Det vi har sett og hørt - en vandring sammen med apostelen Johannes

Det vi har sett og hørt
Copyright © Ventura forlag AS 2022
Sats og omslag: Kristian Kapelrud
Alle foto: Bjørg Simonsen
(Framsiden: Motiv fra klosteret på Patmos
med utsikt mot Egeerhavet.)
Skrift: Goudy Old Style 12/15 pt.
Trykk og innbinding: InDevelop, Latvia
1. opplag februar 2022
ISBN 978-82-8365-138-6
Der ikke annet er angitt, er bibelsitatene hentet
fra Bibel 2011 © Bibelselskapet.
Ventura forlag AS
2312 Ottestad
post@venturaforlag.no
www.venturaforlag.no

Innhold
Forord ................................................................. 5
Tilbakeblikk ................................................... 8
Patmos ............................................................. 11
Barndom og unge år ............................. 18
Skepsis og forventning ........................ 21
Ingen profet på eget hjemsted .......... 24
Mesterens nye hjem ............................... 26
Tomme garn fylles .................................. 29
Levende vann ............................................. 34
Med takstøv i håret ............................... 37
Høytider i Jerusalem ............................. 41
Trettiåtte år i helsekø ........................... 47
«En som heter Jesus!» ............................ 50
En prest, en diakon
og en samaritan ........................................ 52
Se på fuglene under himmelen! ....... 57
Han sov på en pute ................................ 62
Hva er dette til så mange? ................. 65
Kjempende tro ........................................... 68
Hvetekornet, perlen,
en dør og noen sauer ............................ 74
Palmestaden ................................................. 78
Lasarus ............................................................ 82
Opp til Jerusalem .................................... 87
Klagerop og gråt ....................................... 91
Fotvask og tempelrensing .................. 96
Fellesskap og drama .............................. 98
Påskens drama ........................................ 104
«Se det mennesket!» ............................ 107
Smerte og død ......................................... 110
Den tomme graven .............................. 116
Gartneren i hagen ................................ 118
«Fred være med dere!» ....................... 120
Gjensynsglede på stranden ........... 122
Oppdrag og løfte .................................. 125
Pinse ............................................................... 127
Veien videre .............................................. 130
Etterord om en spesiell gutt
– og med småstein i sandalene ...... 135
Sluttord ........................................................ 138
3

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss.
4

Forord
Jesus hadde mange flere disipler enn de tolv han valgte til apostler. Ordet «disippel»
er betegnelsen på en person som skal være vitne om Jesu lære. Ordet «apostel»
lar seg best oversette med utsending og budbringer. De tolv Jesus valgte ut,
fikk oppdraget om «å gå ut i all verden».
Jeg ønsker å følge apostelen Johannes som fortelleren. Han er den som møter
oss i tekstene i boka. Det er ingen kronologisk rekkefølge, slik de fire evangeliene,
Apostlenes gjerninger, en del av brevene og Johannes Åpenbaring framstiller historien.
En god del frihet har jeg tatt meg i fortellingene. Se gjerne på innholdet
i boka som en omskrevet romanfortelling med historisk innhold.
Enkelte avsnitt er sitat fra Bibelselskapets oversettelse fra 2011. I tillegg har
Illustrert norsk bibelleksikon, Oslo 1967, opplysninger fra Wikipedia og en del
annet Johanneisk teologi vært benyttet. Det mest vesentlige i innholdet har sin
kilde fra Johannesevangeliet, hans tre brev og Åpenbaringsboka.
Boka begynner med den gamle mannen Johannes og hans tilbakeblikk i tiden
som følger fram til etter pinsedag, misjonstjeneste i Lilleasia og som fange på
den greske øya Patmos, innerst i Egeerhavet.
Som en fri mann, tilbake i Efesos, har han, mot slutten av sitt liv, et viktig
5

