På høye hæler i Amerika

Innhold
Forord 15
«De beste åran i livet» 19
Klam og komfjusa på pir 42 31
«It was supposed to be that way» 41
I mødres og bestemødres fotspor 45 Et nettverk av gode hjelpere 52
Stolthet eller skam? 53 Frihet framfor trygghet 57
Fra nykomling til norskamerikaner 63
Syriskamerikanske husfruer, høyhus og koscher-mat 66 Det lettvinte
arbeidet 71 Fra språkløse til engelskspråklige 77 Et lagdelt samfunn 79
Den perfekte hushjelp 85
Idealisert hvithet 85 Pass deg når du kjeme te Amerika! 87
Hardtarbeidende squareheads 88 Som skapt for husarbeid 91
Hushjelpmarkedet 93 «Kvinne arbeid» 95 Den institusjonaliserte
hvitheten 96 «Give us servants» 97
Gode og dårlige erfaringer 101
Besatt av renslighet 103 «Don’t tell my wife!» 105 Heldige jobber 109
Utflukter og ferie 112 Amerikanisering 117 Forholdet til arbeids giverne
119 Underlegne eller likeverdige? 121 Fra hjemmeindustri til varesamfunn
127 Å kjenne seg ud a plass 129 Kåpekledd på kaia 131
Smeltedigelen 136 Fra knapphet til overflod 139 Ferdigklær som

førstehjelp 140 Men det va jo det æ hadde lyst te òg! 146 Alle blei affecta
av den amerikanske stilen 148
Fra produsenter til forbrukere 155
Knappheten der hjemme 155 «New Look» og hjemmesøm 159
Taft og tyll 164 Filmstjerner og reklamemodeller 168 De spektakulære
varemagasinene 173 Shopping på Manhattan 176 Nylon og plast – en
moterevolusjon 183 Skiftende mote 186
Ren, velstelt og integrert 193
Besatt av hygiene 194 Den amerikanske renslighetssaken 195
Vitenskapelige framskritt 199
Nystrøkne i Amerika 205
Rene klær på en nyvasket kropp 206 Den lille Evalet’en 208 Dry cleaning
og daglig dusj 210 Den fullkomne Eva 212 Plikt eller nytelse? 214
Deodoranter og toalettartikler 216 Roll-on 218 Engangsbind og
Tampax 219 Fra hjemmelagde bind til Saba de-Luxe 222 Hår her, men
ikke der 224 Liquid-stockings 227 For den sportende dame 228 Naturlig
eller «malt»? 231 Kostmetikkindustrien 233 Lebestift og mascara og that
was it 239
Elegant og skikkelig 241
Agder-jentenes «koreografi» 243 Fråtsing i tyllunderskjørt og ferdigsydde
cocktailkjoler 244 Nytt liv i new look 246 Figurformende undertøy og en
kropp med riktige proporsjoner 251 Smal midje og vide skjørt 253 På høye
hæler 257 Stilig, men fornuftig 261 Marilyn Monroe og Jackie Kennedy 264
Røde lepper og lav moral 268
Hvit, vakker og norsk 273
Viking Queen 274 Miss Norway 278 «Den typisk grasiøse norskamerikanske
pike» 280 Et symbol på det norske Amerika 282 En annen historie 288
Hvit femininitet 290 Blond, men ikke bleket 292 Sonja Bernt, «blond som
hveteåkeren» 295 Agder-kvinnenes femininitet 297 Puertorikanere og
italienere på Lapskaus Boulevard 297 Kampen mot kvisene 301 Med
opprullet hår 303 Anne-Marie Rockefeller 305

Farvel til pietismen? 309
Gud i Agder 311 Bedehuskulturen 314 Kropp og pietisme i etterkrigsårenes
Agder 317 «Det va ikkje sømmelig» 319 «Dult» og «pinserull» 321
Sminke var tabu 324 Kino var usedelig 326 Dans var synd 328 Pietistisk
koreografi og verdslig koreografi 333 Nye koreografier i en amerikansk
kontekst? 337 Kirkelivet i Brooklyn 340 Side om side i Amerika 342
Livet i fortsettelsen 345
De som ble «over there» 346 Å lage en middelklassekropp 348
Et frihets prosjekt? 349 De som vendte hjem 351
Biografiske opplysninger om kvinnene 357
Noter 359
Litteratur og kilder 379
Bildekrediteringer 395

