gemini på pdf - NTNU

Foto: Kai Riska 

NESTE GEMINI KOMMER I SEPTEMBER MED BLANT ANNET DISSE SAKENE: 

B-blad 

Returadresse: 

SINTEF Konsernstab, 

Kommunikasjon 

Postboks 4760 Sluppen 

7465 Trondheim 

POLARE PRØVELSER 

Aktivitetene i nord øker. Hvor trygt er det når kommunikasjon og beredskap mangler? 

TAR RØNTGEN AV CO2 

Sandstein er en av klodens febernedsettende piller. 

TØRRTRENER PÅ NY TEKNOLOGI 

Transportable ultralydapparater krever øvelse. 

www.ntnu.no/gemini 

NR. 2 • JUNI 2012 FORSKNINGSNYHETER FRA NTNU OG SINTEF 

TINGENES 

INTERNETT 

Nå skal vi koble hus 

og elbil på nettet • 12 

APP FOR 

ELDRE 

Populært med beskjed 

på smarttelefon • 9 

Verdens storbyer 

har voksesmerter • 30 

Byers 

ville vekst 

SMARTE 

TRAFIKKLYS 

Hvem er du, hvor 

skal du? • 28

GEMINI utgis av NTNU og SINTEF i 

Trondheim. Gemini formidler kunnskap, 

resultater, nye ideer og anner ledes 

tanker med basis i forskning utført 

ved NTNU og SINTEF. Opplag 93 000 

Magasinet kommer ut med fire norske 

og to engelske utgaver i 2012. 

Redaktør SINTEF: Åse Dragland 

E-post: Ase.Dragland@sintef.no 

Tlf.: 73 59 24 76 

Redaksjonen: 

Christina Benjaminsen og Svein Tønseth 

Ansvarlig redaktør SINTEF: 

Kommunikasjonsdirektør Petter Haugan 

Postadresse: 

Gemini, SINTEF, 7465 Trondheim 

SINTEF er Skandinavias største 

forskningskonsern. Vi har 2100 ansatte 

fra mer enn 50 land, med internasjonal 

spisskompetanse innen teknologi, 

naturvitenskap, medisin og samfunnsvitenskap. 

SINTEF er en ikke-kommersiell 

virksomhet, som investerer sine inntekter 

i ny forskning, vitenskapelig utstyr og 

kompetanse. 

Redaktør NTNU: Nina Tveter 

E-post: nina.tveter@ntnu.no 

Tlf.: 73 59 53 21 

Redaksjonen: 

Siv Ingrid Skau Ekra, Anne S. Midling, 

Lisa Olstad, Synnøve Ressem og 

Hege J. Tunstad 

Ansvarlig redaktør NTNU: 

Informasjonssjef Christian Fossen 

Postadresse: 

Gemini, NTNU Info, 7491 Trondheim 

NTNU – Det skapende universitet – har 

over 20 000 studenter og ca 3000 ansatte. 

Det er en grunn til at Norges teknisknaturvitenskapelige 

universitet er det 

eneste universitetet med «Norges» i 

navnet. Det er her den teknologiske 

kunnskapen i landet vårt er samlet. 

I tillegg til teknologi og naturvitenskap 

har vi et rikt fagtilbud i samfunnsvitenskap, 

humanistiske fag, realfag, medisin, 

arkitektur og kunstfag. Samarbeid på 

tvers av faggrensene gjør oss i stand til å 

tenke tanker ingen har tenkt før, og skape 

løsninger som forandrer hverdagen vår. 

Internett: www.ntnu.no/gemini 

Trykk: Aktietrykkeriet 

Design/produksjon: 

Tor Høyden og Raymond Nilsson, 

SINTEF Kommunikasjon. 

Kolbjørn Skarpnes, NTNU Info 

Forsidebilde: Alexander Somma, Helmet. 

3D Head Scan: Lee Perry-Smith, 

Infinite-Realities 

Abonnement: 

www.ntnu.no/gemini/abonnement 

2 

NR 2 – 2012 

MILJØMERKET 

241 393 

Trykksak 

Smart utforming gir bedre omsorg • 8 

Når sykehusene grupperer pasientrom i små tun, blir det mer 

tid til pasienten. 

REPORTASJER 

Tingenes internett • 12 

Gjøkens hemmelige liv • 18 

Gull for kroppen • 20 

Kunsten å stålsette seg • 24 

Smarte lys vet hva du vil • 28 

TEMA: Byutvikling • 30 

Gull for kroppen • 20 

Ein dæsj med nanogull i kroppen kan gjere ein skilnad i 

kampen mot sjukdomar som kreft og Alzheimers. 

Asfalt for tøffare tider • 40 

NYHETER 

6 • Sparer mye med passivhus 

7 • Lange nattskift er farlig 

8 • Smart utforming gir bedre omsorg 

9 • Populær app for eldre 

FASTE SPALTER 

4 • Kortnytt 

10 • Pusterommet 

38 • I startgropa 

40 • Kikkhullet 

42 • Nytt om nytt 

44 • Notiser 

47 • Det siste ordet 

Det er ikkje lett å leggje asfalt som står seg mot eit norsk klima. 

Og vanskelegare kjem det til å bli. 

Nå kan du lese Gemini 

gratis på iPad 

INNHOLD n 

gemini • nr. 2 • juni 2012 gemini • nr. 2 • juni 2012 

3 

SINTEF Kommunikasjon 2012

Foto: Pål Mugaas Jensen/Norsk Fiskeoppdrett 

n KORTNYTT KORTNYTT n 

Skjørt på 

oppdrettsmerder 

Permaskjørt på oppdrettsanlegg ser ut til å halvere antall lakselus. Før påske kjørte 

forskere på SINTEF Fiskeri og havbruk modellforsøk i flumetanken ved laboratoriet i 

Hirtshals for å se på notdeformasjon og vannstrømninger inn i og rundt merden. Men 

vil sterk strøm påvirke skjørtet slik at det mister sin funksjon? Og vil skjørtet gjøre at 

det blir større belastning på fortøyningene? Testene viste at belastningen på fortøyningen 

til en grovmasket merd økte i underkant av 40 prosent mens det ikke var store 

variasjoner i kreftene på fortøyningen når skjørt av ulik dybde ble testet. 

4 

Ny vannrenne for bedre miljø 

Forskningssenteret CEDREN har nylig investert i nytt forskningsutstyr 

som skal bidra i arbeidet med å forene hensyn til 

fornybar utbygging og naturmangfoldet. En ny forsøksrenne i 

Vassdragslaboratoriet på NTNU skal bidra til å finne løsninger 

for mer variabel vannføring og kraftproduksjon i elver. Utstyret 

gjør det mulig for å finne de beste løsningene for det norske 

kraftsystemet, og gode alternativer for norsk fornybar kraft i det 

europeiske energisystemet. 

Mer opptatt av omdømme 

Den økonomiske krisen har gjort finansinstitusjonene mer 

profesjonelle, og mer opptatt av eget omdømme. Det viser en 

fersk undersøkelse fra SINTEF. Hovedfunnet er at kundenes 

behov nå styrer salget i finanssektoren i større grad enn før: 

Før finanskrisen ble kunder rådet til å «gire opp» egen økonomi 

gjennom lånefinansierte plasseringer i spareprodukter 

skapt på Wall Street. Dette var lønnsomme produkter – for 

finanshusene som solgte dem og for finansrådgiverne som 

ble lokket med fete bonuser. Men slett ikke for kundene. 

I dag vektlegger finansinstitusjonene kvalitet i både salg og 

service i mye større grad. Det er kundenes reelle behov som 

skal styre salget. Årsaken er at de selv har skjønt at dette må 

til for å sikre både kundegrunnlaget og tilliten i markedet. 

Fuglekvitter mot angst 

Pasienter med 

sosial angst fikk 

lytte til en CD med 

lyden av fuglesang 

og fossefall. Etter 

bare noen timers 

behandling ble 

angsten halvert. – Dette 

kan man ellers bare oppnå 

med oppimot 20 timers kognitiv 

atferdsterapi hos eksperter, 

sier psykologiprofessor 

Patrick A. 

Vogel ved NTNU, som ledet 

prosjektet. 

– Men ventelistene er lange, og ikke alle trenger å ha samtaler 

med en psykolog. Tidlig behandling med enkle metoder kan være 

svært effektiv, sier Vogel, som selv ble overrasket over de gode 

resultatene. 

Prisbelønt forskning på industrielt lederskap 

Foto: Photos.com 

Bedre enn verditakster 

En ny utredning fra SINTEF Byggforsk viser at boligsalgrapporter oppfattes 

som klart bedre enn verditakster. Det er intervjuer av boligkjøpere, boligselgere 

og eksperter, en spørreundersøkelse blant forbrukere og en gjennomgang 

av nye boligsalgrapporter, som danner bakgrunn for konklusjonen. 

Forskning på ledelse i Hydro har gitt 

SINTEF-forsker og NTNU-antropolog Emil A. 

Røyrvik SINTEFs pris for fremragende forskning 

på 150 000 kroner. Røyrvik oppsummerer 

et tiårig sosialantropologisk forskningsarbeid 

omkring temaet internasjonal 

bedriftsledelse, med Norsk Hydro som case 

og samarbeidspartner. I boka påviser han 

at nyliberalismen som preget verden fra 

1980-årene av, slo relativt seint inn i Norge. 

I det daværende Hydro Aluminium skjedde 

det spesielt fra 1999. En strategiendring 

i bedriften dette året førte ifølge Røyrvik 

til et sterkt fokus på aksjeverdier og en 

generell orientering mot finansmiljøet. 

Dette reflekterte en generell utvikling i den 

globale økonomien mot finanskapitalisme 

og den økonomiske krisa vi nå står oppe i. Den samme overgangen fant trolig sted 

generelt i norsk storindustri, ifølge Røyrvik. 

Foto: Thor Nielsen 

Power to the people! 

Anita Fossdal (t.h.)og Fride Vullum-Bruer ved 

SINTEF Materialer og kjemi vil at batteriet i iPhonen 

vår skal vare lenge – også når vi befinner oss på 

Svalbard, og selv om vi har lastet ned mange apper 

på telefonen. Derfor jobber de med å utvikle nye 

konsepter. Hovedaktiviteten til «batterigjengen» 

ved NTNU/SINTEF ligger på litium-ionbatterier, 

men det arbeides også med å utvikle magnesiumionbatterier 

som har muligheter i nisjeområder. 

Mest nyskapende er tanken om å framstille 

oppladbare magnesium-ionbatterier ved å benytte 

mineralet olivin, et materiale som rett og slett kan 

«spas opp av jorden». Forskergruppen har søkt om 

midler til et nytt prosjekt for å lage batterier der 

olivin er en viktig bestanddel. 

Skaper neste generasjons saltkraftverk 

Statkraft har gitt SINTEF et nytt toårig forskningsprosjekt på saltkraft. Ny 

membranteknologi og langtidsforsøk skal bringe den fornybare energikilden 

et hakk nærmere realisering. Prosjektleder Edvard Sivertsen ved Byggforsk 

skal sammen med kolleger samarbeide med Statkraft og flere membranprodusenter 

om å teste og optimalisere membranene, som er kjernen i teknologien. 

Et saltkraftverk utnytter nemlig at energi frigjøres når ferskvann og 

saltvann blandes, den såkalte blandingsenergien. For å nyttiggjøre seg denne 

energien må man ha hjelp av en halvgjennomtrengelig membran i kraftverket. 

gemini • nr. 2 • juni 2012 gemini • nr. 2 • juni 2012 

5 

Foto: Åse Dragland 

Foto: Michael Tibes 

Katalysatorer 

uten metall 

Ni europeiske forskningsinstitusjoner 

og teknologibedrifter 

er med i det 

nye forskningsprosjektet 

FREECATS. Prosjektet utvik- 

ler karbonmaterialer som 

skal erstatte edelmetaller i 

dagens katalysatorer. 

EU har bevilget 4 millioner 

euro til prosjektet, som 

vil kunne bidra til å gjøre 

europeisk prosessindustri 

mer konkurransedyktig. 

Edelmetaller er en råvare 

som nesten ikke finnes naturlig 

tilgjengelig i Europa. 

NTNU er koordinator for 

prosjektet. 

Foto: Morguefile 

Dårlig rustet 

mot fukt 

Mange undervurderer hvor 

viktig det er med fuktsikring 

av hjemmene sine, og flere 

hus som har blitt bygget de 

siste årene, er dårlig rustet 

for lokale værforhold og 

vanninntrenging. Analyser 

SINTEF har gjort, viser 

at klimautfordringene er 

store i forskjellige deler av 

landet, og at dårlig lokal 

klimatilpasning gjør at det 

velges lite egnede løsninger. 

Enten er de for robuste, og 

dermed dyre, løsninger som 

ikke er nødvendige, eller 

de er utilstrekkelige fordi 

det som er bra ett sted, kan 

være for svakt et annet sted. 

Rockens 

kinderegg 

Til Rio med 

solcelledrevet ismaskin 

Rocken har blitt for kjedelig. 

For noen hundrelapper laget 

derfor stipendiat Trond 

Engum fra NTNU framtidens 

drømmegitar som er tre 

instrumenter i ett. På 

gitaren har han montert to 

fjernkontroller som gjør at 

det er mulig å spille gitar 

samtidig som gitaristen 

styrer et digitalt lydstudio. 

Nå skal rockforskningen gis 

ut på plate. 

Fra diesel til 

sol i Afrika 

Tre studenter fra NTNU 

Entreprenørskapsskolen 

mottok «Grønn Fases 

Energipris» og 50 000 kroner 

under konferansen Technoport. 

Det var olje- og energi- 

minister Ola Borten Moe 

som delte ut prisen. Sam- 

men med Differ – et analyse- 

og investeringsselskap 

etablert av gründere fra 

Point Carbon og REC, har 

studentene etablert selskapet 

RESolar. RESolar 

jobber for å flytte det øst- 

afrikanske kraftmarkedet 

fra karbonbaserte energikilder 

til solenergi. 

Fram mot konferansen Technoport 2012 hadde 800 studenter fra 

NTNU deltatt i satsingen «Technoport Mission Rio». Studentene 

Halfdan Knudsen, Erik Storaas, Alexander Kolstad og Thomas 

Emdal Loland vant tur til Rio de Janerio med en solcelledrevet 

ismaskin til bruk i utviklingsland. Studentene sier at opp mot 

60 prosent av maten i utviklingsland kastes på grunn av mangel 

på nedkjøling. Nå skal studentene bli med til FN-konferansen 

Rio+20 i juni 2012, der en av studentene også er invitert med i 

den norske offisielle delegasjonen til FN toppmøtet. 

Teknobedrifter i sterk vekst 

Basert på analyser blant 20 000 norske selskaper med 

sterkest omsetningsvekst gjennom en periode over de 

siste fem år, kommer åtte av landets 50 raskest voksende 

teknologiselskaper fra Trøndelag, viser Deloitts prestisjefylte 

50 på topp liste. Blant trøndelagsbedriftene stammer 

disse fra NTNU: Aptomar, Boost Communications og 

Marine Cybernetics.

Foto: Terje Mortensen/NTB Scanpix 

■ NYHETER 

Sparer mye med passivhus 

Boliger er den enkleste 

sektoren å gjøre noe 

med, om vi skal nå 

klimamålene. 

ENERGI KLIMA • BOLIGER 

KONTAKT: Stefan Pauliuk, Program for industriell 

økologi, NTNU 

TLF: 471 78 212 E-POST: stefan.pauliuk@ntnu.no 

I 2050 vil vi være sju millioner nordmenn. Likevel 

kan det norske energiforbruket til boligformål 

bli 75 prosent lavere enn i dag. Karbonutslippene 

i sektoren kan gå ned med inntil 70 prosent. 

Det hevder Stefan Pauliuk ved NTNUs Program 

for industriell økologi. Han arbeider med 

en doktorgradsavhandling der han beregner 

hvordan Norge på ulike måter kan redusere sitt 

energiforbruk og sine utslipp. 

TAR EN TREDEL AV NORGES STRØM • Boligsektoren 

står i dag for en knapp tredel av 

Norges samlede strømforbruk: 35 av 112 terawatt-timer. 

Den er indirekte en av våre største 

bidragsytere til klimautslipp. 

– Den såkalt grønne strømmen vi produserer, 

kunne med fordel brukes til andre ting enn 

oppvarming av hus. Den kunne gå til el-biler, 

eller metall- og oljeindustrien, og i det hele tatt 

erstatte mye av det fossile brenselet vi bruker i 

dag. Skal vi nå FNs og våre egne klimamål, og 

vise verden at vi mener alvor, er dette et godt 

sted å begynne, sier Pauliuk. 

6 

NOEN TELYS ER NOK: Dette passivhuset i 

Tromsø trenger varme fra ti telys for oppvarming 

av hele boligen. Huset har ikke lysbrytere, 

alt lys styres av følere som automatisk 

tenner og slukker belysningen. 

HOLDER PÅ VARMEN: Dette infrarøde fotoet viser varmestråling fra ytterveggene til et passivhus (til 

høyre) og et vanlig hus (til venstre). Jo mer stråling, jo høyere er temperaturen. 

NYE BEREGNINGSMODELLER • Pauliuk setter 

opp store regnestykker for industrisektoren, 

transportsektoren og boligsektoren, og skisserer 

hvor vi kan være i 2050, avhengig av hvilke 

grep vi tar. 

Nå har han, sammen med masterstudent 

Karin Sjöstrand og veileder Daniel Müller, 

regnet ut hva vi kunne spare av energi dersom 

hele den norske boligmassen ble bygd etter, 

eller opprustet til, passivstandard. Inn i regnestykket 

har de også lagt variabler som befolkningstilvekst; 

tekniske ulemper; energibehov; 

CO2-utslipp og andre miljøpåvirkninger under 

bygging, riving og rehabilitering; ulike oppvarmingssystemer 

– og ulike måter å bo på. 

– Ingen har tidligere satt opp modeller med 

alle disse variablene, presiserer Pauliuk. 

HVIS SÅNN – ELLER HVIS SLIK • Et passivhus 

skal ikke trenge stort mer tilførsel av energi 

enn det sola, elektriske bruksapparater og 

menneskene selv bidrar med. Dette kan oppnås 

gjennom passive tiltak som ekstra varmeisolasjon, 

ekstra god tetthet, gode vinduer, 

utnytting av solenergi, og varmegjenvinning 

i ventilasjonen. 

Forskeren har beregnet samlet boligenergiforbruk 

i Norge dersom vi de nærmeste førti år 

a) ikke gjør noe som helst, b) bygger og rehabiliterer 

som vi gjør i dag, c) river alt og bygger alt 

nytt, d) bygger alt nytt etter passivstandard 

og ruster opp resten, e) går ned i boareal per 

person, d) får mer effektive elektriske apparater 

og oppvarming av vann. 

Kombinasjonen av de tre siste punktene vil 

gemini • nr. 2 • juni 2012 

være det som gir størst innsparingseffekt, også 

når det er korrigert for påvirkninger i bygge- og 

rivingsfasen og en antatt befolkningstilvekst 

på ca. 50 prosent: 

Dagens årlige strømforbruk i boliger på 34 

TWh vil da i 2050 ha blitt redusert til et sted 

rundt 10 terawatt-timer. 

VIL LØNNE SEG PÅ SIKT • I dag er det ikke mer 

enn ca. 100 norske boligbygg som er bygd etter 

passivstandard. 

– Å rive hele bygningsmassen er neppe 

aktuelt. Det er heller ikke den mest energisparende 

løsningen, på grunn av store utslipp 

fra riving og nybygging. Men en fullstendig 

oppgradering ligger innenfor det mulige. Selvfølgelig 

ville det være ulemper forbundet med 

det. Det ville kreve førti års forpliktelse og store 

investeringer. Men med tanke på en framtidig 

pris på karbonutslipp og øket press på energimarkedet 

er det sannsynlig at disse tiltakene er 

kostnadseffektive, sier Pauliuk. 

DEN LETTESTE SEKTOREN • FNs klimamål 

innebærer at klodens samlede utslipp må reduseres 

med inntil 80 prosent før år 2050. Norge har 

tatt mål av seg til å bli klimanøytralt innen 2030. 

– Norge er ett av verdens rikeste land, og 

boliger er den letteste sektoren å gjøre noe med, 

om vi skal nå klimamålene. Det er teknisk mulig 

og økonomisk lønnsomt. Hvis vi ikke klarer 

dette, har vi ingen rett til å anklage andre nasjoner 

for ikke å bidra, slår Stefan Pauliuk fast. 

Lisa Olstad 

Ill: Passivhaus Institut 

Lange nattskift er farlig 

Ei treningsøkt kan minske 

risikoen for ulykker. 

BIOLOGI SØVN • TURNUS • SIKKERHET 

KONTAKT: Jakob Hønborg Hansen 

TLF: 410 87 501 E-POST: jjh366@gmail.com 

– Når det skal letes etter olje i det sårbare 

Arktisområdet, er det viktigere enn noensinne 

at sjøfolkene får nok søvn, slik at risikoen for 

feilhandlinger og oljelekkasjer minimeres. 

Det sier Jakob Hønborg Hansen. Han har tatt 

doktorgrad ved Institutt for biologi, NTNU, om 

søvn hos mannskap på offshoreskip i Nordsjøen. 

Offshoreskipene er livslinjen for oljeplattformene, 

og de kjører ut med leveranser av borerør, 

verktøy og andre nødvendige forsyninger. 

Hansen har innhentet informasjon fra 2022 

offshore sjøfolk, og laget feltmålinger av søvnlengde, 

søvneffektivitet og hva det betyr for 

evnen til å bruke kunnskapen man har. 

KONSTANT SØVNUNDERSKUDD • De fleste på 

disse skipene jobber seks timer på og seks 

timer av. Dette gjør de gjerne i fire uker i strekk 

under mye bråk og lite lys. Turnusen oppleves 

som slitsom, fordi de ansatte får et søvnunderskudd, 

og noen får aldri tilstrekkelig med søvn. 

