Prinsen som forsvant - en roman
En moderne vri på den fantastiske historien om Josef i Bibelen.
Prins Josef er elsket av mange, men brødrene hater ham. Mens de er ute på en hemmelig reise, drar Josef for å lete etter dem. Denne reisen skal fullstendig forandre livet hans. Han blir forrådt, mister alt, men finner også kjærligheten. Han synker dypt, men blir også satt høyt. I opp- og nedturene mister Josef aldri troen på Gud, og han får erfare hvordan Gud er med ham og velsigner ham – gang på gang. Men vil han noen gang kunne forsone seg med brødrene sine?
Om forfatteren
Knut Størkersen, f. 1957, er bosatt i Øvre Eiker. Han er utdannet skipsmaskinist og fotterapeut. Mye av boken er bygget på egne erfaringer, blant annet fra et opphold i Zambia i 2008. Han er gift med Irene, og har en sønn og fire stebarn.
Kjøp den her: https://venturaforlag.no/boktema/boktema/boktema/bibel-33/prinsen-som-forsvant-en-roman.html
En moderne vri på den fantastiske historien om Josef i Bibelen.
Prins Josef er elsket av mange, men brødrene hater ham. Mens de er ute på en hemmelig reise, drar Josef for å lete etter dem. Denne reisen skal fullstendig forandre livet hans. Han blir forrådt, mister alt, men finner også kjærligheten. Han synker dypt, men blir også satt høyt. I opp- og nedturene mister Josef aldri troen på Gud, og han får erfare hvordan Gud er med ham og velsigner ham – gang på gang. Men vil han noen gang kunne forsone seg med brødrene sine?
Om forfatteren
Knut Størkersen, f. 1957, er bosatt i Øvre Eiker. Han er utdannet skipsmaskinist og fotterapeut. Mye av boken er bygget på egne erfaringer, blant annet fra et opphold i Zambia i 2008. Han er gift med Irene, og har en sønn og fire stebarn.
Kjøp den her: https://venturaforlag.no/boktema/boktema/boktema/bibel-33/prinsen-som-forsvant-en-roman.html
Knut helge Størkersen roman
- Page 2 and 3: Prinsen som forsvant Copyright © V
- Page 5 and 6: - 1 - Drømmeren «Det er sant. Hvo
- Page 7 and 8: Legg vekk disse tankene deres. Jeg
- Page 9 and 10: menneskeliv tapt. Myndighetene fikk
- Page 11 and 12: «Hva ser du på, onkel Jos?» kom
- Page 13 and 14: Han tok en tankefull pause før han
- Page 15 and 16: - 2 - Hvor er mine brødre? Moren t
- Page 17 and 18: «For fire dager siden. Bare gutten
- Page 19 and 20: du vil komme til å oppleve, vil st
- Page 21 and 22: spente av seg skoene og la seg på
- Page 23 and 24: Det var klokt av deg å ikke presse
- Page 25: En moderne vri på den fantastiske
Knut helge Størkers<strong>en</strong><br />
<strong>roman</strong>
<strong>Prins<strong>en</strong></strong> <strong>som</strong> <strong>forsvant</strong><br />
Copyright © V<strong>en</strong>tura forlag AS 2022<br />
Omslagsillustrasjoner: Ida S. Skjelbakk<strong>en</strong><br />
Sats: Kristian Kapelrud<br />
Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt.<br />
Trykk og innbinding: InDevelop, Latvia<br />
1. opplag mai 2022<br />
ISBN 978-82-8365-141-6<br />
V<strong>en</strong>tura forlag AS<br />
2312 Ottestad<br />
post@v<strong>en</strong>turaforlag.no<br />
www.v<strong>en</strong>turaforlag.no
Knut helge Størkers<strong>en</strong>
– 1 –<br />
Drømmer<strong>en</strong><br />
«Det er sant. Hvorfor tror dere meg ikke?» Josef så fortvilet<br />
på dem. Hvis brødr<strong>en</strong>es blikk kunne drepe, hadde det ikke gått<br />
bra for ham.<br />
Det var påske og høytidssabbat i landet Damor. Ut<strong>en</strong>for lå<br />
snø<strong>en</strong> <strong>som</strong> et tykt teppe, m<strong>en</strong>s gradestokk<strong>en</strong> i solvegg<strong>en</strong> så vidt<br />
klarte å krype over frysepunktet.<br />
Kong Johan hadde samlet barneflokk<strong>en</strong> i tronsal<strong>en</strong> etter d<strong>en</strong><br />
tradisjonelle påskegudstj<strong>en</strong>est<strong>en</strong>. Tre store veggmalerier dominerte<br />
d<strong>en</strong> imponer<strong>en</strong>de sal<strong>en</strong>. Over det ovale bordet hang <strong>en</strong><br />
særdeles original lysekrone. Rundt bordet, på hver sin navngitte<br />
stol, satt kong<strong>en</strong>s ni barn etter alder. Øverst satt han selv. Stol<strong>en</strong><br />
ved hans v<strong>en</strong>stre side var tom. På d<strong>en</strong> sto det inngravert: «Dronning<strong>en</strong><br />
av Damor».<br />
Hans første kone, dronning Mia, var mor til Josefs syv halvsøsk<strong>en</strong>.<br />
H<strong>en</strong>nes førstefødte var kronprins Allan, <strong>som</strong> nå var trettiseks<br />
år gammel. De neste var prins Arlo, prins Lucas, prinsesse<br />
Louise og prins Alex. M<strong>en</strong> så døde hun brått etter fødsel<strong>en</strong> av<br />
tvilling<strong>en</strong>e prins William og prins Toby.<br />
– 5 –
Josef satt <strong>som</strong> nummer to fra dronningstol<strong>en</strong>. Han var att<strong>en</strong>,<br />
nest yngst i søsk<strong>en</strong>flokk<strong>en</strong>. Da mor<strong>en</strong> hans, dronning Cecilie,<br />
fødte lillebror<strong>en</strong> Leon, <strong>som</strong> var seks år yngre, døde hun like etterpå.<br />
H<strong>en</strong>nes død gjorde at Josef isolerte sine følelser i flere år.<br />
Mor<strong>en</strong> var alt for ham. Det <strong>en</strong>este <strong>som</strong> var igj<strong>en</strong> etter h<strong>en</strong>ne var<br />
lillebror<strong>en</strong>. Derfor elsket han bror<strong>en</strong> over alt i d<strong>en</strong>ne verd<strong>en</strong>, og<br />
var redd for at også han skulle dø.<br />
Med sin gyll<strong>en</strong>brune hud og ravnsvarte krøllete hår, lignet<br />
Josef mer på sin afroeuropeiske mor <strong>en</strong>n det Leon gjorde, <strong>som</strong><br />
var <strong>en</strong> tro kopi av kong Johan. Kanskje var det derfor Josef var<br />
Johans favorittsønn. Og kanskje var det også <strong>en</strong> av grunn<strong>en</strong>e til<br />
at hans eldre brødre mislikte ham. Innerst inne var de redde for<br />
at far<strong>en</strong> ville sette Josef foran dem i arverekkefølg<strong>en</strong>. Kong<strong>en</strong><br />
gjorde ing<strong>en</strong>ting for å avvæpne disse ide<strong>en</strong>e, når han no<strong>en</strong> ganger<br />
ga Josef finere presanger <strong>en</strong>n de andre.<br />
Kanskje var det også derfor de reagerte slik de gjorde når<br />
han nå hadde fortalt dem hva han hadde drømt. De <strong>en</strong>este <strong>som</strong><br />
ikke reagerte med sinne var prins Leon og prinsesse Louise. Selv<br />
om de også undret seg over drømm<strong>en</strong>, ble de overrasket over<br />
reaksjon<strong>en</strong>e fra de andre.<br />
«Påstår du virkelig at jeg <strong>som</strong> er din far og konge, brødr<strong>en</strong>e<br />