Klam og komfjusa
på pir 42
juli 1952 gikk Kari (f. 1930) i land på Manhattan. Amerika båten hadde
5. anløpt New York kvelden før. Kari og de andre passasjerene hadde
sett et fargesprakende 4. juli-fyrverkeri fra D/S «Stavangerfjord»s dekk,
der båten lå til ankers mellom Brooklyn og Staten Island. Noe annet Kari
husker godt, var de røde og hvite lysene som skinte i kveldsmørket fra
alle bilene som kjørte på Belt Parkway. Det var to venninner som hadde
overtalt henne til å reise.
Kari hadde en grei butikkjobb og tilbrakte store deler av fritiden på
dans i bygdas to ungdomshus. Til slutt hadde likevel brevene og bildene
fra venninnene i Brooklyn veid tyngst på vektskåla. Venninnen Jenny
hadde reist til Amerika allerede i 1947. Da hun var hjemme på besøk et
par år senere, hadde hun elegante ferdigklær og høyhælte sko uten tå. Kari
hadde også noen amerikanske klær som tanter og onkler hadde sendt hjem
i årene like etter krigen. Det var stor stas med disse plaggene. Det spilte
liten rolle at de som oftest var brukte, eller at de ikke alltid passet perfekt.
Både i farger og snitt kontrasterte de den sparsommelige garderoben med
om- og hjemme sydde klær som Kari og andre på Lista hadde i årene like
etter annen verdenskrig.
Likevel hadde Kari følt seg elegant da hun dro fra Norge. Hun fikk rabatt
på klær og stoffer i forretningen hun arbeidet i, og hadde ei søster som var
flink til å sy. Opplevelsen av å gå med disse plaggene endret seg imidlertid
fullstendig da hun gikk i land på pir 42 på Manhattan. Vinter kåpa, som
hun hadde vært så fin i, kjentes kvelende varm, og resten av antrekket virket
plutselig malplassert:
31

T.v.: Kari avbildet før avreisen til Amerika. Privat foto. T.h.: Høsten 1952 fikk Kari tatt sitt
portrettfotografi i Rudy Larsens fotostudio. Bildet ble sendt hjem til foreldrene på Lista som
julepresang. Fotografiet viser at Kari hadde endret flere ting ved utseendet i månedene hun
hadde bodd i Brooklyn. Hun hadde fått en annen frisyre, brynene var nappet og farget, og
hun brukte mer sminke. Foto: Rudy Larsen.
I came on the 5 th of July with a winter coat and a flower patterned dress. Oh
my God, I think it was size 17. It was awful. The belt went around the waist
twice because I had a small waistline. I didn’t dare going out in those clothes
any place. In Norway before I left I felt I looked like «a million dollars».
Forflytningen over Atlanteren, til et nytt sted, gjorde noe med hvordan
Kari så på seg selv, sin kropp og sine klær. Løsrevet fra de hjemlige og
kjente omgivelsene ble klærne klumpete og ubehagelige, og varmen og
luftfuktigheten bidro til at hun følte seg svett og utilpass. Etter som blikket
hennes sveipet over de andre menneskene på piren, og kanskje enda tydeligere
i gatene noen minutter senere, kunne Kari sammenligne sitt eget
antrekk med klærne til amerikanske kvinner. Kanskje registrerte hun også
at de beveget seg i gatene og byrommet med en avslappet naturlighet som
sto i kontrast til hennes eget kroppsspråk. I møtet med New York måtte
Kari finne seg selv opp på nytt. Kroppen hennes ble et redskap i denne
tilpasningen. Da hun et halvt år senere sendte et portrettfoto hjem, vitnet
kjolen, frisyren, sminken og smykkene om forvandlingen.
32

Store biler, motorvei og Manhattan i det fjerne en gang på 1950-tallet. Privat foto.
Man trenger ikke ha krysset et Atlanterhav for å kjenne seg igjen i Karis
beskrivelse. Følelsen av å være malplassert kan oppstå i langt mer dagligdagse
situasjoner. Hvem har vel ikke kjent seg klønete første gang man skal forsyne
seg i en ukjent personalkantine, eller finne ut av det i et treningsstudio man
aldri har besøkt før? Forskjellen mellom disse hverdagslige situasjonene og
den Kari opplevde, er at mens famlingen i personalkantinen representerer
unntaket i en hverdag man stort sett mestrer godt, er innvandrerens hverdag
full av slike opplevelser. Det er en krevende forflytning fra én kultur til en
annen. Man skal lære seg et nytt språk, tilpasse seg et annet arbeidsliv og
forstå nye vaner og skikker. Det er en kroppslig erfaring, noe Karis historie
er et godt eksempel på. Da Kari gikk i land, kunne hun både se, høre og
sanse de nye omgivelsene, og omgivelsene virket også tilbake på henne. De
ga helt konkrete utslag både på utseende og framferd.
Kari var en av mange unge, ugifte kvinner som utvandret fra Agderfylkene
til New York på 1900-tallet. I årene 1890–1960 hadde regionen
den største utvandringen fra Norge i forhold til folketallet. Storparten av
norsk migrasjon til Nord-Amerika tok slutt i mellomkrigstiden. Fra Agder
33

