Håper ikke du har det som Helge, men at de voksne ... - Advent Nytt

. 

side 12 

Bønneukelesningene 2002: 


Åpent hus på 

Mattesonskolen 

10-2002 

– Slutt å leke menighet! 



De er mange, men ufarlige 

Seniortreff på Hultafors 

ENHET I TILBEDELSE

ADVENT NYTT 

www.adventnytt.no 

EKSPEDISJON 

Vik Senter, Postboks 103, 3529 Røyse 

Tlf.: 32 16 15 60 / Faks 32 16 15 51 

E-post: salg@norskbokforlag.no 

REDAKTØR 

Gunnar Jørgensen 

E-post: adventnytt@adventnytt.no 

FASTE MEDARBEIDERE 

Atle Haugen, Kjell Aune, Robert Hansen, 

Terje Bjerka, Tor Tjeransen 

ADVENTISTSAMFUNNETS ORGANISASJONER: 

DEN NORSKE UNION 

Besøksadresse: Vik senter, Vik i Hole 

Postadresse: Postboks 124, 3529 Røyse 

E-post: sda.dnu@adventist.no 

Tlf.: 32 16 16 70 / Faks 32 16 16 71 

Bankgironr.: 6061.05.14076 

Leder: Tor Tjeransen 

E-post: tor.tjeransen@adventist.no 

Sekretær: Robert Hansen 

E-post: robert.hansen@adventist.no 

Økonomisjef: Johann É Johannsson 

E-post: johann.e.johannsson@adventist.no 

Adventistsamfunnets ressurssenter: 


Tlf.: 32 16 15 64 / Faks 32 16 15 51 


NORDNORSK DISTRIKT 

9100 Kvaløysletta 

Tlf.: 77 68 22 15 / Faks 77 61 08 11 

E-post: sda.nnd@adventist.no 

Leder: Atle Haugen 

VESTNORSK DISTRIKT 

Einerkollen 25, 5172 Loddefjord 

Tlf.: 88 00 98 89 / Faks 55 50 98 94 

E-post: sda.vnd@adventist.no 

Leder: Kjell Aune 

ØSTNORSK DISTRIKT 

John G. Mattesonsvei 9, 0687 Oslo 

Tlf.: 22 75 50 25 / Faks 22 75 50 26 

E-post: sda.ond@adventist.no 

Leder: Terje Bjerka 

E-post: terje.bjerka@adventist.no 

NORSK AVHOLDSFORBUND 

Akersgata 74, 0180 Oslo 

Tlf.: 22 20 88 89 / Faks 22 20 53 27 

E-post: navholds@online.no 

ADRA Norge 

Akersgt. 74, 0180 Oslo 

Bankgironr.: 6061.05.14939 

Tlf.: 22 11 20 80 / Faks: 22 20 53 27 

E-post: 102555.2157@CompuServe.com 

NORSK BIBELINSTITUTT 


Tlf.: 32 16 16 32 / Faks 32 16 16 31 

Rektor: Roger Robertsen 

E-post: nbi@norskbibelinstitutt.no 

KURBADGÅRDEN 

Akersgata 74, 0180 Oslo 

Tlf.: 22 20 64 14 / Faks 22 20 53 27 

MATTESONSKOLEN 

Granheim, rute 501, 1850 Mysen 

Tlf.: 69 89 73 89 / Faks 69 89 74 16 

NORSK BOKFORLAG 

Postboks 103, 3529 Røyse 

Tlf.: 32 16 15 50 / Faks 32 16 15 51 

Bangironr.: 6001.05.59696 


SKOGLI HELSE- OG REHABILITERINGSSENTER 

2614 Lillehammer 

Resepsjon: 61 24 91 00 

Inntaktsktr.: 61 24 92 00 / Faks 61 24 91 99 

E-post: skogli@skogli.no 

MOSSERØD ALDERS- OG SYKEHJEM 

Plutosvei 24, 3226 Sandefjord 

Tlf.: 33 48 81 00 / Faks 33 48 81 88 

TYRIFJORD VIDEREGÅENDE SKOLE 

3530 Røyse 

Tlf.: 32 16 26 00 / Faks 32 16 26 01 

E-post: post@tyrifjord.vgs.no 

ADVENT NYTTkommer ut hver måned og 

kan bestilles på alle postkontorer og i ekspedisjonen. 

Pris kr 175,00 pr. år. Til utlandet koster bladet 

kr 200,00 pr. år. Bankkonto: 6001 05 59696 

Stoff til bladet må være innlevert senest den 7. i 

hver foregående måned. 

Grafisk formgivning: NB Grafisk/Bjørn Kendel 

Trykt og bundet av Øko-Tryk, Danmark 

> 

INNHOLD 

■■■ Redaksjonelt: Tre år igjen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3 

■■■ Leserbrev . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4 

■■■ Siste nytt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5-10 

■■■ Åpent hus på Mattesonskolen i Mysen . . . . . . . . . . 6 

■■■ Årsmøte i NND: - Slutt å leke menighet, bli en! . 9 

■■■ Seniorenes uanede muligheter . . . . . . . . . . . . . . . . . 10 

■■■ Barnas side . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 

■■■ Bønneukelesningene for de voksne: 

Enhet i tilbedelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12 

■■■ Bønneukelesningene for barna: 

Vi tilber Gud . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 32 

■■■ Vi minnes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 39 

■■■ Åremålsdager . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 39 

■■■ Tors tanker: Hvordan går det? . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24 

KALENDER 

OKTOBER 2002: 

2. Intern-seminar DNU, Vik 

4.-6. Smågruppesamling ØND, Langesund Bad 

6. Styremøte VND,Bergen 

7.-11. GC Annual Council, Silver Springs, USA 

11.-13. Eldretreff ØND, NND, Sommerfryd 

11.-13. Dametreff ØND,Hornsjø, Lillehammer 

13. Adventsangerne - øvelse, Betel, Oslo 

14. Styremøte NBF, Vik 

19. Felleskapssabbat ØND, TVS 

26. Områdemøte ØND, Trondheim 

27.-29. Planleggingsmøte - ADKOM DNU, 

Haraldvangen, Hurdal 

NOVEMBER 2002: 

2.-9. Bønneuken 

3. Adventsangerne - øvelse og konsert, Drammen 

10. Helseseminar DNU, Oslo, Akersgt. 74 

12. STRATKOM/ADKOM DNU, Vik 

15.-17. Dametreff ØND,Trøndelag 

15.-17. Barnesabbatskolekurs VND, Stavanger 

16. Områdemøte ØND, Lillehammer 

22.-24. Barnasabbatskolekurs ØND, Betel, Oslo 

23. Områdemøte ØND, Sauherad 

24. Styremøte ØND, Oslo, Ulsrud 

24. Adventsangerne – øvelse og konsert, 

Sandefjod og Skien 

25. Styremøte Mosserød Pensjonistboliger, 

Sandefjord 

25. Styremøte Mosserød Alders- og sykehjem, 

Sandefjord 

29.-30. Tenåringstreff NND, Sommerfryd 

30. Områdemøte ØND, Drammen 

30. Styremøte NND, Tromsø

REDAKSJONELT 

Tre år igjen 

Tenk deg at du var Jesus og hadde begynt på et 

arbeid som ville være over om tre år. Du visste at 

enden ville bli god, men for å komme dit måtte 

du tåle at alle vendte ryggen til deg, du ble 

behandlet som en terrorist, og du mistet til slutt 

kontakten med din himmelske Far. 

På mange måter setter vi pris på å vite når ting skal skje. Da kan vi planlegge og 

være forberedt. Intuitivt tror vi at ved god planlegging kan vi unngå katastrofen 

og oppleve at alt går godt. Men tenk deg at du skulle planlegge de neste tre 

årene, slik Jesus måtte gjøre. Selvsagt hadde ikke han lagt planer på forhånd dag 

for dag, han ble ledet av den Hellige Ånd i sitt daglige arbeid. Men når han så et 

par år inn i framtiden, visste han at alt ville gå galt, menneskelig sett. Hva hjelper 

det da å vite at det bare er tre år igjen? Det å gå inn i døden var så motbydelig for 

Jesus at han svettet blod i Getsemane-hagen. Men det var nettopp dette offeret 

som gjorde ham til Guds Lam som bærer verdens synd. Og fordi han visste at han 

kunne redde oss mennesker ved å gjøre dette, visste han at hans offer ville ha en 

god utgang. 

I Esekiels bok kap. 16,63 står det en underlig tekst: «Så skal du minnes det du 

har gjort, og skamme deg slik at du aldri mer åpner munnen av skam, når jeg tilgir 

deg alt du har gjort, lyder ordet fra Herren Gud.» Det dette betyr synes å være at 

det er nødvendig at vi innser vår egen skyld, og skammer oss, for at vi i det hele 

tatt skal kunne ta imot frelsen. Når Jesus gikk i døden for oss, var det nok ikke 

bare for å ta vår skyld, men for å sette oss i stand til å kunne ta imot tilgivelsen. 

Men dette med skammen ser ut til å være en kort prosess. Ikke før er vi kommet 

dit… ja, så tilgir han oss alt vi har gjort. Er det rart at vi elsker ham og tilber ham 

som kan sette oss fri? Til og med himmelske livsvesener faller ned i tilbedelse når 

de ser Guds Lam. Kanskje det er bare gjennom slik tilbedelse vi kan oppleve virke- 

lig enhet? 

Gunnar Jørgensen

✉ 

POSTKASSEN 

Hvem kan døpes? 

I siste nummer av Advent Nytt knyttet Reidun Norlemann 

Endresen noen kommentarer til konklusjonen fra unionens teologikomité 

(som for tiden består av de ansatte ved Norsk 

Bibelinstitutt) i forbindelse med spørsmålet om hvem en adventistpredikant 

kan døpe, se Advent Nytt for juli/august d.å. 

Innledningskommentar: 

Saken ble utredet av komitéen etter en henvendelse fra unionen, 

og Advent Nytts daværende redaktør ønsket en kort redegjørelse 

i bladet. Dessverre ble det bare plass til en redegjørelse 

for pastorens synspunkt og komitéens konklusjon, men ikke 

selve utredningen komitéen foretok. Begrunnelsen for konklusjonen 

glimrer derfor med sitt fravær. Av den grunn har jeg full 

forståelse for at det kan oppstå en viss dissens rundt temaet. 

Begrunnelsen for konklusjonen mangler! 

Rapporten har vært vurdert i unionsstyret, og alle landets predikanter 

har fått den tilsendt som e-post. Alle som ønsker den i 

slikt format kan henvende seg til undertegnede (roger.robertsen@norskbibelinstitutt.no). 

Tilsendt i papirutgave må vi dessverre 

beregne kr. 25,- til utgiftsdekning. For den komplette utgaven 

med vedlegg (kopi av aktuelle policies etc.) blir prisen kr. 100,-. 

Det må kanskje nevnes at sitater fra internasjonale policies ikke er 

oversatt til norsk, men er gjengitt på originalspråket (engelsk). 

Så til saken: 

Reidun Norlemann Endresens kommentarer knytter seg, slik jeg 

leser innlegget, til det spørsmålet som komitéen ikke har vurdert, 

nemlig om røykere skal kunne bli opptatt i menigheten. Dette 

har, som nevnt i min første redegjørelse i Advent Nytt, heller ikke 

gjeldende predikant tatt opp. Han er enig med våre internasjonale 

retningslinjer som sier at røykere ikke kan opptas i menigheten. 

Et studium rundt dette vil sikkert være interessant og viktig, 

men var altså ikke en del av det oppdrag komitéen fikk. 

Det saken dreier seg om, er derfor om predikanter er frie til å 

døpe personer som av ulike grunner ikke kan tas opp i menigheten. 

Står predikantene over menighetsfellesskapet slik at de kan 

handle uavhengig av menigheten i slike saker? Kan de gå ut over 

det myndighetsområde menigheten har gitt dem? Komitéens konklusjon 

er at det er menigheten, den kallende og ansettende organisasjon, 

som har anledning og myndighet til å trekke opp retningslinjene 

for den ansatte og hans/hennes virke. Predikanten står 

ikke over menigheten; han/hun er en integrert del av den. 

Håper dette virker klargjørende. 

VENNLIG HILSEN ROGER ROBERTSEN 

LESERBREV TIL ADVENT NYTT 

kan normalt være opptil 250 ord og må inneholde avsenderens 

navn, adresse og eventuelt telefonnummer. Innlegg vil 

bli redigert ut fra plassmessige og litterære hensyn, men 

forfatterens mening vil ikke bli forandret. Dersom du skriver 

kort, har du den største mulighet for at ditt innlegg blir 

tatt inn uforandret. Redaksjonen er ikke nødvendigvis enig i 

de synspunkter som kommer til uttrykk. 

> 

OVERNATTINGSMULIGHET I OSLO 

2-3 dager i uken med grei forbindelse til Blindern ønskes for 

dette skoleåret. Kontakt Anne Britt Nygaard snarest på 

mobil: 900 50 890 

VELKOMMEN TIL 

MATTESONSKOLENS 

NYTTÅRSTREFF 

27. des. 02 - 1. jan. 03 

på Tyrifjord Videregående Skole 

For 15. år på rad kommer ungdom som eldre 

sammen for å studere livsviktige sannheter for 

vår tid. Hundrevis har fått et nytt møte 

med Jesus og blitt inspirert 

til videre tjeneste for Herren. 

Sett av romjula – årets høydepunkt – 

til dype bibelstudier og et bredt fellesskap. 

For påmelding eller mer opplysninger, 

ring 71 67 67 02, skriv til i.warvik@online.no 

eller Ingar Warvik, Storskarven 17, 

6514 Kristiansund 

Kristus i stedet for 

andre stimulanser 

Jeg har etter hvert blitt smertelig klar over at det er mange 

adventister som drikker kaffe. Dette kan jeg ikke få til å rime 

med den adventistiske holdning til avholdenhet fra det som er 

usunt for legemet. Jeg er ikke ernæringsspesialist, men såpass 

vet jeg at kaffe er et sentralnervestimulerende middel som 

påvirker både psyke og legeme. Kaffedrikkere kan få problemer 

fordi koffeinet forstyrrer den naturlige søvnrytme. I tillegg øker 

koffeinet risikoen for å få hjerte/kar-sykdommer. Koffeinet virker 

sammentrekkende på blodårene slik at blodstrømmen må 

passere gjennom tynnere blodårer. Det sier seg selv at dette 

øker blodtrykket, og øker sjansen for å få tilstopping av de 

tynne blodårene. Resultatet kan bli hjerneblødning, blodpropp 

og infarkt. Jeg lurer på hva som er motivet for å utsette seg for 

slike farer. Å drikke kaffe kan ikke være noe bedre enn å røyke 

tobakk. Man utsetter seg for et annet spekter av sykdommer 

enn når man røyker, men faren for invalidisering og død er 

neppe særlig mindre av den grunn. 

Vårt motiv for å være avholdende burde være at vi tar inn 

over oss at vårt legeme er Den Hellige Ånds bolig (1.Kor.6:19). 

Hva er hensikten med å ødelegge Guds Tempel når dette medfører 

at vi svekker vår åndelige gudstjeneste? (Rom.12:1,2). Det 

kan svekke troen, med de konsekvenser dette kan medføre. 

Min bønn til alle adventister og alle andre kristne er at de 

tenker grundig gjennom hva de gjør. Dette er ikke tiden for å 

skusle bort det vi har vunnet. Det er nå vi må være årvåkne i 

åndelig forstand. Det eneste sentralnervestimulerende middel 

som vi trenger i rikelig monn er Kristus i vårt hjerte og sinn. 

ROGER AAK, MANDAL 

4 A D V E N T N Y T T – O K T O B E R 2 0 0 2 ■ ■ ■

✂SISTE 

NYTT 

Elverum menighet og 

Hamar menighet på 

utflukt 

Det er sjelden det er møter i Elverum menighet og det var 

første gang vi samlet oss sammen med Hamar menighet hos 

trossøsken i Håberget. Vi møttes hos Gry og Dag Hansen på 

deres store skogeiendom midt mellom Elverum og Trysil en 

sabbat tidligere i sommer. Dag Hansen driver med kunst i 

treskjæring . Et av hans siste arbeider er utsmykning av ny 

kirke i Trysil. 

Det var samlet 23 voksne og 5 barn og været var strålende. 

Vi startet sabbatsskolen ved at Elsa Ryberg spilte 

Sabbatsmorgen stille gryr i Herrens fred. Fru Frantzen var 

utpekt av sin mann til å lede sabbatsskolen med tema: 

«Hvorfor tilgi?» Kol 3,13. Innholdet i leksa kan minne oss om 

at Frelserens behandling av Peter var en lærdom både for 

ham og hans venner. Selv om Peter fornektet sin Herre, sviktet 

aldri hans kjærlighet. Da apostelen begynte å forkynne 

Guds ord for andre, ble han nødt til å møte syndere med tålmodighet, 

forståelse og tilgivende kjærlighet. Han kunne da 

tenke tilbake på sine egne svakheter og nederlag og 

behandle andre mennesker på samme måte som Kristus 

hadde behandlet ham. Sang: Hvis jeg har såret noen sjel i 

dag. Bønn. 

European Bible School 

innvier nybygg i 

Skotselv 

Hjertegodstiftelsens ledere jublet da ordfører Anders 

Werp (bildet) i Øvre Eiker kommune overleverte ferdigattesten 

for nybygget til European Bible School under innvielsen 

fredag 6. september. Naboer, venner, donorer, og medarbei- 

■ ■ ■ 

A D V E N T N Y T T – O K T O B E R 2 0 0 2 

Pastor Ingvald Frantzen talte over Salme 100,1-3 og Matt 

19,16. Budskapet til oss der var: Vend om og la dere døpe i 

Jesu Kristi navn, så skal dere få tilgivelse for syndene, og dere 

skal få den Hellige Ånds gave. Vi ble oppmuntret med at om 

ikke fremgangen var så stor i Europa, så var den eksplosiv 

andre steder i verden. Det ble advart mot systemet med 

statskirke hvor det ofte kan bli slik at de vantro prøver å 

bestemme hva de troende skal tro. Sang: Løftene kan ikke 

svikte. Velsignelse ved pastor Frantzen. 

Vi spiste sammen, vi lekte sammen og vi hadde en annerledes 

sabbat langt fra kirken på Hamar. På vei hjem stod en 

stor, stor elg i veien for bilen til stor glede for Sten Daniel og 

Benjamin Andersen. 

JUUL SKJÆRBEKK/KARI ØKSETER/ROY V. ANDERSEN 

dere gledet seg over at prosjektet til 10 millioner var klar til 

innvielse. 

Et enormt antall dugnadstimer har godt med for å reise 

det flotte bygget i Skotselv. Prosjektet vitner om et fantastisk 

samfunnsengasjement. Det kunne selvsagt ikke vært realisert 

uten at visjonen til folkene i Hjertegodstieftelsen var blitt 

støttet av rundhåndede donorer i inn og utland. 

Hjertegodstiftelsen ønsker at European Bible School må 

være et sted der unge mennesker på komprimert tid lærer å 

dele sin tro med andre. Høstens kurs i evangelisme har 35 

elever og har som hovedfokus en møteserie som skal holdes 

i Hønefoss i samarbeid med den lokale menigheten. 

Ordfører Werp uttrykte takknemlig for det arbeidet 

Hjertegodstiftelsen driver i kommunen. Den lokale presten i 

Den norske kirke, res.kap. Svein Ludvig Larsen, overrakte 

blant annet tre forskjellige 

planter til 

bibelskolen. Den 

siste var en plante 

som heter 

Engletrompet. – Det 

er for å minne dere 

om at vi ikke skal 

være her på jorda 

for evig, men ser 

fram til den siste 

trompet. 

TOR TJERANSEN 

5

✂SISTE 

NYTT 

Det gode samarbeidet mellom 

Granheimstiftelsen og kommunen 

er til gjensidig glede. Her mottar 

leder for Granheimstiftelsen, 

Linndis Rasmussen en blomsterhilsen 

fra ordfører Knut Herland. 

Ordføreren roste Granheimstiftelsen 

for dens positive bidrag i lokalmiljøet. 

Den høytidelige middagen markerte 

også avslutningen på skoleåret ved 

Mattesonskolen, og elevene fikk 

utdelt sine vitnemål. 

> 

«Åpent hus» på 

Mattesonskolen i Mysen 

✎ 

RUTH MYSEN 

Den 11. august inviterte Granheimstiftelsen 

de kommunale tropper i 

Eidsberg, en del bygdefolk og for øvrig 

adventistvenner både i og utenfor SDAadministrasjonen 

til omvisning med 

påfølgende stor, gratis festmiddag i 

Trømborg menighetshus. Både bygdefolk 

og tilreisende fikk se Granheim 

hjemmebakeri, Vegetarisk Catering, 

gartneriet og kompostanlegget. Alt 

bygd opp på utrettelig initiativ og idealisme 

av Gunnar Gustavsen med hjelpere. 

Rundt 70 glade gjester ble ønsket velkommen 

til middagen. Maten bestod av 

nøttestek m/salat og grønnsaker og 

dessuten en lekker istallerken til dessert. 

Det var Vegetarisk Catering med franske 

Estelle Ruy i spissen som stod for maten. 

Den var utsøkt som vanlig og falt i smak, 

selv for innbarkede kjøttspisere. Mange 

lovord falt omkring det lange bordet. 

Middagen ble servert av elever ved 

Mattesonskolen – flotte ungdommer 

med dannet og pen opptreden som 

representerte skolen på en ypperlig 

måte. 

Ordfører Knut Herland snakket meget 

fint og entusiastisk om skolen i 

Trømborg, og han takket spesielt for at 

det var lite «bråk» å høre derfra. Det var 

noe han satt pris på, sa han, for det er 

byrdefullt for en kommune med alle skoleproblemene. 

Han vurderte positivt innsatsen 

fra slike ildsjeler som Mattesonskolen 

representerer. Det er selv i vårt rike 

land nødvendig med det private initiativ. 

At elevene lærer både om dyrking og 

stell av jorda, satte han meget høyt, kanskje 

spesielt fordi han selv er gartner. Det 

var en gladmelding fra høyeste hold i 

Eidsberg, noe som var oppmuntrende å 

høre for granheimfolkene. 

Skogsforvalter Odd Skarpholt, en av 

kommunens folk, fremhevet skolens 

kulturverdi i bygda. Han snakket også 

varmt om Granheim og fremhevet den 

orden og ryddighet som preger institusjonen. 

Et godt eksempel er kompostanlegget, 

mente han, og han var impo- 

nert over hvordan det fungerte fra å 

være den gamle «Fossumfyllinga» til et 

sted hvor folk kunne levere kvist og 

hageavfall og få tilbake den flotteste 

plantejord. Granheimstiftelsen har kun 

det beste rykte her i bygda, sa han. 

Rolf Kvinge hilste fra 

Adventistsamfunnet, og han fremhevet 

den praktiske siden ved evangeliet som 

skolen representerer: Ånden og hånden. 

Det kristne engasjement er tosidig, 

altså både av praktisk og åndelig 

karakter. Han nevnte også adventistenes 

store skoleprogram, og det gode 

motto: «Kristendom, kunnskap, karakter». 

Videre ønsket han lykke til og 

Guds velsignelse i arbeidet fremover. 

Driftsleder Bjarne Faureng i Mona 

sand og singel A/S kåserte kunnskapsrikt 

om verdien av stein og sand. Han mente 

at «Granheim Plantejord», som inneholder 

mineralrikt steinmel, virkelig er et 

produkt for fremtiden, ettersom man nå 

aner en voksende interesse for å dyrke 

jorda på naturens egne premisser. 

Til slutt holdt Gunnar Gustavsen, 

selve «primus motor» for 

Mattesonskolen og tidligere leder, en frimodig 

tale og fortalte om gjennomføringen 

av skoleprogrammet. Han takket 

for velvilje fra kommunens side, samtidig 

som han fremhevet at bakom det 

nåværende resultatet, er det særskilt én 

å takke, nemlig Gud Fader. Uten Guds 

hjelp og en urokkelig tillit, hadde det 

vært umulig å få til dette. Han takket 

også elevene for innsatsen og det gode 

forholdet som preger skolen ved at 

unge og eldre kan arbeide sammen. 

