Alexander Schmemann «Til liv for verda»
«Den visjonen Alexander Schmemann formidlar, er mogleg å ta til seg, ikkje berre i ortodokse og romersk-katolske miljø, men også i dei lutherske og frikyrkjelege tradisjonane» Peter Halldorf, pinsepastor, i etterordet. I «Til liv for verda» legg Alexander Schmemann fram ei tilnærming til verda og livet i henne som stammar frå den liturgiske erfaringa i Den Ortodokse Kyrkja. Schmemann seier nei til både religion og sekularisme; han meiner at religionen, slik han vert oppfatta tradisjonelt, gjer Gud religiøs – akkurat som sekularismen. Han forstår tema som sekularisme og kristen kultur ut frå perspektiva i den ubrotne erfaringa i kyrkja, slik ho vert openberra og kommunisert i si eiga tilbeding, og i liturgien – som sakramentet for verda, sakramentet av Guds Rike. Ein sentral bodskap i boka er at Kristus «har innvigd eit nytt liv, ikkje ein ny religion.» Hele livet er ein leitourgia, ei gudsteneste, der føremålet er å gjere verda til det som ho er meint til å vere. Alexander Schmemann (1921-1983) vert rekna som ein av dei viktigaste ortodokse teologane og kyrkjeleiarane i det førre hundreåret. «Fader Alexander opnar ikkje berre opp Kyrkja og gudstenestene si verd, men hjelper oss også å betre forstå den verda vi lever i no.» Fr. Theodor Svane, ortodoks prest, i forordet.
«Den visjonen Alexander Schmemann formidlar, er mogleg å ta til seg, ikkje berre i ortodokse og romersk-katolske miljø, men også i dei lutherske og frikyrkjelege tradisjonane»
Peter Halldorf, pinsepastor, i etterordet.
I «Til liv for verda» legg Alexander Schmemann fram ei tilnærming til verda og livet i henne som stammar frå den liturgiske erfaringa i Den Ortodokse Kyrkja.
Schmemann seier nei til både religion og sekularisme; han meiner at religionen, slik han vert oppfatta tradisjonelt, gjer Gud religiøs – akkurat som sekularismen. Han forstår tema som sekularisme og kristen kultur ut frå perspektiva i den ubrotne erfaringa i kyrkja, slik ho vert openberra og kommunisert i si eiga tilbeding, og i liturgien – som sakramentet for verda, sakramentet av Guds Rike.
Ein sentral bodskap i boka er at Kristus «har innvigd eit nytt liv, ikkje ein ny religion.» Hele livet er ein leitourgia, ei gudsteneste, der føremålet er å gjere verda til det som ho er meint til å vere.
Alexander Schmemann (1921-1983) vert rekna som ein av dei viktigaste ortodokse teologane og kyrkjeleiarane i det førre hundreåret.
«Fader Alexander opnar ikkje berre opp Kyrkja og gudstenestene si verd, men hjelper oss også å betre forstå den verda vi lever i no.»
Fr. Theodor Svane, ortodoks prest, i forordet.
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
Til Liv <strong>for</strong> verda
<strong>Alexander</strong> <strong>Schmemann</strong><br />
Til <strong>liv</strong> <strong>for</strong> verda<br />
Sakrament og ortodoksi<br />
Omsett av Hallvard Riikoja-Lid<br />
Efrem <strong>for</strong>lag 2021
Til <strong>liv</strong> <strong>for</strong> verda<br />
Først publisert av St Vladimir’s Seminary Press med tittelen<br />
For the Life of the World: Sacraments and Orthodoxy<br />
Copyright © 1973 <strong>Alexander</strong> <strong>Schmemann</strong>.<br />
Omsetjinga er utgjeven med tillatelse.<br />
www.svspress.com<br />
© Norsk utgave: Efrem <strong>for</strong>lag 2021<br />
Illustrasjon <strong>for</strong>side: Max Pixel CC0 Public Domain<br />
https://www.maxpixel.net/photo-892679<br />
Omslag og sats: Efrem <strong>for</strong>lag<br />
Trykk: ScandinavianBook<br />
Sett med Caslon Pro 11/14<br />
Papir: 80g Munken Print Cream<br />
ISBN 978-82-92922-79-8<br />
Efrem <strong>for</strong>lag, Follese<br />
post@efrem<strong>for</strong>lag.no<br />
www.efrem<strong>for</strong>lag.no<br />
Der ikkje anna er oppgitt er bibelteksten henta frå<br />
Bibel 2011 © Bibelselskapet<br />
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.<br />
Uten særskilt avtale med Efrem <strong>for</strong>lag AS er enhver eksemplarfremstilling<br />
og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er<br />
hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan <strong>for</strong><br />
rettighetshavere til åndsverk.<br />
MILJØMERKET<br />
Svanemerket trykksak<br />
LaserTrykk.no
Innhald<br />
Forord 7<br />
Forord frå <strong>for</strong>fattaren 17<br />
Kapittel 1<br />
Liv <strong>for</strong> verda 21<br />
Kapittel 2<br />
Eukaristien 37<br />
Kapittel 3<br />
Misjonen i tida 71<br />
Kapittel 4<br />
Av vatn og Ande 95<br />
Kapittel 5<br />
Mysteriet i kjærleiken 113<br />
Kapittel 6<br />
Med døden trampa Han ned døden 131<br />
Kapittel 7<br />
De er vitne om dette ... 147<br />
Tillegg<br />
Tilbeding i ein sekulær tidsalder 157<br />
Sakrament og symbol 181<br />
Etterord 205<br />
Sluttnoter 209
til <strong>liv</strong> <strong>for</strong> verda<br />
Forord 1<br />
«Ein kristen er ein som finn Kristus og gleder seg i Han,<br />
kvar han enn ser.»<br />
<strong>Alexander</strong> <strong>Schmemann</strong><br />
Det er svært passande og gledeleg at denne boka vert utgjeven<br />
i år (2021) då det treff saman med 100-årsjubiléet <strong>for</strong> fødselen<br />
til fader <strong>Alexander</strong> <strong>Schmemann</strong>, 13. september 1921. Takk til<br />
Hallvard Riikoja-Lid som har teke initiativet til å omsetje<br />
boka og til andre som har bidrege.<br />
Fader <strong>Alexander</strong> <strong>Schmemann</strong> vert av mange rekna som ein<br />
av dei viktigaste ortodokse teologane og kyrkjeleiarane i det<br />
førre hundreåret. Boka <strong>«Til</strong> <strong>liv</strong> <strong>for</strong> <strong>verda»</strong> vert også av mange<br />
rekna som den viktigaste boka <strong>Schmemann</strong> skreiv og er ei<br />
glimrande innføring i ortodoks teologi i tillegg til hans eigen<br />
liturgiske teologi. Boka er ikkje noka tung akademisk avhandling,<br />
men var opphavleg ein serie med førelesningar som vart<br />
skrivne <strong>for</strong> eit protestantisk publikum. Mange vil di<strong>for</strong> finne<br />
boka både tilgjengeleg og aktuell. Boka vart fyrste gang utgjeven<br />
i 1963, men den som les henne, vil oppdage at ho framleis<br />
er djupt aktuell og treffande. Boka vert rekna som ein klassikar,<br />
og mange langt utan<strong>for</strong> Den ortodokse kyrkja vil ha glede<br />
og verte oppbygde av å lese henne.<br />
I Den ortodokse kyrkja er ikkje teologien ein akademisk<br />
disi plin som er skilt frå kyrkjeverda, der bønene og tilbedinga<br />
7
til <strong>liv</strong> <strong>for</strong> verda<br />
høyrer heime. Alt dette er bunde tett saman. Ein uttrykkjer<br />
gjerne dette med dei oldkyrkjelege orda som <strong>Schmemann</strong><br />
sjølv var svært glad i å sitere, lex orandi est lex credendi, «lova<br />
om bøna er lova om trua». Dette kjem også til utrykk i ordtaket<br />
frå ørkenfedrane: «Den som ber, er teolog, og den som er<br />
teolog, ber». Dette utrykker den fundamentale samanhengen<br />
mellom teologi, bøn og tilbeding, eller liturgi som dei ortodokse<br />
helst kallar det. Teologi er ikkje abstrakte spekulasjonar<br />
og tankar om Gud, men spring ut av møtet og erfaringa av<br />
Gud i tilbedinga i Kyrkja.<br />