Skyskraperne gjorde inntrykk på innvandrerne som kom sjøveien til New York. Passasjerferjene
la til på rederienes pirer på Manhattan, og på bildet ser vi der Venezuelan Line la til.
Fotografiet er imidlertid ikke tatt fra en passasjerferje, men fra en av metropolens mange
turistbåter. Privat foto.
fortsatte likevel et forholdsvis stort antall mennesker å emigrere til godt
inn i 1960-årene. I tidsrommet 1946–65 utvandret 9397 mennesker fra de
to Agder-fylkene av en befolkning på 183 200 innbyggere. I underkant av
halvparten var kvinner, og en betydelig andel var unge. Mange av dem som
forlot Agder, bosatte seg i New York. I 1940 bodde det 54 530 første- og
annengenerasjons nordmenn i byen, og de fleste av dem holdt til i et stort
norskamerikansk miljø i Brooklyn. 3
Reisen over Atlanterhavet representerte en bevegelse mellom svært ulike
samfunn. Da de unge kvinnene forlot Norge på 1940- og 50-tallet, hadde
fem år med krig satt spor på levestandard og næringsliv. Agder-regionen bar
fremdeles også preg av krisen som hadde rammet skipsfarten på Sørlandet på
slutten av 1800-tallet. Fra å ha vært et område med økonomisk og kulturell
vekst var Agder nå en periferi med alle dens kjennetegn: lavt lønnsnivå, lav
yrkesdeltaking og betydelig fraflytting. 4 For de unge kvinnene som vokste
opp, var det få arbeidsmuligheter, ikke minst på bygdene. 5
34

For unge Agder-kvinner som ville tjene egne penger var det ikke så mange alternativer. Det
gjaldt ikke minst for jentene som vokste opp på landsbygda. Mange var hjemme og hjalp til
på gårdsbruket, men det var som oftest ubetalt arbeid. Andre jobbet som tjenestejenter eller
sto på butikk. Det fantes også inntektsmuligheter knyttet til havet, som bearbeiding av fisk,
eller som på bildet – taresanking. Jentene på fotografiet er Gerda Jacobsen (t.h.) og Anna
Kristiansen (t.v.), som sanker tare i Vågsvollstranda på Lista, 1912. Foto: Anders Beer Wilse,
Norsk Folkemuseum.
Agder var også preget av en lavkirkelig vekkelsesreligiøsitet. Mange
samfunn var delt i to, men den pietistiske kristendommens idealer hadde
innflytelse også utenfor bedehusets innerste krets. Begrepet synd var med å
regulere mange ungdommers livsførsel. Både dans, alkohol og kortspill, for
noen også idrett, ble betraktet som synd. Den pietistiske kristendommen
formet også synet på den unge kvinnekroppen, og flere anså det som synd
35

Kathrine Haugland fra Spind utenfor Farsund gjorde som mange andre unge kvinner tidlig
på 1900-tallet – hun emigrerte til New York og tok huspost. T.v.: Kathrine (sittende) og
venninnene Rebekka (t.v.) og Sofie (t.h.) hos fotografen i Brooklyn rundt 1910. T.h.: Kathrine
arbeidet flere år hos familien Begnits. På dette fotografiet vises hun med sønnen i huset,
Frank. Kathrine skal ha hatt et godt forhold til familien hun jobbet for, noe fotografiet også
gir inntrykk av. De to er avbildet på en liksom-trikk, og bildet kan være tatt under et
besøk på Coney Island. Private fotografier.
å sminke seg, bruke smykker og ha permanent. 6 Det pietistiske idealet sto
i opposisjon til andre feminine forbilder i etterkrigsårene. Både i Agder og
Amerika ble tenåringskulturen viktig i 1950-årene. Den vektla større individualitet
og frihet og var langt tettere knyttet opp mot konsumsamfunnet. 7
I New York møtte jentene fra Agder en storby i økonomisk vekst, med
mange valgmuligheter og mindre sosial kontroll. De stiftet også bekjentskap
med et kvinneideal som hadde fått sitt gjennombrudd i 1920-årene,
og som brøt med viktoriatidens puritanske verdier. 8 Både framveksten av
masseproduksjon, utviklingen av medisinfaget og nye populærkulturelle
forbilder bidro til denne endringen. Fra å ha vært formet av ytre kontroll,
som familien og samfunnet, ble den unge kvinnekroppen i større grad et
kommersielt prosjekt. Klær og sminke, kremer og sanitetsbind ble uttrykk
for modernitet, personlighet og delaktighet i samfunnet. 9
36

