Makten & Troen

Mirakel på bestilling
Jeg forstår at jeg må treffe erkebiskop Isidoros;
han som fra de gresk-ortodokses side har
ansvaret for Den hellige gravs kirke. Ikke bare
omtalte fader Samuel ham i positive ordelag,
han skal også ha kommet med svært åpenhjertige
uttalelser i ei bok som måneden før har
kommet ut i Hellas. Selv om boka umiddelbart
ble kraftig fordømt av det gresk-ortodokse patriarkatet
i Jerusalem, skal erkebiskop Isidoros
faktisk overfor forfatteren ha innrømmet at
han bruker en lighter for å tenne lyset. Kan
dette stemme? Reaksjonen fra patriarkatet
var mer enn underlig. Istedenfor å tilbakevise
det Isidoros og andre skal ha sagt om den
hellige ild, angrep patriarkatet i et åpent brev
forfatteren spesielt for å skulle ha gjort skjulte
lydbåndopptak av samtalene han hadde. Som
svar publiserte forfatteren et fotografi som viste
en kassettspiller plassert midt på bordet foran
en smilende erkebiskop.
På plassen foran kirken begynner jeg å
snakke med tre brunkledde munker fra den katolske
fransiskanerordenen. Jeg har vært på jakt
etter fader Athanasius som fra katolikkenes side
er den ansvarlige i kirken, men fra flere hold
har jeg fått høre at han nå under påskemåneden
er ekstremt opptatt, og at det nok ikke vil være
mulig å møte ham. Så jeg tenker jeg får spørre
disse tre om hva de mener om den hellige ild og
hvorfor katolikkene ikke har deltatt i den store
påskegudstjenesten de siste århundrene.
Det er ikke lett å få et svar fra dem. Den mest
pratsomme av dem svarer bryskt og avvisende
at de ikke kan gi noe svar på spørsmålet mitt.
«Kanskje du har tid en annen dag», forsøker
jeg.
«Nei, jeg har ikke tid. Og jeg vil helst ikke
svare. Det er ikke en enkel sak å svare på. Og
denne uka er vi svært opptatte, det er jo påskeuka»,
svarer den samme personen, nesten enda
mer avvisende og irritert.
Det får visst den andre, mindre frampå
munken til å si noe.
«Jeg tror det var et pavelig dekret om ikke
å delta i påskefeiringen med den hellige ild. Jeg
tror det var senere enn år 1238.
«Gjør de det med en lighter?» spør jeg rett
fram.
«Vi deltar rett og slett ikke og vet derfor ikke
hvordan det foregår. Vi har simpelthen ingen
kommentar», svarer den samme, den vennlige.
«Og grunnen til at dere ikke deltar er?»
«Du må kikke i historiske dokumenter.»
«Er det farlig å snakke om fortiden?» prøver
jeg meg. Jeg får inntrykk av at han ser på alle
mine spørsmål som om de skulle være spedalske.
«Det er ikke farlig å snakke om fortiden. Jeg
skal være ærlig med deg. Siden vi har en viss
rolle representasjonsmessig her, er det ut ifra et
etisk ansvar ikke i vår interesse å svare.»
Han viser til biblioteket og gir noen boktips.
«Hva er navnet ditt?»
«Athanasius.»
«Så du er ansvarlig i kirken her?»
«Jeg har en rolle her», sier han beskjedent.
«For oss er det først og fremst en markering
av en eller annen form for et mirakel, og det
er godt nok for meg. Men om de historiske
årsakene handler det også nå om troen deres.
Jeg har absolutt ingen interesse i å kommentere
dette siden vi ikke deltar.»
Han bekrefter at han har sitt eget personlige
synspunkt, men at han ikke ønsker å si noe
om det. Han er enig i at vi alltid skal lete etter
sannheten.
«Det hele kan bare verifiseres av dem som
er inne i Gravkammeret», avslutter den diplomatiske
Athanasius.
Det virker som et lite under å støte på
nettopp ham jeg var på jakt etter, her blant
hundrevis av mennesker utenfor kirken.
18