Det er ikkje berre Gud som vert openberra <strong>for</strong> oss i gudstenestene<br />
i Kyrkja, men i det himmelske ljoset ser vi også verda<br />
og oss sjølve på ny. Sløret vert trekt til sides og røyndommen<br />
vert openberra <strong>for</strong> oss slik han verkeleg er. Dette er eit svært<br />
sentralt poeng hjå <strong>Schmemann</strong> og noko som vil verte tydeleg<br />
<strong>for</strong> den som les han. Fader <strong>Alexander</strong> opnar ikkje berre opp<br />
Kyrkja og gudstenestene si verd, men hjelper oss også å betre<br />
<strong>for</strong>stå den verda vi lever i no. Det er påfallande kor aktuelle<br />
skriftene hans framleis er, trass i at boka allereie er snart 60 år<br />
gamal. Aktualitet og tidløyse er kjenneteikn på ein klassikar.<br />
Fader <strong>Alexander</strong> tala og skreiv ikkje berre til hovudet, men<br />
også til hjartet. Han rørte og begeistra menneske, og det er ein<br />
av grunnane til at han <strong>for</strong>tsatt vert elska og lesen. Sjølv fatta<br />
eg interesse <strong>for</strong> hans <strong>for</strong>ståing av sekularisering, eller nærmare<br />
bestemt hans <strong>for</strong>ståing av den underliggjande røyndoms<strong>for</strong>ståinga<br />
bak sekulariseringa som <strong>Schmemann</strong> (saman med<br />
mange andre) kallar sekularisme. Og det er nettopp nedkjempinga<br />
av sekularismen som er eit av hovudføremåla til <strong>Schmemann</strong><br />
med boka <strong>«Til</strong> <strong>liv</strong> <strong>for</strong> <strong>verda»</strong>. Fleire stader utrykkjer<br />
fader <strong>Alexander</strong> at nedkjempinga av den sekulære røyndoms<strong>for</strong>ståinga<br />
er hovudmålet i alt han gjer. Kva legg så <strong>Schmemann</strong><br />
i omgrepet sekularisme?<br />
8
Forord<br />
Det er viktig å begynne med å seie at hans <strong>for</strong>ståing og innsikt<br />
i sekularismen, og også i samfunnet og verda, spring ut<br />
av den liturgiske erfaringa i Den ortodokse kyrkja. Særleg <strong>for</strong><br />
lågkyrkjelege protestantar kan det kanskje verke underleg at<br />
gudstenestene og liturgien kan lyse opp eit slikt fenomen. Dei<br />
liturgiske gudstenestene i Den ortodokse kyrkja kan <strong>for</strong> somme<br />
verke stive og <strong>for</strong>malistiske. Men den som tør å opne seg,<br />
vil oppdage at gudstenestene i Kyrkja er fylt med <strong>liv</strong> og ljos og<br />
at dette ljoset ikkje berre opplyser kyrkjerommet, så å seie, men<br />
det opplyser også dei som tilbed og den verda dei ser og erfarer.<br />
Fader <strong>Alexander</strong> definerte ofte sekularisme som ei <strong>for</strong>ståing<br />
av røyndommen der Gud og verda vert oppfatta som fullstendig<br />
fråskilde. Dette er ei <strong>for</strong>flata verd der Gud eigentleg ikkje<br />
høyrer heime. Verda er autonom, materialistisk og kan <strong>for</strong>klarast<br />
utan Gud og utan å bruke religiøse omgrep og erfaring.<br />
Det er ein viss slektskap mellom <strong>Schmemann</strong>s sekulære Gud<br />
og den deistiske guds<strong>for</strong>ståinga og verdsbiletet frå opplysningstida.<br />
Den deistiske Gud skaper verden <strong>for</strong> å seinare trekkje seg<br />
tilbake og la verda leve sitt eige <strong>liv</strong>. Han vert som ein urmakar<br />
som lagar ei klokke <strong>for</strong> så å trekkje henne opp, leggje henne frå<br />
seg og la henne tikke <strong>for</strong> seg sjølv i mørkeret. I ei slik verd er<br />
Gud fjern og eigentleg ikkje nødvendig, i ytste konsekvens er<br />
han irrelevant. Det er ikkje så vanskeleg å sjå at ateismen følgjer<br />
i kjølvatnet av eit slikt verdsbilete og guds<strong>for</strong>ståing.<br />
Likevel er ikkje sekularismen fiendtleg innstilt over<strong>for</strong> religionen.<br />
Religion passar faktisk <strong>for</strong>bløffande godt inn i den<br />
sekulære røyndoms<strong>for</strong>ståinga. Den sekulære religionen deler<br />
verda inn i ein verdsleg del, der mennesket bur, og ein åndeleg<br />
del, der Gud og overnaturlege vesen og fenomen høyrer heime.<br />
Desse delane er skilde frå kvarandre som eit hus med to<br />
etasjar, med ei smal og skjør trapp imellom dei. Det er sjeldan<br />
at Gud kjem ned i fyrste etasje og kvar gang vert det rekna<br />
som eit under.<br />
9
til <strong>liv</strong> <strong>for</strong> verda<br />
Rolla til religionen vert her til å vere nyttig og å hjelpe mennesket.<br />
Det er mennesket som står i sentrum. Religionen skal<br />
fylle dei åndelege behova til mennesket, eller til samfunnet<br />
(dersom dei har slike) gjennom religiøse ritar og opplevingar.<br />
Guds eksistens vert ikkje avvist, men Gud vert vist bort til<br />
periferien av røyndommen og kan stige frem <strong>for</strong> å yte undergjerningar,<br />
bønesvar eller assisterande og terapeutiske tenester<br />
når det er naudsynt. På mange måtar er den sekulære religionen<br />
ei gjenopp<strong>liv</strong>ing av den førkristne heidendomen, hevdar<br />
<strong>Schmemann</strong>, der Gud vert <strong>for</strong>vist til den religiøse sfæren, og<br />
kan kallast på og kontrollerast gjennom magi og trylle<strong>for</strong>mlar.<br />
Den sekulære religionen kan altså kle seg i kleda til kristendommen,<br />
men <strong>Schmemann</strong> står fast på at i eigentleg <strong>for</strong>stand<br />
er ikkje kristendommen ein religion. Han er avskaffinga av<br />
religionen. Jesu Kristi kross, død og oppstode utslettar religionen<br />
og menneskelege <strong>for</strong>søk på å avgrense, leggje band på og<br />
temme Gud.<br />
Korleis kan vi i eit sekulært samfunn vinne att den kristne<br />
<strong>for</strong>ståinga av verda, av mennesket og Gud? <strong>Schmemann</strong> insisterer<br />
på at det må skje i ei <strong>for</strong>nying og ny-oppdaging av den<br />
sanne tilbedinga. Det er i gudstenesta vi erfarer, ser, høyrer og<br />
smakar at Gud er komen nær og har teke bustad i oss. Der<br />
vert Guds frelseverk i Jesu Kristus måla <strong>for</strong> augo våre. Det<br />
er i liturgien jord og himmel møtest og vi vert sameinte med<br />
Gud. Men sann tilbeding vil ikkje avgrensast til kyrkjebygget,<br />
søndagen eller det religiøse domenet, men vil også farge og<br />
<strong>for</strong>vandle heile <strong>liv</strong>et, kulturen og skaparverket. Vi ser, høyrer<br />
og erfarer verda på nytt i møte med Frelsaren.<br />
Gud dreg oss til seg i tilbedinga, men sender oss i same<br />
rørsla også ut att i verda, til kvardagen, til familien, arbeidsplassen<br />
og studiestaden. Kristen tilbeding og misjon høyrer<br />
saman. Slik <strong>for</strong>vandlar Gud heile verda i Jesus Kristus og tek<br />
bustad iblant oss. Gud er ikkje langt borte slik sekularismen<br />
10
Forord<br />
<strong>for</strong>kynner, men er komen nær og kan finnast <strong>for</strong> den som verkeleg<br />
vil sjå. Dette er ein av dei viktigaste bodskapane fader<br />
<strong>Alexander</strong> <strong>Schmemann</strong> har til oss.<br />
Biografi<br />
<strong>Alexander</strong> <strong>Schmemann</strong>, son av Anna og Dmitri <strong>Schmemann</strong>,<br />
