KABBnytt nummer 3 2021

KABBnytt
Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte 03 • 2021
Sissel gikk pilegrimsvandring med rullator:
- I dette felleskapet var jeg ingen byrde Les mer side 8-9
NOEN MÅ HA LITT MER
FOR Å FÅ LIKE MYE
Leder side 4

2 KABBNYTT 03 • 2021
- Dette fikser du Kurt, sier Thea Klingenberg, (t.v.). Den
supererfarne podkast-programlederen fra Foreldrerådet deler
raust på rådene med deltaker Kurt Ove Mæland.
KASTET SEG PÅ PODKAST
Stemningen er spent i studio.
Kjendispodkaster Thea
Klingenberg lener seg til siden
og sier: - Ikke tenk så mye bare si
det du har på tunga.
Første helgen i september bygget
KABB om en del av Thon Hotel
Vika Atrium i Oslo til lydstudio.
Ni synshemmede podkast-spirer
hadde kommet seg gjennom
nåløyet og fikk oppleve tre
dager stappet med kunnskap og
inspirasjon.
- Dere har så mange ideer, roper
Thea Klingenberg begeistret.
- Jeg har sjelden møtt en så
engasjert og god gjeng som dere.
Det er helt sant.
Bra nok
Klingenberg vet hva hun snakker
om, hun veileder radiostjerner
og kjendiser slik at de blir bedre
foran mikrofonen. Men mest av alt
er hun kjent som programleder i
«Foreldrepodkasten»
- Dere må huske på at det alltid kan
bli bedre, men da blir dere heller
aldri ferdig. Livsmottoet mitt er
«Midt på treet er godt nok», trøster
Klingenberg når deltakerne tas inn
i studio en etter en og skal snakke
om podkasten sin for første gang.
KABB har søkt og fått støtte fra
Stiftelsen Dam til dette unike
kurset. Målet er å inspirere og gi
synshemmede kunnskap til å heve
stemmen og lage sin egen podkast.
KABB har også en ambisjon om å
tilby kursdeltakere som lager gode
og interessante podkaster sendetid
i egne kanaler.
Pionerprosjekt
Det er Institutt for Journalistikk
som står for det faglige. Hanne
Løvik er sammen med deltakerne
hele helgen og underviser om
storytelling, sitatrett, klipping og
mikrofonkabler. Prosjektleder fra
KABB er Frank Tangen.
Erfaringer deles og utstyr blir
testet. Skal vi bruke trådløse
eller mobiltelefonen? Kurset er
ikke over når søndagen kommer.
Pionerprosjektet fortsetter med flere
digitale samlinger utover høsten
2021.
- Dette er vanvittig bra. Kurset har
jo spesielt høy kvalitet. Og dere i
KABB er veldig på og engasjert.

KABBNYTT 03 • 2021
3
- Dette er et vanvittig bra kurs med
spesielt høy kvalitet, mener Eva Elida
Singsaas Skråmestø.
En vrien nøtt å knekke for mange synshemmede er å velge opptaksutstyr.
Markedet er stort, men lite er godt tilrettelagt for en som ikke ser. Her kikker
Tomas Tvedt på en aktuell opptaker.
- Jeg var usikker på om jeg har noe å
formidle, nå har jeg fått troa på det, sier
Odd Østby.
Dere ser et område der en kan løfte
synshemmede opp på en veldig
bra måte. Dette er jo ikke bare et
tilbud til meg, men en mulighet for
meg som synshemmet å få ut mitt
budskap, skryter deltaker Eva Elida
Singsaas Skråmestø fra Oslo.
Jobbmulighet og ny kunnskap
Cliff Isaksen fra Sarpsborg har nylig
flyttet sørover fra Tromsø.
- Etter 20 år i musikkbransjen
ønsker jeg flere bein å stå på. Jeg
tenker faktisk at dette kan være
en jobbmulighet for meg fremover.
Her lærer jeg masse jeg kan bruke
videre.
Fra Kristiansand kommer kursets
eldste deltaker. Odd Østby nærmer
seg pensjonsalderen.
- Jeg har lært å lytte på en ny måte.
Jeg var usikker på om jeg hadde
noe å formidle, men nå har jeg
funnet ut at jeg kan lage en bra
podkast.
Viktig tilbud
- Hva tenker du om at KABB tilbyr
podkast-kurs?
- Jeg synes det er veldig, veldig
bra at KABB driver med slike kurs.
KABB skal ikke nødvendigvis bare
jobbe innenfor formidling av kristen
tro og slike ting, men må gi tilbud
som berører livet som helhet.
