Profesjonsutdanninger i sentrum

Jan Messel
© pax forlag, 2022
omslag: akademisk publisering
trykk: print best oü, estland
printed in estonia
isbn 978-82-530-4231-2
bilderedaktør: tone svinningen
figurer: reidar a. fossum
PROFESJONSUTDANNINGER
I SENTRUM
Fra jordmorutdanning til OsloMet 1818–2018
pax forlag a/s, oslo 2022
5

INNHOLD
FORORD 11
INNLEDNING 13
DEL 1. FRA YRKESUTDANNINGER TIL HØYSKOLER
1. UTDANNINGER FOR ARBEIDS- OG YRKESLIV 21
En utdanningsrevolusjon 22 Ingeniører og «industri» i Cort Adelers gate 23 Sykegymnaster
og sykepleiere i et kjønnet utdanningssystem 27 Kristiania lærerutdanning: Pikeskole og
indremisjon 32 Utdanning for husstellærerinner og sosial arbeidere 34 Utdanning, kjønn
og kvinnesak 35 Landets utdanningshovedstad 41 Utdanning for sosialhjelpsstaten 43
Mellomkrigstidens stillstand 43 På vei mot velferdsstaten 46
2. STATLIGGJØRING, SPESIALISERING OG PROFESJONALISERING I ETTERKRIGS-
TIDEN 47
Vekst, styring og oppbrudd 47 Spesialiserte helseutdanninger 50 Utdanninger for de
svakeste 53 Gamle yrker – nye utdanninger 56 Økt statlig engasjement 59 Slutten
på husmortiden? 62 Anerkjennelse og profesjonalisering 65 Mellomteknikere og
folkeskolelærere med blikket opp og fram 73 Profesjonsbegrepets problemer 76
3. OTTOSEN-KOMITEEN OG ETABLERINGEN AV EN HØYSKOLE SEKTOR 79
En ny utdanningsrevolusjon 79 Ottosen-komiteen 81 Komiteens standpunkter og forslag 83
Distriktspolitisk jubel, studentopprør og profesjons ambivalens 86 Sykepleiernes vellykkede
kamp for en helhetlig utdanning 88 Selvstendige høyskoler? 90 Politisk kompromiss
om styring 92 Profesjonaliseringens dilemmaer 94 Kronen på det sosialdemokratiske
skoleverket? 96
4. VISJON OG FORANDRING. HERNES- UTVALGET OG HØYSKOLEREFORMEN I
1994 99
«… den minste kritiske masse»m 99 «Med viten og vilje» 101 En styringsreform, 105 «… mer
kunnskap til flere» 108 Profesjoner som problem 109 På vei mot et hierarkisk system 111
5. ÉN REGION, MEN HVOR MANGE HØYSKOLER? 114
Oslo og Akershus som pressområde 114 Forskning i sin spede begynnelse 118
Omorganiseringer og sammenslåinger 121 Utredninger og senteretableringer 124 Bislet
høgskole senter 127 Drømmen om et teknologisenter på Romerike 129 Én region – to
høyskoler 132 Øst mot vest 134

DEL 2. HØYSKOLER I SENTRUM
6. HØYSKOLENES PLASSERING: PERIFERE I SENTRUM 141
Samling på Frydenlund: «Ølet ut, kunnskap inn» 142 Ad omveier til Kjeller 147 Perifere
i sentrum 150 Sentrum i periferien 151 Én region – én høyskole 154 Høgskolen i Oslo
og fusjonen: En splittende samlings prosess 157 Én høyskole – flere studiesteder 160
Bondestudenter eller bysbarn? 163 Identitet og forankring 164
