Veien og målet · En konversjonshistorie

Veien og målet

Veien og målet

ernt t. oftestad
Veien og målet
en konversjonshistorie
efrem forlag 2021

© Efrem forlag 2021
Omslag og sats: Øyvind Lerø
Trykk: Scandbook
Satt med: Requiem 11/14
Papir: 80 g Munken Print Cream 1,5
Foto omslag: Wikimedia Commons / privat
ISBN 978-82-92922-78-1
Efrem forlag, Follese
post@efremforlag.no
www.efremforlag.no
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten
særskilt avtale med Efrem forlag as er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring
bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,
interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Forord
Fortellingen om min konversjon kan leses som en kirke- og teologihistorie.
Den er også selvbiografisk, ikke i den brede alminnelighet, men fortalt
med konversjonen for øyet. Slik blir boken en troshistorie.
Å skrive sin egen troshistorie er krevende på mange vis. Har jeg greid å
tolke kildematerialet som er å finne i mitt eget liv, på en noenlunde adekvat
måte? Det har jeg forsøkt, først og fremst ved å sette det selvbiografiske
inn i den kulturelle, kirkelige og teologiske konteksten jeg tilhørte og
var betinget av. Samtidig har jeg villet være realistisk på en nær og direkte
måte. Realismen består i å avdekke og tolke de gode og vonde erfaringer
som jeg gjorde under vandringen på veien frem mot målet.
Takk til Dag Øivind Østereng som har lest manus. Og en varm takk til
Efrem Forlag v/ Øyvind Lerø som har villet utgi boken og har bistått med
gode råd.
Oslo, 20.09.2021
Bernt T. Oftestad

Innhold
Innledning 7
1 | Ved bedehus og bygdefabrikk 13
2 | Til Menighetsfakultetet uten «kall» 35
3 | Stats- og folkekirken – et hjem og en arena 49
4 | Fra konfesjonell statskirke mot liberal folkekirke 77
5 | Lærer og forsker ved Det teologiske menighetsfakultet 93
6 | Farvel til MF-teologien 115
7 | Tre lærere 135
8 | Gjennom skodden mot målet 161
9 | Konversjonen 185
10 | Liv i en sakramental virkelighet 199
11 | «Det katolske hjerte» 221
12 | «De nest siste og siste ting» 231

ernt t. oftestad · veien og målet
Innledning
«en av de gode ting ved protestantismen er at den alltid bærer i
seg kimen til sin egen revers. Den er åpen i begge ender – i den ene enden
til katolisismen, i den andre til vantro.» Det er den katolske amerikanske
forfatteren Flannery O’Connor (1925–1964) som uttrykker seg slik. 1 Hun
var en av Amerikas fremste novellister, en katolsk forfatter som var annerledes
enn mange andre katolske diktere fra 1900-tallet. Hun bodde
i «bibelbeltet», staten Georgia, og var fascinert av den radikale protestantisme
som omgav henne. Hun var i sin diktning en «rå» katolikk, som
kritisk solidariserte seg med «bibelbeltes» kristne, de «Kristus-besatte»,
de åndelig deformerte, forblindede, og de hysteriske fornektere. Jeg blir
stadig utfordret av Flannery O’Connor. Treffer hun noe i meg? Setter hun
et provoserende navn på min konversjon? Enten katolikk eller vantro.
Ytre sett er min vei frem til konversjonen tydelig nok. Ikke så vanskelig
å følge. Den har sin begynnelse og sitt mål. Men under det ytre gis det lag
som unndrar seg en glassklar innsikt. Denne historien hører også med når
jeg forteller om min vei til Kirken. Hvilket forhold er det mellom den ytre
historien og den indre, mellom overflatehistorien og den som ligger under
overflaten? De to historiene griper inn i hverandre. Hvordan det skjer, er
ikke lett å svare på. Men det er lov å forsøke.
Bør jeg i det hele tatt fortelle om min konversjon? Rommer den det
man litt høytidelig kan kalle visdom? Kanskje visdommen består i at man
innser at et menneskeliv ikke går opp i formler. Det er noe som blir liggende
utenfor eller avviker fra de rammer som er tegnet for oss eller som
1 Oversettelse av Gordon Hølmebakk fra 1971.
7

veien og målet
vi selv har tegnet. Når man har levd en stund, merker man et drag i sinnet.
Man leter etter sammenhenger i eget levd liv på tvers av oppbrudd og
omveier, bakgater og skarpe svinger. For mange blir livet svært så entydig,
uten blindveier eller dramatiske brudd. Det gir en enkel fortelling. Slik
skulle det vel ha blitt også for meg. Eller var det kanskje det motsatte som
lå klart allerede da jeg ble født, et oppbrudd måtte komme en dag. Slikt
kan man reflektere over. Svar er vanskelig å finne.
Når jeg setter det siste punktum for en tekst, og det har jeg gjort noen
ganger i livet, er den avsluttet og skal etter hvert sendes fra meg. Da kan
en underlig tomhet sige inn i sinnet. Jeg kan ha lagt mye arbeid i teksten.
Men teksten må bort. Den kan ikke forbli i min varetekt. Det som
er avsluttet, er avsluttet. Men der fremme ligger nye høyder å klatre opp.
Er man kommet til toppen, ser man nye topper foran seg. I det fjerne er
det blåne bak blåne. Dette er et slags sinnbilde på livet mitt. Jeg har hatt
en uro som har drevet meg videre. Er jeg nå kommet frem til målet? Ikke
helt. Før jeg når helt frem, skal jeg se meg tilbake. En ny tekst vil ta form.
Kanskje den siste? Det vet jeg heldigvis ikke.
Man søker en mening med livet, heter det gjerne. Og man ser og tenker
fremover for å kunne realisere den. Men det er i den tilbakeskuende
erkjennelse man mener å kunne se at livet fikk mening. Når jeg nå ser
bakover på livet, blir jeg vár noe som er forut for spørsmålet om mening:
Det er søken etter virkelighet, den virkelige virkeligheten, dens nærvær og
dens ansikt.
Jeg tror dette har vært den dypeste drift i meg.
Skulle aldri ha blitt katolikk
Selvsagt skulle ikke jeg ha blitt katolikk. Det var nesten naturstridig. Jeg
var født inn i, vokste opp og ble oppdratt i et indremisjonshjem. Gikk
på bedehusets søndagsskole fra jeg var ganske liten og frem til konfirmasjonen.
Under realskole- og gymnastiden var jeg med i den lavkirkelige
og egentlig antikatolske ungdomsorganisasjonen Norges Kristelige Student- og
Gymnasiastlag, før jeg høsten 1961 begynte ved Det teologiske Menighetsfakultet
(MF), som i enhver forstand var protestantisk-luthersk. Katolisismen lå
utenfor min horisont. Det var ikke bare av religiøse og kirkelige grunner.
Jeg kom ikke fra overklassesjiktet innen borgerskapet som ennå i dag kan
8

