Deichman Bjørvika

Deichman
Bjørvika
Lundhagem og Atelier Oslo
arkitekter
Redaktører
Lars Müller og arkitektene
Med bidrag fra
Niklas Maak
Elif Shafak
Liv Sæteren
Fotoessay av
Einar Aslaksen
Iwan Baan
Hélène Binet
Pax Forlag
Lars Müller Publishers

7 Forord
8 Fotoessay
Hélène Binet
19 Biblioteket – et hjem blant bøkene
Elif Shafak
37 Folkebibliotekene. En suksesshistorie
eller en tristesse på vei mot historiens skraphaug?
Liv Sæteren
53 Arkitektenes beskrivelse – prosess og gjennomføring
Lundhagem og Atelier Oslo
Introduksjon
Tidslinje
1 En institusjon på flyttefot
2 Fremtidens bibliotek
3 Konseptet møter virkeligheten
4 Epilog
5 Stedspesifikke kunstprosjekter
6 Prosjektinformasjon
180 Fotoessay
Einar Aslaksen, Iwan Baan
195 På et nytt sted
Niklas Maak
268 Appendiks

Forord
7
En vårdag i 2009 fikk vi den fantastiske beskjeden om at vi hadde vunnet
den internasjonale arkitektkonkurransen om å tegne det nye hovedbiblioteket
i vår egen by. Da visste vi lite om prosessen som lå foran oss, og at det
skulle ta 11 år før vi kunne oppleve at folk strømmet inn og tok huset i bruk.
Arkitektkonkurransen ba om et konsept for fremtidens bibliotek. En bygning
som skulle bli et internasjonalt forbilde og redefinere hva det moderne
folkebiblioteket kunne være. Disse ambisjonene inspirerte oss til å stille
grunnleggende spørsmål om arkitekturens betydning og hvordan vi kunne
skape et meningsfullt sted, som samtidig var tilpasningsdyktig for et
innhold vi ennå ikke kjente.
Gjennom prosessen har kjernen i ambisjonene og ideene fra konkurranseutkastet
bestått og utviklet seg gjennom et unikt samarbeid mellom
de to arkitektkontorene, biblio tekarer, prosjektledelse, konsulenter og
entreprenører. Prosjektet har møtt på mange utfordringer underveis,
fra krevende grunnforhold til politiske skifter. Samtidig er det mange som
har jobbet intenst sammen med oss og støttet prosjektet på ulike måter,
både i prosjektorganisasjonen og utenfor.
Boken forsøker å oppsummere denne prosessen for å gi en bedre
forståelse av hvordan huset er tenkt og utviklet, hvordan arkitekter arbeider,
og hvordan en bygning som denne er blitt til. Gjennom tre ulike tekster
som er skrevet for boken, settes prosjektet inn i en historisk og samfunnsmessig
kontekst. Elif Shafak minner oss på hva biblioteket har betydd
og kan bety for samfunnet vårt. Liv Sæteren deler historien om utviklingen
av folkebiblioteket, og hvordan Norden inntok en ledende posisjon innenfor
bibliotekutvikling, som igjen danner grunnlaget for Deichman Bjørvika.
Niklas Maak ser prosjektet fra utsiden og setter det inn i en arkitektur- og
idéhistorisk sammenheng. Fotografier av Hélène Binet, Iwan Baan og Einar
Aslaksen formidler både bygningens fysiske former og rom, men også
livet som leves og stemningene i biblioteket.
Det har vært en lettelse og en fantastisk glede å se at publikum strømmer
til huset og trives med å være der. Sammen med det eventyrlige innholdet
og aktivitetene bibliotekarene skaper, er det blitt et spennende og levende
sted for hele byen.
Lundhagem og Atelier Oslo,
arkitektkontorene bak Deichman Bjørvika