oppdrag som må fullføres. Alt han har opplevd sammen med Mesteren, de tre
årene de vandret fra nord til sør, må dokumenteres. Hans evangelium blir skrevet
mye senere enn Åpenbaringsboka, som ble skrevet på Patmos. Mer presist, kan
vi påstå at det er hans venn gjennom fangeårene på øya som skriver det Johannes
ser og hører gjennom åpenbaringen. Ordformulering og tekstsammenheng
i Åpenbaringsboka er språkmessig mer avansert oppbygd enn den enklere fortellerstilen
i Johannes sitt evangelium. Evangeliet er formulert i en enklere gresk
språkbruk.
Johannes blir gjerne nevnt som ørnen blant evangelistene. Han har en fortellerstil
hvor han ser det hele i et perspektiv ovenfra, inspirert av Den hellige ånd.
Det er ikke bare duen som er symbol på dette. Kanskje vi også kan referere til
bibelsitatet «Lik en ørn som får ungene til å fly fra redet og svever over dem, slik
bredte han ut sine vinger, tok dem og bar dem på vingene.»
Til forskjell fra Matteus, Markus og Lukas, beretter Johannes det hele, stort
sett historisk i den rekkefølge begivenhetene skjer. De tre andre evangelistene
bruker en metodisk stil hvor hendelsene framstilles tematisk.
Vi lar Johannes begynne sin beretning når han innser at livet går mot slutten.
Han er blitt en gammel mann på nær 100 år. Han er den siste gjenlevende av
Mesterens apostler. Han vitner frimodig om alt han har på hjertet, om alle de
tolv, deres oppturer og nedturer sammen med Jesus. Både svik og nederlag, tvil
og skepsis, men også deres frimodighet i ettertid, har preget deres liv.
Nå skjønner han at hans liv på jorden går mot slutten. Men den viktigste
delen av aposteltjenesten gjenstår. Som en fri mann, tilbake i Efesos, hvor han
har vært leder for menigheten, har han et viktig oppdrag som gjenstår. I møte
6

med åpenbaringen fra Patmos, fikk han beskjed om å skrive ned det han hørte
og så til de sju menighetene i Lilleasia. Nå gjenstår det å skrive ned alt han har
sett og hørt i tiden sammen med Mesteren.
«Det er denne disippelen som vitner om alt dette og som har skrevet dette,
og vi vet at hans vitneutsagn er sant.
Men også mye annet har Jesus gjort. Skulle det skrives ned, hver enkelt ting,
tror jeg ikke hele verden ville romme alle de bøker som da måtte skrives.»
Apostelen Paulus forteller i et av sine brev om noen av apostlene og deres
hustruer. Flere kvinner fulgte Jesus, og de har sin berettigede plass i historien,
i tillegg til apostlene. I flere av skriftene til Johannes, er det en setning som går
igjen i hans hilsener, og som er blitt hans klare vitnebyrd: «Vi vitner om det vi
har sett og hørt.»
Med inspirasjon fra denne hilsen, har jeg valgt tittelen på boka.
Den største takken for medvirkning til resultatet går til min kjære Bjørg for
inspirasjon, rettledning og sist, men ikke minst, takk for ditt store bidrag med
alle fotoene i boka.
Med ønske om gode lesestunder!
Vennlig hilsen
Idar Simonsen

Tilbakeblikk
Jeg var på øya Patmos. Dit var jeg kommet på grunn av Guds ord og vitnesbyrdet
om Jesus. På Herrens dag kom Ånden over meg, og jeg hørte en røst bak meg,
mektig som en basun. Røsten sa: «Det du får se, skal du skrive i en bok. Skriv
derfor ned det du har sett, det som er nå, og det som skal komme heretter.»
Store forfølgelser har skjedd i årene
som har gått mot alle som vandret
sammen med Mesteren den tid han
var på jorden. Sammen med dem har
jeg del i trengslene og riket og utholdenheten
i Jesus. Både i det hellige
land og i hele Romerriket, er vi blitt
forfulgt for vår tros skyld.
Johannes dikterer teksten til åpenbaringen.
Bildemotiv over døråpningen til hulen hvor
åpenbaringen ble mottatt på øya Patmos.
8