innledning
sverme for katolsk kultur, men som er bare så måtelig interessert i Kirkens
lære og et katolsk liv. Jeg kom fra Askim, en bygd i Indre Østfold, som
hadde vært et rent bondesamfunn, men som ut over på 1900-tallet ble et
senter for storindustri. Her var det bønder, men fremfor alt en arbeiderklasse
som satte sitt preg på det sosiale og kulturelle livet. Få av dem som
konverterte under siste halvpart av 1900-tallet og fremover, hadde med
seg industrisamfunnets arbeiderkultur i blodet. Men noen var det.
Under årene før jeg tok artium i 1961, hadde jeg begynt å se mot Den
katolske kirken, men ikke med tanke på å gå inn i den. Som ung gymnasiast
med en gryende trang etter å kjenne tidens kultur og samfunn på
pulsen, kunne jeg ikke annet enn å bli fjetret av den utadrettede dominikanerpresten
Hallvard Rieber Mohn (1922–1982), som var så ofte å høre i
radio. Elegant og intellektuelt suverent forsvarte han kristentroen i møte
med sekulær humanisme. Han var som en duft av en ukjent verden. Pateren
viste at det var mulig å formidle kristen tro inn i vår kultur på en
intellektuelt overbevisende måte. Jeg fikk det inntrykk at den kirken han
tilhørte og tjente, gav en indre trygghet og tyngde i møte med et protestantisk
og sekularisert samfunn. På protestantisk side var det bare Per Lønning
(1928–2016), som senere ble biskop i Den norske kirke, som hadde
noe av dette. I min gymnastid var Hallvard Rieber-Mohn og Per Lønning
kristne stemmer man lyttet til.
Under gymnastiden fikk jeg også fatt i A. H. Winsnes’(1889–1972) bok
om den katolske filosofen Jacques Maritain (1882–1973) som var en av de
førende tenkere på denne tiden, ny-thomist med viktige oppdrag også for
UNESCO. Dette var en ukjent verden. Jeg strevde meg frem i dette landskapet.
Ingen kunne veilede meg. I Askim var det ingen som visste noe
som helst verken om thomisme eller katolisisme. I hvert fall ikke som jeg
kjente. Boken satte merker i meg.
De fleste ungdommer har en viss uro i seg. I Askim dro unge karer
på sjøen ikke lenge etter de var konfirmert. De kom tilbake med flotte
silkejakker kjøpt i Østen. De skaffet seg morsykkel og for omkrig med
kjæresten bakpå. Ikke lenge etter var de gift og hadde barn, og de fikk seg
arbeid i industrien. Jeg hadde også en vilje til oppbrudd, ønsket å komme
ut og bort fra hjemstedet, så snart jeg hadde tatt artium.
9

veien og målet
Et katolsk bønnebarn?
Det må ha vært mot slutten av 1980-tallet. Jeg var innbudt til Hamar
kirkeakademi for å holde et foredrag om Ronald Fangen (1895–1946). Jeg
hadde omtrent et tiår tidligere skrevet en avhandling om ham med tittelen
Kristendom og kulturansvar hos Ronald Fangen (Oslo: Gyldendal 1981). Da
møtet var slutt, kom jeg i samtale med en nonne som var møtt frem. Hun
var interessert i Fangens forhold til Kirken. Og hun spurte om det var
sannsynlig at han ville ha blitt katolikk, om han hadde fått leve lenger?
Fangen døde brått våren 1946, i en flyulykke rett ved Fornebu. Kort etter
konverterte en av hans nære venner, Sven Stolpe (1905–1996), en svensk
forfatter, litterat og journalist, som i likhet med Fangen var blitt grepet av
Oxfordgruppevekkelsen på 1930-tallet. Det første etterkrigsåret var det
en intens brevveksling mellom Fangen og Stolpe. Nonnen og jeg samtalte
litt om dette. Jeg gav henne nok et vagt signal om at jeg selv var åpen
for det katolske. Det kan være at jeg var tydeligere enn jeg nå erindrer.
Men i hvert fall avsluttet hun samtalen med å forsikre at hun skulle be for
meg, ikke i den fromme alminnelighet, men slik at nåden kunne veilede
og føre meg inn i Den katolske kirke. Jeg vet ikke hvem hun var. Hun var
vel knyttet til en kommunitet i Hamar. Det er all grunn til å tro at hun
holdt det hun lovte. Kanskje er jeg et katolsk «bønnebarn»? I en moderne
intellektuell lutheraner hadde hun sådd et frø. Hos meg var det god jord å
vokse i, og det fikk stadig næring gjennom mine erfaringer i den lutherske
statskirken. Vel ti år etter konverterte jeg, og hennes bønn ble oppfylt.
Hadde jeg vært en rasjonalistisk teolog eller grunnleggende skeptisk
til konkrete uttrykk for troens liv, ville et løfte om forbønn for meg vært
en vakker gest fra et fromt menneske og intet mer. Kanskje ville jeg ha
følt meg litt brydd. Så nær innpå meg ville jeg ikke ha ønsket at noen
våget seg. Men jeg var vokst opp i bønnens verden. I mitt hjem ble det
bedt for dagen, og da natten kom. Fadervår hadde jeg lært fra jeg var liten.
Vi bad Guds engler komme og stå rundt sengen når vi skulle sove inn.
Og vi ba for så mange andre enn vår egen lille familie, for hele rekken av
nære slektninger og til sist «for land og folk». Det ble bedt i kirken og på
bedehuset. Når vi som barn eller unge skulle gå inn i eller ta fatt på noe
som var vanskelig, så ble det bedt for oss. Vi var litt blyge, og vi sa bare til
mor: «Vil du tenke på meg?» Jeg vokste opp i bønnens atmosfære. Men
10