vart fødd i 1921 i Tallinn, hovudstaden i dagens Estland. Familien<br />
flykta etter ei stund frå den dåverande Sovjetunionen og<br />
slo seg etter kvart ned i Paris, der familien vart ein del av det<br />
store russiske emigrantmiljøet der. Allereie i tidlege barneår<br />
vart den unge <strong>Alexander</strong> trekt mot Kyrkja og bestemte seg <strong>for</strong><br />
å vie <strong>liv</strong>et sitt til henne. Som liten gut tente han som altargut i<br />
Aleksander Nevskij-katedralen (Rue Daru) i Paris, ikkje langt<br />
frå Triumfbogen. Etter at han hadde fullført ein kadettskule<br />
<strong>for</strong> russiske born, tok han til å studere teologi ved St. Sergius<br />
teologiske institutt i Paris, en velkjend ortodoks teologisk<br />
institusjon på den tida. Her kom han også etter kvart til å<br />
undervise i kyrkjehistorie.<br />
I 1943 gifte <strong>Schmemann</strong> seg med Juliana Ossorguine som<br />
han fekk tre born saman med. Han vart presteordinert i 1945<br />
og underviste frå 1946 til 1951 ved St. Sergius. Fader George<br />
Florovsky, kanskje den mest tonegjevande ortodokse teologen<br />
i det førre hundreåret, inviterte så <strong>Schmemann</strong> til å reise<br />
til USA <strong>for</strong> å undervise ved det nyoppretta amerikanske ortodokse<br />
presteseminaret Saint Vladimir Orthodox Theological<br />
Seminary i New York. Florovsky var rektor <strong>for</strong> Saint Vladimir’s<br />
på denne tida. <strong>Schmemann</strong> kom fram i 1951 saman med<br />
familien sin og tok straks til å undervise. Han fullførte doktorgradsavhandlinga<br />
si i 1959. Liturgisk teologi og liturgihistorie<br />
vart hans hovudfelt, og det er også dette feltet han i ettertid<br />
er vorten mest kjend <strong>for</strong>. Etter kvart overtok han også som<br />
rektor ved institusjonen, og blei verande der til han døydde i<br />
1983. 2 Han var ein etterspurd taler og føredragshaldar, og var<br />
11
til <strong>liv</strong> <strong>for</strong> verda<br />
fast førelesar ved fleire kjende akademiske institusjonar, til dømes<br />
Universitetet i Columbia, Universitetet i New York, Union<br />
Theological Seminary og General Theological Seminary i New<br />
York. Han var ein sentral personlegdom i økumeniske samanhengar<br />
og hadde verv i Kyrkjeverdsrådet, blant anna var han ein<br />
av de ortodokse observatørane under det andre Vatikankonsilet.<br />
3 Han skreiv også mange bøker. Fleire av dei har vorte omsette<br />
til mange språk, og fleire er framleis pensumlitteratur ved<br />
teologiske utdanningsinstitusjonar den dag i dag. <strong>Schmemann</strong><br />
var levande opptatt av Kyrkja og hennar situasjon i ei ny tid og<br />
han <strong>for</strong>søkte å halde fast ved tradisjonen, men ynskte å gjere<br />
han <strong>for</strong>ståeleg og tilgjengeleg i samtida. Utgjevnadene hans vert<br />
<strong>for</strong>tsatt flittig lesne, ikkje berre i ortodokse, men også i katolske<br />
og protestantiske krinsar. Blant akademikarar er <strong>Alexander</strong><br />
<strong>Schmemann</strong> først og fremst kjend som liturgihistorikar og <strong>for</strong><br />
sin liturgiske teologi, der han gjer greie <strong>for</strong> sitt syn på <strong>for</strong>holdet<br />
mellom teologi og liturgi. Mange reknar han som ein av<br />
grunnleggjarane av liturgisk teologi og er ei inspirasjonskjelde<br />
<strong>for</strong> moderne teologar som arbeider med nettopp dette. 4<br />
Sjølv henta <strong>Schmemann</strong> inspirasjon frå mange kantar,<br />
også over kyrkjegrensene. Spesielt fekk den liturgiske rørsla,<br />
som <strong>Schmemann</strong> såg på som ei ortodoks rørsle innan<strong>for</strong> Den<br />
katolske kyrkja, stor innverknad på han. Dette var ei ad fontesrørsle<br />
som søkte attende til dei teologiske kjeldene i Bibelen,<br />
patristikken og liturgien, og som <strong>for</strong>ma og gav næring til<br />
hans eige teologiske arbeid. Frå hans eige ortodokse miljø i<br />
Paris vart teologar som Sergei Bulgakov, Georges Florovsky,<br />
Nicholas Affanasiev og Kyprian Kern viktige teologiske premissleverandørar<br />
<strong>for</strong> arbeidet hans 5 . Blant dei var patristikk,<br />
liturgikk, ekklesiologi og Den Heilage Skrifta sentrale emne.<br />
Dette ortodokse miljøet 6 hadde på mange måtar vidareført<br />
den teologiske renessansen i Russland som starta på midten<br />
av attenhundretalet, men som flytte tyngdepunktet sitt til dei<br />
12
Forord<br />
russiske emigrantmiljøa i Vest-Europa på grunn av den russiske<br />
revolusjonen. 7<br />
Det 20. hundreåret, då <strong>Schmemann</strong> levde, var ei svært vanskeleg<br />
tid <strong>for</strong> Den ortodokse kyrkja. Mange ortodokse kristne<br />
måtte lide under <strong>for</strong>fylging, særleg frå kommunismen og militante<br />
ateistiske regime. <strong>Schmemann</strong> sjølv levde heile <strong>liv</strong>et sitt<br />
utan<strong>for</strong> dei ortodokse kjerneområda. Den ortodokse kyrkja i<br />
både Frankrike og USA var utanlandskyrkjer, der medlemmane<br />
av ulike årsaker hadde flytta eller vorte <strong>for</strong>drivne frå<br />
heimlandet sitt, bort frå kyrkja dei stamma frå. Og det vart situasjonen<br />
til Den ortodokse kyrkja i USA som skulle få danne<br />
bakteppet <strong>for</strong> <strong>liv</strong>et og verksemda til <strong>Schmemann</strong> i hovudsak,<br />
sjølv om oppveksten hans i Paris og den teologiske arva hans<br />
frå St. Sergius også var viktig. Dei fleste av utgjevnadene hans<br />
er nettopp skrivne etter at han kom til USA.<br />
På mange måtar var konteksten i USA nokså typisk <strong>for</strong> situasjonen<br />
til Den ortodokse kyrkja i ulike land i diasporaen,<br />
og slik finst det mange fellestrekk mellom situasjonen i USA,<br />
Frankrike, Vest-Europa og omverda elles. Dei fyrste kyrkjelydane<br />
i USA, om ein ser bort frå den russiske misjonen i Alaska,<br />
vart hovudsakleg danna av innvandrarar som kom saman<br />
og skaffa seg ein prest frå «gamlelandet», stort sett utan noka<br />
overordna styring frå kyrkjene i den gamle verda. Kyrkjene<br />
vart ofte dei einaste viktige sosiale og kulturelle møtepunkta<br />
<strong>for</strong> dei som hadde <strong>for</strong>late heimlandet. I mange tilfelle førte<br />
denne situasjonen til ei uheldig samanblanding av kyrkje,<br />
tru og nasjonalisme. Kyrkja som eit heilagt samfunn, ein stad<br />
<strong>for</strong> tilbeding og å utøve trua, kom di<strong>for</strong> ofte i andre rekkje.<br />
Dei etterfølgjande generasjonane hadde gjerne mindre kunnskap<br />
om «gamlelandet» og språket, og hadde ikkje like sterke<br />
band dit som <strong>for</strong>eldra hadde. 8 Mange av dei opplevde også<br />
ei svakare tilknyting til Kyrkja <strong>for</strong>di ho så sterkt vart identifisert<br />
med «gamlelandet». Trass i dette kom det også fleire<br />
13
til <strong>liv</strong> <strong>for</strong> verda<br />
konvertittar til Kyrkja. Den oppveksande generasjonen opplevde<br />
seg først og fremst som amerikanarar, slik som konvertittane<br />
gjorde, og dei ynskte seg ei kyrkje som var amerikansk. 9<br />