Ved avslutningen av festen fikk 

avgangselevene sine vitnemål, delt ut 

av pastor Kåre Kaspersen. 

Nåværende leder for Granheimstiftelsen, 

Linndis Rasmussen, ledet hele 

arrangementet fint og profesjonelt igjennom. 

Vi kan også kalle henne en av ildsjelene, 

og vi som sitter på sidelinjen og 

følger Mattesonskolens liv og rørelse, 

ønsker både henne og institusjonen all 

mulig fremgang og vekst. AN 


Millionæren 

✎ REIDUN NORLEMAN ENDRESEN 

Jeg sitter i den koselige stuen til Børge Watne i aldersboligen 

til Adventkirken i Stavanger. Vi skal snakke om høstinnsamlingen, 

det vil si alle de høstinnsamlingene Børge har vært med 

på siden han var tretti, og nå er han syttifem. For om Børge 

ikke enda er en legende, vil han sikkert bli det. Og selv om han 

for lengst er pensjonist, har han ikke pensjonert seg verken fra 

høstinnsamlingen eller fra jobben sin ved Edlandsporten. I tillegg 

har han vaktmesteroppgaver ved aldersboligen, så utearealene 

er ryddige, nyklippet og fri for ugress. 

Egentlig kommer Børge fra Tananger i Sola kommune. Han 

ble kjent med adventbudskapet gjennom pastor Magne 

Rosens møteserie i Adventkirken i Bergjelandsgaten og ble 

døpt i 1957. Den gangen var det forventet og vanlig at de fleste 

medlemmer deltok i høstinnsamlingen. Så Børge var en av 

de «vanlige», men man kan trygt si at han ble høyst «uvanlig». 

Etter å ha vært med i utrykningsgrupper de første årene, 

begynte han «for seg sjøl», og det har han fortsatt med. Først 

var det bare i høstmånedene, men hvis han ikke rakk alt, eller 

det var mye dårlig vær, eller han utvidet distriktene sine, fortsatte 

han like godt etter jul og utover våren. Børge har aldri 

vært gift, annet enn med høstinnsamlingen. 

Jeg kan ikke la være å stille spørsmålet om hvor mange 

penger han har samlet i alt gjennom årene. Jeg vet det er en 

god del og tenker meg flere hundre tusen. Men likevel, svaret 

er for utrolig: «Det er et sted mellom 4 og 5 millioner, nærmere 

5 tror jeg,» sier Børge med sin vanlige beskjedenhet. « De 

senere årene har det blitt ca. 200.000 kr. om året.» Hadde 

Børge kunnet, ville han ved visse anledninger gjerne vært usynlig. 

Dette er en slik anledning. «Det er da ikke noe å rope høyt 

om», mener han mens jeg holder på å falle av stolen. 5 millioner!! 

Hadde han beregnet seg tiende, ville han vært «en holden 

mann». Når vi så i tillegg får vite at de fleste i gjennomsnitt 

gir 5o kr. og at svært mange sier nei, kan vi bare ane hvor 

mange dører han har banket på. Det største beløpet han har 

fått, er 1.000 kr. Men har han ingen spesielle triks? «Det må 

være Guds velsignelse,» sier Børge. Har han noen spesielle 

erfaringer? «Jo, det hender noen først sier nei, men kommer 

springende etter ham med penger likevel. Dog har erfaringen 

lært ham noe: Det er lite å hente på nye byggefelt med unge 

mennesker. De har ikke råd. Han får mest på byggefelt fra 60 - 

70 årene, og der er han blitt så innarbeidet at de nesten etterlyser 

ham hvis han drøyer med å komme.» Det er dobbelt 

arbeid å levere ut blad først og hente pengene senere», sier 

Børge, «og det er ikke så mye jeg sier.» For Børge er absolutt en 

mann av få ord. Men han går ut, og han får.» Den som aldri 

går ut, kan i hvert fall ikke få noe,» sier han med erfaringens 

tyngde. 

Børge har aldri hatt bil. Han sykler, og han går. Han har visst 

slitt ut flere sykler enn sko. Skal han ut i år også? «Det er så få 

som går i høstinnsamlingen nå, så jeg får holde på så lenge 

helsa holder. Men jeg tar et år om gangen. Og sykkelen har 

fremdeles gode dekk,» sier Børge. Stakkars oss og statistikken 

når Børge legger opp! En så trofast arbeider i Herrens vingård 

må vi lete lenge etter. Børge har tydeligvis oppfattet hintet fra 

Jesus om hvor vi skal samle oss skatter. AN 

■ ■ ■ 


Adventistledere deltok 

i minnehøytidelighet 

i New York 

Flere ledere for Syvendedags Adventistene deltok i en 

minnehøytidelighet som var sponset av FN i forbindelse 

med markering av terroraksjonene den 11. september i 

fjor. Jonathan Gallagher, som er kontaktperson for 

Adventistsamfunnet overfor FN, sier at «… mens vi 

føler sorg over dem – inkludert medlemmer av vår egen 

kirke – som på en så tragisk måte mistet sine liv sist september, 

ønsker vi å legge vår stemme til oppropet for 

harmoni og gjensidig respekt mellom nasjoner og alle 

folk.» 

[Kilde: Viola Hughes/ANN/ANR 109] 

Hultafors er solgt 

Etter 75 år selger nå Adventistsamfunnet i Sverige 

Hultafors Hälsocenter til Institutet för Psykosomatisk 

Medicin (IPS AB). Dette var et tungt steg å ta for 

Adventistsamfunnet som dermed har solgt sin siste 

helseinstitusjon. Grunnen til salget er at eieren ikke så 

seg i stand til å støtte Hultafors økonomisk, og siden 

institusjonen drev med underskudd over flere år var det 

til slutt ingen annen utvei. Lederen for Adventistsamfunnet 

i Sverige, Bjørn Ottesen, legger vekt på at 

man bør være takknemlig for det man har oppnådd 

gjennom det arbeidet som har vært gjort ved Hultafors 

gjennom 75 år. 

Per Bolling, sekretær for Adventistsamfunnet i 

Sverige, opplyser til 7Net at salgsprisen ikke er offentliggjort 

ennå, men at prisen er gunstig for 

Adventistsamfunnet. Bjørn Ottesen sier til SDA-Info at 

Adventistsamfunnet fortsatt eier bygningen og eiendommen, 

men at kjøper har rett til også å overta disse i 

løpet av en to-års periode. 

[Kilde: SDA-Info] 

Ukraina: Ikke eksamen 

på lørdag heretter 

Det har vært vanlig at eksamener er blitt gitt på lørdager 

i skoler, høyskoler og universiteter i Ukraina. 

Dette har skapt problemer for mange som holder lørdag 

som hviledag. Dette gjelder syvendedags adventister, 

pinsevenner som holder sabbat, jøder og andre som 

holder den bibelske sabbat. Nå har utdanningsdepartementet 

i Ukraina sendt ut et rundskriv der de anbefaler 

at alle viktige eksamener blir lagt til ukedager og ikke 

lørdager og søndager. Tidligere har studenter som holder 

lørdag hellig, forsøkt å forhandle med sine lærere 

om å ta eksamen på andre dager, og noen ganger har 

de lykkes. Kanskje slipper de dette problemet i framtiden. 

[Kilde: Copyright © 2002 Adventist News Network, 

Valery Ivanov/Rebecca Scoggins/ANN] 

7

☛AKTUELT 

50 åring 

med store 

framtidsplaner 

✎ ATLE HAUGEN 

Det manglet verken på humor, 

lovord eller visjoner da 

Rehabiliteringssenteret Nord-Norges 

Kurbad torsdag 5. september feiret sitt 

50 års jubileum. Spesielt inntrykk gjorde 

det at Kurbadets første direktør, 

Thoralf Sjølyst, var tilstede, 89 år gammel. 

Han bidrog med en skarp og positiv 

prolog som trakk fram de historiske 

fakta og visjonene institusjonen ble 

bygd og har vært drevet etter. Ansatte 

gjennom de 50 år ble også hedret, fra 

de som var med fra starten til de som 

har jobbet mer enn 20 år ved institusjonen. 

Både tidligere og nåværende 

ansatte, menighetsmedlemmer, pasientene 

og representanter for samarbeidende 

myndigheter og organisasjoner 

var invitert til å ta del i markeringen av 

jubileet. 

Etter at Adventistsamfunnet i 1999 

solgte RNNK til Raymond og Synnøve 

Knutsen, har Kurbadet gjennomgått 

radikale forandringer. Nye behandlingsmetoder 

i fysioterapien har vært 

JA TAKK! JEG BESTILLER 

___ stk. NÅR ONDSKAPEN DØR til kr. 118,pr. 

stk. (pluss porto). 

___ stk. SPRE GLEDEN til kr. 189,- pr. stk. 

(pluss porto). 

Ved kjøp av to eller flere CDer er prisen 

kun kr. 175,- pr. CD (pluss porto). 

Navn: ______________________________ 

Adresse: ____________________________ 

____________________________________ 

____________________________________ 

BESTILLINGEN SENDES TIL: 

Norsk Bokforlag AS 

Postboks 103, 3529 Røyse 

Tlf.: 32 16 15 60 


> 

satt i fokus under 

ledelse av en 

annen «gammel» 

Tromsø-gutt, 

Bjørn Svendsen. 

Flere programmer 

for nye pasientgrupper 

er kommet 

til og samarbeidet 

med 

Universitetssykehuset i Nord-Norge er 

styrket. Til sammen har dette resultert i 

økt belegg og oppmerksomhet mot 

det tilbudet RNNK representerer i 

landsdelen. Dette kom tydelig frem da 

politiske vedtak i Stortinget førte til 

vanskelige økonomiske kår for slike 

institusjoner for et års tid siden. 

Pasienter satte spontant i gang en 

underskriftsaksjon i landsdelen og på 

en ukes tid hadde man samlet 9000 

underskrifter. «Det gjør inntrykk på oss 

politikere og gir oss et sterkt mandat til 

å endre regelverket,» sa Bendiks Harald 

Arnesen som representerer AP på 

Stortinget, i sin hilsen til jubilanten. 

NÅR 

ONDSKAPEN 

DØR 

AV CLIFFORD 

GOLDSTEIN 

Hvorfor tillater 

en 

kjærlig 

Gud 

lidelse? 

Hva med 

nærdøden 

opplevelser? Hva er dyrets 

merke? 

Clifford Goldstein er i denne 

boken opptatt av endetiden og skriver 

i kjent stil rett på sak om temaer 

som opptar mange mennesker i 

dag. 

Når ondskapen dør er en moderne 

versjon av Ellen G. Whites «Mot historiens 

klimaks» og er en bok du 

ikke greier å legge fra deg når du 

først har begynt å lese! 

Også politikere fra Kurbadets 

Tromsø kommune, første direktør, 

representanter for Thoralf Sjølyst, 

samarbeidende taler til forsam- 

organisasjoner, pasilingen.enter 

og undertegnede fra 

Adventistsamfunet gratulerte med jubileet 

og markerte ønsket om et sterkt og 

fruktbart samarbeid også i årene som 

kommer. 

Raymond Knutsen trakk i sine innlegg 

opp linjene i de utfordringene 

institusjonen står overfor og hvilke planer 

man arbeider med. Bl.a. arbeides 

det med prosjekter som tar sikte på å få 

folk raskt tilbake i arbeid igjen etter 

Spre gleden 

er en ny barnegospel-CD 

som inneholder 12 nye, 

friske barnesanger. 

Melodiene følger med 

ekstra for singback. 

Kjøp den 

nå. Så 

har du 

hyggelig 

og 

inspirerende 

musikk 

hver 

eneste dag. 

Foto: Helge Havstein

sykefravær og skader. Store 

ombygginger for å tilpasse seg 

behovet for enerom, står også 

for døren. Knutsen markerte 

tydelig eiernes idealistiske 

motiv for å tjene pasientene og 

tilby mer som vil kunne hjelpe 

dem til å mestre livet enn bare 

fysiske behandlinger. 

Nåværende eier og leder av 

Jeløy Kurbad, Daniel Joensen, 

trakk i sin hilsen fram det nye 

samarbeidsnettverket Jeløy, 

RNNK, Skogli og noen andre 

institusjoner er i ferd med å 

danne. 

Mest oppmerksomhet 

under de mange hilsningene til 

jubilanten, fikk likevel en alltid 

frittalende Tor Tøllefsen fra 

Kystpartiet. Han brakte hilsninger 

fra partiets leder, 

Steinar Bastesen, som har markert 

sterk støtte til RNNK. 

Bastesen beklaget at han ikke 

kunne være tilstede, sa 

Tøllefsen. Men han var til kontroll 

på sykehuset. Etter slaget 

sist vinter måtte han «fjerne 

halve hjernen, «sa Tøllefsen, og 

avsluttet med følgende replikk: 

«Så nå kan han endelig bli politiker 

på heltid!» 

RNNK er imidlertid ikke 

noen slagpasient og går fremtiden 

optimistisk i møte. AN 

ENEBOLIG TIL LEIE 

på Lillehammer fra 01.01.2003. 

Adr: Jean Heibergsv. 26, vis a vis 

menighetsskolen. Frittstående. 3 

sov., 2 bad, stor stue og kjøkken, 

boder ,vaskerom, garasje. 

Ingen kjæledyr. Huset ligger i 

nærheten av Skogli Helse og 

Rehab. senter og Adventkirken. 

Ta kontakt på tlf. 77 07 00 81 

KONTAKT 

SDA-mann på 35 år søker 

sporty dame mellom 28-35 år. 

Helst foto. Bill mrk. 82002 

KONTAKT 

SDA-dame ønsker seriøs kontakt 

med mann i alderen 45- 

60 år. Bill mrk. 92002 

■ ■ ■ 

– Slutt å leke 

menighet, bli en! 

Utfordringen fra Peter 

Roennfeldt til deltakerne 

på årsmøtet i Nord-Norge 

var klinkende klar: En 

sunn menighet som tar 

modell av den første 

menighet vokser og planter 

nye grupper. At han 

dessuten kunne vise til 

aktuelle eksempler på at 

det faktisk går an, også i 

Europa, styrket appellen i 

budskapet hans. 

✎ ATLE HAUGEN 

Mange gav uttrykk for takknemlighet 

etter årsmøtet på Ekrehagen skole i 

Tromsø 13. – 15. september. Budskapet 

Peter Roennfeldt brakte med seg, var først 

og fremst sterkt Kristus- fokusert. – Det er 

ingen ting i vårt budskap som er viktigere 

enn evangeliets kjernebudskap: At Jesus 

døde og oppstod for å frelse oss som ellers 

ville være fortapte, gjentok Roennfeldt gang 

på gang. Å bringe ut dette budskapet er 

også vårt kall som en menighet. Dette oppdraget 

plasserte han tydelig inn i vår kjernetekst 

fra Åp 14 om de tre 

englers budskap og vårt kall om å bringe 

Elia-budskapet til den siste tid. I tillegg fokuserte 

Roennfeldt sterkt på Den Hellige Ånds 

utrustning til å utføre dette oppdraget. Han 

advarte både mot død formalisme og ekstatiske 

utlegninger av Den Hellige Ånds kraft. 

Gjennom et studium av Bibelens ord om 

Ånden, gjorde han det helt klart at uten 

Ånden vil vi ikke lykkes i vårt oppdrag. 

Sabbatsskolen brukte Roennfeldt til å 

tegne et bilde av den første menighet som 

var til å kjenne seg igjen i. Han påpekte bl.a. 

at datidens «byer» var små – ikke så ulike 

våre forhold. Det som likevel kom sterkest 


fram i historien om 

den første menighet, 

er likevel husfellesskapet 

det var bygd på. 

Smågrupper eller 

husfellesskap er selve 

Peter Roennfeldt 

og oversetter 

Reidar Olsen i 

engasjert aktivitet 

under årsmøtet i 

Tromsø 

grunnvollen for å skape en levende menighet 

også i dag. Hvis ikke fellesskapet i 

menigheten fungerer og stadig bringer nye 

mennesker i kontakt med Jesus, leker vi 

menighet. Det må vi slutte med, utfordret 

Peter Roennfeldt forsamlingen med. 

Kveldsmøtet lørdag kveld vil nok heller 

ikke deltakerne på årets storsamling i NND 

glemme så fort. Inspirerende sang og 

musikk, levende vitnesbyrd om nye prosjekter 

og grupper som startes i vår egen landsdel, 

og flere fortellinger fra Peter om menighetsdrømmer 

som virkeliggjøres, sendte oss 

hjem med ny inspirasjon. Søndag formiddag 

brukte vi tid i grupper for å se på den 

praktiske prosessen for å formulere menighetens 

målsetninger og strategi. I tillegg 

demonstrerte Odd Hagen det nye regnskapsprogrammet 

for menighetskassererne. 

Nina & Jostein Myrdal brukte sabbatsskolen, 

barnegudstjeneste og gruppemøter til å 

presentere Gracelink materialet og inspirere 

barnesabbatsskolelærere. Serge Licius sørget 

nok en gang for måltid av høy klasse. 

Summen av alles innsats denne helgen, 

gjorde den til noe helt spesielt. Vi er mange 

som tror og ber om at denne helgen må 

være et vendepunkt for utviklingen i menigheten 

vår i Nord. Det er målsetningen for 

arbeidet i lokalmenighetene i distriktet i vinter. 

Om vi er på rett vei, vil vi se når vi møtes 

til nytt årsmøte i juni. AN 

9

✂SISTE 

NYTT 

Arbeidermøte i 

Østnorsk distrikt 

Predikantene i østnorsk distrikt var 

samlet til arbeidermøte i Adventkirken 

Ulsrud i Oslo den 16. september. 

Robert Hansen og Finn Myklebust fra 

DNU var også til stede. Hensikten 

med arbeidermøtet var å ta opp til 

samtale tema som lå predikantene på 

hjertet og å legge planer for kommende 

arbeidermøter. 

Det er viktig at predikantene selv er 

med på beslutningsprosessen. 

Det ble en dag med åpne og konstruktive 

samtaler omkring tema som 

studiepermisjoner, taushetsplikt, informasjonsplikt 

og personalpolitikk. Det 

var ingen tvil om at sistnevnte tema 

var det tema som engasjerte mest. 

Finn Myklebust tok opp tema som sabbatsskolens 

år, traktater, Bibelgaveplanen 

og områdemøter. Robert 

Hansen hadde viktige ting å si om predikantenes 

plikter og rettigheter i forhold 

til arbeidsgiver. 

Det er alltid en god stemning når 

arbeiderne møtes til arbeidermøter. 

Dette møtet var ikke noe unntak fra 

regelen. Det er oppmuntrende å se 

det samhold og det kameratskap som 

eksisterer blant predikantene. 

TERJE BJERKA 

RESSURSKATALOGEN 2003 

Vedlagt dette nummer av Advent Nytt finner du ressurskatalogen 

2003. Her har du oversikt over produkter 

til bruk i menigheten og til evangelisering. 

Produktene bestilles ved henvendelse til Norsk 

Bokforlag med unntak av enkelte produkter, som 

bestilles direkte fra den enkelte avdeling. 

Vi gjør også oppmerksom på at en del av varene er 

lagt ut på Norsk Bokforlags internettside som åpnet 1. 

okt. med adressen: www.norskbokforlag.no 

> 

Seniorenes 

uanede 

muligheter 

✎ JOHANN THORVALDSSON 

Sommertreffene for norske og danske 

pensjonister har nå vært på 

Hultafors for tredje gang. De oppleves 

som en kombinasjon av tur, rekreasjon, 

årsmøte med åndelig rikdom, og der 

erfarer du også ungdomslagsmøter 

med nostalgiske minner fra Onsrud 

eller andre kreative menigheter. Esther 

Holanger og Irene Elisenberg klarte å 

arrangere disse programmene som vi 

sent vil glemme. 

Musikkantene Maj-Britt Planelind, 

Märta Hedin, Gull Olhson og andre 

venner ga oss en ”Wonderful World” 

og svenske innslag med sang, gitar og 

trekkspill. Ellers sto Birger og Mattias 

Melsæther for sangen, mens Margit 

Olsen spilte til møtene og Sverre Valen 

vikarierte. 

Pastoren på 

Hyggelig å treffes 

på seniortreff 

Hultafors er 

George Philippou, 

og han kjenner 

den moderne formen for det nytestamentlige 

språk fra barndomshjemmet. 

På Skriftens grunnlag utfordret han oss 

til å kjenne Jesus som Herre i livet. 

Børge Schantz ga oss en vital forsmak 

på en bok som anbefales av folkekirkens 

ledere i Danmark og gir en innsikt 

i forståelsen av våre muslimske naboer. 

Hans-Jørgen Schantz samlet folk 

med formåen og fynd fra Norden og 

fikk oss til å spisse ører og vurdere på 

ny hvilke muligheter menighetene 

gjemmer, mens Robert Hansen utforsket 

ensomhetens mysterier i felles- 

skapet – på en 

måte som vi 

hadde liten for- 

Øyvind Gjertsen 

taler gnistrende 

om tro 

nemmelse av før vi kom til dette treffet. 

Mens Jens Madsen fokuserte på 

Israel advarte han oss mot å være så 

konservative at vi ikke kan ta imot nye 

impulser, og heller ikke så liberale at vi 

slakker av på adventismens fundamentale 

tro. Er det rart at Israel former verdenspolitikken 

i dag? Derfor bør vi gi 

akt på Bibelens budskap om Israel. 

På dramatisk vis åpnet Irene 

Elisenberg sine funderinger med svartedødens 

herjing i Europa, da 25 millioner 

mennesker mistet livet. Enda flere 

går fortapt hvis vi smitter andre mennesker 

med våre egne tvilstanker. 

Øivind Gjertsen talte om å la troens 

gnist skape en fred som overgår all forstand. 

Med den ser vi fram til 

Jesu gjenkomst meget snart. 

Troen er ikke matematikk, men 

et håp om å se Jesus i skyene. 

Det er forunderlig å tilhøre 

Jesus, og i livet med ham drar vi 

hjem med ham. Ondskapen 

vokser hurtig og snart kommer 

Jesus igjen. Derfor venter vi i 

det salig håpet. 

I sommer var det tredje gang norske 

og danske seniorer var sammen på 

Hultafors – og det kan være siste gang. 

Sanatoriet i Sverige drives ikke lenger av 

Adventistsamfunnet og derfor er det 

usikkert om vi får lov å komme tilbake, 

opplyser Erling Berg. Han har vært 

direktør både for Nyhyttan og Hultafors 

i Sverige. Men brødrene Jens Madsen, 

Henning Jacobsen og Johan Elisenberg 

lover at sammenkomstene for norske 

og danske pensjonister vil fortsette, et 

eller annet sted, så lenge det er mulig. 

Derfor lever vi i håpet. AN 


HEI I GJEN! 

Håper ikke du har det som Helge, 

men at de voksne rundt deg tar seg 

tid til å bry seg om hvordan du faktisk 

har det. Det er nemlig kjempeviktig 

for de valgene du gjør siden i 

livet, hvordan de voksne rundt deg 

har vært som rollemodeller i ditt liv! 

Hilsen Merethe 

JEG HAR 

IKKE TID! 

Av Beth Reistad: 

Kom å hør – 94 fortellinger for barn 

"Far, kan du hjelpe meg litt med 

leksene? Jeg får det ikke til!" 

Far løftet nesten ikke på hodet 

en gang. Bare mumlet ned i papirene 

sine: "Jeg er opptatt, Helge. 

Ser du ikke at jeg ikke har tid?" 

"Du har jo aldri tid," mumlet 

Helge. Men det hørte ikke far. 

Han satt fordypet i de evinnelige 

papirene sine. Helge hadde ofte 

lurt på hvorfor han egentlig kom 

hjem til middag. De snakket jo 

ikke noe med ham om kvelden 

likevel. Helge sukket og gjorde 

ferdig resten av leksene på egen 

hånd. Han var vant til det. Det 

hadde bare vært så godt å ha en 

far som brydde seg litt. 

