Der hadde han vært på fisketur
en gang i sin ungdom og syntes det var vakkert. Kanskje han
var særlig glad i Nord-Norge siden han selv var født i Tromsø.
De sa farvel til venner og Iris sine søstre Ragnhild og Idun.
Og pakket eiendelene sine og reiste fra den varme sommeren
på Østlandet. I nord blei de møtt med fem grader og sur
vind. Den lille familien flyttet inn i en kommunal leilighet
på Midtbakken, der de fikk venner blant de andre tilflytterne.
Mens pappa Trond jobba på ungdomsskolen i bygda, var Iris
– 11 –

hjemme med Hannah. De valgte å ha det slik. Iris fant likesinnede
mødre som også var hjemmeværende. På den tida
var det vanlig at mødre var hjemme med barna mens de var
små, og det krydde heller ikke av barnehager. De vennene de
fikk, var andre lærerfamilier som bodde i det nye nabolaget.
Det blei som en liten tilflytterklubb, selv om ingen kalte det
for det.
Fjellet, sjøen, vidda eller elva lå der klar til å disponeres.
Iris og Trond dro ofte på tur i den praktfulle naturen. Da var
selvsagt Hannah med. På sommeren eller høsten satt hun i
bæremeisen på ryggen til mamma eller pappa, mens på vinteren
lå hun i pulken og pludret. Iris var sterk og sprek, og
hun fikk mange turvenninner. Mens Trond var på rypejakt
på Finnmarksvidda så ofte han kunne. Eller på fisketurer ved
Altaelva, som bukta seg framover, ned fra vidda og ut til den
lange og brede Altafjorden.
Hannah var ei grei, lettvint jente. Spiste godt og sov når
hun skulle. Hun spiste så bra og vokste så fort at hun faktisk
måtte få tilsendt strømpebukser fra tante Ragnhild i hovedstaden,
så god og rund blei hun. På Samvirkelaget handlet
de det de trengte, men strømpebukser som var store nok for
Hannah, hadde de ikke. Tante Ragnhild sendte ikke bare
strømpebukser. På våren pleide hun å sende en hel bukett
med liljekonvaller til søstera si. Iris blei like overrasket hver
gang når hun åpnet eska og den søte blomsterlukta bredde seg
i stua. Hun hadde alltid vært begeistret for disse små, hvite
klokkene som hun pleide å plukke på Østlandet som ung,
men som ikke vokste i nord. Her var det mest lyng, løvetann
og geiterams. Masse geiterams.
Iris trillet mange turer med Hannah under høye furukroner,
ofte innom ungdomsskolen med matpakka til pappa. Der
blei de møtt av en smilende sekretær i resepsjonen. Og noen
– 12 –

ganger den skøyeraktige rektoren. Det lukta nytrakta kaffe og
Earl Grey-te over hele det store lærerværelset. Og lufta var tett
av røyk, for det var flere av lærerne som røkte i matpausa si. På
den tida satt de som røkte, sammen med de som ikke røkte,
og alle fikk røyklukt på seg, om de ville eller ikke. Det var
mye liv og røre på pauserommet, for er det noen som er flinke
til å prate, så er det vel lærere. Det summet av lærernes ivrige
skravling og høylytte hvin fra stolene som blei dratt bortover
skifergulvet. Når klokka ringte hissig inn til ny skoletime, blei
lærerrommet raskt tomt og stille igjen.
En stormfull desembernatt på Røde Kors Sykestue blei
Hannahs lillebror Tim født. Da var Hannah to og et halvt
år. Så straks hun fikk holde han, var hun kjempekry over sin
nye, perfekte lillebror. Da han og Iris kom hjem fra sykestua,
hadde hun bare lyst til å være inne og passe på han og glemte
helt å leke. Men i lengden blei det kjedelig å bare se på babyen.
For som alle vet, så sover nyfødte unger veldig mye. Ja, foruten
når de er sultne eller har våt bleie, for da skriker de høyt.
Ikke nok med at Hannah fikk en lillebror. I en alder av
fire år fikk hun også en storesøster. Det vil si, hun hadde jo
vært der en stund, siden hun var elleve år eldre enn Hannah,
men de treftes ikke før Hannah var fire. Vivi var femten år
og hadde flere meter langt hår og var den peneste Hannah
hadde sett. Nærmest som ei eventyrprinsesse. Mens Hannah
stod og beundret søstera si, som hun ikke helt kjente, stod
Vivi foran speilet og børstet det lange, gylne håret sitt. Med
et så langt hår så tok det litt tid. Hannah hadde så lyst til at
Vivi skulle bli med henne ut og leke. Hun ville vise henne alle
lekene sine, men Vivi var for opptatt til å leke med Hannah
den dagen eller dagen etter.
– 13 –

