Makten & Troen

RICHARD BÆRUG 

MAKTEN 

& TROEN 

En reise til de vakreste kirkene 

og klostrene øst i Europa – 

fra Jerusalem til Finnmark 

DET HELLIGE LAND – ARMENIA – GEORGIA/ABKHASIA – TYRKIA – KYPROS/STORBRITANNIA – 

HELLAS/MUNKEREPUBLIKKEN ATHOS – BULGARIA – ROMANIA – MOLDOVA/TRANSNISTRIA – 

UKRAINA – HVITERUSSLAND – LITAUEN – LATVIA – ESTLAND – RUSSLAND – FINLAND – NORGE

RICHARD BÆRUG 

MAKTEN 

& TROEN 

En reise til de vakreste kirkene 

og klostrene øst i Europa – 


DET HELLIGE LAND – ARMENIA – GEORGIA/ABKHASIA – TYRKIA – 

KYPROS/STORBRITANNIA – HELLAS/MUNKEREPUBLIKKEN ATHOS – BULGARIA – 

ROMANIA – MOLDOVA/TRANSNISTRIA – UKRAINA – HVITERUSSLAND – 

LITAUEN – LATVIA – ESTLAND – RUSSLAND – FINLAND – NORGE

Til mine søstre 

Richard Bærug 

MAKTEN OG TROEN 

En reise til de vakreste kirkene og klostrene øst i Europa – 


Det hellige land – Armenia – Georgia/Abkhasia – Tyrkia – 

Kypros/Storbritannia – Hellas/Munkerepublikken Athos – 

Bulgaria – Romania – Moldova/Transnistria – Ukraina – 

Hviterussland – Litauen – Latvia – Estland – Russland – 

Finland – Norge 

© Ventura forlag AS 2021 

Design, kart og layout: Else Martasdatter. 

Omslagsfotografier: 

Forside: Klosteret Simonopetra på Athos. 

Bakside: Solovetskijklosteret i Russland. 

Søstrene Varvara og Feofanija Potapovna i Dagda, Latvia. 

Kirkeruiner i Ani, Tyrkia. 

Munk i klosteret Simonopetra på Athos. 

Alle omslagsfoto: Richard Bærug. 

Trykket i Latvia 

ISBN 978-82-8365-135-5 

Hvervagutua 166A 

2312 Ottestad 

WWW.VENTURAFORLAG.NO

Barentshavet 

Kvitsjøen 

Reisekart 

Beliggenheten til kirker 

og klostre besøkt og 

omtalt i boka 

NORGE 

FINLAND 

Østersjøen 

ESTLAND 

RUSSLAND 

LATVIA 

LITAUEN 

HVITERUSSLAND 

UKRAINA 

MOLDOVA 

ROMANIA 

BULGARIA 

Svartehavet 

GEORGIA 

ARMENIA 

TYRKIA 

HELLAS 

ATHOS 

KYPROS 

Middelhavet 

ISRAEL

Innhold 

Innledning 8 

DET HELLLIGE LAND 10 

Mirakel på bestilling 

ARMENIA 30 

Verdens første statskirke 

Den reformerte minoriteten 

En sykdom er et besøk fra Gud 

La oss be 

Alle i grenda går i kirken 

GEORGIA 66 

Vi trenger ingen mellommenn 

Hulealderen fortsetter 

Kirkehistorien har vært svært 

urettferdig 

Stammenasjonalisme 

Europas høyestliggende kirke 

Ned på jorden igjen 

Nonne til fjells 

Klosteret som overlevde 

ABKHASIA / GEORGIA 120 

Dit alle flyktet 

KONSTANTINOPEL / TYRKIA 126 

Gutten som ble gitt i gave til kirken 

Helt øverst i det ortodokse hierarkiet 

Jeg kjenner meg ikke som teolog 

Høyere utdanning forbudt 

Landets eldste skole 

KYPROS 164 

Den delte byen 

Jeg ønsker ikke å se noen patriarker mer 

STORBRITANNIA / KYPROS 172 

Katteklosteret 

MUNKEREPUBLIKKEN ATHOS / HELLAS 176 

Gaven å ikke være fanatisk 

Den høyestboende eremittmunken 

Mer anarkistisk når du kutter viljen din 

Patriarken er både en kjetter og katolikk 

Sannheten er ikke i historiske fakta 

Du kan ikke si det samme til massene 

HELLAS 220 

Triks i tusen år 

Gudskjelov kom koronaen 

Der Jesus står opp bare en gang 

BULGARIA 240 

Kirkespråkets vugge 

Der nesten alle samarbeidet med KDS 

ROMANIA 250 

I det Herrens år 

Tre ymse nonner 

Arven etter kirkeovertakelsene 

MOLDOVA 272 

Direkte fra kommunistpartiet til kirken 

Hulemunken Einsteins teorier 

Folket og kirken som ikke ble forent

TRANSNISTRIA / MOLDOVA 288 

Novisen som ikke får bestemt seg 

UKRAINA 292 

Renessansen for to fingre 

Katakombekirken 

Spikeren i kista 

Pressesekretæren som ikke vil siteres 

Ortodoks shopping 

Hvem snakker sant? 

Der man kan spørre om alt 

Den anonyme arkimandritten 

HVITERUSSLAND 360 

Nektet innreise 

LITAUEN 362 

Kan ikke få rost staten nok 

Kirken som overlevde 

prøvesprengningene 

Jeg har bare det nåværende øyeblikket 

LATVIA 382 

Han viste seg for kvinnene 

Engler i mørket 

Fengslet er det største som har skjedd 

Lei av politikken 

Det er ingenting absurd i det jeg gjør 

ESTLAND 424 

Kvinnene leder de ortodokse 

gudstjenestene 

Organiske tomater 

I Østersjøen med kart fra 

Middelhavet 

En kirkelig familiesaga 

En Olavskirke fylt av mirakler 

RUSSLAND 460 

Jeg er ikke enig 

Kirken midt i Gardariket 

Med blankpussede, svarte sko 

Flyktet til Solovetskijøyene 

FINLAND 478 

Klosteret som flyktet 

Det unike samarbeidet 

NORGE 510 

Kirken har bevart språket 

Brent på bål 

Skoltesamenes ortodokse arv 

Den utstøtte 

Grensekirkene 

Etterord 546 

Bibliografi 548

Innledning 

Grebensjikovkirken i Rīga er det største gudshuset i verden for en del av de gammelortodokse. Foto: Richard Bærug. 

Innledning 

Det var julaften 2018. 

Jeg var alene i det store og vakre kirkerommet. 

Bortsett fra meg hadde ingen kommet for å 

overvære gudstjenesten. Kun de geistlige. 

Det var her, et langt steinkast hjemmefra, 

ideen om å skrive denne boka plutselig ble født. 

Det var ingen julegudstjeneste. De som 

av og til kom hit, feiret jul to uker senere i 

henhold til den gamle, julianske kalenderen. 

Kirkegjeng erne var få, men det var den største 

kirken i verden for en del av de gammelortodokse, 

bedre kjent som de gammeltroende. Det 

var navnet visse russisk-ortodokse etter hvert 

fikk da de på 1600-tallet nektet å godta patriark 

Nikons foreslåtte reformer. De ville ikke svare 

«Halleluja» tre istedenfor to ganger, de ville 

ikke gå rundt ikonpulten i alterdelen motsols 

isteden for medsols, de ville ikke skrive Jesus 

med fem istedenfor fire bokstaver og de ville 

i hvert fall ikke begynne å korse seg med tre 

istedenfor to fingre. 

For deres mangel på reformvilje måtte de 

betale dyrt. Flertallet i den russisk-ortodokse 

kirken som aksepterte Nikons nye ideer, passet 

sammen med den russiske tsarmakten på at 

tusenvis av gammeltroende enten ble brent på 

bål, kokt, druknet, frosset i hjel, slept til døde 

av galopperende hester, hengt eller «bare» 

forvist og forfulgt. Nestekjærlighetsbudet var 

for lengst oppløst, om det da i virkeligheten 

hadde eksistert. Folk forstod at de måtte flykte 

for å overleve. Mange fant en viss trygghet i 

utkanten eller utenfor riket. De var slik mange 

gammeltroende hadde endt opp her, i Rīga ved 

Østersjøen. 

8

INNLEDNING 

Nå var igjen koalisjonen mellom kirke og 

stat sterk i Moskva. Og både patriarken og presidenten 

var illsinte da den ortodokse kirken i 

landet de i mer enn fire år hadde ført en hybrid 

krig mot, ønsket å forene seg, bryte navlestrengen 

til Moskva og gjenopprette uavhengigheten 

den hadde mistet 332 år tidligere. Enda verre ble 

det da Bartholomeos I, den økumeniske patriarken 

i Konstantinopel, den fremste blant likemenn 

innenfor den østlige ortodokse kirken, så 

ut til å ville anerkjenne kirken som autokefal, 

altså selvstendig. Den russiske patriarken ble så 

rasende at han brøt alle bånd med moderkirken 

i Konstantinopel og truet Bartholomeos I med at 

han ville få sin straff på den store dommedagen 

for det han hadde gjort. Den russisk-ortodokse 

kirken smalt igjen døra og forbød prestene sine 

til og med å døpe barn som hadde foreldre døpt 

hos Konstantinopel-tro ortodokse. 

Temperaturen var høyere enn den hadde 

vært på lenge. 

Det var på tide å skrive ei bok som kunne 

forklare hva som lå bak denne feberstemningen. 

Mens gudstjenesten fortsatte, gled tankene 

mine av sted til hvem jeg burde snakke med og 

hvor jeg burde dra. Utgangspunktet var kanskje 

ikke det aller beste. Jeg hadde nettopp, vel fire 

måneder tidligere blitt utvist fra Russland, like 

etter at jeg hadde skrevet ei bok om russiske 

medier. Hvordan skulle jeg nå få kommet meg 

inn i Russland igjen for å snakke med troende? 