Denne situasjonen er det som dannar bakgrunnen <strong>for</strong> <strong>Schmemann</strong><br />
sitt arbeid og det er her han <strong>for</strong>søker å realisere den liturgiske<br />
visjonen sin. Kyrkja var hans horisont, det som hjarta<br />
hans brann <strong>for</strong>, og det var vanlege folk han ynskte å nå med<br />
arbeidet sitt, så han kunne opne opp mysteria i gudstenestene<br />
<strong>for</strong> dei: «Draumen min er å skrive <strong>for</strong> folket, ikkje <strong>for</strong> teologane.»<br />
10 Vidare seier han: «Eg vert glad når eg får vite at bøkene<br />
mine grip tak i enkle truande, om det så berre er nokre få av dei.» 11<br />
<strong>Schmemann</strong> var ikkje alltid like interessert i å nå dei fagteologiske<br />
miljøa med arbeidet sitt. Dette tydde ikkje at han meinte<br />
at teologi var uviktig, men han ynskte i staden å arbeide<br />
med ei <strong>for</strong>m <strong>for</strong> teologi som retta seg mot vanlege folk og<br />
kyrkjegjengarar. Det var desse han ynskte å nå <strong>for</strong> å <strong>for</strong>klare<br />
trua og tilbedinga i Kyrkja <strong>for</strong> dei. Di<strong>for</strong> såg han på seg sjølv<br />
som prest fyrst og fremst, deretter teolog. Teologien hans må<br />
di<strong>for</strong> fyrst og fremst <strong>for</strong>ståast i eit pastoralt og kateketisk ljos<br />
– han ynskte å undervise, rettleie og vekkje medlemmane i<br />
Kyrkja til sann tru, <strong>for</strong>ståing og tilbeding. Den som les denne<br />
boka, kan ikkje unngå å legge merke til at dette skin igjennom.<br />
Fader <strong>Alexander</strong> <strong>Schmemann</strong> var teolog – i den eigentlege<br />
<strong>for</strong>standen av ordet.<br />
<strong>Schmemann</strong> fekk då også stor innverknad utan<strong>for</strong> akademiske<br />
krinsar. Mange av bøkene og dagbøkene hans 12 fekk<br />
eit publikum langt utover universitetsmiljøa. For den vanlege<br />
ortodokse kyrkjegjengaren var det nok likevel den innsatsen<br />
han la inn <strong>for</strong> å friske opp att den liturgiske arva og kyrkje<strong>liv</strong>et<br />
som tydde mest. Frå stillinga si som rektor ved St. Vladimir’s<br />
i New York vart han en leiarfigur innan<strong>for</strong> ei eukaristisk og<br />
14
Forord<br />
liturgisk <strong>for</strong>nying i Den ortodokse kyrkja, særleg i USA og<br />
Vest-Europa, men også i dei gamle ortodokse landa, til dømes<br />
Hellas, Russland, Serbia og Romania. Bøkene hans vert framleis<br />
spreidde blant lesande ortodokse kristne, så å seie overalt.<br />
<strong>Schmemann</strong> vart også kjend <strong>for</strong> sitt engasjement utover sitt<br />
eige teologiske fagfelt. Mellom anna var han litteraturkritikar,<br />
oppteken av både politikk, kultur og samfunnsspørsmål. Han<br />
var ein verdsvand og frimodig akademikar som hadde ei djup<br />
og skarp innsikt i samtida og i aktuelle problemstillingar som<br />
det moderne mennesket stod over<strong>for</strong>. Han kunne tale Kyrkja<br />
si sak på verda sitt språk. Slik kunne han nå fram til sjølv kyrkjefiendtlege<br />
intellektuelle i si samtid og ettertid.<br />
Mykje takk vere <strong>Schmemann</strong> vart engelsk etter kvart det dominerande<br />
kyrkjespråket i USA fram<strong>for</strong> kyrkjeslavisk eller gresk.<br />
Ein tok også til å be nattverdsbønnene (ana<strong>for</strong>a) høgt i staden <strong>for</strong><br />
stille, slik at heile kyrkjelyden kunne be saman som det kongelege<br />
presteskapet under gudstenestene. 13 For ettertida er det kanskje<br />
denne delen av <strong>Schmemann</strong>s verksemd som har fått størst tyding,<br />
noko som understrekar at han var vel så orientert mot det<br />
pastorale som mot det akademiske i det han tok føre seg. 14<br />
I samband med 100-årsjubiléet <strong>for</strong> fødselsdagen til <strong>Schmemann</strong>,<br />
har St. Vladimir’s institusjonen han leidde, St. Vladimir’s,<br />
også kome med fleire nye utgjevnader av og om fader<br />
<strong>Alexander</strong>. Lydopptak er også vorte tilgjengelege på podkast<br />
og YouTube. Også i dagens teknologiske samfunn og i framtida<br />
vil <strong>Schmemann</strong> utan tvil verte funnen og lytta til langt<br />
utover rekkene i Den ortodokse kyrkja.<br />
Avslutningsord<br />
<strong>Schmemann</strong> døydde den 13. desember 1983, berre 62 år gamal,<br />
etter lengre tids kamp mot kreft. Sjølv om eg personleg har<br />
lese <strong>Schmemann</strong>, skrive om han, studert på institusjonen som<br />
15
Forord<br />
han leidde i fleire tiår og vorte kjend med og snakka med mange<br />
som studerte under han, fekk eg sjølv aldri møte han personleg.<br />
Eg var berre fire år gamal i 1983. Men enkja etter fader<br />
<strong>Alexander</strong>, Juliana <strong>Schmemann</strong> fekk eg lov til å vitje ved fleire<br />
høve under det siste studieåret mitt ved St. Vladimir’s, sidan<br />
ho budde like i nærleiken av presteseminaret i New York. Eg<br />
sette utruleg stor pris på desse augeblikka. <strong>Schmemann</strong> var<br />
svært glad i kona si, noko han skriv vakkert og tankevekkjande<br />
om i dagbøkene sine, der han også gjev utrykk <strong>for</strong> at ho var<br />
ein viktig samtalepartnar og innverknad på han. Det var ikkje<br />
vanskeleg å merke at bandet mellom dei framleis var levande<br />
og at ho delte visjonen og gløden etter sin avdøde ektemann.<br />
På ein måte vart desse besøka hjå henne også eit møte med<br />
fader <strong>Alexander</strong>.<br />
Fader <strong>Alexander</strong> <strong>Schmemann</strong>s visjon og glød lever enno,<br />
ikkje berre hjå hans næraste, studentane hans eller alle dei som<br />
har vorte påverka av og hausta fruktene av den <strong>for</strong>nyinga han<br />
stod i spissen <strong>for</strong>. Fader <strong>Alexander</strong> er levande også i alle dei<br />
som les bøkene hans i dag og vert oppglødde av dei. Styrken<br />
i denne glødande visjonen hans kjem ikkje primært frå fader<br />
<strong>Alexander</strong> sjølv, trass i at han var ein imponerande figur på<br />
mange vis. Styrken kjem frå at han på sin særeigne måte var i<br />
stand til å setje ord på og skildre trua i Den ortodokse kyrkja<br />
og hennar levande erfaring av Frelsaren slik Han openberrar<br />
seg <strong>for</strong> dei truande i dei guddommelege gudstenestene og i<br />
Kyrkja sitt <strong>liv</strong>. Ibuande i eit slikt møte ligg det <strong>for</strong>vandling,<br />
ikkje berre <strong>for</strong> dei truande som får sjå, smake og erfare Jesus<br />
Kristus, men også ei <strong>for</strong>vandling av heile skaparverket – «til<br />
<strong>liv</strong> <strong>for</strong> verda.» 15<br />
Fader Theodor Svane<br />
Hellige Jomfru Marias Bebudelse Ortodokse Kirke i Bergen<br />
16
til <strong>liv</strong> <strong>for</strong> verda<br />
Forord frå <strong>for</strong>fattaren 16<br />
Denne vesle boka vart skriven <strong>for</strong> ti år sidan, som «studierettleiar»<br />
til ein nasjonal kristen studentorganisasjon sin<br />
konferanse som fann stad kvart fjerde år i USA. Dette var i<br />
desember 1963 i Athens i Ohio. Det var ikkje meininga den<br />