dine og søster<strong>en</strong> din, skal bøye oss for deg?» Stemm<strong>en</strong> til kong<br />
Johan var opprørt, m<strong>en</strong> hadde samtidig et snev av undring.<br />
«Hvem tror du eg<strong>en</strong>tlig du er, din bortskjemte snørrunge?»<br />
Allan var rød i ansiktet.<br />
«Ja, det er det du er», fortsatte Arlo og freste mot ham. «En<br />
bortskjemt dritt og smisker, <strong>som</strong> vil gjøre alt for makt.»<br />
«Hvorfor er dere så sinte på meg bare fordi jeg fortalte om<br />
drømm<strong>en</strong>? Jeg forstår d<strong>en</strong> like lite <strong>som</strong> dere. D<strong>en</strong> har kanskje<br />
ing<strong>en</strong> m<strong>en</strong>ing.» Selv trodde ikke Josef det, m<strong>en</strong> våget ikke si<br />
det høyt.<br />
«Det er nok!» Kong Johan hevet d<strong>en</strong> kraftige stemm<strong>en</strong> sin.<br />
Alle tidde og så forskrekket på ham. «Dere drar det for langt.<br />
– 6 –
Legg vekk disse tank<strong>en</strong>e deres. Jeg tillater ikke <strong>en</strong> slik stemning<br />
å ødelegge påsk<strong>en</strong>s velsignelser.»<br />
Han trakk pust<strong>en</strong> dypt og s<strong>en</strong>ket stemm<strong>en</strong>, <strong>som</strong> om han<br />
angret. «La oss gå bort til de andre i familiestua.»<br />
De hadde stor respekt for far<strong>en</strong>. Han var <strong>en</strong> autoritet <strong>som</strong> de<br />
lyttet til. Til tider oppfattet de ham <strong>som</strong> urimelig str<strong>en</strong>g, m<strong>en</strong><br />
de visste likevel at han brydde seg om dem.<br />
Kong<strong>en</strong> reiste seg fra det ovale bordet og gikk ut i vestibyl<strong>en</strong>,<br />
opp d<strong>en</strong> store marmortrappa og videre innover d<strong>en</strong> lange<br />
blåmalte korridor<strong>en</strong>. Helt ved <strong>en</strong>d<strong>en</strong> lå famili<strong>en</strong>s stue. På rad<br />
og rekke fulgte de andre etter, Josef og Leon sist. Ekkoet etter<br />
ti par sko og <strong>en</strong> stokk ga gj<strong>en</strong>klang i vegg<strong>en</strong>e.<br />
Leon grep hånd<strong>en</strong> til Josef. «Kan du fortelle drømm<strong>en</strong> <strong>en</strong><br />
gang til, Jos?» hvisket han, slik at de andre ikke skulle høre.<br />
Josef så inn i de oppglødde øyn<strong>en</strong>e til bror<strong>en</strong>. «Ja», hvisket<br />
han tilbake og blunket. «På rommet ditt i kveld. M<strong>en</strong> ikke si<br />
noe om det.» Han la pekefinger<strong>en</strong> over lepp<strong>en</strong>e sine.<br />
Leon gjorde et hopp av begeistring. «M<strong>en</strong> tror du det blir mye<br />
bråk om jeg <strong>en</strong> dag bruker <strong>en</strong>hjuling<strong>en</strong> i korridor<strong>en</strong>?»<br />
Josef smilte. «Ikke prøv det. Jeg gjorde det <strong>en</strong> gang med sparkesykkel<strong>en</strong>.<br />
Det var <strong>en</strong> gang for mye. Da måtte jeg bli med<br />
vaktmester<strong>en</strong> å male på vegg<strong>en</strong> etterpå.»<br />
Sjeld<strong>en</strong> fikk andre <strong>en</strong>n famili<strong>en</strong> adgang til familiestua. D<strong>en</strong><br />
var deres private område, «helligdomm<strong>en</strong>» <strong>som</strong> press<strong>en</strong> omtalte<br />
d<strong>en</strong>. Etter at de fleste av barna hadde forlatt slottet, ble stua<br />
mindre brukt. Louise, Josef og Leon trivdes mye bedre i lillestua,<br />
<strong>som</strong> lå i etasj<strong>en</strong> over, ved soveromm<strong>en</strong>e.<br />
Av flokk<strong>en</strong> på ni, var det bare de tre <strong>som</strong> fremdeles bodde<br />
inne på selve slottet, samm<strong>en</strong> med far<strong>en</strong>. Tvilling<strong>en</strong>e bodde<br />
samm<strong>en</strong> i et nokså stort anneks <strong>som</strong> var tilknyttet slottet.<br />
Etter at dronning Cecilie døde, hadde kong Johan ansatt <strong>en</strong><br />
nanny for de minste. Frøk<strong>en</strong> Rosa kalte de h<strong>en</strong>ne, og hun var<br />
<strong>en</strong> myndig dame. Eg<strong>en</strong>tlig het hun Rosita, hadde aldri vært<br />
– 7 –
gift eller hatt egne barn. Mange undret seg over om navnet<br />
hadde påvirket h<strong>en</strong>ne, fordi hun alltid gikk kledd i minst ett<br />
rosa plagg.<br />
Det tok tid for h<strong>en</strong>ne å vinne Josefs tillit. Han følte at ing<strong>en</strong><br />
kunne erstatte mor<strong>en</strong>. M<strong>en</strong> etter<strong>som</strong> tid<strong>en</strong> gikk, knyttet han seg<br />
mer til frøk<strong>en</strong> Rosa og aksepterte h<strong>en</strong>nes rolle.<br />
Allan, Arlo, Lucas og Alex var gift og hadde bygd hvert sitt<br />
hus på d<strong>en</strong> over fem tus<strong>en</strong> mål store slottsei<strong>en</strong>domm<strong>en</strong>. Bare Allan<br />
hadde gitt kong<strong>en</strong> barnebarn, lille Miriam <strong>som</strong> nå var 3 år.<br />
Det var stor stas da hun kom, spesielt for tante Louise. Kong<strong>en</strong><br />
hadde sørget over at Louise var <strong>en</strong>este j<strong>en</strong>ta i flokk<strong>en</strong>, m<strong>en</strong> nå<br />
syntes det å være glemt.<br />
De fire eldste prins<strong>en</strong>e ledet hvert sitt område av kongeriket,<br />
under overoppsyn av kong<strong>en</strong>. Om to år skulle William og Toby<br />
få tildelt sine områder.<br />
Josef hadde ikke t<strong>en</strong>kt så nøye over sin rolle <strong>som</strong> prins. Han<br />
var mest opptatt av skol<strong>en</strong> og fritidssysl<strong>en</strong>e. Målet hans var å<br />
fullføre jusstudiet, <strong>som</strong> startet til høst<strong>en</strong>. Hans førstevalg var å<br />
bli lege, m<strong>en</strong> kong<strong>en</strong> hadde påvirket ham til å <strong>en</strong>dre retning.<br />
Josefs sans for rettferdighet hadde mer <strong>en</strong>n <strong>en</strong> gang satt ham i<br />
vanskeligheter. Han kunne gi kraftige uttrykk for sine m<strong>en</strong>inger,<br />
spesielt overfor brødr<strong>en</strong>e. Når de var ute på sine sprell og Josef<br />
fikk høre om det, fortalte han det til sin far. Derfor holdt de<br />
ham ofte ut<strong>en</strong>for.<br />
Selv om Louise var ferdig med både d<strong>en</strong> formelle og adelige<br />
utdannels<strong>en</strong>, valgte hun å forbli på slottet for å hjelpe far<strong>en</strong><br />
med no<strong>en</strong> av hans kongelige oppgaver. Folket så på h<strong>en</strong>ne <strong>som</strong><br />
landets dronning.<br />
For to år sid<strong>en</strong>, under et besøk på <strong>en</strong> fjellgård, ble hun overfalt<br />
og voldtatt under <strong>en</strong> løpetur i skog<strong>en</strong>. No<strong>en</strong> av brødre fant<br />
