Myten om murbyen

l a r s ro e d e
Myten om murbyen
christiania 1624–1814
pax forlag a/s, oslo 2021

Innhold
Forord 10
1. Innledning 13
2. 1624 – Oslo blir Christiania 18
3. Tre teknikker møtes: laft, mur og bindingsverk 40
4. Laft – den norske byggemåten 46
5. Mur 52
6. Bindingsverk 62
7. Bygningsdelene 78
8. Tak 92
9. Bygården – eie eller leie 102
10. Boligen 116
11. Boskikker i endring 128
12. Åtte bygårder i Christiania 132
13. Fred. Olsens gate 13 – byens eldste og nå eneste tømmerhus 135
14. Tollbodgaten 14 – det siste bindingsverkshuset 142
15. Rådhusgaten 12 – murhuset som vokste 154
16. Dronningens gate 10 – et nesten dansk bindingsverkshus 164
17. Dronningens gate 11 – et murhus for de rike og fine 172
18. Akersgaten 17 – et tømmerhus for småkårsfolk 184
19. Akersgaten 15 – et lite byhus av bindingsverk 194
20. Akersgaten 11 – med røtter fra 1600-tallet 202
21. Kreolbyen Christiania 213
Noter 240
Litteratur 249
Stedsregister 252

2
1624 – Oslo blir Christiania
Natt til 17. august 1624 ble Oslo rammet av en brann
som raste i tre døgn og la nesten hele byen øde. Bare
kirken og noen murhus og grunnmurer sto igjen blant
forkullede rester av trehus. Minst 14 ganger hadde
byen blitt helt eller delvis nedbrent. Oslofolk måtte
regne med å oppleve minst én storbrann i løpet av
levetiden, kanskje flere. Av erfaring visste de hva de
hadde å gjøre. De måtte bygge husene opp igjen på
gamle grunnmurer, slik de hadde gjort før. Noen gikk
straks i gang, ryddet branntomtene, bestilte laftetømmer
og avtalte med tømrere. Det de ikke visste, var at
anstrengelsene denne gang var forgjeves.
Midt i september fikk byrådet brev fra kongen med
ordre om å innstille all bygging fordi byen skulle flyttes.
Brevet er tapt, men svarbrevet av 20. september
viser at byrådet hadde fått beskjed, og deres ydmyke
og underdanige begjæring var at kongen måtte «oss
fattige husville folk forunne og tillate at vi […] måtte
bli betrodd, vår by på samme art bebygge». Kirken
og rådhuset var i behold, og kjellere og fundamenter
til sjøbodene. Det ville bli rimeligere å reparere enn
å bygge nytt et annet sted, mente byrådet.
Kongen nølte ikke med å komme til byen for å
få sin vilje. Han avbrøt en inspeksjonseise til sølvgruvene
på Kongsberg og tok inn på Akershus slott
24. september. Tre dager senere ledet han selv utstikkingen
av gater i en ny by nord for festningen på
Akersneset, på motsatt side av Bjørvika. Planen hadde
nok ligget i skuffen og ventet på en beleilig brann
for å bli iverksatt. Dagboken sier at 28. september
«fuldendte hans majestæt fundationen og blev den
kaldet Christiania», men 27. september ble regnet
som grunnleggelses dagen, forteller en inskripsjon på
byporten.
«Reguleringbestemmelsene»
En uke senere sendte kongen brev til stattholder Jens
Juel fra Sem i Eiker. Det inneholdt «reguleringsbestemmelser»
for den nye byen, som kongen
oppkalte etter seg selv, slik skikk og bruk var blant
bygrunnleggere. 1 Brevet inneholdt 18 paragrafer
med beskjed om hvordan bebyggelse og bosetting
skulle ordnes. De strenge bestemmelsene brøt med
gammel sedvane. Eiendomsretten sto sterkt i folks
rettsbevissthet, og myndighetene hadde tvilsom
hjemmel for å gripe inn i grunneiernes disposisjonsrett.
Men kongen sikret seg kontroll ved å anlegge
byen på arealer som tilhørte kronen, og der ga han
gratis tomter til de husløse Oslo-borgerne. Da kunne
han også stille betingelsene. 2
Her er utdrag av de viktigste paragrafene: «For
det første skal Borgerskabet udi Oslo, saavel de, som
ingen Skade, som de, Skade lidt haver, tilholdes til
førstkommende Paaske udi fornevnte Christiania at
indflytte.» Ingen midlertidige sjøboder eller brygger
18

Fig. 2.1. Christian 4. grunnlegger
Christiania. Lystrykk etter tegning
av Adolph Tidemand, 1875.
Reguleringsplanen som kongen
holder, er tapt, men kan ha vært
underlag for kartet fig. 2.8. Oslo
Museum, OB.02288.