- Og hva skal podkasten hete?
- «Ting du tar for gitt». Det skal
handle om sånne ting vi ikke tenker
over, ting som bare er der og har
sin egen historie. For eksempel
asfalt?
KABB lager podkast
for synshemmede barn
På midten av 1970-tallet så
Barnas Lydavis dagens lys.
Dette var et program for blinde
og svaksynte barn som ble
sendt ut på lydkassetter. Barnas
Lydavis hadde sin storhetstid
frem til på midten av 1990-tallet
og ble lyttet på av tusenvis
av barn i årenes løp. Avisen
gikk inn da digitaliseringen slo
til for fullt. Nå vil KABB lage
podkast for synshemmede barn.
Det finnes ingen slike tilbud
i dag. KABB søker Stiftelsen
DAM om prosjektmidler og vi
er svært glade for at Norges
Blindeforbund gir sin støtte til
prosjektet.

4 KABBNYTT 03 • 2021
Leder
NOEN MÅ HA LITT MER FOR Å FÅ LIKE MYE
I sommer tok en av våre ansatte
initiativ til å synstolke flere kunstog
kulturkvelder i Holmsbu kirke
på Hurum. Det er et formidabelt
prosjekt for kirkebygget er dekorert
av selveste Henrik Sørensen og
hans kunstnervenner.
Prosjektet ble en suksess både for
synshemmede og seende. Alle fikk
en større og dypere opplevelse av
kirkerommet og utsmykkingen. Det
ble vinn-vinn, slik det ofte gjør når vi
gjør noe tilgjengelig for alle.
KABB har egentlig alltid jobbet med
ulike former for synstolking. Vi har
oversatt det syns- og lesehemmede
ikke har klart å tilegne seg fordi de
har sansetap eller lesevansker til
lyd, punktskrift eller storskrift.
Nå tenker vi at tiden er moden for
å ta dette «oversetter og tolkingsarbeidet»
inn i kirkerommene.
Personer som ser ville aldri
akseptert at de fikk bind for øynene
når de gikk til en gudstjeneste eller
deltok i en kirkelig seremoni. Det
sier seg selv at den som ikke kan
se går glipp av mye av det som
et kirkerom, liturgier og ritualer
rommer. Dette handler både om
estetikk og symbolikk.
Det er en dypere mening i
klesdrakten til presten, kirketekstilenes
farger, alterbildet,
lysgloben, prekestol, døpefont,
glassmalerier, arkitektur og
kunst. I tillegg kommer elementer
som trekkes inn i dåps-,
konfirmasjons-, bryllups- og
begravelsesseremonier.
Ikke alle synshemmede ønsker
synstolking. Å ikke se kan ha sine
fordeler, det kan gjøre en i stand til
å sanse andre sider av det kirkelige
fellesskapet.
KABB vil jobbe mer med
synstolking av gudstjenester og
kirkelige handlinger. Erfaringen
fra sommerens eksperiment i
kunstnerkirken i Holmsbu var at
både de som så og de som ikke
hadde syn fikk en større og dypere
opplevelse. Flere fikk med seg
detaljer som beriket besøket.
Synstolking kan gjøres på ulike
måter. Men det må jobbes med
dette sammen med kirken og fagpersoner
som er gode på kirkelige
handlinger. En spennende mulighet
er å lage en universelt utformet
høymesse som kan bli en standard.
En annen mulighet er å ta i bruk
mobiltelefonen og videokamera og
skolere kirkelige synstolker som
kan tolke online.
Øyvind Woie, generalsekretær
KABBnytt Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte
KABB er en diakonal, tverrkirkelig,
landsdekkende og medlemsstyrt
organisasjon.
Postboks 333, 1802 Askim
Telefon: 69 81 69 81
Telefaks: 69 88 57 66
E-post: kabbnytt@kabb.no
Hjemmeside: www.kabb.no
Redaktør: Øyvind Woie
Gironr.: 3000 16 15838
ISSN 0805-6056
Layout og trykk: Østfold Trykkeri AS
2041
MILJØMERKET
Trykksak
0796

KABBNYTT 03 • 2021
5
«Kirkeboka Mi» ligger i en pappeske formet som
en kirke. Esken kan brukes til å leke kirke, fine
trefigurer er gode å ta på og å leke med mens
man lytter til historiene og sangene i boka.
