Profesjonsutdanninger i sentrum

INNLEDNING
INNLEDNING
Utviklingen inneholder også spenning mellom
profesjonenes og profesjonsutdanningenes
hegning om fagenes enhet og ulike forsøk på et
utvidet faglig samarbeid og økt tverrfaglighet. I
ytterste forstand kunne det føre til en forvitring
av fagene og de enhetlige utdanningene. Da de
ulike utdanningene i 1994 ble samlet i de to
regionale høyskolene Høgskolen i Akershus og
Høgskolen i Oslo, ble spørsmålet om identitet
vesentlig. Skulle de nye høyskolene satse på å utvikle
en sterk fellesskapsfølelse, eller skulle identiteten
bygges rundt hver enkelt utdanning og
profesjon? Dette var spørsmål som gikk direkte
inn i høyskolenes organisering og faglige prioriteringer
i valg mellom integrasjon og fragmentering.
Utdanningene ble etablert som kjønnede utdanninger,
mange av dem i en tid med klare og
uttalte forestillinger om hva kvinner og menn på
hvert sitt vis var best skikket til. Menn kunne bli
ingeniører, mens kvinner kunne bli sykepleiere,
for å si det enkelt. Stemmene som tok til motmæle
– for de var der – var få og fikk liten betydning.
Spørsmålet er hvordan dette endret seg – og om
det i det hele tatt endret seg – da forståelsen av at
særegne mannlige og kvinnelige egenskaper skulle
styre utdanningsvalg og arbeidskarrierer, var forlatt.
Mange av disse utdanningene var ikke bare
skapt for kvinner, de var også skapt av kvinner
i et bevisst ønske om å gi mulighet til utdanning
og yrkesliv. Kvinnesaksbevegelsen gikk i tiårene
rundt forrige århundreskifte aktivt inn og bidro til
etableringen av en rekke yrkesrettede utdanninger.
Noen av utdanningene kan i seg selv beskrives
som feministiske prosjekter der det ble skapt rom
for kvinnedominert kunnskapsutvikling. Hvilken
rolle utdanningene også senere spilte i arbeidet for
likestilling og kvinnefrigjøring og for samfunnets
forståelse av kjønn, er et viktig tema.
Dette er også historien om utdanninger og
høyskoler på et bestemt sted, i landets hovedstadsområde.
Nasjonale hensyn spilte sammen
med de regionale i en vekslende balanse etter
hvert som desentralisering og regional utbygging
av tilsvarende utdanningstilbud fikk økende betydning.
Hvordan høyskolene i Oslo og Akershus
fant sin plass i et regionalt system av høyere utdanning,
er et viktig tema. Samtidig var hovedstadsregionen
preget av andre større og tyngre
institusjoner for høyere utdanning, med Universitetet
i Oslo i spissen.
Og mens mange av de regionale høyskolene
som ble opprettet gjennom høyskolereformen i
1994, hadde en distriktshøyskole i sin midte, var
Høgskolen i Oslo og Høgskolen i Akershus kun
en samling av yrkesrettede profesjonshøyskoler.
Hva disse faktorene betydde for rekruttering av
studenter og for utviklingen av både utdanning
og forskning, utgjør et vesentlig tema.
Utdanningene og skolene hadde helt fra starten,
dog i ulik grad, internasjonal tilknytning. Mange
av utdanningene var etablert etter utenlandske
forbilder og med initiativ fra folk som hadde tatt
sin utdanning andre steder i Europa. Et spørsmål
er hvordan innrulleringen i utdanningspolitikken
og etableringen av de flerfaglige høyskolene
i 1994 fikk innvirkning på denne inter nasjonale
innretningen. Senere oppsto det nye spenninger
mellom utdanninger for en nasjonal kontekst og
et krav om internasjonalisering.
Høyskolenes historie handler om et Norge i forandring.
Utdanningene var et produkt av en økonomisk,
sosial og kulturell samfunnsutvikling, samtidig
som de var med på å skape denne utviklingen.
Forbindelseslinjene er mange og sammensatte.
Denne historien er et forsøk på å skrive en
integrert historie om det som etter hvert ble
OsloMet, og er ingen katalog over utdanningene.
En ytterligere utvelgelse er kommet til fordi
historien bare dreier seg om de skolene som ble
en del av høyskolene i Oslo og Akershus.