Den største forfølgelsen skjedde under keiserne Nero og Titus. Mange Jesustroende
ble forfulgt og drept. Senere kom det en ny keiser som også bar navnet
Titus. Han valgte å titulere seg med tilnavnet Domitian, eller Titus Flavius
Domitianus. I dette navnet ligger hans behov om å tituleres som herre og gud.
Det var på slutten av 80-tallet jeg ble ført som fange til Patmos. Øya tilhørte
det store Romerriket og ble benyttet overfor fanger med ulik bakgrunn. Jeg hadde
ikke gjort noe som skulle føre til dødsstraff. Men vi ble alle sett på som farlige
oppviglere, både overfor jøder i landområdene rundt det hellige land, og overfor
alle dem som vi jøder kalte hedninger, og som ikke tilhørte vårt eget folk.
Nå er jeg alene tilbake av alle apostlene som Mesteren kalte til å følge seg. Jeg
bærer på en sorg over å vite hvordan forfølgerne for fram mot min bror Jakob.
Han var den første av apostlene som led martyrdøden i Jerusalem. Kong Herodes
frydet seg over jødenes tilrop da Jakob ble drept med sverd. Jakob var en ivrig
etterfølger av Mesteren. Han ble leder for menigheten i Jerusalem etter at Peter og
jeg fulgte kallet og dro til andre områder i det store Romerriket. Vi ble kalt til å
være ledere for menigheter for både Jesustroende jøder og hedninger som kom til
tro på han. At vi to, sammen med Paulus og Barnabas, ble Mesterens budbærere
utenfor det hellige land, ble et avgjørende standpunkt vi tok etter apostelmøtet i
Jerusalem. Både jøder og hedninger ble sett på som fullverdige troende.
Det er flere uttrykk som ble brukt om å være Jesu tilhengere, i skjul for
forfølgerne. Et hemmelig tegn, var når vi tegnet en fisk i sanden for hverandre.
Ordet som på gresk skrives «ixthys», ble forkortelse for «Jesus Kristus Guds Sønn
Frelser». Slik kunne vi bekjenne troen overfor hverandre.
Bruken av ordet kristen kom senere. Det var i Antiokia, i Lilleasia, den første
9

kristne menighet ble dannet av Paulus og Barnabas på deres første misjonsreise.
Hebraisk og arameisk språk var dagligdags tale for oss, selv om gresk ble det nye
verdensspråket. I vårt eget land blir Jesustroende kalt Messianske jøder. Både
Messias og Kristus har samme betydning på hebraisk og på gresk, og kan oversettes
med «Herrens salvede». Vi, apostlene ble etter hvert mest fortrolige med
gresk språk. Hvor vi kom, var det gresk språk folkene brukte, og av den grunn
kom ordet «kristen» i dagligtale.
Jesustroende mennesker led martyrdøden i Rom. Bildet viser Colosseum-teateret i Roma, hvor mange
kristne ble henrettet under de store forfølgelsene, særlig under keiserne Nero og Titus.

Patmos
Den vesle øya er omgitt av Egeerhavet med den safirblå fargen på alle sider. Her
ble jeg ført i lenker fra Efesos i Lilleasia. Som så mange andre Messiastroende,
er jeg blitt fengslet og ført sammen med kriminelle fanger til klippeøya. Fra øya
er det ingen mulighet å rømme. Vil dette bli mitt siste sted på jord og slutten av
mitt virke som apostel? Spørsmålene melder seg i tankene mine. Jeg har nådd
den høye alder av over 80 år, og kanskje blir det flere år isolert borte fra vennene
mine i menighetene i Lilleasia?
Ettersom dagene går, blir lengselen tilbake til Efesos og de andre byene jeg
har forkynt budskapet om Mesteren, større og større. Jeg innrømmer gjerne at
lengselen også blir tyngre og tyngre. Min høye alder til tross, bruker jeg mye av
tiden til å vandre barfot på de vesle strendene i de lune vikene. Ellers er Patmos
kjent som en klippeøy med nesten tre hundre meter på det høyeste. På høyden
ligger den vesle byen Chora. Noen av fangene ser ingen utvei til å bli satt fri, og
velger derfor å ende sine dager med å kaste seg i døden fra klippehøyden.
Mitt håp og bønn til Herren holder meg oppe om en gang å se igjen vennene
i Efesos. Jeg hadde påtatt meg en stor oppgave da vi for femti år tilbake sto ved
Jesu kors.
11