– 14 –

Solotur til farmor
H
annah vokste til og blei stadig større. En helg fikk hun
reise med fly aleine til farmor Ella i Tromsø. Iris og Trond
fulgte henne til flyplassen. Hun fikk en blå mappe hun skulle
ha rundt halsen, og ei dame i flott uniform fulgte henne om
bord. Farmor møtte henne på Langnes flyplass en liten time
etterpå.
«Hei sann! Så stor du har blitt siden sist!» utbrøt Ella da hun
var ferdig med klemminga. «Kossen gikk turen? Va det gøy å
reise med fly? Fekk du gave av flyvertinna?»
«Det var piece of cake!» sa Hannah veslevoksent. Hun var
tross alt datter av en engelsklærer.
«Men syntes du ikkje det va langt? Det e tross alt over tretti
mil.» Hannah måtte tenke seg om. Tenk, i løpet av få minutter
har jeg forflyttet meg hjemmefra og flere mil vekk til en anna by.
«Nei, det gikk kjempebra! Det var bare gøy! For tida fløy.
Haha!» Begge lo. «Jeg fikk tegnesaker og et lite fly, se!» Hannah
viste farmor flyet.
«S-A-S», leste farmor høytidelig. «Nu drar vi hjem og et
meddag. Du like vel spagetti?»
– 15 –

«Gjett om!» svarte Hannah mens de trålte bortover mellom
de reisende.
Under middagen fortalte Hannah om alt nytt hjemme i
Alta, og Ella fortalte om hva som hadde skjedd i Tromsø. Etter
at de hadde spist, satt de stille en god stund, og Hannah fikk
ro til å studere farmora si. Farmor ser trett ut. Kinnbeina var
markerte, huden skrukkete og matt, og hun hadde et levd liv
i ansiktet. Kroppen var liten og nett, og hendene tynne og
skrukkete. Tenk at de har håndtert metervis med stoff gjennom
årene. Klærne hennes var pene og rene. Kanskje hun har sydd
dem selv. Hannah så for seg farmora som ung syerske. Men det
var vanskelig å se for seg at dette lille mennesket hadde jobba
i gruvene på Svalbard. Sammen med sotete, barske mannfolk.
Kanskje det bare er eventyr som de har fortalt til barnebarna.
«Vil du ha en Solo?» spurte farmor etter at hun hadde skylt
av tallerkenene deres. Hjemme pleide Hannah kun å få brus
når det var fest.
«Ja, takk!»
Etter at Ella hadde vasket opp, satte de seg i den elegante
salongen. Hannah nippet til stettglasset sitt med den friske,
brusete Soloen og farmor til sin gylne konjakk.
Etter en slurk tok Ella fram tobakken sin. Hannah studerte
hver bevegelse, de krokete fingrene som erfarent rullet
papiret rundt remsa med tobakk, tunga som slikka bortover
kanten av det tynne papiret, og fingrene som klemte papiret
lett sammen på kanten. Deretter la hun røyken i munnviken
og tente på. Hannah blei sittende paralysert og se på mens Ella
tok den første blåsen. Hun tok et hardt drag, lukket munnen
så røyken seig ut av neseborene som på en drage. Fingrene var
mørkegule av tobakken. Sikkert også lungene, tenkte Hannah
idet hun selv begynte å hoste.
«Jeg går ut en tur», sa Hannah idet hun tok på seg jakka på
– 16 –