Samtidig hadde jeg de siste par årene foretatt en 

rekke reiser i det store landet i øst og snakket 

inngående både med nonner, munker og prester. 

Etterhvert ble juleideen til en litt annerledes 

reisebok. 

Den begynner i Jerusalem der den tar sikte 

på å forstå om den hellige ilden, som hver påskeaften 

fyller Den hellige gravs kirke, kommer fra 

himmelen eller rett og slett er menneskeskapt. 

Reisen gjør en stor sving innom Kaukasus og 

de eldste statskirkene i verden, tar noen stopp 

i Konstantinopel, dagens Istanbul, og klosterhalvøya 

Athos for så snart å dreie nordover 

med flere stopp underveis, spesielt i Ukraina og 

Russland. Turen ender nord i Finland og Norge. 

Selv om det ortodokse dominerer på reisen 

gjennom den østlige delen av Europa, har jeg 

vært nysgjerrig på også å møte andre, som for 

eksempel katolikker, protestanter og gammelortodokse. 

I møte med levende mennesker trer 

dagens kirker og klostre fram, samt forteller hva 

som har vært avgjørende i fortiden. 

Boka bør være inspirerende for dem som 

liker å reise og se kirker og klostre, samt for dem 

som er interessert ikke bare i religion, men også 

i politikk og historie. 

God reise! 

Den gammelortodokse Grebensjikovkirken i Rīga. Foto: Richard Bærug. 

9


Den hellige ild. Foto: Faiz Abu Rmeleh. 

DET HELLIGE LAND 


Derfor. 

Det var derfor bare ortodokse ville komme 

til himmelen. Og ingen andre kristne. Det var 

derfor ortodokse kunne hevde at de var de 

eneste rettroende kristne. 

Men dette som den armenske presten nå 

hadde sagt, kunne jo velte alt. Om det var sant, 

ville det avsløre flere århundrer med fusk og 

fanteri og kunne knuse tilliten til et av verdens 

største kirkesamfunn. 

Fallhøyden var ufattelig stor. 

Fader Samuel (Aghojan) virker som en 

likendes kar der han tar imot meg. I mange år 

har han hatt ansvaret for armenernes del av 

Den hellige gravs kirke; kirken som er bygget 

over stedet der Jesus både skal ha blitt korsfestet 

og begravet. Sånt sett er den kanskje den aller 

helligste av alle kristne kirker i verden. Daglig 

strømmer tusenvis av pilegrimer og andre til for 

å komme nær stedet som har vært så avgjørende 

for at kristendommen ble verdens mest utbredte 

religion. 

Nå sitter fader Samuel på kontoret sitt i det 

armenske patriarkatet i det armenske kvarteret 

i gamlebyen i Jerusalem, vel en halv kilometer 

fra Den hellige gravs kirke. Enkelt kledd i en sid, 

svart kjortel. Hårkanten har krøpet litt oppover, 

men fortsatt rammer det fyldige, gråhvite håret, 

den veltrimmede barten og skjegget vakkert 

inn ansiktet hans. Øynene sender ut et skarpt, 

10


våkent ørneblikk bak litt avrundede, rektangulære 

metallbriller. Jeg får et glass vann i et krus 

med et bilde av en god og rund julenisse på og 

tenker at fader Samuel utmerket godt kunne ha 

spilt rollen som en intellektuell, tynn og spretten 

julenisse. 

Fader Samuel er helten, eller skurken om 

man vil, fra programmet på israelsk TV som i 

mars 2018 sendte sjokkbølger utover hele den 

ortodokse verden. Sammen med en greskortodoks 

munk ble han intervjuet om hva som 

foregår når lampene tennes under den årlige 

påskegudstjenesten i kirken. Selv om ingen i 

dag nøyaktig kan si i hvilket år det begynte, 

forteller et gammelt dokument at påskelampene 

under den store påskegudstjenesten i år 870 

skal ha begynt å brenne etter at en engel hadde 

kommet til Den hellige gravs kirke. Og siden 

skal lampene med noen få unntak hver påske 

som ved et Guds under ha blitt tent av seg selv. 

Ikke bare det, folk skal også ha kunnet ta på 

ilden uten å bli brent. 

Selv etter det store skismaet i år 1054, da 

kirken ble splittet i den katolske kirken i vest 

og den ortodokse kirken i øst, fortsatte både 

katolikker og ortodokse kristne å feire påsken 

sammen i Jerusalem inntil pave Gregorij IV i år 

1238 skal ha forbudt katolikker å ta del i påskeritualet. 

Men kristne som kontrollerte de andre 

delene av Den hellige gravs kirke, fortsatte den 

spesielle påskefeiringen. Etter hvert ble det en 

tradisjon at ilden bare ble antent av seg selv når 

den gresk-ortodokse patriarken, av og til fulgt 

av en armensk prest, var inne i Gravkammeret 

midt i kirken. Aldri ble lampene tent av seg selv 

når de katolske fransiskanermunkene holdt 

påskemesse. Stadig flere ortodokse begynte å 

tolke dette som et guddommelig tegn, at det 

var Guds måte å meddele at det var kun den 

ortodokse Østkirken som nå fortsatte å holde 

fast på den rette tro og lære, til forskjell fra den 

Middelhavet 

Jerusalem 

PALESTINA 

(Gazastripen) 

EGYPT 

ISRAEL 

LIBANON 

SYRIA 

PALESTINA 

(Vestbredden) 

JORDAN 

katolske Vestkirken og alle andre som de mente 

hadde fjernet seg mer og mer fra de opprinnelige 

kristne tradisjonene. 

For ortodokse ble det mirakuløse, at en 

påskelampe i Gravkammeret ble tent av seg selv 

og deretter spredt til resten av kirken, hvert år 

en påminnelse på at Gud så på dem som sine 

Fader Samuel på kontoret. Foto: Richard Bærug. 

11


Den hellige gravs kirke tidlig om morgenen. Foto: Richard Bærug. 

12


utvalgte favoritter. Og den hellige ilden ble 

fraktet til lands og til vanns fra Jerusalem til 

Hellas og Russland samt mange andre land i 

Øst-Europa og Midtøsten. De siste femten-tjue 

årene har ortodokse land brukt store ressurser 

på å få fraktet den hellige ilden direkte med fly 

straks etter at den har blitt tent i Jerusalem. 

Ved ankomsten til flyplassen i Athen får den 

hellige ilden omtrent samme mottakelse som 

utenlandske statsledere før den blir fordelt og 

fraktet videre med statsfinansierte sivile og 

militære innenriksfly. Når charterflyet med den 

hellige ild lander i Russland, blir begivenheten 

direkteoverført og entusiastisk kommentert på 

flere statlige russiske fjernsynskanaler. Ilden 

blir fraktet videre i en bilkortesje til den sentrale 

katedralen i sentrum av Moskva og med 

et statlig militærfly til St. Petersburg. Også til 

Georgia, Ukraina, Bulgaria, Romania, Kypros, 

Nord-Makedonia, Serbia, Montenegro og Polen 

samt flere land i Midt-Østen flys den hellige ild, 

ofte med statlig støtte. Og til Armenia, Latvia, 

Estland og Hviterussland samt flere andre 

land kommer den via Moskva og med russisk 

støtte. Den TV-sendte påskegudstjenesten samt 

TV-dekningen av den flybårne ilden når fram til 

millioner av mennesker øst i Europa, og skaper 

glede og begeistring, ikke bare blant troende, 

men også for de politikere og andre som bidrar 

til massearrangementet. 

Derfor var det mange som mislikte sterkt 

det fader Samuel plumpet ut med midt under 

innslaget på israelsk TV. Også den gresk-ortodokse 

munken som var med inn i Gravkammeret 

syntes lite om det hans armenske kollega 

sa. Så lite at han midt under opptaket hevet 

stemmen, sa at fader Samuel løy og sint utbrøt: 

«Stans kameraet, stans kameraet.» Energisk 

veivet han med armene, nærmet seg kameramannen 

og forsøkte forgjeves å få israelsk TV 

til å avbryte filmingen. 

Hva var det så fader Samuel sa? Han som 

under flere påskegudstjenester hadde vært 

sammen med den gresk-ortodokse patriarken 

inne i det aller helligste, i Gravkammeret, og 

sett hva som foregikk. Egentlig så det bare ut til 

at fader Samuel rolig og oppriktig svarte på alle 

spørsmålene fra den israelske TV-journalisten, 

også det som dreide seg om hvordan denne 

hellige ilden oppstod. Og istedenfor å si at ilden 

kom fra himmelen, fortalte fader Samuel at 

lysfaklene ganske enkelt ble antent fra en tent 

oljelampe på graven helt innerst i Gravkammeret. 

«Men folk tror at ilden kommer fra himmelen», 

innvendte reporteren. «Nei», svarte fader 

Samuel og fortsatte: «Vi tror på mirakler, men 

jeg har selv vært med på dette tre ganger og det 

skjedde ikke. Gud utfører ikke undre bare for å 

gjøre folk tilfredse. Men når det behøves, kan 

Gud gjøre undre.» Det var i dette øyeblikk at 

den gresk-ortodokse munken fikk nok og forsøkte 

å hindre videre opptak. Men fader Samuel 

lot seg ikke stoppe. «Jeg har vært med på dette 

tre ganger, jeg og patriarken.» «Stans kamera, 

stans kamera», sa munken bestemt, mens fader 

Samuel bare rolig og med lav stemme sa: «Det 

[å stanse kamera] klarer du allikevel ikke», viftet 

bort innvendingene og gjentok at han selv 

hadde vært med på dette tre ganger mens han 

rolig gikk ut av kammeret. Den greske munken 

ble litt slukøret igjen og forsøkte å gjenta 

til TV-journalisten den offisielle versjonen at 

det bare var den gresk-ortodokse patriarken 

som var inne i det innerste kammeret, at ilden 

oppstod ved et under, og at det var dette som 

var sannheten. 