Når folk blir for trøtte, blir de uoppmerksomme, 

og glemmer viktige forholdsregler. 

Det har skjedd mange ulykker hvor dårlig 

dømmekraft spilte en sentral rolle. Exxon 

Valdez-forliset i Alaska, Tsjernobylulykken i 

Ukraina, flere nestenulykker på amerikanske 

atomkraftverk, og kollisjonen mellom plattformen 

Ekofisk og offshorefartøyet «Big Orange», 

er eksempler på dette. 

I tillegg skjedde disse ulykkene i tidsrommet 

mellom midnatt og klokka seks om morgenen, 

da døgnrytmen er minst optimal for 

prestasjonsevnen. 

– Dette er en sterk indikasjon på at døgnrytmen 

spilte en sentral rolle i disse ulykkene, 

sier Hansen. 

ALLMENNGYLDIG • Det døgnåpne samfunnet 

gjør at mengden nattarbeid stadig øker. Mer 

enn 30 prosent av Norges yrkesaktive jobber nå 

utenfor vanlig arbeidstid. 

Funnene Hansen gjorde blant sjøfolkene, er 

like gyldige for alle som jobber om natta: 

brannkonstabler, politi, leger, sykepleiere, taxisjåfører, 

sjøfolk, oljearbeidere og ansatte på 

bensinstasjoner. 

– Valget av turnusordning handler blant 

annet om økonomi. Men kunnskapen om ulike 

turnusordninger og risiko er for liten, mener 

Hansen. 

– Min forskning viser at alternativer til 

sekstimers skift bør vurderes. Det er mer 

optimalt for søvnen med tolv timers skift, eller 

en ny kombinasjon som er åtte timer på, åtte 

timer av, fire timer på og fire timer av. Begge 

disse turnusene fungerer bedre enn sekstimers 

skift. 

TRENING SKJERPER ÅRVÅKENHETEN • Hansen 

testet også hva trening om natta betyr for 

bedre årvåkenhet. 

– Sjøfolk og oljearbeidere har mye stillesittende 

arbeid. Og når det eneste man gjør tolv 

timer i strekk, er å overvåke en skjerm, er det 

vanskelig å være årvåken, sier han. 

Forskeren gjorde flere laboratoriebaserte 

målinger, og lot forsøkspersonene ta en økt på 

tredemølla utpå natta. Resultatet var at både 

årvåkenhet og reaksjonsevne ble bedre etter 

NYHETER ■ 

treningen og en stund framover. 

Andre relativt enkle grep som kan gjøre det 

lettere med nattarbeid, er å ha mye lys, spise 

sunt og ha noen å prate med. 

For noen yrkesgrupper, for eksempel leger, 

er det vanlig med lange vakter, noen ganger 

hele 24 timer i strekk. 

– Muligens har legene en fordel i kraft av at 

de er mer fysisk aktive på vakta og at arbeidet er 

mindre ensformig. Men også leger er vanlige 

mennesker med nedsatt fysisk og mental tilstand 

mot slutten av et så langt skift. Det er 

derfor både uansvarlig og farlig med så lange 

nattskift, mener Hansen, og avslutter: 

– Det er generelt store muligheter i mange 

yrker for å lage turnusene bedre, og det er helt 

avgjørende å se på nye arbeidstidsordninger i 

framtidens arbeidsmiljøforskning. 

Anne Sliper Midling 

SLØVENDE: Når alt du gjør i tolv timer, er å følge med på en skjerm, svekkes årvåkenheten. En tur på 

tredemølla bøter litt på dette – i hvert fall en stund. 

gemini • nr. 2 • juni 2012 7 

Ill.foto: Paul Sigve Amundsen

Foto: SINTEF 

n nyheter nyheter n 

Smart utforming gir bedre omsor g 

Dette kommer fram i en fersk rapport fra sykehusforskere 

i SINTEF. 

«Sengetunkonseptet» kan ha ulike utfor- 

8 

GRUPPERT I TUN: Sengetun og arbeidsstasjon for Nordlandssykehuset, Vesterålen. Et tun består av åtte sengerom 

med støttearealer. Arbeidsstasjonen i midten utgjør «tuntreet». Denne modellen har tre tun på rad. 

Når sykehusene grupperer 

pasientrom i små tun, blir 

det mer tid til pasienten. 

Flere tun på rad er best. 

SYKEHUSPLANLEGGING HELSE • OMSORG 

KONTAKT: Marte Lauvsnes, SINTEF Teknologi og samfunn 

TLf: 970 41 181 

E-POST: Marte.Lauvsnes@sintef.no 

TETT OG NÆRT: 

minger, men i begrepet ligger det at pasientrom 

grupperes i klynger med arbeidsstasjoner 

for pleiepersonale knyttet til hver gruppe. 

Korte gangavstander gir pleierne større mulighet 

til å følge med, hindre uønskede hendelser 

og få økt tid med pasientene. 

Forskerne har gått gjennom litteratur og 

gjort intervjuer med både pleiepersonell og 

ledere ved tre sykehus som har konseptet 

i bruk. Både ferdige sykehus og planlagte 

sykehusprosjekter er sammenlignet og analysert. 

Mindre springing • Sengetun er utbredt 

i Norge i nyere sykehusbygg. Både St. Olavs 

Arbeidsstasjon ved St. Olavs Hospital. Pasientrommet sees til venstre i bildet. 


Hospital, Ringerike sykehus, nye Ahus og 

Stavanger Universitetssykehus har slike tun. 

Også internasjonalt går trenden mot cluster 

og «sengetorg», og land som USA, England, 

Sverige, Danmark og Latvia er brukere i stor 

stil. Tanken bak er at det vil bli flere og dår- 

ligere pasienter i tiden framover, og at graden 

av nærhet til pasienten er viktig for bedre overvåking. 

Den gamle utformingen av avdelingene besto 

av en lang korridor (eller en dobbeltkorridor) 

med 20-30 rom. Et vaktrom lå på midten, 

og tøylager og skyllerom var fordelt mellom 

rommene eller i midtsonen. 

Unngår springing • I sengetunmodellen 

er rommene gruppert i «tun» med 7–9 sengerom, 

og det gamle vaktrommet er erstattet 

av tre desentraliserte arbeidsstasjoner. Felles 

«støtterom» (skyllerom, møterom) ligger 

mellom de ulike sengetunene, og tøylager og 

forbrukslager er i skap som er integrert i hvert 

tun. 

Forskerne ser at med en desentralisert 

organisering unngår personalet masse unødvendig 

springing i korridorene. Miljøet blir 

roligere, og rollen til pleiepersonellet endrer 

seg: Mens travelhet tidligere har blitt relatert 

til springing etter utstyr og mellom pasienter, 

kan travelheten nå omsettes til pasientomsorg. 

Flere tUn på rad er best • – Felles for alle 

modellene vi har sett på, er et desentralisert 

vaktområde og at sengeområdet deles i mindre 

grupper, men utformingen og bruken er 

ulik. Det er dette vi har studert effekten av, 

forteller sykehusforsker Marte Lauvsnes på 

SINTEF Teknologi og samfunn. 

Illustrasjon: Svein Erik Tøien/BOARCH 

– Et sykehus som St. Olavs Hospital i 

Trondheim har utformet sengetunene på 

ulikt vis i de nye sentrene. Et sted er det 

bygget tre tun på rad. Et annet sted er det 

bygget korte fløyer som fører til at to tun 

er plassert sammen, og et tredje tun er atskilt 

fra de andre. Det siste er blitt gjort ut 

fra tomtas beskaffenhet. Denne løsningen 

er klart dårligere enn den med flere tun på 

rad. 

Mangler sosial arena • Pleiepersonellet 

opplever selv at den nye organisasjonsmodellen 

fører til at de er mer alene 

enn før. Siden arbeidet knyttes til færre 

pasienter, og det ofte bare er 2–3 pleiere 

sammen på et tun på dagtid, treffes de 

øvrige kollegene sjeldnere. Det er i ulik 

grad laget støtterom for faglige diskusjoner 

og sosialt samvær, og trivsel og felles- 

skapsfølelse hos de ansatte preges av 

dette. 

eierForhold til helheten • Under 

nattevakt kan det være én pleier på hvert 

sengetun, men om tunene utformes slik 

at de «ligger som perler på en snor», kan 

pleierne likevel ha mulighet til å ha felles 

opphold, å snakke og jobbe sammen. 

– Utformingen av byggene må ta hensyn 

til at de enkelte pleierne må ha et eierforhold 

til helheten på avdelingen sin, og 

ikke bare til sin lille enhet. Det må altså 

tenkes sosiale arenaer for personalet, sier 

Marte Lauvsnes. 

Forhold virksoMhet og bygg • Sykehusforskerne 

på SINTEF konkluderer med 

at valg av sengetunmodell må bestemmes 

på et tidlig stadium av byggeplanleggingen. 

– Konseptfaseplanlegging i helsebygg 

blir viktigere enn noensinne, sier 

Lauvsnes. – Om man på et tidlig stadium 

finner en tomt og lager et forslag ut fra 

tomta før virksomhet og konsept er beskrevet, 

begrenses mulighetene for gode 

løsninger og effektiv drift. 

Forskerne mener at den tradisjonelle 

korridorløsningen med rom beregnet for 

flere pasienter, er den dårligste modellen 

for framtida. Fra pasientens perspektiv 

er kombinasjonen enkeltrom og sengetun 

det som gir høyest kvalitet gjennom 

trygghet, reduksjon av støy, minst risiko 

for uønskede hendelser og best tilgang på 

pleiepersonalet. 

Åse Dragland 

Populær app for eldre 

«Vil du være med på gammeldans 

i morgen? Per 

Kristian og Anne har alt 

meldt seg på.» Meldinger 

som dette slår an blant 

pensjonister i Trondheim. 

IKT KOMMUNIKASJON • HELSE 

KONTAKT: Anders Kofod-Petersen, SINTEF IKT, NTNU IDI 

TLf: 918 97 287 

E-POST: Anders.Kofod-Petersen@sintef.no 

Den nye applikasjonen for smartelefon har 

vært testet ut i Trondheim i vår. Den gir de 

eldre informasjon og anbefalinger om arrangementer 

i byen som kan passe for den enkelte, 

og – om venner er brukere – opplyses det også 

hvem av dem som vil delta. Trikset er at hver 

bruker av app-en har sin profil. På det viset 

kommer det fram hva som er dine interesser 

og hvilken info som skal sendes til deg. 

For aktive pensjonister • Sosial kontakt 

er et av de viktigste elementene som kan holde 

gamle mennesker friske, og fysisk aktivitet er 

sunt for aldersgruppen. Disse to aksepterte 

«sannhetene» har EU-projektet Co-living tatt 

på alvor når de har satt fokus på å utvikle tilbud 

for eldre via sosiale medier. 

SINTEF i Norge og hospital- og omsorgs- 

organisasjonen ORBIS i Nederland har gjennom 

prosjektmidler utviklet løsninger for 

lesebrett og smarttelefon. I Nederland er det 

satset på lesebrett for eldre på institusjon. Ved 

SINTEF i Trondheim har man konsentrert seg 

om de mer aktive pensjonistene. 

– Helse og aktivitet avhenger ikke alltid av 

alder, sier prosjektleder Anders Kofod-Petersen 

ved SINTEF IKT. – Vår eldste bruker er 86 år 

og oppegående, mens vi har sekstiåringer som 

ikke er like spreke. 

bo hjeMMe lengst MUlig • Målgruppen for 

app-en er de rundt regnet 25 000 oppegående 

pensjonistene som bor i Trondheim. Siden 

det å være sprek og bo lengst mulig hjemme 

er målet, har forskerne fått en del kommunale 

institusjoner som «Den kulturelle spaserstokken» 

og «Infosenter for eldre» til å legge ut 

informasjon om arrangementene sine. 

Folk i aldersgruppen 65+ har ikke et nært forhold 

til smarttelefoner; derfor kjøres det kurs 

om emnet for de eldre. SINTEF har lånt ut 

telefoner til deltakerne, og som gjenytelse har 

de blitt rekruttert inn som testpersoner i forskningsprosjektet. 

– Nå kjøres det tredje kurset 

og deltakerne begynner nå å se nytten av appen 

og mase om at de også vil ha familie og venner 

til å bruke den, sier Kofod-Petersen. 

veien videre • Prosjektet videreføres fram til 

neste år, og vil inkludere så mange eldre som 

mulig. I løpet av 2012/2013 vil det komme en 

ny versjon som vil oppfordre til fysisk aktivitet. 

Ved hjelp av motivasjonspsykologi skal den 

hjelpe folk til å «komme seg over dørstokken». 

– Ambisjonen er at systemet skal bli allment 

tilgjengelig for eldre i Trondheim, men 

på sikt også for andre byer i Norge og andre 

aldersgrupper, opplyser Anders Kofod-Petersen. 

Åse Dragland 

KURS: På Hornemannsgården i Trondheim samles aktive pensjonister som vil lære seg å bruke smarttelefonen. 


Foto: Toril Nervik

■ PUSTEROMMET 

10 


voksende «vanntrær» 

Et vanlig problem i høyspenningskabler er såkalte vanntrær som vokser 

seg gjennom isolasjonen. Vanntrær er betegnelsen på vannfylte strukturer 

som begynner å spire når den relative fuktigheten i kabelisolasjonen 

overstiger en grense. Vanntrær reduserer levetiden på kabelen og skaper 

kabelhavari. Derfor forskes det mye på fenomenet ved SINTEF Energi. 

Foto: sInteF energi 

gemini • nr. 2 • juni 2012 11

12 


Mandag morgen og hastverk. På vei 

ut døra sjekker du lommene: Penger. 

Mobil. Hvor er bilnøklene? En rask 

SMS, og nøklene varsler at de ligger 

under papirene på spisebordet. 

Illustrasjon: Raymond Nilsson 


internett 

tekst: Åse Dragland 

kontakt: Ovidiu Vermesan, SINTEF IKT 

tlf: 930 59 322 e-post: ovidiu.vermesan@sintef.no 

Hverdagseksemplet er puslete og 

gjenspeiler på ingen måte de store 

vyene som begrepet «The Internet 

of Things» (IoT) vekker i ekspertkretser. 

Likevel gir det en viss pekepinn: 

Dette handler om teknologi der tingene 

rundt oss «snakker sammen». 

Ved hjelp av brikker og sensorer som gir 

tingene en identifikasjon, får de muligheten til 

å «snakke» seg imellom, eller via Internett slik 

at informasjonen deles og overføres til hele 

verden. 

Kjøleskapet kan kommunisere at en kyllingfilet 

holder på å gå ut på dato. Elbilen din kan 

levere tilbake energi til nettet for å minske 

overbelastning, og med en kronisk sykdom 

kan du bli medisinsk monitorert og passet på 

via trådløse sensorsystemer. Vi vil få smarte 

hus, smart trafikk og smart helse. 

Teknologioptimister hevder at IoT-teknologien 

vil bli det avgjørende mellomleddet som 

skal kunne møte de store utfordringene rundt 

klimaendringer, energieffektivitet, mobilitet 

og framtidig helsevesen. I tillegg vil den nye 

teknologien skape nye produkter, nye tjenester, 

nye grensesnitt og nye applikasjoner. 

Visjonene • En av dagens framtidsforskere, 

Dave Evans i det amerikanske IT-selskapet 

Cisco, hevder at det i dag er cirka ti milliarder 

enheter tilkoblet nettet, og at dette vil femdoble 

seg fram til 2020: – «Vi kommer til å koble på 

nettet saker og ting vi ikke tenker så mye på i 

dag. Huset, astma-inhalatoren, kanskje skoene 

våre – og til og med trær…» sier han til Teknisk 

Ukeblad. 

Sjefforsker i SINTEF, Ovidiu Vermesan jobber 

med både The Internet of Things og The In- 

«Vi vil få muligheten til å flytte 

energimengder over nettet på 

samme vis som vi i dag flytter data.» 

14 

kommunikasjon • ikt • teknologi 

ternet of Energy i flere store EU-prosjekter. 

Ambisjonen går i første omgang på el-bil og 

såkalte «smarthus», der produkter og tjenester 

for varsling, sikkerhet, energiøkonomisering, 

automatisering, tele, data og underholdning er 

integrert i ett system med felles brukergrensesnitt. 

Også Vermesan mener det er viktig å være 

visjonær for å greie å nå de hårete målene. 

– Alt vil selvfølgelig ikke være på plass med 

én gang. Men i Europa er man nå i gang med å 

utvikle teknologien – demonstrere, teste og utvikle 

produkter, og i 2020 eller 2030 har vi kommet 

nærmere målet. 

– Og hvordan skal alle disse produktene greie å 

snakke sammen? 

– «Språket» vil være basert på en form for 

protokoll på samme vis som mobiltelefonen 

vår har en innebygd oppskrift som gjør at den 

kan snakke med WiFI, ISA100, ZigBee eller 

BlueTooth. 

– Men kan virkelig alt snakke med alt? Eller vil utstyr 

innenfor energiområdet bare snakke seg imellom, 

helseområdet vil kommunisere internt og så videre? Er 

IoT med andre ord mer et begrep enn noe som kan bli 

virkelighet? 

– IoT er en fellesbetegnelse for alt man 

ønsker skal være tilgjengelig på Internett av 

gjenstander og «ting» som kan utføre en tjeneste. 

Flere av de områdene du nevner, kan 

dele og knytte informasjon om hverandre på 

kryss og tvers, men ikke alle vil gjøre all informasjonen 

tilgjengelig. Som bankene. De vil jo 

sørge for at bare du har tilgang til din informasjon 

via passord på mobil og pc. 

KommuniKasjon i helseVesenet • På 

samme vis som vi kan plassere ID-brikker på 

produkter, kan vi feste sensorer på oss selv, slik 

at de kommuniserer via nettet med andre objekter 

rundt oss. 

I dag tester helsevesenet sensorer på eldre 

pasienter som bor hjemme. Sensorene kan 

overvåke puls og blodtrykk. Målingene kan 

SjefforSker ovidiu vermeSan 


Illustrasjonen viser flyten av energi og 

kommunikasjon i IoE-konseptet: Her sørger 

solpanelet for energi til oppvarming og 

elektriske komponenter i huset og til lading 

av elbil. Er elbilen full-ladet, kan den levere 

en viss mengde energi til kraftnettet for å 

dekke kortvarige belastningstopper. w 

gjøres av de eldre selv eller av pårørende, og 

kommuniseres inn til en helsesentral via mobil. 

Dette er en enkel form for kommunikasjon 

som ikke involverer Internett. 

I framtiden ser imidlertid teknologioptimistene 

for seg en helt annen informasjonsflyt, 

der man tror at IoT vil sørge for å etablere både 

systemarkitektur og regler for informasjonsflyt 

og sikkerhet. 

Senior rådgiver Inge Krogstad ved IT-sel- 

skapet SAS Institute jobber i et nasjonalt 

nettverk for The Internet of Things her til 

lands. Han formulerer sitt scenario for Tingenes 

Internett innenfor helsevesenet slik på 

bedriftens hjemmeside: 

«På morgenen slår «systemet» opp i aktivitetskalenderen 

på dagkirurgi og sjekker dagens 

operasjoner samtidig som den tar inn trafikkdata 

for innfartsveiene. Kjøreplanen optimaliseres, 

og siste pasient skal være klar kl. 15.00 

siden det er fredag. Systemet gjør om vakt- 

planen og sender «ekstravakt»-SMS til ytter- 

ligere to ansatte samtidig som tidspunktet 

for vekkerklokken for dagens team endres på 

grunn av stor trafikk og dårlig føre. På vei til 

jobben streames nøkkeldata for dagens to 

første operasjoner til medieanleggene (bilradio, 

ePhone, PDA) for de tre ansatte, samtidig 

som pasientene klargjøres i henhold til ny 

kjøreplan på grunn av at en ansatt er syk, og 

alle ressursene relokeres for å opprettholde 

dagens kjøreplan.» 

tolKingsmodeller KreVes • Frode Strisland 

ved SINTEF forsker på små, bærbare, 

trådløse medisinske sensorsystemer som skal 

kunne brukes av pasientene selv i deres eget 

hjem. For eksempel vil mange kroniske pasienter 

ha stor nytte av å kunne forstå og følge 

opp sin egen sykdom sammen med fastlegen 

sin. Dessuten kan mange eldre og kronikere 

ha glede av sensorløsninger som kan gi dem 

bedre trygghet, for eksempel varsle dersom pasienten 

faller. 

Han mener at IoT er viktig og tilbyr mange 

muligheter innenfor medisinsk oppfølging 

framover, men understreker at medisinsk informasjon 

er en privatsak, og ikke kan komme 

Illustrasjoner: Knut Gangåsæter 

uvedkommende i hende. I tillegg hjelper det 

ikke med et IoT som lar all verdens informasjon 

flyte rundt på nettet hvis man ikke får utviklet 

gode modeller som kan forklare og tolke 

informasjonen. 

– Det ville være som om Meteorologisk institutt 

bare hadde et nettverk av målestasjoner, 

men ingen tolkingsmodeller for å analysere 

situasjonen og lage prognoser, sier han. 

– IoT gir mange muligheter framover innen 

medisinsk monitorering av kroniske pasienter, 

men det vil være viktig å velge målemetoder 

som kan gi gode svar – og jobbe med å utvikle 

tolkingsmodeller som er tilpasset pasientene 

som individer og den lidelsen de har. 

energi inngår i det meste • Ovidiu Vermesan 

kan forstå at den nye teknologien er vanskelig 

å fatte. Han koordinerer EU-prosjektet 

Internet of Energy (IoE), der SINTEF samarbeider 

med 40 europeiske partnere, og jobber 

med hvordan utstyr på energisiden skal kunne 

knyttes enkelt opp mot energileverandører og 

forbrukere. 