Helge satt og koste seg med en 

tegneserie på yndlingsplassen sin, 

da far ropte på ham litt seinere på 

kvelden. Det var nok leggetid. 

Han trakk seg litt lenger inn 

under trappa og svarte ikke med 

det samme. Far visste ikke om 

dette lure stedet. Han kjente i det 

Far, du som er i himmelen, 

ser du meg her i vrimmelen? 

Kan jeg få tro du hører meg 

iblant alle som ber til deg? 

Verden er så full av krig og hat, 

voksne og barn som mangler mat. 

Men hvis din vilje skjer på jord 

blir det brød nok på alle bord. 

Alt som er vondt å vanskelig, 

hjelp meg med det, og gjør meg fri. 

Du har all makt og myndighet – 

din er æren i evighet. 

(Elisabeth Aanje) 

hele 

tatt ikke så mye til hva 

Helge gjorde på om dagene. Hvorfor 

skulle nå han sprette fram, så snart far 

ropte, når far ikke brydde seg med å 

svare, når det var omvendt? Helge følte 

seg litt sjofel, men ble sittende stille. 

Far lette og ropte lenge. Til slutt ga 

han opp. Helge satt enda en time 

under trappa, før han smøg seg fram. 

Far var sint. "Hvor har du vært? Jeg har 

ropt på deg. Hvorfor svarte du ikke?" 

"Jeg hadde ikke tid!" sa Helge og så 

far rett inn i ansiktet. "Jeg hadde så 

mange papirer å ordne med, at jeg 

fant ut at du bare fikk vente litt!" 

Far åpnet munnen for å si noe, 

men lukket den igjen. Han så lenge 

på Helge, før han snudde seg og 

satte seg ved skrivebordet igjen. 

Helge fant ut at det var best å forsvinne. 

Han kom seg inn på rommet 

sitt i en fart. 

Han var ikke sovnet enda, da 

døren til rommet etter en stund 

åpnet seg igjen. Far satte seg på 

sengekanten og strøk Helge 

over kinnet. "Jeg skjønner hva 

du mente med det du sa. Jeg 

skal prøve å bli en bedre far 

heretter!" 

Helge satte seg opp og ga 

far en god klem. Det var veldig 

lenge siden sist. 

LØSNING 

PÅ OPPGAVEN I 

ADVENT-NYTT 7/8 

Er det sant? 

1. At flaggermusen er en 

god svømmer? NEI 

2. At en nyutklekket sommerfugl 

må "pumpe" luft 

ut i vingene sine før den 

kan fly? JA 

3. At man kan gjenopplive 

en flue som nettopp har 

druknet, ved å dekke den 

til med salt? JA 

4. At tårnsvalen ikke kan 

komme seg opp i luften 

igjen hvis den ved et uhell 

er kommet ned på bakken? 

JA 

5. At en snegle kan krype 

langs kanten på et barberblad 

uten å skjære seg? 

JA 

Premie sendt til: 

Henrik Ørby, GOL 

Sara C. Dahl, SANDE- 

FJORD 

KAN DU FINNE 8 DYR? 

Løsningen Løsningen sendes sendes til Norsk 

Avholdsforbund, Avholdsforbund, v/Merethe v/Merethe 

Berger, Berger, Akersgt. Akersgt. 74, 0180 

OSLO innen 30. oktober. oktober.

B Ø N N E U K E N 2 0 0 2 – I N N L E D N I N G 

ENHET I TILBEDELSE 

Et budskap fra lederne for Generalkonferensen. 

AV EUGENE HSU 

Tilbedelse er kjernen i enhver religiøs aktivitet. Og frihet 

til å tilbe er alltid det fremste målet for enhver innsats 

for å oppnå religionsfrihet. Og likevel kan tilbedelse bli 

et tema som skiller folk fra hverandre. Hvorfor er det slik? 

Et svar finnes i den sannhet at tilbedelse er en hovedsak i 

den store striden. Lucifers opprør og fall hadde sitt utspring i 

hans ønske om å bli tilbedt slik som Gud: «Det var du som sa 

med deg selv: «Til himmelen vil jeg stige opp; høyt over 

Guds stjerner reiser jeg min trone. Jeg tar plass på tingfjellet 

lengst i nord. Jeg vil stige opp over de høye skyer og gjøre 

meg lik Den Høyeste.» Jes 14,13 – 14. 

Da Jesus ble fristet i ørkenen tilbød Satan ham alle rikene 

på jorden og all deres glans i bytte mot at Jesus ville falle ned 

og tilbe ham (Matt. 4,8-9). Det er derfor ikke overraskende at 

Satan ville prøve å bruke ting som har med tilbedelse å gjøre 

for å splitte Guds menighet og hans folk, særlig i de siste 

dager av verdens historie. 

Det er derfor 

ikke underlig at den 

første engels budskap 

i Åpenbaringens 

bok oppfordrer 

oss til å tilbe skapelsens 

Gud «som 

skapte himmel og 

jord, hav og kilder!» 

(Åp 14.7) 

Enkelte emner 

som er knyttet til tilbedelse, 

kan potensielt 

skape uenighet 

eller konflikt. For 

eksempel, hvilken 

dag bør man tilbe? 

Dette spørsmålet retter 

søkelyset på forskjellen 

mellom 

kristne som holder 

sabbat og dem som 

holder søndag hellig. 

Hvor man skal tilbe 

kan også være en 

kilde til konflikt til 

tross for at Gud står 

over tid og sted. 

Kristne kan noen 

ganger bli fristet til å 

la endret tid og sted for gudstjenestene frarøve dem de velsignelser 

som Gud hadde i tanke for dem. 

En debatt om hvilken musikk som er best i forbindelse 

med tilbedelse er svært levende enkelte steder. Musikk har 

alltid vært en naturlig og viktig del av gudstjenesten, men 

valg av musikk i kirken er avhengig – ikke bare av personlig 

smak – men av kultur, etnisk bakgrunn, alder og sosioøkonomiske 

forhold. På samme måte kan den måten en preken blir 

framført på eller atmosfæren i kirken også fremheve ulike 

oppfatninger man har. Faktisk har hver enkelt del av gudstjenesten 

i seg en mulig kilde til konflikt og diskusjon. 

Men «gudstroen må ikke begrenses til ytre former og seremonier,» 

minner Ellen White oss om . «Den religionsform 

som kommer fra Gud, er den eneste som vil lede oss til Gud. 

For å kunne tjene ham på rett måte må vi være født av Guds 

Ånd. Det vil rense hjertet og fornye sinnet og sette oss i stand 

til å kjenne og elske Gud på en helt ny måte» (DA189, Alfa og 

Omega, bind 4 side 154). Med en sunn forståelse emner som 

har med dette å gjøre 

(slik som: Hva er tilbedelse? 

Hvem er det 

vi tilber? Og: Hvorfor 

tilbe i det hele tatt?) 

kan uoverensstemmelser 

bli redusert 

eller forsvinne helt. 

Årets bønneukelesninger 

vil lede oss 

til ekte tilbedelse 

både personlig, i 

familien og i menigheten. 

Når vi leser 

disse budskapene, vil 

vi ikke bare få inspirasjon 

og en rikere 

personlig tilbedelse, 

men også oppleve at 

menigheten dras nærmere 

sammen for å 

tilbe ham i ånd og 

sannhet. 

Eugene Hsu er en av viseformennene 

ved verdenshovedkvarteret 

for 

Syvendedags 

Adventistsamfunnet i 

Silver Spring i Maryland 

(USA). 


B Ø N N E U K E N 2 0 0 2 – F Ø R S T E S A B B A T 

MAV JAN PAULSEN 

Mens de fortsatt satt samlet 

rundt bordet etter at den første 

nattverden var overstått, 

gikk det et støkk igjennom disiplene da 

Jesus nok en gang talte til dem om sin 

nært forestående bortgang. Han talte til 

dem med ord det ikke var mulig å ta feil 

av, og sorgen fylte dem. Han skulle gå 

til Faderen, mens de ikke kunne følge 

ham før senere. 

Filips spontane oppfordring gjenspeilte 

den forvirringen som sikkert 

preget tankene hos alle disiplene: 

«Herre, vis oss Faderen, og det er nok 

for oss» (Joh 14,8). Svaret Jesus ga på 

dette spørsmålet, gir oss en dyp innsikt 

i hvorfor inkarnasjonen, dvs. Guds 

komme i kjøtt og blod, i det hele tatt 

fant sted: “Den som har sett meg, har 

sett Faderen.» 

En viktig del av Jesu oppdrag var å 

åpenbare Guds sanne natur for en fallen 

og fremmedgjort menneskehet og den 

sannheten er innesluttet i hans ord. Han 

kom for å forsone oss med Gud ved at 

han selv tok et oppgjør med kjødets 

synder og ved at han til tross for sin død 

for oss, beseiret den og syndens opphav, 

Satan. I løpet av sin tre og et halvt år 

lange tjeneste før Golgata ga han oss en 

sann og nøyaktig presentasjon av hvem 

Faderen er og hva som er hans virkelige 

natur. Ved å rydde opp i misforståelser 

som var blitt til gjennom rundt regnet 

hundre generasjoner, ga Jesus oss ikke 

bare korrekte opplysninger om Gud, 

men han viste oss også Guds karakter i 

menneskelig skikkelse. En slik begivenhet 

hadde universet aldri tidligere 

vært vitne til. 

Siden Adams fall har ikke menneskene 

hatt muligheten til å oppleve Gud 

ansikt til ansikt. Hans natur er så opphøyd 

at øyne svekket av synd ikke kan 

skue ham. Bare ved helt spesielle 

anledninger har han latt oss få se intime 

glimt av seg selv når han har dratt til 

■ ■ ■ 

HVEM TILBER VI? 

Vår evige skjebne avhenger av svaret på dette spørsmålet. 

side det sløret som dekker hans nærvær. 

En følge av dette er at menneskene bare 

kan se ham i fantasien, og da blir det jo 

nødvendigvis gjetninger som lett kan 

vise seg å være gale. 

Å rydde bort vrangforestillinger 

Da Jesus innledet sin gjerning, kom han 

til sitt folk, dvs. paktens folk, dem som 

hadde mottatt både profetene og skriftene, 

men likevel kjente de ham ikke 

(Joh 1,10). Forutinntatte meninger som 

hadde festet seg gjennom århundrer 

med vranglære, hadde ført til en rekke 

vrangforestillinger om hvem Gud var. 

For noen fortonte Gud seg som en fjern 

skikkelse, majestetisk, kald og storforlangende, 

som en fryktinngytende hersker 

som var ute etter å finne feil hos 

undersåttene. Han ble dermed de sirlige 

detaljenes Gud, som folk skalv for av 

frykt for å forse seg imot ham. For 

andre virket han som en fjern manipulator 

som stadig styrte begivenhetene 

imot et forutbestemt utfall, og som 

menneskene hoppet i forveien for som 

grashopper. Skeptikere spurte seg om 

denne Gud, som aldri var blitt sett, i det 

hele tatt kunne finnes. Og for atter 

andre lignet Gud på en ettergivende far 

eller mor som delte ut gaver til dem han 

syntes om, mens han overså andre. 

Jesus forkastet alle disse fordreide 

oppfatningene, idet han rettet vår oppmerksomhet 

mot den ene Gud, perfekt i 

hellighet og majestet, og likevel følsom 

og medlidende, en som en kan tale fortrolig 

med, på samme måte som et barn 

taler til sin far eller mor. 

Selv om jordiske fedre har sine feil 

som gjør at de alle kommer sørgelig til 

kort overfor Guds karakter, brukte 

Jesus flere ganger foreldre og fedre på 

sitt beste som en modell for hvordan 

folk burde tenke om Gud. I ham finner 

vi styrke, sikkerhet og selvoppofrende 

kjærlighet, som alltid er blandet med 

ømhet, medlidenhet, nærhet og klokskap. 


I begynnelsen hadde Gud spasert 

rundt i Eden sammen med de nyskapte 

menneskene, som med hensikt var 

skapt i hans bilde slik at de kunne 

erfare gleden over et nært vennskap 

med sin Skaper. Dette bildet av Gud 

omformet bildet av ham i menneskehjernen 

og gjorde slutt på de spekulasjonene 

som i årtusener hadde tåkelagt 

vår kunnskap om ham. «Den som har 

sett meg, har sett Faderen.» 

Ved Jesu komme var det første gangen 

siden tiden i Edens hage at vi kunne 

kjenne Gud slik han virkelig er. Han var 

kommet i en skikkelse vi alle kunne 

fatte. «Og Ordet ble menneske og tok 

bolig iblant oss» (Joh 1,14). Denne 

begivenheten er så bemerkelsesverdig 

at ingen av oss kan begripe fullt ut hva 

det vil si for Gud å iføre seg menneskelig 

skikkelse, men likevel har vi sterke 

vitnesbyrd om at det virkelig skjedde. 

Dette unike mennesket er Jesus, den 

Messias og Forløser som folket i den 

gamle pakt lenge hadde ventet på. «Og 

vi så hans herlighet» (Joh 1,14). 

Hans fødsel ble ledsaget av et englekor 

(Luk 2,13), og selv om han ble som 

en av oss andre, var han fremdeles 

Herren. Ingenting kunne på noen måte 

måle seg med hans tjeneste. Men selv 

om Jesus utførte et høyt antall mirakelgjerninger, 

pekte han sjelden på dem 

som beviser for hvem han var. I stedet 

underbygde han sin karakter ved gjentatte 

ganger å vise til Skriften, der profetene 

lenge hadde fått syner om en forløser 

som skulle komme for å tjene 

menneskene. Til og med etter oppstandelsen 

tydde Jesus til profetenes vitnesbyrd 

som et siste bevis på hvem han var. 

På veien til Emmaus åpenbarte han for 

to fortvilte troende dette tvingende 

beviset: «Deretter begynte han å utlegge 

for dem det som står om ham i alle 

skriftene, helt fra Moses av og hos alle 

profetene» (Luk 24,27). 

Jesus omtalte seg selv mange ganger 

som Herren, ikke bare som en jordisk 

13

enevning, men i forbindelse med et 

kongerike som allerede var kommet til 

oss og likevel evig i sin prakt. En hjertets 

overgivelse til ham er det som gir 

oss adgang og borgerrett til dette riket, 

det som for lenge siden av profeten 

Daniel ble skildret som «et evig rike» 

(Dan 7,27). Vi adopteres inn i Guds 

familie og utpekes derved til ambassadører 

for de gode nyhetene om hans 

kjærlighet og frelse. Vi mottar det privilegium 

å kunne representere ham mens 

vi bærer hans budskap ut til hvert folk 

og hver nasjon. Vi mottar hans nåde på 

en slik måte at vi bare undrer oss over 

de gavene han lar strømme ned over 

oss. Bakgrunnen for det hele er ikke at 

vi har oppsøkt ham, men at han har 

oppsøkt oss, han som er den gode hyrden 

som leter etter sauene sine. 

Avguder i samtiden 

Hele tiden etter at synden kom inn i vår 

verden, har menneskene vært fristet til 

å sette noen eller noe i Guds sted. En 

kan nesten si at menneskenes historie 

langt på vei domineres av tidligere kulturers 

gudeverdener. Ofte dannet de seg 

ulike guder for ulike aspekter av tilværelsen. 

Denne fristelsen var så sterk at 

til og med paktens folk, Israel, ga etter 

for den, tross profetenes klare advarsler 

og bitende ironi. 

Profeten Jeremia anmoder folket om 

å tenke igjennom hva de gir seg ut på: 

«Gudebildene ligner fugleskremslene i 

en agurkåker; de 

kan ikke snakke, 

og de må bæres, 

for de kan ikke gå. 

Frykt ikke for 

dem! De gjør 

ingen skade, men 

kan heller ikke 

gjøre noe godt. 

Ingen er som du, 

Herre. Stor er du, 

stort og mektig er 

ditt navn. Hvem 

må ikke frykte 

deg, folkenes 

konge, slik som det sømmer seg? For 

blant alle vismenn hos folkene, i alle 

riker er det ingen som du» (Jer 10,5-7). 

Det vitner om en helt grunnleggende 

feil når mennesker som er skapt av Gud 

i hans bilde, selv lager seg guder i sitt 

> 


Tilbedelse 

springer 

ut fra 

hvem Gud 

egentlig er 

eget bilde. Stikk i strid med Skaperens 

hensikt begynte de som tilvirket slike 

gudebilder, å bøye seg ned for dem. 

Dagens verden er blitt ganske sofistikert 

og utviklet, men fristelsen til å la 

andre ting få den plassen som den 

sanne Gud skulle ha hatt, lever fortsatt 

iblant oss. Fristelsene i dag er ofte av 

ikke-materiell art: Det vedvarende jaget 

etter makt, ære, berømmelse, beundring, 

rikdom eller andre saker som til 

enhver tid måtte være på moten. 

Virkningen blir imidlertid den samme: 

Tilbøyeligheten til å søke Gud, som 

Gud selv la ned i oss, fortrenges eller 

settes ut av spill. Ofte opphøyer vi ting 

vi opplever som nyttige i våre liv. Når 

disse tingene blir viktigere enn våre 

gudsforhold, blir de våre avguder, vår 

tids falske guder. 

Våre hjerter må være med 

Vi kan spørre oss selv: Hva betyr det 

egentlig å tilbe? Kan tilbedelse anses 

som det å utføre en handling som er viet 

til Gud? Jo, sann tilbedelse innbefatter 

handlinger. Helt fra begynnelsen innstiftet 

Gud spesielle gudstjenester der 

folk skulle komme til ham i tilbedelse. 

Under utferden fra Egypt ga han detaljerte 

forskrifter om en helligdom der 

folket kunne nærme seg ham idet de 

utførte foreskrevne ritualer som skulle 

lære dem om Guds majestet og hans 

anstrengelser for å berge alle som kommer 

til ham i tro. 

Denne formen 

for tilbedelse var 

ikke ment å være 

begrenset til en 

utsøkt folkegruppe. 

Hos profeten 

Jesaja kan vi få 

øye på en meget 

omfattende invitasjon: 

«Og de fremmede 

som har 

sluttet seg til 

Herren, som vil 

tjene Herren og 

elske hans navn og 

være hans tjenere, … dem fører jeg til 

mitt hellige fjell og lar dem glede seg i 

mitt hus der de kan be. Deres brennoffer 

og slaktoffer skal bli mottatt vel på 

mitt alter. For mitt hus skal kalles et 

bønnens hus for alle folk. Ja, så lyder 

ordet fra Herren vår Gud» (Jes 56,6-8). 

Evangeliets verdensomspennende invitasjon 

er oppfyllelsen av disse ordene. 

Den lovede Messias er kommet, og 

gjennom hans tjeneste er innbydelsen 

til frelsen sendt ut til alle mennesker. 

Men Jesus selv henledet vår oppmerksomhet 

på et tema som tidligere 

kom fra profetenes lepper. Riktignok 

innebærer tilbedelse at en skal tre fram 

for Gud på en skikkelig måte, med lovsang, 

bøyde knær og offergaver. Men til 

og med før dette dukker det opp et 

annet uunnværlig element i enhver tilbedelse: 

Behovet for å overgi sitt hjerte 

til ham. Dette er en lekse som ofte slår 

imot oss i Jesu tjeneste og undervisning. 

Enkens småmynter representerte 

en enorm gave i kraft av hennes helhjertede 

overgivelse av hjertet til Gud, ikke 

på grunn av pengeverdien som sådan. 

Jesu undervisning ved Tempelporten 

minner oss igjen om at en tilbedelse 

som er Gud til behag innledes med at vi 

svarer ham i takksigelse. Uten at vi forstår 

dette prinsippet, vil den mekaniske 

religionsutøvelsens seremonier falle 

kraftesløse til jorden. Guds fremste 

ønske er å se at vi godtar Åndens edle 

invitasjon til å tre fram for ham med alt 

vi er og har. En slik tilnærming vil være 

som en røkelse for hans trone. 

Hvorfor tilbe? 

Enda et spørsmål trenger seg på i 

dagens stadig mer sekulariserte verden: 

Hvorfor skal vi tilbe Gud? Vi kan gi et 

enkelt svar: Simpelthen fordi han er den 

han er. Det er bare fordi han har åpenbart 

seg for oss, at vi kan kjenne ham. 

Uten dette ville vi bare sitte igjen med 

spekulasjoner som gjør oss usikre på 

hvem vi er, hvor vi kommer ifra og hva 

vår utgang vil bli. Det er nettopp ved å 

besvare disse spørsmålene at vi kan forstå 

hva som betyr mest i dag. 

Gjennom sine kommentarer om 

hvordan Gud betrakter menneskelige 

aktiviteter gjennom historien, forteller 

Bibelen oss om Guds person. Der framstår 

vi som hans skapninger og målet 

for hans omsorg. Vi blir hans forløste 

folk som han bereder en evig plan for. 

Han selv har opptrådt midt iblant oss 

for å vise veien, og ifølge hans løfter 

kommer han snart tilbake. 

Han er den Gud som taler, som vi vil 


betrakte som den allmektige og allvitende 

og hellige. Hans karakter er målestokken 

for hva som er rett og galt. 

Samtidig finner vi i ham nåde, ømhet, 

medlidenhet og en sterk interesse for 

alle sider ved våre liv. Hans kjærlighet 

er slik at vi må streve for å fatte den. 

Denne kjærligheten drev Jesus til å 

stige ned til vårt nivå og betale en ufattelig 

pris for vår skyld for å kjøpe oss 

fri fra syndens fangenskap. Denne Gud 

er i sannhet mye mer enn et vakkert og 

fantasifullt ideal, for han steg inn på 

historiens scene, og som Johannes 

minner oss om: «Vi så hans herlighet.» 

Til syvende og sist er det ett eneste 

valg som står foran oss: Skal våre liv bli 

et jag etter selvet, som skal utvikles og 

tilfredsstilt så godt omstendighetene tillater 

det, eller skal de bæres fram til vår 

fantastiske Skapers alter? Spørsmålet 

har kosmiske konsekvenser, for det 

betyr at vi må velge mellom å kreve 

uavhengighet av Gud og vårt glade ja til 

å stå fram som Guds villige tjenere. Det 

er med rette at vi vender oppmerksomheten 

mot det kosmiske aspektet ved 

tilbedelsen. Det var i himmelen at 

Lucifer skapte strid om hvem som skul- 

■ ■ ■ 


le motta ære, anerkjennelse og tilbedelse. 

Det samme spørsmålet dukket 

opp igjen da Kristus møtte Lucifer i 

Judeas ødemark ved innledningen til 

hans tjeneste. Lucifer tilbød en tilsynelatende 

rik belønning om bare Jesus 

ville tilbe ham, men Jesus avviste tilbudet 

uten betenkning. Hvorfor? Selve 

kjernen i Guds natur og hans univers 

tilsa det: Gud alene er tilbedelsen verdig. 

Profetiene forteller oss at når vi nærmer 

oss historiens avslutning, vil det 

samme grunnleggende spørsmålet få ny 

aktualitet: Hvem skal vi tilbe? Som et 

siste kall til en opprørsk verden sender 

Gud sitt budskap med tre engler. I den 

første engelens budskap ligger et kall til 

å tilbe Gud som skaper av himmel og 

jord. Skaperen er også vår frelser, og 

begge rollene fylles av Jesus Kristus, 

som forkynnes for hele menneskeheten 

ved evangeliet. I den siste konflikten, 

som er beskrevet i Johannes’ åpenbaring, 

møter vi et folk som holder fast på 

Gud Skaperen på tross av et voldsomt 

press for å tilpasse seg verdens målestokk. 

Hvem skal vi tilbe? Vår fantastiske 


Herre! Vår oppgave i dag er å fortelle 

om ham og all hans storhet til en verden 

som er i et desperat behov av å kjenne 

ham. Dette er ikke bare vår oppgave, 

men også vårt privilegium. Frukten av 

sann tilbedelse bærer i seg en levende 

invitasjon til å bli med oss på vår pilegrimsreise 

til hans rike. Der skal vi få 

se ham ansikt til ansikt, alle vi som har 

lært å kjenne og elske ham, og gjennom 

hele evigheten skal vi få ha gleden av å 

bringe tilbedelsens gave fram for ham. 