innledning
nonnens bønn var likevel noe annet. Så nær min virkelighet, men samtidig
så fjern. Litt sært at noen ville be for meg, slik at jeg ved Guds hjelp kunne
bli katolikk. Jeg var tross alt ansatt ved et luthersk teologisk fakultet. Som
nonne levde hun nær Kristus. Kanskje det var han som hadde gitt henne
den innskytelse å ha meg som et bønnebarn. En åndelig virkelighet som
jeg kjente så vel, men som likevel var annerledes. Den virkeligheten hun
kom fra, var større, dypere, men samtidig kom den så nær ved denne nonnen.
Min mor var for lengst død. Kanskje var det en moderlig virkelighet
som her møtte meg levende, god og kjærlig. I det katolske rommet er det
moderlige så nærværende. Den hellige jomfru Maria er mor, ja hun ble
Guds mor da hun fødte Jesus. Og hun er alle troendes mor. Sist, men ikke
minst er Kirken vår mor. I ettertid har jeg tenkt, var det en flik av Kirkens
moderlighet som jeg møtte gjennom nonnen.
11

ernt t. oftestad · veien og målet
1
Ved bedehus og bygdefabrikk
jeg ble født i bygda Askim vinteren 1942. Midt i bygda, omgitt av
stasjonsby og tettbebyggelse, lå Viking Askim Gummivarefabrikk som på folkelig
vis ble kalt «Gummin». Den lå i hjertet av Indre Østfold omgitt av
lokalt bondeland og jordbruksbygder som Spydeberg, Skiptvedt, Eidsberg
og Trøgstad. I sosio-geografien kalt «bygdefabrikken». Da jeg vokste
opp, var Viking vel etablert. To tusen arbeidere og funksjonærer, som kom
så vel fra Askim som fra bygdene omkring, tjente til livets opphold på
«Gummin». De kom fra bondesamfunnet og var preget av dets idealer
og mentalitet. De var arbeidsomme og pliktoppfyllende, og de mistet
ikke kontakten med det samfunn de kom fra. Til Askim kom arbeidskraft
også fra andre deler av landet – fra Vestlandet og Nord-Norge, fra byer
og grender så å si fra alle strøk av Norge. Stedet ble en sosial smeltedigel.
Men under min oppvekst var likevel mentaliteten fra Indre Østfold
dominerende. De fleste i bygda var arbeidsfolk, men politisk radikale var de
ikke. Kommunistene var en liten sekt. Her gjorde heller ingen økonomisk
overklasse seg tydelig gjeldende, men småborgerligheten trivdes blant
dem som ikke var arbeidsfolk. I bondesamfunnet omkrig bygdebyen var
det noen gårdbrukere som forsøkte å være et slags aristokrati. Men folk
flest var sosialdemokratisk innstilt. I etterkrigstidens Norge var Askim et
skikkelig «gerhardsenland».
Vinteren 1942 var en av de kaldeste under den annen verdenskrig. I
Russland frøs de tyske soldatene i hjel da Hitlers invasjon av Sovjetunionen
stoppet opp for alvor. I Norge fikk det nazistiske undertrykkelsesapparat
stadig mer makt. Men det var motstand. Våren 1942, ikke mange
måneder etter at jeg var født, kom den norske kirkekamp for alvor. Biskoper
13

veien og målet
og prester og lekfolk brøt med det nazistiske statsstyret og dannet en provisorisk
fri folkekirke. Min far var ikke prest, men som emissær i Det norske
lutherske Indremisjonsselskap opplevde han kirkekampen på sin måte. Siden
han kunne reise mye på tvers av de sikkerhetssoner som landet var inndelt
i, tjente han som kurer innen det kirkelige motstandsarbeid. Jeg var tre år
da freden kom, og jeg kan ennå erindre 8. mai 1945 og husker stemningen
og dramatikken ved arrestasjonen av nazistene i bygda.
Det fremmedes fravær
Mitt religiøse oppvekstmiljø var preget av den brede pietistiske tradisjon,
som var levende hjemme og på bedehuset. Blant dem som tilhørte folkekirken,
og det gjorde så å si alle, var vi på bedehuset et lite mindretall. Det
store flertallet kom til kirkens gudstjenester ved store høytider og ved de
kirkelige handlinger som dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser. Men
vi var annerledes. Vi gikk fast i kirken. Mine foreldre og deres venner på
bedehuset utgjorde kjernemenigheten i Den norske kirke. Disse var faste
nattverdgjester. De satt i menighetsrådet, og de var gjerne prestens beste
støtter. Men søndag kveld og ellers i uken gikk veien til møte på bedehuset.
Kirken om formiddagen og bedehuset om kvelden, av noen ble det
kalt «det normale kirkesyn.» I mitt hjem var vi «normale.»
Men i Askim var det også en frodig frikirkelighet. Misjonsforbundet,
Pinse vennene og De frie venner hadde sine forsamlinger og lokaler, bygget
før den annen verdenskrig. En og annen metodist og noen få baptister
fantes det også. Vi fra bedehuset følte et visst fellesskap med de troende
fra slike forsamlinger. Men noen katolsk kirke var det ikke spor av. Fantes
det i det hele tatt katolikker i bygda på denne tiden? De må ha vært ytterst
få. I dag er det en katolsk kirke i Askim. Den ble innviet for noen år siden
Etter 1945 var det en del polske flyktninger som ble igjen i den vestlige
verden. Å vende tilbake til et kommunistisk Polen ville de ikke. Noen av
dem bodde i Norge. Også i Askim var det slike landflyktige polakker. De
giftet seg med norske kvinner og dannet familier. Ut over på 1950-tallet
dukket det opp barn med polske navn i skoleklassene. Fedrene var sikkert
katolikker. Hvilket forhold de hadde til Den katolske kirke i Norge, vet
jeg ikke. Sannsynligvis var det fjernt. Først i ettertid har jeg tenkt på denne
bitte lille katolske minoriteten.
14