Det er de store endringene på energisiden de 

siste årene som gjør at behovet for smarte, fleksible 

energinett øker, og at et samspill mellom 

produksjon og energilager tvinger seg fram. 

Fram til i dag har store, kommersielle energiselskap 

levert elektrisitet fra kull, gass og 

atomkraft. Disse sentralstyrte systemene har 

ikke hatt behov for å kommunisere mye med 

omverdenen. Men i årene framover vil distribuerte 

energikilder med flere leverandører overta. 

Dette er fornybar kraft som vind-, sol-, og vannkraft 

der energiproduksjonen er uforutsigbar. 

Produksjonen må derfor, ifølge Vermesan, 

følge ressurstilgangen som igjen avhenger av 


Slik kan framtiden bli: Om du har ladet elbilen 

din hjemme om natta og kommer på supermarkedet 

med fulladet batteri mandag morgen, kan 

du kjøre den inn på anvist plass og velge om du 

vil selge 30–40 prosent av energien din til en 

høyere pris til supermarkedet. Strømmen kan 

brukes til belysning i parkeringskjelleren, til 

overføring i kraftnettet, eller du kan få betalt for 

den i form av gratis parkering. 

solintensivitet, vindstyrke eller vannføring. 

Energiselskapene vil for eksempel i en periode 

ha mye vindenergi, og brukerne vil kunne dra 

nytte av dette ved å koble ut andre energikilder 

og bare bruke denne type energi. Energi blir 

ferskvare. 

det nye strømnettet • I det framtidige 

strømnettet som kalles Smart Grid, har alle 

anlegg og apparater egne IP-adresser så de kan 

observeres og styres via internett. 

Som forbrukere får vi en første pådriver for 

framtidens strømnett gjennom de nye avanserte 

måle- og styringssystemene (AMS) som 

vil være installert i hjemmene våre om få år. 

Da kan vi både forstå og kontrollere forbruket 

vårt på en bedre måte. Vi kan for eksempel se 

at akkurat nå er faktisk strømmen så dyr at det 

vil lønne seg å vente litt med å sette på vaske- 

15 

w

w 

BYGG 

TRANSPORT 

ENERGI 

TINGENES 

INTERNETT 

HELSE LEVESETT 

maskinen. Og kanskje skulle vi også skru av 

varmtvannsberederen i et par timer? 

Ifølge Vermesan vil det nye strømnettet 

også åpne for toveis funksjonalitet. Har du 

mer energi enn du har bruk for, kan du selge 

den ute på strømnettet. På det viset kan småkraftprodusenter, 

bydeler med plusshus som 

produserer mer energi enn de forbruker, og 

elbilister som har gått sammen i kooperativer, 

mate strøm inn i nettet og opptre som kraftaktører 

side om side med for eksempel Hafslund 

og NorgesEnergi. 

– Vi vil få muligheten til å flytte energimeng- 

der over nettet på samme vis som vi i dag flytter 

mengder med data, sier han. 

– Flytte energimengder? 

– Ja. Gjennom Internett skal du kunne 

kontrollere hvor energimengder skal leveres 

gjennom å identifisere deg selv, hvor du befinner 

deg og hva slags type energi du trenger. 

Dette blir mulig gjennom toveis kommunikasjon 

og roaming som på mobiltelefon. 

elbil som Kommuniserer • Det smarte, 

framtidige strømnettet skal kunne kobles opp 

mot elbiler. Bilen vil ha et SIM/MIM-kort plassert 

i seg, som kortet i en mobil, slik at hver bil 

har en unik identifikasjon. 

– Stikkontakten for elbiler har i dag bare en 

kontakt for lading. I framtiden vil den også ha 

INTERNETT 

TINGENES 

BYER 

INDUSTRI 

Teknologioptimister tror IoT-teknologien vil bli mellomleddet som blant annet kan møte 

utfordringene rundt klima, energieffektivitet og et framtidig helsevesen. Illustrasjon: Raymond Nilsson 

en kommunikasjonskontakt som vil overføre 

informasjon. I prosjektet jobber vi med å utvikle 

en smart lader – slik at når bilen kobles 

i stikkontakten, kommer det fram hvilken bil- 

type der er, hvilket batteri, og hvor raskt ladingen 

skal skje – i løpet av tre timer, seks timer 

eller en halvtime, forteller Vermesan. 

Ved tradisjonell lading av elbiler, og når 

mange biler lades samtidig og i samme område, 

kan det oppstå overbelastning av nettet. 

Men når energinett og elbil kommuniserer, 

kan strømfordelingen gjøres smartere, og risi- 

koen for en overbelastning av nettet minskes. 

Vermesan hevder at vi kan oppnå et mer 

stabilt strømnett gjennom at oppladede elbiler 

koblet til nettet, kan velge å levere en viss 

mengde energi tilbake til nettet for å dekke 

kortvarige belastningstopper. 

trafiKKens internett • Mulighetene blir 

også mange når kjøretøy og infrastruktur rundt 

veiene kommer online og kommuniserer med 

hverandre. Når bilen din er koblet opp til trafikkens 

internett, vil du kunne motta informasjon 

om alt som skjer rundt deg: Hvor mange 

andre biler er på veien? Hvilken vei er raskest 

med tanke på trafikken, og hvor fort skal du 

kjøre for å nå neste grønne lys? Hvis veibanen 

er ødelagt et sted, eller det er vanskelige kjøreforhold 

på grunn av været, vil bilene automatisk 

kommunisere dette til hverandre og til 

den etaten som er ansvarlig for veien, så problemet 

kan løses raskt. 

Arbeidet med å få trafikken på nett er godt i 

gang, og en rekke applikasjoner er i utviklingsfasen. 

Disse vil være nyttige for kommunikasjonen 

bil-til-bil og bil-til-veikant. 

I prosjektet WiseCar – som handler om 

«smarte biler» – har en rekke norske bedrifter 

kommet på banen med nye produkter: Norsk 

Navigasjon tilbyr administrasjon og drift av 

avfallsinnsamling gjennom produktet «Waste 

Management». Triona AS har utviklet Norges 

første system med automatisk fartstilpasning 

(Intelligent Speed Adaptation), og SINTEF har 

testet ut tjenester for kommunikasjon bil-tilbil 

der langtransportsjåfører – via en skjerm 

på dashbordet – kan varsle om hendelser på 

veien til andre sjåfører som nærmer seg stedet. 

Systemet er testet ut på strekningen Oslo– 

Trondheim. 

Pågående ProsjeKter rundt internet of things 

EU-prosjektet Internet of Energy (IoE) har 

et budsjett på 45 millioner € og 40 partnere 

som jobber med hvordan utstyr på 

energisiden skal kunne knyttes enkelt opp 

mot energileverandør og forbrukere. Her 

arbeider SINTEF IKT med å opprette toveis 

kommunikasjon mellom bil og infrastruktur, 

og ser på hvordan en ny lader både kan 

overføre energi fra nettet og overføre energi 

fra bilen til nettet. 

ARTEMIS-programmet i EU har som mål å 

utvikle å utvikle teknologien som må ligge 

i bunn – såkalt embedded systems og sam- 

spillet mellom hardware og software. 

Forskningsrådets store IKT-program 

VERDIKT har hatt fokus på framtidens 

internett og temaene «Sosiale nettverk», 

«Tingenes Internett» og «Mobilt Internett». 

Her inngår prosjektet «Internet of Things 

Value Creation Network» (2011–2015) med 

klart mål om økt verdiskaping og internasjonalisering 

av norsk IKT-forskning. Nettverket 

skal være en arena for å utveksle ideer 

og teste resultater og som kan resultere i 

nye innovasjoner eller forskningsprosjekter 

(www.internet-of-things.no). 

digital info i nettsKy 

Flytrafikken i Europa skal omorganiseres. 

I stedet for at piloter kommuniserer muntlig 

med flygelederne, vil informasjonen være digital 

og lagret i en «nettsky» . Informasjonen 

skal være tilgjengelig for flere involverte, 

som for eksempel bakkemannskap. 

Det er allerede utviklet et sett med digitale 

tjenester for piloter, som vil gi dem informasjon 

om tilstanden i flyet, hvor andre fly 

befinner seg, hva slags værforhold de kan 

forvente og hvor de kan fly for å få til en mer 

effektiv flytrafikk. Dette vil gi mindre forsinkelser, 

kortere flytid og økt informasjonsflyt 

for flyselskaper og flyplasser. 

Også i luften skal trafikken endres. Opptil 

femti år gamle systemer byttes nå ut for å forhindre 

et framtidig kaos i europeiske luftrom. 

I stedet for at piloter kommuniserer muntlig 

med flygelederne, vil informasjonen være lagret 

i en «nettsky», forteller seniorforsker Jan 

Erik Håkegård ved SINTEF. 

hVa Vil dette KreVe? Alt av scenarier og 

planer rundt tingenes internett høres fascinerende 

ut. Likevel vil mange uvilkårlig tenke at 

det jo må følge visse problemer og utfordringer 

med krysskobling av store datamengder 

fra ulike områder. Derfor blir det også viktig å 

tilrettelegge hvilke prosesser som må til for å 

kunne hente ut kunnskap ved at maskiner og 

systemer snakker sammen. 

SINTEF IKT arbeider med å opprette toveis 

kommunikasjon mellom bil og infrastruktur 

og ser på hvordan en ny lader både kan overføre 

energi fra nettet og overføre energi fra bilen 

til nettet. De jobber med å standardisere formen 

på stikkontakt, utvikle kommunikasjon 

mellom bil og infrastruktur, og hvordan du 

som bruker skal kunne motta informasjonen. 

– For å få tilgang til både energi og data i 

samme kanal kreves det både miniatyrisering 

og ny halvlederteknologi, sier Ovidiu Vermesan. 

– Og dette fordrer igjen en infrastruktur 

med energiporter, det vil si tilknytningspunkt 

slik som når vi kobler pc-en fysisk på/til nettet 

via en kabel. Vi må ha lagringsstasjoner for 

energi, SmartGrid og raske ladestasjoner. En 

slik infrastruktur må så kunne kobles sammen 

kraftelektronikk, integrerte kretser, sensorer, 

prosessorer, algoritmer og programvare. 

– Ladestasjoner for hurtiglading, hva innebærer det? 

– Man må ha ladestasjoner som kan lade 

en elbil på under en halv time, og da trenger 

vi mye høyere effekt enn i dag. Et helt hus kan 

jevnt over bruke cirka 10–25 kilowatt effekt 

med panelovner, komfyrplater, vaskemaskin 

etc. En hurtigladestasjon vil måtte kunne gi 

50–80 kilowatt effekt. Løsningen kan ligge i 

å lagre energi i store batteribanker. Tre store 

firma i Storbritannia, Østerrike og Tyskland 

jobber med slike batteripakker som skal distribuere 

lagring av energi. Selskapene som skal 

sette teknologien ut i livet, er ABB, Siemens 

Infineon og flere andre. 

Inge Krogstad ved SAS Institute trekker også 

fram en annen utfordring som kompliserer 

veien for The Internet of Things: mengden av 

tekstinformasjon. Innenfor et område som 

helse er det utrolige mengder av ustrukturerte 

data som for eksempel notater og utredninger. 

Undersøkelser viser at kanskje så mye som 

80 prosent av data innen helsesektoren er 

ustrukturert, og at volumet øker med 60 prosent 

hvert år! 

PersonVern og siKKerhet • Samhandling 

av systemer betyr at man også må kunne stole 

på sikkerheten i de ulike systemene. Og personvern 

vil få økt oppmerksomhet. Hvem skal 

for eksempel ha tilgang til informasjonen, og 

hvordan kan informasjonen sikres samtidig 

som den er tilgjengelig for de som trenger den? 

Thomas Nortvedt i Forbrukerrådet sitter som 

Europas representant i forumet «The Trans 

Atlantic Consumer Dialogue». Når Gemini ringer, 

sitter han og leser på en resolusjon om IoT. 

– Vi synes denne teknologien er spennende, 

sier han. – Samtidig er det helt klart at vi må 

passe på personvernet når teknologien utvikler 

seg. Vi har vært gjennom web 1.0 som handlet 

om underholdning, og web 2.0 som hadde en 

sosial agenda. Nå er vi godt i gang med web 

3.0 som kjennetegnes som et semantisk og 

personlig internett. Det meste av det vi som 

forbrukere foretar oss på nettet, er personlig. 

Som at jeg tar meg en joggetur og har med 

telefonen der jeg har lagt inn et program som 

forteller meg om tidsbruk/kalorier/fart osv. På 

hjemmesiden for denne tjenesten har jeg alle 

løpeturene mine, men de er jo bare interessante 

for meg. Telefonen min må være tilknyttet 

Internett for at skal jeg få utnyttet tjenesten, og 

det gir samtidig åpninger for andre. 

Det samme, forteller Nortvedt, gjelder de 

nye strømmålerne som skal inn i norske hjem. 

Nordmenn er for tjenesten siden vi ser energisparing 

og miljø som viktig. Amerikanere er 

derimot skeptiske: «Skal kraftselskapene se inn 

i kjøleskapet mitt?!» Med en boks på veggen 

vil informasjon flyte begge veiene, men hvilke 

16 gemini • nr. 2 • juni 2012 


Om to år skal en applikasjon bli demonstrert som 

konsept for elbil. Det er forskere ved SINTEF 

IKT som har laget app-en der mobilen kan brukes 

til å identifisere deg for å starte bilen, for 

å lade bilen og som bruker av bilen selv om du 

ikke er eier. Det skal da være utviklet et system 

med integrert «protokoll» slik mobiltelefonen 

har i dag. 

data er det som vil gå ut? 

– Norske ingeniører mener det kanskje ikke 

trenger å gå data ut, og jeg håper de har rett, 

sier Nortvedt. Han er mer bekymret for at et 

selskap som Google nå samler 60 av sine tjenester 

i en pool, og dermed skaffer seg et helt 

annet bilde av brukeren enn tidligere. 

– Her må vi få noen mekanismer som 

gjør at brukeren eier stoffet i større grad, sier 

Nortvedt. – Skal Internet of Things fungere 

tilfredsstillende, er det viktig at det samtidig 

utvikles som et «Internet for People». Det vil si 

at prinsipper som brukerkontroll og klare ansvarsregler 

er etablert. 

unngå aVlytting • Et positivt trekk er at 

framtidens Internett kan bli nyttig i dramatiske 

situasjoner, som etter en naturkatastrofe 

eller under en væpnet konflikt. Siden det vil 

bestå av en rekke nettverk der maskiner sender 

informasjon til hverandre, kan nettet vise seg å 

bli livsnødvendig i områder med ødelagt infrastruktur. 

Det vil være mulig å sende lyd, bilde 

og annen informasjon fra et ulykkessted uten å 

være koblet opp mot et offisielt nettverk. Dette 

kan spare verdifull tid og bidra til å redde liv. 

Telenor ønsker å bli en operatør for Tingenes 

Internett ved å være bindeleddet mellom 

utviklerne og sluttbrukerne. Men for at dette 

skal bli en suksess, er de avhengig av at utviklerne 

velger å bruke deres verktøy, og at sluttbrukerne 

tar i bruk applikasjonene. n 

Illustrasjon: psdgraphics.com/Raymond Nilsson 

17

18 

Gjøkens 

hemmelige liv 

BIOLOGI GENETIKK • PARASITTISME • GJØK 

TEKST: Lisa Olstad 

KONTAKT: Bård G. Stokke, Institutt for biologi, NTNU 

TLF: 467 83 009 E-POST: bard.stokke@bio.ntnu.no 

Gjøken er Nord-Europas eneste kullparasitt 

– en slik som overlater til 

andre arter å ruge ut egget og ta seg 

av avkommet dens. Den har derfor 

alltid vært et yndet objekt for fugleforskere, 

både amatører og profesjonelle. Likevel 

er det fortsatt svært mye vi ikke vet om den. 

Fugleforskere ved NTNU har i flere tiår interessert 

seg for den anonyme, grå trekkfuglen. Nå 

har gjøkforskning vind i seilene, og forskerne er 

i ferd med å bygge opp en stor database med 

opplysninger om gjøkstammer i hele Europa. 

Norges forskningsråd bevilget nylig nesten 

ni millioner kroner til videre arbeid med denne 

databasen, som nå teller 45 000 registreringer. 

DNA FRA GAMLE EGG • Den eldste nedskrevne 

vitenskapelige informasjonen om gjøk stammer 

fra slutten av 1700-tallet. Og fra 1850-tallet 

begynte museer over hele Europa å ta imot gjøkeegg 

– noe de fortsatte med i minst hundre år. 

De grundige eggesamlere og museumsfolk 

noterte årstall, dato og lokalitet for både gjøkeegg 

og vertsegg. Dermed har dagens forskere 

et stort materiale hvor de kan sammenligne 

gjøkens valg av verter ut fra både art, 

geografi og periode, og se hvordan den har 

tilpasset seg en skiftende verden og ulike 

vertsarter. Har den for eksempel blitt bedre 

til å etterligne vertens egg over tid? Har den 

relative benyttelsen av vertsfugler rundt omkring 

i Europa endret seg? 

– Nå kan dessuten prosjektets molekylærbiolog 

hente ut DNA-opplysninger om både 

gjøken og dens vertsarter, bare ved hjelp av en 

ørliten prøve av de gamle eggeskallene. Det vil 

gi oss verdifull genetisk informasjon om hvor- 

dan stammene har utviklet seg over tid og 

hvor forskjellige de er genetisk, forklarer 

gjøkforsker Bård G. Stokke. 

ÉN ART – MANGE STAMMER • En stamme er i 

denne sammenhengen knyttet til hvilken 

vertsart en gruppe gjøk bruker. Hver gjøkstamme 

kjennetegnes ved at hunnene legger 

eggene sine – ofte svært gode etterligninger – i 

reirene til en bestemt vertsart. I Europa er foreløpig 

beskrevet rundt 20 gjøkstammer, som 

alle tilhører samme art: Cuculus canorus. 

Databasen omfatter også ny og gammel 

litteratur om gjøken, forskerrapporter, alle 

mulige slags registreringer, og blodprøveanalyser 

av hanner, hunner og unger innenfor 

ulike gjøkstammer. 

I tillegg er det lagt inn all tenkelig informasjon 

om vertsartene: hvem og hvordan de er, 

når og hvor de hekker, hva de spiser, hvor 

mange egg de legger, når eggene klekkes, og 

så videre. 

Basen skal bli enda litt større. Men ved 

50 000 registreringer er nok de fleste kildene 

tømt, tror Stokke: 

– En gang må man si stopp og begynne med 

analysene. Databasen vil uansett oppdateres 

årlig, med de nyeste funnene som vi henter fra 

ulike kilder, samt egne data fra feltarbeid. 

MANGE SPØRSMÅL • Blant spørsmålene 

forskerne håper at databasen vil gi svar på, er: 

Hvor mange gjøkstammer har vi i dag? Blir 

de flere eller færre, og går det like bra med alle 

stammene? Hvorfor foretrekkes den ene vertsarten 

framfor den andre, og hvorfor kan dette 

eventuelt forandre seg? 

Videre håper de å finne ut om gjøkens vertsbruk 

er ulik i ulike land; og finne ut mer om 

hvordan den velger hekkeområde, og hos 

hvilken art den skal legge sitt dyrebare egg. 

NTNU-forskerne vil også snart ta i bruk ny 

teknologi, ved å sette ørsmå satellittsendere 


på unge gjøker før de trekker sørover. Hensikten 

er å se trekktidspunkt og reiserute, 

samt kartlegge om de i mai vender tilbake til 

samme område som de ble klekket sommeren 

før. Slike undersøkelser er så vidt kommet 

i gang med voksne gjøker, men ennå ikke 

for ungfugler. 

Stokke har særlige forventninger til DNAanalysene, 

både av gamle egg og av blodprøver 

fra vår egen tid: 

– Noe av det mest interessante er kanskje å 

finne eventuelle genetiske forskjeller mellom 

de ulike stammene. Parer de seg alltid med 

individer innenfor samme stamme? Tidligere 

forskning har antydet at eggfarge nedarves fra 

mor til datter. Men kanskje hannen spiller en 

rolle likevel? Foreløpige undersøkelser utført 

av min kollega Frode Fossøy, kan tyde på dette. 

Vi kartlegger nå familieforholdene gjennom 

DNA fra blodprøver, og finner ut hvordan dette 

virkelig foregår. 

KLIMAEFFEKTER • Analysene gjør det mulig 

å finne ut hvor raskt gjøken tilpasser seg 

endrede forhold. Nye landbruksformer eller 

urbanisering, for eksempel, kan medføre at 

visse vertsarter forsvinner fra visse områder. 

Hva gjør den bestemte gjøkstammen da? Dør 

den ut, eller tilpasser den seg langsomt en 

annen vertsart? Og i så fall: hvordan? 

Langtidsperspektivet vil også gi nye opplysninger 

om effekter av klimaforandringene. 

Vil et varmere klima påvirke tidspunktet for 

når vertsartene hekker – og hva betyr det i så 

fall for hvilke arter gjøken velger å lure? 

Ettersom databasen kartlegger når og hvor 

ting skjer, vil den registrere endringer i både 

atferd og bestand. Siden gjøken er så avhengig 

av sine verter, kan man også forutsi hvordan 

det går med en gjøkstamme dersom dens vert 

blir sjeldnere. Gjøken vil derfor være en nyttig 

indikator hver gang en ny liste over truede 

arter – den såkalte rødlista – skal utarbeides. ■ 

DNA fra 150 år gamle egg avslører 

hvordan gjøken har tilpasset seg 

– og sitt tvilsomme familieliv – 

en skiftende verden. 

Gjøkeegget klekkes vanligvis først. Den 

nyklekte ungen – her i et rørsangerreir – begynner 

straks å skyve de andre eggene ut av reiret. 


Foto: Oldrich Mikulica

Foto: Ole Morten Melgård 

20 

Forskar Wilhelm Glomm lagar bitte små 

klasar med nanogull inne i ulike protein. 