SPØRSMÅL TIL SAMTALE 

1. Hvorfor var inkarnasjonen 

nødvendig? Hvorfor kom Jesus? 

2. Hva er de største hindringene 

for tilbedelse i menigheten og i ditt 

eget liv? 

3. Tilbedelse vil bli et stridsspørsmål 

i jordens avslutning. Hvordan 

ser du for deg at det vil utvikle seg? 

Hvordan vil ditt liv og dine valg vise 

hvor du står? 

Jan Paulsen er Syvendedags 

Adventistsamfunnets verdensleder, og arbeider 

ved hovedkvarteret i Silver Spring i 

Maryland (USA). 

15

DAV JONAS EDSON ARRAIS DE MATOS 

> 

B Ø N N E U K E N 2 0 0 2 – S Ø N D A G 

HVORFOR TILBER VI? 

Det er vesentlig hva vi mottar, men hva vi gir er enda viktigere. 

Denne historien er blitt fortalt om 

en pastor i en større kirke en 

gang han stod i den nesten 

tomme bygningen. Han tittet nedover 

de tomme benkeradene og kunne bare 

se fire mennesker, en yngre mann og tre 

eldre kvinner. Så begynte han å tale: 

«Jeg takker deg, Gud, fordi det tross alt 

var noen mennesker som tok bryet med 

å komme hit for å tilbe deg og få næring 

ved ditt ord, og som ikke anser deg for å 

være mindre betydningsfull enn den 

fotballkampen som går på fjernsynet.» 

Dermed spratt den unge mannen på 

siste rad opp fra benken og utbrøt: «Å, 

nei! Jeg glemte kampen!» og sprang ut 

av kirken. 

Det avgjørende spørsmålet vi burde 

stille oss selv er nettopp dette: «Er det 

noe bedre vi kan finne på enn å tilbe 

Herren?» Vi har alltid hendene fulle 

med dagliglivets gjøremål. Det er bøker 

vil skulle ha lest, filmer vi skulle ha 

sett, og vi har internett å surfe på. Hva 

er det så som får oss til å droppe fjernsynet, 

utsette handleturen og komme til 

Guds hus for å tilbe? 

For noen er kanskje svaret å finne i 

ordet vane – og det er jo slett ingen dårlig 

vane. Likevel kan det ha vært perioder 

i våre liv at tilbedelse ikke var et 

spørsmål om vane. Tvert om var det slik 

at vi måtte bestemme oss for å komme 

inn i den rytmen. Hvorfor traff vi så det 

valget? 

Andre har begynt å gå i kirken fordi 

de slåss med Gud. Eller kanskje fordi 

de er triste til sinns eller såret, eller 

fordi de føler seg alene eller «utafor». I 

slike tilfeller blir kirkegang en del av 

jakten etter et svar. Atter andre kommer 

i kirken mot sin vilje, enten fordi for- 

eldrene deres eller ektefellen får dem til 

å gjøre det. De gir etter og blir med for 

husfredens skyld. 

Hvorfor går vi i kirken? Tenk igjennom 

de følgende punktene: 

1. Kirkegang er ikke å rømme ifra 

virkeligheten. Å tilbe er noe som finner 

sted i ens virkelige liv. Jesajas kapittel 6 

er et utmerket sted å begynne: «I det 

året da kong Ussia døde, så jeg Herren 

…» (Jes 6,1). Dette blir omtrent som 

om vi i dag skulle si: I det året Norge 

ble angrepet av Tyskland, tilbad jeg 

Herren. I det året Tsjernobyl-ulykken 

inntraff, tilbad jeg Herren. I det året da 

Tvillingtårnene i New York falt, tilbad 

jeg Herren. I det året da jeg ble gift, tilbad 

jeg Herren. Midt i alle de gode og 

vonde opplevelsene holdt jeg på med å 

tilbe Herren. 

Tilbedelse i et gudshus innebærer 

ikke at det som skjer utenfor overses. Vi 


tilber ikke som en flukt fra det som hender 

utenfor, men for å finne måter å 

hanskes med problemene på. «Herre, 

hør min bønn,» bad David. «Herre, 

vend øret til min bønn, lytt til meg når 

jeg trygler og ber! Jeg roper til deg på 

nødens dag, for du vil bønnhøre meg.» 

(Sal 86,6.7). Å ta med seg livets 

bekymringer er en naturlig del av tilbedelsen. 

Vi bærer vår frykt, våre bekymringer 

og verdensproblemene med oss 

når vi trer fram for Gud i bønn og ber 

om trøst og veiledning. 

2. Tilbedelse er å motta noe og gi 

noe. Sann tilbedelse setter Gud i sentrum. 

Mange lever i den villfarelsen at 

bønnen er til for vår skyld. Iblant hører 

vi folk si: «Bønn og tilbedelse gir meg 

ingenting. Jeg blir ikke styrket igjennom 

den.» “Tilbedelsen gir meg ingen 

velsignelser.» 

Hvorfor tilber vi? Det er sant nok at 

vi tilber for å få noe ut av denne erfaringen. 

Imidlertid må vårt hovedmotiv 

være å gi noe til Gud. Og vi vil heller 

ikke motta noe før Gud er blitt tilbudt 

noe gjennom vår tilbedelse. Ingen velsignelse 

blir oss til del før Gud er blitt 

lovprist eller forherliget ved vår tilbedelse. 

Tilbedelse er ikke underholdning, 

men en handling vi gjør for Herren. 

Jesaja beretter: «I 

det året da kong 

Ussia døde, så jeg 

Herren sitte på en 

høy og mektig 

trone, og slepet av 

hans kappe fylte 

templet.» (Jes 

6,1). Sann tilbedelse 

har fokus på 

Gud, og det er 

hans nærvær som 

gjør den fullstendig. 

3. Tilbedelse er 

å erkjenne Guds 

hellighet. Sann tilbedelse 

innledes med en erkjennelse av 

Guds hellighet. Vi har mistet noe av 

dette i våre gudstjenester. Moses ble 

redd da han ble klar over Guds nærvær i 

den brennende busken. Jakob ble også 

redd da han våknet fra drømmen med 

stigen. «Da Jakob våknet av søvnen, sa 

han: ‘Sannelig, Herren er på dette sted, 

og jeg visste det ikke!’» (1 Mos 28,16). 

■ ■ ■ 

B Ø N N E U K E N 2 0 0 2 – S Ø N D A G 

Vi glemmer 

ikke det som 

skal gjøres 

utenfor, 

når vi tilber 

i kirken 

Hvorfor tilber vi? Fordi Gud er hellig, 

og hans hellighet krever vår oppmerksomhet. 

4. Vi tilber for å kunne forstå oss 

selv. Gjennom tilbedelsen lærer vi våre 

svakheter å kjenne, og dessuten vårt 

behov for Guds tilgivelse. På samme tid 

som himmelske vesener synger: 

«Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot. 

All jorden er full av hans herlighet,» 

(Jes 6,3) utbryter profeten: «Ve meg!» 

(v. 5). Opplevelsen gir ham en umiddelbar 

erkjennelse av egen syndighet. 

Det er ikke mulig å tre inn i Guds 

nærvær uten å legge merke til hans hellighet 

og å registrere ens egen urettferdighet. 

Paulus skriver til romerne: «For 

alle har syndet, og de har ingen del i 

Guds herlighet (Rom 3,23). Det er 

umulig å tilbe Gud på rett måte uten å 

bli var våre svakheter og synder. 

Av denne grunn må bønn og bekjennelse 

alltid være en del av vår tilbedelse. 

Vår bot og bekjennelse fører alltid 

til Guds tilgivelse. Da Jesaja fikk 

øye på Guds hellighet, fikk det ham til 

å erkjenne og innrømme sin egen syndighet. 

Bekjennelse fører i sin tur til 

syndenes forlatelse. I Jesajas syn ble 

syndsforlatelsen symbolisert ved at et 

himmelsk vesen berørte Jesajas lepper 

med en glødende 

kullbit fra alteret 

(6,7). Johannes 

skriver: «Sier vi at 

vi ikke har synd, 

da bedrar vi oss 

selv, og sannheten 

er ikke i oss. Men 

dersom vi bekjenner 

våre synder, er 

han trofast og rettferdig, 

så han tilgir 

oss syndene og 

renser oss for all 

urett» (1 Joh 

1,8.9). 

Hvorfor tilber 

vi? For å erfare tilgivelsen. Vi trenger å 

høre det samme budskapet som profeten 

hørte i fordums tid: «Se, denne har 

rørt ved dine lepper. Din skyld er tatt 

bort, din synd er sonet» (Jes 6,7). 

5. Vi tilber for at våre liv skal kunne 

endres. Tjeneste er et element i denne 

endringen. Ideelt sett skal tilbedelse alltid 

motivere tilbederen til å brette opp 


ermene og sette i gang. Vi kommer for å 

tilbe og går videre for å tjene. I bibelsk 

sammenheng er tilbedelse og tjeneste to 

sider av samme sak. I kristenlivet er det 

ingen virkelig tilbedelse uten tjeneste. 

Når Jesaja kommer til tempelet, 

hører han kallet til å tilbe Herren: 

«Hellig, hellig, hellig!» (Jes 6,3). Han 

anspores til å bekjenne sine synder, og 

det etterfølges av en forsikring om at 

syndene er tilgitt. Deretter hører han 

Guds røst, som sier: «Hvem skal jeg 

sende, og hvem vil gå for oss?» (6,8). 

Rett etter tilgivelsen kommer altså tjenesten, 

handlingen, arbeidet for å nå 

andre mennesker. Jesajas svar er: «Se, 

her er jeg. Send meg!» (v. 8). 

Hvorfor tilber vi? For å utfordres til 

å gjøre noe. 

Hovedmålet med tilbedelse 

Det første spørsmålet blir da ikke hvorfor 

vi tilber, eller hvorfor vi går i kirken 

når det er så mye annet vi kunne bruke 

tiden på. Det virkelige spørsmålet er: 

Hva skal vi gjøre når vi har forlatt Guds 

hus? Profeten Jesaja ble sendt for å 

overbringe et budskap til folket. Hva 

består så vår oppgave i? Hva ønsker 

Gud at vi skal gjøre i uken som kommer? 

Hvem trenger vi å vise litt mer 

kjærlighet? Hvem i nærmiljøet vårt bør 

vi anstrenge oss mer for å nå? Hvem vet 

vi om som ikke kommer til gudstjenesten 

og burde bli invitert? Svaret kan 

variere fra uke til uke i takt med nye 

muligheter og utfordringer som måtte 

oppstå. 

Hva ber Gud oss om å gjøre denne 

uken? Vårt svar bør vel bli det samme 

som hos Jesaja: «Se, her er jeg. Send 

meg!» 


Drøft alle de fem årsakene forfatteren 

gir for vår tilbedelse. 

1. Hvilken av dem betyr mest for 

deg personlig? 

2. Hvilken tror du er mest gagnlig 

for kirken som helhet? 

3. Hvilken tror du dine venner 

eller arbeidskollegaer vil holde en 

knapp på? 

Jonas Edson Arrais de Matos er assisterende 

leder for prestetjenesten i Den søramerikanske 

divisjon, med sete i Brasils hovedstad Brasilia. 

17

D 

> 

B Ø N N E U K E N 2 0 0 2 – M A N D A G 

HVORDAN BØR VI TILBE? 

Det finnes ingen faste forskrifter i Bibelen, men mange hint. 

AV LUKA T. DANIEL 

Kom, vi vil bøye oss og tilbe, bøye 

kne for Herren, vår skaper! For han er 

vår Gud, vi er folket han vokter som en 

hyrde, hjorden han leder med sin hånd 

(Sal 95,6.7). 

Denne høytidelige invitasjonen 

fra salmisten inneholder fire 

viktige punkter om tilbedelse: 

1. Hvem er verd tilbedelse. 2. Hvem 

skal tilbe. 3. Hvorfor skal vi tilbe. 4. 

Hvordan skal vi tilbe. 

Det fremgår tydelig av Bibelen at det 

betyr noe hvordan vi tilber Gud. Da 

Kain ofret av avlingen sin istedenfor å 

bære fram et offerdyr, fant han ut at 

Gud er nøye, for offeret hans ble jo ikke 

godtatt. Saulus, som ble den ivrige 

lederen for en gruppe som terroriserte 

den første menighet, trodde han forsvarte 

Guds sak. Til slutt fant han imidlertid 

ut at oppriktighet ganske enkelt 

ikke var nok. I Jesu fortelling om fari- 

seeren og tolleren som kom til tempelet 

for å tilbe, lærer vi på en slående måte 

at det er de som gir Gud æren, som går 

rettferdiggjort fra tilbedelsen, ikke de 

som ærer seg selv. 

Måter å tilbe på 

Noen foretrekker å tilbe ved å “bryt[e] 

ut i jubel og lovsang» (Sal 98,4). Andre 

forsøker å gjøre tilbedelsen mer høytidelig 

ved å “vær[e] stille for Herren» 

(Sak 2,17). Tekster som de vi finner i 

Sal 46,11; 47,6.7 og Esra 3,11 antyder 

at det er en tid og et sted for ulike typer 

tilbedelse, alt etter omstendighetene. 

Det er interessant å tenke på at både 

tungetale, latter og høye rop var elementer 

i tilbedelsen i adventistenes første 

tid. Men tidlig på 1900-tallet begynte 

Ellen G. White å advare kirken mot 

en tilbedelse preget av “et kaotisk 

leven» som inkluderte “rop, trommer, 

musikk og dans.» Under en bønneuke i 

1901 advarte hun: “Varsom ledelse er 

nødvendig på alle punkt, slik at vi ver- 

ken risikerer å havne i 

fanatismens flammer 

eller å ende opp i formalisme, 

som begge vil få 

både våre egne sjeler og 

andres til å stivne.» (Fra 

Manuscript Releases, 

bind 17, s. 48). 

Det virker som at 

David innførte et system 

for tempeltjenesten (2 

Krøn 8,14). I 1 Kor 

14,26 ser det ut til at 

Paulus antyder at gudstjenesten 

i Korint innbefattet 

“en salme», 

“lære», “åpenbaring», 

“tungetale» og “tydning». 

Dette lyder som 

et typisk program i en 

adventkirke, som jo 

består av sangstund, sabbatsskole 

og gudstjeneste. 

Imidlertid er det 

tydelig at verken tempelets gudstjenesteorden 

eller programmet i korinterkirken 

var ment å skulle brukes over alt 

og til alle tider. Mangelen på en pålagt 

liturgi i Bibelen gir rom for fleksibilitet 

og variasjon. Uansett hvilken form vi 

gudstjenesten tar, er det viktig at de følgende 

elementene er med: bønn, takksigelse, 

Guds ord og overgivelse. 

1. Bønn 

Når det gjelder personlig andakt, lønner 

det seg å følge salmistens daglige rutine 

med “kveld og morgen og midt på 

dagen» (Sal 55,18). Tilbedelse, privat 

så vel som offentlig, kan innbefatte å 

falle på kne, slik Daniel gjorde (Dan 

6,11). 

«Kjære Gud,» skrev fem år gamle 

Elliot, «noen ganger tenker jeg på deg 

også når jeg ikke ber.» Javisst! Bibelen 

oppfordrer oss til å “be stadig» (1 Tess 

5,17), noe som antyder at å knele ikke 

alltid er mulig eller nødvendig. Vi kan 

stå mens vi ber, slik fariseeren og tolle- 


ren gjorde (Luk 8,11-13), eller vi kan 

sette oss ned, på samme måte som Elia 

(1 Kong 19,4). Vi kan be stille mens vi 

kjører, går eller arbeider. På denne 

måten kan vi opprettholde en ubrutt 

kommunikasjon med vår Skaper. 

Fremfor alt i offentlig bønn må vi 

vokte oss mot overdreven veltalenhet 

og “mange ord» (Matt 6,7). Kanskje 

blir mennesker imponert av slike ting i 

bønn, men det gjør ikke Gud. Frukten 

av slik bønn innskrenker seg til menneskelig 

ros og beundring. 

Lange bønner er også en ting som 

bør unngås i det offentlige rom. 

Baalprofetene på Karmelfjellet (1 Kong 

kap. 18) kan tjene som et godt eksempel 

på ufruktbare menneskelige 

anstrengelser i bønn. Elias bønn var 

derimot kort og oppriktig (v. 36.37). 

Noen bønner kan ledsages av faste. 

Det gjøres i så fall ikke for å forsøke å 

fremtvinge Guds bønnhørelse eller få 

ham til å endre sine planer, men for at 

vi lettere skal kunne konsentrere oss og 

holde oppmerksomheten der den skal 

være. 

2. Takksigelse 

Bibelen nevner tilbøyeligheten til å 

holde seg unna kirken som et av tidenes 

tegn (Hebr 10,25). Disse såkalte kirkeløse 

går glipp av anledningen til å takke 

Gud og lovprise ham i fellesskap med 

andre i kjærlighetens sambånd. Da får 

de heller ikke del i velsignelsene som 

deres tiende og andre offergaver ville 

ha gitt dem (Mal 3,8-12). Rikelige velsignelser 

venter dem som etterkommer 

Guds krav uten å gjøre noe nummer ut 

av det. 

Likevel skal vi merke oss at Gud 

ikke lar seg bestikke, ettersom det er 

han som gir oss både styrke og evne til 

å opparbeide oss rikdom og eiendeler. 

Han forventer ganske enkelt av oss at vi 

skal verdsette og gi i samsvar med det 

vi har opparbeidet oss av rikdom (2 Kor 

8,12). 

Sang er en annen viktig del av gudstilbedelsen. 

Den skaper glede i hjertet 

og leger sjelen. For å unngå ensformighet 

og overdrivelser i tilbedelsen anbefaler 

Paulus ulike typer sanger iKol 

3,16. Vi kan bruke salmer i lovprisningen 

og gospel-sanger til å til å dele våre 

erfaringer fra de åndelige slagene vi 

■ ■ ■ 

B Ø N N E U K E N 2 0 0 2 – M A N D A G 

kjemper og vinner ved Kristus. Dersom 

de brukes på en god måte, kan instrumenter 

sette fine melodier på sangene. 

Les 2 Krøn 5,13.14 og se hvordan Gud 

verdsatte den harmoniske blandingen 

av stemmer og tempelkorets instrumenter. 

(Dette minner meg om det som 

hendte ved avslutningen av 

Generalkonferenseni New Orleans i 

1985. Etter at koret og messingblåserne 

hadde fremført Halleluja-koret fra 

Händels Messias, følte mange av oss at 

himmelen var nær.) 

3. Forkynne Guds ord 

Tilbedelse innebærer også å lytte til og 

studere Guds ord. Både i bibelstudiet 

og i prekenen er 

det viktig at lede- 

ren behandler 

“sannhetens ord» 

(2 Tim 2,15) på en 

korrekt måte. Vi 

bør motstå fristelsen 

til å gjøre 

talerstolen til et 

åsted for underholdning. 

De som 

kommer for å 

tilbe, bør motta et 

åndelig budskap, 

ikke åndelig koseprat. 

De behøver å 

høre Guds ord presentert 

klart og 

rent og skal ikke 

tilbys almenfilosofi 

fremført med fagre ord og vendinger. 

På samme måte som døperen 

Johannes bør taleren ta et skritt til siden 

og la Kristus komme mer og mer til 

syne. 

Evangeliets glade budskap bør stå i 

sentrum av hver lekse eller tale. 

Dessuten bør alle taler avsluttes med et 

klart og tydelig kall til å ta en beslutning. 

4. Overgivelse 

Tilbedelse bør lede til at livsstilen 

endres til det bedre, og den forandringen 

må begynne i hjertet, som er kilden 

til våre gjerninger. Ingen andre enn 

Gud kan lese innholdet i «den svarte 

boksen» som finnes i våre hjerter. 

Heldigvis har han tilbudt oss å 

gjennomføre et åndelig kirurgisk inngrep 

ved å fjerne våre «steinhjerter» og 


Tilbedelse 

bør føre til 

en bedre 

livsstil, og 

forandringen 

må begynne 

i hjertet 

sette inn «kjøtthjerter» i stedet (Esek 

11,19). Og han går enda lenger enn det: 

«Så sier han som er høyt opphøyet, som 

troner evig og heter Den Hellige: I det 

høye og hellige bor jeg og hos den som 

er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil 

vekke de nedbøydes ånd til liv og gjøre 

de knustes hjerter levende.» (Jes 

57,15). Dette er sannelig et privilegium 

vi har, vi som tilber Herren Gud. 

Vi kan oppsummere med å si at det 

ikke dreier seg om hvor høyt eller hvor 

mykt vi synger eller taler, ikke hvor 

lenge eller hurtig vi ber eller hvor mye 

eller lite vi gir. Det er ikke disse tingene 

som avgjør vår tilbedelse. Det er derimot 

et spørsmål om hvor rede vi er til å 

overgi våre hjerter 

til vår Skaper, slik 

at vi kan stå til 

rådighet for ham. 

På samme måte 

som Jesaja da han 

befant seg i Guds 

fryktinngytende 

nærvær (Jes 6,1- 

8), bør vi også 

erkjenne Guds 

hellighet og den 

skarpe kontrasten 

til vår egen syndighet. 

Vi bør 

vende om og få 

tilgivelse og bli 

forandret slik at vi 

kan gå Guds 

ærend. Hver gang 

vi har anledning til å tilbe sammen med 

Guds folk i Guds hus, skulle vi bestemme 

oss for å tre inn for å tilbe og gå ut 

for å tjene. 

SPØRSMÅL FOR SAMTALE 

1. Hvor i Bibelen finner vi ting 

som tyder på at Gud er interessert i 

vår måte å tilbe på? Går Bibelen 

god for bare en måte? 

2. Hvilke fire elementer bør etter 

forfatterens mening prege enhver tilbedelse? 

3. Hvilke sider av tilbedelsen 

finner du selv mest meningsfull? 

Hvorfor? 

Luka T. Daniel er leder for Afrika-Indiahavdivisjonen, 

som har hovedkvarter i 

Elfenbenskystens hovedstad Abidjan. 

19

NAV STANLEY NG WAI-CHUN 

> 

B Ø N N E U K E N 2 0 0 2 – T I R S D A G 

HVOR SKAL VI TILBE? 

Bibelen antyder at det er viktigere ting å bry seg om. 

Nylig gjennomførte en kristen 

forskergruppe en undersøkelse 

blant et tilfeldig utvalg kirkegjengere. 

Et av spørsmålene var hvilken 

av de seks følgende trosøvelsene som 

de betraktet som den viktigste: 

Tilbedelse, evangelisering, disippeltjeneste, 

fellesskap, forvaltning og hjelpearbeid. 

Svarene viste at tilbedelse fikk 

høyeste prioritet. Tre fjerdedeler av alle 

voksne og 92 prosent av alle voksne 

med kristen oppvekst hevdet at tilbedelse 

av Gud var svært viktig for dem. 

Tilbedelse spiller en sentral rolle i et 

kristenliv. I tilbedelsen 

trer vi fram for 

ham som står over 

alle. Ved å tilbe Gud 

sier jeg gjennom min 

handling: «Gud, du er 

bedre enn jeg. Du er 

større enn jeg. Du er 

mer enn jeg.» 

Tilbedelse begynner 

med Gud. Gud, 

som er skaperen, 

gjenløseren ogfrelseren, 

tok initiativet til 

en tilnærming til menneskene.Frelseshistorien, 

de store 

begivenhetene som 

utgangen fra Egypt, 

påskefesten, korsfestelsen 

og oppstandelsen 

er ting som 

påkaller et svar fra 

Guds folk. Og det 

svaret er tilbedelse. 

Denne uken har vi 

allerede behandlet 

spørsmålene om hvem 

vi tilber, hvorfor vi tilber 

og hvordan vi tilber. 

Det som nå står 

for tur er hvor vi tilber. 

Bakenfor striden om stedet 

Stedet for tilbedelse var et stridens eple 

for jødene og samaritanerne på Jesu tid. 