gongen at boka skulle vera ei systematisk avhandling om den<br />
ortodokse liturgiske tradisjonen, og det er det heller ikkje i<br />
dag. Mitt einaste føremål med å skrive henne, var å skissere<br />
det kristne «verdssynet» <strong>for</strong> studentar som førebudde seg<br />
på ein diskusjon rundt den kristne misjonen. Og med omgrepet<br />
«verdssyn» meinte eg den tilnærminga til verda, og til<br />
menneskeleg <strong>liv</strong> i verda, som stammar frå den liturgiske erfaringa<br />
i den ortodokse kyrkja.<br />
Men det fall seg slik at boka nådde ein lesarskare som<br />
strekte seg langt utover dei studentkrinsane som eg hadde<br />
skrive henne <strong>for</strong>. Ho vart trykt i eit nytt opplag i USA av<br />
<strong>for</strong>laget Herder & Herder i 1965 (med tittelen Sacraments and<br />
Orthodoxy), deretter i England, (World As Sacrament), ho vart<br />
omsett til fransk, italiensk og gresk, ho vart til og med nyleg<br />
«utgjeven» i ei anonym russisk omsetjing av samizdat 17 i undergrunnen<br />
i Sovjetunionen. Eg er viss på at alt dette ikkje beviser<br />
nokon særlege kvalitetar ved boka i seg sjølv – meir enn<br />
nokon annan er eg klar over dei mange svakare og utilstrekkelege<br />
delane i henne. Derimot beviser det viktigheita av temaet<br />
som eg <strong>for</strong>søkte å ta <strong>for</strong> meg. Det brennande alvoret som var<br />
klart og tydeleg <strong>for</strong> ti år sidan, er endå meir tydeleg i dag, og<br />
17
til <strong>liv</strong> <strong>for</strong> verda<br />
dette er det einaste som kan rettferdiggjere denne nye utgåva.<br />
Temaet det dreier seg om, er inkje mindre enn sekularismen<br />
– den progressive og raske framandgjeringa frå vår kultur og<br />
sjølve grunnlaget i han, frå den kristne erfaringa og det kristne<br />
«verdssynet» som opphavleg gav <strong>for</strong>m til denne kulturen. I<br />
tillegg går boka inn på den djupe polariseringa som sekularismen<br />
har framprovosert blant dei kristne sjølve. Medan somme<br />
helsar sekularismen velkomen som den beste frukta kristendommen<br />
nokon gong har dyrka fram gjennom tidene, er det<br />
andre som brukar han til å rettferdiggjere ei nærmast manikeisk<br />
18 avvising av verda <strong>for</strong> så å flykte inn i eit dualistisk og<br />
ikkje-inkarnert «åndeleg <strong>liv</strong>». På denne måten finst det somme<br />
kristne som reduserer kyrkja til verda og problema ho har i seg,<br />
og andre som rett og slett ser på verda som vondskapen sjølv,<br />
og frydar seg på uhyggeleg vis i sitt apokalyptiske mørker.<br />
Eg er overtydd om at begge desse haldningane <strong>for</strong>vrenger<br />
den allmenngyldige heilskapen i den ekte ortodokse tradisjonen.<br />
Han har alltid stadfesta både godleiken i verda, verda med<br />
<strong>liv</strong>et som Gud har gjeve sin einborne Son <strong>for</strong>, og vondskapen<br />
som verda ligg i. Tradisjonen har alltid <strong>for</strong>kynt, og <strong>for</strong>kynner<br />
det stadig, kvar sundag: «Ved krossen har det kome glede til heile<br />
<strong>verda»</strong>, og samtidig <strong>for</strong>tel han dei som trur på Kristus, at dei er<br />
døde, og at <strong>liv</strong>et deira er «løynt med Kristus i Gud.» 19<br />
Og slik kjem vi fram til vårt verkelege spørsmål: korleis skal<br />
vi – i trua, i <strong>liv</strong>et, i handling – kunne «halde saman» desse tilsynelatande<br />
motstridande standpunkta i kyrkja? Korleis skal<br />
vi kunne overvinne freistinga om å velje eitt av dei og gjere det<br />
til «eit absolutt», og dermed gjere eit nytt mistak, eller ei ny<br />
«vranglære» som har plaga kristendommen så ofte i <strong>for</strong>tida?<br />
Mi overtyding er at svaret på dette ikkje kjem til oss frå<br />
vakre, intellektuelle teoriar, men fram<strong>for</strong> alt frå den levande<br />
og uavbrotne erfaringa i kyrkja. Det er den som kyrkja<br />
openberrar og kommuniserer til oss gjennom tilbedinga si, i<br />
18
Forord frå <strong>for</strong>fattaren<br />
den leitourgia som alltid gjer henne til det som ho er: verdssakramentet,<br />
sakramentet av Guds Rike, og den gåva det er til<br />
oss i Kristus. Og det er denne erfaringa eg har <strong>for</strong>søkt, ikkje så<br />
mykje å <strong>for</strong>klare eller analysere, men ganske enkelt å stadfeste,<br />
i denne teksten.<br />
Dersom eg hadde måtta skrive henne i dag, hadde eg sannsynlegvis<br />
skrive henne på ein annan måte. Men eg er ikkje<br />
tilhengar av, og eg er heller ikkje i stand til ei heilhjarta omskriving<br />
av det som ein gong har vorte skrive ned, same kor<br />
ufullstendig det var. Di<strong>for</strong> vart det berre gjort eit par mindre<br />
rettingar og endringar i dette nye opplaget. Eg har også lagt<br />
til to essay som vedlegg, skrive i ein noko ulik «toneart», men<br />
som eg vonar kan hjelpe til med å betre <strong>for</strong>stå noko av det som<br />
ligg i denne boka.<br />
Til sist vil eg gjerne bruke moglegheita som eg har fått av<br />
dette nye opplaget til å uttrykkje mi djupe takksemd til dei<br />
som har respondert på arbeidet mitt, til stor glede <strong>for</strong> meg.<br />
Herr Zissimos Lorenzatos frå Aten, som heilt på eige initiativ<br />
gav ut ei glimrande gresk omsetjing av denne boka, rett<br />
og slett <strong>for</strong>di, som han skreiv til meg, «han følte han måtte<br />
gjere det». Til mine ukjende vener i Russland: det å få høyre<br />
om dykkar tilbakehaldne, maskinskrivne utgåve av min tekst,<br />
var ei av dei mest gripande opplevingane eg har hatt i <strong>liv</strong>et.<br />
Til alle dei som har skrive til meg: meldingane dykkar har<br />
vore ei gledesfylt stadfesting av vår einskap «i tru og kjærleik».<br />
Sist, men ikkje minst, takk til mine vener David Drillock og<br />
Anthony Pluth, som ikkje heldt tilbake nokon innsats med å<br />
få førebudd denne nye utgåva.<br />
Januar 1973<br />
<strong>Alexander</strong> <strong>Schmemann</strong><br />
19
til <strong>liv</strong> <strong>for</strong> verda<br />
Kapittel 1<br />
Liv <strong>for</strong> verda<br />
1.<br />
«Der Mensch ist, was er isst». (Mennesket er det det et). Med<br />
denne utsegna trudde den materialistiske filosofen Feuerbach<br />
20 at han hadde gjort slutt på alle dei «idealistiske» spekulasjonane<br />
rundt kva menneskenaturen er. Men utan å vite det,<br />
uttrykte han faktisk den mest religiøse ideen som mennesket<br />
har. For lenge før Feuerbach vart den same definisjonen av<br />
mennesket gjeven i Bibelen. I den bibelske skapingssoga vert<br />
menneska fyrst og fremst framstilt som svoltne vesen, og heile<br />
verda vert framstilt som mat til dei. Det fremste bodet menneska<br />
får, er å vere fruktbare, verte mange og råde over jorda,<br />
men ifølgje <strong>for</strong>fattaren av fyrste kapitlet i Fyrste Mosebok,<br />
instruerer Gud menneska til å ete av jorda: «Sjå, eg gjev dykk<br />
alle planter som set frø, (...) og alle tre som ber frukt med frø i. Det<br />
skal de ha å eta.» 21<br />
Menneska må ete <strong>for</strong> å leve, dei må ta verda inn i kroppen<br />
sin og gjere verda om til seg sjølv, til sitt eige kjøt og blod. Dei<br />