Fargen på dei ulike blandingane fortel blant 

anna om talet på partiklar og storleiken på 

nanogullet. Gullet gjerat forskarane kan 

følgje med på kvar i kroppen medisinen er. 

Gull 

for kroppen 


Ein dæsj med nanogull i kroppen kan gjere ein skilnad 

i kampen mot sjukdomar som kreft og Alzheimers. 

Til hausten skal medisinen prøvast ut – på bier. 


KJEMI GULL • NANOMEDISIN 

TEKST: Anne Sliper Midling 

KONTAKT: Wilhelm Glomm, Institutt for kjemisk 

prosessteknologi, NTNU 

TLF: 975 38 401 E-POST: wilhelm.glomm@chemeng.ntnu.no 

Kom, så går vi og lagar litt nanogull, 

seier Sina Maria Lystvet. 

Det er onsdag, og vi er i Ugelstadlaboratoriet 

ved NTNU. På 

bordet føre seg har doktorgradsstipendiaten 

tre ingrediensar: gullsyre, C-vitamin 

og vatn. Først heller ho litt vatn i ein liten 

glasbehaldar. Så tek ho ein dæsj med flytande 

C-vitamin. Og så ein dæsj med gullsyre. 

– Sånn, seier Lystvet og ristar litt på glaset. 

– Dette er nanogull, seier ho. 

– Var det alt? Er den raude væska der ekte gull? 

– Ja da, dette er ekte gull. 

Det tok under eitt minutt å lage nanogull. 

Men det har tatt elleve år å lage nanogullmedisinen 

som kan gjere ein forskjell i kampen mot 

kreft og Alzheimers. 

Til hausten er tida endeleg mogen for å teste 

medisinen. På bier. 

DET ER STØRRELSEN SOM TEL • Her på Ugelstadlab’en 

er det mykje som er smått. På same 

måte som universet er så uendeleg stort at det 

kan vere vanskeleg å forstå, er delane i nanoteknologien 

så uendeleg små at det også kan 

vere vanskeleg å begripe: 

Inne i glasbehaldaren med ein milliliter rykande 

ferskt nanogull er det heile seks tusen 

milliardar nanopartiklar. Og i kvar slik nanopartikkel 

er det 50 000 gullatom. Viss vi legg 

10 000 slike gullnanopartiklar ved sidan av kvarandre, 

så vil det være like tjukt som eit hårstrå. 

22 

«Gull i kreftmedisin 

kan vere veldig effektivt.» 

Førsteamanuensis Wilhelm Glomm 

– Det er på grunn av størrelsen at nanogullet 

har heilt andre eigenskapar enn gullet i eit 

smykke, forklarar Lystvet. 

– Det skjer lite med ein gullring dersom vi 

heller C-vitamin på den. Det er vanskeleg å binde 

eit anna materiale til ein gullring. Fordi nanogullet 

er så lite, vil det binde seg til andre 

stoff som protein eller medisinar. Og det er det 

vi arbeider med. Vi lagar bitte små klasar med 

nanogull inne i ulike protein. Målet er å lage 

medisin mot sjukdomar som kreft og Alzheimers, 

seier Lystvet og kikkar opp. 

Inn på laboratoriet kjem førsteamanuensis 

Wilhelm Glomm. Han har arbeidd med gullnanopartiklar 

i elleve år. Som ein ekte vinkjennar 

ser på vin, ser han på dagens produksjon av nanogull. 

På fargen skal tydelegvis gullet kjennast. 

– Ja, denne er det mange gullnanopartiklar i. 

Fargen fortel mykje, til dømes om talet på partiklar 

og størrelsen på nanogullet, seier 

Glomm. 

LETT Å FØLGJE PARTIKLANE • – Kva skjer viss 

nokon tek seg ein slurk av det der? 

– Det er truleg heilt ufarleg, men det er noko 

av det vi prøver å finne ut. Verken proteinet eller 

gullet er giftig kvar for seg. Men enno veit vi 

ikkje så mykje om potensielt skadelege effektar 

som kan oppstå når ein kombinerer dei, seier 

Glomm. 

Gullet har spesielle optiske eigenskapar som 

gjer det muleg for forskarane å følgje kva som 

skjer med partiklane og kor dei er i kroppen. 

– Gullnanopartiklar kan brukast som kontrastmiddel 

og medisin i eitt. I USA får ein 

kjøpt løysingar med gull og sølv nanopartiklar 

i helsekostavdelinga i større daglegvarebutikkar. 

Ifølgje reklamen er sølvnanopartiklar eit 


kosttilskot som visstnok hjelper mot det meste, 

fortel Glomm. 

Han er ein mann som kan kunsten å manipulere 

protein. Han kan vise til meir enn 50 

internasjonale publiseringar i høgt rangerte 

tidsskrift innanfor kjemi, der om lag halvparten 

omhandlar nanopartiklar og protein. Han 

har også fått Akzo Nobels nordiske forskarpris 

i 2009 for sitt arbeid med dette. 

Men korleis kjem det eigentleg menneskeslekta 

til gode at folk på NTNU driv forsking i 

verdsklasse på proteinmanipulasjon? 

ULIK GULLMENGD, ULIK PROTEINFORM • Protein 

er byggesteinar i alle levande celler, der dei 

har ulike oppgåver. Hos menneske er dette alt 

frå å byggje opp og vedlikehalde musklar, skjelett, 

hud og slimhinner, til å stå for transport av 

oksygen og næringsstoffer i blodet. Protein er 

viktige for absolutt alle prosessar som skjer i 

kroppen. Og korleis dei fungerer, kjem ofte an 

på kva for ei form dei har. 

– Om vi lagar ein klase med gull inne i eit 

protein, så vil proteinet naturlegvis endre form. 

Ein stor klase med gull vil endre proteinet på ein 

annan måte enn ein liten klase med gull. Dette 

er det nødvendig å ha full kontroll på. Viss vi til 

dømes har ein spade, men vil ha eit mindre skaft 

eller eit sterkare handtak på han, vil vi jo at det 

framleis skal vere ein spade. Vi vil ikkje at det 

plutseleg skal vere ein spade med ei rive på 

midten. Sånn er det også med protein. Vi vil at 

dei framleis skal vere protein, og at vi skal ha 

full kontroll på korleis dei endrar seg, sjølv om 

proteina har blitt annleis, seier Glomm. 

GULLET OPNAR CELLEVEGGAR • I nanomedisinens 

tidlege stadium var målet å kombinere 

gullnanopartiklar med til dømes protein for å 

Etter elleve år med 

testing på lab’en skal 

nanogullmedisinen til 

hausten testast på ein 

sverm med bier. 

få eit nytt materiale som tek opp i seg begge eiganskapane. 

Dei prøvene som resulterte i noko 

anna, så ein bort frå eller forkasta. Det er rett 

og slett desse prøvene, som tidlegare vart kasta 

i søpla, som Glomm har plukka opp og funne 

interessante. 

– Det vi ser på, er prøver der proteinet endrar 

seg, slik at gull og protein blir noko meir – på 

same måte som ein tørr svamp og vatn til saman 

blir noko meir enn summen av delane. Vi 

på NTNU er i forskingsfronten på korleis ein kan 

bruke nanopartiklar til å forandre protein gradvis, 

og tilføre det noko ekstra, seier Glomm. 

Og det er her magien oppstår. 

Heile kroppen vår er som kjent bygd opp av 

celler, der de forskjellige cellene har ulike namnelappar 

på seg. Ei nyrecelle ser annleis ut enn 

ei tarmcelle. Ei hjernecelle ser annleis ut enn ei 

muskelcelle. Desse namnelappane kan de ulike 

proteina lese. 

Eitt av problema i kreftbehandling er at 

også friske celler vert drepne av cellegifta. 

Kreftceller liknar på friske celler, slik at proteina 

kan ha vanskar med å velje den sjuke cella. 

Men på namnelappen til ei kreftcelle står det at 

miljøet rundt kreftceller er litt surare enn elles, 

og at kreftcellene er meir porøse. Så viss ein 

manipulerer et protein med nanogull, slik at 

det kjenner att kreftcellene, og trenger inn i 



Proteinblandinga 

med nanogull lyser i 

mørkret. Dei sterke 

optiske eigenskapane 

til gullet gjer at 

forskarane kan følgje 

med på kvar i kroppen 

medisinane er. 

dei, opnar det for nye muligheiter: 

Ein kan bruke dette til å frakte inn cellegift. 

Eller ein kan til og med bruke dei manipulerte 

proteina til å sprenge kreftcellene – utan at 

nokre av dei andre friske cellene vert ramma. 

– Gullet er ein nøkkel for å opne celleveggene. 

Gull i kreftmedisin kan vere veldig effektivt, 

forklarer Glomm. 

Men det er ikkje alt: Nanogullmedisinen 

kan også vere eit av morgondagens mirakel for 

pasientar med Alzheimers og Parkinsons. 

– Hos pasientar med Alzheimers er problemet 

at proteina klistrar seg saman og dannar 

belegg. Dette belegget fører til dårlig overføring 

av signal frå hjernen. Når vi lagar bitte små 

klasar med gull inne i proteinet, vil proteina 

spreie seg utover og falde seg ut på nytt. Eitt av 

måla våre er å manipulere proteinet slik at det 

vil kunne kjenne att belegget, løyse det opp, 

kapsle det inn og transportere det ut av kroppen, 

seier Glomm. 

BIER SOM FORSØKSKANINER • Etter elleve år 

inne på lab’en er det endeleg klart for å teste 

korleis dei gullmanipulerte proteina fungerer 

på noko som er levande. Etter sommaren skal 

ein sverm med bier få æra av å vere dei første i 

verda som får prøve nanogullmedisin. 

Dette blir eit samarbeidsprosjekt med Uni- 

Nanogullmedisinen må evne å trengje godt inn 

i cellene i kroppen. Her testar ein forskar dette. 

versitetet i Bergen og Universitetet for miljøog 

biovitenskap. 

– Bier kan vere gode forsøksdyr. Dei har et 

forholdsvis godt utvikla nervesystem, og er 

sensitive overfor ei rekke miljøfaktorar. Bier 

har også eit komplekst sosialt samfunn, slår 

Glomm fast. 

Etter testing på bier må medisinen prøvast 

ut på andre dyr, og så til slutt på menneske. 

Det vil ta minst ti år frå no av til denne nanogullmedisinen 

eventuelt kan vere på marknaden, 

trur Glomm. 

FORSKARBLUES • Ettersom forskinga innimellom 

kan fortone seg både langdryg og 

einsformig, er det kanskje på sin plass å ha ein 

hobby der ein kan spille på mange strenger, og 

andre strenger. For 20 år sidan måtte Glomm ta 

stilling til kva for ein karriereveg han skulle ta. 

Valet var ekstremt: kjemikar eller musikar. 

– Eg held framleis på med musikken på hobbybasis. 

Men eg har aldri angra på at eg valde 

kjemi. Målet er å lage morgondagens medisin, 

seier Glomm. 

Men sjølv om både mål og meining er sterke 

nok til å halde ut år og dag inne på eit laboratorium, 

er ikkje kvardagen berre nanolyseraud. 

Eit av Glomms siste riff heiter nemleg «Basic 

Research Funding Blues». ■ 


Foto: Inst. for kjemisk prosessteknologi

materialer 

24 

Kunsten å 

stålsette seg 

For å kunne utvinne olje i Arktis trenger 

vi materialer som tåler juling. 

arktis • styrke • brudd 

tekst: Øystein Lie 

kontakt: Odd Magne Akselsen, SINTEF Materialer og kjemi 

tlf: 930 59 450 e-post: oddmagne.akselsen@sintef.no 

En gang var selv jorden ung. Det var på 

den tiden da alle kontinenter hang 

sammen i en klump omtrent midt på 

ekvator. Der lå Norge. Det var varmt og 

tropisk. Plankton drev rundt i millioner 

av år, døde, sank til bunns og ble begravd av 

et stadig tykkere lag leire og sand. 

Kontinentalplatene sprakk opp, og landet vårt 

begynte sakte å vandre nordover. 

Framtidens olje • I vår forblåste avkrok viste 

planktonet seg å bli gull verdt. 

150 millioner år etter at Norge vandret fra 

ekvator, begynner vi å bore etter olje. Og vi borer 

fortsatt. 

Letefolkene begynner å ane det. Det er i nord, 

under den tykke isen, en stor del av framtidens 

olje og gass er, kanskje så mye som en fjerdedel 

av verdens ressurser. 

På Gløshaugen i Trondheim sitter Odd Magne 

Akselsen og Erling Østby, begge forskere på 

SINTEF Materialer og kjemi, og snakker om det 

å ha respekt for omgivelsene. 

De prater om at Norge kan det med å bore. 

Vi har plattformer, vi har hatt det lenge og kan 

operere under temmelig vanskelige forhold; i 

vind, salt sjø, høye bølger og en kulde så innbitt 

at den kjennes i skjelettet. 

Men helt i nord, der isen begynner og kulden 

for alvor setter inn; ja, der er det helt andre vilkår. 

Der gjelder det å stålsette seg. 

Ugjestmilde områder • Stål er stort sett 

jern, og jern har sin begrensning og sine fordeler, 

som alt annet. I kulden har det lett for 

å gi tapt og briste. Men det er ikke den eneste 

utfordringen. 

Stålet må tåle juling. Kvikksølvet går opp og 

ned, isen beveger seg til vanns og lands, det blir 

lett stress med alt fra telehiv til isfjell på flukt. I 

tillegg får vinden ingen motstand, det kan regne 

hammer og spiker, og det kan deise ned snø – alt 

som kan klamre seg fast til stålet og bringe det i 

ubalanse i form av rust eller is som biter seg fast 

kun på den ene siden av konstruksjonen. 

Utfordringene for mennesker er heller ikke å 

kimse av. Avstandene er store, for ikke å si nesten 

uendelige. Det er lite eller ingenting av infrastruktur, 

og det kan være svart som natten hele 

dagen. 

I slike ugjestmilde områder bør stålkonstruksjonene 

ha så lav vekt som mulig, være sterke 

som besatt, ha null vedlikehold og – selvsagt – 

føre til nullutslipp. 

Det er her SINTEF kommer inn. De gir seg ikke 

uten kamp. 

Forskningskappløp • Erling Østby sier at 

SINTEF på mange måter også er på en ekspedisjon. 

Den er kanskje ikke like strabasiøs og farlig 

som Nansens, men de har vært der ute. 

I april 2008 samlet nemlig et trettitalls Sintefforskere 

og et bredt spekter av samarbeidspartnere 

seg, alle i mørkeblå kjeledresser og scooterhjelmer, 

for å markere begynnelsen på et fem års 

forskningskappløp. Et kappløp hvor det var om 

å gjøre å få stålet til å tåle minus seksti grader. 

De kjørte sju mil på scooter fra Longyearbyen 

til SINTEFs forskningsbase på Svea, og markerte 

starten på Petromaksprosjektet «Arctic Materials». 

ned i minUs 60 • I dag jobber ti SINTEF-forskere, 

fire NTNU-professorer og et stort antall 

studenter på Gløshaugen og i Oslo med å løse 

floken. 

Odd Magne Akselsen, som leder gjengen, 

snakker til meg om standarder i Nordsjøen, der 

det tas høyde for at plattformer, stålrør og andre 

konstruksjoner skal greie minus fjorten grader. 

Det er den såkalte Norsok-standarden, den alle 

som bygger offshore i dette landet, må forholde 

seg til. En god del lenger nord gjelder andre krav, 

som på Goliat og Snøhvit hvor det bygges for minus 

tjue grader. 

Men nå skal altså gjengen på Gløshaugen ned 

i minus seksti. 

Det er så kaldt at det ikke engang er laget 

standarder for slike temperaturer. Av en enkel 

grunn: Ingen har erfaring med den slags, og det 

er følgelig ukjent terreng. Ingen vet hvordan 

stålet oppfører seg, på samme vis som Nansen 

ikke visste hva han ville møte da han krysset 

Grønland på ski. 

w 

Stålkonstruksjoner i nord 

må ha lav vekt, være sterke, 

ha null vedlikehold og tåle 

temperaturer ned til minus 

60 grader. 

gemini • nr. 2 • juni 2012 gemini • nr. 2 • juni 2012 25 

Illustrasjonsfoto: Sveinung Løset/NTNU Info

w 

Foto: SINTEF Materialer og kjemi 

– Vi kunne ha sagt minus femti. Men minus 

femti, pluss litt vind, det blir minus seksti. Det er 

slike temperaturer i visse områder i indre Sibir. 

Det er ekstrem-idrett vi snakker om, sier Akselsen. 

riFter og ømme soner • Vi må ned på mikro- 

og nanonivå for å ane en flik av hva dette dreier 

seg om. Så må en ta utgangspunkt i når stålet er 

på sitt svakeste; det er når det er en rift i det. 

Konstruksjoner, det være seg rør eller store 

konstruksjoner, kommer aldri ferdig støpt. Det 

må sveises, og det er i disse «ømme sonene» at 

vær og vind kan få tak i svakhetene og endevende 

alt. 

Alle forsøk på Gløshaugen tar derfor utgangspunkt 

i en stålbit med en rift, som blir utsatt for 

ytre påkjenninger. Biten blir enten strukket eller 

bøyd – og det blir sveiset på alle mulige vis for å 

se hvordan stålet oppfører seg. 

– Er det en sprekk i stål, kan to ting skje: Det 

ene er at det kan oppstå et såkalt sprøtt brudd, 

på samme måte som en fot kan brekke tvert av. 

Det andre er at plastisk brudd, som kanskje kan 

sies å være mer lik en forstuing, sier Erling Østby. 

Han krummer seg over pulten og tegner små sirkler 

på to rette linjer som står vertikalt overfor 

hverandre, der hver sirkel er et jernatom. 

– Ved et plastisk brudd oppstår det en dis- 

lokasjon, det vil si at et atom hopper over et annet 

atom. Atomene bytter med andre ord innbyrdes 

plass, hopper over hverandre – mens i et sprøtt 

brudd atskilles de helt, fortsetter han. 

Et sprøtt brudd kan derfor skje på et blunk. 

Det kan revne med en fart på alt fra hundre meter 

til tusen meter i sekundet. Og det er vanskelig 

å forutse, omtrent som uventet vulkanutbrudd. 

Østby og Akselsen vet i hvert fall dette: 

Det skal en del termisk energi til for at et atom 

skal orke å hoppe over et annet og skape et plas- 

En sprekk i stålet kan raskt gå over til å bli et 

brudd. Her har bruddet startet i området innenfor 

den gule sirkelen, og vokser som indikert 

med gule piler. 

26 

«Kvaliteten på sveisen skal ikke 

være for avhengig av hvem 

som har sveiset, eller dagsformen 

til vedkommende.» 

tisk brudd. Siden energi er nær forbundet med 

varme, er det likevel en slags regelmessighet 

over fenomenet når jernet bryter tvers av, eller 

deformeres. 

Det er med andre ord temperaturavhengig. 

Ved høy temperatur er sannsynligheten større 

for et plastisk brudd. Med en veldig lav temperatur 

knekker jern høyst trolig tvers av. 

Et eller annet sted på denne skalaen møtes de 

to mekanismene. 

Ved hvilken temperatur, vet ingen helt eksakt. 

nei til nikkel • Det finnes snarveier.For eksempel 

å hive inn nikkel. Grunnstoffet har omtrent 

samme atomradius som jern, og passer 

derfor godt inn i gitterstrukturen til denne. Det 

er en kjent sak at tilsats av nikkel er med på å 

gjøre stål seigere ved lave temperaturer. Det 

finnes spesialstål med ni prosent, som kan greie 

svært lave temperaturer. Men nikkel har sin pris. 

Det er dyrt, så dyrt at de som kjøper stål i stor 

skala, helst ikke ser noe av det, eller i hvert fall så 

lite av det som overhodet mulig. 

arctic materials-prosjektet 

• Varighet: 5 år (2008–2012). 

• Mål: å etablere kriterier og løsninger 

for sikker og kostnadseffektiv bruk av 

materialer i arktiske områder. 

• Budsjett: Ca 65 millioner kr. 

• Deltakere: ENI, Statoil, Total, Aker 

Solutions, GE Oil & Gas, Technip, SINTEF, 

NTNU og materialleverandørene 

JFE Steel Corporation, Nippon Steel 

Corporation, Scana Steel Stavanger, 

Miras Grotnes, Trelleborg, Bredero Shaw, 

Brück Pipeconnections 

• Støttet av Forskningsrådet (KMB-prosjekt 

i Petromaks-programmet) 


SeniorforSker odd Magne akSelSen 

Men Odd Magne Akselsen og Erling Østby 

tror likevel nikkel må med i regnskapet. Det 

spørs med hvilken prosentandel. Det tegnes opp 

en rettlinjet strek med en jevn stigning fra venstre 

mot høyre. 

– Det kan hende egenskapene til stålet følger 

denne kurven – for hver prosentandel nikkel, jo 

tilsvarende seigere blir stålet. Men vi vet egentlig 

ikke, kanskje kurven ikke er rettlinjet – men buet 

på den ene eller andre måten, sier Akselsen. 

Han mener at de så langt har greid å forske 

seg fram til et stål som kan greie et sted mellom 

tretti og førti minusgrader. 

Det holder godt nok en del nord for Snøhvit 

og Goliat, men ikke helt i indre Sibir. Minus seksti 

kan virke som et hårete mål, ikke minst siden 

forskningsprosjektet skal avrundes neste år. 

– Vi er ikke milevis unna, som det kanskje kan 

høres ut. Det er det som er så spennende med 

forskning, å strekke seg etter et mål, sier Erling 

Østby. 

Foreløpig har forskningen gått etter planen. 