Der på Golgatahøyden ved korset langfredag, sto jeg sammen med de tre
kvinnene som hadde fulgt Jesus og en flokk av disiplene. Oppfordringen fra
Mesteren til meg var noe av det siste Jesus ropte fra korset. Han så sorgtung ned
mot sin mor, Maria, som sto ved siden av meg. Sammen med oss sto hennes
søster, Maria Salome og Maria Magdalena. Jesus ser sin mor stå der, og sier til
henne: «Kvinne, der er din sønn.» Deretter sier han til meg: «Der er din mor.»
Fra da av tok jeg henne hjem til meg og familien min i Kapernaum.
Jeg følte et spesielt ansvar for henne i og med at hun var nær slektning til min
egen mor. Etter tiden i Galilea, ble hun med på reisen til Lilleasia.
Femti år har gått siden den gang. Det var også en sorg og et savn da Maria
døde i høy alder. Savnet etter begge mine egne foreldre og Maria har jeg kjent på
i mange år. Særlig er tankene ofte hos mine gamle foreldre Sebedeus og Maria
Salome. De hadde mistet begge sine sønner, min bror Jakob, som ble brutalt
drept i Jerusalem, og jeg som har reist langt bort til områdene i Lilleasia. Kanskje
er tankene på å ha sviktet dem større etter hvert som jeg blir eldre. Jeg ser for
meg fars sørgmodige og uforståelige blikk da Jakob og jeg forlot han i båten hvor
han satt alene igjen sammen med leiefolkene.
Kanskje er det alderen min som er årsak til at jeg ofte drømmer meg tilbake
til yngre år? Sittende på en stein ovenfor den vesle byen, betrakter jeg fiskebåtene
som denne vakre ettermiddagen er på vei inn etter dagens fangst. På siden av
båtene svømmer stimer med delfiner, som har slått følge med fiskerne inn mot
land. Kanskje er det fisk de jakter på, de også, der de svømmer innover med
vakre bevegelser i byks over sjøflaten. I mine egne tanker er jeg tilbake til fiskingen
i Gennesaretsjøen. Flere ganger kjente vi på vemod over lite fisk i garnene.
12

Mannen inne på stranden som vi møtte flere ganger utfordret oss til å følge seg.
Han ville gjøre oss til menneskefiskere. Hvordan hadde livet mitt, bror Jakob og
de andre vennene mine blitt om vi hadde valgt å forbli ved båtene og fiskegarnene
den gangen for mer enn femti år siden? Jeg er sikker på at vår gamle far hadde
vært tilfreds om vi hadde fortsatt arbeidet sammen med han og leiekarene våre.
Kanskje hadde jeg vært en betydningsfull person hjemme i Kapernaum om jeg
ikke hadde fulgt kallet til tømmermannssønnen fra Nasaret? Jeg hadde i alle fall
ikke vært en forvist person til denne øde plassen.
Nå er jeg den siste gjenlevende blant venneflokken. Riktig nok har jeg fått
mange nye venner, brødre og søstre i de sju menighetene. Men forvisningen
til denne øya har gjort livet enda tyngre. Er mestedelen av mitt liv forgjeves og
bortkastet?
Om jeg ikke får møte vennene igjen, har Mesteren gitt oss et løfte om at han
skal komme tilbake på samme måte som han dro fra oss. Da skal vi være sammen
for alltid i hans Fars rike. Dessuten har han lovet å være med oss alle dager, også
disse tunge dagene som fange på Patmos.
Lite ante jeg om hva som skulle skje en vårdag jeg lå og hvilte. Denne årstiden
kan være svært varm her i Egeerhavet når sola står høyt på himmelen. Jeg har
søkt ly for den intense varmen under en bougainvilleabusk, og holdt på å sovne
med hodet hvilende på en flat stein.
Med ett våkner jeg. Den mektige røsten jeg hører, er som klangen av en basun.
På Herrens dag kom Ånden over meg, og jeg hører en røst bak meg, Røsten sier:
«Det du får se, skal du skrive i en bok og sende til de sju menighetene.
«Salig er den som leser opp ordene i denne profetien, og salige er de som
13