KIRKEBOK
FOR ALLE
KABB tar tilrettelegging et skritt
videre. Nå kommer Kirkeboka Mi
med fortelling, musikk og leker
og en eske som kan bli en liten
kirke. Slik kan norske menigheter
inkludere alle fireåringer.
Menighetene i Den norske kirke
har lang tradisjon for å gi døpte
fireåringer en «kirkebok». Nå har
det kommet en ny utgave, skrevet
av Sindre Skeie. De tidligere
utgavene har blitt produsert
som lydbøker av KABB. Nå er
tilretteleggingen tatt et skritt videre.
- Vi ønsket å gi synshemmede
barn en mer helhetlig opplevelse,
ikke bare en opplest utgave av
kirkeboka. Vi søkte Den norske
kirke om støtte og fikk full pott
slik at vi kunne utvikle et helt
unikt produkt, sier Øyvind Woie,
generalsekretær i KABB.
Leken bok
Resultatet er en eske som
inneholder den trykte boka,
informasjon om at boka også er å få
som punktskrift, gjenstander i tre å
leke med, og tilgang til lydfilen med
hele boka. Det er Hege Eidsæter
som framfører Sindre Skeies
fortelling. Hege er selv blind, og
jobber til daglig som forteller for
barn på Deichmanske bibliotek i
Oslo. Innpakningen er en del av
kirkeboka , den kan også brettes
ut til en kirke barna kan leke med,
pynte og male.
– Denne utgaven er spesielt
utformet med tanke på
synshemmede barn, sier Woie.
– Men vi tror mange flere kan
ha nytte av den. Den er også et
hjelpemiddel for foreldre som har
utfordringer med å lese for barna
sine, for eksempel på grunn av
synshemming, ulike former for
lesehemming eller manglende
norskkunnskaper.
Tilgjengelig for alle
KABBs utgave av kirkeboka kan
kjøpes av alle. Menigheter som vil
bruke den som gave til barn med
behov for en tilrettelagt utgave får
kjøpt den til samme pris som den
vanlige boka.
«Kirkeboka mi» er utgitt av
IKO-Forlaget. Forlagssjef Heidi
Andersen er begeistret for KABBs
versjon av boka:
- Å kunne tilby universelt utformede
bøker, og ikke bare bøker med
universell utforming om formidling,
som for eksempel gudstjenester,
er stas. Men først og fremst er det
viktig for målgrupper som dermed
kan oppleve innholdet i bøkene på
nye måter, sier hun.
Øyvind Woie er spent på
mottakelsen i menighetene:
- Nå håper vi de lokale menighetene
vil benytte sjansen til å tilby
barn og foreldre en fireårsgave
som viser at de forstår behovet for
tilrettelegging. Sammen med IKO vil
vi selge boka til alle, både seende
og synshemmede, foresatte med
lesevansker og kirkemedlemmer med
utviklingshemming, forteller Woie.
Prisen er ikke fastsatt ennå, men
den vil bli dyrere enn en “normal”
kirkebok. Er du interessert så send
en epost til kabb@kabb.no
Nytt kirkelig fagforum for likestilling
Den norske kirke ønsker å bidra til økt likestilling og deltakelse av mennesker med funksjonshemming, innfri
likestillings- og diskrimineringsloven og støtte opp under realiseringen av FNs bærekraftsmål. Derfor oppretter
kirken nå et faglig nettverk og forum med representanter for interesseorganisasjoner for mennesker med nedsatt
funksjonsevne og fagpersoner fra Den norske kirke og VID (Vitenskapelig høgskole). KABB har vært en pådriver
for å få til et slikt fagforum og tror dette kan styrke funksjonshemmedes rolle i kirken. Medlemmer i fagforumet er:
Steinar Mikalsen, NHF – Norges Handikapforbund, Kari Elster Moen, NFU – Norsk forbund for utviklingshemmede,
Knut Magne Ellingsen, vara: Kine Mariel Plapp, FFO – Funksjonshemmedes fellesorganisasjon, Inger Marie Lid,
VID, Øyvind Woie, KABB, Hege Roaldstveit Lønning, Døvekirken, Randi Moskvil Letmolie KA, Rune Rasmussen,
inkluderingsrådgiverne i Den norske kirke, Karianne Hjørnevik Nes, Borg bispedømme og Silke Pahlke, Kirkerådet.

6 KABBNYTT 03 • 2021
Synstolking i kirken:
Like naturlig som
handikaptoalett og
rullestolrampe?