Det ser vi av beretningen om Jesus og 

den samaritanske kvinnen ved Jakobs 

brønn i Joh kap. 4. Da han talte om det 

levende vannet, tittet kvinnen bort på 

ham i undring og sa til ham: «Herre, gi 

meg dette vannet, så jeg ikke blir tørst 

igjen og slipper å gå hit og dra opp 

vann» (Joh 4,15). 

Da skiftet plutselig Jesus emne for 

samtalen. Han visste at før kvinnen 

kunne motta denne gaven, måtte hun 

overbevises om sin synd og sitt behov 

for en frelser. Derfor begynte han å røre 

ved hemmelighetene i hennes liv (v. 16- 

18). Kvinnen ble forbauset. Hun undret 

seg over hvem han var som kunne lese 

det hun skjulte i sitt syndige liv, og så 

var det hun som snudde samtalen: 

«Våre forfedre har tilbedt Gud på dette 

fjellet [Garisim], og dere sier at 

Jerusalem er det stedet hvor en skal 

tilbe» (v. 20). 

Tilbedelse var sterkt tilknyttet et hellig 

sted. For en samaritaner var det fjellet 

Garisim, og for en jøde var det 

Jerusalem. Samaritanerne hadde mange 

gode grunner for å si at Garisim var et 

hellig sted. Det var her at Gud først 

viste seg for Abraham etter at han gikk 


inn i Kana’an (1 Mos 12,6.7). Dette var 

det stedet der Jakob først bodde (1 Mos 

33,18). Det var her Josva leste opp velsignelsene 

og forbannelsene (Jos 8,33). 

Det var også her israelerne gravla 

Josefs bein (Jos 24,32). Samaritanerne 

oppførte et konkurrerende tempel her, 

der de tilbad i overensstemmelse med 

Mose ritualer. Selv etter at tempelet 

deres var blitt ødelagt av fiender, holdt 

de seg til sine egne tradisjoner og former 

for tilbedelse. 

Jesus besvarte kvinnens spørsmål 

slik: «Tro meg, kvinne, den tid kommer 

da dere verken skal tilbe Faderen på 

dette fjellet eller i Jerusalem» (Joh 

4,21). Til slutt skulle altså alle religiøse 

forordninger om geografiske steder for 

tilbedelse opphøre. Sann tilbedelse 

skulle ikke lenger begrenses til særskilte 

steder eller nasjoner. Jesus visste 

at hun ikke behøvde å bekymre seg for 

hvor hun skulle tilbe, for om kort tid 

ville Jerusalem og byens tempel være 

rasert, slik at det ikke ble igjen stein på 

stein. Når det da ikke fantes noe tempel 

på Garisim eller i Jerusalem lenger, 

ville folk løfte sine hender i bønn og tilbedelse 

fra et hvilket som helst sted. 

«Fra lengst i øst til lengst i vest er 

mitt navn stort blant folkeslagene. Alle 

steder brenner de rene offer som de 

bærer fram for meg; for mitt navn er 

stort blant folkeslagene, sier Herren, 

Allhærs Gud» (Mal 1,11). 

Ingen begrensninger 

Tilbedelsen av Gud er ikke innskrenket 

til noe særskilt geografisk sted – Judea, 

Samaria, Jerusalem, Garisim, Mekka 

eller Vatikanet eller hvor det nå enn 

måtte være. Det som teller er ikke hvor 

en tilber, men hvordan. Den tiden kommer 

når folk vil innse at det som gjør 

bønnen ekte, er åndelighet og ikke sted 

eller rom. 

Jesus fortsatte: “Men den tid kommer, 

ja, den er nå, da de sanne tilbedere 

skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For 

slike tilbedere vil Faderen ha.» (Joh 

4,23.) Jesus ledet kvinnens tanker bort 

fra tilbedelsens sted til den som skulle 

tilbes, og fra tilbedelsens form til dens 

ånd. Gud er på utkikk etter ekte tilbedere, 

ikke formelle. Han vil ha slike som 

tilber ham i sannhet, som er lydige mot 

ham i en tro preget av en barnlig ånd. 

■ ■ ■ 

B Ø N N E U K E N 2 0 0 2 – T I R S D A G 

I de følgende avsnitt belyser Ellen G. 

White hva tilbedelse innebærer: 

«Mennesker får ikke samfunn med 

himmelen ved å oppsøke et hellig fjell 

eller et hellig tempel. Gudstroen må 

ikke begrenses til ytre former og seremonier. 

Den religionsform som kommer 

fra Gud, er den eneste som vil lede 

oss til Gud. For å kunne tjene ham på 

rett måte må vi være født av Guds 

Ånd. Det vil rense hjertet og fornye 

sinnet og sette oss i stand til å kjenne 

og elske Gud på en helt ny måte. Det 

vil gjøre oss villige til å etterleve hans 

vilje. Dette er sann tilbedelse. … Hvor 

som helst et menneske strekker seg ut 

etter Gud, der kommer Åndens gjerning 

til syne, og Gud vil åpenbare seg 

for ham eller henne. Det er slike tilbedere 

han vil ha, og han venter på å få ta 

imot dem og gjøre dem til sine sønner 

og døtre.» ( Alfa og Omega, bind 4, 

side 154). 

Forbindelsen mellom ånd og sannhet 

kaster lys over meningen med begrepet 

sanne tilbedere. Disse er ekte tilbedere, 

i motsetning til dem som bare ser ut til å 

være det ved sin deltakelse i ytre ritualer. 

Den samme forskjellen på sann tilbedelse 

og dens form er klart uttrykt av 

profeten Mika (Mi 6,6-8). 

«Gud er ånd, og den som tilber ham, 

må tilbe i ånd og sannhet,» sa Jesus 

(Joh 4,24). Disse ordene inneholder en 

av de enkleste, men likevel dypeste 

sannheter. De viser at Gud er helt uavhengig 

av begrensninger i rom og tid og 

derfor ikke kan lokaliseres til spesielle 

templer. Gud er ikke et materielt vesen, 

slik avgudsdyrkere kan forfekte. Han er 

heller ikke en abstrakt kraft slik mange 

filosofer tenker. Han er derimot et 

vesen opphøyet over alle templer og 

offer og andre ting som nok kan gagne 

mennesker, men ikke Gud. 

«Gud, han som skapte verden og alt 

som er i den, han som er herre over 

himmel og jord, han bor ikke i templer 

reist av menneskehender. 

Heller ikke trenger han noe av det 

menneskers hender kan tjene ham med. 

Det er jo han som gir alle liv og ånde og 

alle ting» (Apg 17,24.25). 

Adventistsamfunnet regner ikke noe 

sted som mer hellige eller mer akseptert 

av Gud enn andre. Ifølge offentlig statistikk 

er det omtrent 15 millioner med- 


lemmer i de registrerte menighetene i 

Kina. Imidlertid er det for hver person 

som står i de registerte menighetene, 

minst seks til åtte troende som møtes i 

hjemmene, det som gjerne kalles «huskirker». 

I disse er det anslått at 90-100 

millioner mennesker møtes til tilbedelse 

hver uke. Disse troende tilber i all 

oppriktighet, med rene hjerter og fornyede 

sinn, selv om de ikke har storslagne 

bygninger å samles i. Deres lovprisning, 

takksigelser og sang er ikke 

begrenset til særskilte steder, men deres 

tilbedelse er helt sikkert velbehagelig 

for Herren. 

Jesus lovte: «For hvor to eller tre er 

samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant 

dem.» (Matt 18,20). Guds nærvær er 

viktig når vi kommer for å tilbe ham. 

Uansett hvor du befinner deg: Dersom 

Gud ikke er i ditt hjerte, er heller ikke 

Gud til stede. Men dersom Gud er i ditt 

hjerte, er han også med deg, uansett 

hvor du måtte befinne deg. Gud er ikke 

begrenset til et spesielt sted, heller ikke 

til sin himmelske helligdom. Guds nærvær 

er avhengig av vår søken. Dersom 

våre hjerter viker bort fra ham, vil han 

til slutt oppgi sin helligdom og tilintetgjøre 

den (Jer 7,1-15). 

Adventister forenes i tilbedelse. Vi 

har ulike kulturelle rammer, språk, 

raser og erfaringsbakgrunn. Vi tilber 

Gud i ulike former på ulike steder, men 

innfor Gud er vi alle like. Tilbedelsens 

ekthet bestemmes av dens åndelige 

natur, ikke av ytre former eller geografisk 

sted. Jesus sa: «Men den tid kommer, 

ja, den er nå, da de sanne tilbedere 

skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For 

slike tilbedere vil Faderen ha» (Joh 

4,23). 


1. Hvilken gammel strid om stedet 

for tilbedelse forfølger oss den 

dag i dag? Hvordan viser denne striden 

seg? 

2. Hva er den viktigste delen av 

tilbedelsen? 

3. Har du noen gang vært glad 

for at selve stedet ikke har betydd 

noe når du har tilbedt Gud? 

Stanley Ng Wai-Chun er sekretær i Nordasia- 

Stillehavsdivisjonen. Den har hovedkvarteret 

sitt i Ilsan i Korea. 

21

I 

> 

B Ø N N E U K E N 2 0 0 2 – O N S D A G 

DEN TILBEDENDE MENIGHET 

Vi behøver mer enn et lite snev av tilbedelse for å forberede oss 

på å møte verdens kjas og mas. 

AV DWIGHT NELSON 

Iboken God’s Party («Guds selskap») 

beretter David James 

Randolph om en festlig sirkusparade 

som snodde seg igjennom gatene i 

Milano. Folkemengden 

jublet, klovnene skrattet 

og dyrene brølte. 

Plutselig og uten forvarsel 

svingte en av de 

store sirkusattraksjonene, 

en diger elefant, ut 

av paraden og labbet 

rett mot byens katedral. 

Før dens oppassere 

rakk å reagere, 

hadde elefanten trengt 

seg igjennom de åpne 

kirkedørene, vandret 

opp igjennom kirkeskipet, 

utstøtt noen skarpe 

brøl gjennom snabelen 

og deretter snudd rundt 

og slentret tilbake til 

paraden. 

Randolph undrer 

seg: Er vi lik fromme, 

tykkhudede elefanter i 

kirken når det gjelder 

tilbedelse? Er det slik 

at vi tumler inn 

gjennom de åpne 

dørene på lørdagsmorgenen, 

kanskje synger 

litt, snur litt på hodet 

og iakttar menigheten, 

og så når gudstjenesten 

er over, trasker ut igjen 

for å finne igjen vår 

plass i dagliglivets kjas 

og mas? Er vi som elefanter 

i kirken? Sikkert 

ikke, dersom Gud får 

det på sin måte! 

Kong Salomo hadde 

en gang en drøm der 

Gud malte et bilde av 

folk samlet til tilbe- 

delse som det ikke var mulig å ta feil av: 

«Hvis da dette folket som mitt navn er 

nevnt over, ydmyker seg og ber, søker 

meg og vender om fra sin onde ferd, så 

vil jeg høre i himmelen, tilgi folkets synder 

og lege deres land» (2 Krøn 7,14). 

Ofte har vi brukt disse ordene som 

en oppfordring til fellesskap i bønn og 

bekjennelse, men det er like riktig å si 

at Gud her også beskriver fellesskap i 

tilbedelse. Teksten skildrer den fellesopplevelsen 

eller erfaringen hvor men- 


nesker samler seg i hans nærvær for å 

ydmyke seg for ham og søke ham i lovsang, 

bønn og anger. 

Fikk du med deg hvordan Gud 

beskriver dem som møtes for å tilbe 

ham? Han kaller dem det «folket som 

mitt navn er nevnt over». Og hvis folk 

over hele verden bærer det navnet, blir 

de kjent som en familie. Derfor er det 

slik at når Gud skuer ned på et samfunn 

av mennesker som samles i hans navn 

for å tilbe ham, kaller han oss sin familie. 

Det er ikke «elefanter i kirken» han 

betegner oss som! Tilbedelse er når 

Guds familie kommer sammen. Det er 

en svært så opphøyd status! Når dørene 

åpnes på vidt gap hver sabbat, åpnes de 

for Guds barn, dem som kalles ved hans 

navn. 

Det er ikke rart at Paulus er så utvetydig 

når han erklærer: «Derfor bøyer 

jeg mine knær for Faderen, han som har 

gitt navn til alt som heter far og barn i 

himmel og på jord» (Ef 3,14.15). Vi 

deler den samme Far, og vi bærer navnet 

Hans barn. 

Jeg vokste opp sammen med en lillesøster 

og en lillebror, og jeg kan huske 

min kjære mors gode råd, for hun ga 

aldri opp håpet om at noen kloke formaninger 

kunne demme opp for uønsket 

oppførsel. Før vi styrtet ut av huset 

for å oppsøke venner eller en fest i 

nabolaget, pleide hun å legge hendene 

sine på skuldrene våre og titte inn i 

øynene våre mens hun formante: «Husk 

hvem dere er, barn. Husk at dere tilhører 

familien Nelson» Og ettersom vi var 

glade i våre kjære foreldre, som ville at 

vi skulle bære deres navn med stolthet, 

tedde vi oss også godt – i alle fall for en 

stund. Ja, det gikk vel bra helt til vi 

glemte navnet og familien vi tilhørte. 

Fra det tidspunktet kunne det jo gå litt 

nedover…. 

«Hvis da dette folket som mitt navn 

er nevnt over» er Guds vennlige måte å 

legge hendene sine på våre skuldre på 

og kikke inn i våre hjerter med en 

påminnelse om at vi skal huske hvem vi 

er og hvem vi tilhører – før vi spaserer 

ut av huset. Felles tilbedelse er den sterke 

og uopphørlige påminnelsen om at 

vi alle er én familie, Guds familie, som 

bærer hans navn. 

Det faktum at fellestilbedelsen kommer 

hver sjuende dag, viser at vi har et 

■ ■ ■ 


barnlig behov for en påminnelse. At de 

har valgt å leve uten denne ukentlige 

fellesskapssamlingen, er en grunn til at 

så mange barn og unge senere i livet har 

kommet til nesten helt å glemme sin 

himmelske Far og hans navn, som de en 

gang hadde valgt å tilhøre. De husker 

ikke Gud lenger, simpelthen fordi de 

ikke lenger samles med Guds familie i 

tilbedelse. Og fordi de ikke gjør det, går 

det dessverre fort nedover med det 

åndelige. 

Vi får det ikke helt til alene 

I løpet av de årene jeg har vært pastor, 

har jeg møtt menn, kvinner og ungdom 

som har forsøkt å leve utenfor det trosfellesskapet 

de vokste opp i. De har 

prøvd å finne sine egne veier uten den 

åndelige familietilhørigheten de hadde 

før. Jeg har sett deres tapre forsøk på å 

utforme en privat enetilværelse i en verden 

som ofte har vist seg kald og hard. 

Noen av disse har da også greid seg 

bemerkelsesverdig bra, både yrkesmessig 

og økonomisk, men mellom linjene 

i deres bekjennelser har jeg kunnet lese 

smerten og ensomheten de bærer i sine 

hjerter. 

Nettopp til 

slike mennesker 

lyder en øm oppfordring 

fra den 

Far hvis navn de 

en gang bar, og det 

er en innbydelse 

som rommes i ett 

enkelt løfte: «Gud 

lar ensomme finne 

et hjem» (Sal 

68,7). Lengselen 

etter fellesskap er 

trolig den dypeste 

lengselen i vårt 

postmoderne samfunn 

ved begynnelsen 

av det tredje 

årtusen. En ny generasjon er ikke 

lenger først og fremst på utkikk etter 

vedtatte sannheter eller teologiske argumenter. 

For det denne verden mest av 

alt trenger, er tilhørighet og fellesskap. 

Gud fører de ensomme inn i familier. 

Mer enn før, søker han nå å slokke tørsten 

som denne generasjons hjerter 

bærer på. Mer enn før, må menighetene 

åpne dørene på vidt gap for de 


Tidens 

største 

lengsel, 

er lengselen 

etter 

fellesskap 

ensomme som higer etter et sted å høre 

til, og som i et forsøk på å fylle den 

lengselen lytter til Åndens kall til å 

oppsøke Guds familie. 

Enten vi har vandret langt borte, slik 

den fortapte sønnen gjorde, eller har 

holdt oss hjemme på samme måte som 

den eldre sønnen, trenger vi Guds familie. 

Jo, Gud fører de ensomme inn i 

familier. Og der, enten det blir en liten 

gruppe på en håndfull mennesker eller 

en aktiv menighet på hundre eller en 

enorm menighet på 3000, kan vi i felles 

tilbedelse erfare det fellesskapet med 

vår Far og hans familie som vi var skapt 

for, og som våre hjerter lengter etter. 

Likevel er felles tilbedelse noe mer 

enn bare gleden over å finne samhørighet 

og unngå ensomhet en gang i uken. 

Hebreerbrevets forfatter formaner: «La 

oss ha omtanke for hverandre, så vi 

oppgløder hverandre til kjærlighet og 

gode gjerninger. Og la oss ikke holde 

oss borte når vår menighet samles, slik 

som noen pleier å gjøre. La oss heller 

oppmuntre hverandre, så mye mer som 

dere ser at dagen nærmer seg» (Hebr 

10,24.25). Når jeg møter andre i tilbedelse, 

bringes noe virkelig og dyptfølt 

inn i mitt hjerte og 

mitt liv ganske 

enkelt fordi jeg er 

sammen med Gud 

og andre mennesker 

i den stunden 

vi tilber sammen. 

Dette er noe jeg 

sårt behøver og 

risikerer å forsømme 

dersom jeg 

bestemmer meg 

for å holde meg 

for meg selv. Hva 

er det jeg føler? 

Den berømte 

amerikanske 

evangelisten 

Dwight D. Moody besøkte en gang en 

forretningsmann som spurte: «Er det 

ikke tilstrekkelig at jeg tilber Gud for 

meg selv hver dag? Hvorfor skulle jeg 

bry meg om det avbrekket det er å gå i 

kirken uke etter uke?» Moody lyttet 

uten å bemerke noe som helst. Til slutt 

bøye han seg ned, grep fatt i glotanga, 

stakk den inn i de knitrende flammene 

og trakk ut en brennende kullbit som 

23

han la på steinen foran peisen. Mens de 

to mennene betraktet kullbiten i stillhet, 

la de merke til at biten tapte flammen, 

og etter hvert sluttet den å gløde, fordi 

den var skilt fra resten av brenselet i 

peisen. Til slutt forsvant den siste lille 

røykstrålen, og tilbake lå bare en svart 

kullbit. Forretningsmannen hadde fått 

sitt svar. 

«La oss ha omtanke for hverandre, 

så vi oppgløder hverandre [som i et bål] 

til kjærlighet og gode gjerninger. Og la 

oss ikke holde oss borte når vår menighet 

samles [og trekke oss unna de andre 

glørne], slik som noen pleier å gjøre. La 

oss heller oppmuntre hverandre, så mye 

mer som dere ser at dagen nærmer 

seg.» 

Turer i naturens stillhet og private 

bønnestunder er så absolutt gagnlig 

sjelepleie, men slike aktiviteter var aldri 

tenkt å skulle erstatte den livgivende 

smitten som oppstår når mennesker 

møtes på sabbaten i felles familietilbedelse 

for Guds åsyn. 

Hvorfor er det slik? Fordi det er sammen 

med andre som søker Herren at vår 

vaklende tro får styrke, at den dalende 

iver for Guds sak får nytt liv, at egne 

håp blir stimulert av andre og at skrumpende 

tillit gjenreises. Guds uttalelse i 

Eden står fortsatt ved lag: «Det er ikke 

godt for mannen å være alene» (1 Mos 

2,18). – og heller ikke for kvinnen! 

Som Paul Tournier har uttrykt det: «Det 

er to ting vi ikke kan gjøre alene, og det 

er å gifte seg og være kristen.» Vi ble 

skapt for hverandre, skapt for å finne 

Gud sammen, skapt for det tilbedelsesfellesskapet 

han fremdeles kaller en 

familie, «dette folket som mitt navn er 

nevnt over». 

Over dette fellesskapets kjerne rager 

Kristi kors. «Men nå, i Kristus Jesus, er 

dere som var langt borte, ved Kristi 

blod kommet nær» (Ef 2,13). «Før var 

dere ikke et folk, men nå er dere blitt 

Guds folk. Før hadde dere ikke fått 

barmhjertighet, men nå har dere funnet 

barmhjertighet. … Det var jo dette dere 

ble kalt til; for Kristus led for dere og 

etterlot dere et eksempel for at dere 

skulle følge i hans spor. … Ved hans sår 

har dere fått legedom» (1 Pet 

2,10.21.24)» 

Ved sine blodige sår på korset har 

Gud beredt en broket samling av høyst 

> 


usannsynlige kandidater for sin familie: 

svarte og hvite, røde og gule, kvinner 

og menn, fattige og rike, unge og 

gamle, analfabeter og velutdannede. 

Når vi møtes hver sabbat med alle våre 

ulikheter, må vi vel innrømme at det at 

vi kan samles i et slikt tilbedende fellesskap, 

i seg selv må være et bunnsolid 

vitnesbyrd til vår splittede og herjede 

verden. For dersom Gud ved Kristus 

kan skape en slik 

enhet ut av syn- 

dere som deg og 

meg, da er han 

også i stand til å 

gjøre det samme 

for «alle nasjoner 

og stammer, tungemål 

og folk» (Åp 

14,6). Det er ikke 

rart at Gud kaller 

sitt tilbedende fellesskap til også å være 

et vitnende fellesskap. 

Hva Gud er på utkikk etter 

Philip Yancey forteller om den russiske 

komponisten Igor Stravinskij: “En gang 

skrev Stravinskij et stykke som inneholdt 

en vanskelig fiolinsats. Etter flere 

uker med prøver kom fiolinisten til 

Stravinskij og beklaget at han ikke klarte 

å spille den. Han hadde gjort sitt 

beste, men syntes at satsen var for vanskelig, 

ja, til og med umulig å spille. 

Stravinskij svarte: «Det er jeg klar over. 

Jeg er ute etter noen som vil prøve å 

spille satsen.» 

Kanskje er det dette Gud er på 

utkikk etter også: Et fellesskap eller en 

familie på jorden som i ydmykhet og 

trofasthet forsøker å spille hans nådes 

komposisjon i tilbedelse og til et vitnesbyrd 

for andre. « Selv om menigheten 

kan synes både svak og ufullkommen, 

er den det eneste som Gud på en særskilt 

måte viser sin høyeste aktelse. Den 

er skueplassen for hans nåde, der han 

fryder seg over å kunne åpenbare sin 

makt til å forvandle hjerter.» ( Alfa og 

Omega, bind 6, side 12-13). 

«Skueplassen for hans nåde» et slående 

bilde på hvilken rolle Gud kaller 

sin kirke til å fylle. Det er ikke perfekte 

soloprestasjoner eller plettfrie akkompagnementer 

som Faderen venter på. 

Hans innerste lengsel er at hans folk, 

som er kalt ved hans navn, ikke bare vil 

Når vi tilber 

står korset i 

sentrum 

få del i Faderens hjerte gjennom tilbedelse, 

men at de også vil leve ut 

Faderens kjærlighet i vitnetjeneste. 

Hva skal så være vårt daglige vitnesbyrd, 

vi som ukentlig samles til tilbedelse 

i Guds familie? To ord er kanskje 

tilstrekkelig, to ord som tilhører det 

universelle familiespråket, særlig i 

familier som på samme måte som Gud, 

har rømte barn. De to ordene utgjør én 

innbydelse: «Kom 

hjem!» Det er ikke 

til å undres over at 

Bibelen avsluttes 

med en slik invitasjon 

(se Åp 

22,17). 

Men hva skulle 

man ellers forvente 

av en ventende 

Far og en tilbedende 

familie som ikke ønsker å dra 

hjem alene? 


1. Hvordan kan vår oppførsel i tilbedelsen 

iblant være som elefanten i 

historien? 

2. Hvorfor er felles tilbedelse så 

vesentlig? Hvordan forteller vi om 

dette til dem som gjerne tilber 

alene? 

3. Hva betyr Stravinskij-episoden 

for deg? Hva bør den bety for oss 

som en menighet? 

Dwight Nelson er seniorpastor ved Pioneer 

Memorial Church ved Andrews-universitetet i 

Berrien Springs i Michigan. 


