Dyreliv

Auður Ava Ólafsdóttir
DYRELIV
oversatt fra islandsk av
tone myklebost
pax forlag a/s, oslo 2021

originalens tittel: dỳraliíf
copyright: © auður ava ólafsdóttir, 2020. published by arrangement
with éditions zulma, paris
norsk utgave: © pax forlag 2021
omslag: erlend askhov
trykk: scandbook ab, falun
printed in sweden
isbn 978-82-530-4277-0
oversetteren er medlem av norsk oversetterforening
utgitt med støtte fra nordisk ministerråd
Sitater fra Blaise Pascals Tanker s. 11 og 65. Referanse til dikt av Tomas
Tranströmer, s. 64 og indirekte referanse s. 123. Referanse til dikt av
Bjarni Thorarensen s. 65. Referanse til dikt av Steinn Steinarr s. 65
og s. 110. Diktstrofene på s. 93 er av Henry Scott-Holland. Sitat fra
Samuel Beckett s. 97. Referanse til dikt av Elinor Wylie s. 110. Tittel
på kapittel på s. 121 er av Jorge Luis Borges. Tittel på kapittel s. 152
er en diktstrofe av Abdelmajid Benjelloun.

Det vakreste ordet
I år 2013 kåret islendingene språkets vakreste ord. Valget falt på et
substantiv på seks bokstaver, yrkestittelen til en helsearbeider: lysmor.
I valgkomiteens begrunnelse står det at ordet forener to av de vakreste
ordene som finnes: mor og lys. Lysmor blir på islandsk også kalt
hjelpekone, nærkone, lettekone, jordmor, lyskone. På dansk er lysmor
jordemor, på norsk jordmor, på svensk barnmorska, finsk kätilö,
engelsk midwife, tysk Hebamme, nederlandsk verloskundige, polsk
położna, fransk sage-femme, italiensk ostetrica, spansk comadrona,
portugisisk parteira, estnisk ämmaemand, latvisk vecmāte, litauisk
akušerė, russisk akyшpka, jiddish , irsk cnáimhseach,
walisisk bydwraig, på arabisk , på hebraisk , katalansk
Ilevadora, ungarsk szülésznö, albansk mami, baskisk emagin,
kroatisk primalja, tsjekkisk porodní asistentka, kinesisk ,
rumensk moaşã og gresk ma±a.
Ordenes betydning og opprinnelse er ikke alltid på det rene, men
i de fleste tilfeller er det snakk om en kvinne som hjelper en annen
kvinne med å sette et barn til verden. Noen av språkenes etymologi
tyder på at det her handler om en eldre kvinne som kan være barnets
mormor.
5

Jeg tar imot barnet når det fødes, løfter det
opp fra jorden og viser det verden
For å kunne dø, må mennesket først fødes.
Klokken nærmer seg tolv når polarnatten endelig klarner og
ildkulen ruller opp over horisonten, eller bare så vidt, og en rosa
stripe trenger gjennom en glipe i gardinene på fødestuen, knapt
bredere enn en lommekam, og treffer kvinnen som ligger i
sengen og plages, hun løfter opp armene, åpner hånden og griper
etter lyset, lar den så synke igjen. Hun har en halv kiwi, full av
frø, tatovert på den sterkt utspilte magen, det er som om frukten
er blitt kløvd i to med en sylskarp kniv, det har dannet seg
sprekker i blekket, og inskripsjonen under bildet er på samme
vis blitt glissen, D i n f o r a l l t i d. Når barnet er født, trekker
den lodne frukten seg sammen igjen.
Jeg setter på meg masken og tar på meg beskyttelsesfrakken.
Så er tiden inne.
For menneskets hardeste prøvelse.
Å fødes.
Hodet dukker frem, og kort tid etter holder jeg den blodige
og slimete, lille kroppen.
Det er en gutt.
13