ved bedehus og bygdefabrikk
Det må ha vært en sommer tidlig på 1950-tallet. Jeg kan huske at en
venn av familien dro på biltur til Italia. På den tid var slike reiser ikke så
vanlige, og selvsagt var vi interessert i å få høre om det store utland da han
kom hjem igjen. Suvenirer hadde han også med. Han hadde vært innom
Roma, sett Napoli, Capri og andre kjente steder. Men om det katolske
Italia fortalte han ikke noe, etter det jeg kan huske. Noe sitter likevel igjen
i sinnet, om enn litt vagt og uklart. Det katolske hadde han nok observert,
ikke minst i kirkene, men det hadde ikke skapt nysgjerrighet eller noen
form for åpen undring. Det katolske vær fjernt, veldig fjernt. Ja så langt
borte at det ikke en gang var naturlig å ta avstand fra det.
De troende på norske bedehus var engasjert i indremisjon i vårt eget
land, men like viktig var misjonsarbeidet i andre deler av verden, i Asia
og Afrika. Madagaskar var et kjent og kjært misjonsland. På mange måter
fikk misjonsvennene kunnskap om misjonsarbeidet i fremmede land. De
leste blader, og de så lysbilder og etter hvert også film. Misjonærer kom
hjem til Norge. Under hjemmeoppholdet besøkte de venner av misjonen
i de mange foreninger. De fortalte gripende og levende om arbeidet der
ute. Kunnskapen om kristenlivet i andre deler av verden, der norsk misjon
hadde virket, var høy blant bedehusfolket. Men det var protestantisk
misjon man kjente til. Den misjonsinnsats som Den katolske kirke hadde
stått for helt siden 1500-tallet, og som etter hvert ble enorm, lå helt utenfor
rammene. Men bedehusfolket fikk likevel visse inntrykk av katolsk
misjon. På Madagaskar hadde Den katolske kirke lagt hindringer i veien
for protestantiske misjonærer. I Columbia skulle protestantiske kristne
blitt levende begravet av katolikker. Slikt hadde visst også hendt i Spania.
Katolisismen var fjern, og den var farlig for virkelig troende mennesker.
Søsteren min må ha vært omtrent fjorten år gammel og jeg bare seks,
da hun kom hjem en kveld og fortalte en dramatisk historie om noen som
hadde vært i en katolsk kirke. Hvor og når visste hun ikke. I denne kirken
hadde det vært så mange underlige, ja pussige ting, at de begynte å fnise
og le. Da ble de vist ut. En nonne tok en kost og feide etter dem, fortalte
hun. Historien må ha gjort inntrykk på meg, siden den står så klart i
minnet. Men var den sann? Det var den nok ikke. Senere i livet fikk jeg
vite at dette var et antikatolsk vandresagn. Historien er interessant. Den
forteller oss at på denne tiden og under min oppvekst var katolisismen
15

veien og målet
ikke bare veldig merkelig og fremmed, den var også truende. Det fantes
en katolsk fare.
Først i 1956 opphevet Stortinget grunnlovsforbudet mot jesuitter i
Norge. Det hadde overlevd fra 1814. Smertefritt gikk det ikke. Et samlet
Kristelig Folkeparti stemte imot, også noen fra andre partier. Forut for vedtaket
var det debatt i det kirkelige miljøet. Ved Menighetsfakultetet gikk
flere professor inn for å opprettholde forbudet. En av de store stjerner
på det protestantiske vekkelsesfolkets himmel, teologen Olav Valen-Sendstad
(1904–1963), utga i 1952 et lite hefte som het: Moskva – Rom. Fjorten epistler
om verdenspolitikken og det 20de århundres motrevolusjon. Antikatolisisme ble en del
av det vestlig forsvar under «den kalde krigen» mellom kommuniststatene
og de vestlige demokratier, som flammet opp fra slutten av 1940-tallet.
Dette var en konflikt mellom stormaktene USA og Sovjetunionen om
makten ikke bare i Europa, men over hele kloden. Valen-Sendstad hadde
hatt kontakt med protestantiske, høyreorienterte krefter fra USA, som
ikke bare var sterkt antikommunistiske, men også antikatolske, noe som
ikke var uvanlig innen reformert protestantisme. Som guttunge erindrer
jeg bare at heftet til Valen-Sendstad lå på pappas skrivebord. Den politisk-ideologiske
sammenheng det hørte hjemme i, har jeg fått innsyn i
først under de senere år. Nevneverdig opptatt av denne pamfletten kan
jeg ikke huske pappa var. Ikke desto mindre levde antikatolisismen sitt
trygge liv i det lavkirkelige bedehusmiljøet. Påfyll fra Valen-Sendstad
trengte den sikkert ikke. Men for noen var nok denne politiske utvidelsen
av det antikatolske perspektivet sikkert «trosstyrkende». I det lavkirkelige
bedehusmiljøet var man ikke særlig opptatt av lærespørsmål. Det
konfesjonelt-lutherske var nærværende, men ikke avgjørende i arbeidet
for Guds rike. «Livet», som var praksis og erfaring innen den pietistiske
vekkelsens mønster, var langt viktigere. Det åpnet for fellesskap også med
«dissentere» (ikke-lutherske kristne). Disse var søsken fordi man sto for
den samme vekkelsespraksis. Her kom katolisismen sørgelig til kort.
Vekkelsens liv var alvorlig. Man hadde front mot «verden». Dens «gleder»
måtte man bryte med. Det var kjennetegnet på en rett omvendelse.
Men det pietistiske fromhetsideal rammet også katolisismen. Rett kristen
fromhet kunne man ikke finne i Den katolske kirken. Vel var det alvor
blant mange katolikker. Det kunne man ikke komme fra. Men alvoret
16