Fig. 2.2 a og b. Steinene fra Store
Vollport, hogd av Lorentz de
Friis, som arbeidet på Akershus.
Teksten på latin minner om
grunnleggelsen av Christiania:
«På dagen 27 september år
1624 ble denne by Christiania
grunnlagt.» Foto: Rune Aakvik.
Oslo Museum, OB.A5517 og
A5519.
måtte bygges i Oslo, og de allerede gjenreiste skulle
rives. Så følger bestemmelser og vilkår for tomteutdelingen:
Pladserne skal af eder, efter den Afrids, eder derpaa
naadigst tilstillet er, til enhver efter sin Formue uddeles,
hvorimod I deres Revers skal tage, at de samme Plads
inden 4 Aars Forløb ville bebygge, og derudi Længden
og Bredden indføre.» Eiendomsrett fikk de først når
tomten var ordentlig bebygget, og først da var fremlån
og salg tillatt. Nye sjøboder skulle bygges ute i vannet
«saa at de lige for Gaderne kommer at ligge». De geistlige
og Hospitalet fikk dispensasjon til å bli i Oslo, og
det fikk også «gemeen Folk, som ingen Haandtering
og Næring bruger.
Om bebyggelsen bestemte kongen at «Adelen, som
antager Pladse, skal bygge med Steen af Grund», og
dette gjaldt også formuende borgere. Vanlige borgere
kunne bygge «paa Dansk Maneer, imellem Stænger
muret, med høie Tag, saa at Ilden, om nogen Ulykke,
det Gud naadeligen afverge, paakommer, ikke saa
letteligen kunde blive liggendes». De rike skulle altså
bygge i mur, mens småborgerne slapp murtvangen og
fikk bygge billigere i utmurt bindingsverk, men med
brattere tak enn vanlig. Neste bestemmelse fastslo at
dette også gjaldt «Haandverksfolket, ved hvad Navn
de nævnes kan, som Formue haver». Bratte tak ble
regnet for mindre brannfarlige enn slake, og der var
brennbar torv dessuten umulig å legge.
20

Fig. 2.3. «Reguleringsbestemmelsene».
Innledningen
til kongebrevet av 4. oktober
1624 om byens flytting og
nyanlegg. Etter Alf Collett
1893: Gamle Christiania-Billeder,
s. 73.
Paragraf 8 slo fast at hus på «de bedste og beleiligste
Pladse» skulle ha to etasjer. Den som fikk en av disse
tomtene, måtte også bygge et hus «oppe i Byen,
hvorudi Haandverksfolk for Leie kan have deres
Værelse». Bestemmelsen vitner om kongens omtanke
for folk som ikke hadde råd til å bygge selv,
og som derfor måtte leie bolig. Meningen var ikke å
samle hånd verkerne i et avsides reservat – paragrafen
foran ønsker også velstående håndverkere velkomne i
byens bedre strøk. De strenge vilkårene for å få skjøte
skyldtes antagelig dårlige erfaringer fra utbyggingen
av Christianshavn i 1617, nå en bydel i København.
Der tok det lang tid å få tomtene bebygget fordi det
ikke ble satt tidsfrister ved utparselleringen. 3
Til verket
Høsten 1624 sto altså myndigheter og borgere overfor
den krevende oppgaven å bygge en ny by på jomfruelig
mark, motstrebende og etter tunge økonomiske
tap for mange. Kongen ga henstand med flytting til
påsken 1625, men forlangte også at folk måtte rive hus
og brygger de allerede hadde oppført i Oslo. Hvordan
de skaffet seg tak over hodet før nye hus var oppført,
kan vi bare spekulere over. At det fantes muligheter
i den brente byen, fremgår av kongens brev til stattholderen
5. mai 1625: De som begynner å bygge i
Christiania, «maa udi den gamle By» oppholde seg,
men stattholderen må sørge for «at de dog i dette
Aar til det minste et Huus opsætter». 4 Noen hus og
21