De har til og med vært nede i minus nitti, for å 

se hva som skjer. Men for det meste har de holdt 

seg på minus seksti. 

metode For brUddseighet • Noe av det Odd 

Magne Akselsen og Erling Østby er stolte av, er at 

forskningsgruppa har utviklet en metode for å 

undersøke bruddseigheten ved hjelp av såkalt 

«akustisk emisjon». Grov sagt kan en sammenligne 

denne metoden med sensorer som finner 

ut hvor et jordskjelv har sitt episenter og hvor 

stor rystelsene er – om enn i en langt mindre 

skala. 

– Denne metoden sier noe om størrelsen på 

små mikrosprekker, slik at vi kan få enda større 

forståelse av bruddprosessene. Vi kan med andre 

ord si hva et signal uttrykker og hva slags hendelser 

som genererer akkurat denne type signal. 

Foto: Erik Stiklestad 

Slik kan vi høre bruddene, selv om vi ikke ser 

dem fra utsiden, sier Erling Østby. 

Akselsen vil gjerne ha et ord med i laget: 

– Som sagt kan det bli at vi må bruke en 

viss prosentandel nikkel for at konstruksjonene 

skal holde, sier han, og henter fram den periodiske 

tabellen. – En annen mulighet er at svaret 

ligger her. 

Han peker på grunnstoffene titan, niob og bor. 

– Japanerne forsker langs denne leia, sier han. 

den Ultimale sveisen • Men uansett hva 

forskerne lander på, er neste steg å finne fram til 

en best mulig sveiseteknikk. 

Odd Magne Akselsen er ekspert på sveisesimulering. 

Han forteller at når en sveiser, så utsettes 

stålet for en «temperaturhistorie». Det er 

ikke bare på ett enkelt sted stålet endrer karakter; 

også områdene rundt blir mer eller mindre påvirket 

av varmeutviklingen. 

De forsker derfor på ulike sveiseparametere. 

Noen ganger pøser de på med varme, andre ganger 

holder de litt mer igjen. 

– Selskap som Aker Solutions er opptatt av 

robuste løsninger. Kvaliteten på sveisen skal ikke 

være for avhengig av hvem som har sveiset, eller 

dagsformen til vedkommende, sier Akselsen. 

Et annet moment er at sveisingen skal gå 

unna så hurtig som mulig, siden tid også er penger. 

Når, og ikke hvis, gjengen på Gløshaugen 

har funnet det de mener er den mest optimale 

løsningen, har de et ønske om å delta når standarder 

og retningslinjer skal implementeres og 

bestemmes. 

– Vi bygger kunnskapen, og vi ønsker å påvirke 

ISO-en – også når det gjelder testmetoder og 

prosedyrer, sier de. 

Det kan høres fornuftig ut, siden ingen andre 

i Norge – eller verden for øvrig – forsker like inngående 

på feltet som her i Trondheim. 

alUminiUm? • Men hva om forskerne på Gløshaugen 

er på ville veier? 

Hva om aluminium er tingen? 

Det ristes på hodene rundt bordet. De forteller 

at aluminium riktignok har en fordel når det 

kommer til lav vekt og akutte bruddskader, såkalt 

sprøtt brudd. Men der stopper godene; aluminium 

er vanskelig å sveise, har liten stivhet, 

er kostbart og hyppig utsatt for utmatting, eller 

materialtretthet som det kalles på folkemunne. 

– Konstruksjoner vil alltid være i stål. Plattformer, 

skip, rør – slike ting, sier Odd Magne Akselsen. 

På Gløshaugen forskes det parallelt på plast, 

gummi og blandingsmaterialer – det trengs 

også i ugjestmilde strøk som ellers på kloden – 


I 2008 samlet et trettitalls SINTEF-forskere og samarbeidspartnere 

seg, kjørte sju mil på scooter fra Longyearbyen til Svea, og markerte 

starten på Petromaks-prosjektet «Arctic Materials». 

men stålguttene er ikke redde for å tape kuldekampen. 

– Det er ikke helt vår greie å konkurrere innbyrdes. 

Vi forsøker å optimalisere best mulig 

innenfor prosjektets felles løp, sier Erling Østby, 

og ønsker å bli trodd. 

den myke vei • Det finnes en siste utvei. Den 

myke vei. 

Kommer et isfjell seilende, kan en mulighet 

rett og slett være å vike unna. 

– Det blir litt som i krig. Skal en møte fienden 

med all skyts, eller skal en gjøre retrett? Det blir 

nesten som å velge mellom tradisjonell krigføring 

eller en mer lettbeint geriljametode, forklarer 

Erling Østby. 

Han forteller at på Stockman-feltet vurderer 

man en flyttbar produksjonsenhet. Er en konstruksjon 

tung og immobil, kan et alternativ 

være å forsøke å sprenge isfjellet som er på feil 

kurs, selv om det kan være svært vanskelig. Da 

kan det være like lurt å prøve å taue det bort fra 

sin opprinnelige bane. 

– En annen mulighet er å lage en gigantisk 

konstruksjon rundt, og skape et mildere klima 

til de lettbente konstruksjonene – et såkalt luftskip. 

Det er slike ting vi også pønsker på, sier Odd 

Magne Akselsen og smiler lurt. n 

27

Foto: photos.com 

lys 

Smarte 

Hvem er du, og hvor 

skal du? Et intelligent 

trafikklys vet svaret. 

vet hva du vil 

28 


KUNSTIG INTELLIGENS TRAFIKK • ATFERD 

TEKST: Siv Ingrid Skau Ekra 

KONTAKT: Anders Kofod-Petersen, Institutt for datateknikk 

og informasjonsvitenskap, NTNU/SINTEF IKT 

TLF: 918 97 287 E-POST: anderpe@idi.ntnu.no 

Et trafikklys som vet hvem jeg er og 

hvor jeg har tenkt meg, når jeg er 

ute og går – det høres unektelig litt 

nifst ut. Går det virkelig an? 

Det går an. Et intelligent trafikklys 

ser på myke trafikanter, gjør beregninger og 

avgjør om du tilfeldigvis er i nærheten og om 

du har til hensikt å krysse gangfeltet. 

– Når vi vet hvilken hensikt fotgjengerne 

har, kan vi planlegge mer effektive lyssignaler i 

trafikken. Det er for eksempel ingen grunn til 

at lyset skal skifte hvis det ikke er noen fotgjengere 

der. Slik vil også trafikkflyten bli både 

mer effektiv og mer miljøvennlig. Jo mindre bilene 

må stanse og kjøre videre, jo mindre utslipp 

av CO2 og NOx. 

Det sier Anders Kofod-Petersen. Han er ekspert 

på kunstig intelligens og forsker på intelligente 

trafikklys i et samarbeid mellom NTNU 

og Statens vegvesen. 

TILPASSET MENNESKENE • Trafikklys som reagerer 

på menneskelig atferd, gjør at bilistene 

slipper rødt lys ved gangfeltet hvis ingen skal 

over veien. Mange fotgjengere trykker på knappen, 

men går eller løper likevel over mens det 

fortsatt er rødt. Lysene skifter derfor stadig vekk 

uten egentlig hensikt. Men når et intelligent trafikklys 

observerer personer som er på vei over 

gangfeltet, er det også mulig å tilpasse tiden på 

lyset etter antall personer og type fotgjengere. 

Syklister er spesielt utfordrende i trafikkregulering. 

Barn, bevegelseshemmede og eldre 

er også mer krevende enn unge og voksne fotgjengere. 

– Gamle fru Jørgensen med rullator har behov 

for lengre grønt lys enn en frisk jogger. Intelligente 

trafikklys vil sørge for at fru Jørgensen 

har grønt lys helt til hun har kommet seg 

over, forklarer Kofod-Petersen. 

ROMSKIP – BUTIKK – LYS • Forløperen til det 

intelligente trafikklyset som utvikles av NTNU 

og Statens vegvesen, baserer seg på en intelligent 

dør som forskerne allerede har konstruert. 

Ideen til døra fikk forskerne fra science fiction-serien 

Star Trek. To offiserer på romskipet 

Enterprise møtes utenfor en automatisk skyvedør 

og blir stående og snakke sammen. Først 

når de har snakket ferdig, og den ene vil 

gjennom døra, åpnes den. 

– Vi benytter flere variabler som grunnlag 

for beregningene i dørsystemet. Kameraet i 

døra registrerer blikkretning hos personen, to 

punkter på høyre og venstre side av bryst og på 

hofter. Skuldre og hofter kan hver for seg si ulike 

ting, men målt og beregnet i kombinasjon, 

gir svaret et gjennomsnitt av menneskets 

kroppsatferd, forklarer Kofod-Petersen. 

Den intelligente døra åpner seg altså bare 

hvis en eller flere personer faktisk skal 

gjennom den. Butikker og bedrifter kan dermed 

spare varme og energi ved at døra ikke går 

opp og igjen hver gang noen er i nærheten. 

– Vår intelligente dør håndterer opptil 15 

personer på en gang. Vi har testet og simulert 

med mange ulike situasjoner og personer, så vi 

vet at dette fungerer, sier Kofod-Petersen. 

Intelligente trafikklys bruker mye samme 

teknologi som den intelligente døra. Men teknologien 

kan ikke være helt lik. Hvis én person 

skal gjennom døra, må døra åpne seg. Hvis én 

person skal over veien, blir det ikke nødvendigvis 

grønt med én gang. Det kommer an på hvor 

tett biltrafikken er. Trafikklyset er derfor mer 

avansert enn døra. 

3D-KAMERA • – Det intelligente trafikklyset 

har kamera med to øyne. Et slikt 3D-kamera eller 

stereokamera kan bedømme dybde og avstand 

til fotgjengerne. Kameraet vil så lage 3Dmodeller 

av personene, forklarer Kofod-Petersen. 

Kameraet ser altså mennesker – og andre 

objekter – i et tredimensjonalt rom. I trafikklys-hjernen 

utgjør et objekt punkter i rommet, 

også kalt en punktsky. 

Punktskyen brukes til å beregne hvilke objekter 

som er mennesker, andre ting eller omgivelser. 

– Et kunstig skjelett blir lagt over punktskymennesket. 

På skjelettet måles skuldervinkler, 

synsretning, hoftevinkel og hastighet i beve- 

gelsene. Denne samlede informasjonen brukes 

til å beregne hva vedkommende har tenkt å 

gjøre, sier Kofod-Petersen. 

SPRÅKVITENSKAPELIG MODELL • Intelligente 

trafikklys styres av informasjon om menneskelig 

atferd. Kunstig intelligens må derfor 

tolke og forstå mennesker uten hjelp av verbal 

kommunikasjon. 

Trafikklyshjernen er likevel basert på en 

språkvitenskapelig modell, nemlig semiotikken 

som sier at atferd, gester og ansiktsuttrykk 

er tegn som må tolkes. For at du, jeg og en kunstig 

intelligens skal forstå disse tegnene, må vi 

være enige om kodene for hva atferd, gester og 

ansiktsuttrykk betyr. 

På vei mot fotgjengerovergangen kan for eksempel 

personen snu seg eller famle etter mobilen 

i veska. Det intelligente trafikklyset vil 

imidlertid se og beregne det som er relevant 

for hovedhandlingen: 

Gå eller ikke gå over veien. 

TESTES TIL HØSTEN • Forskergruppa til Kofod-Petersen 

håper at intelligente trafikklys 

kan tas i bruk om kort tid. Lyset skal testes ved 

et gangfelt i Trondheim i løpet av høsten 2012, 

og vil bety en ny måte å avvikle trafikken på. 

– Alle ønsker så god flyt i trafikken som 

mulig. Da må vi vite mer om trafikantene. Til 

nå har vi hatt gode verktøy for å telle biler 

på vei inn mot kryss og telle hvor mange 

myke trafikanter som står og venter på grønt 

lys. Men tellemetoden sier ingenting om 

hvor folk som er i bevegelse skal, og hva 

slags type mennesker det er snakk om, 

påpeker Kofod-Petersen. 

Han tror det i tillegg ikke er mange år til bilene 

har mye mer teknisk utstyr og intelligente 

varslingssystemer enn i dag. 

– Med intelligent varsling i bilen vet bilisten 

hvor lenge det er rødt og grønt ved kryss og 

overganger, og dessuten om fotgjengerne er 

voksne, eldre med rullator eller en flokk med 

små barn. 

– Planene framover er å samordne intelligente 

trafikklys i videre utvikling av trafikksystemer. 

Dernest vil det være snakk om å klassifisere 

fotgjengere, forbedre veikryss og på sikt 

klassifisere biler og sykler, avslutter han. ■ 


■ TEMA: BYUTVIKLING 

Byers 

ville vekst 

Hvert år øker folketallet i verdens 

byer med 60 millioner mennesker. 

Hva gjør byplanleggerne da? 

Av Lars Martin Hjorthol. Illustrasjon: Alexander Somma | Helmet Films & VFX 

Infinite, 3D Head Scan by Lee Perry-Smith. Based on a work at Infinite-Realities. 

30 gemini • nr. 2 • juni 2012 


FAKTA: Verdens storbyer vokser. Raskere enn noen 

gang, og aller raskest i utviklingslandene. Nesten hele 

den globale befolkningsøkningen de neste tiårene vil skje 

i byene i sør. Folketallet i byene er femdoblet siden 1950, 

og øker nå med 60 millioner i året, ifølge FN-tall. Det 

tilsvarer en by som Trondheim – hver dag. I 2050 er vi 

trolig godt og vel ni milliarder mennesker på jorda. 

70–75 prosent av oss vil bo i byer. 

Byer har vokst raskt før. For eksempel 

London på 1900-tallet, eller New 

York rett etter 2. verdenskrig. 

Men London brukte 100 år på å 

vokse fra én til i underkant av ti 

millioner innbyggere. Storbyene i Asia og 

Afrika klarer det langt raskere. Folketallet i byer 

som Lagos, Delhi, Mumbai og Dhaka øker med 

over 300 000 i året. I løpet av noen tiår ventes 

Mumbai å bli verdens største by, med over 35 

millioner innbyggere. Over halvparten av dem 

vil trolig bo i uformelle bosetninger, bedre 

kjent som slum. 

Er det mulig å planlegge, for ikke å si styre, 

denne utviklingen? Eller vil byene kveles av sin 

egen vekst? 

TO VISJONER • Utmerket, sier optimisten. 

Sterke, pulserende byer har alltid vært synonymt 

med både økonomisk, sosial og kulturell 

vekst og utvikling. Det er lettere å sørge for 

grunnleggende tjenester som vann, utdanning 

og helse i byene enn på landsbygda. Byenes 

vekst har bidratt til å løfte millioner ut av 

fattigdom. 

Pessimisten peker derimot på de viltvoksende 

byene, som breier seg ukontrollert utover 

og grådig legger beslag på jord og vann og 

andre knappe ressurser. De sosialt og geografisk 

delte byene, der de velstående murer seg 

inne og flertallet blir overlatt til seg selv. Byer 

som bidrar sterkt til økte CO 2 -utslipp, og samtidig 

utvikler seg til klimafeller for fattigfolk. 

AFRIKA FORLATER LANDSBYGDA • Vi skal tilbake 

til alt sammen. Men først skal vi til Afrika, 

til Ugandas hovedstad Kampala. Afrika er det 

minst urbaniserte kontinentet. Dette er i ferd 

med å endres. Folk strømmer til byene i et 

tempo intet kontinent har sett før. I 1950 

hadde Afrikas byer 33 millioner innbyggere. De 

kan være så mange som 1,3 milliarder i 2050, 

ifølge anslag fra FNs bosetningsprogram, 

UN-Habitat. Det betyr en 40-dobling på 100 år. 

Uganda og Kampala er intet unntak. Ugandas 

befolkning på 35 millioner er ventet å tredobles 

innen 2050. Det kan bety en femdobling 

av folketallet i hovedstaden. 

– Jeg spurte en gang ministeren for byutvikling 

i Uganda om hvordan de forbereder denne 

veksten. Det gjør de ikke, sier Hans Skotte, 

førsteamanuensis ved Institutt for byforming 

og planlegging, NTNU. 

– Byplanlegging i sør har tidvis vært et 

katastrofeområde. Slik den har vært drevet, har 

den enten vært nytteløs eller direkte skadelig, 

fastslår han. 

Skadelig fordi den tradisjonelle planleggingen 

ikke tar hensyn til hvordan flertallet av 

innbyggerne i de raskt voksende slumbyene 

lever, og dermed bidrar til marginalisering og 

økte skiller, for å låne ord fra UN-Habitat. 

– Det dreier seg om land med svake institusjoner. 

Lovene etterleves ikke. Planer blir lagt, 

men det mangler ressurser til å gjennomføre 

dem, både personell og økonomi. Korrupsjon 

FELTARBEID I SØR 

fører til enorme svinn. Tradisjonell, vestlig 

planlegging er umulig. Vi må finne andre tilnærmingsmåter, 

sier Skotte. 

DUMPET I SLUMMEN • Når tradisjonell byplanlegging 

ovenfra-ned ikke virker, hva gjør 

man da? Det var nettopp det de skulle prøve å 

finne ut, en gruppe NTNU-studenter som ble 

dumpet i bydelen Kisenyi i Kampala i fjor høst. 

Kisenyi er et slumområde med om lag 25 000 

innbyggere, og ligger sentralt i Kampala. 

Her skulle studentene i byøkologisk planlegging 

tilbringe to måneder med feltstudium. 

Med et krevende mandat: Finn ut hva som 

skjer i området, hva som får hjulene til å gå 

rundt. Og på grunnlag av det: Finn et prosjekt 

som er til gagn for folkene som lever der, og 

som er mulig å gjennomføre. 

– Det var mitt første møte med Kampala, 

alt virket kaotisk, innrømmer Ida Mosand. 

Arkitektstudenten tok byøkologisk planlegging 

som semesterkurs. 

– Beskjeden vi fikk da vi kom, var å gå ut og 

gjøre oss kjent. Ingen fortalte oss hva som 

egentlig var oppgaven, hva vi skulle bidra med. 

Det måtte vi finne ut selv. Så i starten følte jeg 

meg bortkommen, jeg skjønte ikke riktig hva 

jeg hadde der å gjøre, sier hun. 

Medstudent Daniel Kaddu er selv fra 

Kampala. Han er utdannet byplanlegger fra 

Studiet i byøkologi går tilbake til 1980-tallet. Siden da har en lang 

rekke studenter og lærere fra NTNU reist til utviklingsland for å 

studere byforming og planlegging der. 

Foto: Haining Chen 

Makere-universitetet i byen, og tar sin mastergrad 

i byøkologi ved NTNU. Men han hadde 

heller aldri vært i Kisenyi før. Og hadde samme 

førstereaksjon som norske Ida: 

– Alt virket kaotisk. Og jeg tenkte som 

tradisjonell byplanlegger, med ferdigsydde 

løsninger på det jeg oppfattet som de viktigste 

problemene. Men det vi først trodde var viktigst 

for folkene i området, viste seg å komme 

langt ned på deres prioriteringsliste. Det de 

prioriterer på topp, er sikrere eie- og leieforhold, 

sier Daniel Kaddu. 

BYGGE NOE PENT… • – På de første rundene i 

området så vi mange åpne plasser, supplerer 

Ida Mosand. – Vi tenkte at vi kanskje kunne 

bidra med å bygge noe fint på dem. En lekeplass 

eller noe slikt. Men vi fant raskt ut at det 

dreide seg om hus som nylig var revet. Hundrevis 

av folk hadde blitt kastet på gata. Denne 

usikkerheten var hverdagen for de fleste. Og 

hvorfor skal de legge ned tid og penger i å forbedre 

lokalmiljøet, dersom de uansett risikerer 

å bli kastet ut neste dag? 

– Eiendomsforholdene er ofte uklare. 

Grunneiere som vil tjene store penger, velger 

ofte å selge til eiendomsutviklere som meier 

ned husene som står der, for å bygge noe nytt 

og mer innbringende, forklarer Kaddu. 

– Noen av oss fikk nesten juling da vi gikk 

omkring, fordi folk trodde vi var investorer 

som skulle kjøpe opp eiendom, forteller 

Mosand. 

For å gjøre en lang og kronglete historie 

kort: I samarbeid med en lokal organisasjon 

for slumboere og studenter fra Makere-universitetet 

ble NTNU-studentene involvert i to 

prosjekter, med fortetting og med utflytting 

til et nytt område. Målet for begge prosjektene 

var å gi folk tryggere boforhold. 

– Dette var beboernes egne løsninger. Vår 

rolle var å bidra med profesjonell kunnskap, 

sier Mosand. 

SAMHANDLING • Arbeidsmetodene studentene 

brukte, skiller seg fra dem Daniel Kaddu 

lærte da han studerte byplanlegging ved 

Makere-universitetet. 

– Den store forskjellen er samhandling med 

folk. Det er et vilkår for å finne kjerneproblemene. 

Metoden er tidkrevende, men gir også 

mye større sjanse for at planene faktisk blir 

satt ut i livet, sier Kaddu. Han skal tilbake til 

undervisningsjobb på Makere-universitetet i 

UTEN MÅL 

– Jeg spurte en gang ministeren for byutvikling 

i Uganda om hvordan de forbereder denne 

veksten. Det gjør de ikke, sier førsteamanuensis 

Hans Skotte. 

Kampala for å gi den innsikten videre. 

Samhandlingen må også skje med myndigheter 

og politikere, understreker han. Og 

myndighetene må akseptere og anerkjenne 

den uformelle sektoren. 

– Før jeg dro til Kisenyi, tenkte jeg på uformelle 

bosetninger som noe som må bort. Det 

synet er endret. Kisenyi er en by i byen, med 

sine egne sosiale nettverk og arbeidsplasser. 

60 prosent av arbeidsplassene i Kampala er i 

uformell sektor. Uten denne aktiviteten vil heller 

ikke den formelle økonomien fungere. Om 

vi river slummen, skaper vi bare mange nye 

problemer: Folk mister ikke bare bolig, men 

også arbeid og sosialt nettverk. En slik planlegging 

skaper tjuver før kvelden er omme. 