De umiddelbare reaksjonene fra visse hold 

var fordømmende og skarpe. Pressetalsmannen 

til den russisk-ortodokse patriarken mente at 

det var feil og unødvendig å så offentlig tvil om 

sannhetsgehalten i mirakelet da denne begivenheten 

var av stor betydning for millioner av 

13


troende og var med på å styrke dem i troen. En 

annen høytstående representant for den russisk-ortodokse 

kirken kalte uttalelsen til fader 

Samuel høyst upassende siden den kom midt 

under den store fasten og rett før de ortodokse 

skulle forberede seg til den store påskehøytiden. 

Han mente at slike handlinger ikke var noe annet 

enn et forsøk på å skandalisere hele påsken. 

Interessant nok var det ingen fra den 

russisk-ortodokse kirken som anklaget fader 

Samuel for å lyve. 

Etter å ha sett innslaget, bestemte jeg meg 

for å møte fader Samuel og den gresk-ortodokse 

patriarkatets representant samt andre med 

ansvar for Den hellige gravs kirke. Jeg måtte 

forsøke å forstå hvem som snakket og ikke 

snakket sant. 

«Alle de armenske kollegaene mine støttet 

meg, men ingen av de greske her har villet snakke 

med meg etterpå. Ingen åpner munnen sin», 

forteller fader Samuel da jeg ber ham fortelle 

om reaksjonene etter TV-innslaget. 

«Spesielt i Russland var de imot det jeg sa. 

Jeg ble stemplet som en gal fyr, som ikke visste 

hva jeg snakket om. Men egentlig så vet de det 

de også. Jeg avdekket sannheten, fordi jeg selv 

har vært med tre ganger, i år 2000, 2001 og 2002. 

Ilden fikk vi fra en oljelampe. Jeg sa at om ilden 

hadde vært et resultat av et mirakel, så kunne 

vi jo ha gjort det på utsiden [av gravkammeret], 

foran inngangsdøra.» 

Men fader Samuel avviser ikke at undre kan 

ha skjedd. Det som skjedde under påsken i år 

1192, da den muslimske lederen Saladin hadde 

inntatt Jerusalem mens Richard Løvehjerte og 

korsfarerne forsøkte å gjenerobre Jerusalem, 

mener han må ha vært et mirakel. 

«Saladin hadde sagt at han ikke trodde på 

det som skjedde, så han bestemte seg for å komme 

og se den hellige ilden med sine egne øyne. 

Han ga ordre om at alle lysene skulle slukkes. 

Gudstjenesten fortsatte, og alle lysene ble tent 

igjen. Så befalte han igjen at alle lysene skulle 

blåses ut. Han forsøkte tre ganger, men alle tre 

gangene ble lysene tent på nytt. Så undre skjer. 

Og det kan skje igjen. Men hvordan kan du 

beordre Gud til å utføre et under neste år på en 

bestemt dag og til et bestemt klokkeslett?» Fader 

Samuel virker oppgitt og banker i bordet for å 

etterligne oppførselen til en utålmodig, kravstor 

person. «Det funker ikke på den måten. Det 

er ikke et show. Når det trengs, vil Gud gjøre 

mirakler. Jeg kan ikke kontrollere slike ting.» 

Fader Samuel nærmer seg 80 år, men sier 

han kjenner seg som 40. Foreldrene hans klarte 

å flykte fra Det osmanske riket etter massakren 

mot armenerne, og Samuel ble født i Syria i 

1940. Alt som 15-åring kom han til Jerusalem 

for å begynne på presteutdannelsen. Først etter 

sju år fikk han lov til å reise på besøk hjem til 

foreldrene sine. Etter 30 år i USA, bestemte han 

seg for å vende tilbake til Jerusalem, til byen han 

var og fortsatt er så glad i. Men han er bekymret 

for armenernes framtid her. Selv om det var 

armenere i Jerusalem alt på Jesu tid, og det oppstod 

en egen armensk koloni her på 300-tallet, 

etter at Armenia hadde gjort kristendommen til 

statsreligion, blir det nå færre og færre armenere 

i armenerkvarteret i Gamlebyen. 

«Det var et armensk patriarkat her da 

perserne angrep Jerusalem på 600-tallet, og en 

gang hadde armenerne hele 72 klostre og kirker 

i Det hellige land. I dag er tallet 10», medgir 

fader Samuel. 

«Etter krigen i 1967 har antallet armenere i 

Gamlebyen sunket fra 4 000 til 1 000». 

Han er oppgitt over at israelerne forsøker å 

presse armenerne og andre kristne ut av landet. 

«Før krigen hadde jeg oppholdstillatelse, nå 

må jeg søke om visum hvert år. De sier at Israel 

er kun for jøder. Det er en skam for dem som har 

bodd her i århundrer. Mosaikken forsvinner. Vi 

14


kjenner det på kroppen at kristne ikke er velkomne 

her. Før krigen kunne vi oppta studenter 

fra araberlandene, men ikke nå lenger. Derimot 

kan vi nå få studenter fra Armenia, som ikke 

var mulig i sovjettida. Så ei dør er blitt lukket 

igjen, en annen er blitt åpnet. Men vi skulle 

gjerne hatt studenter fra forskjellige land, det 

ville bety et mer kunnskapsrikt miljø enn vi har 

i dag.» Fader Samuel virker svært åpenhjertig, 

og legger ikke fingrene imellom for å fortelle 

akkurat hva han mener. 

Han legger ikke skjul på at de gresk-ortodokse 

også godt kjenner sannheten om den 

hellige ild, og noen av dem sier det samme som 

han gjør. 

«Men så hevder de at det året ilden ikke 

kommer fra himmelen, så vil patriarken deres 

måtte gå av. Men hvor i all verden har de det 

fra?» humrer fader Samuel. 

«Alle vet!» med ettertrykk nesten roper 

han. «Alle vet, også kopterne, etioperne og 

syrerne, men de sier alle at vi ikke skal si noe 

om det er et under eller ikke.» 

Han tror at det vil komme en dag da de 

gresk-ortodokse vil stanse det hele. 

«Jeg tror det var for tre år siden, jeg husker 

ikke nøyaktig ordene den greske patriarken 

brukte, men han sa at de gjør det til minne om 

det som har skjedd. De ønsker å si sannheten, 

men de er forsiktige, for de troende vet ikke det 

som de vet. Det er vanskelig for dem å stanse 

når de har holdt på så lenge.» 

Fader Samuel tier litt. 

«Det å søke etter det som er sant er ikke 

bare noe kristne må strebe etter, det gjelder for 

alle mennesker. Om du vil at folk skal tro på 

deg og ha tillit til deg, må du si det som er sant. 

Du vil stole selv på fienden din om du vet at han 

snakker sant.» 

Jeg spør om han trodde på underet før. 

«Det var prester som visste hva som 

skjedde. De fortalte oss.» Samtidig avfeier han 

at han hadde noen betenkeligheter med å være 

med på det før. «Nei, nei. nei. Det var veldig 

tilfredsstillende å være med på det.» 

«Men hvordan kan det ha seg at de sier at 

de sjekker at ingen har lighter eller fyrstikker 

på seg før de går inn i Gravkammeret. Folk sier 

at det ikke kan være svindel. Er da alt avtalt på 

forhånd?» 

«Det er ingen som sjekker personen som 

går inn», nesten visker fader Samuel. «Det er 

noe de bare sier. De sier at det ikke er noen 

fyrstikker der, at det som kommer ut, er et 

under fra himmelen, de forsøker å overbevise 

folk om det.» Men virkeligheten, forklarer fader 

Samuel, er en helt annen. «Både jeg og han [den 

gresk-ortodokse patriarken] har med fyrstikker 

inn i tilfelle noe skulle hende med ilden der 

inne, om den skulle slukke.» 

Nettopp det skjedde i 2002, da den greskortodokse 

patriarken skal ha blåst ut lyset hans. 

Patriarken hadde slik ordningen er, gått først 

inn i det lille rommet der graven ligger. Da fader 

Samuel gikk inn, ble det trangt, og utgangen 

ble et øyeblikk sperret. Det var da knuffingen 

begynte. Samuel måtte bruke lighteren til å få 

ilden til å brenne igjen. Etter all knuffingen og 

munnhuggeriet kom de flere minutter forsinket 

ut av Gravkammeret. «Etter det sa grekerne at 

det er greit samme hvem som kommer med inn 

bare det ikke er fader Samuel.» 

Selv om den armensk-apostoliske kirken 

tilhører familien av orientalsk-ortodokse 

kirker, ser de gresk-ortodokse i Jerusalem på 

armenerne som kjettere. 

«Vi ber sammen inne i Gravkammeret. 

Men de synes at de ikke kan be sammen med 

ikke-ortodokse. Egentlig vil de at vi skal bli 

utenfor inntil de har vært inne og bedt, og 

først deretter kan vi komme inn og be. Det 

er slik de tenker, men på grunn av status quo 

15


forordningen kan de ikke bli kvitt oss.» 

Status quo avtalen stammer fra et vedtak de 

osmanske makthaverne i Jerusalem fattet i 1852 

for å gjøre slutt på den endeløse dragkampen 

og slåssingen mellom først og fremst de greskortodokse, 

armenerne og de romersk-katolske 

fransiskanermunkene om hvem som skulle 

kontrollere de forskjellige områdene i Den 

hellige gravs kirke samt noen andre kristne 

helligdommer. Forordningen skulle for all 

framtid bevare de eierskaps- og ansvarsforhold 

som gjaldt i det øyeblikket avtalen ble inngått. 