ygger sto fortsatt, og kjellere kunne dekkes til provisorisk
og tjene som nødboliger. Mange slo seg ned i
forstedene eller ble foreløpig værende i Gamlebyen.
Påbudet om innflytting før påske var lite forenlig
med at det samtidig ble satt en frist på fire år for å
få reist ny bebyggelse. Meningen kan ha vært å tillate
provisorisk bebyggelse i en overgangsfase. Det
kan også ha vært en løsning for dem som var pålagt
murtvang, først å bygge den obligatoriske leiegården
«oppe i byen». Den kunne raskt bygges i bindingsverk
eller laft og brukes som midlertidig bolig til det mer
tidkrevende murhuset var fullført. 5
Kongens krav var over evne. Allerede året etter
måtte han la murtvangen fare og la dem «som det
ikke annerledes formaa, efter den Norske Maneer med
Bolverk bygge», altså laft. Men i de beste strøkene
måtte laftehusene i hvert fall ha to etasjer. Samtidig
forlenget han flyttefristen til utgangen av 1625. 6
Kongen undervurderte tiden som trengtes for å få
byen på fote. Få av de større bygårdene er sikkert
datert før 1640.
Christiania etter 1624 var både en ny by og et
etablert samfunn. Røttene var rykket opp, men en
intakt organisme ble omplantet på ny jord. Var dette
brudd eller kontinuitet? Kongen foretrakk å betrakte
Christiania som en ny by, til desto større heder for
ham selv, i hvert fall arkitektonisk. 7 Men bortsett fra
at gamle naboskap og lokale møtesteder ble revet opp,
var befolkningen stort sett den samme som før, og
slektsbånd, vennskapsbånd og sosiale nettverk basert
på yrkes- og standsfellesskap besto omtrent som før.
Av alle trekk som definerer en by, var bare territoriet
og navnet nytt. Innbyggerne, økonomien og rettsgrunnlaget
var som før, mente historikeren Edvard
Bull. Han så det som et bevis på kontinuitet at byens
segl og privilegier var de samme som i Oslo. 8
Byplanens forutsetninger
Hvordan klarte Christian 4. å få stukket ut gatenettet
i løpet av tre dager? Var byplanen tegnet på forhånd
i påvente av neste brann? Faren, Frederik 2., ville
etter brannen i 1567 flytte Oslo til Akersneset i ly av
Akershus, utenfor rekkevidde for svenske kanoner på
Ekeberg. 9 Men etter klager fra byråd og borgerskap
trakk han allerede året etter ordren tilbake. Planen ble
ikke hentet frem igjen i de neste seksti år, heller ikke
da sjansen bød seg etter en brann i 1611.
Historikeren Ludvig Daae mener at Christian 4.
allerede i 1623 hadde besluttet å flytte byen. 10 Våren
1624 besøkte han Sandsvær for å se på sølvgruvene
som snart skulle gi opphav til Kongsberg by. På veien
dit var han innom Akershus, og da kan han ha inspisert
terrenget for å se om planen var gjennomførbar. Sannsynligvis
hadde han sitt «Abrids» i reisevesken da han
igjen kom til Akershus 24. september etter brannen,
og det var kanskje basert på farens planer fra 1567.
Kongen var en pasjonert byplanlegger og festningsbygger
med lang erfaring. Før 1600 hadde han
grunnlagt Christianopel i Blekinge, og under Kalmarkrigen
flyttet han Konghelle i Båhuslen og hadde
planer om det samme for Oddevald. I de neste årene
anla han Glückstadt i Holstein, Bredsted i Slesvig og
Christian stad i Skåne. Varberg og Halmstad i Halland
ble flyttet, og København fikk nabobyen Christianshavn
i 1618.
Kongen kjente tidens byplanteoretiske skrifter og
omga seg med nederlandske eksperter, byggmestre og
ingeniører med teoretisk skolering. Da sviger sønnen
Hannibal Sehested ble norsk stattholder i 1642,
ansatte han egne ingeniører for oppgaver i Norge.
Mest kjent er Isaac van Geelkerck, som ledet store
arbeider på Båhus festning og etterlot seg den første
kjente avbildningen av Christiania og mange tidlige
kart. 11
Christiania skulle være en festningsby, omgitt
av en voll med bastioner, og med et citadell som
siste skanse dersom en fiende klarte å innta byen.
Citadellet eksisterte allerede: Akershus festning. For
byplanens geometri sto valget mellom to løsninger –
den rektangu lære eller den radiale. Den første ga hensiktsmessige
kvartaler og tomter, men svarte dårlig til
22