ut hvem <strong>som</strong> hadde begått udåd<strong>en</strong> og tok lov<strong>en</strong> i egne h<strong>en</strong>der.<br />
De fikk tak i mann<strong>en</strong>, slo ham nest<strong>en</strong> til døde og satte fyr<br />
på flere av bygning<strong>en</strong>e på ei<strong>en</strong>domm<strong>en</strong>. Til alt hell gikk ing<strong>en</strong><br />
– 8 –
m<strong>en</strong>neskeliv tapt. Myndighet<strong>en</strong>e fikk dysset ned sak<strong>en</strong> og h<strong>en</strong>la<br />
d<strong>en</strong> <strong>som</strong> uoppklart.<br />
Likevel verserte det rykter om at no<strong>en</strong> av prins<strong>en</strong>e sto bak.<br />
Josef fikk høre det folket snakket om, og gikk til far<strong>en</strong> med det.<br />
Det ble et stort oppstyr på slottet. Brødr<strong>en</strong>e tilsto å ha banket<br />
opp voldtektsmann<strong>en</strong>, m<strong>en</strong> tilsto aldri brannpåsettels<strong>en</strong>.<br />
Nå skulle hele famili<strong>en</strong> samles i familiestua. Frøk<strong>en</strong> Rosa var<br />
<strong>som</strong> alltid til stede. Samm<strong>en</strong> med hovmester<strong>en</strong> var det hun <strong>som</strong><br />
sto for tilstelning<strong>en</strong>.<br />
«Onkel Jos!» ropte lille Miriam idet de kom inn. Hun kom<br />
storm<strong>en</strong>de mot ham og hoppet opp i arm<strong>en</strong>e hans. «Kan jeg få<br />
sitte samm<strong>en</strong> med deg og spise?»<br />
«Under middag<strong>en</strong> må du nok sitte samm<strong>en</strong> med mamma<br />
og pappa.» Skuffet snudde hun hodet og så på sin mor. «M<strong>en</strong>»,<br />
skyndte han seg å legge til, «når vi skal spise kak<strong>en</strong>e og åpne<br />
påskegav<strong>en</strong>e, kan du kanskje sitte samm<strong>en</strong> med meg. M<strong>en</strong> du<br />
må spørre mamma og pappa først.»<br />
Hun sprellet seg ned og løp bort til mor<strong>en</strong>. Sekunder etter<br />
kom hun gledesstrål<strong>en</strong>de tilbake. «Mamma sa det var greit.»<br />
Sollyset skled sakte over fjelltopp<strong>en</strong>e i nord og la kongedal<strong>en</strong><br />
i skumring. Slottet, <strong>som</strong> var formet <strong>som</strong> et rektangel, hadde<br />
utstikk<strong>en</strong>de runde tårn i alle fire hjørn<strong>en</strong>e. Det var i ett av disse<br />
tårn<strong>en</strong>e familiestua lå. Elyon, <strong>som</strong> slottet het, betydde «D<strong>en</strong><br />
Høyeste». D<strong>en</strong> var beskjed<strong>en</strong> i sin størrelse, m<strong>en</strong> hadde <strong>en</strong> imponer<strong>en</strong>de<br />
arkitektur. Slottspark<strong>en</strong> lå <strong>som</strong> <strong>en</strong> majestetisk kappe<br />
rundt slottet, pyntet med alt det vakre <strong>en</strong> hage kan ha. Ennå<br />
lå snø<strong>en</strong> utover <strong>som</strong> et tykt dekke. De eviggrønne trærne sto<br />
snøtunge, og lignet hvite pyramider. Langs sti<strong>en</strong>e sto prydbusk<strong>en</strong>e<br />
<strong>som</strong> store snøhauger. Midt på det avskjermede området,<br />
helt inntil slottet, sto <strong>en</strong> snømann i all sitt kongelige skrud,<br />
med gulerot<strong>en</strong> godt plassert midt mellom de sorte øyn<strong>en</strong>e og<br />
smilet. D<strong>en</strong> hadde til og med knapper på mag<strong>en</strong>, <strong>som</strong> Rosa<br />
hadde donert.<br />
– 9 –
Om morg<strong>en</strong><strong>en</strong> ble det ofte observert ferske dyrespor helt<br />
inntil slottet. Det til tross for foringskass<strong>en</strong>e <strong>som</strong> var satt opp<br />
i utkant<strong>en</strong> av park<strong>en</strong>. Folk kunne fritt besøke slottspark<strong>en</strong>. På<br />
<strong>som</strong>r<strong>en</strong>e var det et yr<strong>en</strong>de liv, spesielt i helg<strong>en</strong>e. Nå <strong>som</strong> det<br />
var vinter, gikk folk bare langs de ferdigbrøytede sti<strong>en</strong>e. Selv<br />
på d<strong>en</strong>ne påskeaft<strong>en</strong>, kunne de fra vindu<strong>en</strong>e se m<strong>en</strong>nesker <strong>som</strong><br />
gikk der ute.<br />
Det var blitt kveld. Ute sto snømann<strong>en</strong> i flomlys. De <strong>som</strong><br />
gikk der ute kunne se lys<strong>en</strong>e fra familiestua. Var de nær nok,<br />
kunne de fra to halvåpne vinduer høre lyd<strong>en</strong> fra et piano og <strong>en</strong><br />
barnestemme. Lille Miriam satt på fanget til Josef og sang av<br />
full hals, m<strong>en</strong>s han spilte. På et langbord sto rest<strong>en</strong>e etter et<br />
fyldig kakebord.<br />
«Miriam, lille v<strong>en</strong>n», kom det fra mamma Sara. «Nå er det<br />
på tide å dra hjem.»<br />
«M<strong>en</strong> mamma da», protesterte hun høylytt. «Jeg er ikke<br />
trøtt.»<br />
«Vet du hva?» brøt Josef inn, og kikket inn i de to trassige<br />
øyn<strong>en</strong>e. «Jeg kan dra deg hjem på d<strong>en</strong> nye kjelk<strong>en</strong> din.»<br />
«Ja!» Miriam lyste opp og hoppet ned fra fanget hans.<br />
«Orker du det da, Jos?» Sara så spørr<strong>en</strong>de på ham.<br />
«Selvfølgelig. Jeg har godt av å røre på meg etter all d<strong>en</strong>ne<br />
spising<strong>en</strong>.»<br />
«Du er ikke akkurat d<strong>en</strong> <strong>som</strong> er minst tr<strong>en</strong>t her.» Sara smilte<br />
og kikket bort mot Allan, <strong>som</strong> tydeligvis ikke hadde fått med<br />
seg samtal<strong>en</strong>.<br />
«Allan», gj<strong>en</strong>tok hun. «Jeg tar Miriam hjem nå. Jos vil dra<br />
h<strong>en</strong>ne over på kjelk<strong>en</strong>.»<br />
«Helt greit», kom det <strong>som</strong> <strong>en</strong> replikk fra Allan. Han var i ivrig<br />
diskusjon med Arlo og Lucas. «Jeg kommer etter om <strong>en</strong> lit<strong>en</strong><br />
stund. Du får <strong>en</strong> av vakt<strong>en</strong>e til å kjøre deg hjem.»<br />
I sør hang mån<strong>en</strong> <strong>som</strong> et glød<strong>en</strong>de ansikt, og lyste opp park<strong>en</strong><br />
og kongedal<strong>en</strong>. Josef måtte stoppe et øyeblikk i beundring.<br />
– 10 –
«Hva ser du på, onkel Jos?» kom det fra lille Miriam. «Hvorfor<br />
stopper du?» Bare øyn<strong>en</strong>e h<strong>en</strong>nes var synlig der hun satt<br />
innpakket på sin nye kjelke.<br />
«Ser du mån<strong>en</strong> der oppe?» sa Josef og pekte. «Er d<strong>en</strong> ikke<br />
flott?»<br />
Hun så opp ut<strong>en</strong> å si et ord. For h<strong>en</strong>ne var mån<strong>en</strong> bare <strong>en</strong><br />
lys<strong>en</strong>de kule på himmel<strong>en</strong>.<br />
«Mån<strong>en</strong> har Gud satt der», fortsatte han. «D<strong>en</strong> skal lyse for<br />