TEKST OG FOTO: EIVIND TVETER, DAGEN / KORSETS SEIER
For blinde Heidi Halvorsen (43) ga den
tilrettelagte kunstomvisningen i Holmsbu kirke en
helt ny opplevelse av kunsten.
– Måten de fargela kirken med ordene sine, og deretter
fylte den med bilder, skikkelser og lys. Det var helt magisk.
Heidi Halvorsen (43) beskriver opplevelsen av å være en
blind deltaker på kunstomvisning og konsert i Holmsbu
kirke.
Hun er en av rundt 200.000 kirkemedlemmer i Norge som
lever med ett eller flere synstap.
I sommer var hun med på det som sannsynligvis er det
første synstolkede arrangementet i en kirke i Norge.
– Å bli regnet med som en del av opplegget, uten å måtte
spørre, minne på og be om, berørte meg sterkt. Kanskje
mer enn jeg trodde på forhånd, sier en rørt Halvorsen.
Hun har vært helt blind siden 2008.
– På tide å teste ut
Holmsbu kirke kan på utsiden se ut som en hvilken som
helst hvit, norsk trekirke.
Men på innsiden av kirkedørene slår de sterke fargene
og dekorative maleriene deg i ansiktet. Fargene rød,
blå og grønn dominerer, som representerer tro, håp og
kjærlighet.
Kirken ble utsmykket 1954, av nærmere 20 kunstnere
som var med i kunstnerkolonien i Holmsbu under ledelse
av Henrik Sørensen.
Utsmykkingen av Holmsbu kirke, som omtales som
kunstnerkirken, var ifølge omviser Frank Tangen for
vakker til at ikke alle som ønsket skulle få ta del i kunsten.
Som ansatt i KABB tok han initiativ til å gjøre hele
sommerens utstilling synstolket, altså beskrive tydelig
med ord overfor de som ikke kan se.
– I filmer og serier kan man velge synstolkning. Innen
kunst er det mindre, og ingenting i kirken. Det var på tide
å teste dette ut, forteller Tangen.

KABBNYTT 03 • 2021
7
Innvendig er Holmsbu kirke proppet med kunst fra gulv til tak.
- Synstolking gjør at alle oppdager nye
detaljer de ikke hadde tenkt på, sier
Frank Tangen.
Kombinert med opptredener av ulike
artister, beretter Tangen historien bak
de enkelte maleriene og utformingene
i kirken foran de fremmøtte – ned til
hver minste detalj.
Til å formulere presise beskrivelser
har han alliert seg med en profesjonell
synstolk med erfaring fra produksjoner
i NRK.
– Å tilrettelegge for svaksynte på
denne måten bør være like naturlig
som et handikaptoalett eller en
rullestolrampe, mener Tangen.
Ikke lenger «den rare»
Til akkurat denne omvisningen har det
kommet en stor delegasjon fra KABB,
Oslo og omegn.
Heidi Halvorsen mistet synet for 13
år siden, og er vant med at når hun
kommer inn i en kirke må hun enten
ha noen som hvisker detaljer i øret
hennes mens opplegget fremme
ved alteret pågår eller finne seg i å
kun lytte – uten å få med seg det alle
andre ser.
– Derfor gledet jeg meg ekstra mye til
i dag. Vanligvis må jeg jo spørre noen
eller bare avfinne meg med at jeg ikke
vet hvordan omgivelsene rundt meg
ser. Men i dag satt jeg der med en
spent forventning fordi jeg visste at jeg
ville få vite det, sier hun.
– Ødelegger ikke
Halvorsen understreker betydningen
av å bli likestilt med majoriteten.
– Det slår meg nå hvor godt det
kjennes å være en del av et «vi»
på den måten. Så håper jeg ikke
de ekstra detaljerte beskrivelsene
ødela opplevelsen for de andre,
sier østfoldingen som bor like ved
Tønsberg.
Den bekymringen kan Frank Tangen
ufarliggjøre, basert på en rekke
tilbakemeldinger fra de tidligere
arrangementene i sommer – hvor
brorparten av publikum har kunnet se
normalt.
– De kommer til meg og forteller at
fordi jeg beskrev det ene bildet så
nøye oppdaget de nye detaljer og
sider ved kunsten som de ikke hadde
tenkt på, sier Tangen.
– Hva forteller disse tilbakemeldingene
deg?
– At synstolkning med fordel kan bli en
naturlig del av kirken. Når det vi gjør
her i Holmsbu kirke ikke virker å plage,
men tvert imot berike opplevelsen til
de seende, da mener jeg vi er på rett
spor.