festningsidealet, som var en polygon eller en stjerne.
Teoretikerne foretrakk et radialt gatenett med konsentriske
ringgater. Plangrafisk var figuren for førende og
passet inn i en omsluttende voll eller enceinte. Men de
skjeve tomtene i sirkelen var ugreie å bygge på. I praksis
seiret den rette vinkel. Av alle Christian 4.s byer
fikk bare Glückstadt et nett av sirku lære og radiale
gater med torget i sentrum.
Plasser og torg var både praktisk og estetisk motiverte
elementer i denne som i andre byplaner. De
kunne formes ved å spare ut ett eller flere kvartaler,
ved å rykke byggelinjen tilbake i noen kvartaler eller
ved utsparinger i fire kvartaler rundt et gatekryss, slik
det ble gjort i Christiania. Det ga plassen en sluttet og
monumental form. Samme løsning ble senere brukt
i Trondheim og Fredrikstad. Kirke og rådhus skulle
selvsagt ligge ved torget.
Den danske byplanhistorikeren Vilhelm Lorenzen
mente at Christian 4.s byer preges av ambisjonen om
byen som kunstverk. Selv om topografien sjelden stemte
med teoretiske idealer, forsøkte man så godt det lot seg
gjøre å oppfylle tidens krav – oversikt, orden og regularitet.
Selvsagte grep var snorrette gater, like brede eller
differensiert etter viktighet. Til byens «zirat» burde
husene langs en gate ha et ensartet preg, jevn høyde
og helst to etasjer. Fondmotivet, et point de vue som
blikkfang og mål for et gateløp, var mindre viktig på
den tiden og kom ikke for alvor inn i byplankunsten
før under barokken.
Idealer møter virkelighet
Byplanen for Christiania dannet en tilnærmet kvartsirkel,
begrenset av en sirkelbue – vollene – og to
radier i rett vinkel langs havnefronten og langs grensen
mot festningen. Den geometriske klarheten var
bare omtrentlig, og det er ikke sikkert at kongen og
medhjelperne tenkte i slike baner. Vilhelm Lorenzen
spekulerte på om dette var en «halv» byplan, der
Akershus opptok det «speilbildet» som ville ha gjort
byen til en komplett halvsirkel med havnegaten som
diagonal grunnlinje. 12 Den planlagte havnekanalen,
som ville ha dannet symmetriaksen, frister til å gi
ham medhold. Men lite annet i planen bekrefter
tolkningen.
Innenfor kvartsirkelen er det rettvinklede gatenettet
orientert etter de to ytterste gatene. Veien til
Akershus i en trasé som omtrent tilsvarte Kongens
gate, kan ha bestemt retningen. 13 Sannsynligvis var
det også et veifar fra Akers kirke til Akershus. Den
veien ble i så fall brutt av vollen, men traseen innenfor
kan ha bestemt gateløpet for Akersgaten. 14 Navnet
«Aggers Gade» på Geelkercks kart fra 1648 tyder på
det. I kollisjonen mellom rutenettet og vollens bue
oppsto her, som i mange andre byer, kvartaler med
irregulær form.
Et særtrekk ved Christianias rettvinklede gatenett er
at gatene har ulike avstander, slik at kvartalene får ulike
former og størrelser. Tomtene har heller ikke samme
form og størrelse. I Christian 4.s andre rutenettbyer
var kvartaler og tomter som regel standardi serte.
Christiania-planen oppfylte i liten grad geometriske
idealer, kanskje på grunn av vanskelig topografi.
Terrenget var mer kupert enn nå, med høyderygger
i retning nordøst–sørvest, adskilt av dype dalsøkk.
Omfattende oppfylling er påvist ved graving flere
steder, først for å planere byggegrunnen, senere både
tilsiktet og utilsiktet terrengheving. Kulturlagene er
noen steder mer enn to meter dype. 15 På høydene
var det fjell i dagen, og her er kulturlagene ubetydelige.
Harald Moberg antar at høyderyggene kan ha
diktert plasseringen av tverrgatene i retning nord–
sør. 16 I vestre del av byen er det smale kvartaler og
gater med omtrent jevn avstand, mens kvartalene ved
Bjørvika var større fordi kjøpmenn og adel skulle ha
store tomter ved havnen. Men hverken topografi eller
hierarki forklarer hvorfor Kirkegatens trasé ligger der
den faktisk ble stukket ut. Det er heller ikke lett å
forklare valget av traseer for de øst–vestgående gatene
og de ulike avstandene mellom dem.
De smale vestre kvartalene var delt av grenser
på langs, slik at eiendommene møttes «rygg mot
23