Biblioteket – et hjem blant bøkene
19
Elif Shafak
Det finnes ikke noe bedre sted for ensomme barn å oppholde seg enn
på biblioteket. Uansett hvor gammel du er eller hva du driver med, er
det ikke et tilholdssted i verden som oppleves mer fredelig, energigivende
og stimulerende enn et bibliotek.
Jeg tilbrakte ikke barndommen i et hjem fylt opp med bøker. Da jeg
vokste opp i Tyrkia, i min bestemors enkle og beskjedne hus, hadde jeg
ingen anelse om at det fantes hjem der veggene var dekket med bokhyller
fra gulv til tak, hvor det var stiger som kunne flyttes etter behov for å nå
opp til de øverste hyllene. Jeg visste ikke at enkelte hjem kunne ligne på
små templer dedikert til bøker, at det gikk an å tilbringe hele livet med
å lese og fortsatt ikke komme seg gjennom alle titlene i ens egen, private
boksamling. Den gangen hadde jeg heller aldri sett et offentlig bibliotek.
Derimot vokste jeg opp i et hjem som var fylt med fortellinger. Folkeeventyr,
fabler, myter og legender. Gamle fortellinger fra Midtøsten,
Lilleasia, Balkan, Svartehavet, Middelhavet og Levanten. Muntlig overleverte
historier, eldgamle så vel som nye. Historiene min bestemor
fortalte meg, var som intrikate veggtepper vevd med fargerike silketråder
i de forunderligste mønstre. Fortellingene hennes var nesten uten unntak
tettpakket med eventyr, lange, omflakkende reiser, bemerkelsesverdige
personer, usannsynlige helter og spennende opplevelser. Likevel
oppdaget jeg at alle disse fortellingene hadde to overraskende fellestrekk:
De endret seg hver gang de ble gjenfortalt, alt etter størrelsen
på publikum eller fortellerens sinnsstemning. Og uansett hvor korte
eller lange fortellingene var, inneholdt de alltid subtile opphold mellom
setningene, små mellomrom strødd utover langs handlingens bue,
tomrom som skjulte seg mellom ordene. Bestemor var en fantastisk
historieforteller, men jeg måtte spørre meg om det var enkelte ting hun
foretrakk å utelate, og i så fall hvorfor? Jeg begynte å vie mer oppmerksomhet
til tomrommene som lå skjult inni fortellingene – til det sagte
så vel som det usagte, det som ikke ble nevnt, spørsmålene som ikke
ble stilt. I tillegg til selve fortellingene ble jeg også interessert i de tause
mellomrommene – og med tiden ble jeg stadig mer tiltrukket av de
personene som er blitt fortiet, marginalisert, gjort maktesløse og forvist
til randsonen av samfunnet.
En historieforteller, enhver historieforteller, er kanskje en som utforsker
fortielser.
Litteratur er en måte å gjøre det usynlige synlig, løfte frem det fortiede,
og i siste instans å gi verdigheten tilbake til dem som har blitt fratatt sin
verdighet.