7. FRA PROTESTAKSJONER TIL MARKEDSTILPASNING? 167
Budsjettkutt og demonstrasjoner 167 «Endring nå framfor krise seinere» 170 Kamp om
studieplasser 171 Mjøs-utvalg og «Kvalitetsreform» 175 Studieplasser og finansiering 178
Studentrekruttering, omdømmebygging og markeds føring 180
8. STUDENTENE I «KUNNSKAPS SAMFUNNET» 185
Kunnskap og «konkurransestaten» 185 Kvinneutdanninger og manns utdanninger 188
Innvandrerstudenter 193 Fattig og rik 197 Mangfoldige studenter 198
9. PROFESJONSHØYSKOLER, IDENTITET OG MANGFOLD 202
Profesjonshøyskoler? 202 Senter for profesjonsstudier og akademisk prestisje 205 En
akademisk eller yrkesrettet høyskolepedagogikk? 210 Høyskolepedagogikkens normative
riddere 213 Flerkulturell identitetsmarkør 218 En ny identitet 220
10. TRADISJONSBÆRERE I NYE HØYSKOLER 222
Sykepleierutdanningen: Fra sykehusintern opplæring til statlige høyskoler 222 En lang
ei mot samling 226 Mellom akademisk distanse og reflektert praksis 227 Kritikk av sykepleierutdanningen
231 Allmennlærerutdanningen: En helhetlig lærerutdanning 233
«Fremmedheten overfor de økonomiske aspekter» 237 Dårlig utdanning eller slappe
studenter 239 Profesjonalisering mellom seminar og akademi 243 Forskerkompetanse
eller lærererfaring? 246 Ingeniørutdanningen: En fremmed fugl? 247 «Det er noe galt med
ungdommens holdning til teknologi» 249 «… løse praktiske problemer i daglig arbeid» 251
Ingeniørutdanningen på «velferdsuniversitetet» 253 Mange likheter og store forskjeller 254
11. FORANDRE FOR Å BEVARE 256
Populære utdanninger – med noen unntak 256 Fra sløydlærer til produktdesigner 258
Formingsfagene i Oslo – estetiske fag eller faglærerutdanninger? 259 «Nødrop fra
musikken» 262 Facility management – et avsluttet kapittel 264 Fra sommerkurs til treårig
yrkesfaglærerutdanning 266 En ingeniørutdanning det aldri ble noe av 268 En strategi for
studieportefølje 269 Stabilitet gjennom endring 270
12. SAMARBEID OG SELVSTENDIGHET 273
Gamle høyskoler i ny struktur 273 Avdeling for yrkesfaglærerutdanning: fra en samling i
navnet til en samling i gavnet 277 Journalister og bibliotekarer: ufullbyrdet tvangsekteskap
279 Vekst og fall for VEKS-samarbeid 281 Fysioterapi og mensendieck, en «betent sak»
i flere akter 283 «Tverrprofesjonell samarbeidslæring» – gammel vin på nye flasker? 287
Uoppnådde intensjoner og profesjonenes bestandighet 289
13. FORSKNING VED HØGSKOLEN I OSLO OG HØGSKOLEN I AKERSHUS 293
Rett og plikt til å forske 293 Spinkelt utgangspunkt og store variasjoner 296 Forskning
som «kapital» 298 Hva kjennetegnet forskningen i en profesjonsutdanningsinstitusjon?