Fig. 2.4. Isaac van Geelkercks
kart over Christiania og
Akershus, antagelig fra 1648.
Nasjonalbiblioteket, kart 2311.
Datidens gatenavn er angitt,
men torget er inntegnet i feil
gatekryss. Se også Roede 2016,
s. 24–25.
rygg». Mønsteret er ikke gjennomført, men vi aner
en «normal tomt» med bredde 18–20 alen og dybde
36–40 alen, slik at forholdet bredde/dybde blir
ca. 1 : 2. Idealet blir nesten oppfylt i kvartalet V7
omgitt av Akersgaten, Rådhusgaten, Nedre Vollgate
og T ollbodgaten. Grensen på langs deler det nesten
nøyaktig på midten, og fra begge sider møtes mange
grenser på tvers. To tomter mot Nedre Vollgate (mnr.
281 og 282) oppsto senere ved deling, mens fire tomter
mot Akersgaten (mnr. 269–272) har samme bredde
som tre normaltomter. Kvartalets lengde på ca. 180
alen gir plass til ni tomter med gjennomsnittlig bredde
på 20 alen. Andre planlagte norske byer har bare tilløp
til standard tomte størrelser, eller variasjoner over
«normalmål» i flere kategorier, som i Mandal. 17
Utgravninger på Kontraskjæret i 1970, i kvartalene
som ikke ble gjenreist etter brannen i 1686, påviste
samme mønster sør for Rådhusgaten. Tomtedybdene
var ca. 41 alen, mens bredden på to fullt utgravde
tomter var ca. 28 ½ alen. 18 Eierne var formodentlig
fra et høyere sosialt skikt. Mange tomter i nedre deler
av byen fikk mål i denne størrelsesorden, eller større,
men uten tydelige tegn til modultenkning.
Det fantes neppe en ferdig uttegnet plan for
tomte inndeling før utparselleringen kom i gang.
Stattholderen tok kongens bud bokstavelig og delte
ut «Pladserne … til enhver efter sin Formue» i den
rekke følge borgerne meldte seg, og skjønnsmessig ga
han dem så store tomter som svarte til stand og stilling
og det de hadde eid i Oslo. Utparsellering uten modul
24

Fig. 2.5. Kart over Christianshavn
på Amager ved København. De
jevnstore kvartalene er delt i fire
tomter, som hver måler 24 x 48
alen. Etter kart fra 1636 i Det Kgl.
Bibliotek, København.
Fig. 2.6. Kvartal V7 med tomteinndeling
ca. 1830. Akersgaten
nederst og Tollbodgaten til høyre.
Den gjennomgående tomten
er Akersgaten 11. Mnr. 265 er
Akers gaten 17. Begge er
nærmere omtalt i kapittel 11.
Utsnitt fra kart av Chr. H. Grosch
d.y. 1963. Oslo Museum,
OB.0188. Se Roede 2016, s. 126.
bekreftes av kongens brev til stattholderen 4. oktober
1624. Han fikk ordre om å oppgi tomtenes lengde og
bredde i kvitteringen han skulle få av de nye eierne.
Den forpliktet dem til å bygge innen fire år. 19 Det
ville ikke ha vært nødvendig å måle tomtene dersom
arealer var standardisert. Hvordan tomteutdelingen
gikk til, beskrev Rikets skriver Augustinus Olufssøn
Vro i 1641, etter at han var flyttet til Agdesiden som
lagmann:
Der byen blef anlagt og funderet anno Christi 1624,
da blef torvet, gaderne og streder, strax afstuken, og
gader samt streder blef givet navn, og siden blef borgeriet
bevilget, at udkaare denom pladser, og tomter
til at bygge paa, og de som saaledes pladserne vedtog,
maatte revercere sig i en bog byfogden dertil havde,
25