Oppfordrer menigheter til å
legge til rette
Mette Lilleeng sitter i landsstyret til
KABB og er ledsager i lokallaget for
Oslo og omegn. Det vil si at hun i
praksis er øynene til de blinde hun går
sammen med.
Lilleeng hyller initiativet i Holmsbu
kirke og håper erfaringen smitter over
på annen virksomhet i norske kirker.
– Det handler om å være bevisste.
Det er ingen garanti for at alle i
forsamlingen en søndag kan se.
Dersom presten, kirkeverten og øvrige
medlemmer i kirken har blinde og
svaksyntes behov som en del av sin
rutine, vil deres opplevelse bli løftet
betraktelig.
– Hva kan man konkret gjøre?
– Det viktigste er å spørre vedkommende
hvordan de ønsker å bli
møtt. Å tilby en arm fram til setet,
fortelle hvem de sitter ved siden
av, beskrive rommet, ha salmer i
punktskrift, er bare noe av det jeg vet
mange blinde setter pris på, sier hun
og mener norske kirker har mye å gå
på for å tilrettelegge for blinde.
Heidi Halvorsen samstemmer i
erfaringene Lilleeng ramser opp. Hun
håper seende får øynene opp for at
blinde også kan være en ressurs.
– Folk undervurderer oss som ikke kan
se, noe som kanskje ikke er så rart.
Jeg tenkte selv mye rart om blinde før
jeg selv mistet synet. Ja, vi har bruk for
hjelp i blant, men vi er ikke ubrukelige,
sier pianisten, sangeren, dikteren og
søndagsskolelæreren.
Gjengitt med tillatelse av
Korsets Seier / Dagen

8 KABBNYTT 03 • 2021
GIKK 100 KILOMETER I BLINDE
10 synshemmede pilegrimer og
11 seende ledsagere er samlet i
en sirkel utenfor Nidarosdomen.
I føttene sitter mer enn 100
kilometer, gnagsårplastrene
sitter løst.
Det er Olavsdagen og Olsok i
Trøndelag. Vi lytter til den siste
fortellingen om Olav den hellige. Vi
er fremme. Målet er nådd. To dager
tidligere ledet Donna Bakkerud,
fra Nesbyen i Hallingdal, den store
pilegrimsprosesjonen som samler
alle pilegrimer til Olavsvake og
plasserte korset helt fremme ved
alteret i Nidarosdomen.
Alle sanser
Morgensola stikker oss i nakken. I
sju dager har den fulgt oss - varmet
kroppene våre som har kastet
korte og lange skygger i mot- og
nedoverbakker gjennom Trøndelags
bugnende enger og åkere.
De fleste har ikke sett hvor de
skulle sette foten ned for å komme
videre, ikke har de sett skogen og
naturen heller – men den har fylt
neseborene, ørene og alle sansene
våre, og omsluttet oss så tett at
vi har kjent den i håndflatene på
huden vår.
Vær ikke redd!
11. pilegrimer la ut fra Stiklestad
kirke syv dager tidligere. Der la
sokneprest Gaute Aune Aurdal
hånden sin på hodet vårt og sa:
«Vær ikke redd, Jesus er med
deg!» og gav oss hvert vårt
pilegrimspass.
Det var startskuddet på KABBs
pionervandring. Aldri tidligere har
en gruppe blinde og svaksynte gått
fra Stiklestad til Nidarosdomen. I
følget var også tre førerhunder.
Den erfarne og lokalkjente presten
Kjartan Bergslid og fortelleren
Oddny Gumaer satte oss på det
rette sporet og førte oss skritt for
skritt mot Nidarosdomen.
Mestring
En førerhund og en pilegrim måtte
kaste inn håndkleet underveis. Opp
mot 30.000 skritt om dagen satte
sine spor både i knær og labber.
- Det har vært så mange gode
opplevelser og overraskelser
under veis. Det ligge så mye
mestring bare i å leve så tett
sammen en uke, og det er så bra
at KABB arrangerer dette. Dere er
i bakgrunnen hele tiden og passer
på at det er ordnete forhold, sier
Hege Norset Blichfeldt, Asker, som
gikk pilegrim sammen med mannen
Richard og førerhunden Junior.
Synnøve Myrdal en enig,
mestringsfølelsen er viktig.
- Å vandre og la beina gå på auto,
i taushet. Å få være i skaperverket
og sanse det med øyne, ører,
hender, hud og fotsåler. Jeg likte
spesielt da vi gikk i taushet uten
ledsager. Da kjente jeg på en god
mestringsfølelse: Jeg går alene, jeg
er som alle andre!