299 FoU – nyttig uklarhet 301 Undervisningsbasert forskning? 303 Hvem «eide» tiden? 307
Tematisk konsentrasjon? 309 Kvalifisering til forsker eller …? Førstelektorprogrammet 314
Flere forskere og mer publisering, men også store variasjoner 315
14. EFFEKTIV FAGLIGHET? 322
Akademisk frihet? 322 For mange byråkrater? 325 Rektorer og direktører 326
«Kvalitetsreform», markedsinnretning og nye styringsformer 328 Høgskolen i Akershus på
vei mot oppløsning 331 Økt avstand til ledelsen ved Høgskolen i Oslo 336 Struktur, byråkrati
og ledelse etter fusjonen 340 Omkamp om fakultetsstyrene 343 Fra faglig legitimitet til
administrativ effektivitet 344
DEL 3. ET NYTT UNIVERSITET
15. PROFESJONSUNIVERSITET? 354
Universitetsambisjoner i regionene og lydhøre politikere 354 Mjøs-utvalg, Kvalitetsreform
og nye universiteter 358 «Den store samtalen» 360 «Universitet i løpet av ti til femten
år» 363 Stjernø-utvalgets mellomspill 364 Universitetssatsing og fusjonen mellom
Høgskolen i Oslo og Høgskolen i Akershus 366 Høgskolen i Oslo og Akershus på veien
mot universitetsstatus 370 Nye doktorgradsprogrammer 371 Forskningsinstitutter inn
i Høgskolen i Oslo og Akershus 372 «If it walks like a duck and it talks like a duck, it’s
probably a duck» 374 Hva slags universitet skulle Høgskolen i Oslo og Akershus bli? 376
Fra profesjonsuniversitet til OsloMet 378
16. UTDANNING OG FORSKNING PÅ VEIEN MOT ET UNIVERSITET 382
En nødvendig akademisering? 382 Nasjonale føringer og endringer av rammeplanene
384 Endrede undervisningsformer og flere masterprogrammer 386 Fra praksiserfaring
til forskningskompetanse 387 Kontakt med yrkesfeltet 393 Praksisnær forskning? 398
Praksisrettet akademisering 400
AVSLUTNING. PROFESJONSUTDANNINGER I SENTRUM 404
Stabilitet i endring 404 Kjønnede utdanninger og likestillingens paradokser 405
Utdanningspolitikk og handlingsrom 406 Verden, nasjonen og regionen 408 OsloMet –
et profesjonsuniversitet? 410
NOTER 415
VEDLEGG 443
LITTERATUR 451
KILDER 461
BILDEKREDITERINGER 463
REGISTER 465
9

INNLEDNING
INNLEDNING
I 1843 gikk husmannsdatteren Sørine Eriksdatter
Aaseide til fots fra Ullensaker og inn til hoved staden
for å søke om opptak på jord morutdanningen.
Hun kom ikke inn det året, men to år senere
fikk hun plass. Utdanningen besto i all hovedsak
av å følge en erfaren jordmor i hennes arbeid.
Men jordmorutdanningen hadde akkurat fått
sin første lærebok, og etter ett års utdanning ble
Sørine eksaminert i «jordmodervidenskaben». 1
Da Sørine ønsket opptak på jordmorutdanningen,
hadde den allerede eksistert i 25 år. Starten på denne
boka har jeg valgt å legge til etableringen av en norsk
jordmorutdanning ved Fødselsstiftelsen i Christiania
i 1818. Det er den eldste av utdanningene som har
en ubrutt linje fram til dagens OsloMet. Utdanningen
er selvsagt endret, i både innhold, omfang,
status og institusjonell tilknytning. Det er slike
endringer – og mye mer – denne boka skal handle
om.
Boka handler om yrkesrettede, praktisk orienterte
utdanninger med lange kunnskapstradisjoner
som har gått gjennom vesentlige endringsprosesser.
Dette perspektivet, som kan sies å være et
profesjonsperspektiv, er grunnleggende for boka.
Endringsprosessene kan forenklet beskrives som
en økende vektlegging av teoretisk og forskningsbasert
kunnskap på bekostning av erfaringsbasert
kunnskap. En økt tro på formalisert opplæring institusjonelt
atskilt fra arbeidslivet har kjennetegnet
utviklingen. Dette har på grunnleggende vis forandret
utdanningene og omdannet dem til det
som i dag omtales som akademiske utdanninger
på universitetsnivå. For husmannsdatteren Sørine
Eriksdatter Aaseide, som i 1843 gikk til fots fra
Ullensaker og inn til hovedstaden for å søke om
opptak på jordmorutdanningen, ville det vært en
fremmed tanke. For dagens studenter oppfattes
det nærmest som selvfølgelig.
Denne omdanningen har ikke vært uten konflikter,
og den har skapt spenninger som også er til
stede i dag. Et sentralt tema i boka er hvilke forestillinger
om kunnskap og kompetanse som utløste
disse spenningene. Hvilken vekt skulle teoretisk
versus praktisk kunnskap ha? Inngikk de alltid i
et motsetningsforhold? Hva skulle forskningens
plass være? Spørsmålene har skapt strid, men også
dynamikk og utvikling i utdanningene som har
hatt ulik opprinnelse og historie.