Nåværende navn Navn i mellomperiode Opprinnelig navn
Revierstredet
Navnløs
Rådhusgaten
Raadhuus strede
Tollbodgaten
Waterstrede
Prinsens gate
Offuer strede
Karl Johans gate Kirkestrede, Østre gade Navnløs eller «ved Volden»
Øvre Vollgate
Navnløs
Nedre Vollgate
Offuer gade (Øvre gade)
Akersgaten Nordre gade Aggers gade
Øvre Slottsgate
Raadhuus gade
Nedre Slottsgate
Slosgade
Kongens gate Store Voldportgade Konings gade
Kirkegaten
Printzen gade
Dronningens gate
Strandgaden?
Skippergaten Skippergaden Gatene utenfor opprinnelig
Fred. Olsens gate (1934) Store Strandgade, Strandgaden
strandlinje mot Bjørvika
Strandgaten
Lille Strandgade
er anlagt etter 1657
Fig. 2.7. Kvartersinndelingen
inntegnet på kart av stadskonduktør
Grosch fra 1836 (trykt utgave
1963). Grensene fulgte Tollbodgaten
og Kongens gate, og de sto
fast fra ca. 1660 (eller før) til nye
gatenumre ble innført omkr. 1850.
hvor udi pladsens lengde og brede, samt hvad gade
eller strede, den beliggendis er, blef indteignet, med
derhos forpligtelse paa samme deris plads forinden aar
og dag et hus at skulle have opsat, og bøgningen ganske
fuldferdiget inden dend friheds tid, dennom af Ko. Ma.
naadigsten given var. 20
Øyenvitneskildringen bekrefter utparsellering uten
plan. At den «bog byfogden dertil havde» er blitt
borte, er et ubotelig tap for Christiania-forskningen.
Gatenett og kvartersinndeling
Christiania ble regulert med fem langgater i retning
øst–vest, stigende fra havnen i Bjørvika til høyderyggen
og skrenten som var en naturlig bygrense mot
vest. Langgatene ble kalt streder, og sju tverrgående
gader gikk fra vollen til Akershus. Alle var 24 alen
eller ca. 15 meter brede. Avvikende bredder skyldtes
unøyaktig utstikking eller oppsto senere ved fornyelse
av bebyggelsen. I tidens løp ble ordet «strede»
glemt, og alle streder ble kalt gater. Navnene endret
seg underveis, og ingen har vært i kontinuerlig bruk.
Skiftende navn fører oss lett på villspor, og derfor
bruker jeg i boken bare nå gjeldende navn, bortsett
fra i direkte sitater. Gatenavnhistorien er oppsummert
i tabellen til venstre.
Byen ble delt administrativt i fire kvarterer, som
fikk navn etter himmelretningene. Kongens gate og
Tollbodgaten var grenser mellom kvarterene. Da
eiendommene fikk matrikkelnummer i 1736, fikk
hvert kvarter egen nummerserie. På hjørnet der kvarterene
møttes, fikk hver tomt det laveste matrikkelnummer
i sitt kvarter. Torget lå ikke i dette geografiske
midtpunktet, men mer avsides i vestre kvarter, i krysset
mellom Rådhusgaten og Øvre Slottsgate. Her ble
kirken og rådhuset reist.
Arealbruk
Harald Hals II mente at torget i utkanten var et
bevisst valg. Det lå i et høytliggende gatekryss etter
tradisjonen for plassering av offentlige bygg. 21 Kirke
26

Fig. 2.8. Kart uten tekst og
datering, antagelig fra 1646, i det
Kgl. Bibliotek, København. Dette
eldste eksisterende kartet over
Christiania kan være tegnet etter
«reguleringsplanen» som kongen
brukte da han anla byen i 1624.
Torget er ikke tegnet inn, for
plasseringen ville han avgjøre på
stedet. Festningshistorikeren C.S.
Widerberg mente at dette kan
være kartet som Christian 4. i 1646
leverte til stattholder Hannibal
Sehested med instruks om å
forsterke forsvarsverkene rundt
byen og Akershus festning.
og rådhus skulle dominere både nærmiljøet og bybildet
sett fra avstand. I Christiania lå de diagonalt
overfor hverandre ved hvert sitt hjørne av torget.
Det fikk form som et kvadrat skåret ut av hjørnene
på kvartalene som møttes i gatekrysset. Typen er
kjent fra byplanteoretisk litteratur og utenlandske
forbilder. 22
Beliggenheten var neppe bestemt på forhånd og
fantes derfor ikke på kongens tapte «Abrids» fra 1624.
Stedet ble antagelig valgt under utstikkingen. Det
bekreftes av kartet fra 1646, som kan være tegnet
etter den tapte originalen. Torget mangler, kanskje
fordi det også manglet på 1624-kartet. På Geelkercks
kart fra 1648 er det i ettertid tegnet inn på feil sted,
i krysset mellom Rådhusgaten og Nedre Slottsgate,
kanskje fordi også dette var kopiert etter eldre kart. 23
Rådmann Laurits Hansens gård, Rådhusgaten 19
fra 1626, er oppført med Torget som forutsetning.
Både Rådhuset og Hellig Trefoldigheds kirke er eldre
enn det eldste eksisterende kartet, og begge relaterer
seg tydelig til Torget. Arkitekt Manfred Rode lanserte
i 1974 en plausibel teori om at Akersveien og de andre
gamle veiene inn til byen konvergerte her, og at stedet
allerede før 1624 kan ha vært en markedsplass for
byttehandel mellom bygdefolk og besetningen på festningen.
Der kan også fiskernes sti opp fra Pipervika
ha munnet ut. 24
Havnen var viktig for kjøpstaden, og byen var
derfor orientert mot Bjørvika. Christian 4. bestemte
at «broer» på pålefundamenter skulle anlegges i forlengelsen
av hovedgatene. På Geelkercks perspektiver
er sjøbodene ytterst tegnet både parallelt med og
vinkel rett på bryggene. Sjøbunnen mellom bryggene
endte med tiden som fastland og byggegrunn etter
at byutvidelsen i 1657 åpnet for bebyggelse her. (Se
s. 28.)
27