Selv om alle kristne i utgangspunktet skulle ha 

like muligheter til å be og holde messer i kirken, 

hadde de ulike kirkesamfunnene i århundrer 

gjort det de kunne for å tilkjempe seg større 

innflytelse i den helligste av alle kirker. Både 

skjulte bestikkelser, åpne betalinger, smisking 

og gode forbindelser ble brukt til å dra teppet 

i sin retning. Siden noen nesten hele tiden var 

villig til å betale mer enn det som andre kirkesamfunn 

hadde gjort før, skiftet deler av kirken 

uten stans eierskap. I visse tilfeller kunne også 

endringer i eierforhold koples til storpolitikken 

og fordeler det osmanske riket kunne oppnå der. 

Enkelte mener også at de muslimske, osmanske 

myndighetene og deres lokale tjenestemenn 

bevisst forsøkte å stimulere til nye bestikkelser 

og betalinger for å skape og øke motsetningene 

mellom de ulike kristne kirkesamfunnene. 

I motsetning til tidligere status quo avtaler, 

som ikke hadde blitt håndhevd særlig lenge, 

står status quo fra 1852 i dag fortsatt ved makt. 

Det betyr ikke at alt er fryd og gammen. Av 

og til er helvetet løs. På en varm sommerdag i 

2002 skjedde det at en koptisk munk, som var 

stasjon ert på taket av kirken for å uttrykke koptiske 

krav til det etiopiske området der, kom til å 

flytte en stol inn i skyggen fra der det var avtalt 

at den alltid skulle stå. Snart var slåsskampen i 

gang, og til sammen ble elleve mennesker lagt 

inn på sjukehus. Med jevne mellomrom bryter 

det ut slåssing mellom de kristne gruppene. 

Status quo forordningen regulerer strengt 

når og hvor de ulike kirkene kan holde gudstjenester 

og har også slått fast hvilke områder 

som er fellesarealer. Og her er det ikke lov å 

endre på noen ting før alle kirkesamfunnene 

har gitt sitt samtykke. Ofte har det ledet til forfall 

og mangel på vedlikehold av viktige deler 

av kirken. Stigen som står i en vindusnisje over 

inngangsporten til kirken har stått der siden før 

1852. Hver gang den råtner, blir den erstattet 

av en ny. 

Denne evinnelige kampen om makt og innflytelse 

som de kristne praktiserer på den plassen 

Jesus døde og ble begravet, virker milevis 

fra nestekjærlighetsbudet. Det å elske sin neste 

som seg selv, selve kjernen i kristendommen, ser 

ut til å være glemt. Og et ønske om å være et 

godt eksempel for andre kristne i verden ser ut 

til å ha gått på et realt knockout tap alt for lenge 

siden i kampen om eiendom og innflytelse. 

«Vi vet det, men vi snakker ikke sammen», 

medgir fader Samuel. «Hva er vitsen med å 

snakke om det ikke fins noen vilje til å samarbeide?» 

Han ser på meg og spør. 

«Dere er som barn», spøker jeg 

«Ja, som barn», sier fader Samuel og ler. 

«Men om du spør meg, så er det de som 

er kjettere. På et teologisk grunnlag», sier han 

for bare å understreke at jeg skal få inntrykk 

av at begge parter er som barn eller som et par 

som ikke får lov til å skilles, men som må leve 

sammen i en fastlåst konflikt. 

«Hver gang vi har bedt om å få hjelp fra 

Konstantinopel, så svarer de at det bare er mulig 

om vi aksepterer alle kravene og troen deres. På 

grunn av alt dette hater de oss. De tror det er 

de som er sjefen!» Fader Samuel virker opprørt. 

«Vi har aldri opplevd en gresk patriark 

som vi kan sette oss ned og snakke med. Men 

16


Fader Samuel i den fineste salen i det armenske patriarkatet i Jerusalem. Foto: Richard Bærug. 

kanskje de sier det samme om oss?» Fader Samuel 

gliser og ler med et glimt i øyet. 

«Vi har et mye bedre forhold til katolikkene 

enn til grekerne. I det minste kan du sette deg 

ned og snakke med dem som med vanlige mennesker. 

Vi har ikke noe problem med dem, vi 

har også armenske katolikker i klosteret vårt.» 

Samuel modererer seg litt og trekker fram 

en greker som et unntak. 

«Han som er deres overordnede i kirken er 

en hyggelig fyr. Av og til ler han av hva jeg sier. 

Og av og til ler jeg av hva han sier. Men om du 

snakker med ham, vil han helt sikkert ikke si 

at de noen gang tar feil. Han vil si at de var de 

første, at de skal være de første og alle andre skal 

være under dem.» 

Fader Samuel tenker seg litt om. 

«Det jeg liker mest ved kristendommen 

er tilgivelse. Ingen annen religion har dette 

tilgivelsesaspektet samme hvor skyldig du er. 

Gud er så tolerant at han venter på deg til siste 

minutt. Av og til utnytter vi tålmodigheten 

hans. Du går på en sølete gate. Hva vil skje? Du 

vet at du vil få søle på deg. Men du vet at du kan 

vaske det bort. Gud sa at det er ingen som ikke 

vil gjøre feil.» 

Jeg tar et bilde av fader Samuel inne i den fineste 

salen i patriarkatet med en tronstol lengst 

framme og elegante malerier av armenske geistlige 

på veggene. «Ingen andre har en så fin sal», 

erklærer fader Samuel ikke lite stolt. Jeg forstår 

at han underforstått mener at heller ikke grekerne 

har en sal som kan måle seg med denne. 

Jeg haster tilbake til Den hellige gravs kirke 

over glatte, skoslipte steinplategater, mange 

av dem fra romertiden. Selgere og dampende 

sigarettrøykere har alt fylt de trange og presseningsdekte 

gatene. 

17


Jeg forstår at jeg må treffe erkebiskop Isidoros; 

han som fra de gresk-ortodokses side har 

ansvaret for Den hellige gravs kirke. Ikke bare 

omtalte fader Samuel ham i positive ordelag, 

han skal også ha kommet med svært åpenhjertige 

uttalelser i ei bok som måneden før har 

kommet ut i Hellas. Selv om boka umiddelbart 

ble kraftig fordømt av det gresk-ortodokse patriarkatet 

i Jerusalem, skal erkebiskop Isidoros 

faktisk overfor forfatteren ha innrømmet at 

han bruker en lighter for å tenne lyset. Kan 

dette stemme? Reaksjonen fra patriarkatet 

var mer enn underlig. Istedenfor å tilbakevise 

det Isidoros og andre skal ha sagt om den 

hellige ild, angrep patriarkatet i et åpent brev 

forfatteren spesielt for å skulle ha gjort skjulte 

lydbåndopptak av samtalene han hadde. Som 

svar publiserte forfatteren et fotografi som viste 

en kassettspiller plassert midt på bordet foran 

en smilende erkebiskop. 

På plassen foran kirken begynner jeg å 

snakke med tre brunkledde munker fra den katolske 

fransiskanerordenen. Jeg har vært på jakt 

etter fader Athanasius som fra katolikkenes side 

er den ansvarlige i kirken, men fra flere hold 

har jeg fått høre at han nå under påskemåneden 

er ekstremt opptatt, og at det nok ikke vil være 

mulig å møte ham. Så jeg tenker jeg får spørre 

disse tre om hva de mener om den hellige ild og 

hvorfor katolikkene ikke har deltatt i den store 

påskegudstjenesten de siste århundrene. 

Det er ikke lett å få et svar fra dem. Den mest 

pratsomme av dem svarer bryskt og avvisende 

at de ikke kan gi noe svar på spørsmålet mitt. 

«Kanskje du har tid en annen dag», forsøker 

jeg. 

«Nei, jeg har ikke tid. Og jeg vil helst ikke 

svare. Det er ikke en enkel sak å svare på. Og 

denne uka er vi svært opptatte, det er jo påskeuka», 

svarer den samme personen, nesten enda 

mer avvisende og irritert. 

Det får visst den andre, mindre frampå 

munken til å si noe. 

«Jeg tror det var et pavelig dekret om ikke 

å delta i påskefeiringen med den hellige ild. Jeg 

tror det var senere enn år 1238. 

«Gjør de det med en lighter?» spør jeg rett 

fram. 

«Vi deltar rett og slett ikke og vet derfor ikke 

hvordan det foregår. Vi har simpelthen ingen 

kommentar», svarer den samme, den vennlige. 

«Og grunnen til at dere ikke deltar er?» 

«Du må kikke i historiske dokumenter.» 

«Er det farlig å snakke om fortiden?» prøver 

jeg meg. Jeg får inntrykk av at han ser på alle 

mine spørsmål som om de skulle være spedalske. 

«Det er ikke farlig å snakke om fortiden. Jeg 

skal være ærlig med deg. Siden vi har en viss 

rolle representasjonsmessig her, er det ut ifra et 

etisk ansvar ikke i vår interesse å svare.» 

Han viser til biblioteket og gir noen boktips. 

«Hva er navnet ditt?» 

«Athanasius.» 

«Så du er ansvarlig i kirken her?» 

«Jeg har en rolle her», sier han beskjedent. 

«For oss er det først og fremst en markering 

av en eller annen form for et mirakel, og det 

er godt nok for meg. Men om de historiske 

årsakene handler det også nå om troen deres. 

Jeg har absolutt ingen interesse i å kommentere 

dette siden vi ikke deltar.» 

Han bekrefter at han har sitt eget personlige 

synspunkt, men at han ikke ønsker å si noe 

om det. Han er enig i at vi alltid skal lete etter 

sannheten. 

«Det hele kan bare verifiseres av dem som 

er inne i Gravkammeret», avslutter den diplomatiske 

Athanasius. 