oss om natt<strong>en</strong>, slik at det ikke blir helt mørkt.»<br />
Han satte kjelk<strong>en</strong> i bevegelse og begynte å løpe, m<strong>en</strong>s Miriam<br />
klamret seg fast. Latter<strong>en</strong> h<strong>en</strong>nes var <strong>som</strong> musikk i ør<strong>en</strong>e hans.<br />
Hun var tydelig fascinert over de høye hvite brøytekant<strong>en</strong>e, lyktestolp<strong>en</strong>e<br />
og onkel<strong>en</strong>s skygge, <strong>som</strong> hele tid<strong>en</strong> flyttet på seg og<br />
<strong>en</strong>dret størrelse.<br />
Fremme ved d<strong>en</strong> opplyste villa<strong>en</strong> løftet Josef lille Miriam av<br />
kjelk<strong>en</strong>.<br />
«Mamma, mamma!» ropte hun og stormet inn. «Onkel Jos<br />
dro meg fort hele vei<strong>en</strong>. Kan onkel lese for meg på s<strong>en</strong>g<strong>en</strong>?»<br />
«Selvfølgelig kan han det, hvis han har tid.» Hun så spørr<strong>en</strong>de<br />
bort på Josef.<br />
«Ja, det kan jeg godt.»<br />
Fra s<strong>en</strong>gekant<strong>en</strong> leste Josef histori<strong>en</strong> om guttebarnet Moses<br />
og søster<strong>en</strong>, <strong>som</strong> jo også het Miriam, og <strong>som</strong> gjemte ham i sivet.<br />
Trett <strong>som</strong> Miriam var, sovnet hun før histori<strong>en</strong> var ferdig. Josef<br />
bredte dyna godt rundt h<strong>en</strong>ne og gikk ut i stua til Sara.<br />
«Jeg får løpe tilbake igj<strong>en</strong>. Har lovet Leon å fortelle ham <strong>en</strong><br />
historie i kveld.»<br />
Sara fulgte ham til døra. «Du kan ta firehjuling<strong>en</strong> tilbake.»<br />
«Takk, m<strong>en</strong> det går bra. Jeg løper heller.»<br />
Tilbake i familiestua, satt Leon for seg selv og gjespet med <strong>en</strong><br />
bok på fanget. Kong Johan satt og pratet med Rosa.<br />
«Kan du hjelpe meg å bære alle ting<strong>en</strong>e mine opp på rommet,<br />
Jos?» spurte Leon.<br />
– 11 –
«Selvfølgelig. Tr<strong>en</strong>ger bare å drikke noe først.»<br />
«Å ja», kom det fra Allan, <strong>som</strong> plutselig oppdaget at Josef var<br />
tilbake. «Tus<strong>en</strong> takk, Jos. Du var sannelig rask.»<br />
Josef klukklo. «Ja, tid<strong>en</strong> går fort i godt selskap. Jeg var faktisk<br />
borte nest<strong>en</strong> <strong>en</strong> time.»<br />
Allan så unnskyld<strong>en</strong>de på klokka, før han snudde seg mot<br />
de andre igj<strong>en</strong>.<br />
Kong Johan fulgte Josef og Leon opp til rommet.<br />
«Kan du fortelle drømm<strong>en</strong> <strong>en</strong> gang til, Jos?» ba Leon, idet<br />
de kom inn.<br />
«Ikke før du er ferdig på badet og vi har bedt kveldsbønn<strong>en</strong><br />
med deg», kom det bestemt fra far<strong>en</strong>.<br />
Leon <strong>forsvant</strong> inn på badet. Johan så str<strong>en</strong>gt på Josef. «Ikke<br />
lag et nummer ut av drømm<strong>en</strong> din.» Bak advarsel<strong>en</strong> skinte det<br />
gj<strong>en</strong>nom <strong>en</strong> usikker undring.<br />
«Nei, far. Ikke vær <strong>en</strong>gstelig. Det er bare <strong>en</strong> historie.»<br />
Etter kveldsbønn<strong>en</strong> gikk Johan. Josef satte seg opp i s<strong>en</strong>ga<br />
ved sid<strong>en</strong> av Leon.<br />
«Ok, lillebror. Nå skal jeg fortelle drømm<strong>en</strong> igj<strong>en</strong>.» All tretthet<br />
var blåst bort fra ansiktet til Leon. Nå satt han <strong>som</strong> et lys<br />
og lyttet.<br />
«Jeg var ute på <strong>en</strong> kornåker samm<strong>en</strong> med far og alle dere<br />
andre. Vi plukket kornaks, knyttet dem samm<strong>en</strong> <strong>som</strong> jul<strong>en</strong>ek<br />
og satte dem på marka, slik at de sto oppreist. Sola skinte, og det<br />
var veldig varmt. Så skjedde det noe merkelig. Nek<strong>en</strong>e begynte<br />
å bevege seg og stilte seg i ring rundt mitt. De bøyde seg, <strong>som</strong><br />
om de tilba neket mitt. Da våknet jeg. Var det ikke <strong>en</strong> merkelig<br />
drøm, Leon?»<br />
«Jo, det var det,» innrømmet Leon. «M<strong>en</strong> hva betyr<br />
drømm<strong>en</strong>?»<br />
«Jeg vet ikke, selv om jeg har mine tanker. D<strong>en</strong> var så annerledes<br />
og så lev<strong>en</strong>de. Da jeg våknet trodde jeg med det samme<br />
at det virkelig hadde skjedd.»<br />
– 12 –
Han tok <strong>en</strong> tankefull pause før han fortsatte: «Du vet, no<strong>en</strong><br />
ganger kan Gud gi oss drømmer. Da er det noe han ønsker å<br />
fortelle oss.»<br />
«Hva da?» Leons øyne var vidåpne av sp<strong>en</strong>ning.<br />
«Jeg vet ikke, Leon. En dag vil vi kanskje forstå det, om det<br />
i det hele tatt skulle bety noe.»<br />
«Tror du Gud vil at du skal bli konge, Jos?» Øyn<strong>en</strong>e deres<br />
møttes i et taust øyeblikk.<br />
Josef t<strong>en</strong>kte på det far<strong>en</strong> hadde sagt, om ikke å gjøre et nummer<br />
ut av drømm<strong>en</strong>. «Ikke t<strong>en</strong>k på det, Leon», sa han og ga<br />
bror<strong>en</strong> et godnattkyss på kinnet.<br />
Like før <strong>som</strong>merferi<strong>en</strong> hadde Josef <strong>en</strong> ny drøm med samme<br />
innhold. M<strong>en</strong> d<strong>en</strong>ne gang<strong>en</strong> var nek<strong>en</strong>e byttet ut med sol, måne<br />
og stjerner. Som om han hadde glemt reaksjon<strong>en</strong> etter d<strong>en</strong> første<br />
drømm<strong>en</strong>, fortalte han d<strong>en</strong> til sin far og sine søsk<strong>en</strong>. D<strong>en</strong>ne<br />
gang<strong>en</strong> klarte ikke kong<strong>en</strong> å stagge sønn<strong>en</strong>es raseri mot Josef.<br />
Hatet <strong>som</strong> nå vokste frem, ble sterkere <strong>en</strong>n no<strong>en</strong>sinne. Josef fant<br />
trøst og håp hos sin far, Leon, Louise og Rosa. Ing<strong>en</strong> ut<strong>en</strong>for<br />
slottet var blitt innvidd i drømm<strong>en</strong>e hans eller i d<strong>en</strong> konflikt<strong>en</strong><br />
<strong>som</strong> hadde vokst frem.<br />
I d<strong>en</strong>ne period<strong>en</strong> brukte Josef mye tid i bønn. Han søkte å<br />
finne svar på det han ikke forsto, m<strong>en</strong> Gud virket å være taus.<br />
Likevel takket han Gud.<br />
– 13 –
– 14 –
– 2 –<br />
Hvor er<br />
mine brødre?<br />
Mor<strong>en</strong> til prins Josef, dronning Cecilie, hadde vært <strong>en</strong> særdeles<br />
vakker kvinne, opprinnelig fra Mayavi. Far<strong>en</strong> h<strong>en</strong>nes, Toby,<br />
<strong>en</strong> norsk forretningsmann, kjøpte et lite gruveanlegg og slo seg<br />
ned i hovedstad<strong>en</strong> Sanzberg. Han giftet seg med d<strong>en</strong> 19 år yngre<br />