ved bedehus og bygdefabrikk
manglet noe. Katolisismen hadde for mange «døde ritualer» som hindret
«livet». Dessuten var katolikkene smittet av mye overtro, ja hedenskap,
som helgendyrkelse og relikvier. Mariadyrkelsen var dypt ubibelsk. Katolikker
var i bunn og grunn «navnekristne» som stolte på de ytre tingene
og seremoniene og sine egne gjerninger. Luther hadde avslørt at de drev
«handel» med nåden og frelsen gjennom avlaten. Dessuten hadde man
paven og hans prakt. De katolske prester hadde stor makt over lekfolket,
som var lite opplyst. Her var ikke det frie og sterke lekfolket. Aversjonen
mot katolisismen var både psykologisk, kulturelt og teologisk betinget.
Katolisismen var en rent lovisk religion som ikke hadde forstått evangeliet
om frelse ved troen alene. Ved sine ritualer og ytre gjerninger truet
den også den levende og personlige troen. Protestanter kunne ikke forstå
katolikkenes religiøse psyke. Men hadde man sin bakgrunn i et spartansk
bedehus på den norske landsbygda eller i småbyen, ble en katolsk barokkirke
fra 1600-tallet i det sørlige Europa fremmed og kunne virke provoserende
både kulturelt og religiøst. Den katolske kirke hadde ikke bare alt
det man mislikte ved den norske statskirken, den var enda verre.
Lite visste de troende protestanter i Norge om det katolske innslag i
deres egen religiøse kultur. Bilder av Jesus, av engler som voktet små barn
ved stup og fall og av velkjente bibelske scener var av katolsk opprinnelse,
importert fra Italia. På bedehusene og i de troende hjemmene hang
bildet av «Veronicas svededuk». Hjemme hos oss hadde vi også ett. Det
var riktig stort. Og når mor bad aftenbønn med oss barna og sang «Når
jeg legger meg til hvile, tretten engler om meg står», så var det opprinnelig
en katolsk sang som kirkeledelsen i sin tid ville ha sanert vekk fra det
folkelige fromhetsliv. Antikatolisismen hadde røtter også annensteds enn
i den lutherske tradisjon. Folk med en kalvinistisk preget lavkirkelighet,
som det var mye av på Vestlandet, likte ikke krusifikset. Korset skulle være
nakent. Det bibelske billedforbudet, som Luther hadde fjernet, rammet
altså krusifikset. Hjemme tenkte man ikke slik. Vi hadde et lite krusifiks,
vakkert plassert på veggen i en av stuene.
Lys levende katolikker traff jeg ikke før jeg tidlig i tenårene var med min
eldre bror som da var teologistudent i Oslo, til en messe i St. Olavskirken.
Kirkesangen var annerledes, og jeg la merke til at menigheten brukte
knele benker. Også på bedehuset knelte man når det var bønnemøter, men
17

veien og målet
da på en annen måte, med hodet ned i benken og resten av kroppen i været.
I kirkens kor var det langt flere enn jeg var vant til. Alle var i vakre liturgiske
klær. Ved messens slutt kom biskopen skridende ned midtgangen
iført en lilla drakt og med lilla hansker på hendene. Han hilste og velsignet
folket og ble hyllet tilbake. Dette var overveldende annerledes enn det
gudstjenesteliv jeg var vant til. Mitt første møte med katolisismen var en
opplevelse av noe som var fjernt og fremmed, men det var også godt, lyst
og vakkert.
Predikantbarn
Min far var lekpredikant, ansatt som emissær i Indremisjonsselskapet fra
tidlig på 1920-tallet. Han ble i Selskapets tjeneste til han nådde pensjonsalder,
men fortsatte som forkynner til sin død i 1988. Han var født år
1900 i bygda Borge som ligger på østsiden av Glomma mellom Sarpsborg
og Fredrikstad. Hjemmet var vanlig folkekirkelig. Selv kom han i kontakt
med det gammelhaugianske miljøet i hjembygda, da han kort etter konfirmasjonen
begynte å «søke Gud». Han ble nærmest avvist. Han måtte ikke
tro at det var lett å finne veien til tro og gjenfødelse. Å bli «omvendt» var
ikke noe som kunne skje momentant en intens kveld på bedehuset. Nei,
det var ikke noe man kunne ta lett på. Det var rester av den gamle haugianismen
han hadde møtt. På det hold var frelsen ingen enkel sak. Veien til
virkelig gjenfødt liv i Gud gikk gjennom flere stadier. Man måtte komme
gjennom den dype og langvarige «ruelsen» over synden, for så til sist å se
evangeliets lys ved en nærmet mystisk opplevelse. Ikke alle så lyset. Far
fant frem, ikke ved hjelp senhaugianerne, men først og fremst fordi han
ble hjulpet av presten i bygda, en mild konservativ embetsprest med et
videre syn både på troen og verden enn det trange haugiansk-pietistiske.
Senere fikk han hjelp med å komme inn på Indremisjonsselskapets bibelskole
i Kristiania. Det åpnet veien for tjeneste i Indremisjonsselskapet og
en forkynnertjeneste som varte livet ut.
Min mor var født i Tvedestrand samme år som far. Hun kom fra en
kirkelig familie, som sto presten nær og som var engasjert i misjonen –
indremisjonen og «hedningemisjonen». Mor var med i den kristelige ungdomsforeningen
som presten drev i den lille sørlandsbyen. I 1921 kom
vekkelsen til Tvedestrand. Mor ble omvendt og fant sin plass på Bedehuset.
18

ved bedehus og bygdefabrikk
Far, som begynte på Bibelskolen i 1921, kom til Tvedestrand da han var
på turné med en sang- og musikkgruppe av bibelskoleelever. Etter hvert
ble han kjent med mor, og det ble dem. I 1929 giftet de seg og bosatte
seg i Kragerø. I 1937 flyttet familien til Askim, fem mil sør for Oslo. I et
hjem som vårt, preget av protestantisk vekkelseskristendom, var det selvsagt
at det kostet å følge Kristus. Som troende skilte man seg ut. For barna
i vårt hjem var det nærmest et kors i annen potens. Vi var ikke bare en
troende familie som hørte hjemme blant bedehusfolket. Far var dessuten
emissær. Lekpredikanten eller emissæren var et hatobjekt i den moderne
kulturen. For ved ham ble det satt et skille i det folkekirkelige rommet
mellom frelste og ufrelste. I norsk kulturturtradisjon har bildet av presten
hatt nyanser. Han har stått for stiv konservatisme, hykleri og forvalter av
autoritære fordommer. Men det gis også, om ikke så ofte, et annet og mer
positivt prestebilde. Bedehusfolket har stadig blitt sett ned på. De har
jevnlig vært uthengt. Og selve prototypen på deres dømmesyke, fariseisme
og maktvilje har vært emissæren. Min far var emissær. Likevel opplevde
jeg aldri regulær mobbing på grunn av det. For mange andre emissærbarn
var det annerledes. Barn av frikirkelige pastorer og forstandere kan også
ha hatt det tungt. Ikke desto mindre visste jeg at uviljen og forakten lå på
lur. Derfor var det klokt å gå litt stille i dørene. Men hjemme ble vi så visst
ikke opplært til det. Mor var ingen grå mus. Foruten å være aktiv i misjon
og menighet, var hun yrkesaktiv, var revisor i Askim Sparebank og medlem
av Askim menighetsråd i flere perioder. Beskjedne skulle vi være, ikke
fordi vi var kristne. Men det hørte med når man kom fra et «godt hjem».
Da hadde man lært å «spise med kniv og gaffel». Hun forente på en måte
det kristelige og borgerlige.
Den pietistiske oppdragelse hadde trange rammer. Mye var synd, eller
det kunne føre til synd og ut i «verden», bort fra Gud. Det kunne bli oppdragelse
til husmannsånd og from tilpassing. Pietistisk oppdragelse kunne
utvikle en eiendommelig dobbelthet hos barn og unge. Ved troen var man
knyttet til Guds folk, men man fikk ikke mye kraft og indre trygghet til å
stå frem i samfunnet med troen. Det fantes likevel unge som fulgte vekkelsens
mønster helt ut og sto frem med et overeksponert kristent vitnesbyrd
i «verdslige» sammenhenger der det bare virket pinlig. Slike ble unge
troshelter i vekkelsens kultur. Jeg hørte ikke med blant dem.
19