Det virker som et lite under å støte på 

nettopp ham jeg var på jakt etter, her blant 

hundrevis av mennesker utenfor kirken. 

18


Det skal vise seg å bli atskillig vanskeligere 

å finne erkebiskop Isidoros. Inne i kirken får jeg 

vite at han først vil komme dagen etter. 

Tidlig neste morgen er jeg på på plass og 

blir værende i kirken nesten hele dagen. Jeg spør 

stadig noen av de gresk-ortodokse geistlige om 

de vet når Isidoros kommer. Først er svaret «om 

noen minutter». Pliktoppfyllende blir jeg sittende 

utenfor sakristiet som de gresk-ortodokse 

har inne i kirken. Jeg venter og venter, men han 

kommer ikke. Etter hvert spør jeg en annen 

gresk-ortodoks prest, men han forstår ikke så 

mye engelsk og vinker på en annen greker som 

snakker mer engelsk og som kan hjelpe meg. 

Det er Giorgos. 

Han er ikke prest, men så vidt jeg forstår en 

pilegrim som hjelper prestene i kirken med alt 

mulig. Han ser ut til å føle seg svært så hjemme 

her. Uttalen av engelsken hans er usedvanlig 

artikulert. Alle ord fremføres med trykk på 

hver eneste stavelse. Han vil være sikker på at 

jeg forstår alt han sier. Det tar ikke lang tid før 

han snakker som en akselererende foss. 

«Richard, er Norge en tysk nasjon? Jeg vet 

at Norge hadde en Quisling-regjering under 

krigen. Serberne og grekerne var de eneste folk 

i Europa der ingen noen gang kjempet sammen 

med SS. Ingen! Aldri! Ungarn hadde SS, Litauen 

hadde SS, Latvia hadde SS, Estland hadde SS, 

Finland hadde SS, Romania hadde SS mot 

Sovjetunionen. Slik er historien. Italienerne 

kjempet sammen Hitler. Jeg vet alt om Hitler 

og SS i Hellas. Jeg vet alt. Alt.» 

Fossefallet er uten ende. Av og til tar han en 

kunstpause, forventer at jeg skal nikke og si meg 

enig i alt han sier. Mine innvendinger at også 

grekere samarbeidet med nazistene blir raskt 

avfeid og snakket bort. 

«I 1872 sa den økumeniske patriarken i 

Konstantinopel at nasjonalisme var den største 

trusselen. Om du er nasjonalist, kan du ikke 

være kristen, ikke være ortodoks. Du må elske 

din bror.» 

Han sier at han ikke går til andre kirker enn 

de ortodokse. 

«Du vet, katolikkene har statuer i kirken». 

Statuer, mener han, er en stor styggedom. 

«Statuer er ikke det samme som bilder.» 

Han avviser at et krusifiks av Kristus er en 

statue. «Nei, det er et symbol», sier han, før han 

går til frontalangrep på alle vestlige misjonærer. 

«Den ortodokse kirken har aldri vært interessert 

i politikk, og ortodokse har aldri reist til 

Afrika og angrepet folk slik italienerne gjorde. 

De vestlige misjonærene ødela fullstendig Afrika 

og India. Den greske kirken har aldri dratt 

til Afrika eller Asia. Aldri! Sjekk. Ortodokse 

respekterer alltid det lokale språket.» 

«Så de ortodokse er engler», spør jeg. 

«Selvfølgelig ikke», utbryter han. 

«Så hva slags feil har gresk-ortodokse 

gjort?» fortsetter jeg. 

Som en glatt ål glir han unna spørsmålet, 

prater videre og vender snart tilbake til Vatikanet 

for å snakke om alt det vonde katolikkene 

har gjort mot fattigfolk og kolonier. 

«Alt som er dårlig i ortodoksien kommer 

fra russerne fordi vi ble okkupert av tyrkerne 

den 29. mai 1453. Da trodde disse russerne at 

de var den ledende kirken innenfor ortodoksien 

siden Russland var det eneste landet som kunne 

kjempe mot tyrkerne. Det er ille med denne 

splittelsen mellom den russisk-ortodokse kirken 

og Konstantinopel. Vi mener at de andre 

kirkene er kjettere, men vi tror ikke på vold. 

Aldri! Vi bare diskuterer. Du må dra til Athos, 

jeg har vært der 40–50 ganger, alt er gratis, 

overnatting, mat, det er bare reisen dit som koster 

noe, men selvfølgelig gir vi penger til kirken, 

jeg er kristen ortodoks, jeg tror på den hellige 

treenigheten, jeg tror at Jesus er Guds sønn, jeg 

respekterer alt ved deg, Gud er ortodoks. Synes 

19


du jeg er et problem? Synes du jeg er fanatisk?» 

Han tar plutselig en bitteliten pause i 

ordflommen og stirrer på meg, venter forventningsfullt 

på svaret. 

«Du er aktiv», sier jeg og ler. 

«Du må respektere alle, ethvert menneske 

er et Guds ikon» 

Etter en stund virker det som han føler at 

hans preken er nok for i dag. Han ser ut til å 

føle at jeg har fått en passende ortodoks dagsdose, 

og sier at alle de gresk-ortodokse prestene 

mener jeg må snakke med erkebiskop Isidoros. 

Han vil komme klokka ett. 

Klokka går. Det blir ett. To. Tre. Fire. 

Skal man først vente noe sted, er Den hellige 

gravs kirke ikke det verste venterommet. Selv 

om den ligger litt stusselig bortgjemt og inneklemt 

mellom et virvar av andre kirker og bygg 

som i lengselen etter å være mest mulig nær det 

aller helligste, har klenget seg helt inntil den 

og dermed frarøvet kirken det luftige rom som 

er nødvendig for å få fram dens prakt, vitner 

den evigvarende strømmen av mennesker ut 

og inn av kirken om dens helt spesielle magnetiske 

tiltrekningskraft. Mange av dem som 

kommer fra hele verden tror at dagens kirke ble 

bygd på 300-tallet, men der tar de feil. Faktisk 

stammer deler av kirken fra gjenoppbyggingen 

etter brannen i 1808, mens den store kuppelen 

stod ferdig restaurert så sent som i 1997. Det 

meste av dagens kirke går derimot tilbake til 

den store kirken korsfarerne reiste på midten 

av 1100-takket etter at en mindre kirke hadde 

blitt gjenoppbygget da den muslimske kalifen 

i år 1009 hadde bestemt at den forrige kirken 

skulle jevnes med jorden. Denne i sin tur hadde 

stått i litt mer enn tre hundre år etter at perserne 

hadde ødelagt den opprinnelige kirken i 

år 614. Rundt den aller første kristne kirken er 

det knyttet en spennende blanding av historie 

og legender der det i dag er vanskelig, om ikke 

fullstendig umulig, å fastslå hvor reelle fakta 

slutter og oppdiktede fantasihistorier begynner. 

Helena, moren til Konstantin den store, den 

romerske keiseren som Konstantinopel ble oppkalt 

etter, skal rundt år 326 ha foretatt en større 

reise til Jerusalem og de østlige provinsene i Det 

romerske imperiet. Hun la ut på reisen nesten 

umiddelbart etter at både sønnen og hustruen 

til Konstantin den store hadde dødd i 326. Konstantin 

skal ha fått henrettet sønnen Crispus, 

som han hadde fått med sin tidligere kone, etter 

at denne sønnen ble mistenkt for å ha hatt et 

seksuelt forhold til Konstantins daværende hustru 

Fausta. Fausta skal så ha blitt kokt til døde 

av Konstantin. I alle fall mener noen det, mens 

andre heller til at hun døde etter at vannet ved 

et uhell ble altfor varmt da hun forsøkte å abortere 

etter å ha blitt gravid med Crispus. Andre 

igjen hevder at hun begikk selvmord. Uansett 

forsøkte keiseren og hans hoff å dysse ned og så 

godt som mulig å legge lokk på dobbeltmordet 

eller dobbeltdødsfallet og utradere minnet om 

de to. Samtidig bestemte de at folk måtte få noe 

annet å tenke på. Kanskje angret keiseren på 

hva han hadde gjort og følte behov for å love 

Gud bot og bedring? Og kanskje var det derfor 

keiserens mor ble sendt til Jerusalem? 

Helena skal ha kommet fra byen Drepana 

(i dag: Hersek i Tyrkia), der hun i ungdommen 

jobbet på en lokal taverna, muligens som gledespike. 

Konstantins far, keiser Konstantius, skal i 

sin ungdom ha kommet forbi på en reise østover 

i riket, og ni måneder senere skal Konstantin ha 

blitt født. Konstantius giftet seg senere med en 

annen kvinne, og Helena forsvant i en periode 

ut i historiens store intet inntil hennes sønn ble 

kronet til romersk keiser i år 306. Etter hvert 

fikk hun en stadig mer fremtredende posisjon 

ved det keiserlige hoff. Det antas at Helena tidlig 

skal ha blitt kristen og vært med på å påvirke 

sønnen både til å gjøre slutt på forfølgelsen av 

20


kristne samt å innføre lover som ga kristne visse 

fordeler. Og nå, etter Crispus og Faustas bortgang 

var det på tide for historiens første kristne 

romerske keiser og hans mor å gjøre noe mer for 

den kristne gud. 

Enkelte hevder at Helena både var verdens 

første arkeolog og verdens første pilegrim, og 

at hun personlig etter ankomsten til Jerusalem 

i 326 både skal ha funnet ikke bare Jesu grav, 

men også korset Jesus ble korsfestet på. Andre 

historikere mener at hun har fått æren for 

litt for mye, at historiene om hennes fromme 

vandring i Jesu fotspor skal ha vært et ledd i 

kampanjen for å øke keiserens popularitet 

som den store beskytteren av kristendommen. 