Historien forut for OsloMet handler også om
selvstendige utdanninger som først og fremst forholdt
seg til sitt eget arbeidsfelt, og som etter hvert
ble gjort til gjenstand for utdanningspolitikk.
Denne utdanningspolitikken skapte rammer, men
skolenes ledelse, fagmiljø, ansatte og studenter
hadde også et handlingsrom både innenfor rammene
og til å påvirke rammene. Hvordan dette
handlingsrommet ble utnyttet, er en viktig del av
historien.
13

INNLEDNING
INNLEDNING
Utviklingen inneholder også spenning mellom
profesjonenes og profesjonsutdanningenes
hegning om fagenes enhet og ulike forsøk på et
utvidet faglig samarbeid og økt tverrfaglighet. I
ytterste forstand kunne det føre til en forvitring
av fagene og de enhetlige utdanningene. Da de
ulike utdanningene i 1994 ble samlet i de to
regionale høyskolene Høgskolen i Akershus og
Høgskolen i Oslo, ble spørsmålet om identitet
vesentlig. Skulle de nye høyskolene satse på å utvikle
en sterk fellesskapsfølelse, eller skulle identiteten
bygges rundt hver enkelt utdanning og
profesjon? Dette var spørsmål som gikk direkte
inn i høyskolenes organisering og faglige prioriteringer
i valg mellom integrasjon og fragmentering.
Utdanningene ble etablert som kjønnede utdanninger,
mange av dem i en tid med klare og
uttalte forestillinger om hva kvinner og menn på
hvert sitt vis var best skikket til. Menn kunne bli
ingeniører, mens kvinner kunne bli sykepleiere,
for å si det enkelt. Stemmene som tok til motmæle
– for de var der – var få og fikk liten betydning.
Spørsmålet er hvordan dette endret seg – og om
det i det hele tatt endret seg – da forståelsen av at
særegne mannlige og kvinnelige egenskaper skulle
styre utdanningsvalg og arbeidskarrierer, var forlatt.
Mange av disse utdanningene var ikke bare
skapt for kvinner, de var også skapt av kvinner
i et bevisst ønske om å gi mulighet til utdanning
og yrkesliv. Kvinnesaksbevegelsen gikk i tiårene
rundt forrige århundreskifte aktivt inn og bidro til
etableringen av en rekke yrkesrettede utdanninger.
Noen av utdanningene kan i seg selv beskrives
som feministiske prosjekter der det ble skapt rom
for kvinnedominert kunnskapsutvikling. Hvilken
rolle utdanningene også senere spilte i arbeidet for
likestilling og kvinnefrigjøring og for samfunnets
forståelse av kjønn, er et viktig tema.
Dette er også historien om utdanninger og
høyskoler på et bestemt sted, i landets hovedstadsområde.
Nasjonale hensyn spilte sammen
med de regionale i en vekslende balanse etter
hvert som desentralisering og regional utbygging
av tilsvarende utdanningstilbud fikk økende betydning.
Hvordan høyskolene i Oslo og Akershus
fant sin plass i et regionalt system av høyere utdanning,
er et viktig tema. Samtidig var hovedstadsregionen
preget av andre større og tyngre
institusjoner for høyere utdanning, med Universitetet
i Oslo i spissen.
Og mens mange av de regionale høyskolene
som ble opprettet gjennom høyskolereformen i
1994, hadde en distriktshøyskole i sin midte, var
Høgskolen i Oslo og Høgskolen i Akershus kun
en samling av yrkesrettede profesjonshøyskoler.
Hva disse faktorene betydde for rekruttering av
studenter og for utviklingen av både utdanning
og forskning, utgjør et vesentlig tema.