Fig. 2.9. Havnefronten med
brygger og sjøboder tegnet av
Isaac van Geelkerck. Detalj av
kart fra omkring 1650 i Det
Kgl. Bibliotek, København, KB
507716.
For å øke havnekapasiteten ble planen om en
kanalhavn, et «revier», påbegynt i 1632. Det var
planlagt som en 12 meter bred og 2 meter dyp kanal
inn fra Bjørvika. Kongens idé ble energisk fulgt opp
i et par år, men prosjektet ble oppgitt. Den påbegynte
kanalen ble lenge liggende åpen. Til midt på
1700-tallet tjente den som vollgrav mellom byen og
bastionene på Hovedtangen. Senere grodde den til,
og Revierstredet er nå er det eneste minner om den. 25
Byens viktigste eksportvare, trelast, ble ekspedert fra
bordtomtene langs munningen av Akerselva utenfor
byen.
Havnen og torget var de eneste funksjonene som
markerte seg særskilt i byplanen. «Kvartalerne» var
ellers tilrettelagt for en viss sosial differensiering, som
viste seg både i bebyggelsen og i bosettingsmønsteret.
Kongen lot lagdelingen komme til uttrykk i organiseringen
av byen. Han påla adel og rikfolk å bygge
på de store kvartalene «nede» i byen, nær havnen.
Byutvidelser
Det tok lang tid å bygge byen ferdig. Mange kan
ha oppført provisoriske laftehus før de fikk råd til
brannsikre hus, som de var pålagt etter stand og stilling.
Under stående bebyggelse er det funnet bygningsrester
som kan skrive seg fra slike provisorier. 26
I 1638 påtalte kongen at «mange Pladser udi Byen
… befindes øde og ubygte». Han ga eierne tre års
frist, ellers ville tomtene bli solgt «til dennem som
meest derfore ville give og inden 2 Aar derefter samme
Pladser kunne bebygge». 27
Fortetting på ledige eller underutnyttede tomter
dekket lenge behovet for byggetomter. Da tomte mangel
innenfor vollene oppsto, tok foretaksomme byggherrer
seg til rette og bygget utenfor regulerte kvartaler,
i randsonene mot Akershus, vollene eller havnen.
På festningens esplanade sør for dagens Revier stredet
grodde det opp bebyggelse som de militære mislikte
og ivret etter å bli kvitt. Anthony Coucheron tegnet
tre uønskede kvartaler på kartet fra 1680 (fig. 2.12).
Her ble ytterligere påkostning på husene forbudt, og
de ble revet etter hvert som festningens nye utenverker
ble realisert. Brannen i 1686 frigjorde «Kontraskjæret»
og skjerpet offiserenes appetitt på ytterligere arealer,
men øst for Torget måtte de nøye seg med å rykke
frem til Revierstredet, Christian 4.s byggelinje. 28
Geelkercks perspektiv fra 1648 viser at kvartalene
innenfor vollene da var nesten fullt utnyttet. Bygging
i strandkanten var påbegynt, og en sammenhengende
husrekke var oppført utenfor Dronningens
gate mellom Prinsens gate og Rådhusgaten (fig. 2.4).
Den første byutvidelsen kom i 1657 ved utfylling i
Bjørvika. Stattholder Niels Trolle bestilte en reguleringsplan
av ingeniøroffiser Willem Coucheron (fig.
2.11). Han videreførte rutenettplanen fra 1624 med
tre rekker nye kvartaler utenfor Dronningens gate.
Frederik 3. sendte 9. mai 1657 beskjed til stattholderen
om å måle opp tomter og gi skjøte til «dennem,
som der begjerer at bygge», på det vilkår at de måtte
bygge innen fire år. Utbyggerne måtte selv bekoste
utfylling og stabilisering av dårlig byggegrunn. I neste
28