Han vet ikke hvem han selv er, heller ikke hvem som satte
ham til verden eller hva denne verden er.
Faren må legge fra seg mobilen for å kunne klippe over navlestrengen,
han er skjelven på hendene når han bryter båndet som
knytter mor og barn sammen.
Moren snur hodet til siden og følger med.
– Trekker han pusten?
– Han trekker pusten.
Og jeg tenker:
Fra nå av kommer han til å trekke pusten treogtyve tusen
ganger om dagen.
Jeg legger en liten pakke med skrikende kjød på vekten. Barnet
slår ut med armene, det finnes ingen vegger lenger, ingen grenser,
ingenting som avgrenser verden, han er en ukjent vidde, et uendelig
vidlende, et uutforsket landområde, det styrter i fritt fall,
så roer barnet seg, ansiktet er skrukkete, forvrengt av bekymring.
Gradestokken på vinduskarmen utenfor viser minus fire
grader og det mest forsvarsløse dyret i verden ligger på vekten,
nakent og hjelpeløst, det har hverken fjær eller pels til å beskytte
seg, ikke skjell, ingen kroppshår, bare det myke dunet øverst på
hodet som det blå fluorlyset skinner igjennom.
Barnet åpner øynene for første gang.
Og ser lyset.
Det vet ikke at det nettopp er født.
Jeg sier, velkommen, vesle mann.
Jeg tørker det våte hodet og tuller barnet inn i et håndkle, så
legger jeg det i armene til en far som har på seg en kortermet
trøye det står Verdens beste pappa på.
Han er oppskaket og gråter. Det er overstått. Moren er utkjørt
og gråter, hun også.
14

Mannen bøyer seg ned med spedbarnet og legger det varsomt
i sengen hos kvinnen. Barnet vender hodet mot moren og ser
på henne, øyene er fortsatt fulle av mørke fra jordens dyp.
Det vet fremdeles ikke at hun er moren hans.
Moren ser på barnet og stryker det med en finger over kinnet.
Det åpner munnen. Det vet ikke hvorfor det befinner seg her
og ikke et annet sted.
– Han har rødt i håret, akkurat som mamma, hører jeg
kvinnen si.
Dette er den tredje sønnen deres.
– De er alle sammen født i desember, sier faren.
Jeg tar imot barnet når det fødes, løfter det opp fra jorden og
viser det verden. Jeg er lysets mor. Jeg er språkets vakreste ord.
Tre minutter
Etter at jeg har sydd to sting, lar jeg foreldrene være alene med
barnet et øyeblikk. Dersom det ikke er for mye vind til at man
kan åpne døren i enden av gangen, tar jeg meg iblant en snartur
ut på den lille balkongen mellom fødslene, den har utsikt
over Miklabraut. Det er ni fødestuer på avdelingen, og vanligvis
tar jeg imot ett barn om dagen, men faktisk kan det være
så mange som tre, i perioder av året med stor pågang hender
det at de blir født i kantinen, i dagligstuen, til og med i heisen
på vei opp til fødeavdelingen. En gang løp jeg ut på parkeringsplassen
og tok imot barnet til skrekkslagne, unge foreldre i
passasjersetet på en gammel Volvo. Når jeg hele dagen har holdt
på med blod og kjød, er jeg takknemlig for himmelhvelvingen.
Jeg trekker pusten dypt og fyller lungene med kald luft.
15

– Hun er ute og får seg frisk luft, sier yrkessøstrene mine.
De siste ukene har det vært store skiftninger i været.
Den første delen av måneden var det observert tosifrede tall
på gradestokken, naturen livnet til og på trærne kom det
knopper. Den fjerde desember ble det målt nitten varmegrader
på landets nordligste værstasjon, så ble det plutselig kaldt, temperaturen
sank med tyve grader på ett døgn og det lavet ned
med snø. Skavler som snørydningsmaskinene hadde vanskelig
for å hanskes med, bygget seg opp, himmelen var full av snø,
trærnes grener ga etter under snøen, biler forsvant under en
tung, hvit, bør og man måtte vasse i knedype snøskavler ut til
søppelkassene. Med tøværet begynte det så å regne, og snøsørpe
demmet opp elver som endret løp og rant over veier og innmark
og etterlot seg gjørme og sten og grus. Det er bare noen dager
siden fjernsynsnyhetene kunne fortelle om tyve hester på Sudurland
som hadde blitt innestengt i kjølvannet av en flom. Bildene
som fulgte nyheten, viste gårder som stakk opp av vannet som
øyer og forkomne hester; en bonde sa at de var blitt hentet med
båt ute på beite, og at de hadde måttet svømme i land. Fremdeles
hadde de til gode å se hva som befant seg under vannet, om de
ville finne flere dyr når det trakk seg tilbake.
– Ingenting er lenger slik det skal være, sa bonden i et intervju
med reporteren.
Det samme sier søsteren min, meteorologen.
– Man håper bare at alt snart blir normalt igjen, sa bonden.
I Ljósvallagata tok ikke sluket unna for vannet i ruskeværet,
og det flommet inn i noen boder i kjelleren. Da jeg undersøkte
skadene i boden min, fant jeg et plastjuletre og en eske full av
julepynt fra min grandtantes bo, som jeg tok med meg opp i
tredje etasje. Så fulgte en periode med streng kulde i hele landet,
16