INNSIKT, KUNNSKAP, TILLIT • Hans Skotte 

var med som lærer. Eller, som han selv sier: 

Noen måtte jo ta den kjedelige jobben med 

organisering og pengesaker. Læringen sto 

studentene selv for. 

– De var selvdrevne, og lærte av egne beslutninger. 

For det er ikke nok med kunnskap, det 

er minst like viktig med innsikt, forståelse for 

hva som skjer, hvorfor og hvordan. Uten det er 

kunnskapen verdiløs, sier han. 

Skotte og noen av studentene var tilbake i 

Kisenyi i vår, for å åpne en utstilling som viste 

resultatene av arbeidet. Blant annet en fullskalamodell 

av en boligenhet for slumbeboere, 

tenkt bygd i fleretasjers kompleks. 

«Tilstelningen ble åpnet av boligministeren. 

Vi var på nasjonalt TV ved flere anledninger, 

var i pressen, både den engelskspråklige og 

den lugandaspråklige. Vi var i nasjonal og lokal 

radio. Stor stas,» skriver Skotte i en entusiastisk 

e-post fra Kampala. 

– Det fins nok av idealmodeller. Av velmente, 

men misforståtte, forsøk på å planlegge 

seg ut av problemene. Det vi gjorde, var å 

gå inn på nivået til dem som opplever boligproblemet 

og som samtidig bærer på løsningene. 

Men de klarer det ikke alene. De må 

støttes av offentlige boligstrategiske tiltak. 

Det var det vi prøvde å vise, utdyper han. 

– Løsningen ligger altså verken i bottom-up 

eller i top-down, sier Skotte, og beskriver det 

han kaller bottom-top-perspektivet: De på 

toppen må legge til rette for at de på bunnen 

kan bruke egne ressurser. Det krever tillit til 

myndighetene. 

– Uten en slik kopling og en slik tillit fortsetter 

bare tredemøllen med gode forslag fra 

TEMA: BYUTVIKLING ■ 

verdens utviklingshjelpere, mens ulikheten 

vokser, mistillit og korrupsjon fortsetter, slår 

han fast. 

BYGGE PÅ LOKAL STYRKE • Metodene som 

ble brukt i Katmandu, er etter hvert velprøvde. 

Studiet i byøkologi går tilbake til 1980-tallet. 

Hans Christie Bjønness, professor ved Institutt 

for byforming og planlegging, reiste sammen 

med to kolleger og seks studenter til Nepals 

hovedstad Katmandu for å studere de uformelle, 

ikke planlagte bosetningene. 

– Vi begynte tradisjonelt med formelle data. 

Ut fra dem fant vi blant annet at folk i slummen 

i Katmandu egentlig ikke skulle ha vann i 

springen i det hele tatt. I stedet for papirstudier 

gikk vi derfor ut og spurte folk hvordan 

de skaffet seg det vannet de trengte. Så kunne 

deres egne løsninger bli utgangspunkt for 

forbedringer. 

Samme tilnærming blir brukt på andre 

områder. 

– I stedet for å spørre hva som ikke fungerer, 

må vi ta utgangspunkt i hva de får til, og bygge 

på de lokale ressursene. Vi må ta utgangspunkt 

i deres styrke, ikke i deres svakhet, sier Bjønness. 

Det er blitt mange turer tilbake til Katmandu, 

etter hvert også til slummen i Delhi, 

sammen med norske og utenlandske studenter. 

Byøkologi ble i 1999 det første internasjonale 

masterprogrammet ved Fakultet for 

arkitektur og billedkunst. De fleste studentene 

kommer fra utviklingsland. 

Programmet samarbeider med Tribhuvanuniversitetet 

i Katmandu, Arkitekthøgskolen i 

Delhi og altså Makere-universitetet i Kampala. 

Universitetet i Tibet er også med i samarbeidet 

om et eget flerfaglig doktorgradsprogram, som 

blant annet også omfatter Institutt for vann og 

miljøteknikk ved NTNU og universitetet i 

Katmandu. 

– Dermed har vi også bidratt til sør-sørsamarbeid 

mellom Tibet og Nepal, sier 

Bjønness fornøyd. 

NTNU er partneruniversitet med UN- 

Habitat, som har som sentralt mål å fremme 

bærekraftig byutvikling. Det diskuteres også å 

gjøre bærekraftig byutvikling til et strategisk, 

tverrfaglig satsingsområde for NTNU. Der 

skulle det være nok å gripe fatt i, enten man 

steller med vann, transport, bygninger, helse, 

planlegging eller politikk. Og det er kanskje 

nettopp kombinasjonen av disse fagområdene 

som kan bidra til noen teknologiske og sosiale 

utviklingssprang. 

– Det handler om vår samfunnskontrakt 

som universitet. Og vårt moralske ansvar for 

å fremme en utvikling som skaper balanse 

sosialt, økonomisk, kulturelt og miljømessig, 

også med tanke på framtidige generasjoner, 

sier Bjønness. 

BÆREKRAFTIG – FOR ALLE • Og kanskje viktigst: 

En bærekraftig byutvikling må omfatte 

32 gemini • nr. 2 • juni 2012 gemini • nr. 2 • juni 2012 33 

Foto: Anne J. Bruland

Foto: Anna Skibevaag 

alle, ikke bare en velstående minoritet i velplanlagte, 

grønne oaser. Omgitt av synlige og 

usynlige murer, som stenger de andre ute. 

Optimisten vi møtte i starten, har helt 

rett: Opp gjennom historien har voksende 

byer vært synonymt med økonomisk aktivitet 

og vekst. Jo høyere grad av urbanisering, jo 

sterkere økonomi. Europa og USA har en 

urbaniseringsgrad på nærmere 90 prosent. 

Kina passerte vippepunktet på 50 prosent 

byboere i januar i år, og kommer trolig over 

70 prosent innen 2050. 

Det er til byene folk drar for å finne lykken, 

eller i det minste en jobb. Der møter de andre, 

de danner nettverk som gir grunnlag for nyskaping. 

Den gamle regelen om at økt urbanisering 

gir økonomisk framgang, gjelder fortsatt, 

konstaterer UN-Habitat i sin 2010/2011-rapport 

om tilstanden i verdens byer. Også i de fleste 

slumområdene har folk større inntekt, og konsumerer 

mer, enn i landsbyene de reiste fra. 

DE DELTE BYENE • Men på langt nær alle 

nyter godt av velstandsøkningen. UN-Habitat 

advarer mot en utvikling mot delte byer, der 

en stor del av befolkningen ikke får tilgang til 

grunnleggende tjenester som vann, helse, 

utdanning, bolig. 

Fra 2000 til 2010 er andelen som lever i 

slum, redusert fra 39 til 32 prosent. Over 200 

millioner mennesker har fått bedre hus, vann 

Foto: UPMC 

og sanitærforhold, de fleste i Kina og India, 

anslår rapporten. 

Problemet er at det er kommet langt flere 

nye til. Folketallet i byene har økt så mye at i 

absolutte tall er det blitt flere slumboere, selv 

om andelen er redusert. Uten langt kraftigere 

tiltak vil nærmere 900 millioner mennesker bo 

i slum i 2020, konstaterer UN-Habitat. 

FNs barnefond Unicef setter i sin 2012rapport 

søkelys på barn i byer. De har jevnt 

over bedre helse og bedre utdanningsmuligheter 

enn sine jevnaldrende på landsbygda, 

viser statistikken. Men gjennomsnittstallene 

kamuflerer forskjellene innad i byene. Der det 

finnes mer detaljerte data, avdekker de enorme 

forskjeller om barns sjanse til å overleve, om 

ernæring, helse, muligheter til utdanning og 

tilgang til andre tjenester. Det økende antallet 

barn som vokser opp i uformelle bosetninger, 

fratas tilgang på grunnleggende tjenester som 

de har rett til, skriver Unicef. 

Der byene på ukontrollert vis breier seg ut 

VERDENS YNGSTE HOVEDSTAD 

Et norsk arkitektteam deltar i UN-Habitats program i Juba, hovedstaden 

i det krigsherjede Sør-Sudan. Byen sprer seg ukontrollert, i 

områder uten infrastruktur, og uten at folk har lov til å bosette seg der. 

I samarbeid med lokale myndigheter har arkitektene utviklet planleggingsverktøy, 

og håper å få i stand et samarbeid mellom arkitektutdanningene 

i Juba, Oslo og Trondheim, Flyktninghjelpen og UNhabitat. 

Teamet består av Anna Skibevaag, Sigrid Vesaas og Sven E. 

Svendsen, som alle har en tidligere tilknytning til NTNU. 

LOKALE RESSURSER 

– I stedet for å spørre hva som ikke fungerer, må 

vi ta utgangspunkt i hva de får til, sier professor 

Hans Christie Bjønness, NTNU. 

over store områder, skjerpes den sosiale og 

geografiske oppsplittingen. Slik vill vekst i 

bredden er nå blitt et globalt problem, og er et 

symbol på delte byer, konstaterer UN-Habitat 

– Intern ulikhet er en betydelig årsak til 

mange defekter i de raskt voksende byene, når 

det gjelder både helse, sikkerhet, transport og 

annen infrastruktur, sier Hans Skotte. 

NØKKELEN: RETTIGHETER • Rettigheter, 

også for fattigfolk i slumbyene, er avgjørende 

for å bremse utviklingen mot viltvoksende, 

delte byer. Investeringer i grunnleggende infrastruktur 

er også et vilkår for at byenes vekst 

skal bidra til økonomisk framgang, fastslår 

Rolee Aranya. 

Hun er selv fra Delhi, men er nå førsteamanuensis 

ved Institutt for byforming og 

planlegging ved NTNU. 

Halvparten av Mumbais 15 millioner innbyggere 

lever i slum. Men de opptar bare fem 

prosent av landområdet. De blir lett oversett i 

byplanleggernes arealplaner. 

– Tradisjonell planlegging ovenfra-ned løser 

ikke problemene i uformell sektor. Der er kjerneproblemet 

landrettigheter. Nå blir altfor ofte 

slumboerne overlatt til seg selv. Det opprettholder 

og forsterker ulikhetene, sier hun. 

Bydelen Dharavi i Mumbai har Asias største 

slum. Her ble det satt i gang et prosjekt med å 

bygge høyhus for dem som bodde der, med 

offentlig-privat finansiering. 

– Men tilbudet var reelt bare for dem som i 

utgangspunktet eide hus. De mange som bare 

var leieboere, hadde verken råd eller rett til å 

flytte inn, forteller Aranya. 

FORMALISERE DET UFORMELLE • Skal en ha 

håp om å få styring med utviklingen, og gjøre 

hverdagen mer levelig for slumboerne, må 

myndighetene akseptere de uformelle bosetningene, 

få til en slags formalisering av 

uformelle, papirløse eiendomsformer. De 

må investere i sosiale institusjoner og infrastruktur 

som vann og sanitær. 

– Det finnes positive eksempler, som i 

Brasil. Offentlige investeringer og formelle rettigheter 

til innbyggere i favelaene betyr også at 

de tør investere i husene sine, sier Aranya. 

Curitiba sør i Brasil har investert offensivt 

i offentlig transport fra uformelle områder i 

utkanten til sentrum. Det bidro til å skape flere 

arbeidsplasser, fordi folk kom seg inn til byen, 

og samtidig reduserte CO 2 -utslipp. 

Også i Venezuela er det eksempler på at 

offentlige investeringer i fattige, uformelle 

bosetninger utløser lokale ressurser og 

aktiviteter som bidrar til bedre levekår for 

de som bor i slummen. 

– Vi får et slags partnerskap mellom 

myndigheter og beboere. Men alt er knyttet 

til rettigheter, sier Aranya. 

De rettighetene vil ikke slumboerne få 

gratis. De må erobres. Men her er det også 

ting på gang. I mange byer går slumboere selv 

sammen og organiserer løsninger. Det er også 

etablert et internasjonalt nettverk, Slum 

Dwellers International, som knytter sammen 

lokale organisasjoner for slumboere i 33 land 

i Afrika, Asia og Latin-Amerika. 

– Den tradisjonelle løsningen, å meie ned 

slumbyene med bulldoser, er ikke politisk 

mulig i samme grad som før. Dessuten er 

slumboerne mange, og kan dermed bli en 

politisk kraft. Mange partier i India konkurrerer 

om deres stemmer, sier Aranya. 

HELHETLIG PLANLEGGING • Samtidig er helhetlig 

byplanlegging helt nødvendig for å løse 

de langsiktige problemene den sterke urbaniseringen 

fører med seg, understreker professor 

Dag Kittang ved Institutt for byforming og 

planlegging. 

– Det er viktig med mobilisering av lokale 

ressurser, men det trenger ikke stå i motsetning 

til en helhetlig planlegging. For det er 

helt avgjørende at de raskt voksende byene får 

en struktur som også kan fungere på lang sikt. 

Det krever mer og bedre byplanlegging og 

sterkere institusjoner, sier han. 

Bærekraftig byplanlegging må legge opp 

tettere byer, med en fornuftig samordning av 

arealbruk, miljøvennlig transport og infrastrukturutvikling. 

En velfungerende utforming 

og struktur er også viktig for at de skal bidra til 

økonomisk vekst, sier Kittang. 

– Vi trenger mer kompakte byer, gjerne med 

mange sentre, supplerer Rolee Aranya. 

Blandingsbygging, uten klare skiller 

mellom næringsbygg og boliger, kan også 

bidra til å redusere transportbehovet. 

– I tradisjonell vestlig planlegging ble industrien 

skilt fra boligene fordi den forurenset. 

Mye av den moderne industrien er ikke slik, 

legger Aranya til. 

Fornuftig, helhetlig planlegging og arealbruk 

krever sterke institusjoner med gjennomføringskraft. 

Det har Kina. 

– Men kineserne er fortsatt for opphengt i et 

tradisjonelt vestlig planleggingsparadigme, 

med drabantbyer og bilbasert arealbruk. Det er 

allerede i ferd med å kollapse flere steder. Vi ser 

nesten ikke sykler i Beijing lenger. I stedet står 

bilene i endeløse køer, og kommer seg mye 

seinere fram enn syklene i sin tid gjorde, sier 

Dag Kittang. 

KLIMAFELLA • Den rekordraske urbaniseringen 

vil også få konsekvenser for klima- 

utviklingen. Storbyene i utviklingslandene har 

ofte høyere utslipp av klimagasser per person 

enn på landsbygda (mens det er omvendt i 

industriland). I tillegg kommer økte utslipp av 

klimagasser fra produksjon av materialer til 

nye bygninger og infrastruktur. Samtidig kan 

byenes raske vekst føre til at flere bosetter seg i 

sårbare områder og blir hardere rammet av 

klimaendringene. Feilslått politikk vil forsterke 

begge problemene. 

Daniel Müller er professor ved Institutt for 

vann- og miljøteknikk ved NTNU. Han er en av 

16 forskere som er engasjert til arbeidet med et 

eget kapittel om bosetting, infrastruktur og 

arealplanlegging i den neste hovedrapporten 

fra FNs klimapanel (IPCC), som skal legges 

fram i 2014. De 16 kapittelforfatterne skal gå 

gjennom og oppsummere all tilgjengelig 

forskningslitteratur på området. 

– Urbanisering er ikke dekket på denne 

måten i tidligere IPCC-rapporter. Nå blir det 

et eget kapittel om urbanisering både i delrapporten 

om utslippsreduksjoner og i den 

om klimatilpasning, sier Müller. 

Hans utgangspunkt er studier av materialog 

energiomsetninger i samfunnet, eller samfunnets 

metabolisme, som han kaller det. 

– Det blir litt misvisende å snakke om byer 

som bærekraftige systemer i seg selv. De er av- 

FRA NORD OG ØST TIL SØR OG VEST 


hengige av ressurser utenfra til sitt stoffskifte. 

De er dermed medansvarlige for utslippene fra 

produksjonen av varene og tjenestene de 

konsumerer, selv om utslippene skjer et helt 

annet sted. Skal byene gjøres mer bærekraftige, 

er det ikke nok at de reduserer sine 

egne utslipp, det viktigste er at de bidrar til 

totale utslippsreduksjoner, sier Müller. 

STÅL OG SEMENT • – Vi må analysere materialstrømmen 

for å forstå sammenhengen 

mellom ulike sektorer. Hvis ikke, risikerer vi 

at utslippskutt på ett område fører til økte utslipp 

et annet sted, sier Müller. 

Som eksempel bruker han stål og sement, 

de viktigste råvarene til bygninger og infrastruktur. 

Produksjon av dette står alene for 

over 40 prosent av utslippene fra all industri, 

og er like store som all urban transport. 

– Hvis vi for eksempel vil erstatte eksisterende 

bygninger med mer energieffektive, 

trengs mer stål og sement. De utslippene må 

også tas med i regnestykket, sier han. 

I tillegg er utvinningen av flere viktige 

metaller blitt dyrere og mer energikrevende, 

fordi metallgehalten i malmen jevnt over er 

lavere. Det krever mer energi å utvinne en 

gitt mengde jern, som igjen resulterer i økte 

CO 2 -utslipp. 

• I 1950 hadde verdens byer 700 millioner innbyggere, 53 prosent 

av dem i Europa og Nord-Amerika. 

• I 2010 bodde 3,5 milliarder i byer, halvparten av dem i Asia. 

• I 2050 vil verdens byer trolig ha 6,3 milliarder innbyggere, ifølge 

FN-estimater. 54 prosent av dem bor i asiatiske byer, 

20 prosent i afrikanske. Europas og Nord-Amerikas andel av 

verdens bybefolkning har sunket til 15 prosent. 


10% 

15% 

Afrika 

Asia 

Europa 

Latin-Amerika 

og Karibia 

Nord-Amerika 

Stillehavet 

1% 5% 

38% 

31% 

1950 

0,7 milliarder 

Kilde: UNDESA 

Bybefolkning gjennom 100 år, 

fordelt på verdensdeler. 

14% 

15% 

8% 

1% 

12% 

50% 

2010 

3,5 milliarder 

9% 

10% 

6% 

1% 

54% 

20% 

2050 (antatt) 

6,3 milliarder

Foto: photos.com 

HVA ER SLUM? 

UN-Habitat definerer slum som 

en husholdning som mangler 

en eller flere av følgende: 

• Tilgang til tilstrekkelig rent 

vann, uten at det koster 

uforholdsmessig mye tid å 

krefter å skaffe vannet. 

• Tilgang til sanitæranlegg, 

enten i form av private 

toaletter eller et offentlig 

toalett som deles av et 

rimelig antall mennesker. 

• Sikkerhet for eiendomseller 

leieforhold. Dokumentasjon 

som gir trygge boforhold, 

og beskytter mot 

utkasting. 

• Bolig av tilstrekkelig, permanent 

kvalitet, bygd på et sted 

som ikke er farlig for beboerne 

og beskytter mot regn, 

hete, kulde eller fuktighet. 

• Tilstrekkelig boareal. Ikke 

mer enn tre personer for 

hvert rom. 

– Industrilandene har muligheten til å 

resirkulere materialer som allerede er i bruk. 

I USA er det mer jern i bruk enn det er kjente 

jernreserver bakken. Mye av jernet er bundet 

i bygninger og infrastruktur som burde 

erstattes med nye. Her kan «geologene» drive 

prospektering. Framtidens gruver ligger over 

bakken, sier Müller. 

Industrilandenes byer har dermed store 

mengder CO 2 innbakt i infrastruktur reist 

gjennom de siste hundre årene. De har på 

en måte en solid CO 2 -bonus på lager. Resirkulering 

av skrapmetall krever mindre energi, 

og gir derfor lavere CO 2 -utslipp, enn metallproduksjon 

basert på malm. 

SPRENGER TOGRADERSMÅLET • Utviklingsland 

er i en mye vanskeligere situasjon. De må 

bygge seg opp fra grunnen, og er avhengige av 

primærressurser. Som blir stadig dyrere, krever 

mer energi å utvinne, og gir større CO 2 -utslipp. 

– Vi har forsøkt å beregne hvordan utviklingsland 

kan bygge opp en tilsvarende urban 

infrastruktur med minst mulig utslipp av 

klimagasser. Vi fant ut at urbaniseringen vi nå 

ser, er inkompatibel med målet om å begrense 

global oppvarming til to grader, sier Müller. 

Men utviklingslandene kan iallfall prøve 

å lære av våre feil, og gjøre ting smartere, 

mener han. 

– Vi trenger bysystemer som gir innbyggerne 

et brukbart tilbud, med mindre materialbruk 

og mindre utslipp. Vi forsøker for 

eksempel å beregne optimal tetthet for byer. 

Los Angeles ligger i den ene enden av skalaen. 

Den er spredt vidt utover, og trenger mye infrastruktur. 

Men bosetningen kan også bli for 

tett. Da må en opp i høyden, og det krever mer 

stål. Vi prøver å regne ut hva som er det ideelle, 

sier Müller. 

KOSTBAR TILPASNING • Men vi må altså 

regne med at temperaturen stiger. Dermed 

skjerpes behovet for klimatilpasning, særlig i 

utviklingslandene. Verden er nå en gang 

skrudd så urettferdig sammen at de som har 

bidratt minst til å skape klimaproblemene, 

samtidig er de som rammes hardest av klimaendringene. 

– Klimatilpasning vil ta mye ressurser. 

Samtidig må strategiene for tilpasning og 

utslippsreduksjoner samkjøres, for å hindre 

at tilpasningstiltak gir utslippsøkninger 

andre steder, sier Müller. 

Verdens største hjelpeorganisasjoner 

mener at klimaendringer og rask urbanisering 

vil spille en stadig større rolle i å forme 

humanitære kriser i åra som kommer, ifølge 

en spørreundersøkelse nyhetstjenesten 

AlertNet gjennomførte tidligere i år. De fleste 

organisasjonene understreker behovet for å 

satse mer på forebyggende tiltak, for å skape 

mer robuste og motstandsdyktige bosetninger. 