Utdanningene og skolene hadde helt fra starten,
dog i ulik grad, internasjonal tilknytning. Mange
av utdanningene var etablert etter utenlandske
forbilder og med initiativ fra folk som hadde tatt
sin utdanning andre steder i Europa. Et spørsmål
er hvordan innrulleringen i utdanningspolitikken
og etableringen av de flerfaglige høyskolene
i 1994 fikk innvirkning på denne inter nasjonale
innretningen. Senere oppsto det nye spenninger
mellom utdanninger for en nasjonal kontekst og
et krav om internasjonalisering.
Høyskolenes historie handler om et Norge i forandring.
Utdanningene var et produkt av en økonomisk,
sosial og kulturell samfunnsutvikling, samtidig
som de var med på å skape denne utviklingen.
Forbindelseslinjene er mange og sammensatte.
Denne historien er et forsøk på å skrive en
integrert historie om det som etter hvert ble
OsloMet, og er ingen katalog over utdanningene.
En ytterligere utvelgelse er kommet til fordi
historien bare dreier seg om de skolene som ble
en del av høyskolene i Oslo og Akershus.
Samtidig har det vært en ambisjon å vise variasjonen
og mangfoldet i utdanningene. Dette er
også ment som en motvekt til en tendens til å
behandle all høyere utdanning som noe ens, noe
som kan beskrives og ikke minst måles på samme
måte. Utdanningene har høyst ulike historier
og høyst ulike kunnskapstradisjoner. Prosesser
som akademisering vil dermed ikke innebære
det samme for hver utdanning og hvert fag. Et
viktig tema i boka er å undersøke hva det betydde
for utdanningene og skolene å bli en del av en
større helhet. Spenningen mellom integrasjon
og fragmentering er med andre ord også en del
av selve framstillingen i boka. Det er også et håp
om at boka kan bidra til en videre refleksjon og
arbeid med hvert enkelt fags historie.
Boka er lagt opp som en tredelt fortelling.
Første del handler om tiden fra de første utdanningene
så dagens lys, og fram til høyskolereformen
i 1994, da Høgskolen i Oslo og Høgskolen
i Akershus ble etablert. Denne delen vil langt
på vei være en nasjonal fortelling om dannelsen
av et sjikt av skoler som etter hvert ble gjort til
gjenstand for utdanningspolitikk og etablert som
en egen utdanningssektor i et system av høgskoler.
Den er en del av fortellingen om Norges vei
gjennom et mangfoldig industrisamfunn til et
enda mer mangfoldig postindustrielt samfunn
og fra en sosialhjelpsstat til en velferdsstat. En
viktig del av denne utviklingen var at stadig flere
unge tok høyere utdanning. Denne første delen
av boka omhandler også de store utdanningspolitiske
reformene som skapte den høyskolesektoren
som Høgskolen i Oslo, Høgskolen i Akershus og
senere Høgskolen i Oslo og Akershus var representanter
for. I det siste kapitlet blir den konkrete
regionale konteksten tematisert.
Fellesskapet av utdanninger som trer fram i
fortellingen her, er en senere tids konstruksjon,
fra den tid da skolene ble gjort til gjenstand for
en utdanningspolitikk og utviklet til en sektor.
Bildet som tegnes, representerer dermed ikke
en uttømmende oversikt over den bredden av
utdanninger som var etablert før de store reformenes
tid fra slutten av 1960-tallet.
Den andre delen starter da Høgskolen i
Akershus og Høgskolen i Oslo ble etablert som
to av mange regionale høyskoler i 1994. Det er
ikke i samme grad som tidligere en nasjonal fortelling,
men er konsentrert om ulike sider ved
utviklingen av høyskolene i Oslo og Akershus.
Det er en historie om etableringen av to konglomerathøyskoler
i landets sentrum og om sammenslåingen
av dem i 2011, om spenninger, motsetninger
og samarbeid innenfor nye institusjonelle
rammer, om handlingsrom og valg ledelse, ansatte
og studenter hadde innenfor disse rammene, og om
hvordan dette endte. Det er også historien om en ny
offentlig styringsideologi og hvilke betydninger den
hadde for høyskolene. Konteksten er en velferdsstat
i endring der forestillinger om utdanningssystemets
betydning stadig ble viktigere, og der kunnskapssamfunnet
ble et sentralt – om enn ganske vagt –
begrep. Delen er tematisk bygd opp, og kapitlene
kan nærmest leses uavhengig av hverandre.