Likevel er det godt mulig at hun etter hvert ble 

involvert i letingen etter stedet der Jesus hadde 

blitt begravet. 

Etter at Jesus døde og senere skal ha oppstått 

fra de døde, valfartet ofte kristne til gravstedet 

de hadde brakt ham til etter at han åndet 

ut på korset. Dette skal til de grader ha irritert 

de romerske myndighetene, som tilba andre 

guder, at de fikk bygd et tempel tilegnet fruktbarhetsgudinnen 

Venus (gresk: Afrodite) rett 

over gravplassen. Men vissheten om Jesu grav 

levde videre i minnet til troende kristne. Også 

Konstantin den store var klar over at Jesu grav 

lå i området og ba Makarios, biskopen i Jerusalem, 

lete etter graven. Trolig hadde biskop en alt 

funnet stedet da Helena ankom byen. Det var 

også trolig under dette letearbeid et at noen like 

ved fant trevirke som de mente måtte stamme 

fra Golgata, stedet der Jesus ble korsfestet. 

Snart fikk Helena også æren for å ha funnet 

Jesu kors. Den nye kirken stod ferdig rundt år 

335. I dag ligger både Gravkammeret og det 

historiske Golgata inne i kirken. Og ingen har 

glemt Helena. Et kapell er oppkalt etter henne 

i en av de armenske delene av kirken, og inntil 

taket på Den hellige gravs kirke har egyptisk 

koptiske kristne bygd en liten kirke til minne 

om henne. 

Jeg ser meg rundt. Klokka er blitt fem, men 

ingen Isidoros er å se. Snart får jeg vite at han 

vil komme klokka ni dagen etter. 

Jeg er redd for å miste den gresk-ortodokse 

erkebiskopen, og kommer til kirken flere minutter 

før portene og inngangsdøra går opp 

klokka fem på morgenkvisten og armenerne 

umiddelbart skal gå i gang med sin morgenmesse 

rett foran Gravkammeret. Ikke skal jeg 

miste erkebiskopen om det viser seg at han er 

en morgenfugl! 

Mens duene flyr inn, velter ei gruppe med 

katolikker ut av den solide og gedigne inngangsdøra 

da den går opp. Jeg er forbauset og 

tenker med skrekk på at det kanskje er flere 

dører erkebiskopen kan smette inn og ut av. 

Skal jeg miste ham igjen? Men snart innser jeg 

at katolikkene må ha vært innelåst mens de har 

vært på nattegudstjeneste. Inngangsdøra til 

kirken låses hver kveld femten minutter etter 

solnedgang. 

Jeg våger bare å gå en rask rekognoseringsrunde 

rundt i kirken før jeg setter meg ned på 

en kald steinhelle med utsikt mot inngangsdøra. 

Alle som flyter inn, blir saumfart. De første fire 

timene er det ingen gresk-ortodoks erkebiskop 

å se. Rundt klokka ni konsentrerer jeg blikket 

mitt enda mer mot døra. Nå kommer han nok 

snart, forsøker jeg å berolige og oppmuntre meg 

selv. Det er kaldt i baken, men jeg blir sittende 

samtidig som jeg med interesse skuer mot trebenkene 

som fins på hver side rett innenfor hoveddøra. 

Oftest er de opptatt, men i halv ti-tiden 

benytter jeg anledningen da de som har sittet 

der, reiser seg. Det går ikke så altfor lang tid før 

jeg innser at jeg har gjort noe jeg ikke burde. 

Snart kommer en litt kortvokst, eldre 

mann og setter seg ved siden av meg. Jeg hilser, 

men får ikke mer enn et lite nøytralt nikk 

21


tilbake. Der jeg sitter, føler jeg at de litt blasse, 

fiske aktige øynene over den veltrimmede, grå 

barten hans skuler med litt misbilligelse bort 

på meg. Stadig hopper han opp når det kommer 

folk bort og håndhilser på ham. Og det er folk 

som jeg forstår har vært i kirken mange ganger; 

både guider, politimenn og geistlige. «Alle 

kjenner deg», sier jeg med et stort smil da han 

et øyeblikk blir sittende i fred ved siden av meg. 

Jeg ser en liten antydning til noe som kan likne 

en stolt ansiktsbevegelse. Det glir derimot ikke 

over i et gjengjeldende smil, men blir snarere til 

et litt overbærende blikk som stumt spør «Vet 

du virkelig ikke hvilken status og posisjon jeg 

har?» 

Jo, jeg har skjønt at han må være den kjente 

dørvakten fra Nuseibeh-familien. Han liker 

at jeg spør om han kommer fra den historiske 

dørvaktfamilien, men velger å stirre seriøst ut 

i luften etter et kort, anerkjennende nikk. Han 

Golgata. Foto: Richard Bærug. 

fortsetter stilt å trone på den slitte trebenken 

rett inntil meg. 

Det var på 600-tallet, etter at arabiske 

muslimer hadde erobret Jerusalem, at Nuseibeh-familien 

ble tiltrodd nøkkelrollen i Den 

hellige gravs kirke. Siden den gang skal et 

medlem av familien hver morgen og kveld ha 

åpnet og lukket kirken. Etter at Saladin erobret 

Jerusalem fra korsfarerne i 1187, skal ansvaret 

ha blitt delt med en annen muslimsk familie. 

Joudeh-familien fikk ansvaret for å oppbevare 

nøkkelen, mens Nuseibeh-familien fortsatte 

med å åpne og lukke kirken, samt å kreve 

inngangspenger ikke bare fra besøkende, men 

også fra de geistlige. Selv om Jerusalem nå er 

kontrollert av det jødiske Israel, har muslimene 

fortsatt sin kirkelige nøkkelrolle, dog uten å 

kreve inngangspenger. 

Etter hvert som flere kjenninger av dørvakt 

Nuseibeh kommer, blir jeg bedt om å flytte meg 

stadig lenger ut på kanten av trebenken. Før jeg 

blir skviset helt ut, spør jeg Wajeeh Nuseibeh 

hva han mener om den hellige ilden. 

«Det er ikke noe mirakel. Det er mennesker 

som bruker lys», sier han nøkternt og uten antydning 

til følelser i stemmen. Herr Nuseibeh 

blir etter hvert litt mer pratsom og avslører 

at erkebiskop Isidoros vanligvis ikke pleier å 

komme før klokka elleve. 

Så uten redsel for å miste ham tar jeg meg 

en liten runde i kirken og setter meg diplomatisk 

på en av de kalde steinplatene noen meter 

lenger nordøst for inngangen da jeg kommer 

tilbake. Rett til høyre for meg under en rekke 

med lamper kneler uavbrutt en strøm av mennesker. 

De legger hånden på og kysser steinen 

der Jesus skal ha blitt salvet etter korsfestelsen. 

Et stort og fargerikt mosaikkverk på veggen bak 

viser hvordan Jesus ble tatt ned fra korset, salvet 

og svøpt for så å bli båret til graven. 

Rett bak meg fører to trapper opp en liten 

22


Mosaikkverket ved inngangen til Den hellige gravs kirke i Jerusalem viser hvordan Jesus ble tatt ned fra korset, 

salvet og svøpt for så å bli båret til graven. Foto: Richard Bærug. 

etasje til det som antas å være Golgata, høyden 

der Via Dolorosa endte og Jesus ble korsfestet. 

Plutselig blir også jeg presset opp i trappen da 

Nuseibeh- og Joudeh-familien uten forvarsel 

brått stenger inngangsdøra. Snart kommer et 

tog med hundrevis av katolikker kledd i hvite 

kapper og bærende på levende lys syngende 

forbi. De gjør en sving ved inngangsdøra før de 

vender om og toger tilbake forbi sakristiet til 

armenerne i retning Gravkammeret lenger vest 

i kirken. 

Jeg lukker øynene og ser for meg hvordan 

det må se ut her under den store gudstjenesten 

påskeaften. I flere timer, ofte et døgn før, har 

tusener av troende begynt å fylle opp ikke bare 

kirken, men også forgården og områdene rundt. 

Først sitter mange på sine medbrakte campingstoler, 

koser seg med litt niste og medbrakt 

vann. Men når det drar seg mot morgen, blir 

det trangere og trangere etter hvert som folk 

presser på fra alle kanter. Folk står som sild i 

tønne og klarer kun med stort besvær å få lirket 

opp armene hver gang de skal korse seg. Det 

medbrakte vannet har for de fleste for lengst 

tatt slutt. De tørster, og den trykkende heten 

blir mer og mer kvelende. Noen snufser, noen 

kjefter irritert på sidemannen, av og til bryter 

det ut små slåsskamper, mens andre stoisk 

beholder roen og tenker på hvordan Jesus led. 

Av og til må israelsk politi roe gemyttene. Forventningene 

og tilliten er spent som en stram 

bue. Alle ser fram til det store, nesten ekstatiske 

øyeblikket da den gresk-ortodokse patriarken 

sammen med en armensk, en koptisk og en 

syrisk-ortodoks prest skal komme ut av Gravkammeret 

med den mirakuløse ilden. Som et 

overveldende under fyller den lysende ilden 

det mørke kirkerommet og hjertene til nesten 

23


Katolsk prosesjon i Den hellige gravs kirke i Jerusalem. Foto: Richard Bærug. 

alle de frammøtte. Stort sett alle har en fakkel 

bestående av 33 lys til minne om Jesu alder som 

de strekker i været. Alle vil at lysfakkelen deres 

skal bli antent av en flamme fra den hellige ild. 

Det er egentlig et under hver gang det 

går bra med alle lysene og alle de tettstående 

menneskene. Av og til har det gått galt. I 1834 

ble mellom 200 og 300 mennesker trampet i 

hjel i trengselen under påskegudstjenesten. En 

tilstedeværende brite var mest forbløffet over at 

livet ute i forgården dagen etter gikk sin vante 

gang «som om ingen ting hadde skjedd. Bare 

sporadisk gråt i det fjerne fra folk som sørget, 

ga et hint om det grufulle som hadde skjedd.» 