20
21
Fortielser spilte en viktig rolle for meg allerede fra barndommen av,
og livet mitt inneholdt mange av dem. Jeg var et enebarn med en alenemor
som hadde lange arbeidsdager utenfor hjemmet, og en overtroisk
be stemor som brukte store deler av dagen på å snakke med usynlige
vesener. Det hendte ofte at jeg våknet og så bestemoren min
sittende foran vinduet med en kaffekopp i hånden, nikkende til stillheten
i et hus hun påsto ikke var det minste stille, men tvert imot fylt
med samtaler og diskusjoner. De var en snakkesalig gjeng, disse åndene.
Jeg anstrengte meg for å lytte, prøvde alt jeg kunne, men klarte ikke
å høre dem.
Det var ikke sånn at det ikke fantes bøker hjemme hos bestemoren
min. Det gjorde det. Noen få. Kjærlighetshistorien til Leila og Majnun,
kjærlighetshistorien til Khosrow og Sjirin, et tykt bind om islamsk
drømmetolkning som ble konsultert hver gang noen hadde hatt en
drøm eller et mareritt, vitsene og visdomsordene til Nasruddin Hodja,
dikt av Rabindranath Tagore, en utgave av Tusen og én natt og diverse
merkelige bøker om viltvoksende urter, spiselige blomster og plantemedisin.
Bestemor hadde helbredende evner, og folk fra fjern og
nær oppsøkte henne med sine hudsykdommer, astma, angstlidelser,
depresjoner og melankoli. Med stor vennlighet, og uten å ta seg betalt,
forsynte hun dem med hjemmelagde kremer og balsam, salver og
miksturer, men først og fremst snakket hun med dem, og de lyttet til
henne.
«Ord har kraft», tenkte jeg der jeg satt i en krok og fulgte stille med.
Det fantes også en Koran i huset, men den sto høyt oppe på veggen
i en nydelig, perlemorskimrende eske, og føltes på et vis utenfor rekkevidde.
Ikke desto mindre, fra tid til annen likte jeg å hente ned Den
hellige boken og spørre den ut om Gud, skapelsen, vondt og godt,
helvete og himmel. Særlig interessert var jeg i Adam og Eva – og det
beryktede epletreet – for jeg strevde med å begripe hvorfor Eva fikk
hele skylden for parets plutselige forvisning fra Edens hage.
Spørsmålene mine tok brått slutt da jeg fikk klar beskjed – ikke fra
bestemor som var et omsorgsfullt og kjærlig vesen, men fra noen av
naboene og «pasientene» som kom på besøk – om at jenter ikke hadde
noe med å bla i Den hellige boken på den måten. Det tok litt tid før jeg
forsto hva de egentlig mente. Ifølge disse folkene var det sånn at en
jente som hadde begynt å menstruere ikke lenger var like «ren» som en
gutt. Denne påstanden gjorde meg svært opprørt. Visstnok var det slik
at menn kunne åpne Den hellige boken akkurat når det passet dem. Alt
de trengte å gjøre, var å vaske hendene først. Kvinner kunne ikke gjøre
det samme om de så vasket hele kroppen i vann, ettersom de i en hel
uke hver måned ble ansett som «urene».
Jeg var verken overbevist eller særlig fornøyd med dette, så jeg slo
opp «uren» i en tyrkisk ordbok. Der fant jeg to ulike betydninger av
ordet. Den første betydningen var den helt ordinære, altså «skitten». Men
den andre betydningen gjorde meg først målløs, så sint. Ifølge den tyrkiske
ordboken kunne «uren» også bety «menstruerende kvinne».
Takket være fortellingene og overtroen til bestemor var jeg allerede i
tidlig alder blitt klar over at ord var fylt med kraft og trolldom. Men jeg
hadde ikke fått med meg at de også kunne såre.
Vi lever i en tid som er rik på informasjon, men fattig på kunnskap, og
enda fattigere på visdom. Disse tre begrepene brukes ofte om hverandre,
men de betegner helt ulike ting.
For mye informasjon fører til forhastet og overflatisk konsum. Vi makter
ikke å bearbeide så store mengder med informasjon, vi tar den ikke
til oss. Dag etter dag skroller vi mer eller mindre mekanisk gjennom
innleggene på sosiale medier, plukker opp små nyhetsbrokker herfra og
derfra. Men dette er ikke kunnskap. Faktum er at den konstante strømmen
av informasjon til og med kan komme i veien for tilegnelsen av ny
kunnskap. Den enkle og uanstrengte tilgangen på allslags informasjon
får oss til å tro at vi «vet» noe om et hvert emne, selv på de mest bemerkelsesverdige
områder. Men sann kunnskap er resultatet av hardt arbeid.
Det krever tid, oppmerksomhet, akkumulasjon, selvkritikk, nyansert
tenkning, kog nitiv tøyelighet og dessuten ærbødighet. . . . Kunnskapen
ber oss om å senke tempoet, for den lar seg ikke forhaste. Kunnskapen
råder oss til å være ydmyke og får oss til å innse at vi fortsatt har mye å
lære, uansett hvor hardt vi tenker.
Vi blir hele tiden bombardert med informasjon – også feilinformasjon
– og vi har nesten glemt hvordan man sier «jeg vet ikke». Tre ord vi sjelden,
om noen gang, uttaler. Når sa vi sist «jeg vet ikke» til noen – med
mindre vi snakket til et lite barn? Kun overfor barn er vi – kanskje –
villige til å innrømme vår uvitenhet på enkelte områder, bare for å vise
dem at enkelte ting rett og slett er kompliserte. Men i samtale med
voksne foretrekker vi å opprettholde forestillingen om at vi er «kunnskapsrike»,
og hvis vi snubler innom et emne vi ikke vet så mye om,