er verkeleg det som dei et, og heile verda vert vist fram som<br />
eit altomfattande festbord <strong>for</strong> menneska. Og dette biletet av<br />
festen vert verande gjennom heile Bibelen som det sentrale<br />
biletet på <strong>liv</strong>et. Det er biletet på <strong>liv</strong>et ved skapinga og også biletet<br />
på <strong>liv</strong>et ved slutten, ved fullendinga: «De skal eta og drikka<br />
ved mitt bord i mitt rike.» 22<br />
Tilsynelatande er føde, eller mat, eit tema som er nokså uvesentleg,<br />
sett i lyset av dei store «religiøse stridsspørsmåla» i<br />
21
til <strong>liv</strong> <strong>for</strong> verda<br />
vår tid. Men grunnen til at eg tek til med dette, er <strong>for</strong>di heile<br />
meininga med dette essayet er, om mogleg, å svare på dette<br />
spørsmålet: kva <strong>for</strong> <strong>liv</strong> er det vi snakkar om, kva <strong>for</strong> <strong>liv</strong> er det<br />
vi <strong>for</strong>kynner, proklamerer og kunngjer når vi som kristne vedkjenner<br />
at Kristus døydde til <strong>liv</strong> <strong>for</strong> verda? 23 Kva <strong>for</strong> <strong>liv</strong> er både<br />
drivkrafta, opphavet og endemålet <strong>for</strong> det kristne oppdraget?<br />
Dei eksisterande svara følgjer to generelle mønster. For nokre<br />
av oss vil det vere slik at omgrepet <strong>liv</strong>et, når ein tek det opp<br />
i ein religiøs samanheng, vil innebere det religiøse <strong>liv</strong>et. Dette<br />
religiøse <strong>liv</strong>et er då ei verd i seg sjølv som eksisterer utanom<br />
den sekulære verda og <strong>liv</strong>et i henne. Dette er verda av «det åndelege»,<br />
og i våre dagar ser ho ut til å skaffe seg meir og meir<br />
popularitet. Sjølv bokhyllene på flyplassane er fylte opp med<br />
antologiar av mystiske skrifter. Ei slik bok som vi har sett, bar<br />
tittelen Enkel mystikk. Når menneska er <strong>for</strong>komne og <strong>for</strong>virra<br />
i støyen, straumen og frustrasjonane frå «<strong>liv</strong>et», takkar dei lett<br />
ja når dei vert inviterte inn i det inste kammeret i sjela si <strong>for</strong><br />
å oppdage eit anna <strong>liv</strong> der, og å nyte eit «åndeleg festmåltid»<br />
som bognar av åndeleg føde. Denne åndelege føda skal hjelpe<br />
menneska. Dei skal finne igjen si indre ro, halde ut det andre,<br />
sekulære <strong>liv</strong>et, godta prøvingane som kjem frå det, føre eit sunt<br />
og meir målretta <strong>liv</strong>, «halde smilen» på ein djup, religiøs måte.<br />
Og slik består misjonen her i å omvende folk til dette «åndelege»<br />
<strong>liv</strong>et, å gjere dei «religiøse».<br />
Det finst eit stort mangfald av vektleggingar og til og med<br />
teologiar innan<strong>for</strong> dette generelle mønsteret. Dei strekkjer seg<br />
frå den populære vekkingsrørsla til den sofistikerte interessa<br />
i esoteriske, mystiske doktrinar. Men resultatet er det same:<br />
«det religiøse» <strong>liv</strong>et gjer det sekulære <strong>liv</strong>et irrelevant – <strong>liv</strong>et<br />
av mat og drikke vert ribba <strong>for</strong> all ekte meining, bortsett frå<br />
det å vere ei øving i fromskap og tolmod. Og jo meir åndeleg<br />
det «religiøse festmåltidet» er, jo meir verdslege og materielle<br />
verkar neonlysskilta ET, DRIKK som vi ser langs landevegen.<br />
22
Liv <strong>for</strong> verda<br />
Men det finst også nokre som naturleg les frasen «til <strong>liv</strong> <strong>for</strong><br />
<strong>verda»</strong> med tydinga «til eit betre <strong>liv</strong> <strong>for</strong> <strong>verda»</strong>. «Dei åndelege»<br />
vert utbalanserte av aktivistane. Vi har i dag kome langt frå<br />
den enkle optimismen og eu<strong>for</strong>ien i «den sosiale evangelierørsla».<br />
24 Vi har hatt den dialektiske teologien 25 med alt det<br />
han innebar av eksistensialisme og angst og med det pessimistiske<br />
og realistiske historiesynet sitt. Alt dette har vorte teke<br />
opp og gitt den ettertanken det <strong>for</strong>tener. Men den grunnleggjande<br />
trua på kristendom som handling fyrst og fremst, har<br />
halde seg intakt, og har faktisk skaffa seg nye krefter. Ut frå<br />
dette synspunktet har kristendommen rett og slett mist grepet<br />
om verda. Og verda må vinnast tilbake. Den kristne misjonen<br />
er der<strong>for</strong> å finne igjen <strong>liv</strong>et som har villa seg bort. Det «etande»<br />
og «drikkande» mennesket vert teke alvorleg, nesten <strong>for</strong><br />
alvorleg. Dette mennesket representerer det eksklusive objektet<br />
<strong>for</strong> kristen handling. Vi vert stadig kalla til å omvende oss<br />
frå å ha brukt <strong>for</strong> mykje tid i kontemplasjon og tilbeding, i<br />
stilla og i gudstenesta, og <strong>for</strong> ikkje å ha brukt tilstrekkeleg med<br />
krefter på sosiale, politiske, økonomiske, rasemessige og alle<br />
andre typar stridstema i det verkelege <strong>liv</strong>et. Bøkene om mystikk<br />
og åndeleg <strong>liv</strong> får sitt tilsvar i bøker om «Religionen og<br />
<strong>liv</strong>et», (eller samfunnet, eller urbaniteten eller sex ...) Og likevel<br />
står det grunnleggjande spørsmålet att utan svar: kva er dette<br />
<strong>liv</strong>et som vi må ta tilbake <strong>for</strong> Kristus og gjere kristent? Med<br />
andre ord, kva er det endelege målet <strong>for</strong> alle desse gjeremåla<br />
og handlingane?<br />
Sett at vi har nådd iallfall eitt av desse praktiske måla, og<br />
har «vunne» – kva så? Spørsmålet kan verke naivt, men ein kan<br />
ikkje eigentleg handle utan å skjøne meininga med handlinga,<br />
og ikkje berre det, men meininga med sjølve <strong>liv</strong>et som ein<br />
handlar på vegne av. Vi et og drikk, vi kjempar <strong>for</strong> fridom og<br />
rettferd <strong>for</strong> å vere levande, <strong>for</strong> å ha fylde i <strong>liv</strong>et. Men kva er det?<br />
Kva er <strong>liv</strong>et i <strong>liv</strong>et sjølv? Eller kva er innhaldet i det evige <strong>liv</strong>et?<br />
23
til <strong>liv</strong> <strong>for</strong> verda<br />
På eitt eller anna tidspunkt, når alt kjem til alt, vil vi uunngåeleg<br />
kome til denne innsikta: at i og <strong>for</strong> seg har handling inga<br />
meining. Når alle komitéane har utført oppgåvene sine, når<br />
alle skriv har vorte utdelte og alle dei praktiske måla har vorte<br />
oppnådd, då må det kome ei fullkomen glede. Ei glede over<br />
kva? Viss vi ikkje veit det, har vi den same todelinga mellom<br />
religionen og <strong>liv</strong>et som vi har sett i den åndelege løysinga.<br />
Det utgjer ingen skilnad om vi gjer <strong>liv</strong>et vårt «åndeleg» eller<br />
gjer religionen vår «verdsleg», om vi inviterer menneske til eit<br />
åndeleg festmåltid eller går saman med dei til den sekulære<br />
banketten. Det som vi vert <strong>for</strong>talt at Gud gav sin einborne<br />
Son <strong>for</strong>, det ekte <strong>liv</strong>et <strong>for</strong> verda, heng like håplaust utan<strong>for</strong> vår<br />
rekkevidde.<br />
24