ev av 14. november forlenget kongen fristen til ti
år. Samtidig lettet han på murtvangen: «Dersom og
nogen findes, som ikke formaar at bygge af idel Mur
efter forrige derom gjorte Anordning, da maa saadanne
bevilges at bygge god Kjøbstedsbygning af Træ,
dog at de med Tegl skal lade dennem tække.» Arno
Berg mente at opphevelsen av murtvangen ikke bare
gjaldt byutvidelsen, men hele byen. 29 Dette førte til at
en storbrann i 1708 raserte det meste av bebyggelsen
på de nye kvartalene.
Sønnen og etterfølgeren Anthony Coucheron
tegnet i 1680 det siste pålitelige bykartet fra før brannen
i 1686 (fig. 2.12). Fem av kvartalene som faren
hadde regulert i 1657, var bebygget i mellomtiden,
men sjøbunnen var ennå ikke klargjort for bygging på
de ytterste kvartalene. Myntens bastion rundt myntverket
mellom byen og festningen var anlagt etter
planen fra 1657, og vollen rundt byen var forlenget
mot Bjørvika og supplert med en femte bastion vendt
mot forstaden Vaterland.
Byens grenser ble bokstavelig talt sprengt som følge
av brannen 21. april 1686, som rammet kvartalene
vest for Torget. De militære benyttet anledningen til å
kreve de brente kvartalene sør for Rådhusgaten frigjort
til utvidelse av festningen, og slik ble det. Byen mistet
fire kvartaler, men fikk kompensasjon ved at vollene
ble nedlagt. Hellig Trefoldigheds kirke var ikke verre
skadet enn at den kunne ha vært reparert, men også
den fikk offiserene vekk, for artilleriet trengte et oversiktlig
skytefelt. Kirken fikk ny tomt utenfor vollen på
bastionen øst for byporten. Vollene østenfor porten
ble fjernet i 1700, men det trakk ut med vestre del
mot Pipervika. 30 Vollporten ble først revet i 1718, 31
og rester av vollene fantes ennå i 1720-årene.
Ingeniøroffiserene Hans Heinrich Scheel og Caspar
Schøller registrerte situasjonen i 1704 som underlag
for et urealisert prosjekt for byutvidelse nordover
innenfor en ny og sterkere voll med bastioner og
vollgrav. Da var tre rekker kvartaler etter utvidelsen
i 1657 delvis bebygget. Kartet og skattemanntallene
viser at mange tomter ennå var lite utnyttet, og at be-
byggelsen var usammenhengende da deler av området
brant i 1708.
Kondemneringen av vollene åpnet for ekspansjon
nordover uten at arealene ble ordentlig regulert.
Østre gate fantes fra før som en navnløs gatestump
langs et stykke av vollen. Den ble forlenget i begge
retninger, men hverken snorrett eller like bred som
de øvrige gatene. Vest for Stortorget førte planløs
utbygging til et uryddig gatenett. Utvidelsen mot
Bymarken ga ekspansjonsmuligheter nok til å møte
veksten i næringsliv og folketall gjennom 1700-tallet.
Forstedene tok imot folk som ikke fikk plass innenfor
grensene.
For å holde konkurrenter unna voktet borgerne
nidkjært byens privilegier, som sikret dem enerett
til handel og håndverk. Grensen utenfor den gamle
Fig. 2.10. Utsnitt av Isaac van
Geelkercks perspektivtegning av
Christiania ved kongehyllingen
i 1648. Venstre halvdel med
Akershus festning er skåret
bort her. Det enslige huset
mellom byen og festningen
er Den Kongelige Mynt, som
senere ble liggende på Myntens
bastion. Original i Det Kgl.
Bibliotek, København. Se også
havnefronten på fig. 2.9 av
samme tegner, ca. 1650.
29

Natt til 17. august 1624 ble Oslo rammet av en brann som raste i tre døgn og
la nesten hele byen øde. Bare kirken, noen murhus og grunn murer sto igjen
blant forkullede rester av trehus. Minst 14 ganger hadde byen blitt helt eller
delvis nedbrent.
Brannen i 1624 var den mest skjellsettende hendelsen i Oslos historie. Kong
Christian 4. bestemte derfor at Oslo skulle flyttes til motsatt side av Bjørvika
og hete Christiania. Samtidig innførte han murtvang for å unngå flere branner.
Lafting, som var den vanlige byggemåten, ble forbudt. Men ble Christiania en
murby?
Kongen visste at murhus var dyre å reise for de fleste, og han tillot derfor
bindingsverk utfylt med murverk. Men byggemåten var lite kjent, og den var
uvant for norske tømrere. Utenlandske tømrere og murere måtte oppføre de
første husene. Et blandingsprodukt av hjemlig laft og fremmed bindingsverk ble
byens byggeskikk. Samtidig ble byen mer inter nasjonal.
I denne boken forsøker forfatteren å tegne et bilde av den tapte bebygg elsen.
Hvordan så de ut, husene som jevne borgere bodde i? Hvorfor ble bybildet et
helt annet enn i de norske trebyene?
isbn 978-82-530-4221-3
9 7 8 8 2 5 3 0 4 2 2 1 3