hører dem og tar vare på det som der står skrevet. For tiden er nær. Deretter
så jeg, og se! – en dør er åpnet i himmelen. Og den røsten jeg før har hørt tale
med klang som av en basun, sier til meg: «Stig opp hit, så vil jeg vise deg det som
heretter skal skje.»
«Det du får se, skal du skrive i en bok!» er den klare befalingen jeg får. Jeg har
aldri vært en særlig skrivedyktig person. Kan jeg motta noe så stort som stemmen
forteller meg at jeg skal se og høre? Verken gresk eller romersk tekst og tale er
min sterke side. Heldigvis har jeg fått en god venn som medfange på øya. Han
blir den som må føre i pennen alt budskapet. Liten tid har vi også, får jeg klar
melding om: «For tiden er nær.» Hvor omfattende vil dette budskapet være? Vil
jeg selv skjønne omfanget og viktigheten av budskapet? Jeg stoler på at Ånden,
som kommer over meg på Herrens dag, på denne vakre søndagen, vil la meg
fatte budskapet etter hvert.
Det er ord, både med trøst og formaning, til de sju menighetene i Lilleasia,
hvor jeg inntil nylig har virket. Hvordan vil de sju menighetene ta imot budskapet
om formaning og omvendelse? Verst går det utover menigheten i Laodikea.
I egne øyne stoler menigheten på at alt står bra til. «Jeg har overflod og mangler
ingenting.» Menigheten hevder at de har alt de trenger. Den brutale meldingen
de får nå, er at de er verken kald eller varm. Lunkenhet er det verste vitnesbyrd
de kan få. Heldigvis lyder oppfordringen til omvendelse klar og tydelig. «Jeg refser
og irettesetter alle dem jeg har kjær. La det bli alvor og vend om! Se, jeg står
for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til
ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.»
I ettertid har jeg skjønt at ordene som blir skrevet til Filadelfiamenigheten,
14

Byen Chora, på høyden av øya Patmos, ligger rundt klosteret hvor tradisjonen sier at apostelen
Johannes fikk åpenbaringen.
må gjelde alle troende menigheter: «Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som
ingen kan stenge. For du har liten kraft, og du har holdt fast ved mitt ord og
ikke fornektet mitt navn.»
Alt det videre i åpenbaringen kan du lese i boka som ble skrevet ned den gangen
på Patmos. Om de sju segl, de sju basuner, kampen mot ondskapen, de sju
skålene, og sist, men ikke minst, dommen over Babylon. Dette blir åpenbaringer
som jeg forstår stykkevis og delt. Men de er skrevet ned ord for ord slik Ånden
befaler meg på Herrens dag. Det som blir kalt Babylon, må være Romerriket. Vi
lever i håpet om dets fall, om ikke lenge.
Løftesordene om Kristi gjenkomst og den nye jord, er det som holder meg oppe
i budskapet om at alt blir nytt. Engelen sa til meg: «Disse ordene er troverdige og
sanne. Herren, den Gud som gir profetene sin Ånd, har sendt sin engel for å vise
sine tjenere det som snart skal skje. Og se, jeg kommer snart. Salig er den som tar
15

Havnebyen Scala er hovedstad på øya Patmos. Hit kommer båter med turister fra de større øyene i
Egeerhavet for å besøke dette berømte stedet.
vare på de profetiske ordene i denne boken.» «Og jeg så en ny himmel og en ny
jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer.
Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort
i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Og jeg hørte fra tronen en høy røst
som sa: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være
hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud. Han skal tørke
bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller
16

skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» Han som sitter på tronen, sa:
«Se, jeg gjør alle ting nye.» Og han la til: «Skriv det ned, for dette er troverdige og
sanne ord.» Så sa han til meg: «Det er skjedd! Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen
og enden. Jeg vil gi den tørste å drikke av kilden med livets vann som gave.»
Budskapet i de siste ordene håper jeg å få oppleve selv. Men nå har årene gått
etter at jeg senere ble en fri mann og har fått nåde og glede til å komme hjem til
Efesos. I over tre år satt jeg med blikket vent mot øst og lengtet tilbake til friheten.
På enkelte dager kunne jeg skimte fastlandet hvor Efesos ligger. Budskapet
i åpenbaringen om at havet ikke finnes mer, forsto jeg meningen i når jeg satt
og skuet over til den andre siden uten å kunne komme dit.
Åpenbaringen viste meg et hav som ikke lengre skiller oss. Den nye jord er
der ingenting skal skille oss fra hverandre. Noen stormfulle dager når høst og
vinterstormene herjet bølgene i Egeerhavet, er en tung bekreftelse på havet som
skiller og som stenger for å kunne møtes her på jorden.
Mesteren hadde et stort oppdrag til meg på Patmos. Tankene mine om hendelsen
vår ved stranden langs Gennesaretsjøen er like klare og minnene like gode.
Noe av det siste Jesus sa, handlet om meg den gang da Peter spurte Mesteren:
«Herre, hva skal skje med han?» Jesus svarte: «Om jeg vil at han skal leve til jeg
kommer, hva angår det deg? Følg du meg!» Og så har jeg fått oppleve at han er
med alle dager, inntil verdens ende.
17