skjønnhet<strong>en</strong>, Aureke, og de ble bo<strong>en</strong>de på <strong>en</strong> staselig ei<strong>en</strong>dom<br />
i Eilos, et stykke fra hovedstad<strong>en</strong>. Samm<strong>en</strong> fikk de fem barn,<br />
deriblant Cecilie. Josef, <strong>som</strong> lignet mer på mor<strong>en</strong>, var mørkere i<br />
hud<strong>en</strong> <strong>en</strong>n Leon. M<strong>en</strong> begge gutt<strong>en</strong>e hadde arvet h<strong>en</strong>nes vakre<br />
utse<strong>en</strong>de.<br />
Josef ønsket å bli lege. Han leste det meste han kom over om<br />
kropp<strong>en</strong>s anatomi og fysiologi. Han elsket å gå i dybd<strong>en</strong> på sine<br />
studier og hang seg ofte opp i detaljer. Derfor ble han av mange<br />
oppfattet <strong>som</strong> <strong>en</strong>sporet og nerd. Han likte heller ikke lange og<br />
unyttige diskusjoner, spesielt der<strong>som</strong> temaet ikke hadde relevans<br />
med hans interesseområde. Samtidig var han godt likt, mest<br />
– 15 –
fordi han ikke overså no<strong>en</strong>. Han ville gjerne bli v<strong>en</strong>n med alle,<br />
uansett samfunnsklasse.<br />
Far<strong>en</strong> hans hadde altså derimot andre planer og ønsker for<br />
ham. «Kongehuset tr<strong>en</strong>ger <strong>en</strong> god jurist, og det har du evner for<br />
å bli», hadde han sagt. Josef prøvde å argum<strong>en</strong>tere, m<strong>en</strong> måtte<br />
gi etter for det han oppfattet <strong>som</strong> et krav fra far<strong>en</strong>.<br />
De tre år<strong>en</strong>e på videregå<strong>en</strong>de var over. I løpet av <strong>som</strong>mer<strong>en</strong><br />
planla han samm<strong>en</strong> med to av sine studiev<strong>en</strong>ner, <strong>en</strong> fottur i<br />
Emm<strong>en</strong>tal-Alp<strong>en</strong>e. Med base i Luzern skulle de vandre <strong>en</strong> uke<br />
i det <strong>en</strong>orme fjellområdet.<br />
Da Leon fikk høre om bror<strong>en</strong>s planer, bønnfalte han om å<br />
få bli med.<br />
«Skulle så gjerne ha tatt deg med, Leon.» Det var vanskelig<br />
for Josef å avvise ham. «Du skjønner, det blir <strong>en</strong> tøff tur. Jeg har<br />
et bedre forslag for oss to. Hva med om vi tar vår eg<strong>en</strong> fjelltur i<br />
<strong>som</strong>mer, bare du og jeg?»<br />
Mer fikk han ikke sagt før mobil<strong>en</strong> ringte.<br />
«Jos, kan du komme inn på kontoret mitt? Det er noe jeg<br />
tr<strong>en</strong>ger å snakke med deg om.»<br />
«Ja, far. Kommer med <strong>en</strong> gang. Er på ban<strong>en</strong> og spiller t<strong>en</strong>nis<br />
med Leon.»<br />
«Kom al<strong>en</strong>e, er du snill.» Josef merket <strong>en</strong> uro i far<strong>en</strong>s stemme.<br />
Kontoret <strong>som</strong> lå på hjørnet i tredje etasje, hadde utsikt over<br />
slottspark<strong>en</strong>. Kong<strong>en</strong> sto taus og kikket ut av et av vindu<strong>en</strong>e.<br />
Josef gikk bort og stilte seg ved sid<strong>en</strong> av ham. D<strong>en</strong> <strong>en</strong>este han<br />
kunne se ut<strong>en</strong>for var gartner<strong>en</strong> <strong>som</strong> trimmet hekk<strong>en</strong> foran slottet.<br />
Hag<strong>en</strong> og d<strong>en</strong> store park<strong>en</strong> var <strong>en</strong> fryd for øyet. Mellom<br />
de majestetiske trærne og prydbusk<strong>en</strong>e, var oaser av fargerike<br />
blomster spredt utover det grønne, bølgeformede teppet.<br />
«Har brødr<strong>en</strong>e dine fortalt deg hvor de skulle?» begynte han,<br />
ut<strong>en</strong> å flytte blikket fra hag<strong>en</strong>.<br />
«Nei, jeg visste ikke at de var ute på reise samm<strong>en</strong>. Når dro<br />
de?»<br />
– 16 –
«For fire dager sid<strong>en</strong>. Bare gutt<strong>en</strong>e al<strong>en</strong>e. De skulle reise<br />
rundt, ut<strong>en</strong> no<strong>en</strong> offisiell ag<strong>en</strong>da. Inviterte de ikke deg med?<br />
«Nei, det gjorde de ikke.» Josef kj<strong>en</strong>te et stikk i seg. Det var<br />
ikke første gang de hadde holdt ham ut<strong>en</strong>for.<br />
«Hm.» Far<strong>en</strong> snudde på hodet og så tankefullt på Josef.<br />
«Jeg gav dem min velsignelse, for jeg m<strong>en</strong>te det var godt for<br />
dem å bruke tid samm<strong>en</strong>. M<strong>en</strong> nå …» Han pustet dypt. «Nå<br />
har jeg <strong>en</strong> sterk følelse av at noe er galt. M<strong>en</strong> jeg vet ikke hva.<br />
Det er et eller annet de prøver å skjule for meg.» Han ga fra<br />
seg et sukk. «M<strong>en</strong> jeg har tillit til deg. Derfor vil jeg du skal<br />
dra og finne dem. Jeg vet de dro til Lockbygård<strong>en</strong> vår, og at<br />
de skulle dra på det de kalte <strong>en</strong> loffetur på søndag. I dag tidlig<br />
fikk jeg <strong>en</strong> ny e-post om at alt sto bra til, m<strong>en</strong> ikke et ord om<br />
hva de drev med eller hvor de var. Det forundrer meg at de er<br />
så hemmelighetsfulle.»<br />
«Har du no<strong>en</strong> grunn til å tro at noe er galt, far?»<br />
«Det er taushet<strong>en</strong> deres og min intuisjon. Jeg kan tvinge dem,<br />
m<strong>en</strong> det kommer det sjeld<strong>en</strong> noe godt ut av. Dessut<strong>en</strong> vil de nok<br />
uansett komme til å holde noe skjult for meg.»<br />
Han gikk bort til skrivebordet og satte seg. «Jeg vil at du skal<br />
dra og finne dem og finne ut av hva de driver med.»<br />
«Hvordan t<strong>en</strong>ker du at jeg skal gjøre det, far.»<br />
Kong Johan l<strong>en</strong>te seg fremover og så inn i øyn<strong>en</strong>e på sønn<strong>en</strong>,<br />
<strong>som</strong> fremdeles sto ved vinduet. «Er det noe du er flink til, så er<br />
det å finne ut av ting. I første omgang, finn ut hvor de er og helst<br />
hva de driver med. De er prinser, og da er de i off<strong>en</strong>tlighet<strong>en</strong>s<br />
søkelys til <strong>en</strong>hver tid. Derfor er det min plikt å vite hva <strong>som</strong> skjer.<br />
Jeg har måtte slukke mer <strong>en</strong>n <strong>en</strong> brann etter dem.»<br />
«Jeg forstår, far. Jeg skal dra til Lockbygård<strong>en</strong> vår?»<br />
«De er ikke der.» Johans stemme hardnet. «Det har jeg allerede<br />
undersøkt. M<strong>en</strong> det er der du må begynne.» Han dro<br />
pust<strong>en</strong> to ganger før han fortsatte. «Gud har vært god mot oss,<br />
og det er ikke vår fortj<strong>en</strong>este. M<strong>en</strong> sønn<strong>en</strong>e <strong>som</strong> Mia har gitt<br />
– 17 –
meg, har vært til hodebry mer <strong>en</strong>n <strong>en</strong> gang. Der<strong>som</strong> de er ute<br />