Liv <strong>for</strong> verda<br />
2.<br />
«Mennesket er det det et.» Men kva skal det ete, og kvi<strong>for</strong>?<br />
Desse spørsmåla verkar naive og irrelevante, og ikkje berre <strong>for</strong><br />
Feuerbach. Dei verka endå meir irrelevante <strong>for</strong> dei religiøse<br />
meiningsmotstandarane hans. For dei, som <strong>for</strong> han, var det<br />
å ete ei materiell handling, og det einaste viktige spørsmålet<br />
var om mennesket hadde ein åndeleg «overbygning» i tillegg<br />
til dette materielle. Religionen svara ja. Feuerbach svara nei.<br />
Men begge svara vart gjevne innan<strong>for</strong> den same grunnleggjande<br />
motsetnaden mellom det åndelege og det materielle.<br />
«Det åndelege» sett opp mot «det materielle», «det heilage» mot<br />
«det profane», «det overnaturlege» mot «det naturlege» – dette<br />
var i fleire hundreår dei einaste godkjende og <strong>for</strong>ståelege<br />
rammene og kategoriane <strong>for</strong> religiøs tanke og erfaring. Og<br />
Feuerbach, trass i all sin materialisme, var faktisk ein naturleg<br />
arving av kristen «idealisme» og «det åndelege».<br />
Men Bibelen begynner også, som vi har sett, med menneska<br />
som svoltne vesen, med menneska som er det som dei et.<br />
Og perspektivet her er fullstendig annleis, <strong>for</strong> ingen stader i<br />
Bibelen finn vi slike todelingar som har vorte det innlysande<br />
rammeverket <strong>for</strong> all vår tilnærming til religion. Den føda<br />
som menneska et, og verda som dei må ta del i <strong>for</strong> å leve, er i<br />
Bibelen gitt dei av Gud og til samfunn med Gud. Verda som<br />
føde <strong>for</strong> menneska er ikkje ei «materiell verd», avgrensa til<br />
materielle handlingar. Ho er ikkje annleis frå dei strengt «åndelege»<br />
funksjonane som kan <strong>for</strong>binde menneska med Gud,<br />
og sett i motsetnad til dei. Alt som finst, er Guds gåver til<br />
menneska, og det finst <strong>for</strong> å gjere Gud kjend <strong>for</strong> menneska,<br />
<strong>for</strong> å gjere menneske<strong>liv</strong>et til eit samfunn med Gud. Det er<br />
guddommeleg kjærleik omgjort til føde, til <strong>liv</strong> <strong>for</strong> menneska.<br />
Gud velsignar alt det han skaper, og i det bibelske språket<br />
tyder det at Han gjer heile skaparverket til teiknet på og<br />
25
til <strong>liv</strong> <strong>for</strong> verda<br />
verktøyet <strong>for</strong> Hans eige nærvær, visdom, kjærleik og openberring:<br />
«Smak og sjå at Herren er god.» 26<br />
Menneska er svoltne vesen. Men dei er svoltne på Gud.<br />
Bakom all svolten på <strong>liv</strong>et står Gud. All lengt er i siste rekke<br />
ein lengt etter Han. Rett nok er ikkje menneska dei einaste<br />
svoltne vesena. Alt som finst, lever av å «ete» – heile skaparverket<br />
er avhengig av føde. Men den eineståande stillinga<br />
menneska har i universet, er at dei åleine skal velsigne Gud <strong>for</strong><br />
føda og <strong>liv</strong>et dei tek imot frå han. Dei åleine har til oppgåve<br />
å gje tilsvar på Guds velsigning med si eiga signing. Ei viktig<br />
kjensgjerning om <strong>liv</strong>et i hagen er at mennesket får til oppgåve<br />
å gje namn til ting. Så <strong>for</strong>t dyra vert skapte <strong>for</strong> å halde Adam<br />
med selskap, fører Gud dei til Adam <strong>for</strong> å sjå kva han vil kalle<br />
dei. «Det som mennesket kalla kvar levande skapning, det fekk<br />
han til namn.» 27 I Bibelen er eit namn noko uendeleg mykje<br />
meir enn eit middel <strong>for</strong> å skilje ein ting frå noko anna. Namnet<br />
avslører heile essensen i noko, eller rettare sagt, essensen<br />
det har som Guds gåve. Å gje namn til noko er å syne fram<br />
meininga og verdien Gud gav det, å kjenne det att som noko<br />
som kom frå Gud, og å vite kva <strong>for</strong> plass og funksjon det fyller<br />
innan<strong>for</strong> det Gud-skapte kosmos.<br />
Å gje namn til noko er med andre ord å velsigne Gud <strong>for</strong> det<br />
og i det. Og i Bibelen er det å velsigne Gud ikkje ei «religiøs»<br />
eller «kultisk» handling, men sjølve <strong>liv</strong>svegen. Gud velsigna<br />
verda, velsigna menneska og velsigna den sjuande dagen, (det<br />
vil seie tida). Dette inneber at Han fylte alt som lever med sin<br />
kjærleik og godleik, og gjorde alt dette «overlag godt». 28 Så den<br />
einaste naturlege (og ikkje «overnaturlege») reaksjonen menneska<br />
har <strong>for</strong> å ha fått denne velsigna og helga verda av Gud,<br />
det er å velsigne Gud i gjengjeld. Det er å takke Han, å sjå<br />
verda slik Gud ser henne, og – i takk og tilbeding – å kjenne,<br />
gje namn til og ta eigarskap over verda. Alle dei rasjonelle, dei<br />
åndelege og dei andre kvalitetane menneska har som skil dei<br />
26
Liv <strong>for</strong> verda<br />
frå andre skapningar, har sitt fokus og si endelege oppfylling<br />
i denne evna til å velsigne Gud, til å kjenne meininga med<br />
torsten og svolten som utgjer menneske<strong>liv</strong>et. «Homo sapiens», 29<br />
«homo faber» 30 ... Ja, men fyrst og fremst «homo adorans». 31 Den<br />
fyrste, grunnleggjande definisjonen av mennesket er at det er<br />
presten. Mennesket står i sentrum av verda og samlar og sameinar<br />
henne i si handling med å velsigne Gud. Det tek imot<br />
verda frå Gud og gjev henne samtidig tilbake til Gud. Og ved<br />
å fylle verda med denne takkseiinga omskapar det sitt eige<br />
<strong>liv</strong>, det som mennesket tek imot frå verda, til eit <strong>liv</strong> i Gud, til<br />
samfunn med han. Verda vart skapt som materie, som materialet<br />
i eit altomfattande takkoffer, og mennesket vart skapt som<br />
presten i dette kosmiske sakramentet.<br />
Alt dette skjønar menneska instinktivt, om ikkje rasjonelt.<br />
Fleire hundreår med sekularisme har mislukkast med å gjere<br />
måltidet om til noko med rein nytteverdi. Framleis vert maten<br />
behandla med ærefrykt. Eit måltid er framleis eit ritual – det<br />
siste «naturlege sakramentet» i familie og vennskap, i det <strong>liv</strong>et<br />
som er meir enn berre «å ete og drikke». Å ete er framleis noko<br />
meir enn å halde kroppslege funksjonar ved like. Folk <strong>for</strong>står<br />
kanskje ikkje kva det inneber <strong>for</strong> «noko meir», men dei ønskjer<br />
å feire det, like fullt. Framleis er dei svoltne og tyrste etter det<br />
sakramentale <strong>liv</strong>et.<br />
27
til <strong>liv</strong> <strong>for</strong> verda<br />
3.<br />
Di<strong>for</strong> er det ikkje tilfeldig at den bibelske historia om Syndefallet<br />
igjen sentrerer seg rundt mat. Menneska åt den <strong>for</strong>bodne<br />
frukta. Frukta frå det eine treet, uansett kva ho elles kunne<br />
innebere, var ulik all anna frukt i hagen, ho vart ikkje tilboden<br />
som gåve til menneska. Ho var ikkje gjeven, ikkje velsigna av<br />
Gud; det å ete denne maten var dømt til å vere eit fellesskap<br />
med seg sjølv åleine, og ikkje med Gud. Det er biletet på verda<br />
som vert elska <strong>for</strong> seg sjølv, og å ete henne er eit bilete på <strong>liv</strong>et,<br />