Åndelig fellesskap og morell-slang
- Samle tre fingre sammen og
gjenta etter meg: I Faderens,
Sønnens og Den hellige ånds navn,
sier Kjartan Bergslid og tegner seg
med korset. Slik startet hver dag.
Grytidlig på en parkeringsplass eller
en klosterruin fra uminnelige tider.
Gjennom sang, bønn, fortellinger
og tekstlesing får gruppen en rytme
som gjentar seg tre ganger om
dagen gjennom tidebønnene. Da
vi kom til nonnene på Tautra tok vi
del i deres rytme og ble invitert inn,
bak tauet, som stenger alle gjester
ute, for å kjenne på prekestol, alter,
krusifiks og se på vår måte.

KABBNYTT 03 • 2021
9
Her gikk turen
Her gikk turen. Vi startet på
Bakketun folkehøgskole.
I Stiklestad kirke fikk vi
pilegrimspass. Deretter var det
«Blot» og historisk dypdykk i
vikingkulturen på Stiklestad
nasjonale kultursenter. Første
lange etappe gikk til Munkeby.
Deretter gikk vandringen til
Laberget ved Skogn. Så ble
det besøk ved Falstadsenteret
og overnatting på Valberg
Slektsgård på Frosta. Dagen
etter gikk vi til Tautra via
Frostastien. Siste etappe var
vi sjøpilegrimer og reiste med
seildampskipet DS Hansteen
som fraktet oss fra Tautra til Pirbadet
i Trondheim. Derfra gikk
vi til Nidarosdomen der biskop
Herborg Finnset tok varmt imot
oss.
Med førerhunder og seende ledsager vandret de synshemmede pilegrimene
gjennom trønder-sommeren.
Underveis på vandringen
besøker vi lokale spisesteder og
matprodusenter. Vi smaker og
sanser de deiligste dufter. Et sted
inviteres vi inn på morellslang og
kan spise så mye moreller vi bare
vil. Sissel Tytlandsvik tror hun har
kommet til himmelen.
- Det var en helt utrolig fin opplevelse.
Vi fikk gå rundt i hagen
hans og plukke det vi ville selv om
vi ikke så.
- Det ligger så mye mestring
bare i å leve så tett en uke, sier
blinde Hege Norset Blichfeldt
100 kilometer med rullator
De fleste deltakerne brukte
ledsagere eller egen førerhund.
For Tytlandsvik ble reisen ekstra
utfordrende. I månedsvis hadde hun
trent sammen med sin ledsager for
å klare å gå den lange vandringen
med rullator. For to år siden hadde
hun hjerneblødning og miste mye
av balansen og synet.
- Vi begynte å trene i februar. Vi har
gått hver helg over humpete jorder,
i skog og mark for at jeg skulle klare
å gå så langt med rullatoren. Det
har vært en helt ny opplevelse for
meg at folk har vært så villige til å
hjelpe. På de vanskeligste partiene
har felleskapet båret rullatoren, og
en på hver side hjulpet meg å holde
balansen. I dette fellesskapet er jeg
ikke en byrde, her ser vi glede i alt.
Tre ganger om dagen var det tidebønn. Da vi
kom til nonnene på Tautra fikk vi være med
hos dem.
- Å være i skaperverket og sanse
det med øyne, ører, hender, hud
og fotsåler var flott, sier synshemmede
Synnøve Myrdal
Kan bli bedre tilrettelagt
- Pilegrimsvandring passer veldig bra for synshemmede. Det gir sterke
fellesskapsopplevelser og det å vandre går fint både med og uten
ledsager. Noen bruker en bambusstokk og holder i hver sin ende,
andre holder i armen, sier generalsekretær Øyvind Woie som var med
og ledet turen.
Han tror pilegrimsleden kan tilrettelegges bedre med flere enkle grep.
- Det kan settes opp mer tau, brukes lydfyr og legges mer til rette for
at synshemmede kan gå alene på deler av leden.
KABB vil lage et notat til Nasjonalt pilegrimssenter om tilrettelegging
for funksjonshemmede.
Pilegrimsvandringen har fått støtte fra Blindemissionen IL og Barne- og familiedepartementet.

10
Innspill
Når en blind
leder en blind
ODDNY GUMAER
GRUNNLEGGER AV ORGANISASJONEN PARTNERS I NORGE, VAR MED
SOM FORTELLER PÅ KABB SIN PILEGRIMSVANDRING I SOMMER.
