Kvinnelige forbilder. Portretter fra den unge kirken

Kvinnelige forbilder

Dagfinn Stærk
Kvinnelige forbilder
portretter fra den unge kirken
Efrem forlag 2021

© Efrem forlag 2021
www.efremforlag.no
Omslagsbilder: Pixabay / Wikimedia Commons
Omslag og sats: Lerø design
Trykkeri: Scandbook
Skrift: Reqiuem 11/14
Papir: 80 gr 1,5 Munken Premium Cream
ISBN 978-82-92922-77-4
Boka er trykt på miljøvennlig papir

Tilegnet
min mor Reidun og mormor Sara,
min svigermor Gunhild og hennes mor Randi,
min kone Randi,
mine døtre Gunhild og Elisabeth
– alle sammen kvinner som var og er gode kristne forbilder.

Innhold
innledning
Forbilder og kvinners roller 9
1
Fra kvinne til kvinne 19
2
Romas kvinnelige overklasse 35
3
Den fattige rike 61
4
Ørkenens mødre 83
5
Kvinnelige martyrer 97
6
På reisefot 117
7
Moren som aldri ga opp 131
8
Ikke helt sant, men oppbyggelig 143
9
I en tid som vår 159
Litteraturliste 173
Navne- og stikkordregister 177

Kvinnelige forbilder
Innledning
Forbilder og kvinners roller
Skal du virkelig skrive bok om kvinnelige forbilder i oldkirken? Men finner du nok
stoff til at det kan bli en hel bok ut av det?
s l i k kom m e n t e r t e n o e n kvinner mitt bokprosjekt da jeg fortalte
dem hva jeg holdt på å skrive om. Jeg forstår godt spørsmålet
og deres tvil. Riktignok hører vi om noen viktige kvinner i Det nye
testamentet. Jomfru Maria, Jesu mor. Maria Magdalena som møtte
Jesus utenfor graven. Priskilla som sammen med sin mann Akvilas
underviste Barnabas og andre. Purpurhandlersken Lydia som tok
imot Paulus og hans følge i Filippi. Så hører vi om Føbe og noen
andre kvinner som nevnes ved navn i Det nye testamentet.
Det kan virke som om de få – og gode – kvinnehistoriene vi leser
om i Det nye testamentet, ikke følges opp senere. Kirkefedrene kaller
vi gjerne de som betydde mest i kirkens første århundrer. Men fantes
det ikke noen «mødre» også i kirken på den tiden? Jo visst, de
fantes absolutt, og det er dem jeg ønsker å skrive om. Utvilsomt var
det flest menn som påvirket den nye kristne kirken, men det betyr
ikke at kvinnene var fraværende. Når vi i kirkehistorien snakker om
«kirkefedrene», er det egentlig ment som et samlebegrep om både
ledende menn og kvinner fra den perioden da kirken ennå var ung.
Samtidig er det rett å si at kvinnene ikke alltid har fått den
9

Kvinnelige forbilder
nødvendige plass og oppmerksomhet i historien om kirkens første
århundrer. I sin bok om tidlige, kristne kvinner, med særlig vekt
på de som levde en slags klostertilværelse i ørkenområder, skriver
Laura Swan:
Kvinners historie har ofte blitt satt i skyggen: til stede, men ikke sett.
Mange av våre kirke-fedre ble fremtredende nettopp på grunn av kvinner.
Mange av disse fedrene ble opplært og støttet av sterke kvinner,
og noen har også fått æren for å grunnlegge bevegelser som faktisk
ble begynt av kvinnene i deres liv. 1
Når jeg de senere årene har fordypet meg i kirkens første århundrer,
har jeg blitt overrasket over hvor mange historier jeg har funnet om
kvinner som spilte en stor rolle i denne tiden. Disse kvinnene var
verken biskop eller prest, men flere av dem hadde like fullt en stor
påvirkning på kirkens liv og utvikling. Historiene om dem ble gjenfortalt
fra generasjon til generasjon. En del av disse historiene ble
dessuten skrevet ned.
Livene til disse kirkens mødre er absolutt ikke ukjent stoff. Det
vil si at de er ikke ukjent for fagfolk, og de gir seg til kjenne for slike
hobbyhistorikere som meg. Dessuten regnes mange av dem som
helgener blant de ortodokse og i Den katolske kirke og har fått sine
(i nokså stor grad glemte) minnedager. Likevel, for kirkegjengere
flest – inkludert også katolikker og ortodokse – er det på høy tid at
disse kvinnenes historier nå blir bedre kjent.
I denne boken ønsker jeg å få disse kvinnene fram i lyset. Deres
historier fortjener å bli husket og fortalt videre. Mange av dem har
med årene kommet til å bety mye for meg selv. Slik de var forbilder
i kirken i tidligere tider, har de også blitt mine egne forbilder. Helter.
Personer jeg beundrer og ser opp til. Forbilder jeg selv strekker
meg mot.
Når en blir usikker på om det er så mye stoff å hente om disse
1 Laura Swan. The Forgotten Desert Mothers – saying, lives, and stories of early Christian
women. Mahwah, New Jersey: Paulist Press, 2001, s. 3.
10