Samtidig har det vært en ambisjon å vise variasjonen
og mangfoldet i utdanningene. Dette er
også ment som en motvekt til en tendens til å
behandle all høyere utdanning som noe ens, noe
som kan beskrives og ikke minst måles på samme
måte. Utdanningene har høyst ulike historier
og høyst ulike kunnskapstradisjoner. Prosesser
som akademisering vil dermed ikke innebære
det samme for hver utdanning og hvert fag. Et
viktig tema i boka er å undersøke hva det betydde
for utdanningene og skolene å bli en del av en
større helhet. Spenningen mellom integrasjon
og fragmentering er med andre ord også en del
av selve framstillingen i boka. Det er også et håp
om at boka kan bidra til en videre refleksjon og
arbeid med hvert enkelt fags historie.
Boka er lagt opp som en tredelt fortelling.
Første del handler om tiden fra de første utdanningene
så dagens lys, og fram til høyskolereformen
i 1994, da Høgskolen i Oslo og Høgskolen
i Akershus ble etablert. Denne delen vil langt
på vei være en nasjonal fortelling om dannelsen
av et sjikt av skoler som etter hvert ble gjort til
gjenstand for utdanningspolitikk og etablert som
en egen utdanningssektor i et system av høgskoler.
Den er en del av fortellingen om Norges vei
gjennom et mangfoldig industrisamfunn til et
enda mer mangfoldig postindustrielt samfunn
og fra en sosialhjelpsstat til en velferdsstat. En
viktig del av denne utviklingen var at stadig flere
unge tok høyere utdanning. Denne første delen
av boka omhandler også de store utdanningspolitiske
reformene som skapte den høyskolesektoren
som Høgskolen i Oslo, Høgskolen i Akershus og
senere Høgskolen i Oslo og Akershus var representanter
for. I det siste kapitlet blir den konkrete
regionale konteksten tematisert.
Fellesskapet av utdanninger som trer fram i
fortellingen her, er en senere tids konstruksjon,
fra den tid da skolene ble gjort til gjenstand for
en utdanningspolitikk og utviklet til en sektor.
Bildet som tegnes, representerer dermed ikke
en uttømmende oversikt over den bredden av
utdanninger som var etablert før de store reformenes
tid fra slutten av 1960-tallet.
Den andre delen starter da Høgskolen i
Akershus og Høgskolen i Oslo ble etablert som
to av mange regionale høyskoler i 1994. Det er
ikke i samme grad som tidligere en nasjonal fortelling,
men er konsentrert om ulike sider ved
utviklingen av høyskolene i Oslo og Akershus.
Det er en historie om etableringen av to konglomerathøyskoler
i landets sentrum og om sammenslåingen
av dem i 2011, om spenninger, motsetninger
og samarbeid innenfor nye institusjonelle
rammer, om handlingsrom og valg ledelse, ansatte
og studenter hadde innenfor disse rammene, og om
hvordan dette endte. Det er også historien om en ny
offentlig styringsideologi og hvilke betydninger den
hadde for høyskolene. Konteksten er en velferdsstat
i endring der forestillinger om utdanningssystemets
betydning stadig ble viktigere, og der kunnskapssamfunnet
ble et sentralt – om enn ganske vagt –
begrep. Delen er tematisk bygd opp, og kapitlene
kan nærmest leses uavhengig av hverandre.
Den tredje og langt mindre omfangsrike delen
tar for seg veien fram mot universitetsstatus og
hva universitetsambisjonene betydde for utviklingen
av utdanningen og forskningen ved Høgskolen
i Oslo og Akershus. Flere av trådene fra
tidligere kapitler blir sammenfattet her.
Boka er skrevet i dialog med – og en viss
grad også i opposisjon til – to andre perspektiviseringer
av lignende historier. Ett perspektiv
har universitetet som utgangspunkt, både som
forestilling og som eksisterende institusjon.
Startpunktet er etableringen av Universitetet i
Oslo i 1811, og utviklingen av høyere utdanning
beskrives som en ekspansjon av universiteter
eller universitetslignende institusjoner. De
yrkes rettede utdanningene som utgjør kjernen i
høyskolene – og i de «nye» universitetene – trer
inn i historien først da de ble gjort til en del av
høyere utdanning og etter hvert fikk status som
høyskoleutdanninger fra midten på 1970-tallet. 2
Tydeligst kommer dette perspektivet fram når
det skal trekkes «historiske linjer» i mer dagsaktuelle
samfunnsvitenskapelige analyser. Dette
perspektivet har også sin klare parallell i flere
av de utredningene som har ligget til grunn for
reformene i høyere utdanning. I den grad disse
14 15