Tenk deg å gå nesten hundre kilometer, fra Stiklestad
til Nidaros—på skogstier og traktorveier, uten å kunne
se. 11 blinde og svaksynte gjorde nettopp det, og jeg
fikk være med. Jeg forsto, mens vi gikk, at jeg var mer
blind enn de var.
Jeg trodde selvfølgelig at jeg kunne se da vi startet.
Derfor passet det godt at jeg kunne fungere som
ledsager i tillegg til historieformidler. Min oppgave
var å fortelle historier om livet. Dette forekom meg
som meget utfordrende. Hva forteller man til en blind
liksom? Det fylte meg med stor uro og usikkerhet, som
om jeg skulle på en reise til en ny kultur der de talte
et språk jeg ikke forsto. Enn om jeg kom i skade for å
snakke om blå himmel eller si noe om å se seg selv i
speilet!
For slik er vi mennesker. Vi er redde for det som er
annerledes, spesielt mennesker som er annerledes.
Vi frykter det som er ukomfortabelt og foretrekker
det kjente og det vante. Slik kan jeg også være,
men nå var jeg altså i dette pilegrimslandet med en
folkegruppe kalt blinde.
Menneskene jeg var redd for ble raskt mine venner.
De tok imot meg og lærte meg om livet. De lærte meg
også å se.
Jeg haster gjennom livet som folk flest. Det fristet å
haste gjennom St.Olavsleden også. I landskapet som
åpenbarte seg foran meg, så jeg fjell, fjord, fjøs og
furu. Sola forsterket fargene og fuglene kvitret. Likevel
må jeg innrømme at jeg ikke tok tid til å virkelig se det
spektakulære jeg var omringet av. Ikke før jeg måtte
bruke ordene mine for å beskrive det vakre. For hun
som gikk ved siden av meg var blind og ville vite hva
jeg så. Først da begynte jeg å virkelig se—konturene
i landskapet, skyggene på stien, formen av fjellene,
vannet som glitret.
I min travelhet glemmer jeg å lytte, lukte, smake og
berøre. Når man ikke kan se med øynene, bruker man
disse sansene til å se.
- Kan vi stoppe og lukte på den blomsten, kunne
noen plutselig spørre. - En blomst? Undret jeg før
jeg oppdaget at, ja, her vokste det mjødurt langs
kanten på veien. Det hadde ikke jeg tenkt på som noe
spektakulært. Ikke før vi stoppet opp, luktet og jeg for
første gang registrerte at duften av mjødurt minner om
mandel.
Mine venner hørte lyder jeg ikke hadde registrert
før jeg lukket øynene og lyttet. Det var da jeg hørte
vinden, den svake lyden av fjorden i det fjerne, et blad
som falt til jorden eller en humle som sang fordi den
hadde sett en blomst. Hvordan er det at jeg ikke har
hørt dette før, tenkte jeg, men visste svaret. Jeg hører
ikke fordi jeg ikke lytter.
Da vi fikk plukke moreller fra trærne i en hage, hadde
jeg inntrykk av at ingenting noen gang hadde smakt
så godt. Å plukke moreller fra et tre sammen med
mennesker som ikke kan se åpenbarte for meg
mirakelet et frukttre er. - Det er som å oppleve en del
av himmelen, sa en av mine venner.
Likevel var det berøringen som gjorde størst inntrykk.
Fordi jeg er så redd for å røre. Mine venner spurte:
- Kan jeg få ta på det? Så brukte de hendene sine og
følte seg fram til gjenstandens form og karakter. På
den måten så de kan hende detaljer jeg gikk glipp av.
Skaperverket og relasjonene våre til andre mennesker
er livet i et nøtteskall. Jeg forstår at på samme måte
som jeg kan senke tempoet og se mer når jeg er i
naturen, kan jeg også senke tempoet og se bedre
når mennesker er i min nærhet. Kan hende jeg da
ser frykten bak et selvsikkert smil. På samme måte
som jeg kan lytte til de små lydene i naturen, kan jeg
også bli bedre på å lytte til meningen bak ord som blir
sagt. Jeg skal ikke være så redd for å røre, verken et
tre eller et menneske. Jeg har vært blind. Mine nye
blinde venner har hjulpet meg til å se dimensjoner av
livet som tidligere har vært skjult. Vi lærte oss å se
sammen.

11
Kjøp lydbøker fra KABBs lydbokbutikk, da støtter du KABBs arbeid.
lydbokbutikk.kabb.no
• Klikk på bøkene og betal med vipps
• Last ned bøkene til din mobiltelefon eller pc
• Lag ditt eget lydbibliotek og lytt til bøkene når du vil
Gode
priser!