Den tredje og langt mindre omfangsrike delen
tar for seg veien fram mot universitetsstatus og
hva universitetsambisjonene betydde for utviklingen
av utdanningen og forskningen ved Høgskolen
i Oslo og Akershus. Flere av trådene fra
tidligere kapitler blir sammenfattet her.
Boka er skrevet i dialog med – og en viss
grad også i opposisjon til – to andre perspektiviseringer
av lignende historier. Ett perspektiv
har universitetet som utgangspunkt, både som
forestilling og som eksisterende institusjon.
Startpunktet er etableringen av Universitetet i
Oslo i 1811, og utviklingen av høyere utdanning
beskrives som en ekspansjon av universiteter
eller universitetslignende institusjoner. De
yrkes rettede utdanningene som utgjør kjernen i
høyskolene – og i de «nye» universitetene – trer
inn i historien først da de ble gjort til en del av
høyere utdanning og etter hvert fikk status som
høyskoleutdanninger fra midten på 1970-tallet. 2
Tydeligst kommer dette perspektivet fram når
det skal trekkes «historiske linjer» i mer dagsaktuelle
samfunnsvitenskapelige analyser. Dette
perspektivet har også sin klare parallell i flere
av de utredningene som har ligget til grunn for
reformene i høyere utdanning. I den grad disse
14 15

INNLEDNING
INNLEDNING
Utsikt fra Trefoldighetskirken ned Akersgata mot området der dagens regjeringskvartal ligger. Til venstre ligger Fødsels stiftelsen der
jordmorutdanningen holdt til fra 1837.
har hatt historiske perspektiver, har det nettopp
vært med bakgrunn i universitetenes utvikling. 3
Også debattene om høyere utdanning – og særlig
kanskje de kritiske bidragene til dem – har tatt
utgangspunkt i et universitetsideal, enten det
gjelder spørsmål rundt styring, akademisk frihet
eller forskningsbasert undervisning. 4
I et annet perspektiv er oppbyggingen av høyere
utdanning fra slutten av 1960-tallet sett i en sentrum–periferi-modell
der etableringen av en høyskolesektor
var drevet fram av ønsker om å bygge
opp kompetanseskapende og prestisje givende
institusjoner i deler av landet som ikke hadde et
universitet. Høyere utdanning skulle bli mer likt
fordelt geografisk, og høyskolene – enten dette var
distriktshøyskoler eller statlige regionale høyskoler
– skulle bidra til innovasjon og vekst i regionen.
Dette er et naturlig utgangspunkt for historiene
om de ulike regionale høyskolene. Perspektivet
har samtidig stått sentralt i mange av de kortere
historiske beskrivelsene og analysene av oppbyggingen
av høyskolesektoren. 5 Med tanke på den
vekten også de politiske myndighetene har lagt på
den regionalpolitiske betydningen, kan ikke dette
sies å være urimelig.
Det som derimot står i fare for å forsvinne i
begge disse perspektivene, er høyskolenes rolle
som institusjoner for spesifikke yrkesutdanninger.
Dette profesjonsperspektivet har jeg ønsket å løfte
fram, nettopp fordi det er helt grunnleggende
for å forstå utviklingen av høyskolene i Oslo og
Akershus. Denne historien starter dermed ikke
med etableringen av Det Kongelige Frederiks
Universitet i 1811, men med den langt mer beskjedne
opprettelsen av jordmorutdanningen ved
Fødselsstiftelsen i Christiania i 1818.
«Profesjon» blir i denne boka brukt som et
åpent begrep knyttet til kunnskapsbaserte yrker
og ikke som en fastspikret definisjon. Det er mer
et perspektiv som understreker og analyserer
sammenhengen mellom spesifikke utdanninger
og forestillingene om nødvendig yrkeskompetanse.