Forbilder og kvinners roller
kvinnene, skyldes det nok også hvilket bilde vi er blitt gitt av datidens
kvinner. For den gang var det vel en mannsdominert tid? Et
patriarkalsk samfunn? En tid da kvinnene hadde lite å si? Jo, det er
nok mye rett i det. Men kvinnenes stilling varierte en del etter hvilke
deler av Romerriket vi snakker om, hvilke tidsperioder vi tenker på,
hvilke områder av livet vi er opptatt av, og det varierer etter hvilke
samfunnsgrupper det er snakk om.
I Romerriket, som vi holder oss innenfor grensene til, var det
forskjell på kvinners stilling i år 70 og år 270. Det var forskjell på
storbyen Roma og den greske landsbygda. Rike kvinners frihet var
annerledes enn de fattiges. Og ikke minst var det forskjell på ugifte
kvinner og på enker. Så hvordan datidens kvinner hadde det, er ikke
sagt med noen få setninger.
Selv om jeg av og til gir noen generelle kommentarer om kvinners
kår i datidens samfunn, er jeg ikke så opptatt av å sette merkelapper
på den tiden og kvinnene som levde da. Jeg redd for at jeg, og du
som leser, da vil stå i fare for å miste blikket for hvordan deres liv
faktisk var.
Først og fremst er jeg opptatt av kvinnene selv. Beskrive deres
egen historie. Løfte dem fram. La de stå der som de selvstendige personene
de var. Vise dem som forbilder for kirken den gang, og slik de
har blitt forbilder for meg. Og jeg håper de blir det også for deg.
Vi vil møte ulike kvinner under ulike livsvilkår, fra ulike steder og
tidsepoker. Til sammen utgjør de en fantastisk gruppe kvinner som
fremdeles bør inspirere og være et forbilde for dagens kirke. For her
møter vi:
- Rike kvinner som ga bort alt de eide til de fattige.
- Lærde kvinner som deltok i datidens teologiske debatter.
- Fromme kvinner som innviet seg til bibellesning og bønn.
- Kloke kvinner som veiledet høy og lav av begge kjønn.
- Forstandige kvinner som ble kjent for sine visdomsord.
- Fattige kvinner som kirken aldri glemmer.
- Radikale kvinner som ofret livet for sin tro.
11

Kvinnelige forbilder
Men mange av disse kvinnene er ikke bare forbilder. De utfordrer
også. Til dels sjokkerer. Og jeg skal innrømme at jeg ikke alltid helt
forstår alt de gjør. Flere levde etter en radikal kristendom som kan
virke ekstrem for oss i dag. Men jeg beundrer dem for at de var opptatt
av å ta Jesus på alvor. Leve etter hans ord bokstavelig. Så var da
også tiden de levde i, annerledes. En tid som i større grad krevde offer
og lydighet enn det vi har vent oss til, en tid da kristen tro og liv
kunne sette en i livsfare. Så selv om jeg mange ganger setter kraftige
utropstegn for meg selv i margen, blir det også noen spørsmålstegn.
Men hadde de kunnet se fram til vår tid – og mitt liv – ville nok disse
kvinnene også satt et og annet spørsmålstegn ved oss og våre liv.
Den som vil plukke roser, risikerer å stikke seg på tornene. For
nettopp slik er det når vi leser om kirkens mødre og fedre. Vi finner
enkeltutsagn vi trykker til vårt hjerte, men også synspunkter vi
tar avstand fra. Det er da heller ikke alt som disse kvinnene – og
mennene – har sagt og gjort, som kirken fullt ut fulgte. Kvinnene
ble forbilder for mange. Ikke for å bli kopiert i ett og alt, men for å
inspirere. Slik bør det også være med oss som moderne lesere.
Kvinnene vi møter her i denne boken, var selvsagt barn av sin tid.
Men om de var det, er ikke vi det mindre. Vi kan ganske lett se en
del av deres feil, men vi er samtidig forblindet på mange av våre egne
feil. Vi føler kanskje trang til å rope noen formanende ord til dem,
og også noen oppmuntringer. Men det er for sent. Nå er det imidlertid
de som roper sine formaninger – og oppmuntringer – til oss.
Er så vi i stand til å lytte til dem? Uansett trenger dagens kirke disse
forbildene, både de som lokker oss til etterfølgelse og tro, og de som
utfordrer oss i vårt komfortable kristenliv.
Kvinnelige forbilder… Ja, vi skal heller ikke glemme disse, alle vi
kjenner fra våre nære omgivelser. En mor og bestemor, en tante eller
nabo. Kvinner som villig tok på seg store oppgaver, og kvinner som
levde et mer stille liv. Handlekraftige kvinner, offentlige kvinner,
hjemmets kvinner, bønnekvinner. Mange slags typer kan nevnes. Men
felles for dem alle er at de ble forbilder for de som kjente dem, og kan-
12

