Makten & Troen

Mirakel på bestilling
gjemmer han seg, tenker jeg der jeg begynner
å vandre tilbake. Plutselig blir jeg presset opp
mot murveggen i den trange gaten at en elegant,
svart Mercedes med flagg og sotede vinduer.
Den glir forbi og stanser hundre meter lenger
ned i gaten. Jeg ser den gresk-ortodokse patriarken
Theofilos III med sitt lange, grå skjegg og
svarte kappe stige ut av bilen og forsvinne inn
i patriarkatet. Et øyeblikk rykker det i beina
mine, og noe sier at jeg bør løpe etter ham, men
jeg slår det raskt fra meg. Det får bli Isidoros
eller ingen.
Han er ikke der da jeg vender tilbake. Nå
virket det alt som normalen. Det virker som jeg
ikke skal få møte ham.
Kanskje sitter han hjemme og lurer på hvordan
den gresk-ortodokse kirken skal komme
seg ut av det uføret den har viklet seg inn i? Ja,
om det stemmer det som fader Samuel fortalte,
da. Hva kan kirken vår tape på å si sannheten,
tenker han kanskje? Redsel for at sjefen hans,
patriarken må gå av? Jeg tror neppe han er redd
for at verden skal gå under, slik noen mener vil
skje den dagen den hellige ild ikke vil bli tent.
Jeg tenker nok han husker at verden gikk videre
i år 1101 da den hellige ilden ikke ble tent. Men
er han beredt til å takle tillitskrisen og inntektstapet
for kirken, iallfall på kort sikt? Å måtte
lytte til beskyldninger og få refs dag ut og dag
inn for å ha løyet til vanlige folk i over tusen år?
Å høre at han ikke er noe bedre enn alle andre
ugudelige og uærlige juksemakere, bløffmakere
og kjeltringer? Som en stor idrettsstjerne som
plutselig har blitt tatt i doping. Og det stopper
ikke der. For hva om strømmer av troende
forlater kirken, slutter å gi penger og han selv
mister jobben. Risikoen er høy. Dilemmaet er
stort. Men kanskje vil han ende på at ærlighet
tross alt varer lengst?
Jeg skulle gjerne visst hva han tenkte.
Mon tro om han er særlig bekymret for
at de ortodokse vil bli fratatt trumfkortet sitt
i diskusjonen med katolikker og andre ikkeortodokse?
Hvor ofte har jeg ikke hørt ortodokse
si at den hellige ilden er bekreftelsen på
at Gud mener at de ortodokse, i motsetning til
katolikkene, er de eneste kristne som har bevart
den rette kristne tro, at de derfor er andre
moralsk overlegne og de eneste som vil komme
til himmelen. Forstår han i hvilken grad den
hellige ild og i forlengelsen av den, teorien om
de ortodokses overlegenhet, har passet som
hånd i hanske for statskontrollerte medier i
visse autoritære land til å lage et skremselsbilde
av et truende og moralsk forfallent vest? Dette i
kontrast til det ortodokse øst ledet av Russland
som moralens høyborg? Den hellige ilden har
blitt hjørnesteinen i oppbyggingen av en ny
post-sovjetisk, statlig ideologi. Kjenner han et
press fra disse politikerne om ikke å ta fra folk
livsløgnen, om at the show must go on?
Tankene vandrer, og tiden går. Det er alt
seint på kveld og ingen erkebiskop Isidoros å se.
Neste morgen er jeg tilbake i kirken, noen
timer før jeg må forlate Jerusalem. Noe skjer.
Etterpå skal jeg forstå at mens jeg har sittet og
ventet på Isidoros, har ordet «mirakel» plutselig
forsvunnet fra beskrivelsen av den hellige ilden
på hjemmesiden til det gresk-ortodokse patriarkatet
i Jerusalem. Den teksten jeg leste like
før jeg kom til byen, er brått blitt erstattet av en
ny. Borte er avsnittet der det stod at patriarken
«etter velsignelsen legger et stykke bomull på
den hellige graven og som ved et mirakel tar
det fyr. Med dette tenner patriarken lysene
og går ut av Gravkammeret. Det utrolige er
at man noen minutter ikke blir brent av den
hellige ilden. Det vil si, om noen kommer borti
den hellige ilden med hendene sine vil han ikke
bli brent. Dette er i sannhet et av de største
mirakler innenfor kristendommen som gjentar
seg hvert år på påskeaften.» Den nye teksten
28