Det har vært vesentlig å gi rom for den
historiske sammenhengen profesjonsbegrepet
har blitt forstått og også aktivt brukt av de ulike
yrkesgruppene, av myndighetene og i den offentlige
diskursen.
Det er en overvekt av stoff fra Høgskolen
i Oslo og tilsvarende mindre fra Høgskolen i
Akershus. Noe av denne ubalansen skyldes størrelsen
på de to høyskolene, den i Oslo var mer
enn tre ganger så stor som den i Akershus. Vel så
viktig har det vært at ledelsen og de ansatte i Oslo
har vært mer fremme i ulike offentligheter, og
flere stemmer har kommet til orde. Dette henger
igjen sammen med størrelsen, men også med at
fellesskapsambisjonene var større ved Høgskolen
i Oslo enn ved Høgskolen i Akershus.
De to første kapitlene i boka er i all hovedsak
basert på tidligere litteratur og andres undersøkelser.
De to neste kapitlene bygger dels på
litteratur, dels på egen tolking av offentlige
utredninger og stortingsdokumenter. Kildene
til det siste kapitlet i del 1 er ulike dokumenter
fra Det regionale høgskolestyret for Oslo og
Akershus (RHOA) og intervjuer med sentrale
aktører. Resten av boka bygger på en lang
rekke kilder. Blant de viktigste er dokumenter
etter høyskolestyrene ved Høgskolen i Oslo,
Høgskolen i Akershus og Høgskolen i Oslo
og Akershus, supplert med enkelte dypdykk i
arkivene. I tillegg er det gjennomført et større
intervjuprosjekt med nærmere 100 intervjuer.
De er utført av Bjørn Riiser, og de fleste ligger
tilgjengelig på OsloMets websider. I tillegg har
jeg selv intervjuet enkelte nøkkelpersoner. Mange
aktører har også vært aktive i debatter rundt høyskolenes
utvikling. Både et eksisterende klipparkiv
og søk i Atekst har vært utnyttet. I tillegg
finnes det skrevne beretninger fra ledelse, ansatte
og studenter. For de siste årene har nettavisen
Khrono.no vært viktig for å følge debattene om
utviklingen ved Høgskolen i Oslo og Akershus
spesielt og høyere utdanning generelt. Det har
derimot vært et stort savn at de gamle nettsidene
til Høgskolen i Akershus og Høgskolen i
Oslo ble slettet ved etableringen av Høgskolen i
Oslo og Akershus. De inneholdt mange viktige
kommentarer og meningsutvekslinger som bare
i begrenset grad har vært mulig å rekonstruere.
16 17

Denne boka handler om de yrkesrettede, praktisk orienterte utdanningene
med lange kunnskapstradisjoner. De har gått gjennom vesentlige endringsprosesser,
og vi følger de enkelte utdanningene fra de ble etablert, mange
for godt over 100 år siden, til de i dag er en del av et av Norges største
universiteter. Hovedvekten i fortellingen er lagt på de siste 25 årene etter at
en rekke enkeltstående høyskoler i 1994 ble samlet i Høgskolen i Akershus
og Høgskolen i Oslo, som igjen ble slått sammen som Høgskolen i Oslo og
Akershus i 2011.
Dette er en fortelling om en vitenskapeliggjøring av praktiske utdanninger
og om utdanningenes bidrag til kvinnefri gjøring og likestilling. Det er også en
historie om høyskoler i landets sentrum som har hatt avgjør ende betydning
for at velferds tjenestene i regionen skulle få tilstrekkelig arbeids kraft. En
tilsvarende opp merksomhet blant politikere og i offentligheten har utdanningene
manglet. Boka vil styrke forståelsen av og øke refleksjonen over det
utdanningssystemet og de kunnskaps områdene som har ligget til grunn for
høyskolen(e) og etableringen av et universitet.
9 7 8 8 2 5 3 0 4 2 3 1 2