Ulykkelig fred
kr 149,-
Stillhetens land
kr 169,-
Fuglene synger ikke
lenger kr 149,-
Minutter med Jesus
kr 149,-
Det nye testamentet
Nynorsk
kr 299,-
Matteus - Markus
Lukas - Johannes
kr 100,-
En dag i Herrens
forgårder
kr 200,-
Kamillas venn
kr 100,-
Hos Storytel finner du hele Bibelen på lyd,
sammen med mange andre lydbøker fra KABB.
Hver gang du laster ned og leser KABBs bøker
i Storytel gir det inntekter til KABBs arbeid blant
syns- og lesehemmede.

Returadresse:
KABB, Postboks 333,
1802 Askim
Siden sist
Blå tær og gnagsår
AV HILDE LØWÉN GRUMSTAD, ORGANISASJONS-DIAKON I KABB
Er du fremme i skoene? Dette er
kanskje ikke et bibelsk uttrykk, selv
om jeg tenker at Jesus definitivt
var fremme i sandalene der han
vandret omkring og møtte all slags
folk. Jeg har googlet uttrykket å
være fremme i skoene. Det dukker
opp blant ungdommen i dansk
på slutten av det forrige årtusen.
Det er bare noen år siden det.
Og hva ligger det i uttrykket? Du
er oppmerksom, handlekraftig og
energisk; først i utviklingen, rask
på avtrekkeren og i vendingen,
beslutningsdyktig, overbevist,
modig og ikke et sekund i tvil. I
tillegg er du med på notene, hilser
velkommen og ser hvor det bærer.
Forbinder du dette med KABB?
Denne lille litt rare organisasjonen
som skal bedrive kristent arbeid
blant blinde og svaksynte. Tenker
du lydbøker og Bibelen i punkt for
gråhåra folk med hvit stokk? Det er
ikke feil det, men KABB er så mye
mer enn det.
Sommerens pilegrimsvandring
illustrerer dette. Vi ville gjøre det
umulige mulig. Ideen om rullator
midt inne i skauen sammen med
blinde og svaksynte krevde mot
og handlekraft. En ting er å si
halleluja, en annen ting er å gjøre
det! Takket være gode forberedelser,
lokalkjente arrangører og at
vi alle sammen var framme i skoa
kom vi i mål.
Det ble noen blå tær. Kanskje er det
prisen å betale. Trykket kan bli stort
på både en tå og en organisasjon
når man vil gå i forveien.
Nå tenker du kanskje at det må
ha vært noen gnagsår også? Skal
du langt må du tåle gnagsår. Vi
gikk lenger enn langt, og vi fikk
mange av dem. Kompetansen
på stell og pleie ble betydelig jo
lenger vi gikk. Forebyggende tiltak
hadde god effekt, gnagsårplaster
før gnagsåret kommer er å være
framme i skoa. tillegg er det lurt
å lufte godt, følge nøye med på
undersåttene og legge til rette for
dagens vandring med gode sokker
og sko. Selv utførte jeg vandringen
med joggesko, crocs og sandaler.
Tilrettelegging på aller laveste nivå.
At en rar liten organisasjon som
KABB er så framme i skoa er
inspirerende. Vi lager podkaster,
har nettmøter og nettkurs,
produserer et e-læringskurs
om tilrettelegging, har et variert
lydbibliotek, arrangerer Kortreist
flere steder i Norge, samarbeider
med andre organisasjoner og
Dnk. Utallige søknader om
prosjektmidler og kirkeoffer sendes,
i tillegg jobbes det kontinuerlig
med å skaffe private givere. Det
kan bli noen blå tær på noen og
enhver. Strategiplanen til KABB
er ambisiøs, og vi vil levere.
Da trenger vi penger og gode
samarbeidspartnere.
Jeg sier at jeg har verdens beste
jobb. Det skal innrømmes at det
kan være krevende. Vi jobber for
et ikke-ekskluderende samfunn,
med særlig fokus på kirke og
menigheter. Det er mange, og
tunge dører å slå opp. Et samfunn
som kan virke i overkant tilbakelent
med tanke på universell utforming
og tilrettelegging frustrerer en som
er framme i skoa. Det jeg kan love
er at KABB skal være det gnagsåret
tilbake som aldri gir seg. Ikke før
alle får være med hvor de vil, når
de vil, med hvem de vil.