på et eller annet <strong>som</strong> ikke tåler off<strong>en</strong>tlighet<strong>en</strong>s lys, tr<strong>en</strong>ger jeg å<br />
vite det. M<strong>en</strong> gå stille frem.»<br />
«Ja far, det skal jeg. Jeg reiser til gård<strong>en</strong> i morg<strong>en</strong>.»<br />
«Nei Jos, ikke i morg<strong>en</strong>. Du må reise i dag!»<br />
Desperasjon<strong>en</strong> i stemm<strong>en</strong> hans fikk Josef til å grøsse. «Ja, greit<br />
far! Jeg gjør meg klar.»<br />
Josefs myke stemme fikk kong<strong>en</strong> til å heve øy<strong>en</strong>bryn<strong>en</strong>e, <strong>som</strong><br />
om han våknet av <strong>en</strong> drøm.<br />
«Jos, min kjære sønn. Beklager at jeg lot følels<strong>en</strong>e ta overhånd.<br />
La meg be for deg.»<br />
Han reiste seg, la <strong>en</strong> arm over Josefs skuldre og ledet ham<br />
bort til alteret. Der knelte de på d<strong>en</strong> myke put<strong>en</strong>.<br />
Johan løftet h<strong>en</strong>d<strong>en</strong>e. «Allmektige Gud. Du <strong>som</strong> er i himmel<strong>en</strong>.<br />
Se i nåde til din tj<strong>en</strong>er og til mine sønner <strong>som</strong> du har<br />
gitt meg. Gå med Jos og veiled ham. Hold din hånd over<br />
ham, og vern ham fra ulykker. La det lykkes for ham å finne<br />
Allan, Arlo, Lucas, Alex, William og Toby. Bevar dem i din<br />
nåde. Der<strong>som</strong> de er ute på noe de ikke burde, så tilgi dem og<br />
leg deres sinn.»<br />
Josef kj<strong>en</strong>te ro<strong>en</strong> og kraft<strong>en</strong> i far<strong>en</strong>s bønn. Han snakket med<br />
Gud <strong>som</strong> om han var hans beste v<strong>en</strong>n. Hans klippefaste tro til<br />
Guds godhet, smittet over på Josef og gjorde ham trygg.<br />
«Når du ber, far, ser du Gud foran deg?» hadde Josef <strong>en</strong><br />
gang spurt.<br />
«Ja, min sønn. Det vil du også. M<strong>en</strong> du må lære å kj<strong>en</strong>ne<br />
ham slik han er, og hele tid<strong>en</strong> forstå at du er avh<strong>en</strong>gig av hans<br />
godhet og kraft.»<br />
Josef ønsket å ha d<strong>en</strong> samme tro<strong>en</strong> og tillit<strong>en</strong> <strong>som</strong> sin far. Nå<br />
kj<strong>en</strong>te han på d<strong>en</strong>ne mangel<strong>en</strong>. «Jeg skulle ønske jeg hadde <strong>en</strong><br />
tro <strong>som</strong> deg far», sukket Josef da de hadde reist seg.<br />
«Du har tro, det vet jeg. M<strong>en</strong> du mangler d<strong>en</strong> erfaring<strong>en</strong> med<br />
Gud <strong>som</strong> jeg har. D<strong>en</strong> vil komme med år<strong>en</strong>e. De vanskelighet<strong>en</strong>e<br />
– 18 –
du vil komme til å oppleve, vil styrke tro<strong>en</strong> din. Bare vær trofast<br />
og hold fast på det du vet er riktig, så vil du utvikle <strong>en</strong> tro ing<strong>en</strong><br />
omst<strong>en</strong>digheter vil ta fra deg.»<br />
«Hvordan kan vanskeligheter styrke tro<strong>en</strong>?» spurte Josef<br />
undr<strong>en</strong>de.<br />
«Når du går gj<strong>en</strong>nom vanskeligheter, komme du til å be mer,<br />
fordi du vil kj<strong>en</strong>ne på din avh<strong>en</strong>gighet av Gud. Jeg ønsker deg<br />
ikke vanskeligheter i livet, m<strong>en</strong> jeg vet at de kommer. Da er det<br />
ikke lett å se klart, m<strong>en</strong> tro<strong>en</strong>s bønn vil holde deg oppe. Det<br />
er først etter at tåk<strong>en</strong> er borte at du ser hvordan Gud har båret<br />
deg. Uansett hva <strong>som</strong> skjer i livet ditt, min sønn, så vit at Gud<br />
vet om deg og vil gi deg fremtid og håp. Djevel<strong>en</strong> må du ikke<br />
høre på. Han er opphavet til mismot.»<br />
Kong<strong>en</strong> så bekymret inn i øyn<strong>en</strong>e på sønn<strong>en</strong>, <strong>som</strong> om han<br />
leste noe han ikke likte. «En dag vil du komme opp i situasjoner<br />
<strong>som</strong> du ikke vet hvordan du skal komme ut av. Bare husk at Gud<br />
er u<strong>en</strong>delig mye større <strong>en</strong>n dine vanskeligheter. Der du ikke ser<br />
no<strong>en</strong> utveier, har Gud tus<strong>en</strong>er.»<br />
De reiste seg og omfavnet hverandre. Selv om Josef ikke forsto<br />
dybd<strong>en</strong> av det far<strong>en</strong> sa, festet det seg.<br />
«Husk å ha på deg minipeiler<strong>en</strong>, Jos. Jeg ringer ned til s<strong>en</strong>tral<strong>en</strong><br />
og sier fra at du kommer.»<br />
I s<strong>en</strong>tral<strong>en</strong> ble peiler<strong>en</strong> testet og tredd inn i det spesialbygde<br />
buksebeltet. Han fikk vite at s<strong>en</strong>der<strong>en</strong> var programmert til å utløses<br />
etter seks timer. «Kong<strong>en</strong>s befaling», sa sjefsvakt<strong>en</strong>. «Glemmer<br />
du å nullstille d<strong>en</strong>, vil du få <strong>en</strong> påminnelse av gj<strong>en</strong>tatte pipelyder<br />
i 30 sekunder. Etter dette vil alarm<strong>en</strong> gå her i s<strong>en</strong>tral<strong>en</strong>.<br />
Ikke ert oss, er De snill, slik De gjorde sist gang.»<br />
«Jeg lover», svarte Josef med sitt spøkefulle uttrykk.<br />
Fingeravtrykket hans var det <strong>en</strong>este <strong>som</strong> kunne nullstille<br />
peiler<strong>en</strong>, og s<strong>en</strong>tral<strong>en</strong> på slottet var det <strong>en</strong>este stedet hvor d<strong>en</strong><br />
kunne deaktiveres helt.<br />
To timer s<strong>en</strong>ere var Josef på vei i sin sorte Prius. Med mindre<br />
– 19 –
no<strong>en</strong> kj<strong>en</strong>te bilnummeret, ville ing<strong>en</strong> gj<strong>en</strong>kj<strong>en</strong>ne ham <strong>som</strong> prins<br />
Josef. De sotete rut<strong>en</strong>e gjorde det vanskelig å få innsyn.<br />
Han elsket å kjøre, spesielt på de små landsbyvei<strong>en</strong>e. D<strong>en</strong>ne<br />
gang måtte han ta d<strong>en</strong> raske motorvei<strong>en</strong>. Lyst<strong>en</strong> til å kjøre ulovlig<br />
fort kriblet i ham, m<strong>en</strong> han holdt tilbake. Han hadde lovet far<strong>en</strong><br />
å ikke skape no<strong>en</strong> form for oppmerk<strong>som</strong>het på d<strong>en</strong>ne tur<strong>en</strong>.<br />
Etter fire timer non-stop, kjørte han inn foran hovedinngang<strong>en</strong><br />
på Lockbygård<strong>en</strong>. Bortsett fra Giskas årvåkne bjeffing, var<br />
det tydeligvis ing<strong>en</strong> <strong>som</strong> la merke til ham.<br />
Han tok med bag<strong>en</strong> og ringte på hoveddør<strong>en</strong>. Joris, <strong>en</strong> ung<br />