med speilglatt hålke, og denne uken har to kvinner født barn
med armen i gips etter å ha gått over ende. Det eneste som har
vært konstant hele måneden er vinden. Og mørket. Når jeg går
til jobben er det mørke og når jeg går hjem fra jobben er det
mørke.
Når jeg kommer tilbake, er den nybakte faren gått ut på
gangen og står ved kaffemaskinen. Han viser med tegn at han
vil ha et par ord med meg. De er elektroingeniører, både kona
og han, som en av yrkessøstrene mine påpeker, blir det stadig
vanligere at par tilhører samme yrkesgruppe; to dyrleger, to
sportsjournalister, to prester, to politifolk, to coacher, to forfattere.
Mens elektroingeniøren velger kaffetype, forklarer han at
den lille egentlig skulle kommet tolvte i tolvte, på fødsels dagen
til farfaren sin, men at han hadde latt vente på seg i over en
uke.
Han tar en slurk av kaffekruset og stirrer ned på gulvbelegget,
jeg merker at han har noe på hjertet. Når han har drukket ut
av kruset, kommer han inn på dette med fødselstidspunktet
igjen og spør hvordan det regnes ut sånn nøyaktig.
– Tidspunktet settes idet barnet kommer ut, sier jeg.
– Ikke når navlestrengen klippes? Eller når barnet gråter?
– Nei, sier jeg og tenker, det er ikke alle barn som gråter.
Eller trekker pusten.
– Nei, saken er at jeg lurer på om det hadde vært mulig å
skrive at han ble født tolv minutter over tolv på fødselsattesten
istedenfor ni minutter over tolv. Det er en forskjell på tre
minutter.
Jeg betrakter ham.
De hadde kommet til fødeavdelingen i natt, og han har sovet
lite.
17

– Det ville være et plaster på såret for den tolvte i tolvte,
legger han til og klemmer kruset.
Jeg tenker meg om.
Mannen ber om at barnet skal være ufødt de første tre minuttene
av sitt liv.
– Jeg ville satt stor pris på det, avslutter han med å si.
– Jeg kan ha sett galt på klokken, sier jeg.
Han kaster kruset i søppelkassen, og vi tar følge inn på
fødestuen der mor og sønn venter.
Han stopper et øyeblikk utenfor.
– Jeg vet at Gerdur ønsket seg en datter selv om hun later
som ingenting. Kvinner ønsker seg døtre.
Han nøler, og sier så at de hadde lest en artikkel om hvordan
det var mulig å styre barnets kjønn, men at det hadde vært for sent.
– Det skjer det som skjer, sier han, rekker meg hånden og
takker meg for hjelpen. Når man tenker over det, legger
statistikk entusiasten til, – har tyve millioner mennesker samme
fødselsdag som sønnen min.
Det er ikke mye under solen som overrasker en kvinne
med min yrkeserfaring. I så fall måtte det
kanskje være mennesket
Det er ikke uvanlig at lysmoryrket går i arv, fra kvinne til kvinne,
og selv er jeg fjerde generasjon lysmor i slekten. Oldemoren
min var i første del av det tyvende århundret lysmor nord i
landet, og grandtanten min jobbet i nesten et halvt århundre
på fødeavdelingen. Dessuten er min mors søster lysmor i en
liten by på Jylland. Det finnes også kilder som forteller at en
18