Barndom og unge år
Shalom!
I Betsaida, en gammel fiskerlandsby ved nordenden av Gennesaretsjøen, ble
jeg født og vokste opp sammen med storebroren min, Jakob. For han ble jeg «lillebror»,
noe han likte å kalle meg lenge etter at vi ble voksne. Vi var kjent for å
være viltre og til tider både trassige og hissige. Det var vel grunnen til at noen
kalte oss «Tordensønnene». Særlig i ungdomsårene likte jeg dårlig at Jakob kalte
meg for lillebror. Han vokste meg over hodet, og ble en høy og stram mann.
Etter hvert forsto jeg hvorfor foreldrene våre hadde gitt han navnet Jakob, som
betyr en luring. Samme navn finner du i den gamle boka. Isak fikk to sønner,
Esau og Jakob. Jeg har lurt på hvorfor Jakob ble en av de tre patriarkene i Israels
historie i stedet for Esau, som var eldst. Det viste Herren også da Samuel skulle
innsette en konge for Israel. Først da valget falt på David, gav Herren klarsignal
til Samuel. Verken Saul eller brødrene til David var de rette for Herren.
Som årene gikk, ble forskjellen mellom Jakob og meg mer og mer markant.
Mens min bror var en kroppslig stor kar, forble jeg en tynn og spe person.
Da vi hadde passert barndomsår og blitt unge menn, flyttet vi sammen med
far og mor til byen Kapernaum. Nordsiden av Jordanelven renner tvers gjennom
18

Betsaida og ut i Gennesaretsjøen. Kapernaum er mer sentral, både for fiske,
handel og størrelse. Midt i byen skaffet vi oss et sted å bo, mellom havnen og
synagogen. Med hovedgaten like ved, trivdes vi godt.
Kapernaum er en travel by, grenseby mellom vest og østområdet i Galilea. I
denne delen av Israel har Herodesbrødrene hatt hvert sitt mandatområde. På
tollboden krevde tollerne inn skatt. De krevde urettmessig skatter og stakk en
del penger i egen kappe. Det er vel ikke for ingenting at Jesus brukte uttrykket
«tollere og syndere»?
Utfordrende var det også med romerne som har sitt hovedsete i byen. Vi var
heldige som hadde en jødevennlig romersk høvedsmann i byen. Han regjerte
på vegne av det romerske herredømmet. Han ville ha et godt forhold til det
jødiske folket, og sørget for å bygge den nye synagogen. Det var mange i byen
som syntes godt om han. De roste han overfor Jesus da høvedsmannen kom og
ba for sin syke tjener.
Familien vår er en del sammen med Jesus og hans foreldre i Nasaret. Vi unge
knyttet vennskapsbånd i og med at vi er i slekt. I Kapernaum fikk vi ofte besøk
av familien til Jesus.
Det er noe spesielt med den unge mannen fra Nasaret. Men for oss er han
som enhver ung mann, opplært i sin fars yrke som tømrer. Det er en tradisjon i
hele Galilea at unge menn går i lære hos sine fedre. Slik er det også for Jakob og
meg. Som vår far, ble vi også fiskere. Vi blir betraktet som flittige karer, og far
har råd til å ha leiefolk i tillegg til oss to.
Både Jakob og jeg tar oss en del friheter. Vi har interesse for mye av innholdet
i den hellige boka. Særlig er det skrifter hos de gamle profetene som er spennende
19