veien og målet
Mor var annerledes, hun følte seg ikke underlegen på grunn av troen,
snarere tvert imot. Denne holdning overførte hun direkte og indirekte
på oss. Vi kunne være trygge, troen var ikke noe å skamme seg over. For
henne var apostelens ord: «Jeg skammer meg ikke over evangeliet …» et
livsmotto. Derfor likte hun ikke husmannsånden blant mange av dem
som tilhørte bedehusfolket. Men overfrimodige troende unge som vitnet
om Jesus uten tanke på situasjonen, syntes hun lite om. Hun oppdro
oss ikke til å være utagerende trosvitner, heller ikke til husmannsåndens
ydmykhet. For henne var det å være troverdig både som menneske og
som kristen, det avgjørende. I så henseende fikk vi ingen helt «kristelig»
oppdragelse etter vekkelsestradisjonens ideal. Det har jeg alltid vært glad
for. Fra mor fikk jeg med meg en livsholdning som var enkel: Ikke la deg
imponere av penger, karriere, posisjon eller et kjent navn. Dyrk ikke noe
menneske. Hold deg til det som er sant og rett, det som er godt og ære
verdt. Noe oppfattes som det, men er det ikke selv om mange tror det.
Og vær ikke redd for å si din mening. En slik holdning kan koste i visse
kristne miljøer både blant protestanter og katolikker. Noen ganger har
jeg tenkt på rådet fra forfatteren Helge Krog (1889–1962), en kvass kristendomshater
fra 1900-tallet, som en gang holdt frem denne regelen for
skrivende folk: «Hvis du er i tvil om hva du skal skrive, så skal du velge det
som kan skade deg mest.» De fleste skjønner det gode poenget ved et slikt
råd, selv om man ikke bør følge det. Og Krog fulgte det nok ikke selv. Som
kristendoms kritiker kunne han alltid være sikker på applaus, ikke minst
fra kultureliten i samfunnet.
Når jeg i dag ser tilbake på bedehusfolket som mine foreldre tilhørte,
minnes jeg kjærligheten og omsorgen. Den ble ikke uttrykt i mange ord,
men i holdning og kjærlig interesse. De var selvsagt klar over at jeg etter
hvert hadde fjernet meg fra bedehuskulturen. Jeg var likevel fortsatt «en
av deres». Det var én ting som var viktig for dem: å «bevare livet i Gud.»
Det var når alt kom til alt, den pietistiske vekkelseskulturens indre og
gode kjerne. I mitt hjem rådde selvsagt denne kulturen, men den var ikke
entydig dominant. Her var også andre innslag og ikke minst en mentalitet
som åpnet for å se verden fra en kritisk vinkel, vekkelseskulturen ikke
unntatt. Det kunne motivere oppbrudd. Det var først og fremst min mor
som bar i seg det frigjørende avviket.
20

ved bedehus og bygdefabrikk
Kristtorn for å minnes de døde
Ut på høsten feiret vi alltid allehelgensdagen, i kirken og hjemme. Selvsagt
feiret man ikke helgener i Den norske kirke, kanskje var det heller «alle
sjeler» man feiret. Folk kom til gudstjenesten og mintes sine avdøde. Det
var ennå ikke vanlig å sette levende lys på gravene da jeg var barn. Hjemme
markerte mor allehelgensdagen på sin måte. Som i så mange andre
hjem hadde også vi en stuevegg med familiebilder. Til allehelgensdagen
festet mor blader av kristtorn til bildene av dem som nå var gått bort eller
«gått før oss», som hun sa. Selv hadde hun mistet sin mor ni år gammel.
Hun hadde en bror som døde så altfor tidlig, og noen år senere døde en
eldre søster. Etter hvert døde også farmor. Mor mintes dem ikke bare med
vemodig ettertanke. Hun hadde også dyp forvissning om at de var hjemme
hos Herren. Kristtornen som hun festet til bildene, var symbolet på
at de ved troen på Kristus, hans lidelse død og oppstandelse, hadde nådd
saligheten. Og salige var de visst alle sammen av de tidligere generasjoner.
Hennes slekt hadde vært troende så langt tilbake som hun kunne huske.
De hadde ikke stått vekkelsen så nær, men var «kirkefolk» som hun pleide
å si. Flere av dem hadde vært gode spillemenn og spilte gjerne til dans i
brylluper. Hjemme hadde vi en brennevinskagge fra en av slektsgårdene
i Holt ved Tvedestrand. Andre i hennes slekt hadde vært sterkere knyttet
til kirken og presten. Vi hadde en blikkbøsse med en smal åpning i lokket
til å putte penger i. På bøssen stod inskripsjonen: «Til misjonen.» Hun var
fast i troen på at de som hadde gått foran, var nærværende i våre liv. De var
«skyen av vitner omkring oss», som Skriften minner oss om. På en eiendommelig
måte følte vi barna at det nærmest var en plikt mot slekten at
vi som var hennes barn, forble i troen. I det lå trygghet, men også et trykk.
At et av barna skulle bli katolikk, lå selvsagt helt utenfor horisonten til
mine foreldre. Det ville ha vært uttrykk for en dramatisk, ja kanskje tragisk
frigjøring. Antikatolisismen var en del av tidens kristelige atmosfære,
ikke påtrengende, for katolisismen var uendelig fjern, men antikatolisisme
hørte med til inventaret. Selv har jeg aldri opplevd det slik at jeg brøt
med slekten da jeg konverterte, heller ikke med min mor. Hun gav oss noe
som for meg ble til fulle bevart i det katolske.
Det var «messeplikt» hjemme. Kirkens søndagsgudstjeneste måtte
ikke forsømmes. Og «messeplikten» ble en del av meg for resten av livet.
21