av forfedrene våre arbeidet som lysfar, og tok imot to hundre
barn. Det blir sagt at Gísli Raymond Gudrúnsson, kalt Nonni,
ikke bare hadde gode hender, men også hadde vært en enestående
flink smed som smidde fødselstenger og diverse andre nyttige
redskaper.
Min grandtantes ånd svevde fortsatt over vannene da jeg for
seksten år siden begynte som lysmor på fødeavdelingen. De
eldste lys mødrene husker henne godt, men det blir færre og færre
som har jobbet med henne. Historier om henne verserer likevel
fremdeles, til og med blant dem som aldri ble kjent med henne.
Hun var kjent for å la diverse bemerkninger på linje med disse
falle: Ethvert fjols kan få barn. Det var mer som om hun snakket
til seg selv, ble det sagt. En av yrkessøstrene hennes påsto likevel
at hun ikke hadde tatt så sterkt til orde, at hun isteden hadde
sagt, det er ikke for alle å ha barn. Eller at hun til og med hadde
sagt, det er ikke alle som er skapt for å bli foreldre. En annen igjen
sa at hun hadde uttrykt seg annerledes. Nemlig at vanskelige
individer slutter ikke å være vanskelige fordi om de får barn.
En annen sa at hun ikke hadde snakket om vanskelige individer,
men om skadede, og den verste av alle laster hadde hun syntes
var selvmedlidenheten. Det er blitt meg fortalt at hun lette etter
tegn på selvmedlidenhet hos foreldrene og sa at selvmedlidenhet
kan være synlig eller skjult, men den ligger dypt begravet i den
menneskelige natur.
Det ble også sagt at hun hadde spådd folk om kjærlighetslivet
deres, hun hadde satt seg ned med en halvfylt kaffekopp som
hun holdt fremfor seg og en sukkerbit mellom leppene, hadde
beveget hånden som holdt koppen slik at det dannet seg
krusninger i væsken og sagt:
– De får ett barn til, og så skiller de seg.
19

Iblant var budskapene mer gåtefulle, sånn som den er underlig,
den veven som blir kalt familie. Yrkessøstrene hennes sa at hun
ikke hadde troen på forhold, og slettes ikke på ekteskapet. En
av dem gikk riktignok enda lenger og sa at hun ikke trodde at
hun hadde særlig tro på mennesket. Ordrett sa hun, jeg tror
faktisk ikke at hun hadde stor tro på mennesket, med mindre
det var femti centimeter langt, hjelpeløst og ikke hadde lært å
snakke.
Dersom det dukket opp problemer, ble det sagt at min grandtantes
faste omkved var:
Det er ikke mye under solen som overrasker en kvinne med min
yrkeserfaring. I så fall måtte det kanskje være mennesket.
Slik formulerte hun det.
Det var ingen hemmelighet at hun hadde vanskelig for å
forsone seg med de radikale endringene av lysmoryrket, slik
uttrykte hun det, som skjedde da hun var midt i livet, og fedrene
begynte å være til stede når barna deres ble født. Det virker
temmelig merkelig med tanke på at hun syntes det var selvsagt
og naturlig at en mann beskjeftiget seg med fødselshjelp her
før i tiden.
Årtier med yrkeserfaring forteller meg noe annet, var hennes
måte å protestere mot strukturendringer på fødeavdelingen.
Yrkessøstrene hennes har fortalt meg at hun snakket om at det
førte til ekstra bry å ta seg av dem. På den tiden da grandtanten
min jobbet på avdelingen var ektemakene menn, og menn fra
hennes generasjon kom ofte rett fra kontoret til avdelingen, i
dress og slips, de ante ikke hvor de skulle henge fra seg frakken
og legge fra seg hatten og rakte det til lysmoren, andre kom
direkte fra verkstedet med smøreolje på hendene. Det ble klaget
over at hun lot fedrene seile sin egen sjø og bare konsentrerte
20