Forbilder og kvinners roller
skje har historien om dem gått videre fra generasjon til generasjon.
For min egen del er det en spesiell hendelse som har brent seg
fast i hukommelsen. På slutten av 1970-tallet var det en storsamling
i Frikirken, med mange predikanter samlet. Et av temaene hadde
kvinner som hovedfokus. Da sto en eldre predikant nordfra fram og
sa at utenom hans egen kone var det særlig to kvinner han virkelig
hadde sett opp til og beundret. Kvinnene var forskjellige. Den ene
var en myndig dame som ofte tok ordet og sa sin mening rett ut. Den
andre var en mer stillfaren, hjemmets kvinne. Under krigen hadde
hun lidd mye, med mann og eldste sønn i tysk fangenskap, mens en
yngre sønn uten varsel hadde rømt til Sverige. Predikanten hadde
bodd i begge kvinnenes hjem – og han beundret dem begge to.
Når dette ble en så spesiell opplevelse for meg, skyldes det at den
ene kvinnen var min kones mormor, og den andre var min egen mormor!
Begge var døde, og jeg har ikke møtt noen av dem. Men minnene
om dem levde videre som den gamle predikantens forbilder.
Vi skal heller ikke lete lenge i kirkehistorien før vi møter kvinner
som lyser mot oss som eksempler og forbilder for svært mange.
- Mor Teresa av Calcutta, som fikk fredsprisen for sitt arbeid
for fattige og døende i India.
- Marie Monsen og Annie Skau Berntsen, legendariske
misjonærer i Kina og Hong Kong.
- Sigrid Undset, uredd debattant og en av Norges fremste forfattere.
- Katinka Guldberg, første norske diakonisse og Diakonissehusets
grunnlegger.
- Catherine Booth, grunnlegger av Frelsesarmeen sammen med
sin mann.
- Teresa av Avila, fornyer av Karmelittordenen og åndelig veileder
om bønn.
- Birgitta av Vadstena, grunnlegger av Birgitta-ordenen.
- Hildegard av Bingen, forfatter og åndelig veileder.
13