Én dollar til forebygging kan spare fire dollar i 

krisehjelp, anslår den internasjonale Røde 

Kors-føderasjonen. 

Problemet er å finansiere slike tiltak. For 

giverne er det mindre sexy å finansiere 

dreneringssystemer enn å dele ut matrasjoner 

til flomofre, som en av hjelpeorganisasjonene 

uttrykker det. 

KLIMAFLYKTNINGER TIL STORBYENE • I 2010 

og 2011 ble over 40 millioner mennesker i Asia 

fordrevet på grunn av ekstremvær, skriver Den 

asiatiske utviklingsbanken ADB i en rapport 

som ble lagt fram i mars. Rapporten ser på 

forholdet mellom ventede klimaendringer og 

migrasjon. 

Det er til megabyene klimaflyktningene 

drar. Og de fleste av Asias megabyer er allerede 

svært sårbare for klimaendringer, konstaterer 

ADB. Blant dem er byer som Guangzhou, 

Seoul, Dhaka, Kolkata, Mumbai, Bangkok, 

Ho Chi Minh-byen, Manila og Jakarta. Jakarta 

har et tilleggsproblem: Byen synker ti ganger 

raskere enn Javahavet stiger. Årsakene er økt 

uttapping av grunnvann til en voksende befolkning, 

samt større bygningsmasse. Tyngden 

fra de nye skyskraperne presser grunnen ned. 

Urbane flommer er et alvorlig og økende 

problem for raskt voksende storbyer i utviklingsland, 

mener ADB, som i februar la fram 

en egen guidebok for flomforebygging. Den 

omfatter både fysiske tiltak, som drenering og 

grønne områder, arealplanlegging og systemer 

for tidlig varsling av skadeflom. 

– Urban ekspansjon skaper ofte fattige 

nabolag som mangler nødvendig infrastruktur, 

og dermed blir mer sårbare for 

flom, sa bankens visepresident Pamela Cox da 

guideboka ble presentert. 

– Men rask urbanisering betyr også at vi har 

muligheten til å gjøre ting riktig fra starten av, 

og få til en bærekraftig byutvikling som sparer 

liv og penger, la hun til. 

SÅRBARE BOSETNINGER • Vi skal tilbake 

til Kampala. Ugandas hovedstad ligger ved 

bredden av Victoriasjøen. Havnivåstigning er 

dermed ingen akutt fare. Flomskadene i byen 

har likevel økt de siste årene. Årsaken er først 

og fremst flere innbyggere i sårbare, uformelle 

bosetninger, sier Musa Timbitwire. 

Han underviser i arkitektur og planlegging 

ved Makere-universitetet i Kampala, og deltar 

nå på masterprogrammet i byøkologi ved 

NTNU. Tema for masteroppgaven hadde 

han klart alt før han begynte: Sårbarhet og 

tilpasning til klimaendringer i Kampala. 

– Kampala ligger på sju høyder. Jorda er 

privateid – og dyr. De som kommer til byen, 

havner i de lavtliggende, flomutsatte områdene 

mellom høydene. De burde ikke bo der, 

men har ikke råd til annet, sier Timbitwire. 

Den store tilstrømmingen av folk får 

eksisterende infrastruktur til å bryte sammen. 

Dreneringsgrøfter overbygges eller fylles 

med søppel og blokkeres. Veier vaskes vekk. 

Og sårbarheten øker. I februar omkom åtte 

mennesker etter bare to dager med kraftig 

regn. Kombinasjonen av flere folk i utsatte 

områder og kraftigere nedbør er dødelig. 

– Sårbarheten gjelder på alle områder: 

husene, levebrødet, infrastrukturen, helsa. 

Myndighetene ser på disse områdene som lite 

verdifulle, og vil nødig bruke penger på å fikse 

det som går i stykker, sier Timbitwire. 

Men folk fortsetter å strømme til byen, og 

slår seg ned i sårbare områder fordi de ikke har 

annet valg. Folk som jobber på det uformelle 

markedet i sentrum, er avhengige av å bo i 

gangavstand, ellers vil halvparten av inntektene 

gå med til transport. Derfor klumper 

de seg sammen i de sentrale bosetningene, 

kanskje ved å bygge et skur på tvers av ei 

dreneringsgrøft. 

Rike land har lovet å gi bistand til klimatilpasning. 

Men arbeidet med å skape mer 

robuste, motstandsdyktige samfunn må 

uansett starte på grasrota, mener Timbitwire. 

– Vi trenger handling både lokalt, nasjonalt 

og internasjonalt. Men vi må ta utgangspunkt i 

lokalsamfunnets egne ressurser og ideer. Noen 

av tiltakene kan være helt lokale. For eksempel 

å få folk til å kompostere fruktskall og grønnsakrester, 

i stedet for å hive det i dreneringsgrøfta. 

Eller det nasjonale nivået må inn. Et 

pantesystem for plastflasker vil også bidra til å 

redusere problemet med at dreneringsgrøfter 

blir blokkert av søppel, sier Timbitwire. 

For tilstanden til ei dreneringsgrøft kan bety 

liv eller død neste gang det styrtregner i Kampala. 

«DO NO HARM!» • Tilbake til spørsmålet vi 

startet med: Kan veksten planlegges? 

Le Corbusier er død. Det er også visjonen 

om de gjennomplanlagte byene, storbyene 

som velsmurte maskiner. Megabyene lever sitt 

eget liv, de kan ikke styres gjennom skrivebordsplaner 

tredd ned over hodet på folk. 

Planleggere kan ikke snu opp ned på byutviklingen. 

Men de kan kanskje påvirke 

retningen og farten. 

– Bærekraftig planlegging handler om å 

legge til rette for at folk skal kunne skape seg 

et bedre liv, bygget på egne ressurser. På en 

måte som ikke ødelegger for andre, fødte eller 

ufødte, oppsummerer professor Hans Bjønnes. 

– Vi planleggere kan bidra med kunnskap og 

forståelse om byenes mangfoldighet og dynamikk. 

Det må vi gjøre sammen med dem planleggingen 

er til for. Vi må begynne et sted. Alle 

problemer kan ikke løses på én gang. Målet er å 

skape utvikling sammen med dem som 

trenger det mest, sier Bjønnes. 

«Glem aldri hvem vi planlegger for,» står det 

på ett av lysarkene han bruker i en forelesning 

om byøkologi. Han har også en annen sterk 

appell, gjentatt på flere lysark. Den er en av 

akuttmedisinens grunnregler, og lyder: 

«DO NO HARM!» ■ 

SÅRBARE FOR FLOM 


• Klimaendringer kan drive 200 millioner mennesker på flukt 

innen 2050. 

• I kystbyer i Nord-Afrika vil en temperaturøkning på én til to 

grader utsette 6–25 millioner mennesker for økt flomfare. 

• Innen 2070 vil de aller fleste av de mest flomutsatte byene ligge 

i utviklingsland, særlig i Kina, India og Thailand. 

• I dag lever 40 millioner mennesker i områder som oversvømmes 

ved såkalt hundreårsflom. Innen 2070 vil antallet øke 

til 150 millioner. 


Foto: Hans Skotte

Illustrasjon: Line Halsnes 

■ I STARTGROPA 

38 

BETRE ASFALTBLANDINGAR 

DOKTORGRADSPROSJEKT: «Durability of asphalt pavements». 

Eit samarbeid mellom Avinor, Statens vegvesen, 

SINTEF Byggforsk og NTNUs Institutt for bygg, anlegg og 

transport, faggruppe Veg og transport. Går frå 2011 til 2014. 

VEGLEIARAR: Professor Inge Hoff (NTNU) og forskar Carl 

Thodesen (SINTEF Byggforsk). 


Doktorgradsstipendiat Sara Anastasio 

fortel til journalist Lisa Olstad: 

Eg kjem frå Italia. Der har dei ikkje store 

problem med vegdekka sine. Asfalten ligg der 

like fin, år etter år. Slik er det ikkje i Noreg, 

som alle veit. Her kan asfalten bli femti 

gradar varm om sommaren og førti gradar 

kald om vinteren. Og endå større klimatiske 

påkjenningar kan vi vente oss i framtida, med 

store nedbørsmengder. Korleis skal vi få til 

asfaltblandingar som toler alt dette – og 

samstundes slitasjen frå trafikken? 

Svaret er at det veit vi ikkje. Men det er dette 

eg arbeider med: Eg prøver å finne ut kva 

for asfaltblandingar som er best under ulike 

klimatiske tilhøve, og korleis eit asfaltdekke 

kan få lengst muleg levetid. Kva toler det av 

regn, is, kulde og varme? Vi snakkar ikkje berre 

om vegar og fortau, men også om andre 

trafikkanlegg, til dømes rullebanar på flyplassar. 

Du kan vel kalle meg ein asfaltkokk. Eg står 

i eit laboratorium og blandar asfalt i store 

gryter. Eg er verdas verste sjåfør og trivst ikkje 

på vegen. Men på lab’en er det kjekt å vere. 

Fabrikklaga asfalt består grovt sagt av 

pukk eller småstein som haldast saman av 

bitumen, eit produkt etter destillasjon av 

råolje. Men all asfalt er ikkje lik. Steinane kan 

vere av ulike typar og ha ulik form, storleik, 

tettheit eller motstandskraft. Stivheit og 

andre eigenskapar i bitumen er avhengig av 

Eg kjem neppe til å finne 

den perfekte oppskrifta 

for norske tilhøve. 

Asfalt 

for tøffare tider 

temperatur. Blandingstilhøvet mellom dei to 

komponentane kan òg varierast. 

Så eg blandar – helst nokre kilo i slengen 

– etter ulike oppskrifter. Litt mindre av det 

eine, litt meir av det andre. Då får eg ulike 

blandingar som gir asfalt med ulike eigenskapar. 

Sidan testar eg blandingane. 

No for tida er det fire ulike blandingar eg 

arbeider med. Eg har ein test som måler kor 

mykje asfalten toler av vekt, om han vert 

samanpressa og deformert når tunge kjørety 

rullar over. Ein annan test måler slitasjen ved 

bruk av piggdekk. I ein tredje test set eg asfalten 

under press: Eg legg vekt på han heilt til han 

sprekk, og så finn eg ut kva for ein komponent i 

blandinga som først ryk. I dei to siste testane eg 

nemnde, brukar eg òg ulike temperaturar. Det er 

slik at ved sterk kulde brekk eit asfaltlag lett. Er 

det svært varmt ute, vert asfalten lett deformert. 

Prosjektet mitt starta i august i fjor, og hittil 

har eg berre testa på lab’en. No i sommar skal 

eg teste utandørs også. 

Det er ikkje så mange som forskar på akkurat 

dette i Noreg. Men no skal eg samarbeide 

med folk i Avinor og i Statens vegvesen, det 

gler eg meg til. 

Eg kjem neppe til å finne den perfekte 

oppskrifta for norske tilhøve. Men eg skal 

finne ut mykje meir om kva for faktorar som 

påverkar kva slags blanding, og då trur eg vi 

òg finn metodar for å gjere blandingane betre 

enn dei er no. ■ 


■ KIKKHULLET 

Før fjellet går i fjorden 

Åknes på Sunnmøre 

er verdas kanskje mest 

gjennomgranska fjell. 

Det er livsviktig forsking 

– bokstaveleg talt. 

GEOLOGI BERGTEKNIKK • FJELLSKRED 

TEKST: Lisa Olstad 

ILLUSTRASJON: nyhetsgrafikk.no 

KJELDE: Bjørn Nilsen, Inst. for geologi og bergteknikk, NTNU 

Åknes er eit vakkert fjell i Sunnylvsfjorden, 

midt mellom tettstadene Hellesylt og 

Stranda. Men inni berget bur eit troll: eit system 

av djupe sprekkar som sakte, men sikkert 

vert større år for år. Den største kallast Åknesremna. 

Han er om lag 600 meter lang og slynger 

seg nedover frå eit punkt 900 meter over 

fjorden. Åknesremna utvidar seg med ca. tre 

centimeter i året. Men også andre delar av 

fjellet er i bevegelse. 

Vi snakkar om i verste fall 50–60 millionar 

kubikkmeter ustabil masse. Dersom alt dette 

dundrar i fjorden på ein gong, får vi ein tsunami 

som tek strake vegen inn til Hellesylt på berre 

fem minutt, med ei høgd på 85 meter. Etter ti 

minutt har han nådd turistperla Geiranger. Den 

andre vegen, utover fjorden, er det seks minutt 

til industriplassen Stranda. Tsunamien vil totalrasere 

store delar av dei små samfunna langs 

fjorden og gjere skade heilt ut til kysten. 

Det er ikkje spørsmål om viss, men om når. 

Det kan gå femti år – eller fem hundre. Det 

beste ein kan håpe på, er at skredet kjem i 

fleire mindre vendingar. Og det einaste ein 

kan gjere, er å syte for at folk vert varsla og 

evakuert i tide. 

Sidan 2005 har forskarar frå ei rekke fagfelt 

arbeidd med Åknes. Dei har målt, undersøkt, 

analysert, berekna, modellert og simulert – alt 

for å komme katastrofen i forkjøpet. Dei kjem 

frå Norges Geotekniske Institutt (NGI), Norges 

geologiske undersøkelse (NGU), NTNU, SINTEF, 

Universitetet i Oslo og forskingsinstituttet 

Norsar, og frå utanlandske universitet. 

Ved SINTEFs bølgjelaboratorium har dei 

laga ein fysisk modell for å finne ut korleis 

tsunamien vil oppføre seg inn- og utover 

fjorden. Grunnlaget er stabilitetsberekningar 

frå NTNU og flodbølgjeberekningar frå NGI. 

Det er Åknes/Tafjord Beredskap på Stranda 

som no har ansvaret for den døgnkontinuerlege 

overvakinga. Dei nyttar avanserte, trådlause 

overvakingssystem som gjer det muleg å varsle 

raset fleire dagar, kanskje veker, før det går. 

40 

Åknes 

Åknes er ikkje det einaste norske fjellet som før eller 

seinare vil falle i fjord. Men raset her reknast som det 

største og verste vi har i vente. Utstyret som er plassert 

her, på nærare 100 målepunkt, sender informasjonen 

trådlaust til overvakingssenteret, døgnet rundt. 

Området som 

kan skli ut 


Den største sprekken utvidar 

seg med 2-3 cm kvart år. 

FJORDBOTNEN: Ved hjelp av seismiske 

målingar frå båt har NGU kartlagd fjordbotnen 

og avdekka at indre Storfjorden er det 

mest aktive fjellskredområdet i Noreg. Etter 

siste istid har det her gått om lag 70 skred på 

meir enn ein halv million kubikkmeter. 

BOREHOL: 

Sju inntil 200 meter djupe hol 

er bora inn i fjellsida. Gjennom 

dei finn forskarane glideflater, 

måler grunnvassnivå og vasstrykk, 

og sett inn instrument som 

registrerer bevegelse i fjellet. 

VATN: Målingar i djupe 

borehol syner at når 

vasstanden i hola stig, så 

beveger fjellet seg meir. 

Blir vasstrykket stort nok, 

kan fjellet gi etter og skli 

ut. Forskarar vurderer 

drenering av fjellsida. 

Glideflate 

VERKTYKASSA: 

Ekstensometer: Strekkstag 

som står fast over sprekkar og 

registrerar endringar. 

Presisjons-GPS: Montert ulike 

stader, måler endringar i 

koordinatane via satellitt. 

Tiltmeter: Måler endringar i 

overflata og retninga på ein 

sprekk. 

Totalstasjon: Laserstråler 

siktar inn mot reflektorar og 

registrerer bevegelse og 

retning på fjellet. 

GLIDEFLATER: Dette er flater 

inne i berget, som avgrensar det 

ustabile fjellpartiet frå fast fjell. Ein 

må kjenne forma og posisjonen til 

desse for å berekne stabilitet – og 

volumet av den ustabile fjellmassen. 

Akselerometer: Varslar 

mikroseismiske hendingar, 

«høyrer» knepp og lydar. 

Videokamera: Sender 

kontinuerlege bilete ned til 

bygda. 

Meteorologisk stasjon: 

Varslar nedbør og 

temperaturar. 

Bakkeradar: Ein radar 

plassert tvers over fjorden, 

skannar heile fjellsida og 

«ser» bevegelsar som 

oppstår. 

BAKKERADAR 


■ NYTT OM NYTT 

NYE BØKER 

Avslører gjøken 

Arne Moksnes, Eivin Røskaft 

og Bård Gunnar Stokke: 

Gjøkens forunderlige verden. 

Historien om gjøken og vitenskapen. 

Tapir Akademisk Forlag 

42 

Denne boka inneholder nye 

avsløringer om gjøkens hemmeligheter. 

Forfatterne gir en grundig og underholdende framstilling 

av samspillet mellom gjøken og de artene 

som må leve med konsekvensene av dens forplantningsatferd. 

Vi får et fascinerende innblikk i det 

evige «våpenkappløpet» mellom gjøken og dens mange 

vertsarter, med ulike narrespillsstrategier i virksomhet. 

Boka er rikt illustrert med fargebilder og kan leses 

med utbytte av både leg og lærd. Forfatterne er alle 

tilknyttet Institutt for biologi ved NTNU. 

Bygdeturisme 

Magnar Forbord, Gunn-Turid Kvam 

og Martin Rønningen (red.): 

Turisme i distriktene 

Tapir Akademisk Forlag 

Her undersøker bygdeforskere ved 

NTNU en rekke sider ved turisme i 

distriktene. De gir svar på noen 

sentrale spørsmål: Hvor stor er omsetningen i 

den distriktsbaserte turismen? Hva gjør turistene 

tilfreds med et reisemål? Kan bygdeturismen være 

innovativ? Hvilket forhold har reisende til lokal mat? 

Finnes det noen suksessoppskrift for utvikling av 

vinterturisme? Turisme i distriktene retter seg mot alle 

som lever eller berøres av turisme. 

Asylsøkere på vent 

Marko Valenta og Berit Berg (red.): 

Asylsøker. I velferdsstatens venterom. 

Universitetsforlaget 

Asylsøkere i Norge opplever at 

framtiden deres ligger i hendene 

på myndighetene. De befinner seg 

på mange måter i «velferdsstatens 

venterom». Boka gir innsikt i hvilke utfordringer 

som ligger der, både på system- og på individnivå, 

når det gjelder identifisering, mottak og retur av 

asylsøkere. Den belyser situasjonen for asylsøkere 

som nettopp har kommet, tiden de tilbringer på mottak, 

avviste asylsøkeres kamp mot uttransportering, deres 

liv utenfor mottakssystemet, og hva som skjer ved retur 

til hjemlandet. Forfatterne analyserer også utviklingstrekk, 

trender og oppgaveløsing i asylpolitikken. 

Redaktørene er ansatt ved NTNU Samfunnsforskning. 

Klassisk på vinyl 

Trondheimsolistene: 

Souvenir part 1 /plateselskapet 2L 

Trondheimsolistenes siste utgivelse er 

på formatet LP/vinyl og inneholder musikk av Tchaikovsky 

og Carl Nielsen. Den er spilt inn i Selbu kirke 

hvor kammerorkesteret var plassert ukonvensjonelt 

under innspillingen. Alle fikk strykere med andre 

stemmer ved sin side. Souvenir er kun tilgjengelig på 

vinyl, blu-ray og høyoppløselig streaming/nedlasting, 

og bildet på LP-coveret er malt av Håkon Gullvåg. 

Mens Gemini er i trykken, blir Souvenir part 2 sluppet. 

Ettårig utdanning i kirkemusikk 

Fra høsten blir det mulig å ta ettårig studium i kirkemusikk ved NTNU. Studiet er beregnet på 

kandidater som har avsluttet musikerutdanning med annet hovedinstrument enn orgel, eller 

studenter som ønsker å integrere en kirkemusikalsk komponent i sin utøvende utdanning. 

Foto: Morguefile 

Mer effektiv CO2-fangst 

CO 2-fangst fra kraftverk basert på fossilt brensel er energikrevende og kostbart, 

enten det gjøres ved å fjerne karbon før forbrenningsprosessen, eller ved å skille 

ut CO 2 etter forbrenningsprosessen. Derfor har forskere jobbet for å utvikle andre 

metoder. En av disse er Chemical Looping Combustion (CLC). I denne prosessen 

benyttes et metalloksid som sirkulerer mellom to reaktorer. I den ene reaktoren 

tilføres luft, og metallet vil ta opp oksygen fra lufta, mens i den andre tilføres 

brenselet. Her vil oksygenet forbrukes i en reduksjonsprosess, og det dannes 

CO 2 og vanndamp. Man får da to eksosstrømmer som kan benyttes til energi 

produksjon: nitrogen fra den ene reaktoren og CO 2 og vanndamp fra den andre. 

Vanndampen kan enkelt kondenseres ut. Resten er så å si rein CO 2. Marie Bysveen 

(bildet) ved SINTEF Energi AS tror prosessen har potensial for å bli mer energieffektiv 

enn dagens røykgassrensing. 


Tvang oppfattes ulikt 

Det er et stort sprik i forståelsen av tvangsbruk 

innenfor psykisk helsevern: Mens de 

som er utsatt for tvang, oppfatter bruken 

som krenkende og urettmessig, mener 

de ansatte at den er nødvendig – fordi de 

mangler alternativer. Dette kommer fram i 

rapporten «Som natt og dag», utført av 

SINTEF og Arbeidsforskningsinstituttet. 

Det er spesielt fem områder hvor meningsforskjellene 

rundt tvangsbruk er tydelige: 

ulikt syn på tvang, på psykiske lidelser, 

vesentlige forskjeller i menneskesyn og 

«bilder» av pasienten, ulikt syn på relasjonen 

mellom behandler og pasient, og til slutt ulikt 

syn på såkalt brukermedvirkning og synet 

på om pasienten faktisk har 

innsikt i sin egen lidelse. 