AV CLIFFORD GOLDSTEIN 

M 

■ ■ ■ 

B Ø N N E U K E N 2 0 0 2 – T O R S D A G 

FAMILIEN I TILBEDELSE 

Det er en tid for å knytte bånd og skape lojalitet og engasjement. 

“Alle glade familier er like,» skrev 

Leo Tolstoj. “Alle ulykkelige familier er 

ulykkelige hver på sin måte,» fortsatte 

han. 

Muligens er det slik. Eller kanskje 

har mangelen på glede i 

familiene sin rot i noe som 

alle ulykkelige familier har felles: 

mangel på den enhet, nærhet og bånd 

som har sitt opphav i en himmelsk 

kjærlighet, og som gir seg til kjenne i 

hjemmene. 

Nettopp på dette punktet kan familieandakt 

være til hjelp. Den kan nok ikke 

garantere familiens lykke, men den kan 

i alle fall gjøre det lettere for gleden å 

vinne innpass. Familiebønn er den viktigste 

kanalen Gud bruker for å la den 

gleden han ønsker for kristne hjem, 

flyte. Imidlertid trengs det mer enn en 

enkelt bønn for å utvikle åndelig sterke 

familier. På den annen side er det vanskelig 

å se hvordan noen familie kan 

oppnå den nødvendige åndelige plattform 

for glede uten tilbedelse. 

«I enhver familie bør det være en 

fast tid for morgen- og kveldsandakt. 

Det foreldrene bør samle barna rundt 

seg før frokost, for å takke deres himmelske 

Far for hans beskyttelse 

gjennom natten og for å be om hans 

støtte og veiledning og kjærlige vakt 

gjennom dagen. Det er også på sin plass 

at foreldre og barn kommer sammen for 

hans åsyn når kvelden kommer for å 

takke ham for velsignelsene gjennom 

dagen som gikk.» 

Gjør tillempninger som passer 

din familiesituasjon 

Når vi tenker på familieandakter, har vi 

lett for å la tankene dreie seg om barna, 

selv om ikke alle familier har barn. 

Men uansett antall familiemedlemmer 

og alder på medlemmene, betyr familieandakt 

rett og slett tilbedelse. Derfor 

bør familien 

samles til 

felles tilbedelse 

enten 

den består 

av to eller ti 

medlemmer. 

Denne fellesandakten 

er forskjellig 

fra både 

den personligeandakten 

i enerom 

og menighetsfellesskapet 

i kirken.Familieandaktligger 

et sted 

midt imellom. 

Det er 

noe privat 

over den, 

samtidig 

som vi deler den med andre. 

Uansett familiesituasjonen bør den 

gjenspeiles i tilbedelsen eller andakten. 

Barn på 12 eller 16 vil ikke føle seg 

hjemme i det en kan gjøre når det er 

toåringer eller seksåringen til stede. 

Men uansett alderen på deltakerne bør 

ikke familieandakten bli et åk eller noe 

kjedelig som drøyer ut i det vide og 

breie. Dersom andakten blir slik, vil det 

ofte være bedre å ikke ha noen i det 

hele tatt. Lange og tørre stunder i tilbedelse 

kan være til skade og splitte det 

den var ment å skulle forene, mens 

målene med tilbedelsen ikke oppnås. 

«La familiens andaktsstunder være 

korte og åndsfylte. Ikke la noe medlem 

av familien, verken barn eller voksne, 

grue seg til dem fordi de er langtekkelige 

eller uinteressante.» Dette er også et 

godt, nyttig og praktisk råd fra Herrens 

tjener som det er vel verdt å akte på. 

Familieandakt er et annet utslag av 


eller uttrykk for hva tilbedelse nettopp 

bør være: Et middel til å bevare en 

levende bevissthet om hvem Gud er og 

hvordan vårt forhold til ham bør være. 

«Men, Herre, du er da vår far! Vi er 

leire, og du har formet oss, alle er vi et 

verk av din hånd» (Jes 64,7») Hvis den 

utføres innenfor familiens rammer, med 

en takknemlighetens, avhengighetens 

og overgivelsens ånd, kan en slik tilbedelse 

hjelpe familien til å bevege seg i 

den samme åndelige retning, idet de 

vokser i Guds nåde, han som har gitt 

oss så mye ved Jesus Kristus (se 2 Pet 

3,18). 

Familieandakt lar oss tale til Herren 

som en gruppe, en stund der intime 

familiespørsmål kan bringes fram for 

Herren på vegne av hele familien. Den 

kan hjelpe familiemedlemmene til å 

forstå at de båndene de har til hverandre 

er ulike alle andre bånd de enn måtte 

ha. Familieandakten gir Herren adgang 

25

til å opprettholde styrken i disse båndene. 

I dag er et slikt bolverk viktig, for 

djevelen kaster på oss så mange ting 

som vil kunne påføre familiene uopprettelige 

skader, dersom en ikke er på 

vakt. 

Bare Herren kan holde familien 

sammen, og den oppgaven greier han 

bare i den grad vi lar ham arbeide i oss 

både enkeltvis og som familie. På 

samme måte som enebønn gjør oss 

åpne som enkeltindivider for Guds 

kraft, utretter familieandakten det 

samme på familieplanet. «Men uten 

meg kan dere intet gjøre,» sier Jesus 

(Joh 15,5). Innebærer det at vi må pleie 

familiebåndene og basere dem på 

Herren? Det ser slik ut. 

Den beste tiden 

Familieandakten bør være en gledefylt 

og lykkelig stund. I det gamle Israel 

var tilbedelsen alltid tenkt å være nettopp 

det (2 Krøn 29,30; Sal 9,3; 30,12; 

Jes 35,10). Det verste en kan gjøre, 

særlig hvis en har barn, er å gjøre 

familieandakten til en forestilling preget 

av irettesettelse og tukt. «Alt har 

sin faste tid, alt som skjer under himmelen, 

har sin tid» (Fork 3,1) – og det 

innbefatter tid til refsing og irettesettelse 

når det er påkrevd. Men de dyrebare 

stundene hver dag når familien 

møtes for å prise Herren, er så visst 

ikke det rette tidspunkt for tukt. Ellen 

White skrev om andaktene morgen og 

kveld at de bør være de herligste og 

mest gagnlige tidspunkt i løpet av 

dagen. Det er vanskelig å tenke seg 

noe mer velegnet til å skape uvilje mot 

både Herren og andaktene enn å bruke 

dem som et redskap for tukt og bebreidelse. 

I stedet bør vi la familieandaktene gi 

barna gode minner. Rett gjennomførte 

familieandakter vil lage minner som vil 

bli sittende i barnas sinn lenge etter at 

de er blitt voksne. Åndelig sett vil det 

være mye bedre for dem om disse minnene 

er fylt med glede og varme enn 

om de skulle preges av frykt, sinne og 

bitterhet. 

Imidlertid vil få mennesker kunne 

utvikle det forhold til Gud som de 

behøver, hvis familietilbedelsen er 

deres eneste tid med tilbedelse, andakt 

og bibellesning. Til syvende og sist vil 

> 

B Ø N N E U K E N 2 0 0 2 – T O R S D A G 

kvaliteten på familieandakten ikke bli 

høyere enn åndeligheten til den som 

leder dem. Derfor må den åndelige 

lederen være grunnfestet i Herren på en 

måte som bare en personlig omvendelseserfaring 

kan frembringe (Joh 3,3) og 

som holdes ved like gjennom den daglige 

beslutningen om å høre Herren til. 

«Dere har tatt imot Kristus Jesus som 

Herre; så må dere 

også leve i ham» 

(Kol 2,6). 

Betydningen av 

dette kan ikke 

undervurderes. 

Intet annet enn 

Guds kraft som 

arbeider i oss kan 

gi oss den nåden 

vi behøver for i 

ord og gjerning å 

kunne støtte opp 

om de opphøyde 

og edle kvalitetene 

som vi lovpriser 

i familieandakten. 

Det finnes 

intet verre 

enn hykleri, og 

selv den beste 

familieandakten 

kan tappes for sin kraft på grunn av 

hardhet, uvennlighet og misbruk av 

ektefelle eller barn. Dette betyr ikke at 

vi må være uklanderlige – ingen av 

oss er jo det, og aller minst vi som er 

foreldre. Det betyr imidlertid at jo mer 

vi tillater Gud å vise sin nåde og helliggjørende 

kraft i våre liv ved bønn, 

studier og overgivelse til Herren, 

desto mer vil vi bli i stand til å vise 

verden de sannheter som vi bekjenner 

oss til i familieandakten. 

Jesus bad: «Hellige dem i sannheten; 

ditt ord er sannhet»» (Joh 17,17). 

Kjærlighet, tilgivelse, anerkjennelse, 

nåde, barmhjertighet og Guds lov bør 

ikke bare bli emner i familieandakten. 

De egenskapene bør også vise seg i 

livene til de menneskene som bekjenner 

seg til en religion basert på disse grunnsannhetene. 

Ved å leve ut i våre familier 

de sannhetene vi bekjenner oss til som 

kristne, vil vi mangedoble betydningen 

av det vi lærer ifra oss ved familiealteret. 

Dersom vi derimot bekjenner idealer 

vi ikke lever i pakt med, kan vi med 

Det er 

lederens 

åndelige 

erfaring som 

avgjør 

familieandaktens 

kvalitet 

tilsvarende styrke bryte ned effekten av 

det vi underviser i ved familiealteret. 

Familien er en av Guds mest dyrebare 

gaver til menneskeheten. Den 

kjærligheten som kommer til uttrykk 

mellom familiemedlemmene, kan i seg 

selv gi verdifull undervisning og hjelpe 

det enkelte medlem til å fatte den kjærligheten 

Gud elsker dem med. Husk 

likevel at gode, 

sterke og glade 

familier ikke 

kommer av seg 

selv. De må skapes, 

og det er en 

prosess som krever 

anstrengelser, 

tålmodighet, nåde 

og tilgivelse. 

Dette tar dessuten 

tid, og det å gi noe 

tid innebærer å gi 

av seg selv, til og 

med kanskje også 

stille i bero ting en 

selv gjerne ville 

ha gjort, og vie 

den tiden til andre 

(på sett og vis var 

det det Jesus gjorde 

for oss). 

Familieandakten er en måte å oppnå 

dette på. 

Familieandakten bør ikke føles som 

en pliktøvelse, bare fordi det forventes 

at det skal være andakter i et adventisthjem. 

Den bør holdes fordi vi elsker 

Gud og våre familier mer enn vi elsker 

oss selv. 


1. Hva sier Ellen White om fast tid 

for familieandakter morgen og 

kveld? Hvordan kan dette rådet innpasses 

i den situasjonen mange 

familier i dag befinner seg i? 

2. Hva er de mest sentrale elementene 

i familietilbedelse? 

3. Familieandaktene bør utformes 

etter den enkelte families alder og 

sammensetning. Ta for dere noen 

familiekonstellasjoner og gi forslag 

til hvordan andaktene kan være. 

Clifford Goldstein er redaktør for De voksnes 

bibelstudielekser ved Generalkonferensen i 

Silver Spring, Maryland 


AV MARY ANG’AWA 

E 

■ ■ ■ 

B Ø N N E U K E N 2 0 0 2 – F R E D A G 

ENHET I TILBEDELSE 

Kom, vi vil bøye oss og tilbe, bøye 

kne for Herren, vår skaper! (Sal 95,6.) 

En menighet i Kenya ga akt på salmistens 

kall til å tilbe og begynte 

å møtes hver morgen klokken 

6.30 for tilbedelse. Minst 10 personer 

med en dyptfølt byrde for menigheten 

kom hver dag og bad innstendig om en 

gjennomgripende vekkelse. 

Oppskriften var enkel: Hver morgen 

ledet et av medlemmene andakten ved å 

dele en bibeltekst med de fremmøtte og 

si noen ord i tilknytning til den. Etterpå 

gikk de sammen to og to og hadde en 

bønnestund. Spesielle bønneønsker ble 

båret fram for Gud, sammen med takk 

for besvarte bønner. 

Til å begynne med så det ikke ut til 

at de troende gjorde tingene på den 

rette måten. Noe begynte å gå galt. En 

morgen falt en av søstrene i bakken på 

vei til kirken og skadet den ene hånden. 

Ettersom hun led av sukkersyke, fryktet 

hun at skaden ikke ville lege seg skikkelig. 

Kona til en av brødrene ble plutselig 

dårlig og måtte innlegges på sykehus. 

En annen søster ble påkjørt mens 

hun var ute og spaserte. 

Til tross for alle disse prøvelsene 

fortsatte morgenandaktene.Det ble 

avlagt vitnesbyrd, og Gud ble lovprist 

for hans kjærlighet og godhet. Den tidlige 

morgenandakten forvandlet menigheten 

ved at den satte misjoneni høysetet 

for medlemmene. 

Folk som aldri tidligere hadde stått 

opp for å tale eller gi et vitnesbyrd, 

begynte å gjøre det under disse andaktene. 

Bønneønsker for trengende ble 

skrevet på lapper og lagt i en boks og 

tatt opp konfidensielt i den ordinære 

sabbatsgudstjenesten, slik at hele 

menigheten kunne delta i medlemmenes 

bønner. 

Lederen for velferdsarbeidet bad om 

forbønn, for hennes planer om å besøke 

Hva skjer når vi gjør Guds prioriteringer til våre? 


27

Kisanju i Masailand hadde støtt på vanskeligheter. 

Etter at hun innbød 

andaktsgruppen til å be for henne, ble 

imidlertid sabbatsbesøket hennes en 

suksess. På den følgende søndagen ble 

maten som menigheten hadde gitt, delt 

ut til omkring 600 masaier som var 

møtt opp til den helsestasjonen som 

menigheten holdt der en gang i måneden. 

Pastoren, som holdt evangeliske 

møter i en annen del av byen, trengte 

hjelp. Han dukket opp på morgenandakten 

og fant den åndelige og materielle 

støtten han behøvde, som et svar på 

gruppens forbønn. 

Hele menigheten ble forent og fikk 

ny kraft som en følge av disse enkle 

morgenandaktene. For noen medlemmer 

åpnet Gud dørene for utsikter til 

arbeid, for andre muligheter for å studere 

Bibelen sammen 

med mennesker 

i nærmiljøet. 

Meldinger om 

medlemmenes 

åndelige behov 

samt kunnskaper 

om generelle 

behov hos andre 

mennesker nådde 

hurtig medlemmene 

gjennom det 

nettverket de 

utviklet. 

Mens USA og 

resten av verden 

sørget over tragedien den 11. september 

2001, sørget også de som møttes til 

morgenandakten, og bad Gud om å 

være nær hos de overlevende og å lindre 

smerten hos de etterlattes familier. 

Ingen behøvde å vente til sabbaten for å 

motta beskjed og handle deretter. 

Kanskje det viktigste av alt er at kirken 

nå er åpen sju dager i uken istedenfor 

tre, slik det var før (sabbat, onsdag 

og fredag). 

Vårt pålegg: Tilbedelse 

Den siste delen av den første engelens 

budskap er et kall til tilbedelse: «Frykt 

Gud og gi ham æren! For nå er timen 

kommet da han skal holde dom. Tilbe 

ham som skapte himmel og jord, hav og 

kilder!» (Åp 14,7). Dette budskapet har 

forenet oss i flere generasjoner. I løpet 

> 

B Ø N N E U K E N 2 0 0 2 – F R E D A G 

Vår tillit 

til Kristus 

er kjernen 

i vår 

tilbedelse 

av de siste årene har jeg deltatt i tilbedelse 

sammen med menigheter i 

Argentina, Canada, India, Filippinene 

og Europa. Jeg er blitt rørt av den enhet 

og høytidelighet som preger adventistenes 

tilbedelse og andaktstjeneste. Da 

menigheten stod opp for å synge under 

en friluftsgudstjeneste i Uhuruparken i 

Kenyas hovedstad Nairobi, kunne en 

føle både enheten og høytideligheten og 

Den Hellige Ånds virkning i hans folk. 

Denne erfaringen har gjentatt seg utallige 

ganger på så mange steder at det 

ikke ville være mulig å nevne dem alle. 

Mønsteret for adventistenes tilbedelse 

varierer litt fra kultur til kultur, 

men i det store og hele kan en føle Guds 

Ånds virkning alle steder der adventister 

samles i tilbedelse. Dette skjer 

gjennom sang, bønn og studier av Guds 

ord under veiledning av sabbatsskoleheftene. 

I alle land 

som jeg har 

besøkt, utgjør 

bibelstudier og tilbedelse 

kjernen i 

adventistenes 

andaktsliv. Som 

afrikaner har jeg 

lagt merke til at 

den samme leksen 

studeres i sabbatsskolen 

i alle land 

jeg har besøkt. I et 

land var hele morgengudstjenesten 

basert på stoff 

hentet fra sabbatsskoleleksjonen. 

Hva er det som gjør adventistenes 

tilbedelse så spesiell? Hva forener oss 

over hele kloden? Det at vi setter 

Kristus i sentrum av vår verdensomspennende 

tilbedelse, og våre individuelle 

åndelige erfaringer er det som skaper 

enhet. Paulus skrev til filipperne: 

«For det er vi som er de omskårne, vi 

som gjør vår tjeneste ved Guds Ånd; vi 

har vår ros i Kristus Jesus og setter ikke 

vår lit til noe menneskelig» (Fil 3,3). 

Dette er vårt håp ved å forenes i tilbedelse. 

Vår tillit er forankret i Kristus, 

som er fokus for vår tilbedelse. 


1. Hvordan varierer adventistenes 

gudstjeneste fra sted til sted og fra 

land til land? Vil disse ulikhetene 

bidra til enhet, eller kan de svekke 

enheten i vår verdensbevegelse? 

2. På hvilken måte er tilbedelse 

en samlende faktor der du bor? Hva 

kan du gjøre for å styrke enheten? 

3. Hvis Jesus var fysisk til stede i 

deres andakter eller gudstjenester, 

hva tror dere han ville råde dere til 

for å styrke tilbedelsen? Støtt svaret 

ditt med sitater fra evangeliene. 

Mary Ang’awa har vært politidommer i åtte år 

og er nå høyesterettsdommer i Kenyas hovedstad 

Nairobi. 


AV ELLEN G. WHITE 

F 

■ ■ ■ 

B Ø N N E U K E N 2 0 0 2 – A N D R E S A B B A T 

TILBEDELSE I GUDS HUS 

“Herren er i sitt hellige tempel; vær 

stille for ham, all jorden!» (Hab 2,20). 

For den ydmyke, troende sjel er 

Guds hus på jorden himmelens 

port. Lovsangen, bønnen og de 

ord som Kristi representanter taler, er 

Guds redskaper for å berede et folk for 

menigheten i det hinsidige, for den høyere 

gudstjeneste som ikke noe urent får 

adgang til. 

Av den hellighet som var knyttet til 

den jordiske helligdom, vil kristne 

kunne lære hvordan de bør betrakte det 

sted der Herren kommer sammen med 

sitt folk. Når det gjelder vaner og skik- 

Hva det innebærer å tre fram for en hellig Gud. 

ker i forbindelse med religiøse gudstjenester, 

er det skjedd en stor forandring 

blant folket, ikke til det bedre, men til 

det verre. De dyrebare, hellige ting som 

knytter oss til Gud, mister snart sin 

makt over våre sinn og våre hjerter og 

blir brakt ned på samme nivå som det 

alminnelige. Den ærefrykt som folket i 

gammel tid hadde for helligdommen, 

der de kom sammen med Gud i hellig 

tjeneste, er for en stor del forsvunnet. 

Men det var Gud selv som innførte ordningen 

angående hans tjeneste og opphøyet 

den langt over det som hører det 

timelige til. 

Huset er familiens helligdom, og 

lønnkammeret eller skogen er det 

ensomme stedet for personlig andakt. 


Men kirken, eller 

forsamlingshuset, er 

menighetens helligdom. 

Det bør være 

regler for tid og sted 

for gudstjenesten og 

for måten den skal 

ledes på. Ikke noe 

som er hellig, ikke 

noe som har med tilbedelsen 

av Gud å 

gjøre, bør behandles 

med likegyldighet 

eller sløvhet. … 

Når de som skal 

tilbe, kommer inn i 

møtelokalet, bør de 

gjøre det med sømmelig 

verdighet og gå 

stille til sine plasser. 

… Alminnelig samtale, 

hvisking og latter 

bør ikke tillates i 

Guds hus verken før 

eller etter gudstjenesten. 

De tilbedende 

bør preges av en 

inderlig, levende 

gudsfrykt. 

Dersom noen må 

vente noen minutter 

før møtet begynner, bør de preges av en 

sann andaktsstemning og stille betraktning, 

med hjertet løftet opp til Gud i 

bønn om at gudstjenesten må bli særlig 

velsignet for deres egne hjerter og lede 

til andres overbevisning og omvendelse. 

Vi bør huske på at det er himmelske 

sendebud til stede i huset. Når vi er 

urolige og ikke benytter øyeblikkene til 

ettertanke og bønn, går vi glipp av et 

inderlig samfunn med Gud. Vi bør ofte 

overveie vår åndelige tilstand og at sinn 

og hjerte blir vendt mot 

Rettferdighetens Sol. 

Dersom folket har en sann ærbødighet 

for Herren når de kommer inn i 

møtelokalet og tenker over at de der står 

for Guds ansikt, vil den rådende stillhe- 

29

ten i seg selv være herlig veltalende. 

Den slags hvisking. latter og samtaler 

som kanskje ikke ville være synd på en 

alminnelig arbeidsplass, bør ikke tillates 

i det hus der vi tilber Gud. Sinnet 

bør beredes til å høre Guds Ord, slik at 

det kan ha den rette virkning og gjøre 

det riktige inntrykk på hjertet. 

Bønnens innflytelse 

Når predikanten kommer inn, bør han 

vise ærbødighet og høytidelig alvor. Så 

snart han kommer fram for talerstolen, 

bør han bøye kne i stille bønn og alvorlig 

be Gud om hjelp. Hvilket mektig 

inntrykk dette gjør! Folket vil bli grepet 

av høytidelighet og ærefrykt. Deres 

predikant har en samtale med Gud. Han 

overgir seg til Gud før han tør stå fram 

for folket. Høytidelighet hviler over 

alle, og engler fra Gud kommer meget 

nær. I forsamlingen bør enhver som 

frykter Gud, med bøyd hode forene seg 

med ham i stille bønn om at Gud må 

velsigne møtet med sitt nærvær og gi 

kraft til den sannheten som lyder fra 

menneskelige leper. 

Når møtet blir åpnet med bønn, bør 

hvert kne bøye seg for den Helliges 

ansikt og hvert hjerte oppløfte seg til 

Gud i stille andakt. De bønner som 

disse trofaste tilbedere sender opp, vil 

bli hørt, og forkynnelsen av Ordet vil 

vise seg å ha virkning.… Hele gudstjenesten 

bør foregå med alvor og ærbødighet 

som om forsamlingens Herre var 

synlig til stede. 

Når ordet blir talt, brødre, bør dere 

huske på at dere lytter til Guds røst 

gjennom hans utsendte tjener. Lytt med 

oppmerksomhet! Ikke sov et eneste 

øyeblikk. For ved en slik søvn går dere 

kanskje nettopp glipp av de ordene dere 

trenger mest til — de ordene som 

kunne ha frelst dere fra å forville dere 

inn på villsomme stier, dersom dere 

hadde gitt akt på dem. Satan og hans 

engler er travelt opptatt med å sløve 

sansene, slik at råd, advarsler og irettesettelser 

ikke skal bli hørt, eller dersom 

de blir hørt, ikke skal gjøre noen virkning 

på hjertet og omdanne livet. Til 

tider kan et lite barn tiltrekke seg tilhørernes 

oppmerksomhet i en slik grad at 

den dyrebare sæden ikke faller i god 

jord og bærer frukt. Ofte har unge menn 

og kvinner så liten ærbødighet for Guds 

> 


hus og gudstjenesten at de samtaler 

under hele prekenen . Dersom de kunne 

se Guds engler som betrakter dem og 

skriver ned deres handlinger, ville de 

bli fylt med skam og avsky over seg 

selv. Gud ønsker oppmerksomme tilhørere. 