å lese. At den lovede Messias en gang skal komme og frigjøre landet fra undertrykkelse,
er vi forventningsfulle til.
I de jødiske høytidene reiser vi sydover mot Judea og opp til Jerusalem. Underveis
mot den hellige byen, ble vi begeistret for døperen Johannes og hans gjerning.
Vi pleier å dra opp til høytidsfeiringene til påske, pinse, og løvhyttefesten
med den store forsoningsdagen, Yom Kippur.
Flere steder i Judea blir kalt Betania. Her ved Jordanelven, like sør for Jeriko,
er et mindre kjent sted enn Betania ved Oljeberget. Sistnevnte Betania er hjemstedet
til Jesu venner, Lasarus, Marta og Maria.
Døperens klare vitnesbyrd lyder høylytt, og folket strømmer til for å bli døpt av
han i Jordanelven. Vitnesbyrdet hans skal komme til å forandre livet for flere av oss.
Byen Betsaida er omtalt i Bibelen som en gammel fiskerby hvor Johannes og flere av de andre apostlene
kom fra. Nordsiden av Jordanelven rant gjennom byen og ut i Gennesaretsjøen.

Skepsis og forventning
At Messias skal komme en gang, har vi hørt om og lært i synagogen hjemme i Betsaida
da vi ble undervist i opplæring til Barmizva. Dette er vår egen konfirmasjon,
og markerer overgangen fra ung til voksen. Gjentatte ganger har jeg hørt tekstene
fra vår bibel og Talmud i synagogen i Kapernaum. De fleste troende i det hellige
land venter at Messias en gang skal komme. Jeg er bare en enkel fiskersønn uten
noen form for utdannelse. Så mye skolegang har jeg heller ikke. Knapt nok har
jeg lært å skrive og lese godt nok til å klare å studere skriftene på egen hånd. Litt
gresk og latin har vi lært blant soldatene i byen vår. I tillegg til hebraisk og arameisk
språk, er det et virvar av tekster som ikke er så enkle for en fiskersønn å forstå.
Fisker fortsatte jeg som også i voksen alder i hjembyen vår, Kapernaum. Selv
om vi flere ganger kom til lands med tomme garn etter nattens strev, er det dette
yrket som er tryggest til å sørge for mat for familien og til salg blant innbyggerne.
Døperen Johannes, som også er en slektning til Jesus, har en klar overbevisning
om et snarlig komme for Guds frelse til folket. «Jeg døper med vann. Men
midt iblant dere står en dere ikke kjenner, han som kommer etter meg, han som
jeg ikke er verdig til å løse sandalremmen for.» Dagen etter ser han Jesus komme
gående mot seg, og han sier: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd! Om
21

Dåpsstedet ved Jordanelven, hvor døperen Johannes holdt til, er mest sannsynlig stedet som er avbildet
og ligger like nord for Dødehavet.
ham var det jeg sa: Etter meg kommer det en mann som er kommet før meg,
for han var til før meg. Jeg kjente ham ikke, men for at han skal bli åpenbart for
Israel, er jeg kommet og døper med vann.» Johannes vitnet og sa: «Jeg så Ånden
dale ned fra himmelen som en due, og den ble værende over ham. Jeg kjente ham
22

Boka speiler livet til apostelen Johannes
og opplevelser fra hans samtid.
Med inspirasjon, både fra Bibelen og fra reiser til Israel og Patmos, er
fortellingen tatt form. Begivenheter fra livet til Johannes, sammen
med Mesteren, er flettet sammen med bibeltekstene til en helhet. Rekkefølgen
i fortellingene følger Johannesevangeliet, og er ikke tematisk oppbygd,
slik de øvrige evangeliene framstiller innholdet. Bokas tittel er hentet
fra Johannes’ mange uttalelser i hans skrifter: «Det vi har sett og hørt.»
Idar Simonsen har vært institusjonsprest i Bergen
de siste tolv årene av sin tjeneste som prest. Han har
arbeidet som sykehusprest, menighetsprest og folkehøyskolelærer.
Idar har dessuten vært reise leder på
30 turer til Israel og er frivillig med arbeider i Den
Norske Israelsmisjon. Han har vært bidragsyter på
diverse kurs innen livsmestring og livsglede og kommunikasjon
og formidling, og er medforfatter til bøkene
En verdig alderdom og Boker Tov, og forfatter av boken
Faste steg (Ventura) og Glimt av himmel (Ventura).
WWW.VENTURAFORLAG.NO