seg om mødrene. Det ble også sagt at det var én bestemt fødselslege
som hadde holdt sin beskyttende hånd over henne. Da jeg
spurte de tidligere yrkessøstrene hennes om hvorfor det var
nødvendig å holde en beskyttende hånd over grandtanten min,
fikk jeg ikke noe klart svar. Senere hørte jeg at det ble ymtet
om at hun i en årrekke hadde hatt et forhold til denne samme
fødselslegen, men det har jeg aldri greid å få stadfestet.
Min erfaring er at en make ofte har vanskelig for å se på
lidelsene og ikke synes det har noen hensikt at han er der.
En gang imellom stryker han armen til kvinnen og sier:
– Dette klarer du fint.
Den fødende kvinnen sier det samme til maken:
– Dette klarer du fint.
Til meg sier maken, det er jo ingenting jeg kan gjøre. Eller,
jeg synes det er så vanskelig å ikke kunne gjøre noe. Eller, jeg
vet ikke hva jeg skal gjøre. Han sier også, dette greier jeg ikke
mer. Eller, jeg visste ikke at hun kom til å ha det så fælt. Eller,
jeg visste ikke at en fødsel kunne ta åtteogsytti timer. Og han
legger til, jeg kommer aldri til å kunne bli en del av hennes
livserfaring. Kvinnene tenker, han kommer aldri til å bli en del
av min lidelse. Han vet ikke hvordan det er å sitte i en skrustikke
med glødende tenger rundt ryggen.
Det skjer også at en make føler seg kvalm eller at han svimer
av.
Kvinnene oppmuntrer dem og sier at de skal gå ut og ta seg
et smørbrød. Da dukker de opp inne på vaktrommet og sier at
det mangler påfyll på smørbrødautomaten, og jeg sier at det ikke
faller innenfor vårt arbeidsområde å fylle den. Eller de bestiller
en pizza og lar dem sende den til fødestue 23B. Forskjellige ting
ville overrasket grandtanten min i dag, som for eksempel at det
21

ligger en pizzaeske på sengen til en fødende kvinne. Oppå
dynen. Dersom fødselen trekker i langdrag, kan maken bli nødt
til å hente eldre søsken hos mormoren og ta dem med til
farmoren. Eller omvendt, fra farmoren til mormoren.
For å korte ned på den tiden kvinnene er på avdelingen og
unngå for mye renning rundt og småspising, sier vi til kvinnene
at de skal komme når det er fem minutter mellom riene.
Jeg tror at når grandtanten min snakket om at et voksent
mannfolk ikke hadde noe å gjøre på fødestuen, så mente hun
rett og slett størrelsen, eller som en av yrkessøstrene hennes
formulerte det, hun syntes ikke at disse store, voksne mannfolkene
hadde noe å gjøre i denne kvinnenes verden, som består av sår
og klynkende brystbarn, at saken til syvende og sist hadde
handlet om forskjellen på størrelsen på et fullvoksent mannfolk
og et spedbarn.
Pattedyr leter seg alltid frem til spenen
På tross av antydningene om at hun var spesiell, var det likevel
ettertraktet å havne på vakt med grandtanten min. Yrkessøstrene
hennes minnes henne ikke minst for to ting: håndarbeidet og
kakene som hun bakte og tok med på jobben. Jeg kjenner igjen
beskrivelsene av mange etasjer høye marengskaker som hun
fylte til randen med hermetiserte pærer, fersken og pisket krem.
Nederst var det et sukkerbrød som hun hadde gjennomdynket
med sherry. Etter at kvinnene hadde født, skar hun et stort
kakestykke til dem, helte opp kruttsterk kaffe og serverte dem
på brett. Før var det vanlig at kvinnene kom til føde avdelingen
mye tidligere, eller ved første tegn på sammentrekninger, og
22