Ingen fant det nødvendig å dempe den ville 

begeistringen folk opplevde rundt den hellige 

ilden. 

Men mange har også i gamle dager vært 

både skeptiske og mistenksomme og ikke 

trodd på underet som skulle få lamper til å 

brenne av seg selv. Det sies at det var nettopp 

derfor, rasende over at jukseriet fikk fortsette, 

og ikke minst over at det hvert år tiltrakk seg 

tusenvis av troende, at den muslimske kalifen 

Al-Hakim i 1009 skal ha besluttet å jevne kirken 

med jorden. Noen har hevdet at kalifen blant 

annet skal ha blitt fortalt av en annen muslim 

at de kristne prestene i kirken pleide å smøre 

jernkjedet som lampen over Jesu grav hang i, 

inn med balsamolje, og ved å bruke en fyrstikk 

falt flammen umiddelbart ned og antente veken 

i lampen. 

Katolikkene tok avstand fra feiringen på 

1200-tallet, og skeptiske protestantiske kirker 

har aldri deltatt offisielt. 

Det påstås at det til tider skal ha vært herskere 

som har forstått jukset. Men når betalingen 

var god, skal de ha tillatt at det hele kunne 

24


Katolsk prosesjon i Den hellige gravs kirke i Jerusalem. Foto: Richard Bærug. 

fortsette. Og uten tvil har historiene om den 

hellige ild trukket mange mennesker og dermed 

også store inntekter til kirken i Jerusalem. 

Den kjente osmanske reiseskribenten Evliya 

Çelebi mente på 1600-tallet at han hadde 

avdekket hemmeligheten bak den hellige ild. 

Han hevdet at en skjult munk lot det dryppe 

nafta fra en krukke ned langs et kjede, og dette 

utløste det årlige mirakelet. 

Andre skeptikere har opp gjennom historien 

ment at det måtte ha vært hvitt fosfor 

som var årsaken. Dersom en dyppet et lys i 

hvitt fosfor skulle det begynne å brenne, men 

først etter omkring tjue minutter, som passet 

utmerket for å få folk til å måpe. I mørket brant 

fosfor med et svakt blålig lys, som kunne stemme 

med det enkelte hadde observert. Bruken av 

hvitt fosfor var kjent blant tryllekunstnere lenge 

før Jesu fødsel, også blant de gamle grekerne. 

Kanskje endret metodene seg etter hvert? 

Eller kanskje endret forståelsen av metodene 

seg? I 1884 skrev den russiske pilegrimen 

A.N. Selivanova at greske munker hadde fortalt 

henne at den greske patriarken alltid fikk tent 

lyset sitt fra en liten oljelampe inne i selve Gravkammeret. 

Selivanova skrev at denne oljelampen 

hadde brent siden den gangen for lenge, lenge 

siden den hellige ilden hadde kommet rett ned 

fra himmelen. Nå var seremonien under påskegudstjenesten 

til minne om dette underet 

som en gang hadde skjedd. Men dette at den 

hellige ild hvert år ikke kom fra himmelen var 

noe man ikke kunne fortelle vanlige troende, 

hadde en av de greske munkene fortalt henne. 

Spesielt kunne man ikke fortelle sannheten til 

arabiske kristne, for da ville de alle gå over til 

islam. Denne munken mente at araberne først 

måtte bli sterkere i troen før det var trygt å rette 

25


Gravkammeret i Den hellige gravs kirke i Jerusalem. Foto: Richard Bærug. 

opp denne misforståelsen de hadde blitt forledet 

til å tro på. 

Noen hevder at oljelampen som patriarken 

får den hellige ild fra, har brent uavbrutt i hele 

1500 år, andre mener at den tennes et par timer 

før seremonien og blir båret inn i Gravkammeret 

tidlig påskeaften. Der blir den ifølge noen 

gjemt i en nisje bak et ikon rett over Jesu grav. 

Ja, noen mener at mirakelet kanskje ikke er 

selve ilden, men det at så mange folk er lettlurte 

og tror på det hele. 

Hvor ilden kommer fra er en ting. Men 

mange spør seg hvordan man i alle sine dager 

skal kunne forklare at man ikke blir brent av 

den hellige ilden, iallfall ikke de første minuttene? 

Mange ortodokse troende har hevdet at de 

nærmest kan «vaske» seg med ilden i ansiktet 

uten at de blir brent. 

Fader Samuel mener at det bare er tull 

at man ikke kan bli brent av ilden. Og det er 

mange eksempler på at folk har fått alvorlig 

brannskader. Allikevel holder mange fortsatt 

hårdnakket på at man ikke blir brent av ilden 

og at dette jo må være et under. Eller? 

Nei, hevder skeptikerne, også en «kald ild» 

eller «kald brann» kan ha en naturlig forklaring. 

For eksempel vil man kunne berøre en ild 

uten å bli brent om man blander tørr borsyre, 

etylalkohol, konsentrert svovel- eller saltsyre. 

Faktisk er det mange estere og syrer som kan 

lage kalde flammer. Men dette svaret er ikke 

godt nok for mange. Til påskegudstjenesten i 

Jerusalem bringer jo folk tusenvis av lysfakler, 

ofte kjøpt på gaten. Og om det var en slik kald 

flamme, burde den vel da ha gitt fra seg en lukt? 

Tvilen består. Og der jeg sitter tenker jeg at 

det vil den også gjøre inntil noen, kanskje en 

armensk prest, en vakker dag vil smugle inn 

26


et bittelite kamera og filme hva som egentlig 

skjer inne i Gravkammeret når patriarken ber 

der på påskeaften. Til nå har verden aldri sett 

et videopptak som viser hvordan ilden oppstår. 

Klokka har alt passert 11. Jeg står og sitter 

om hverandre, men holder et årvåkent øye med 

den store inngangsdøra. Av og til er jeg borte 

hos dørvakten for å forsikre meg om at erkebiskop 

Isidoros ikke har smuttet inn mens jeg 

har blunket. Dørvakt Nuseibeh rister på hodet. 

Isidoros har ikke kommet enda. 

Tiden går. Klokka blir ett, to, tre. Jeg som 

for et par dager siden følte jeg hadde et hav av 

tid, innser at tiden svinner nådeløst og fort. I 

morgen må jeg dra. 

Kroppen er kald, og jeg tar en runde i kirken. 

Foruten de gresk-ortodokse, de armensk 

apostoliske og de katolske fransiskanermunkene; 

de tre store aktørene i kirken, besitter de 

koptisk-ortodokse, de etiopisk-ortodokse og 

de syrisk-ortodokse fra gammelt av mindre 

områder av kirken. Det som de georgisk-ortodokse 

og serbisk-ortodokse en gang hadde, ble 

på 1600-tallet overtatt av de mer pengesterke 

gresk-ortodokse. 

Munken i det litt stemoderlige, plastdekte 

koptisk-ortodokse kapellet rett bak Gravkammeret 

nekter hårdnakket for at den hellige ild 

ikke skulle komme fra himmelen. Han forsøker 

å veive bort all tvil med hendene og ber meg 

tro på underet da jeg spør ham hva han mener. 

Samtidig spør han meg plutselig undrende og 

nysgjerrig: «Hva tror du?» 

I motsetning til de koptisk-ortodokse som i 

frykt for å miste den eksklusive plassen nesten 

alltid er på plass, finner jeg ingen syrisk-ortodokse 

like ved som jeg kan spørre. Oppe på taket 

av kirken er det ingen av de etiopisk-ortodokse 

munkene som forstår engelsk, iallfall vil de ikke 

svare på spørsmål om den hellige ild. Det samme 

skjer i den koptisk-ortodokse Sankta Helena 

Veggmalerier i Den hellige gravs kirke. Foto: Richard Bærug. 

kirken like ved. Det hjelper ikke at jeg betaler 

fem sjekel for å komme inn. Presten rømmer 

kirken straks jeg stiller ham spørsmålet. Det er 

som hans blikk sier at taushet er gull der han 

haster av sted. Presten i det etiopisk-ortodoske 

patriarkatet like ved snakker engelsk, er vennligheten 

selv og legger ut om dronning Sabas 

reise til Jerusalem, men får det travelt da jeg 

ymter frampå om den hellige ild. Han ber meg 

likevel komme innom en annen gang. 

Men det får jeg neppe tid til så lenge Isidoros 

ikke dukker opp. Jeg er straks tilbake i min vante 

venteposisjon og får bekreftet av dørvakta at 

ingen Isidoros har vist seg de minuttene jeg har 

vært borte. 

Klokka passerer fem. Så seks. Jeg småløper 

opp til det greske patriarkatet, kanskje han kan 

være der? Men, nei erkebiskop Isidoros er ikke 

til stede, får jeg vite. Hvor kan han være? Hvor 

27


gjemmer han seg, tenker jeg der jeg begynner 

å vandre tilbake. Plutselig blir jeg presset opp 

mot murveggen i den trange gaten at en elegant, 

svart Mercedes med flagg og sotede vinduer. 

Den glir forbi og stanser hundre meter lenger 

ned i gaten. Jeg ser den gresk-ortodokse patriarken 

Theofilos III med sitt lange, grå skjegg og 

svarte kappe stige ut av bilen og forsvinne inn 

i patriarkatet. Et øyeblikk rykker det i beina 

mine, og noe sier at jeg bør løpe etter ham, men 

jeg slår det raskt fra meg. Det får bli Isidoros 

eller ingen. 

Han er ikke der da jeg vender tilbake. Nå 

virket det alt som normalen. Det virker som jeg 

ikke skal få møte ham. 