tj<strong>en</strong>er, bare et par år eldre <strong>en</strong>n Josef, åpnet dør<strong>en</strong>.<br />
«Hei, Joris!»<br />
Joris så forskrekket på prins<strong>en</strong>.<br />
«Deres Høyhet Prins Josef!» stammet han frem. «Jeg hadde<br />
ikke fått beskjed om at De skulle komme.»<br />
«Jeg vet. Det ble ikke meldt», sa Josef og smilte.<br />
«Kom inn!» Joris åpnet dør<strong>en</strong> helt. «Jeg trodde Giska hadde<br />
fått øye på et dyr i hag<strong>en</strong>. De dukker opp rett <strong>som</strong> det er.»<br />
Josef gikk inn i <strong>en</strong>tré<strong>en</strong> og satte bag<strong>en</strong> fra seg. «Har du brødr<strong>en</strong>e<br />
mine her, eller er du al<strong>en</strong>e, Joris?»<br />
«Nei, det er ing<strong>en</strong> i huset bortsett fra meg», sa han kjapt. Josef<br />
kunne høre at det var noe <strong>som</strong> plaget ham.<br />
«Kunne du sørge for at bil<strong>en</strong> blir satt inn i garasj<strong>en</strong>?» Josef<br />
rakk ham nøkkel<strong>en</strong>. «Jeg reiser igj<strong>en</strong> i morg<strong>en</strong> tidlig.»<br />
«Ja, selvfølgelig. La meg først h<strong>en</strong>te nøkkel<strong>en</strong> til rommet Deres.»<br />
Han småløp inn på kontoret og kom like fort tilbake.<br />
«Takk, Joris. Jeg kommer ned igj<strong>en</strong> om <strong>en</strong> lit<strong>en</strong> stund. Da<br />
kan vi snakke litt samm<strong>en</strong>.»<br />
Joris fikk et <strong>en</strong>gstelig drag over ansiktet. «Greit, prins Josef.»<br />
Han fortet seg ut døra.<br />
Rommet lå i ann<strong>en</strong> etasje, med utsikt over baksid<strong>en</strong> av d<strong>en</strong><br />
velstelte hag<strong>en</strong>. Josef undret seg over d<strong>en</strong> nervøse oppførsel<strong>en</strong> til<br />
Joris, han <strong>som</strong> alltid pleide å være så glad over å se ham. Han<br />
– 20 –
sp<strong>en</strong>te av seg sko<strong>en</strong>e og la seg på s<strong>en</strong>ga. Det uroet Josef at Joris<br />
kanskje visste mer <strong>en</strong>n han ville fortelle. Hvordan skulle han klare<br />
å få ham til å snakke, der<strong>som</strong> de hadde satt munnkurv på ham?<br />
Lyd<strong>en</strong> av ytterdør<strong>en</strong> <strong>som</strong> gikk igj<strong>en</strong>, fikk ham til å sperre<br />
opp øyn<strong>en</strong>e. Han merket at hjertet hadde begynt å slå fortere.<br />
Motvillig reiste han seg, gikk stille ut av rommet og ned trappa.<br />
Joris skvatt da han så Josef på vei ned, <strong>som</strong> om han trodde han<br />
var al<strong>en</strong>e.<br />
«Unnskyld, prins Josef. Jeg verk<strong>en</strong> så eller hørte Dem.» Stemm<strong>en</strong><br />
virket oppskaket og han pustet tungt.<br />
«Jeg går inn i dagligstua», sa Josef. «Ta med <strong>en</strong> flaske kald<br />
drikke til meg, er du snill. Og noe til deg selv også. Vi setter oss<br />
og prater, <strong>som</strong> vi pleier.»<br />
Joris nikket og <strong>forsvant</strong> inn på kjøkk<strong>en</strong>et, m<strong>en</strong>s Josef gikk inn<br />
i dagligstua. Han kunne ikke huske at farg<strong>en</strong>e på vegg<strong>en</strong>e no<strong>en</strong>sinne<br />
var <strong>en</strong>dret. De hadde alltid vært blå, to forskjellige blåfarger.<br />
Maleri<strong>en</strong>e og bild<strong>en</strong>e hadde også h<strong>en</strong>gt der, på samme sted.<br />
Joris kom inn og satte seg. «Jeg tok <strong>en</strong> cola selv», komm<strong>en</strong>terte<br />
han kort.<br />
«Hvordan går det med deg, Joris? M<strong>en</strong>er å huske at du hadde<br />
fått deg kjæreste.» Josefs ert<strong>en</strong>de smil fikk Joris skuldre til å s<strong>en</strong>ke<br />
seg et hakk.<br />
«Ja, du husker riktig. Hun heter Eva.»<br />
«Hun er nok heldig <strong>som</strong> får deg, sterk og rettskaff<strong>en</strong> <strong>som</strong> du<br />
er. Har du et bilde av h<strong>en</strong>ne?»<br />
Joris tok frem telefon<strong>en</strong> og viste bildet av <strong>en</strong> vakker og lyshåret<br />
ung dame.<br />
«Wow, det må jeg si», sa Josef forundret. «Du har virkelig<br />
funnet skjønnhet<strong>en</strong> selv. M<strong>en</strong> så blond. Hvor kommer hun fra?»<br />
«Hun er født og oppvokst i Norge, med norske foreldre.»<br />
Josef hevet øy<strong>en</strong>bryn<strong>en</strong>e. «Vet du hva, Joris? Min morfar var<br />
også norsk. Han flyttet til Mayavi og giftet seg med mormor,<br />
<strong>som</strong> var 19 år yngre. Han døde for tre år sid<strong>en</strong>, akkurat fylt 93.»<br />
– 21 –
«Ja, jeg har hørt mye flott om famili<strong>en</strong> Deres i Mayavi.»<br />
«Det er nok de nordiske g<strong>en</strong><strong>en</strong>e hans <strong>som</strong> er skyld i det»,<br />
fortsatte Josef. «Jeg har mange flotte minner om ham. Han fortalte<br />
ofte mor<strong>som</strong>me historier fra Norge. Kanskje litt underlig<br />
at jeg aldri har vært i hans hjemland. Til gj<strong>en</strong>gjeld har jeg sett<br />
bilder og dokum<strong>en</strong>tarer fra det flotte ev<strong>en</strong>tyrlandet, med tusser<br />
og troll. M<strong>en</strong> jeg tror ikke på dem.», Han lo høyt.<br />
«Forrest<strong>en</strong> Joris, bare kall meg Josef. Mellom oss, hopp over<br />
det formelle.»<br />
«Ja vel, prins Josef. Jeg m<strong>en</strong>er Josef.» De så på hverandre og<br />
lo. M<strong>en</strong> latter<strong>en</strong> ble kortvarig.<br />
«Kan jeg få spørre deg, vet du hvor brødr<strong>en</strong>e mine er?»<br />
Igj<strong>en</strong> hevet Joris skuldr<strong>en</strong>e og øy<strong>en</strong>e smalnet.<br />
«De var her, m<strong>en</strong> har reist igj<strong>en</strong>. Jeg kan ikke med sikkerhet<br />
si hvor de er.»<br />
«Når dro de?»<br />
«For to dager sid<strong>en</strong>,» svarte han kort.<br />
«Og du vet ikke hvor de dro?» Han prøvde å få øyekontakt,<br />
m<strong>en</strong> Joris slo blikket ned, <strong>som</strong> om han ikke ville bli avslørt.<br />
«De fortalte meg ikke hvor de skulle.» Han vred seg på stol<strong>en</strong>,<br />
<strong>som</strong> om han prøvde å si noe mer.<br />
«Det er greit. Ikke noe stress, vi tar det s<strong>en</strong>ere.» Det siste han<br />
ønsket var å måtte tvinge Joris mot hans vilje. Han hadde selv<br />
blitt tvunget av sine brødre, og visste at det ikke var greit.<br />
Josef reiste seg. «Jeg må ta <strong>en</strong> telefon.» Han slo nummeret til<br />
far<strong>en</strong> m<strong>en</strong>s han gikk ut i antre<strong>en</strong>.<br />
«Josef, hvordan går det? Vet du noe mer?»<br />
«Nei, far. Som du sa, så er de ikke her, m<strong>en</strong> jeg vet ikke hvor.<br />
Ifølge Joris dro de for to dager sid<strong>en</strong>. Jeg tror han vet noe mer,<br />