vei mot døra og vekk fra røyklukta. Det er dumt at hun røyker
så mye! Jeg håper ikke hun dør av det, tenkte Hannah der hun
tegna opp et paradis på asfalten. Jeg vet at pappa er bekymra
for farmor. En gang sa han at hun røyker som en skorsteinspipe,
og at lungene sikkert er helt svarte av all tjæra. Hannah grøsset
av tanken. Jeg håper at han har fortalt henne hvor farlig det er.
Kanskje hun vil slutte når hun skjønner det. Hannah gikk rundt
i den grønne hagen mens hun tenkte.
Etter å ha drømt seg bort i de vakre liljene i farmors bed gikk
hun inn igjen. Der hørte hun muntre stemmer i stua. Hun sparket
av seg skoene og løp inn. Det var Vivi som hadde kommet.
«Se kem som har kommet hit!» sa Farmor.
Så gøy! Nå skal vi være masse sammen. Endelig skal jeg få bli
kjent med søstera mi, tenkte Hannah før hun satte seg ned.
«Hei sann! Se, der e du. Det va Hanne du het, ikkje sant?»
sa Vivi mens hun slang det gylne håret over skulderen.
«Nei, Hann-A-h!» svarte Hannah.
«Ja, ja! Hannah. Det var det æ mente.» Vivi tygget på en
diger rosa tyggegummi og blåste en kjempeboble. «Vil du
også ha en?» spurte hun. «Ja, for du e vel ikkje for lita tel å ha
tyggis, e du vel?»
«Ja takk!» svarte Hannah glad.
Vivi grov i lomma på den trange jeansen og fisket opp
Hubba Bubba-pakka.
«Åh, beklager! Æ tok visst den siste i sted.» Hun lo høyt
mens hvite tenner og rosa tyggegummi blottla seg i et stort gap.
«Ja, ja, jenter. Kan ikkje du passe Hannah litt mens farmor
går og kvile sæ?»
«Jo, selvfølgelig! Gå og kvil, du, og få skjønnhetssøvnen
din.» Ella og Vivi lo.
«Jeg trenger ikke barnevakt», sa Hannah etter at de hadde
sluttet å le.
– 17 –

«Nei, selvfølgelig ikkje! Dokker kan vel leke sammen?»
Farmor gikk krokete inn på soverommet sitt.
Hun ser ekstra sliten ut, tenkte Hannah mens hun så etter
farmora. Etter at hun var ute av syne, sa Vivi: «Ikkje tru at
æ gidde å leke med en unge. Du e søren mæ elleve år yngre
enn mæ. Bare en liten drittunge.» Vivi var plutselig ikke blid
lenger.
«Men jeg trodde at det var derfor du kom hit», våget Hannah
seg å si.
«Nei, det gjorde æ slættes ikkje!» Vivi tok frem en hårbørste
fra veska. «Æ kom fordi æ trengte et skalkeskjul, rett og
slett. Og pænga, for æ e helt blakk.» Hun reiste seg og så inn
i speilet over skjenken og begynte å børste det lange, gylne
håret med jevne bevegelser.
«Hva er skalle-skjul?» spurte Hannah mens hun studerte
den blonde søstera.
«Ha! Du kan ikkje snakke engang! Det hete SKALKE-
SKJUL! Det e når nån sier at dæm e på en plass, men egentlig
e på en anna. Nesten som en hemmelighet.» Vivi tok frem en
rosa leppestift og dytta den på leppene med små, lette bevegelser
mens hun så konsentrert inn i speilet.
«Æ ska treffe en hemmelig beundrer i byen, skjønner du.»
«Okay!» sa Hannah. Jeg skulle ønske at hun ville være sammen
med meg når jeg har kommet så langt, tenkte Hannah sårt.
«Du klare dæ vel sjøl til farmor våkne?» Vivi retta på blusa
og gikk mot gangen. «Ha det, Hanne!» ropte hun idet hun
løp ut.
På kvelden da Hannah skulle legge seg, brukte Ella de
lange neglene sine til å kile Hannah. «Det kom ei lita mus
og leita ætte hus. Ikkje her, ikkje her, MEN HER!» Farmor
ville tulle. Og stakk neglene inn i armhulen og halsgropa til
Hannah. Det var gøy å være sammen med farmor. Og det
– 18 –