Kanskje sitter han hjemme og lurer på hvordan 

den gresk-ortodokse kirken skal komme 

seg ut av det uføret den har viklet seg inn i? Ja, 

om det stemmer det som fader Samuel fortalte, 

da. Hva kan kirken vår tape på å si sannheten, 

tenker han kanskje? Redsel for at sjefen hans, 

patriarken må gå av? Jeg tror neppe han er redd 

for at verden skal gå under, slik noen mener vil 

skje den dagen den hellige ild ikke vil bli tent. 

Jeg tenker nok han husker at verden gikk videre 

i år 1101 da den hellige ilden ikke ble tent. Men 

er han beredt til å takle tillitskrisen og inntektstapet 

for kirken, iallfall på kort sikt? Å måtte 

lytte til beskyldninger og få refs dag ut og dag 

inn for å ha løyet til vanlige folk i over tusen år? 

Å høre at han ikke er noe bedre enn alle andre 

ugudelige og uærlige juksemakere, bløffmakere 

og kjeltringer? Som en stor idrettsstjerne som 

plutselig har blitt tatt i doping. Og det stopper 

ikke der. For hva om strømmer av troende 

forlater kirken, slutter å gi penger og han selv 

mister jobben. Risikoen er høy. Dilemmaet er 

stort. Men kanskje vil han ende på at ærlighet 

tross alt varer lengst? 

Jeg skulle gjerne visst hva han tenkte. 

Mon tro om han er særlig bekymret for 

at de ortodokse vil bli fratatt trumfkortet sitt 

i diskusjonen med katolikker og andre ikkeortodokse? 

Hvor ofte har jeg ikke hørt ortodokse 

si at den hellige ilden er bekreftelsen på 

at Gud mener at de ortodokse, i motsetning til 

katolikkene, er de eneste kristne som har bevart 

den rette kristne tro, at de derfor er andre 

moralsk overlegne og de eneste som vil komme 

til himmelen. Forstår han i hvilken grad den 

hellige ild og i forlengelsen av den, teorien om 

de ortodokses overlegenhet, har passet som 

hånd i hanske for statskontrollerte medier i 

visse autoritære land til å lage et skremselsbilde 

av et truende og moralsk forfallent vest? Dette i 

kontrast til det ortodokse øst ledet av Russland 

som moralens høyborg? Den hellige ilden har 

blitt hjørnesteinen i oppbyggingen av en ny 

post-sovjetisk, statlig ideologi. Kjenner han et 

press fra disse politikerne om ikke å ta fra folk 

livsløgnen, om at the show must go on? 

Tankene vandrer, og tiden går. Det er alt 

seint på kveld og ingen erkebiskop Isidoros å se. 

Neste morgen er jeg tilbake i kirken, noen 

timer før jeg må forlate Jerusalem. Noe skjer. 

Etterpå skal jeg forstå at mens jeg har sittet og 

ventet på Isidoros, har ordet «mirakel» plutselig 

forsvunnet fra beskrivelsen av den hellige ilden 

på hjemmesiden til det gresk-ortodokse patriarkatet 

i Jerusalem. Den teksten jeg leste like 

før jeg kom til byen, er brått blitt erstattet av en 

ny. Borte er avsnittet der det stod at patriarken 

«etter velsignelsen legger et stykke bomull på 

den hellige graven og som ved et mirakel tar 

det fyr. Med dette tenner patriarken lysene 

og går ut av Gravkammeret. Det utrolige er 

at man noen minutter ikke blir brent av den 

hellige ilden. Det vil si, om noen kommer borti 

den hellige ilden med hendene sine vil han ikke 

bli brent. Dette er i sannhet et av de største 

mirakler innenfor kristendommen som gjentar 

seg hvert år på påskeaften.» Den nye teksten 

28


har fortsatt formuleringen om den hellige ild, 

men er kjemisk renset for ordet «mirakel». 

Borte er også setningen om at man ikke blir 

brent av ilden. Den gamle teksten, som jeg tok 

et skjermbilde av 26. mars 2019, dukker fortsatt 

opp i søkemotorene, men kommer ikke opp der 

den har vært før. 

Hva skal dette bety? 

Har mirakelet begynt å slå sprekker? Har 

den ortodokse kirken forsiktig begynt på veien 

mot å si sannheten? 

Jeg kjenner at jeg har forsonet meg med å 

ikke få møte erkebiskop Isidoros, få spurt ham 

om alt jeg lurer på og få høre hans versjon. Da 

jeg den siste morgenen får vite at han ikke bor 

i patriarkatet, men i klosteret vegg i vegg med 

Den hellige gravs kirke, gjør ikke det søket etter 

ham noe lettere. Han er som sunket i jorden. På 

fjerde dagen. 

Kanskje er det tilfeldig, men kanskje er det 

Gud som sparer ham, tenker jeg. Kanskje trenger 

kirken litt tid til å komme til seg selv og bli 

enige med seg selv om hvordan man skal håndtere 

situasjonen; hva man skal si i framtiden. 

Kanskje er han ikke selv klar til å snakke. 

Kanskje har noen gitt ham munnkurv. 

Kanskje er det en mening med alt. 

Tempelhøyden i Jerusalem. Foto: Richard Bærug. 

29


Araratfjellet og Khor Virap. Foto: Richard Bærug. 

ARMENIA 


Den unge mannen kommer tilbake og spør «Er 

du katolikk?» 

Tankene mine løper raskt i vei og lurer på 

om et slikt spørsmål betyr det samme her som 

i nabolandet Georgia der katolikker ofte anses 

for å være verre enn pesten. 

Han hadde plutselig stått foran meg i kirken 

i Edzjmiadsin; senteret for den armenske 

apostoliske kirken. Vennlig og nysgjerrig hadde 

han innledet en samtale og sagt at det virket 

som om jeg likte morgenmessen. Av den moteriktige, 

svarte ullfrakken han hadde over den 

mørkegrå kjortelen, forstod jeg at han var en av 

de ett hundre seminaristene som var i gang med 

den 6-årige presteutdannelsen her. Jeg hadde 

kommet til gudstjenesten i håp å finne en prest 

som kunne fortelle meg mer om verdens eldste 

statskirke. Seminaristen kom som bestilt. Jeg 

spurte om han hadde litt tid til en samtale. Han 

nikket. «Vi kan møtes i undervisningsbygget 

klokka ti. Navnet mitt er Mesrop. Du vet navnet 

mitt er svært viktig. Alle sentrale gater i landet 

er oppkalt etter Mesrop Masjtots, det armenske 

alfabetets far.» Han virket selvsikker og full av 

ambisjoner. Som de andre seminaristene var 

han glattbarbert. Det tykke mørke håret var 

velstelt og lå i en høy bue bakover. 

Nå hadde han gått for å ordne seg fri en 

time for å snakke med meg. En av de få damene 

i undervisningsbygget fortalte meg at Mesrop 

30

armenia 

GEORGIA 

Fioletovo 

Ani 

ARMENIA 

ASERBAJDSJAN 

Edzjmiadsin 

Jerevan Sevan 

Khor Virap 

Ararat 

Noravank 

TYRKIA 

IRAN 

Tatev 

ASERBAJDSJAN 

var inne i det femte studieåret. «En av de aller 

beste studentene våre», fortalte hun med et 

megetsigende og anerkjennende blikk. 

«Hvorfor spurte jeg deg om du var katolikk», 

spør Mesrop da han kommer tilbake og 

har fått fri. Kanskje leste han tankene mine, 

tenker jeg, mens svaret som kommer, overrasker 

meg. «Jeg synes den katolske kirken er 

kjempebra. Våre kirker er litt forskjellige, men 

det betyr ingenting. Pave Frans er helt storartet. 

Da tenker jeg ikke på hvor søt han er med barn 

og slikt, men mer på hvordan de kontrollerer 

kirken og hvordan de velger ut paven. De har 

skjønt at i disse tidene trenger de en pave slik 

som Frans. Kirken har problemer, og han er 

den som kan gi svar på disse problemene. Vi 

har mye vi kan lære av dem.» 

Jeg innrømmer leende for Mesrop at jeg ble 

litt bekymret da han spurte om jeg var katolikk 

31

Dette er en annerledes reisebok om de skjønn - 

este kirker og klostre øst i Europa. Forfatter Richard 

Bærug har pirket i fasaden og kommet tett på menneskene. 

Hvem er de, disse munkene og nonnene, 

prestene og andre troende? Hva kan ortodokse, 

katolikker og protestanter gi oss åndelig i dag? 

Østkirken står midt oppe i det kanskje største bruddet 

på nærmere tusen år. Den russisk-ortodokse 

kirken, der prestene i sovjettiden nesten ble utryddet 

og lederne stadig mer kontrollert av KGB, brøt i 

2018 med moderkirken i Konstantinopel. Gjennom 

samtaler med troende rulles mangfoldet og det 

hist oriske lappeteppet ut, preget av dragkampen 

mellom troen på Gud og maktambisjonene til politiske 

ledere. Mellom søken etter sannhet og gevinster 

fra løgner og legender. 

Bli med på en dramatisk, men ytterst vakker reise 

fra Jerusalem gjennom Armenia, Georgia, Tyrkia, 

Kypros, Athos, Hellas, Bulgaria, Romania, Moldova, 

Ukraina, Hviterussland, Litauen, Latvia, Estland, 

Russland, Finland og Norge. 

RICHARD BÆRUG er forfatter, medieviter 

og hotelleier. Han er født i Norge, men bor i Rı Rī - ga 

og Svaneti. Han har skrevet flere bøker om Svaneti 

samt om europeiske, baltiske og russiske medier, 

deriblant Putins presse som kom ut i 2018. 

WWW.VENTURAFORLAG.NO

Makten & Troen

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?