<strong>for</strong>stått som eit mål i seg sjølv.<br />
Å elske er ikkje enkelt, og menneskeheita har vald å ikkje<br />
gje tilsvar på Guds kjærleik. Menneska har elska verda, men<br />
berre som eit mål i seg sjølv og ikkje som noko som Gud synest<br />
gjennom. Dei har gjort det så konsistent at det har vorte<br />
noko som ligg «i lufta». Det verkar naturleg <strong>for</strong> menneska å<br />
erfare verda som ugjennomsynleg, ikkje gjennomsyra av Guds<br />
nærvær. Det verkar naturleg å ikkje leve eit <strong>liv</strong> i takkseiing<br />
<strong>for</strong> verda som Guds gåve. Det verkar naturleg å ikkje vere<br />
eukaristisk.<br />
Verda er ei fallen verd <strong>for</strong>di ho har falle vekk frå medvitet<br />
om at Gud er alt i alle. Oppsamlinga av denne manglande<br />
synsevna på Gud er ei arvesynd som <strong>for</strong>pestar verda. Og sjølv<br />
religionen i denne falne verda kan ikkje lækje eller utfri henne,<br />
<strong>for</strong> religionen har godteke at Gud vert redusert til eit område<br />
som vert kalla «det heilage» («det åndelege», «det overnaturlege»)<br />
i motsetnad til verda, som er «verdsleg». Religionen har<br />
godteke den altomfattande sekularismen som <strong>for</strong>søkjer å stele<br />
verda vekk frå Gud.<br />
Mennesket sitt naturleg avhengige <strong>for</strong>hold av verda skulle<br />
stadig <strong>for</strong>vandlast til samfunn med Gud, <strong>for</strong> i Han er alt <strong>liv</strong>.<br />
Mennesket skulle vere presten i eit takkoffer, det skulle ofre<br />
verda tilbake til Gud, og i dette offeret skulle det ta imot <strong>liv</strong>et<br />
28
Liv <strong>for</strong> verda<br />
som gåve. Men i denne falne verda har ikkje mennesket tilstrekkeleg<br />
kraft som prest til å gjere dette. Mennesket vert no<br />
avhengig av verda i eit lukka krinsløp, og kjærleiken det har,<br />
svingar bort frå si rette retning. Det elskar enno, svolten ligg<br />
der framleis. Mennesket veit at det er avhengig av det som ligg<br />
bakom det. Men det som det elskar og er avhengig av, viser<br />
berre til verda i seg sjølv. Mennesket veit ikkje at det å puste<br />
kan vere samfunn med Gud. Det er ikkje klar over at å ete kan<br />
vere å ta imot <strong>liv</strong> frå Gud, meir enn på den fysiske måten. Det<br />
gløymer at verda, lufta og føda i henne ikkje kan gje <strong>liv</strong> i seg<br />
sjølv, men berre om dei vert mottekne og godtekne på vegner<br />
av Gud, i Gud og som berarar av den guddommelege gåva<br />
som <strong>liv</strong>et er. I seg sjølve kan dei berre skape eit atterskin av <strong>liv</strong>.<br />
Når vi ser verda som eit mål i seg sjølv, vert alt ein verdi<br />
i seg sjølv, og følgjeleg misser alt heile verdien sin, <strong>for</strong> berre<br />
i Gud kan meininga, verdien i alt finnast, og verda er berre<br />
meiningsfylt når ho er «sakramentet» av Guds nærvær. Alt<br />
som vert behandla berre som ein ting i seg sjølv, vil øydeleggja<br />
seg sjølv, <strong>for</strong>di det er berre i Gud det har <strong>liv</strong>. Når naturverda er<br />
skoren vekk frå kjelda til <strong>liv</strong>, vert ho ei døyande verd. For ein<br />
som tenkjer at mat i seg sjølv er kjelda til <strong>liv</strong>, vert det å ete eit<br />
fellesskap med denne døyande verda, det er eit samfunn med<br />
døden. For mat i seg sjølv er død, han er <strong>liv</strong> som har døydd, og<br />
han må kjølast ned som eit lik.<br />
«For den løn synda gjev, er døden». 32 Det <strong>liv</strong>et som menneska<br />
valde, var berre atterskinet av <strong>liv</strong>et. Gud viste menneska at dei<br />
sjølve hadde valt å ete brød på ein måte som rett og slett ville<br />
føre dei tilbake til den jorda som både menneska og brødet<br />
var tekne ifrå: «Støv er du, og til støv skal du venda attende.» 33<br />
Menneska miste det eukaristiske <strong>liv</strong>et, dei miste <strong>liv</strong>et i sjølve<br />
<strong>liv</strong>et, krafta til å omskape det til Liv. Mennesket slutta å vere<br />
presten i verda og vart slave <strong>for</strong> verda.<br />
I historia om hagen fann dette stad om kvelden, «i den svale<br />
29
til <strong>liv</strong> <strong>for</strong> verda<br />
kveldsbrisen». 34 Og då Adam <strong>for</strong>lét hagen der <strong>liv</strong>et skulle vere<br />
eukaristisk – eit offer av verda i takk til Gud – førte Adam<br />
heile verda, så å seie, ut i mørkeret. I eitt av dei vakre stykka<br />
frå den bysantinske songkunsten vert Adam skildra der han<br />
sit utan<strong>for</strong>, med andletet vendt mot Paradis, og græt – som eit<br />
bilete på mennesket sjølv.<br />
30
Liv <strong>for</strong> verda<br />
4.<br />
Her kan vi avbryte temaet føde <strong>for</strong> ei stund. Vi begynte med<br />
dette berre <strong>for</strong> å frigjere omgrepa «sakramental» og «eukaristisk»<br />
frå dei assosiasjonane dei har skaffa seg gjennom den<br />
lange historia med teknisk teologi. Der vert dei brukte nesten<br />
eksklusivt innan<strong>for</strong> rammeverket av «det naturlege» versus<br />
«det overnaturlege» og «det heilage» versus «det profane». Dei<br />
er altså innan<strong>for</strong> den same opposisjonen mellom religionen<br />
og <strong>liv</strong>et som gjer <strong>liv</strong>et uråd å <strong>for</strong>sone og, til sjuande og sist,<br />
religiøst meiningslaust. Men i vårt perspektiv er ikkje «arvesynda»<br />
at menneska har vore ulydige mot Gud. Synda er at dei<br />
slutta å vere svoltne på Gud og på Han åleine, slutta å sjå at<br />
heile <strong>liv</strong>a deira var avhengige av heile verda som eit sakrament<br />
i samfunn med Gud. Synda var ikkje at menneska <strong>for</strong>sømte<br />
sine religiøse plikter. Synda var at dei tenkte om Han i eit<br />
religiøst rammeverk, <strong>for</strong> slik å setje Han i eit motsetnads<strong>for</strong>hold<br />
til <strong>liv</strong>et. Det einaste verkelege fallet <strong>for</strong> menneska er<br />
deira ikkje-eukaristiske <strong>liv</strong> i ei ikkje-eukaristisk verd. Fallet er<br />
ikkje at dei føretrekte verda fram<strong>for</strong> Gud og <strong>for</strong>vridde balansen<br />
mellom det åndelege og det materielle, men at dei gjorde<br />
verda materiell når dei skulle ha omskapt henne til «<strong>liv</strong> i Gud»,<br />
fylt med meining og ånd.<br />
Men det er det kristne evangeliet at Gud ikkje <strong>for</strong>lét menneska<br />
i eksilet deira, i tilstanden av ei <strong>for</strong>virra lengsle. Han<br />
hadde skapt menneska «etter sitt eige hjarte» og <strong>for</strong> seg sjølv,<br />
og menneska har streva i sin fridom etter å finne svaret på den<br />
mystiske svolten inni seg. Og midt i denne radikalt utilstrekkelege<br />
tilstanden, handla Gud på ein avgjerande måte: inn i<br />
mørkeret der menneska famla seg fram mot Paradis, sende<br />
Han ljoset. Dette gjorde han ikkje som ein redningsoperasjon<br />
<strong>for</strong> å reise opp att det <strong>for</strong>tapte mennesket, det var heller <strong>for</strong><br />
å fullføre det som Han hadde sett føre seg frå opphavet. Gud<br />
31