m<strong>en</strong> jeg har ikke lyst å tvinge ham til å tyste. Kanskje han vil<br />
åpne seg om du hadde snakket med ham. Hans lojalitet til deg<br />
er større <strong>en</strong>n noe annet, tror jeg.»<br />
«Hm?» Kong<strong>en</strong> hørtes bet<strong>en</strong>kt ut. «Vi må virkelig trå forsiktig.<br />
– 22 –
Det var klokt av deg å ikke presse ham. Blir han tvunget, mister<br />
vi ham. Lojalitet bygger på tillit og h<strong>en</strong>giv<strong>en</strong>het. Du husker<br />
histori<strong>en</strong> fra Bibel<strong>en</strong>, om krig<strong>en</strong> mellom Satan og Kristus, d<strong>en</strong><br />
<strong>som</strong> utspant seg i himmel<strong>en</strong>. Strid<strong>en</strong> var et spørsmål om lojalitet.<br />
I dag handler det meste om det samme, hvor vår lojalitet ligger.<br />
Der<strong>som</strong> Joris føler seg tvung<strong>en</strong>, har vi ikke l<strong>en</strong>ger hans frie troskap.<br />
Han må selv ønske å fortelle det, ikke fordi no<strong>en</strong> tvinger<br />
ham, m<strong>en</strong> fordi han velger det selv ut fra sin overbevisning. Joris<br />
er ansatt av oss, og vi må vise ham vår fulle tillit og respekt.»<br />
Han tok <strong>en</strong> kort pause, før han fortsatte. «Greit, la meg snakke<br />
med Joris. Har du ham i nærhet<strong>en</strong>?»<br />
Josef gikk inn til Joris, <strong>som</strong> satt foroverl<strong>en</strong>t med hodet i h<strong>en</strong>d<strong>en</strong>e.<br />
«Far vil snakke med deg.»<br />
Joris spratt opp fra stol<strong>en</strong>. H<strong>en</strong>d<strong>en</strong>e hans skalv svakt da han<br />
tok telefon<strong>en</strong>.<br />
«Dette er Joris, Deres Majestet», begynte han. Han sto i<br />
stram gi akt, <strong>som</strong> om kong<strong>en</strong> befant seg rett foran ham.<br />
Josef gikk bort til d<strong>en</strong> store bokhylla og begynte å lese på<br />
titl<strong>en</strong>e. Bøk<strong>en</strong>e var i alle størrelser og sortert etter sjangere. «På<br />
ski gj<strong>en</strong>nom Alp<strong>en</strong>e», leste han bak på <strong>en</strong> av de store bøk<strong>en</strong>e.<br />
Han trakk d<strong>en</strong> ut og begynte å bla i d<strong>en</strong>.<br />
Så ble han oppmerk<strong>som</strong> på Joris’ stemme igj<strong>en</strong>. «Takk Deres<br />
Majestet. De skal få prins Josef igj<strong>en</strong>.» Joris kom bort og ga ham<br />
telefon<strong>en</strong>.<br />
«Ja, far. Nå er jeg her igj<strong>en</strong>.» Han beveget seg ut mot <strong>en</strong>tre<strong>en</strong><br />
m<strong>en</strong>s kong<strong>en</strong> snakket.<br />
«Jeg gjorde det klart for Joris at din stemme er min stemme.<br />
Det han ønsker å fortelle meg, kan han fortelle deg. Jeg har<br />
tillit til deg, Jos, at du vil behandle Joris med respekt og ikke<br />
kr<strong>en</strong>ke hans integritet. Han er ung og skal lære. Alle kan vi trå<br />
feil i situasjoner <strong>som</strong> er uklare. La oss håpe og be om at han vil<br />
håndtere dette riktig.»<br />
«Takk for tillit<strong>en</strong>, far.»<br />
– 23 –
Josef la på og gikk tilbake til Joris, <strong>som</strong> igj<strong>en</strong> satt og stirret<br />
mot gulvet.<br />
«Er du glad i å synge, Joris?»<br />
Han kikket opp, <strong>som</strong> om han undret seg over hvorfor Josef<br />
ikke visste det. «Ja, jeg liker å synge.»<br />
«Kom, så går vi bort til flygelet.»<br />
Joris reiste seg, og fulgte med bort til det blåmalte Neo-<br />
Bechstein flygelet fra 1931. Selv om det var gammelt, var det<br />
godt vedlikeholdt.<br />
«Spiller du?» spurte Josef muntert.<br />
«Skulle ønske jeg kunne, m<strong>en</strong> dessverre.»<br />
«Det er greit. Da spiller jeg.» Han bladde i et sanghefte <strong>som</strong><br />
lå på flygelet. «Kan du sang<strong>en</strong>; «I have fixed my mind on another<br />
time?»<br />
«Ja, d<strong>en</strong> kj<strong>en</strong>ner jeg godt. Sean Nabblett spiller og synger<br />
d<strong>en</strong> helt nydelig.»<br />
Josef begynte å spille. Etter to vers slapp Joris stemm<strong>en</strong> løs.<br />
D<strong>en</strong> klokkeklare stemm<strong>en</strong> hans forbauset Josef.<br />
«Du har <strong>en</strong> flott stemme <strong>som</strong> du behersker godt, Joris. Skal<br />
vi prøve tostemt?»<br />
I nest<strong>en</strong> <strong>en</strong> time holdt de det gå<strong>en</strong>de, inntil Joris’ telefon brøt<br />
idyll<strong>en</strong>. Han så spørr<strong>en</strong>de på Josef <strong>som</strong> nikket.<br />
«Bare ta d<strong>en</strong>!»<br />
Joris <strong>forsvant</strong> ut i <strong>en</strong>tre<strong>en</strong> med telefon<strong>en</strong> mot øret. Ett minutt<br />
s<strong>en</strong>ere var han tilbake.<br />
«Det var Eva, forloved<strong>en</strong> min,» opplyste han. «Hun ville<br />
gjerne komme over <strong>en</strong> tur, m<strong>en</strong> jeg sa det ikke passet i kveld.»<br />
«For all del, la h<strong>en</strong>ne komme. Jeg skal snart legge meg, for<br />
jeg må av sted i morg<strong>en</strong> etter frokost.»<br />
Joris kremtet og så ned på Josef, <strong>som</strong> fremdeles satt på pianokrakk<strong>en</strong>.<br />
Så kom det nøl<strong>en</strong>de:<br />
«Søndag morg<strong>en</strong> tok prins<strong>en</strong>e <strong>en</strong> drosje til flyplass<strong>en</strong>. Jeg<br />
overhørte prins Allan, <strong>som</strong> sa: Når vi kommer til Eilos, vil de<br />
– 24 –
En moderne vri<br />
på d<strong>en</strong> fantastiske histori<strong>en</strong><br />
om Josef i Bibel<strong>en</strong>.<br />
Prins Josef er elsket av mange, m<strong>en</strong> brødr<strong>en</strong>e<br />
hater ham. M<strong>en</strong>s de er ute på <strong>en</strong> hemmelig<br />
reise, drar Josef for å lete etter dem. D<strong>en</strong>ne reis<strong>en</strong><br />
skal fullst<strong>en</strong>dig forandre livet hans. Han blir forrådt,<br />
mister alt, m<strong>en</strong> finner også kjærlighet<strong>en</strong>. Han synker<br />
dypt, m<strong>en</strong> blir også satt høyt.<br />
I opp- og nedtur<strong>en</strong>e mister Josef aldri tro<strong>en</strong> på<br />
Gud, og han får erfare hvordan Gud er med ham og<br />
velsigner ham – gang på gang.<br />
M<strong>en</strong> vil han no<strong>en</strong> gang kunne forsone seg med brødr<strong>en</strong>e<br />
sine?<br />
Knut Størkers<strong>en</strong>, f. 1957, er bosatt i Øvre<br />
Eiker. Han er utdannet skipsmaskinist<br />
og fotterapeut. Mye av bok<strong>en</strong> er bygget<br />
på egne erfaringer, blant annet fra et opphold<br />
i Zambia i 2008. Han er gift med<br />
Ir<strong>en</strong>e, og har <strong>en</strong> sønn og fire stebarn.