Kvinnelige forbilder
Slik kan våre øyne vandre videre bakover i kirkehistorien. I denne
boken skal vi hovedsakelig holde oss til perioden fra det første til det
femte århundre. All historie, også kirkehistorien, stanser som regel
mest opp ved de store og kjente. Slik er det også med kvinnene.
Naturlig nok, for det er tross alt dem vi vet mest om og har mulighet
for å skrive om. Navngjeten er et treffende ord, med norrøne
røtter. Men historien, og igjen også kirkehistorien, kjenner tross
alt bare de færreste ved navn. De fleste tilhører mengden/allmuen,
det vi gjerne kaller «den jevne mann og kvinne».
Samtidig skal det sies at vi kjenner navnet til langt flere kvinner
fra oldkirken enn de som er nevnt i denne boken. Så jeg har foretatt
et utvalg og lagt størst vekt på dem vi kjenner mest til historisk.
Mange kvinner fra denne tiden har vi bare begrensede opplysninger
om, og grensen mellom faktisk historie og senere legender kan være
flytende.
Kirkens sterke vekst i århundrene etter Jesus skyldtes ikke først
og fremst de store og kjente personlighetene, enten de var kvinner
eller menn. Nei, kirken vokste først og fremst ved hjelp av de utallige
«vanlige» kvinner og menn. Så selv om denne boken først og
fremst handler om kvinner vi har en del kunnskap om, føles det naturlig
å begynne med kvinner vi ikke kjenner navnet på.
I 1 Kor 9,5 skriver Paulus om retten til å ha med seg «en troende
søster som ektefelle» på sine reiser for evangeliet, på linje med de
andre apostlene. Til dette knytter Klemens av Alexandria i ca. år
200 noen kommentarer:
For å kunne vie seg til forkynnelsen uten å bli distrahert, slik det sømmer
seg deres tjeneste, tok disse apostlene sine koner med seg, ikke
som gifte kvinner, men som søstre, for å være deres medarbeidere til
kvinner i hjemmene. Gjennom disse kvinnene nådde Herrens forkynnelse
også inn i kvinnenes områder, uten å vekke anstøt. 2
2 Klemens av Alexandria. «Stromata», 3:6.53. The School of Alexandria, Book One,
Before Origen, v/ Fr. Tadros Y. Malaty. Pope Shenouda III _Coptic Theologi-
14

Forbilder og kvinners roller
Hva het så disse apostelkonene? Det vet vi ikke. Men om vi ikke
kjenner til deres navn, gjorde de like fullt en viktig oppgave med å
spre evangeliet. Klemens skriver at apostlenes koner først og fremst
vitnet for andre kvinner, og nok også for deres barn. Det samme
var tilfelle med den videre opplæringen. I Hyrden av Hermas, ca. år
140, hører vi om en navngitt kvinne, men ukjent for oss. I et syn får
Hermas en liten bok av en engel. Boken er full av åpenbaringer og
fortolkninger som Hermas skal skrive av. Den ene kopien skal han
så sende til Grapte, som antagelig var enke. «Grapte skal rettlede
enkene og de foreldreløse.» 3 Slik ble Grapte en åndelig mor for dem
hun underviste. Hun var ikke alene med en slik oppgave. Det samme
gjorde også utallige kvinner som særlig underviste andre kvinner og
mindreårige.
Johannes Krysostomos (347–407) var en av kirkens store predikanter,
først som prest i Antiokia, deretter som biskop i Konstantinopel.
I boken Om tom ære og oppdragelse av barn tar han opp hjemmets
betydning i kristendomsopplæringen. Selv om han gir faren hovedansvaret
for både barnas generelle oppdragelse og deres opplæring
i den kristne tro, trekkes moren også inn som medansvarlig for den
kristne formidlingen. Johannes Krysostomos peker på hvordan far
og mor skal samarbeide om å bringe videre de bibelske fortellingene.
Man skal starte med fortellingen om Kain og Abel, som faren skal
fortelle ved middagsbordet om kvelden. Senere skal moren fortelle
den samme historien, og deretter oppfordre barna til selv å gjenfortelle
den slik at historien fester seg i minnet. 4
cal College, Sydney, Australia, 1995, s. 434.
3 Hermas. «Hyrden», 8,3. Ernst Baasland og Reidar Hvalvik (red.). De apostoliske
fedre. Luther Forlag, 1984.
4 Magne Bakke: «La ingen ting være så viktig som å ha omsorg for barna –
kristen oppdragelse hos Johannes Krysostomos.» Karl Olav Sandnes, Oskar
Skarsaune og Reidar Aasgaard (red.), Når jeg så skal ut i verden. Barn og tro i tidlig
kristendom. Tapir Akademisk Forlag, 2009, s. 229.
15

