Makten & Troen

Mirakel på bestilling
forordningen kan de ikke bli kvitt oss.»
Status quo avtalen stammer fra et vedtak de
osmanske makthaverne i Jerusalem fattet i 1852
for å gjøre slutt på den endeløse dragkampen
og slåssingen mellom først og fremst de greskortodokse,
armenerne og de romersk-katolske
fransiskanermunkene om hvem som skulle
kontrollere de forskjellige områdene i Den
hellige gravs kirke samt noen andre kristne
helligdommer. Forordningen skulle for all
framtid bevare de eierskaps- og ansvarsforhold
som gjaldt i det øyeblikket avtalen ble inngått.
Selv om alle kristne i utgangspunktet skulle ha
like muligheter til å be og holde messer i kirken,
hadde de ulike kirkesamfunnene i århundrer
gjort det de kunne for å tilkjempe seg større
innflytelse i den helligste av alle kirker. Både
skjulte bestikkelser, åpne betalinger, smisking
og gode forbindelser ble brukt til å dra teppet
i sin retning. Siden noen nesten hele tiden var
villig til å betale mer enn det som andre kirkesamfunn
hadde gjort før, skiftet deler av kirken
uten stans eierskap. I visse tilfeller kunne også
endringer i eierforhold koples til storpolitikken
og fordeler det osmanske riket kunne oppnå der.
Enkelte mener også at de muslimske, osmanske
myndighetene og deres lokale tjenestemenn
bevisst forsøkte å stimulere til nye bestikkelser
og betalinger for å skape og øke motsetningene
mellom de ulike kristne kirkesamfunnene.
I motsetning til tidligere status quo avtaler,
som ikke hadde blitt håndhevd særlig lenge,
står status quo fra 1852 i dag fortsatt ved makt.
Det betyr ikke at alt er fryd og gammen. Av
og til er helvetet løs. På en varm sommerdag i
2002 skjedde det at en koptisk munk, som var
stasjon ert på taket av kirken for å uttrykke koptiske
krav til det etiopiske området der, kom til å
flytte en stol inn i skyggen fra der det var avtalt
at den alltid skulle stå. Snart var slåsskampen i
gang, og til sammen ble elleve mennesker lagt
inn på sjukehus. Med jevne mellomrom bryter
det ut slåssing mellom de kristne gruppene.
Status quo forordningen regulerer strengt
når og hvor de ulike kirkene kan holde gudstjenester
og har også slått fast hvilke områder
som er fellesarealer. Og her er det ikke lov å
endre på noen ting før alle kirkesamfunnene
har gitt sitt samtykke. Ofte har det ledet til forfall
og mangel på vedlikehold av viktige deler
av kirken. Stigen som står i en vindusnisje over
inngangsporten til kirken har stått der siden før
1852. Hver gang den råtner, blir den erstattet
av en ny.
Denne evinnelige kampen om makt og innflytelse
som de kristne praktiserer på den plassen
Jesus døde og ble begravet, virker milevis
fra nestekjærlighetsbudet. Det å elske sin neste
som seg selv, selve kjernen i kristendommen, ser
ut til å være glemt. Og et ønske om å være et
godt eksempel for andre kristne i verden ser ut
til å ha gått på et realt knockout tap alt for lenge
siden i kampen om eiendom og innflytelse.
«Vi vet det, men vi snakker ikke sammen»,
medgir fader Samuel. «Hva er vitsen med å
snakke om det ikke fins noen vilje til å samarbeide?»
Han ser på meg og spør.
«Dere er som barn», spøker jeg
«Ja, som barn», sier fader Samuel og ler.
«Men om du spør meg, så er det de som
er kjettere. På et teologisk grunnlag», sier han
for bare å understreke at jeg skal få inntrykk
av at begge parter er som barn eller som et par
som ikke får lov til å skilles, men som må leve
sammen i en fastlåst konflikt.
«Hver gang vi har bedt om å få hjelp fra
Konstantinopel, så svarer de at det bare er mulig
om vi aksepterer alle kravene og troen deres. På
grunn av alt dette hater de oss. De tror det er
de som er sjefen!» Fader Samuel virker opprørt.
«Vi har aldri opplevd en gresk patriark
som vi kan sette oss ned og snakke med. Men
16