Å stå i butikk var en av få jobbmuligheter for unge Agder-kvinner i midten av 1950-årene.
På bildet har betjeningen på Liknes og Fjotland Koop Handelslag stilt seg opp utenfor
butikken. Fra venstre: Jenny Hetland, Jakob Sørland, Alvhild Jensen, Agnes Stene (meierske),
Atti Pedersen, Ingeborg Førland og Audhild Hamre. I underetasjen kunne bøndene i distriktet
levere smør, og kvinnene med hvite forklær arbeidet der. Foto: Johannes Hamre.
Samtidig var New York en by med mange kulturelle grupper med ulike
verdisyn, blant andre den norskamerikanske bosetningen i Brooklyn, hvor
flere hadde et pietistisk kvinnesyn. 10 De unge Agder-kvinnene kom også
til et samfunn hvor hvithet var en uuttalt norm. 11 I Agder var dette en
ukjent problemstilling, i New York var det derimot en norm som virket
inn både på arbeidsmarked, skjønnhetsidealer og forholdet mellom enkeltmennesker.
Hvordan manøvrerte de unge kvinnene mellom alle disse motstridende
ideene og praksisene? Og hvordan lærte de å mestre det nye samfunnet? Det
er de unge og ugifte kvinnene denne boken tar for seg. Det er en gruppe
som tradisjonelt er blitt kontrollert langt strengere med hensyn til kropp
og seksualitet enn unge, ugifte menn. 12 Det er påfallende at så mange unge,
37

Amerika var et forbrukssamfunn med overflod. Det representerte også andre kvinneforbilder
enn de som dominerte i Agder i 1940- og 1950-årene. De unge kvinnene som kom
til New York ble konfrontert med andre grenser for hva som var sømmelig, og ble blant
annet kjent med et mer liberalt syn på alkohol og tobakk. Reklame for Budweiser fra
Look Magazine i 1962.

ugifte kvinner reiste alene fra Agder til New York. Kan jentenes tur over
Atlanteren tolkes som et frigjøringsprosjekt?
Vi blir med de unge kvinnene på reisen fra hjembyen eller hjembygda i
Agder og inn i den nye tilværelsen «over there». Vi følger dem inn i huspostjobbene,
i prøverommene på varemagasinene og på danselokalets parkett.
Hva innebar møtet med Amerika for dem? Og hvordan lærte de å mestre
den nye hverdagen?
I boken kretser jeg rundt tre hovedtemaer. I de første kapitlene handler
det om unge Agder-kvinners møte med det amerikanske arbeidslivet. Så
belyses kvinnenes møte med det amerikanske forbrukssamfunnet: varer,
vaner, skikker og kjøpsforventninger. Dette sto i sterk kontrast til de erfaringene
disse kvinnene hadde hjemmefra. Det siste temaet i boken er måten
de unge kvinnene fortolket og forholdt seg til sin nye virkelighet på. Da de
kom til New York ble de konfrontert med noen nye og annerledes idealer
om kvinnelighet. For å posisjonere seg i det flerkulturelle, mangfoldige
byrommet, brukte det norskamerikanske miljøet i Brooklyn det vi kan kalle
hvit femininitet. På fascinerende vis turnerte jentene fra Norge overgangen
fra sørlandsk bedehuskultur, til en tilværelse med nye muligheter og økt
frihet.
39

Skyskrapere, biltrafikk, folk og asfalt. Manhattan en dag på
1950-tallet. Foto: Paul Almasy/ akg-images / NTB Scanpix.

Hvorfor dro ugifte Agder-kvinner til New York i årene 1946–
1965? Hva søkte de og hva fant de i Amerika? De kom fra det
pietistiske Sørlandet. I det nye landet fikk de lønnet arbeid,
men også en fullstendig ny tilværelse. Men innvandrer kvinnene
tilpasset seg nye normer. «Alle ble affecta av den amerikanske
stilen», som en av dem sa. De ble moderne kvinner.
I Amerika endret sørlandskvinnene stil og levemåte. De brukte
leppestift, tok permanent og fikk klippet håret kort. De barberte
leggene og gikk med nylonstrømper og høyhælte sko. De arbeidet
på kontor, røkte sigaretter og gikk på kino. De levde med storbypuls,
varehus og elektriske produkter. De fikk et annet syn på
kropp, religion og livsutfoldelse. På høye hæler i Amerika erfarte
kvinnene en ny form for selvstendighet – og frihet. De fleste
vendte hjem til Norge, og tok skikkene med seg. Ikke bare var
de selv blitt transformert; for all framtid forvandlet de også det
norske samfunnet.