veien og målet
Derfor har jeg lyttet til utallige prekener. De fleste prester jeg hørte, sto
for konservativ protestantisme, utdannet som de var ved MF og preget av
professor O. Hallesby (1879–1961). De var bibelsentrerte, dogmatisk ortodokse
og folkekirkelige, men med en mild oppfordring til omvendelse
og nytt liv. Særlig skarpe i kanten var de ikke. Men de underslo aldri det
store enten-eller. Ikke mange i menigheten gikk til nattverdbordet. Der
var helst troens bekjennere. Men barnedåp var en alminnelig skikk. Etter
dåpssalmen var sunget, kom presten frem i koret, dåpsbarnet var blitt båret
inn av gudmoren. En kvinnelig fadder som skulle ta av luen på barnet
før dåpen, fulgte med. På begge sider av midtgangen sto de øvrige faddere,
menn og i mørke klær. Så snart alle var på plass, kom prestens tiltale:
«Kjære kristne». Dette var den klassiske folkekirken. For enkelte av fadderne
var det en påkjenning å stå oppstilt i kirken på denne måten. Slikt
var man slett ikke vant med. Noen hadde tatt seg en liten knert på forhånd
for å roe nervene. Det er også folkekirken. I vårt hjem var man ikke så
opptatt av folkekirkens «farer», at de som bar barna til dåpen, ikke kom
til andre gudstjenester. Det viktigste var at barna ble døpt. Folkekirkens
basis var luthersk sakramentalisme. Dessuten hadde man bedehuset. Man
fikk håpe at noen fra det folkekirkelige flertall også fant veien dit og ble
omvendt til tro og nytt liv. Slik hadde det vært før. Men ut på 1950-tallet
var det tydelig at denne tiden var forbi. Veien fra kirke til bedehus var i
ferd med å gro til. Noen forsøkte å skape vekkelse ut fra nye premisser,
men det ble det lite ut av.
Liv i kirkelig ellipse
Jeg vokste opp i den kirkelige ellipsen: Kirke, gudstjeneste, prest, dåp og
nattverd på en ene siden og bedehusforsamling, ofte med friske prekener
av leke emissærer, musikkforeninger og kor, bønne- og vitnemøter på den
andre. Mor og far levde i denne spenningen. Men de opplevde det ikke
som spenning. Det var på en måte det normale kristenliv. Det var ikke
slik for alle på bedehuset. Det fantes noen i forsamlingen av en litt yngre
generasjon som fòr av sted på tur hver eneste søndag formiddag, mens
klokkene kimte til samling i kirken. Vi så dem aldri på kirkebenken eller
ved nattverdbordet.
Utover i mellomkrigstiden hadde det vokst frem i det vanlige indre-
22

ved bedehus og bygdefabrikk
misjonsmiljøet en radikal nyevangelisk fromhetstype. Til vår frelse var alt
gjort ferdig ved Jesu død på Golgata og hans oppstandelse. For oss gjaldt
det bare å høre Ordet om korset, tro det og ta det til oss. Da sto vi rettferdige
for Gud. Alt var gratis, alt var fritt. Men man måtte bekjenne troen
overfor verden og finne sin plass i de troendes forsamling på bedehuset,
der Ordet ble forkynt. Der var det dessuten bønn og sang og vitnemøter
og et vennesamfunn som var innrammet av forenings- og organisasjonsliv.
Å være kristen besto i å delta i «virksomheten», i «arbeidet for Guds rike.»
Dette var en sakramentløs ordkristendom. Dåpen var uten åndelig betydning.
Nattverden var noe man kunne bruke, for det sto om den i Bibelen,
men den hadde liten eller ingen betydning for troens liv. For mange i
vekkelsesbevegelsen ble nattverden en fjern kirkeskikk. Vekkelsessangene
hadde fortrengt den kirkelige salmeskatten. Kirkens liturgi så man på som
tyngende og «upersonlige» ritualer. Troens liv hadde ikke noe med slikt
å gjøre. Dette var en blodløs kristendom. Ut over i etterkrigstiden kom
denne åndeligheten til å dominere de frie indremisjonsorganisasjoner.
Det var evangelieforkynnelse til stadighet, men den gikk mer og mer på
tomgang. «For gamle tiders vekkelse», som man mintes med vemod, den
uteble. Og fellesskapet på bedehuset begynte å forvitre. Da jeg var ung,
var det bare skygger igjen av det som en gang hadde vært, selv om det
fantes unntak.
Da far kom til i Kristiania i 1921 og begynte på Bibelskolen i Staffeldtsgate
4, møtte han evangelisk forkynnelse og sjelesorg, og her ble han fri
fra det haugianske mørke. Den «nye» evangelieforkynnelsen om frihet fra
alle religiøse krav fordi Jesu hadde gjort alt til vår frelse, tok han til seg.
Han opplevde den andre brede vekkelsesstrømning i norsk kristenliv ved
siden av og etter den haugianske: den lutherske nyevangelismen. Disse to
strømninger ble forent hos ham og kom til å prege ham hele livet. Den
haugianske tradisjonen la vekt på at veien inn til troen, fra død vantro til
å bli gjenfødt, rettferdiggjort og helliggjort, var en lang og tung prosess
som gikk gjennom anger og bot. Nyevangelismen holdt frem den lutherske
lære om frelse ved troen alene. Frelsen er gratis, absolutt gratis. Vi kan
ikke prestere noe selv, men sette vår lit til Ham som bar våre synder opp
på korset. Jesus har gjort alt til vår frelse. Var det ikke en spenningsfull
syntese? Det må det ha vært. Men på sitt vis holdt han boten og gleden
23