Kvinnelige forbilder
Moren skal altså repetere fortellingen og stå for den videre opplæringen.
Senere i boken hører vi om flere mødre – og bestemødre
– som påvirket sine barn og barnebarn i sterk grad. Mange av disse
ble også tidlig enker, og det var da naturlig at hele ansvaret for den
kristne oppdragelsen falt på dem.
Det kan være grunn til å reflektere litt over hvordan kristentroen
spredte seg i disse første århundrene, og slik det i stor grad også
har vært senere. Når nye familier sluttet seg til den kristne troen,
begynte det ofte med kvinnene. Svenske Syster Sofie Hamring tilhører
dominikanerordenen. Hun har skrevet en engasjert bok om
kvinners historie i kirken. Når det gjelder evangeliets utbredelse,
skriver hun bl.a.:
Från England på 600-talet omtaler historieskrivaren Beda Venerabilis
att det i flera fall var kvinnorna som omvändes först och sedan
påverkade sina män. Från samma tid kan man hämta liknande
uppgifter om langobarderna hos Paulus Diaconus och om frankerna
hos Gregorius av Tours. 5
Det samme mønsteret mener hun gjentok seg i både Russland
og Norden. Først ble kvinner kristne, så var disse middelet til at
mannen og barna fulgte etter. Slike foregangskvinner ble da også
naturlige forbilder for senere generasjoner kvinner. De gikk foran.
Ja, ved sin tro og sitt forbilde kunne kvinner påvirke hele samfunnet.
Et godt eksempel på en slik påvirkning kan vi hente fra
Frankrike.
Klotilde (ca. 474–545) ble gift med den frankiske kongen Klodvig
I. 6 Han var hedning og kjempet hardt for å utvide sitt rike. I slike
5 Syster Sofie Hamring O.P. Ock där var många andra kvinnor... – En bortglömd frihetsrörelse.
Skellefteå: Artos & Norma Bokförlag, 2020, s. 52.
6 Michael P. McHugh. «Clotilda.» Harry Rosenberg. «Clovis.» Everett Ferguson
(red.), Encyclopedia of Early Christianity. New York/London: Routledge,
1997/1999, s. 266 + 266–267. – The New Encyclopædia Britannica, volume
3: «Clotilda.» + «Clovis.» Chicago: Encyclopædia Britannica Inc., 2010, s.
396 + 401–402.
16

Forbilder og kvinners roller
kamper unnslo han seg ikke for å brenne ned kristne kirker. Men
etter at de ble gift, var den kristne Klotilde utrettelig i sin iver etter
å få sin Klodvig til å vende seg fra avgudene og erkjenne den sanne
Gud. Deres første barn ble døpt, men døde rett etterpå. Dette førte
til en kraftig diskusjon mellom den hedenske kongen og den kristne
dronningen om hvilken gud som egentlig hadde størst makt. Først
da han var i ferd med å tape et slag mot en germansk stamme, begynte
han å anrope sin kones gud om hjelp, og nederlag ble vendt til
seier. Da Klodvig kom hjem, fortalte han Klotilde at seieren skyldtes
at han hadde påkalt Kristi navn.
Etter ytterligere et par års påvirkning fra Klotilde og biskopen,
ble så Klodvig døpt i Reims. Kongens omvendelse fikk også ringvirkninger
for hans folk. Kongens dåp juledag 496 ble etterfulgt
av «tre tusen i hæren hans … samtidig». Biografien om Klodvig ble
skrevet av biskop Gregor av Tours. Han forteller at den hedenske
kongens omvendelse til kristendommen gjorde at kirken så på ham
som «en ny Konstantin». Men det var altså dronningen, Klotilde,
som var redskapet til kongens omvendelse. Etter mannens død
trakk Klotilde seg tilbake til et liv i bønn i et kloster.
t i l n å h a r vi mer sporadisk vært innom noen av oldkirkens kvinner.
Selv om vi vet litt om en rekke kristne kvinner fra denne tiden,
har vi som nevnt bare bruddstykker av deres historie. Men det er
også en del kvinner vi kjenner mer eller mindre inngående. Så la
oss da gå inn i oldkirkens verden og bli nærmere kjent med noen av
disse kvinnene. Romerriket, som disse kvinnene levde i, slutter visst
aldri å fascinere oss. Keisere, gladiatorer, kriger og byggverk blir stadig
omtalt i TV-dramaer og bøker. Samtidig er nok kunnskapen om
enkeltpersoner mer begrenset. Blant kirkens folk har vel de fleste
hørt om Augustin, men ikke så mange andre. Teologer og kirkehistorikere
kan selvsagt nevne noen navn til.
Går vi derimot 150 år tilbake i tid, er det tydelig at mange må ha
hatt en mye større interesse for enda flere personer i Romerriket. I
17

Forbilder og kvinners roller
det minste brukte vår store dikter Henrik Ibsen også kristne problemstillinger
knyttet til denne tiden som bakgrunn for å ta opp
spørsmål med relevans for sin egen samtid. I 1873 utga han et av
sine viktigste skuespill der handlingen var lagt nettopp til Romerriket.
Ibsen gir her en av datidens kvinnelige forbilder god plass i sitt
drama. Neste kapittel starter akkurat her.
18