Det var mens mennesket sov, 

Satan sådde ugresset. 

Når velsignelsen blir lyst, bør alle 

være stille som om de var redde for å 

miste Kristi fred. Alle bør gå ut uten å 

trenge seg fram og uten høyrøstet tale, 

men med en følelse av at de er for Guds 

ansikt, at hans øyne hviler på dem og at 

de må opptre som om de var i hans synlige 

nærvær. Bli ikke stående i gangene 

for å samtale og på den måten stenge 

veien så andre ikke kan komme ut. 

Møtestedet bør betraktes med hellig 

ærefrykt. Vi må ikke gjøre det til et sted 

der vi treffer gamle venner og lar samtalen 

komme inn på dagligdagse emner 

og verdslige forretninger. Slikt bør holdes 

utenfor Guds hus. Gud og engler er 

blitt vanæret ved den uhemmede latter 

og støyende skrapingen med føttene 

som man kan høre enkelte steder.… 

Ærbødigheten nesten borte 

Det er altfor sant at ærbødighet for 

Guds hus er nesten forsvunnet. Man har 

ikke sans for hellige ting og hellige steder. 

Det hellige og opphøyde blir ikke 

verdsatt som det burde. Er ikke det en 

årsak til den rådende mangel på gudsfrykt 

i våre familier? 

Er det ikke 

fordi man lar reli- 

gionens opphøyde 

banner slepe i støvet? 

Gud ga sitt 

folk fordum fullkomne 

og nøyaktige 

ordensregler. 

Er hans karakter 

blitt forandret? Er 

han ikke den store 

og mektige Gud 

som hersker i himlenes 

himmel? Ville det ikke være godt 

for oss om vi ofte leste de anvisningene 

Gud ga hebreerne, for at vi som sannhetens 

herlige lys skinner på, må kunne 

etterligne den ærbødighet de hadde for 

Guds hus? Vi har stor grunn til å holde 

ved like en inderlig, andektig ånd i 

gudstjenestene. Vi har enda større 

Kirkens rom 

bør mane 

oss til hellig 

ærbødighet 

grunn enn jødene til å være omtenksomme 

og ærbødige i vår tilbedelse. 

Men en fiende har vært i virksomhet 

for å tilintetgjøre vår tro på det hellige i 

den kristne gudstjeneste.… 

De unges oppdragelse og opplæring 

bør være av en slik art at den opphøyer 

det hellige og ansporer til ren hengivenhet 

for Gud i hans hus. Mange bekjenner 

seg til å være barn av den himmelske 

kongen, men har ingen sann 

oppfatning av at evige ting er hellige. 

Nesten alle trenger å få undervisning 

om hvordan de bør oppføre seg i Guds 

hus. Foreldre bør ikke bare lære barna, 

men pålegge dem å tre inn i helligdommen 

med alvor og ærbødighet. 

Den moralske smaken hos dem som 

tilber i Guds hellige hus, bør høynes, 

foredles og helliges. Dette er blitt sørgelig 

forsømt. Betydningen av dette er 

blitt oversett, og følgen er at uorden og 

mangel på ærbødighet er blitt fremherskende, 

og Gud er blitt vanæret. Når 

menighetens ledere, predikanter og 

medlemmer, fedre og mødre, ikke har 

hatt en opphøyet oppfatning i denne 

saken, hva kan man da vente av uerfarne 

barn? De samler seg altfor ofte i 

klynger, borte fra foreldrene, som burde 

ha tilsyn med dem. Til tross for at de 

står der for Guds ansikt og hans øye 

hviler på dem, griper de til lettsindighet 

og spøk. De hvisker og ler, er likegyldige, 

uærbødige og uoppmerksomme. 

Sjelden blir de 

undervist om at 

predikanten er 

Guds sendebud, at 

det budskapet han 

bringer, er et middel 

som Gud bruker 

til frelse for 

sjeler, og at det for 

alle som har den 

forrett å få adgang 

til det, blir en duft 

fra liv til liv eller 

fra død til død. 

Det følsomme, mottagelige sinn hos 

de unge danner seg en mening om Guds 

tjeneres arbeid på grunnlag av den 

måten deres foreldre behandler saken 

på. Mange familieoverhoder gjør gudstjenesten 

til gjenstand for kritikk i 

hjemmet. De er enige i noen få ting og 

fordømmer andre. På den måten kritise- 


rer de Guds budskap til menneskene, 

drar det i tvil og gjør det til et emne for 

lettsindig omtale. Hvilket inntrykk 

disse skjødesløse, uærbødige bemerkningene 

gjør på de unge, vil bare himmelens 

bøker kunne åpenbare. Barna 

ser og forstår disse tingene langt hurtigere 

enn foreldrene er tilbøyelige til å 

mene. Deres moralske begreper får en 

feilaktig retning som tiden aldri helt vil 

kunne forandre. Foreldrene sørger over 

barnas harde hjerter og over hvor vanskelig 

det er å få dem til å etterkomme 

Guds krav.Men med ufeilbar penn skildrer 

de himmelske bøker den sanne 

årsak. Foreldrene var uomvendte. De 

var ikke i samklang med himmelen 

eller med himmelens arbeid. Deres 

lave, hverdagslige begreper om forkynnergjerningens 

hellighet og om Guds 

helligdom ble vevd inn i barneoppdragelsen. 

Det er et stort spørsmål om 

noen som i årevis har vært under 

påvirkning av denne ødeleggende innflytelsen 

i oppdragelsen i hjemmet, 

noen gang vil kunne komme til å eie en 

ærbødighet og høyaktelse for Guds tjenere 

og for de redskaper Gud har 

bestemt til sjelers frelse. Disse tingene 

bør omtales med ærbødighet, med sømmelige 

ord og med en fin følelse slik at 

dere må gjøre det klart for alle dere 

kommer i berøring med, at dere betrakter 

budskapet fra Guds tjenere som et 

budskap til dere fra Gud selv. 

Foreldre, vær forsiktige med hvilket 

eksempel og hvilke tanker dere gir 

deres barn. Barnas sinn er påvirkelige 

og lett mottagelige for inntrykk. Skulle 

den som taler ved gudstjenesten i helligdommen, 

ha noen feil, så nevn dem 

absolutt ikke. Snakk bare om det gode 

arbeidet han gjør, om de gode tankene 

han har fremholdt og som dere bør gi 

akt på som noe som kommer gjennom 

Guds redskap. Det er lett å forstå hvorfor 

forkynnelsen av Ordet gjør så lite 

inntrykk på barna og hvorfor de har så 

liten ærbødighet for Guds hus. Deres 

oppdragelse har vært mangelfull på 

dette området. Deres foreldre trenger til 

daglig samfunn med Gud. Deres egne 

begreper må renses og foredles. Deres 

lepper må bli berørt med en brennende 

glo fra alteret. Da vil deres vaner og 

handlinger i hjemmet gjøre et godt inntrykk 

på barnas sinn og karakter, og 

■ ■ ■ 


kristendomsidealet vil bli høynet. Slike 

foreldre kan utføre en stor gjerning for 

Gud. De får mindre verdslighet, mindre 

sanselighet og mer dannelse og troskap 

i hjemmet. Livet blir da preget av et 

alvor som de neppe har kunnet tenke 

seg. Ikke noe som angår prekenen og 

gudstjenesten, vil bli betraktet som dagligdags. 

Sømmelighet og dannet oppførsel 

Det gjør meg ofte vondt når jeg trer inn 

i det hus der Gud blir tilbedt, og ser 

hvor uordentlig både menn og kvinner 

kler seg. Dersom den utvortes påkledning 

var et bilde på hjertet og karakteren, 

var det iallfall ikke noe himmelsk 

ved den. De har ingen sann forståelse 

av den orden, den sømmelighet og den 

dannede oppførsel som Gud krever av 

dem som kommer fram for hans ansikt 

for å tilbe ham. Hva slags inntrykk gjør 

dette på de ikke-troende og på de unge 

som er skarpe til å skjelne og til å dra 

sine slutninger? 

I manges sinn knytter det seg ikke 

mer hellige tanker til Guds hus enn til 

det mest alminnelige sted.… På grunn 

av uærbødighet i innstilling, i klesdrakt 

og oppførsel og på grunn av mangel på 

en andektig sinnsinnstilling har Gud 

ofte vendt sitt ansikt bort fra dem som 

kom sammen for å tilbe ham. Alle 

burde undervises om at de bør være 

sømmelig, renslig og ordentlig kledd , 

men likevel ikke gå over til en utvortes 

prydelse som slett ikke passer seg i helligdommen. 

Ingen bør kle seg for å stille 

seg til skue, for dette fører bare til 

mangel på ærbødighet.… Gud skal 

være det emne tanken er opptatt med, 

og han må være målet for vår tilbedelse. 

Alt som leder sinnet bort fra den 

høytidelige, hellige tjeneste, er til 

anstøt for ham.… 

Når en menighet er blitt stiftet uten å 

være blitt undervist på disse punktene, 

har predikanten ikke gjort sin plikt, og 

han må avlegge regnskap hos Gud for 

de inntrykk han har tillatt å råde. 

Dersom riktig forståelse av sann gudsdyrkelse 

og sann ærefrykt ikke blir innprentet 

hos folket, vil det vise seg en 

stadig større tilbøyelighet til å stille hellige 

og evige ting på samme nivå som 

de timelige, og de som bekjenner seg til 

sannheten, mishager da Gud og van- 


ærer kristendommen. Med sine ukultiverte 

begreper kan de aldri riktig verdsette 

en ren og hellig himmel og bli 

skikket til å forene seg med tilbederne i 

de himmelske boliger høyt der oppe, 

der alt er rent og fullkomment, og der 

alle viser fullkommen ærbødighet for 

Gud og hans hellighet. 

Denne teksten er et redigert utdrag 

av «Oppførsel i Guds hus», fra 

Veiledning for menigheten, bind 2, side 

158-165. 


1. Hvordan bør vi anvende Ellen 

G. Whites formaninger om ærbødighet 

i vår tid? 

2. Hva er egentlig ærbødighet? 

Hva ligger i begrepet? Er all prat 

eller støy i en kirke mangel på ærbødighet? 

3. Hvordan bør vi forvalte vårt 

personlige ansvar for å vise ærbødighet? 

Ellen G. White var en av syvendedags adventistenes 

pionerer. Hennes verker er fremdeles 

en profetisk røst blant adventistene. 

31

B A R N A S B Ø N N E U K E 2 0 0 2 

Vi tilber Gud 

AV SALLY PIERSON DILLON 

TIL FORELDRE OG LÆRERE 

Tilbedelse er temaet for denne bønneuken. For at barna 

skal motta en åndelig velsignelse gjennom tilbedelse, 

trenger de å forstå at tilbedelse ikke er noe de bare er tilskuere 

til. Tilbedelsen viser at vi verdsetter Gud, i tillegg til at 

den gir oss en følelse av hans nærvær i våre liv. Enten vi er i 

kirken eller hjemme, er det slik at jo mer barna trekkes med i 

tilbedelsen, desto mer glede og velsignelse vil de motta. 

Derfor er disse leksene lagt opp med tanke på deltakelse. 

Ikke alle aktivitetene vil passe for alle barn eller alle grupper, 

og derfor må dere føle dere frie til å tilrettelegge dem slik det 

måtte passe for dere. Spesiell veiledning for lærere eller foreldrene 

vil bli angitt i kursiv. 

Vi kommer til å benytte en utklippsbok til de fleste aktivitetene. 

Dere kan anskaffe en utklippsbok for hvert barn – 

en limstift eller teiprull vil passe til det – eller dere kan bruke 

litt tykkere papir (f.eks tegnepapir, som er lurt hvis dere bruker 

litt fuktig lim). Disse kan stiftes sammen eller bindes 

sammen når barna er ferdige. 

Å eie en utklippsbok som kan vises til andre, gir barna et 

ferdiglaget redskap når de vilvitne. Den kan også tjene til en 

påminnelse om det barna har lært om Gud og det de setter 

pris på ham for. Vi har også tatt med forslag til hvordan forskjellige 

lovsanger kan illustreres. Barna vil like å bruke 

utklippsbøkene sine til sangbøker, med bilder de selv har 

valgt for å hjelpe dem til å huske ordene. 

TEMASANGER 

Vi vil begynne med sangen «Måne og sol» (Til Guds Ære, 

nr. 30) som den første utklippsbok-aktiviteten. La barna 

få illustrere hver linje av sangen for å hjelpe dem til å huske 

ordene. For mindre barn kan dere benytte bilder som klippes 

ut og limes inn eller fargelegges. Bruk en side for hver linje. 

Større barn vil kanskje foretrekke å dele inn siden i seks 

deler og lage en tegning på hver del. 

DEN FØRSTE SABBATEN 

Vi tilber Kongen! 

Tenk deg om Norges konge eller statsminister kommer til 

byen din for å besøke kirken din, og etterpå til og med 

blir med deg hjem for å spise! Hvordan ville det ha vært? 

Hva slags klær ville du hatt på deg? Hvordan ville du ha opp- 

ført deg da? Hvordan ville du ha forberedt deg? (La barna få 

god tid til å svare på disse spørsmålene.) 

Du ville sikkert ha stått på voldsomt da! Husk likevel på at 

den viktigste og største herskeren i universet har bestemt seg 

for å komme til stedet der du bor og i kirken din ikke bare i 

dag, men hver sabbat! Vår Gud er universets Konge, Kongen 

over alle konger, statministeren over alle statsministere. 

Derfor kommer vi også sammen hver sabbat. Vi kommer for 

å tilbe ham. Hva betyr det å tilbe? Å tilbe er det samme som å 

elske, beundre og behandle med respekt. Hvordan behandler 

vi Gud med kjærlighet, beundring og respekt? (La barna får 

besvare dette.) Disse tingene skal vi snakke om hele denne 

uken. 

TILBEDELSE I HANDLING 

1. Sett i gang med utklippsboken. På første side skal barna 

skrive «Min utklippsbok for tilbedelse» (hjelp til etter 

behov). Omslaget kan de dekorere senere. 

2. La dem illustrere temasangen …….. som foreslått 

ovenfor. 

3. Ta fram blader, fargebøker eller klebemerker der barna 

kan se seg ut ting, gjenstander e. l. som de vil takke Gud for. 

Barn under skolealder: La dem lage en «takkeside» i 

utklippsboken der de kan lage en montasje av ting de er takknemlige 

for. 

Større barn: De vil kanskje heller selv tegne de tingene 

de er glade i. 


4. Prøv å få i gang en samtale omkring temaet: Hvorfor tilber 

vi Gud? (Stimuler barna til å svare.) De fleste grunnene 

faller inn i en av disse tre kategoriene: Vi tilber Gud for den 

han er, for det han har gjort, eller for det han kommer til å 

gjøre. Lag tre spalter og gi dem overskriftene: «Hvem han 

er», «Hva han har gjort», «Hva han kommer til å gjøre». 

Hjelp de større barna til å finne på flere ting å sette inn i hver 

spalte. Sett siden inn i utklippsboken. 

■ ■ ■ 

SØNDAG 

Tilbe med lovsang 

Familien vår dro til stranda på helgetur. Jeg satt i rullestolen 

min på en veranda, og derfra kunne jeg se de to guttene 

mine og faren deres leke i sanden. De brukte hele ettermiddagen 

på å bygge et mektig sandslott. Det ble like høyt 

som dem, og med en vollgrav hele veien rundt. Den fylte de 

med vann og små krabber. De hardpakket den våte sanden 

skikkelig, slik at når slottet tørket, ville det bli sterkt og ikke 

rives ned av vinden. Deretter gikk de ned til sjøkanten og kikket 

etter tang og skjell, og forhåpentligvis ville de finne noen 

sjøstjerner. Jeg gledet meg over å lytte til de menneskene som 

stoppet opp for å beundre slottet. 

«Se på dette!» sa én. 

«Jeg har aldri sett et så digert sandslott.» 

«Lurer på hvordan de lagde dette!» 

«Se på alle de fine tårnene!» 

«Denne vollgraven er så dyp at en kan vasse i den.» 

«Slottet er jo høyere enn jeg!» 

«Det er flinke folk som har greid å lage dette.» 

Jeg hadde så lyst til å lene meg over rekkverket og rope: 

«Det er guttene mine som har laget det!» Jeg hadde lyst til å 

rope enda høyere til folk som spaserte like ved og som beklagde 

seg over at de ikke hadde noe å gjøre eller noe å se på. 

Jeg hadde lyst til å rope: «Dumminger! Dere har jo hele 

denne fantastiske stranda foran dere. Dere har friske kropper 

som kan springe omkring og nyte sanden og vannet. Og dere 

har dette flotte slottet her å titte på. Hvis dere bare kunne slutte 

å klage og heller se rundt dere, ville dere fått mye moro!» 

Jeg begynte å lure på om Gud føler det på samme måten 

som jeg gjorde der og da. Riktignok er ikke Jesus Guds Sønn 

på samme måten som gutten min er min sønn, men likevel 

slo den tanken ned i meg: Skuer han ned hit fra sin plass over 

skyene og har lyst til å rope ut: «Sønnen min lagde dette! Han 

lagde alle de vakre tingene rundt dere!» Eller: «Dersom dere 

sluttet å jamre dere, og heller la merke til alt det min Sønn 

lagde for dere, ville dere hatt mye mer moro og blitt mye gladere!» 

Jeg tror Gud blir henrykt når folk legger merke til det han 

har laget og de setter pris på disse tingene. 


1. Ta en liten «tilbedelsestur» (ute eller inne) og pek på 

ting som Guds Sønn har lagd. 

B A R N A S B Ø N N E U K E 2 0 0 


2. Barn under skolealder: La barna lage et sandslott i en 

sandkasse, eller bygg et slott med byggeklosser eller andre 

gjenstander. Gi hvert barn en klem og si: «Jeg er så stolt av 

det du har lagd. Gud er også stolt av de tingene hans Sønn, 

Jesus, lagde. La oss takke Gud for noen av dem!» Oppmuntre 

hvert barn til å tenke på noe Jesus lagde. Hjelp dem med å be 

en takkebønn. 

3. Større barn: Tegn et slott. Gni inn tegningen med en 

limstift eller smør lim tynt utover den, og strø så sand over 

den. La tegningen tørke, og rist av løs sand til slutt. Mens 

limet tørker, kan du lage en side med ting du tror Gud er spesielt 

stolt av at hans Sønn har laget. Sett disse inn i utklippsboken. 

MANDAG 

Tilbedelse med 

etterligninger 

M ikkel er en ganske liten gutt. Og han vil gjerne ligne 

faren sin. Han prøver å spise med skje slik faren gjør, 

men han mister mesteparten av maten før han rekker å føre 

skjeen til munnen. Han prøver også å kose seg med avisen, 

på samme måte som far. Men det ender med at han river i 

stykker avisen og tygger i papiret. Han forsøker å gå som far, 

men han detter ned på den polstrede buksebaken sin. Mikkels 

pappa blir likevel ikke sint fordi han ikke klarer å gjøre ting 

på samme måten som han. Han er bare glad for at Mikkel 

prøver seg. Far prøver å oppmuntre ham og hjelper ham til å 

prøve på nytt. Pappa er stolt av lille Mikkel. 

Mikkels eldre bror Dag kan gjøre mye mer enn hva 

Mikkel kan. Han kan få i seg mat på samme måte som far, og 

han kan ta på seg klærne akkurat på samme måten som far. 

Men heller ikke Dag kan lese. Han sitter ved siden av faren 

sin med avisen og fargelegger og klipper ut bildene. Han kan 

jo ikke kjøre bil heller, men han liker å sitte i barnesete sitt, 

der det er et ratt han kan holde i. Der kan han late som om 

han kjører. Ofte klemmer han på den lille tuten når han leker 

at han møter andre biler. Men far er jo ikke sint selv om ikke 

33

Dag kan lese eller kjøre ennå. Han er glad for at Dag er glad i 

ham og forsøker å være lik ham. 

Vi er glad i Gud, og vi prøver å være lik ham. Enkelte 

ganger mister vi motet fordi vi føler at vi ikke får det til særlig 

bra. Likevel blir ikke Gud sint eller hissig når vi snubler 

eller gjør feil. Han er glad når vi prøver å være lik ham, for 

han vet at jo lenger vi elsker ham, desto mer vil vi vokse og 

bli ham lik. 


1. Barn under skolealder: La dem få prøve seg på å spille 

noen scener om hva Jesus ville gjøre. Eksempler: 

a. Jesus besøker en familie som har en liten kattunge. Ville 

Jesus ha dratt den i halen eller strøket den varsomt? 

b. Jesus besøker en venn som har en leke som han, dvs. 

Jesus, har lyst til å leke med. Ville han bare ta den uten videre 

eller ville han vente til vennen ba ham om å ta den opp? 

2. Større barn: Finn på ulike situasjoner som passer for 

barnas alder, og spør dem om hva de tror Jesus ville ha gjort. 

Hvis barna gir tvilsomme svar, spør dem om hvorfor de tror 

det de tror. Istedenfor å bare fortelle dem at de tar feil, bør 

dere heller forsøke å drøfte situasjonen med dem. 

3. Syng «Ved Guds nåde vil jeg love» (Til Guds Ære, nr. 

358). De som ikke kan lese, kan nøye seg med å lære refrenget. 

La barna illustrere sangen i utklippsboken, slik at de kan 

bruke tegninger til å huske ordene i sangen. 

4. Gud er vår Skaper. Tilbe ham med å etterligne hans skapergjerning. 

Når vi skaper eller lager noe, etterligner vi Gud. 

La barna bruke modellerleire til å lage gjenstander som 

minner dem om noe Gud lagde eller noe de liker ved Gud. 

Forestill dere at Gud skaper Adam av leire og blåser livspusten 

i ham, slik at han blir et levende vesen. Gud er makeløs! 

TIRSDAG 

Tilbe med tillit 

Lille Silje er nesten to år gammel. Hun besøker oss og vil 

gjerne leke. Vi lar henne leke hvor som helst i kjøkkenet 

eller stua. Men hvis hun vil leke ute, må noen se etter henne. 

> 


Det er jo ikke fordi vi ikke ønsker at hun skal ha det moro, 

men fordi det er forskjellige ting ute som kan være farlige for 

henne. Silje er for lita til å forstå hvilke ting som kan være 

skadelige for henne. 

Hunden vår, Gringo, er glad i Silje og leker sammen med 

henne i huset. Når Silje går ut, følger Gringo etter. En dag 

lekte Silje utenfor kjøkkendøren. Jeg satt og fulgte med, og 

jeg så at Gringo lå ved siden av henne. Silje reiste seg og 

stabbet bort til trappen som fører opp til et lite basseng vi har 

i hagen. Da hun tro på det nederste trinnet, bjeffet Gringo. 

«Nei, Silje!» ropte jeg. «Kom tilbake!» Silje tro på trinn 

nummer to. Gringo satte tennene sine besluttsomt i Siljes 

bluse og dro henne ned av trappen. Enda en gang forsøkte 

Silje å gå opp trappen, men Gringo trakk henne ned igjen og 

slikket henne i ansiktet, slik at Silje skulle forstå at Gringo 

ikke var sint på henne. Silje stolte på Gringo og adlød ham og 

så seg straks om etter noe annet å leke med. 

Heller ikke vi vet alltid når det lurer farer rundt oss, men 

Gud vet det. Han sender sine engler for å beskytte oss og 

holde oss unna mange ting som ville ha kunnet skade oss. Vi 

tilber ham når vi stoler på ham og takker ham for at han tar 

vare på oss, også i situasjoner der vi ikke er klar over at vi 

befinner oss i fare. Når vi er redde eller engstelige, ønsker 

Gud at vi skal huske at han alltid vil være oss nær. 


1. Veksellesning: Gjenta følgende tekst helt til barna har lært 

linjen som står med fet skrift: 

Jeg vil stole på Gud, for han vet best. 