var fint at hun ville leke, selv om hun var gammel. Men det
var ikke godt å få de ekle drageklørne stukket inn i huden.
Da drageklør-leken var overstått, tok Hannah mot til seg
og spurte farmor: «Hvorfor ville ikke Vivi være mer sammen
med meg?»
«Ville ho ikkje? Nei, du skjønne at ho e ung og vil utforske
verden. Og da har ho ikkje ro til å leke med ei lita jente
som dæ.»
«Men det kjennes nesten som hun gir med den ene handa
og tar med den andre.» Hannah angra med det samme på at
hun sa det. Men det var for seint.
«Det va en sterk påstand fra ei ung jente, som enda ikkje
vet nåkka særlig om livet.»
Det var vanskelig å se om farmor var sint eller støttende,
panna rynka seg uansett. Men de snakka ikke mer om Vivi,
om at Hannah var forvirra over storesøsteras inntog, eller
hvordan Hannah kunne kjenne seg så lita som en meitemark.
Det var enklest å skifte tema.
«Husker du noe fra krigen? Kan du ikke fortelle, farmor?»
spurte Hannah etter en pause.
«Nja! Det e ikkje alt som ægne sæ for små barneøra, for det
va mye vondt som skjedde under krigen, og det e ikke nokka
folk ønske å gå og tenke på. Vi som har opplevd krig, vil helst
glemme alt det vonde vi så.»
«Men fortell litt da, farmor!»
«Jo, jo, det er vel viktig at vi fortælle til den neste generasjon
så kanskje det ikkje skjer igjen», sa farmor nærmest til
seg selv. Hun sukket og tok sats for å beskrive minner fra en
vond tid.
«Æ huske godt aprildagen vi fekk vite på radioen at tyskeran
hadde okkupert Sør-Norge. Da satt æ på kjøkkenet og
drakk kaffe hos bror min i Grønnegata.»
– 19 –

«Og ante fred og ingen fare», la Hannah til.
«Ja, bokstavelig talt.» Farmor smilte sorgfullt.
«Det tok enda et par uka kor Tromsø var fritt, før den
første flyalarmen gjekk, og vi måtte komme oss i sikkerhet
inn i bomberommet i fjellet her bak.» Farmor pekte ut i lufta.
«Men det va så vidt æ rakk det, for æ hadde jo pappaen din
på armen da vi måtte springe. Den dagen blei både Tromsø
Radio og kraftverket i Simavik bomba av tyske bombefly. Det
va et ordentlig kraftig drønn. Vi kjente at heile øya vibrerte.
Æ huske det som om det va i går.»
«Blei du redd da, farmor?»
«Ja visst! Vi var livredde, alle sammen. Men det gjekk heldigvis
bra med oss den gangen. Ellers hadde du ikkje hatt
nåkka farmor eller pappa.»
«Da hadde vel ikke jeg heller vært til. Om pappa hadde
dødd under krigen, mener jeg.»
«Nei, nei! Det er sant!» Farmor retta på duken da hun fortsatte:
«Vet du at tyskeran anla straffeleira her i byen. Det va kanskje
nåkka av det verste med krigen, kossen dem behandla folk der.»
«Har pappa fortalt at farfaren din jobba i motstandsbevegelsen
den første delen av krigen?»
«Nei, det har han ikke. Men han har ikke fortalt noe særlig
fra krigen.»
Farmor fortsatte: «Men nu ska du høre: En dag så tysta en
nabo på han. En nordmann, altså.»
«Hæ?! Sladra nordmenn på hverandre?» Hannah var
for skrekka.
«Å, ja! For det va nån som ville ha tyskeran her. Trudde
dæm sku forbedre landet og greier.»
«Men i alle fall: Dermed kom tyskeran og henta farfar’n
din og satte han i en av disse leiran, Krøkebærsletta fangeleir.
Der blei han torturert på det verste.»
– 20 –

En historie som beskriver hvor
ødeleggende og livsforvandlende
mobbing kan være for et menneske.
Hannah flytter til Alta sammen med familien sin.
Uansett hvor mye hun ønsker å bli akseptert for den
hun er på skolen og ellers, lykkes hun ikke. I stedet blir
hun både utestengt og mobbet, og det ikke bare av medelevene
– selv lærerne er med på å trykke Hannah ned.
Ingen får mobberne til å stoppe. Til slutt blir det nok for
Hannah. Hun tar saken i egne hender – bokstavelig talt
i egne hender.
Boka kan med fordel leses i skoleklasser. De siste sidene inneholder
spørsmål som kan brukes til å starte samtaler rundt
temaet.
WWW.PARTNERFORLAG.NO