le liggende på sykehuset i en uke etter en normal fødsel. I
midten av forrige århundre, da grandtanten min begynte som
lysmor på fødeavdelingen, besto arbeidet først og fremst i å ta
seg av barnet mens moren hvilte seg. Jeg har truffet mange eldre
kvinner som snakker om barnefødselen som en trivelig hvilestund
fra strevet med husarbeid og barneoppdragelse, og som
husker spesielt godt at de fikk servert mat på sengen, én brukte
ordene ble oppvartet. De ble kjent med andre kvinner som lå i
barselseng samtidig med dem, og vennskapsbånd ble knyttet,
de satte ruller i håret på hverandre og røkte sigaretter sammen
og forlot fødeavdelingen med nylagt hår og på høyhælte sko.
Mens de nybakte mødrene hvilte seg, tilbrakte grandtanten
min mye tid inne på barnestuen hos de nyfødte. Når mødrene
hadde hatt barna ved brystet, tok hun dem med tilbake til
barnestuen, la dem mot skulderen og gikk rundt på gulvet med
dem, ristet ut av dem rapen, strøk dem over ryggen og snakket
til dem med lav stemme. Hun la dem så ned, skiftet bleie, og
brettet dynen over dem. Hun tok så opp neste brystbarn, brakte
det til moren og la det så tilbake i vuggen, hentet og brakte,
hentet og brakte, den ene etter den andre, på skift. De gamle
yrkessøstrene hennes er enige om at hun tilbrakte mye tid på
barnestuen og at hun også snakket med de nyfødte. En av dem
sa det slik; hun forberedte dem på livet. Det ble fortalt ymse
historier om hva hun sa til dem. En hadde hørt henne si at du
er kommet for å være her en stund. Og at hun hadde lagt til, ta
mot til deg, bakkene du har foran deg er bratte. En annen mente
at hun hadde lagt den nyfødte i vuggen og sagt, du kommer til
å fare vill på din vei mange ganger, og hadde lurt på om hun
hadde sitert fra Bibelen. En av yrkessøstrene hennes hevdet at
hun hadde hatt det med å sitere fritt diktere hun kjente per-
23

sonlig og hadde hørt henne si, vi vet ikke mye, annet enn at det
snart mørkner. Og også, vi vet ikke mye, annet enn at det snart
lysner. Den siste delen av setningen kom an på hvilken tid på
året barnet ble født, etter hvorvidt dagen ble lengre eller kortere,
hvorvidt natten var lys eller bekmørk.
Én ting var de tidligere lyssøstrene til grandtanten min enige
om, og det var at før mødrene ble utskrevet, hadde grandtanten
min bøyd seg over vuggen, tatt farvel med det nyfødte barnet
og ønsket det sol, lys og varme. Nærmere bestemt hadde hun
sagt, måtte du oppleve mange daggry og mange solnedganger. De
ordene var faktisk utgangspunktet for nekrologen som en av
yrkessøstrene hennes skrev om henne.
Lysmødrene fra min grandtantes generasjon brukte ofte mye
av vakten sin på å vente på at et barn skulle fødes. De fleste
brukte tiden til å strikke eller brodere. Jeg har hørt kvinner si
at klirringen fra strikkepinnene hadde en beroligende virkning
på dem. Det blir også sagt at grandtanten min ga hvert eneste
barn hun tok imot et strikket plagg. Yrkessøstrene hennes sier
at de for tidlig fødte barna fikk de mest forseggjorte plaggene
med de mest kompliserte strikkemønstrene, og at hun hadde
full oversikt, med masker på mange forskjellige pinner samtidig.
Når hun med lykkeønskninger brakte de minste spedbarna til
mødrene sine før de ble sendt ut i uvissheten eller ble overlatt
til sin skjebne, som hun skal ha uttrykt det, var de pakket inn i
håndverket hennes fra topp til tå, strikkebukser, sokker, genser,
lue.
24

«Auður Ava Ólafsdóttirs bøker er både
unikt islandske og fellesmenneskelige.»
financial times
Noen få dager før jul forbereder innbyggerne på Island
seg på at en stor storm skal treffe øya. Bokens heltinne,
jordmoren Dómhildur, bor i andre etasje i en leilighet i
Ljosvalla gate i Reykjavik. Hun har arvet leiligheten etter
tanten sin, som også var jordmor. Mens innbyggerne
venter på stormen, oppdager Dómhildur at tanten har
etterlatt seg tre manuskripter. Manuskriptene er refleksjoner
over menneskets natur, lyset og livets tilfeldigheter. Dette
er også romanens hovedtemaer. Auður Ava Ólafsdóttir
skriver innsiktsfullt og poetisk om vinterens mørke og
om lyset som kommer tilbake om våren.
ISBN 978-82-530-4277-0
ISBN 978-82-530-4277-0
9 788253 042770