Om morgenen vil jeg be og si: 


Når jeg leker og gjør mine plikter: 


Når jeg går til skolen: 


Når jeg er redd: 


Når jeg ikke er oppmerksom på noen som helst fare: 


Hele livet vil jeg føle meg trygg, fordi: 


2. Barn under skolealder: La et av barna gjemme seg 

under et teppe. Si: «Nå kan jeg ikke se deg – men nå! (Dra 

opp teppet.) Gud kan se deg uansett hvor du gjemmer deg, og 

han vil hjelpe meg til å passe på deg.» Fortsett leken, men 

finn på andre gjemmesteder. 

3. Større barn: La dem lage et bilde eller en tegning til 

utklippsboken av en situasjon der de stoler på at Gud vil ta 

vare på dem. 

■ ■ ■ 

ONSDAG 

Tilbe med takk 

Flippip bor hjemme hos oss. Flippip er en grå, afrikansk 

papegøye. Han prater ikke like mye som de andre papegøyene 

mine, men han lager en del støy når han vil uttrykke 

seg. Når pappa kommer hjem fra arbeid, har Flippip et spesielt 

pipesignal han alltid bruker. Han lager et særlig grovt bråk 

når han ikke liker ting som skjer rundt ham. Han bruker én 

lyd når han påkaller hunden, og en annen lyd ligner nesten på 

naboens katt. Flippip er tross alt en høflig fugl, som alltid 

husker på å takke. Han lager en klikkelyd for å vise at han er 

fornøyd, og han glemmer aldri det. Han klikker takk når han 

får gulrøtter og friskt vann. Han klikker også takk når far klør 

ham i halsen, eller hvis nabobarna gir ham peanøtter. Han 

klikker takk til mor når hun gir ham biter av appelsiner eller 

epler. Alle får lyst til å gjøre mer for ham, fordi han er så takknemlig 

og ikke overser dem eller er sint, redd eller sky, slik 

noen av de andre fuglene mine er. 

Gud blir også glad når vi viser takknemlighet. Han gir oss 

så mange gode ting, og han liker å høre oss fortelle ham hvor 

glade vi er i disse, og hvor høyt vi verdsetter ham. 


1. Barn under skolealder: La barna få blader, magasiner 

o.l som de kan få klippe ut bilder ifra. La dem få lime bilder 



av ting de er takknemlige for, i utklippsboken. 

2. Større barn: La dem skrive i utklippsboken navn på ting 

de er spesielt takknemlige for, og la 

dem illustrere disse med tegninger 

eller bilder de har klippet ut. 

3. Syng sangen «Gud er så 

god» og ta den med i 

utklippsboken. La hvert 

barn legge til et nytt 

vers, som forteller noe 

om hvor god Gud har 

vært imot 

dem. 

Skriv 

også dette 

inn i utklippsbøkene. 

Gud er så god 



Han er god mot meg 

Eksempler på vers du kan føye til: 

Han ga oss Pus… 

Han gir oss mat… 

Han gjør meg glad… 

TORSDAG 

Tilbedelse med 

lydighet 

Blåen er et annet kjæledyr hjemme hos oss. Blåen er en 

stor, grønn papegøye med en liten blå flekk som sitter et 

stykke bak nebbet. Jeg synes det er merkelig at han heter 

Blåen, for egentlig burde han jo hete Grønnen. Han var ti år 

gammel da vi overtok ham, og da var han for gammel til å 

bytte navn. Selv om Blåen den første tiden hadde hjemlengsel, 

begynte han å bli glad i meg. Når jeg snakker til ham, 

blunker han med øynene mot meg og skakker på hodet. Han 

napper forsiktig peanøtter og appelsinskiver fra hånden min. 

Han lar seg varte opp av andre familiemedlemmer også, men 

det er bare én person han har full tillit til og er helt lydig 

imot. Når jeg rekker ut hånden og sier: «Blåen, kom hit!», 

hopper han stille og rolig opp og setter seg på fingeren min. 

Når jeg rekker ut armen og sier: «Fly, Blåen!», flyr han tilbake 

til buret sitt. 

Det er ikke vanskelig for Blåen å adlyde meg når jeg leker 

med ham heller, men det er vanskelig for ham når han vil 

gjøre noe annet. Blåen har sitt eget bur, og det er aldri lukket. 

Mesteparten av tiden sitter han oppå buret eller flyr rundt og 

35

utforsker omgivelsene, men han misliker at andre fugler sitter 

på buret hans. 

Hver fugl har et avgrenset sted som de regner som sitt. 

Flippip har sitt bur, parakittene deler ett bur, finkene et annet 

med to små reder å gjemme 

seg i, og Frøken 

Kanel (en annen 

fugl) har en grein 

hun kan slå seg 

ned på. Vi har 

mange greiner 

som alle fuglene 

kan få leke seg på, og dessuten 

en liten fontene. 

Blåen tar 

gjerne et bad i 

fontenen. 

Men han 

liker ikke at 

andre fugler 

gjør det 

samme! 

Ettersom ingen 

av burene holdes 

stengt, vil av 

og til de andre 

fuglene prøve å 

leke i vannet 

eller oppsøke 

den greinen som 

Blåen sitter på. 

Blåen åpner da nebbet vidt og gneldrer mens han bakser bort 

til den fuglen som har krenket ham. 

Jeg roper til ham: «Nei, nei, Blåen! Vær snill nå!» Og Blåen 

vet hva det det betyr. Han setter seg ned, lener seg bakover og 

lar nebbet falle ned mot brystet. Noen ganger drar han tilbake 

til buret sitt og setter seg der. Det er likevel lett for ham å være 

snill med Frøken Kanel, for hun er en liten grå kakadue (en 

slags papegøye) og Blåens beste venn. Han pleier ikke å være 

så vennlig mot Flippip og Nebbet og parakittene. Men når jeg 

ber ham om å være grei, roer han seg. Det gjør han, ikke fordi 

han liker de andre fuglene, men fordi han er glad i meg. 

Ved sin lydighet viser Blåen at han er glad i meg. Lydighet 

er også en måte vi kan tilbe Gud på. I Bibelen ber han oss til 

og med om å elske ham på den måten: «Hvis dere holder 

mine bud, blir dere i min kjærlighet, likesom jeg har holdt 

min Fars bud og blir i hans kjærlighet» (Joh 15,10). Noen 

ganger er det enkelt å være lydig mot Gud, andre ganger er 

det verre. Noen ganger får andre mennesker oss til å bli sinte, 

og derfor har vi ikke lyst til å være snille mot dem. Men også 

vedslike anledninger skal vi høre på Jesus, og han hjelper oss 

til å behandle dem pent. Det gjør vi ikke fordi vi begynner å 

like dem med det samme, men fordi vi er glade i Jesus. 


1. Syng «Jeg har besluttet å følge Jesus» (Til Guds Ære, 

nr. 398). 

> 


2. Barn under skolealder: La barna sitte i en sirkel. 

Deltakerne forteller i tur og orden sirkelen rundt om en 

grunn til at de liker Gud: «Jeg er glad i Gud fordi …» La 

barna holde på så lenge de klarer å finne på noe å legge til. 

3. Større barn: Vi bruker leken i punkt 2 i en litt annen 

versjon. Den første deltakeren sier «Jeg er glad i Gud fordi 

…» og legger til en grunn. Den neste deltakeren sier «Jeg er 

glad i Gud fordi …» og gjentar grunnen som den første gav, 

og legger så til sin egen grunn. Den tredje deltakeren nevner 

de to første grunnene og nevner deretter sin egen osv. Denne 

leken fortsetter så lenge deltakerne greier å huske alle grunnene. 

(Kanskje kan det være påkrevd å prøve leken flere 

ganger.) 

4. Trafikklysspillet: Lag et trafikklys av papir og kartong 

eller tegn et med riktige farger: Grønt øverst, gult i midten og 

rødt nederst. 

Når vi kjører bil og får øye på et trafikklys, må vi se nøye 

etter hvilken farge det gir. Da først vet vi hvordan vi skal forholde 

oss, og vi adlyder så klart trafikklysene. Vi vet at hvis 

vi ikke gjør som trafikklysene ber oss, kan det føre til at både 

vi og andre kan komme til skade. 

Guds ord virker som et trafikklys. Det forteller oss hva vi 

bør gjøre og ikke bør gjøre for at vi skal kunne leve på den 

beste, tryggeste og lykkeligste måten. Noen ganger gir 

Bibelen oss grønt lys (JA), mens det andre ganger lyser rødt 

(NEI). Noen ganger ber den oss om å vente eller bevege oss 

forsiktig framover, og det er Bibelens gule lys. 

Hvilket lys tror dere Bibelen gir for de situasjonene som er 

beskrevet nedenfor (la de større barna begrunne sine valg av 

lys): 

[a] Jeg liker den nye småbilen til vennen min. Skal jeg 

stikke den ned i lomma mi før jeg går hjem? (Rødt – «Du 

skal ikke stjele») 

[b] Bør vi få en liten valp denne måneden? (Gult) 

[c] Jeg har lyst til å gjøre noe spesielt for mamma for å 

vise henne hvor glad jeg er i henne. (Grønt) 

[d] Broren min får meg så sint at jeg har lyst til å sparke til 

ham. (Rødt) 

[e] Jeg vet det er tid for å gå i kirken, men jeg vil så mye 

heller finne frem dataspillene mine. (Rødt) 

[f] Jeg er glad i frukt, særlig epler! (Grønt) 

Lag flere slike situasjoner. Lag også en side i utklippsboken 

for «GRØNT», en for «GULT» og en for «RØDT». Tegn 

eller klipp og lim inn handlinger som hører til under disse tre 

fargene. 

FREDAG 

Tilbe med kjærlighet 

Vi har en iguana som heter Puff. En iguana er en litt stor 

øgle, som er ganske liten når den kommer til verden, 

men vokser så lenge den lever. Puff er nå blitt nesten en og en 

halv meter med den lange halen sin. Puff tilhører meg, mens 

papegøyen Flippip tilhører mannen min. Men disse to bor i 


samme rom. Noen ganger besøker Flippip Puffs teppebelagte 

klatretre, og andre ganger er det Puff som besøker Flippips 

bur og klatregren. Det er fint at de besøker hverandre, men 

begge vet de at de ikke må skade hverandre og at de ikke må 

spise hverandres mat. Mannen min og jeg har laget disse 

reglene fordi vi er glade i dyrene våre og ikke vil at noen av 

dem skal skade seg. Av og til forstår ikke Puff og Flippip 

dette, og da er de slemme og bryter reglene. 

Flippip eter papegøyemat som består av frø, tørket frukt 

og grønnsaker. Han liker også appelsinbiter og annen frukt. 

Når Bjørn, mannen min, gir Flippip epler, deler han dem 

først i større stykker. Flippip liker å holde dem i klørne og 

nype i dem med det kraftige nebbet sitt. Puff eter for det 

meste grøntfor. Han elsker salater, så lenge de er grønne og 

ikke serveres med dressing. Han er også glad i raspede gulrøtter 

og enkelte frukttyper, særlig liker han epler og bananer. 

Men appelsiner får han magetrøbbel av. Når jeg gir Puff 

frukt, skjærer jeg dem i veldig små biter, fordi Puff svelger 

maten hel. 

En dag Puff besøkte Flippips bur, fikk han 

øye på Flippip sine eplebiter og fikk 

lyst på en. Han skjønte ikke at 

Flippips eplebiter var for store for 

ham. Med et stort glefs hogg han tak 

i en bit. Plutselig ble Puff forskrekket. 

Han forsøkte å svelge, men klarte 

det ikke. Og ikke klarte han å puste heller, 

for eplebiten hadde satt seg fast i halsen 

hans. Han begynte å krafse i panikk. Jeg 

skjønte hva som var i veien. Puffs problem kom 

av at han var egoistisk og slem og hadde stjålet 

Flippips frukt. Jeg var glad i Puff, og visste at dersom 

jeg ikke kunne hjelpe ham, ville han dø. Men jeg var 

også klar over at det kunne være farlig å holde på med en 

redd iguana. Jeg ventet likevel ikke til at Puff skulle bli lei 

seg for hva han hadde gjort eller bli redd for å skade seg. 

Jeg spratt opp fra stolen og tok Puff i armene mine. Han 

klorte og beit, men jeg gav meg ikke før jeg fikk trukket 

fruktbiten ut av halsen hans. Jeg blødde både i ansiktet og 

på armene, men Puff kunne i alle fall puste igjen. 

Det ser ut som om Puff husker hva jeg gjorde, for han 

krabber opp i stolen min og setter seg på fanget mitt. Enkelte 

ganger sitter han toppen av stolryggen min og hviler kjaken 

mot hodet mitt. En gang jeg var syk, krabbet han til og med 

opp i senga til meg og ble liggende for å holde meg med selskap. 

Puff brukte ikke mye tid på å synes synd på seg selv 

eller tenke på hvordan han hadde skadet den som ville redde 

ham. Han var bare glad i meg, rett og slett. 

Jesus har merker fra den gangen han kom til jorden for å 

berge oss. Han ventet ikke til han så om vi var lei oss. 

Han kom for å frelse oss til og med før vi ble født. Han 

visste at vi måtte berges og at vi ville dø uten ham. Jesus 

ønsker ikke at vi skal bruke mye tid på å beklage oss 

over hvor dårlig behandling han fikk av sitt eget folk. 

Han bryr seg heller ikke om at vi skal bruke tid på å sørge 

over de tingene vi gjør som sårer ham i dag. Han vil at vi 

skal være glade i ham. På samme måte som Puff vil vi hel- 

■ ■ ■ 



ler aldri glemme at han elsket oss så høyt at han berget oss, 

selv om det var svært smertefullt for ham. Og vi vil alltid 

elske ham, slik som Puff elsker meg. 


Kjærlighetsbrev: Bibelen er Guds kjærlighetsbrev til oss. 

Han elsker deg. Det forteller han i Joh 3,16: «For så høyt har 

Gud elsket [barnets navn] at han gav sin Sønn, den enbårne, 

for at [når barnets navn] tror på ham, … skal [ikke barnets 

navn] gå fortapt, men ha evig liv. 

Barn under skolealder: Skriv Joh 3,16 i utklippsbøkene. 

Tegn også et hjerte og hjelp barna med å plassere et klistremerke 

av Jesus midt i hjertet. La barna fargelegge og pynte 

dette kjærlighetsbrevet til Jesus. 

Større barn: De kan selv skrive og pynte Joh 3,16 i 

utklippsbøkene sine. Oppmuntre dem så til å skrive et privat 

kjærlighetsbrev til Jesus, der de forteller hva de føler for 

ham. 

37

DEN ANDRE SABBATEN 

Avsett tid til tilbedelse 

Som jeg har fortalt, er Flippip Bjørns kjælepapegøye. 

Flippip er veldig glad i peanøtter. Han liker også å tygge 

på papegøyelekene sine og huske i tauet sitt, som det er knuter 

på. Men det Flippip er mest glad i av alt, er å være sammen 

med Bjørn og leke med ham. Så snart Bjørn er kommet 

hjem, gir Flippip fra seg en lyd som varsler at «Bjørn er 

hjemme». Da nikker han på hodet og bakser med vingene. 

Deretter strekker Bjørn ut armen, og Flippip flyr bort på hånden 

hans og løper derfra og opp til skulderen på Bjørn, der 

han håper han kan få bli resten av dagen. 

Bjørn gjør mye forskjellig fordi han er glad i Flippip. Han 

tar av pengene sine og kjøper papegøyemat til ham. Han gir 

ham fruktbiter – Flippips favorittmat er appelsinskiver. Hver 

gang familien har rød grapefruktjuice til frokost, sørger 

Bjørn for at det blir igjen en skvett til Flippip. Dette er bra alt 

sammen, men mer enn noe annet ønsker Flippip å være sammen 

med Bjørn. De synger sanger sammen, og Flippip bøyer 

hodet opp og ned i takt med musikken. Bjørn pleier å klø 

Flippips hode forsiktig, og da gnir Flippip nebbet sitt mot 

Bjørns hode. Enkelte ganger leker de med en liten frøball, 

helt til Flippip blir lei av leken og spiser opp ballen. Andre 

ganger slapper de bare av og ser på fjernsyn sammen. Flippip 

liker dyreprogram, så sant det ikke er med slanger, store kattedyr 

og dyrleger, for alle disse skremmer ham. 

Vi kan gjøre mange ting for å vise Gud at vi elsker ham, 

slik som å være snill med andre, være lydige og gi gaver i kirken. 

Men først og fremst vil gjerne Gud at vi avsetter tid til å 

være sammen med ham. (Jo mer vi lærer oss å elske Gud, 

desto mer vil vi også være sammen med ham!) Gud satte til 

side en hel dag for å være sammen med oss, og det er sabbaten. 

På sabbaten går vi på sabbatsskolen, vi synger for 

Gud, vi taler med ham, vi forteller historier om ham og vi 

tilbringer stille stunder sammen. Andre ganger går vi ut 

og titter på de fine tingene Gud har laget for oss og forteller 

ham hvor glade vi er i dem. Hva er det beste du vet å 

gjøre sammen med Gud på sabbaten? (Gi barna tid til å 

besvare dette.) 


1. Snakk om ting som Gud har skapt. Ta en tur ut i naturen 

hvis været tillater det, og ta med tilbake blader fra trærne, 

kvister og andre småting. Lim dem inn i utklippsboka. 

2. Noen ting dere har tatt med, for eksempel bregner, vil 

ikke holde seg dersom de limes inn i utklippsboken. Slike 

ting kan gjerne legges pent utbredd på et ark. Så kan en forsiktig 

ta en tannbørste med vannfarger som en holder 8-10 

cm over bregnen . Dypp tannbørsten i maling og børst den 

forsiktig rundt bregnen, slik at når en fjerner den etterpå, ser 

vi tydelig hvor bregnen har ligget. På en måte får vi et 

avtrykk av den. Dette medfører imidlertid litt søl, så en må ta 

visse forhåndsregler. 

3. Er været for dårlig, kan vi lære litt om stjernene. Klipp 

> 


ut små stjerner av aluminiumsfolie og plasser dem på mørkt 

papir. De mindre barna kan lage et enkelt bilde med stjerner, 

de større kan ha gleden av å avbilde enkle stjernebilder 

(Karlsvognen, Store Bjørn etc. – slå opp i leksikon eller stjernehåndbøker. 

Kanskje noen i menigheten har litt greie på 

stjerner?) Lag flere stjernebilder og prøv å lære navnene på 

noen av dem. 

4. Forestill deg at du tilbringer en ettermiddag i himmelen. 

Gud tilbyr seg å ta deg med til et hvilket som helst sted i universet 

og forklare deg alt du ber om. Hvor ville du ha likt å 

dra? Hva ville du at Gud skulle forklare deg? 

5. På den nye jord som Gud skal skape, vil du få et rom i 

slottet hans. Dit kan du dra når du vil, særlig på sabbaten, når 

vi alle skal tilbe sammen med ham. Tenk deg at Gud ber deg 

om å tegne det hjemmet du ville like å bo i i uken eller de 

gangene du ikke befinner deg i slottet sammen med ham. 

Hvordan ville det hjemmet se ut? Og hvor ville det befinne 

seg? Slipp fantasien løs og tegn ditt himmelske hjem i 

utklippsboken. 

AVSLUTNING AV 

BØNNEUKEN 

Se igjennom de fullførte utklippsbøkene sammen med 

barna, syng sangene og hjelp dem med å oppsummere det de 

har lært om å tilbe Gud i løpet av denne uken. 

——————— 

Sally Pierson Dillon er frilansskribent og bor i New Market i staten 

Virginia sammen med mannen Bruce, 

sønnene Donnie og Michael og 

alle kjæledyrene deres. 


✝ 

VI MINNES 

GUDRUN AARSETH, Bergen 

menighet, sovnet inn den 24. juli, nær 

85 år gammel. Hun var et trofast medlem 

av menigheten siden hun ble døpt 

som 25-åring av pastor Sæbøe Larsen. 

Hennes liv har vært fullt av glede og 

humør, noe ikke minst hennes barn og 

mannen Alf har nytt godt av. Utad var 

hun mer stille, men alltid smilende. 

Hun har formidlet en "glad" kristendom. 

Musikk var viktig for Gudrun, og 

hun bidro selv med pianospill, særlig 

på Nordås Aldershjem. De siste fire 

årene ble tunge, idet hun plutselig mistet 

sin kjære Alf og selv ble redusert 

helsemessig. Gudrun og Alf mistet 

sønnen Truls da han ennå var barn. Nå 

går våre tanker til de andre barna, 

Arne, Rolf, Ruth, Hans Petter og familien 

forøvrig. Den 31. juli la de sin kjære 

mor til hvile fra Os kirke hvor undertegnede 

forrettet. Vi ser frem til den 

dagen da Gudruns håp om oppstandelsen 

skal oppfylles. Vi lyser fred over 

Gudrun Aarseths minne. 

BJØRN EIVIND HOLM 

ASLAUG BORØ, født 24. august1940, 

sovnet stille inn torsdag 8. 

august 2002. Som yngst blant ni søsken 

vokste hun opp i den vakre sørlandsbygda 

Søgne. Her møtte hun sin 

mann Erling, hvilket ble begynnelsen 

på et langt og godt ekteskap. De fikk 

tre barn sammen, Jan, Minda og 

Grete. Mens de bodde i Asker, ble 

Aslaugs interesse for Adventbudskapet 

vekket; hun ble døpt av Pastor Jens 

Wollan i 1962. De siste årene bodde 

familien i Grimstad, hvor Aslaug fant 

felleskap i Arendal Adventmenighet, 

– ikke minst idet sykdom begynte å 

kreve sitt. Begravelsen fant sted fra en 

fullsatt Fjære Kirke utenfor Grimstad. 

Undertegnede forrettet over utvalgte 

håpstekster, – i tråd med avdødes siste 

ønsker. Salmesang og solo/duett, et 

vell av blomster og kranser, samt den 

beste solskinnsdag var med til å skape 

en varm og verdig avreise for Aslaug. 

Det skjedde bare så altfor tidlig, var 

kommentaren. Våre bønner er for 

Erling, Jan, Minda og Grete, svigersønnene, 

svigerdatteren og barnebarna. 

Vi lyser fred over Aslaugs gode og 

håpsfokuserte minne. 

PER DE LANGE 

■ ■ ■ 

ÅREMÅLSDAGER 

100 

MARGRETE SÆTTEM, Molde menighet, 11. 

november 


95 

MALLY FISCHER, Bergen menighet, 19. oktober 

90 

TONNY MARIE WOLDSETH, Bergen menighet, 16. oktober 

ESTER EFTEDAL, Larvik menighet, 20. oktober 

LYDIA NILSEN, Tønsberg menighet, 10. november 

85 

BJØRGHILD KRISTOFFERSEN, Vest-Lofoten menighet, 23. oktober 

VALBORG WISSESTAD, Porsgrunn menighet, 24. oktober 

80 

ALFHILD KRISTINE TVEDT, Bergen menighet, 18. oktober 

LILLY LEIKNY WIIK, Steigen menighet, 21. oktober 

KRISTMAR PEDERSEN, Vest-Lofoten menighet, 22. oktober 

OLAV DANIELSEN, Bø menighet, 22. oktober 

ANNA CECILIE LOKNA, Haugesund menighet, 9. november 

75 

MARTHA HERVIK, Haugesund menighet, 18. oktober 

GERHARD SEVERIN RODAL, Kongsberg menighet, 29. oktober 

PETRA ISAKSEN, Sandefjord menighet, 30. oktober 

KNUT EINAR NILSEN, Betel menighet, 15. november 

70 

BRYNHILD HILDE, Stavanger menighet, 7. november 

SDA 

Kvinneforum 

TEMA 

«Å MØTE VIRKELIGHETEN» 

Tid: 15.-17.november 

Sted: Aglo, Stjørdal 

Seminarer v/ Ruth Arntsen, Inger Reierson 

og Merethe Berger. 

Søndag: Spennende hobbyarbeid 

Pris: kr. 550,- 

Påmelding: Innen 8. november 

Til Turid Myklebust tlf. 32121445 eller DNU 

tlf.32161670. 

ALLE DAMER VELKOMMEN! 

39

Håper ikke du har det som Helge, men at de voksne ... - Advent Nytt

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?