veien og målet
sammen. Det kom frem når han prekte. Ansiktet kunne skifte fra det tunge,
mørke inntrengende alvor – til smil som bredte seg over hele ansiktet.
Noen velsmurt retoriker var han slett ikke, men likevel var han en god
formidler som påvirket med hele seg. Mange år senere sa han at møtet
med det nyevangeliske synet gav ham både en religiøs og sosial frigjøring.
Det siste var viktig for han som kom fra industriarbeiderklassen og vokste
opp med en alenemor. Skolegangen i Borge var så som så. Ungene skulle
jo bare begynne på bruket eller bli gift og få familie. Jeg har sett karakterboken
fra grunnskolen. Han var en fremragende elev. I protokollen fra
bibelskskolen over det elevkull han begynte sammen med, står han oppført
som fabrikkarbeider. Og han var den eneste med en slik sosial bakgrunn.
Indremisjonen var småborgerlig og med innslag av det lavere bondearistokratiet.
Organisasjonens formann fra 1923 og frem til femtitallet var
professor O. Hallesby, en storbonde fra Aremark i Østfold som hadde
studert. Han hadde sin solide villa på Ris, et av Oslos beste strøk. Han var
inngiftet i en av Norges fornemste embetsslekter. Far bar med seg noe av
arbeidergutten hele livet. I Hallesbys indremisjon var klasseskillene klare
og sterke. Hørte far hjemme der? Både ja og nei
Far bar for alltid med seg en rest av det haugianske alvor. Man måtte
«arbeide på sin frelse med frykt og beven». Det nyttet ikke bare å høre
evangeliet og uten videre «avløse seg selv fra syndens skyld», der man satt
i benken. En momentan omvendelse ved botsbenken, var ikke nok. Den
måtte føre til nytt liv. Verken religiøst, sosialt eller kulturelt var min far
helt og fullt innelukket i indremisjonen. Han hadde noen pigger som stakk
ut, når avstanden mellom «storfolket» i ledelse og folk på grunnplanet i
organisasjonen ble for stor. Og når folk lettet i urealistisk trosoptimisme.
For mor var den nyevangeliske forkynnelsen om Jesus som hadde
«gjort alt», slik at vi ikke trengte å gjøre noe, egentlig vanskelig å fordøye.
Jeg husker ennå hun kom hjem fra et større indremisjonsmøte i Sarpsborg
– jeg var vel omtrent seksten år – og hun var dypt indignert. En
av indremisjonsbevegelsens mektige høvdinger, professor Carl Fr. Wisløff
(1908–2004), holdt hovedtalen ved stevnet. Men en av de yngre prestene
i Sarpsborg var også med. Mor var blitt sterkt grepet av den unge prestens
preken. Han hadde talt om det nye livet i troen, og da med stor ydmykhet.
Under lå erkjennelsen av å komme til kort overfor evangeliets krav.
24

ved bedehus og bygdefabrikk
Etterpå prekte Wisløff. For ham var alt så greit og enkelt. Det gjaldt bare
å ta sin tilflukt til det Jesus hadde gjort ved sin død på Golgata og sin
oppstandelse. Her var det ikke så mye om det nye livet. Mor var nesten
krenket. Hun dyrket ikke predikanter heller ikke de kristne høvdingene,
snarere tvert imot.
Vekkelsens barnebarn
Vi barna var vekkelsens barnebarn. Vi vokste opp sammen med foreldre
som var preget av vekkelsen, men barnets liv er noe mer og noe annet enn
vekkelse og trospraksis. Det representerer også en annen og naturlig virkelighet.
Hvordan forene det barnlige og naturgitte med det religiøse og
«overnaturlige»? Hvordan forene Guds rike med den virkelighet som er
her og nå i denne verden? Hvordan forene vekkelsens «ene nødvendige»
med «alt det andre»? Lot det seg forene? Ble ikke vi som levde i denne
spenningen, spaltet i sinnet og kom til å leve et dobbeltliv? Det ble en
befrielse for mange å komme ut av dette rommet når man endelig ble
voksen, forlot hjemmet og kanskje det religiøse fellesskap som hjemmet
var knyttet til. Noen la også foreldrenes tro bak seg. Og de opplevde livet
i «verden» som frigjørende. Men det man ville frigjøres fra, lå i sinnet og i
kroppen, i blodårer og i hjerteslag. Båndene til fortiden var det ikke mulig
å slite over – ikke helt.
Vekkelsens barnebarn hadde et viktig kjennetegn. De hadde ikke opplevd
noen skjellsettende religiøs omvendelse, ikke noe brudd som hadde flyttet
dem fra «verden» og inn i Guds rike, fra et liv i synden til et gjenfødt
liv i Gud, fra danselokalet til bedehuset, fra idrettslaget til den kristelige
ungdomsforening. Det trengte de ikke, de følte heller ikke behov for et
slikt dramatisk sporskifte. De var jo allerede der på «den smale vei» og
tilhørte bedehusmiljøet som et sosio-kulturelt nedslag av Guds rike i denne
verden. De var der fordi foreldrene hadde døpt dem som barn og tatt
ansvaret med å oppdra dem i kristen forsakelse og tro. Men hvordan skulle
døpte barn av «omvendte» og troende foreldre innpasses i bedehusets
vekkelseskultur? Helt siden begynnelsen av 1900-tallet hadde prester og
teologer fra forskjellige strøk i kirkelandskapet drøftet forholdet mellom
«oppdragelseskristendom og vekkelseskristendom». Også for indremisjonens
dominante leder O. Hallesby var dette et viktig tema. Men hvordan
25

28. august 2000 konverterte professor Bernt T. Oftestad ved Det
teologiske menighetsfakultet (i dag MF Vitenskapelig Høyskole) til Den
katolske kirke. Dette var en hendelse som vakte oppsikt – ikke bare i
kirkelandskapet. Aldri før hadde en norsk professor i teologi og dertil
prestelærer forlatt sin stilling for å bli katolikk!
I denne boken forteller Oftestad om sin vei til katolisismen. Den gikk fra
et vanlig lavkirkelig miljø i Indre Østfold med oppvekst i kirke og bedehus,
til menigheten i St. Olav domkirke i Oslo.
Konversjonen var en frukt av en teologisk utvikling bort fra protestantismen
og frem til katolsk tro og liv i Kirkens sakramentale fellesskap. En personlig
reise med erfaringer fra norsk kirke- og kulturliv gjennom flere tiår.
Slik blir boken også en kirkehistorisk og åndshistorisk beretning.
Bernt t. oftestad er teolog og professor i kirkehistorie og har forsket
på norsk og europeisk kirke- og teologihistorie (protestantisk og katolsk),
med vekt på nyere tid og reformasjonen. Han er medlem av Det Kongelig
Norske Videnskabers Selskab og mangeårig søndagsskolelærer.
ISBN 978-82-92922-78-1
ISBN 978-82-92922-78-1
9 788292 922781
www.efremforlag.no