Foto: Harald DAnielsen/SINTEF Energi 

Faksimile: Donald Duck 

Balchen 

blir 

halehelt 

Flyselskapet 

Norwegian skal 

ha flere berømte 

nordmenn på flyhalene sine, og 

utlyste derfor i vår til landsdelkonkurranse 

og folkeavstemning. 

En kvart million nordmenn har 

stemt fram sine favoritter, og i 

Trondheimsregionen fikk Jens Glad 

Balchen flest stemmer. Balchen 

(1926 – 2009) var professor på 

NTH/NTNU i faget reguleringsteknikk 

fra 1962, og regnes som den 

tekniske kybernetikkens far i Norge. 

Petter Smart-maskin 

Gourmetmat 

trenger hjelp 

Det er lettere å få distribuert trøndersk nisjemat 

til Europa enn til Trondheimsbutikker og 

-restauranter. Midt-Norge har mange små og 

mellomstore produsenter som lager alt fra pyntebær 

til eksklusive lakseprodukt. Dette er eksklusive 

varer. Problemet er marked og salg. 

Med fem millioner kroner fra Regionalt 

forskningsfond Midt-Norge skal en kjernegruppe 

fra SINTEF, Norsk senter for bygdeforskning, 

Trøndelag Forskning og Utvikling, Høgskolen i 

Nord-Trøndelag, NTNU og OI! trøndersk mat 

og drikke, jobbe med saken i prosjektet LogiMat. 

Tanken er å utvikle kompetanse og løsninger 

for logistikk, marked og vekst, og et nettverk 

mellom aktørene. 

I en Donald-utgave fra 1996 har Petter Smart funnet opp en supermaskin som sorterer billig skrap 

og metall ut gjennom ett rør – mens gull og klingende mynt kommer ut det andre. Nå forsøker 

forskerne det samme. I over ti år har forskere på SINTEF Materialer og kjemi arbeidet med å 

utvikle en maskin der flytende, urent aluminium skal kunne helles inn fra toppen, gjennomgå en 

renseprosess og så komme ut igjen to veier: som rent, smeltet aluminium og som forurenset 

aluminium. I mai kjørtes testen, og forskerne vil ha resultatet klart i løpet av juni. 

NYTT OM NYTT ■ 

Inspirert av naturen 

KUNSTAKADEMIET VED NTNU: Ingunn Ystad 

liker maleri fordi det kommuniserer gjennom 

stofflighet, form og farge. Selv om hun ofte 

arbeider med andre teknikker som collage, 

tegning og skulptur, kommer det maleriske 

ofte til utrykk. Hennes bildespråk er inspirert 

av organiske former fra naturen. Hun synes det 

er interessant å ta utgangspunkt i former som 

ikke er menneskeskapte og som eksisterer i 

naturens råmateriale. Utgangspunktet forvandler 

eller manipulerer hun – og setter noe i system 

som så lever sitt eget liv. Det som var utgangspunktet, 

er ikke lenger tydelig, men er med på å 

forme en struktur eller en gåte, en mystikk. 

Hun gir ingen svar i sine arbeider, de er mer som 

antydninger til en underliggende energi. 

Ystad avsluttet nylig sin femårige utdanning med 

en eksamensutstilling på Gråmølna, Trondheim 

Kunstmuseum. 

Se flere av Ystads arbeider på: ingunnystad.com/ 


Foto: Sagamat

Foto: SINTEF Byggforsk 

n NOTISER 

Bygg 

Stadig flere 

passivhus i Norge 

• – Interessen for passivhus har 

eksplodert det siste året, sier 

seniorforsker Tor Helge Dokka 

i SINTEF Byggforsk. – Hittil har 

denne typen boliger vært for de 

spesielt interesserte. Nå begynner 

også andre å etterspørre 

passivhus. Dokka mener at 

økonomi er en drivkraft for den 

økende interessen. Men at det 

også handler om en trend. 

Å velge passivhus er å foreta 

seg noe miljømessig som monner, 

uten av det koster altfor 

mye. Det er først og fremst 

byggebransjen selv som ønsker 

å gå foran og utvikle mer miljøvennlige 

løsninger. En annen 

viktig drivkraft er kommunene 

Sandnes, Stavanger, Bergen 

og Trondheim, som går foran 

og satser på store passivbyggprosjekter. 

Samunn 

Ekstrem kontroll 

• Mer enn 300 barn i Norge 

lever i fare for tvangsekteskap, 

eller under ekstrem kontroll. 

De fleste av dem er jenter. 

Noen av dem etterlates til slutt 

i utlandet for tvangsekteskap, 

mens andre får hjelp av skole, 

politi og barnevern. 

Forskere fra NTNU Samfunns- 

forskning har snakket med ni 

ungdommer som lever i foreldrenes 

fengsel – ofte av hensyn 

til familiens ære. De overvåkes 

døgnet rundt etter at de kommer 

i puberteten. Det begynner 

ofte med en vanlig, streng oppdragelse 

og ender opp med en 

ekstrem kontroll som inneholder 

psykisk og fysisk vold. 

Forskningsrapporten slår 

fast at landets lærere og barnevernsarbeidere 

har for lite 

kunnskap. Hele 82 prosent av 

barnevernsarbeiderne og 56 

prosent av skoleansatte ønsker 

mer kunnskap om ekstrem 

kontroll og tvangsekteskap. 

marin 

Samler info 

om båten 

• Loggesystem på skip skal gi 

skipper og fartøysdesignere 

bedre beslutningsstøtte og forskere 

bedre data. Første versjon 

av systemet er nå installert på 

båten Prestfjord og skal samle 

inn data fra båten til bedre ana- 

lyse og beslutningstøtte om bord. 

I Improvedo-prosjektet, som 

ledes av SINTEF Fiskeri og havbruk, 

har det blitt utviklet en løsning 

for å logge og akkumulere 

operasjonelle data fra fartøy. 

Prosjektet har installert 

utstyr for å måle moment på 

propellaksling og fartøyets 

bevegelser (MRU). I tillegg har 

målingene fra en rekke av fartøyets 

egne sensorer blitt gjort 

tilgjengelige. Til sammen blir 

omtrent 300 målinger logget. 

SamferdSel 

Jernbanestudium 

Foto: Wikipedia 

• På oppfordring fra Jernbaneverket 

har NTNU etablert et 

eget masterstudium i jernbane- 

teknikk. Studiet har tre spesialiseringer 

– elektro, signal 

og bane/trafikk – og er spesielt 

rettet inn mot folk som allerede 

arbeider i sektoren. 

For Jernbaneverket er målet 

å få tilført kvalifisert kompetanse. 

Verket sponser derfor et 

professorat til det nye masterstudiet. 

De første studentene 

begynner til høsten. 

energi 

Bistår kraftkjemper 

• SINTEF Energi har signert 

nye, langsiktige rammeavtaler 

om forskning innen elkraftteknologi 

med Nexans Norway AS 

og Siemens AS, Olje- og gassdivisjonen. 

Nexans og Siemens er begge 

internasjonalt ledende aktører 

innen sine områder; Nexans 

som leverandør av kabelteknologi 

og Siemens med økt fokus 

på løsninger for undervanns 

kraftforsyning til olje- og gassindustrien. 

energi 

Energistrategisk 

tenketank 

• Sammen med Olje- og energidepartementet 

ønsker NTNU 

og SINTEF å opprette en tenketank 

for å diskutere viktige, 

energistrategiske spørsmål. 

De to institusjonene vil med 

dette styrke lagspillet i det 

norske «energilaget». Tanken 

er å fokusere på dagens betydelige 

forskningsinnsats og de nye 

mulighetene den fører med seg. 

fiSk 

Gigantanlegg 

til havs 

• Med fallende laksepriser vil 

det kreves mer effektiv produksjon 

og mer effektive lokaliteter. 

Framtidens lakseoppdrett kan 

derfor måtte skje i gigantanlegg 

lokalisert på områder med god 

utskifting av sjø og beskyttet 

mot vær og vind, tror forskere. 

Et anlegg som produserer 

30 000 tonn laks kan f.eks. bestå 

av 30 merder, med dagens 

begrensning på 1000 tonn i 

merdene. Knut Torsethaugen i 

SINTEF Fiskeri og havbruk 

mener dette betyr at næringen 

må ut i mer utsatte områder. 

Besparelsene vil da knytte 

seg til fôrbruk, og at laksen vil 

trenge mindre tid i sjøen. Men 

dette må avveies mot økt risiko 

for sykdom og rømming. Ved 

sykdom vil hele anlegget legges 

brakk, noe som vil innebære 

store økonomiske tap. 

Forskere utreder nå en 

lokalisering på Froan i Sør- 

Trøndelag for å få fram hvilke 

utfordringer man står overfor. 

forSkningSevaluering 

Toppkarakter 

til matte og IKT 

• Tre forskergrupper ved Institutt 

for matematiske fag, NTNU, 

får toppkarakteren 5 av et internasjonalt 

panel som på oppdrag 

fra Forskningsrådet har evaluert 

norske matematikkmiljøer. 

De tre gruppene er Algebra, 

Statistikk og Differensiallikninger 

og numerisk analyse. 

Et annet internasjonalt panel 

har evaluert norsk IKT-forskning. 

Her fikk tre av 53 forskningsgrupper 

toppkarakteren 5. Den 

ene av disse er NTNUs forsk- 

ningsgruppe for reguleringstek- 

nikk. Karakteren er delvis satt 

på grunn av en svært høy publiseringsfrekvens 

– «excellent 

from an international perspective», 

som det het i rapporten. 

fiSk 

Flytetrål 

som selekterer 

• På slutten av 1970-tallet ble 

flytetrål forbudt i norsk sone 

fordi denne tråltypen bidro til å 

høste for mye småtorsk, slik at 

bestanden ble kraftig redusert. 

I fjor utviklet og testet SINTEF 

Fiskeri og havbruk nye løsninger 

for at fisk kan selekteres 

Foto: Photos.com 

etter størrelse i flytetrål, og 

forsøksfiske viser at redskapet 

nå kan anvendes med minst like 

gode resultater som med tradisjonell 

bunntrål. Dette betyr 

at fiskeriet blir svært effektivt 

med tanke på energiforbruk og 

fangstevne. Dersom kontrollmyndighetene 

gir grønt lys for 

teknologien, kan flytetrål igjen 

tillates til nytte for både fisk, 

fiskere og miljø. 

medieSoSiologi 

Politisk ekspertspråk 

forvirrer 

• Mange sliter med å forstå 

politisk journalistikk. Ekspertkommentatorene, 

som helst 

skal «oversette» det vanskelige 

politikerspråket, gjør det enda 

vanskeligere. Dermed bidrar de 

til å minske nyhetsforståelsen 

ytterligere. 

Det viser en undersøkelse 

utført av professor i mediesosio- 

logi ved NTNU, Toril Aalberg, 

og masterstudent Eva-Therese 

Grøttum. De har analysert bruk 

av eksperter som kilder i politiske 

nyhetsinnslag i valgkampen 

foran stortingsvalget i 2009, 

og fant en rekke kompliserte 

begreper og metaforer som ikke 

ble forklart. Svært mange av 

medieinnslagene forutsatte at 

leseren/lytteren/seeren hadde 

mye forkunnskap om politikk. 


Foto: SINTEF Energi 

energi 

Tøff kabelsjekk 

• Bevegelige kabler fra vindmøller 

offshore må være 

dynamiske idet de vil henge 

fritt fra plattformen og ned til 

havbunnen – og de må tåle 

15 millioner gangers bevegelse 

over 20–30 år. 

Derfor kjører SINTEF Energi 

et kompetanseprosjekt der en 

håndfull forskere, en rekke 

industripartnere og doktorgrads- 

studenter fra NTNU jobber med 

å teste høyspennings isolasjons- 

materiale og de elektriske egen- 

skapene i kablene. I en testrigg 

blir kablene påført to millioner 

bevegelser for å se om de vil 

klare jobben i framtiden. 

miljø 

Oljevern i 

arktiske forhold 

• SINTEF har nylig avsluttet et 

forskningsprosjekt som ser på 

håndtering av oljeutslipp under 

arktiske forhold. Fullskalaforsøk 

viser at brenning og bruk av 

dispergeringsmidler er metodene 

som fungerer best i felt. 

Dispergeringsmidler er godkjente 

kjemikalier som er lite 

skadelige for livet i havet og 

fjæra. Middelet sprøytes på 

oljen, som går i oppløsning og 

blir til mindre dråper. En av 

utfordringene som prosjektet 

avdekket, er å finne egnet 

sprøyte- eller påføringsutstyr 

for isforhold. En annen utfordring 

er at oljen som behandles 

med dispergeringsmiddel, må 

blandes ned i sjøen. I åpen sjø 

klarer bølger og strøm jobben; i 

stillestående vann og is blir det 

verre. 

Samfunn 

Babyer blir 

ukependlere 

Foto: SINTEF Materialer og kjemi 

• Ett av fire barn får to hjem 

etter en skilsmisse, men de 

blir sjelden spurt om de ønsker 

dette selv. Flere av landets 

skilsmissemeklere er bekymret 

over at også stadig flere babyer 

ender opp som ukependlere 

mellom foreldrene. 

Dette går fram av en evaluering 

av den obligatoriske mek- 

lingen som alle foreldre med 

felles barn under 16 år må 

gjennom hvis de skiller lag. 

Evalueringen er gjort av seniorforsker 

Gry Mette D. Haugen 

ved NTNU, i samarbeid med 

SINTEF Helse. Haugen mener 

at det burde ha vært utarbeidet 

offentlige retningslinjer for hvor 

små barna kan være før de skal 

ha to hjem. 

energi 

Realistiske visjoner 

• Ideen om å gjøre Norge som 

en nøkkelaktør i strevet for å 

gjøre Europa grønnere, er fullt 

mulig å realisere, mener Atle 

Harby. 

– Det står ikke på teknologien. 

Det handler mer om vilje 

hos styresmaktene og på samfunnsaksepten. 

Harby er leder for Cedren 

– Forskingssenter for miljøvennlig 

energi – ved SINTEF, 

som i fjor la fram en rapport om 

temaet. Anbefalingen gikk på å 

pumpe store mengder av vann 

opp igjen i vannmagasinene 

når det var overskudd på strøm 

slik at Norge kunne levere mer 

strøm til andre land når de 

trenger det som mest. For å 

øke effekten fra kraftsystemet i 

uten å lage nye reservoar, 

var løsningen en rekke nye 

tunneler og pumper. Harby er 

ikke i tvil om at dette er den 

billigste måten å lagre overskuddsenergi 

fra europeisk 

kraftproduksjon på. 

StatSvitenSkap 

Internasjonal 

politikk 

• I en rapport som ble presentert 

på konferansen til International 

Studies Association i 

april, høster forskningen i inter- 

nasjonal politikk ved NTNU stor 

anerkjennelse. 

I en rangering basert på 

siteringer til artikler som har 

hatt stor innflytelse i forskningen 

i perioden 1996–2006, blir 

NTNU rangert som nr. 20 av 

universitetene og forskningsinstituttene.Fredsforskningsinstituttet 

(PRIO) er på 16. 

plass. PRIO og NTNU er de 

eneste ikke-amerikanske institusjonene 

i topp 25-rangeringen. 

NTNU har tidligere blitt høyt 

rangert etter innflytelsesrik 

forskning på voldelige konflikter 

i og mellom land. Denne 

forskningen bygger blant annet 

på samarbeid med PRIO’s Centre 

for the Study of Civil War, 

der flere av instituttene ved 

SVT-fakultetet bidrar. 

HelSe 

MR i kampen 

mot kreft 

• MR (magnetisk resonans) 

kan brukes til å identifisere 

kreftsvulster som er resistente 

mot stråleterapi. Det viser eksperimentelle 

studier ved Oslo 

Universitetssykehus Radiumhospitalet. 

Kjennetegnet på 

slike svulster er store områder 

med lite oksygen, høyt væsketrykk 

og lav pH i vevet. Oksygenmangel 

gjør svulstene mer 

aggressive og gir pasientene en 

dårligere prognose. Oksygenmangel 

hemmer blodgjennomstrømmingen 

i svulsten. Ved 

å sprøyte inn kontrastmidler 

og ta MR-bilder kan forskerne 

identifisere oksygenfattige områder 

fordi det samler seg lite 

kontrastvæske på grunn av den 

lave blodgjennomstrømmingen. 

Studien ledes av Einar K. 

Rofstad, professor II ved NTNU.

Hent NY kunnskap der den skapes! 

Kurs og videreutdanning 

Kurs og videreutdanning til deg som vil 

kombinere jobb og studier 

Våre studietilbud er utviklet for at du skal kunne jobbe 

ved siden av. Da kan du relatere mye av kursinnholdet til 

jobben, samtidig kan du løse utfordringer for arbeidsgiveren 

din. Kursene har korte samlinger, men ellers 

kan du befinne deg hvor som helst bare du har tilgang til 

internett. 

NTNU VIDERE kan gi deg kompetansen du trenger for å 

møte nye utfordringer. 

For mer informasjon: Send kodeord «videre» til 2242 

ntnu.no/videre 

Foto: Mentz Indergaard/NTNU Info. 

Saken e boff 

Æ rægne med at forskera gjentar de samme handlingan 

mange ganga. Å injisere nåkka i fleirfoldige 

mus. Å veie 400 torskelever. Ei om gangen. Og så 400 

ganga te som kontrollforsøk. Eller å stille samme 

spørsmålet 1000 ganga. Bli de lei? Av uendelige så 

like forsøk som mulig. Man gjentar og gjentar og 

gjentar. 

Det gjør æ og. Å vær skuespiller innebær å spelle 

samme forestilling mange, mange, mange ganga. Og 

lægg mærke te gjentagelsen av ordet mange. Det 

finns scena æ har spelt 100 ganga. Sagt akkurat det 

samme te den samme personen på akkurat samme 

sted. 

Under like forhold. En forskar ville kanskje ha sagt 

med minst mulig feilkilda. Det e ikkje som å vaske 

opp. Dær e det variasjona. Først en kopp med en 

blomst. Så en gaffel. Oisann! Ei ildfast form. Næsten 

spennanes. 

Æ gjentar. Æ gjentar at æ gjentar. Og får innimellom 

spørmålet: Bli du aldri lei? Jo, æ blir lei. Som en 

gjøk kan man føl sæ, som sett oppe i ei li og sei det 

samme ko-ko. Og som gjøken så e kunsten å få det te 

å høres ut som om man sei ko-ko for første gang. 

Et overraska ko-ko? Innimellom kan man få løst te å 

bryte ut i et ho-ho. Eller et titt-tei! Titt-tei! Titt-tei! 

Titt-tei. Det flira unga av. Titt-tei! 

Den første hjertelige latteren te en baby glæmme 

vi aldri. Og den latteren fødes gjærne ut av en 

gjentagelse. Titt-tei. Titt-tei og titt-tei. Og vi fortsette 

å flire av det som gjentar sæ. Ei venninne av 

mæ satt en lillejulaften og så på Grevinnen og 

hovmesteren for å tælle snubling/snofling i isbjørnskinnet. 

Ho kom fort ut av tællinga fordi etter nån 

snublinga så kjæm de artige variasjonan. Førr med 

gjentagelsa oppstår mønsteret. Og forventninga. 

Nån meine at humor e brudd på forventninga. 

I barndommen hadde vi en nabo som kom te samme 

tid kvær søndag. Han knakka alltid fire sakte kakk 

på døra, kakk kakk kakk kakk, gikk så inn og ropte 

«E dokker våkna av middagskvila?» Og jau, nu våkna 

alle av middagskvila, kaffe blei satt på og så fulgte 

replikken «Nå, er det nåkka nytt?» Og ønske om 

nåkka nytt va jo artig fra den rituelle naboen. 

Då han en gång bare hadde kommet te to kakk i døra, 

kakka bror min tebake på innsida av døra. Så blei 

naboen ståanes litt før han ropte: Ja værsegod og 

kom ut! Og så flira han godt. 

«Du må fortæll den samme nattahistoria som sist,» 

sei niesa mi. 

«Kan vi ikkje ta ei ainna?» 

«Nei, og du må les den likens som sist.» 

Javel. Og når æ seinar søng Trollmor og avslutte 

med O-aia-aia...BIFF så ser ho strængt på mæ og sei 

«Boff». «Du må søng Boff». 

Greit . Boff . Du vil ha det heilt likt. Du bør bli forskar. 

Eller skuespillar. Sei æ. For æ e lei. 

Og ofte slåss æ med gjentagelsan. Må vi gjær det 

samme så mange gånga? Men så plutselig, gjærne 

rundt forestilling nummer 40, så skjer det nåkka nytt 

inne i skallen. Et plutselig øyeblikk av at man ser 

situasjonen fra en ainna vinkel. En heilt ny detalj 

man ikkje har sett før. Et overblikk eller et slags 

merkelig utsyn. Og der kan man kvile litt i gjentagelsen 

og til og med oppleve en plutselig kreativitet. 

Eureka! De underligaste tanka og idea kan oppstå for 

nu e handlingan automatisert. Men likavel heilt ny. 

Som en vårfylt gjøk gæl man ko-ko for første gang! 

Og det prøve æ å tænke når slåsskampen med gjentagelsan 

bli hissig. At det å gjær en øvelse mange 

ganga gir ei potensiell mulighet for å sjå nye 

sammenhenga. 

Og med fare for å gjenta mæ sjøl: Ko-ko, ko-ko, ho-ho. 

DET SISTE ORDET ■ 

«Men så plutselig, 

gjærne rundt forestilling 

nummer 40, 

så skjer det nåkka 

nytt inne i skallen.» 

MARIANNE MELØY (41) 

Er fra yttersida av Vesterålen. 

Skuespiller, manusforfatter, 

kåsør i P1. Ansatt ved 

Trøndelag Teater. 


Foto: Tommy Gjeving

gemini på pdf - NTNU

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?