Misforståelse i Moskva

simone de beauvoir
Misforståelse
i Moskva
med forord av
éliane lecarme-tabone
oversatt fra fransk
av gøril eldøen (mno)
pax forlag a/s, oslo 2021

originalens tittel: malentendu à moscou, simone de beauvoir
copyright: © editions de l’herne, 2013
all rights reserved
norsk utgave: © pax forlag 2021
forsidefoto: © elliott erwitt/magnum photos/ntb
omslag: johanne hjorthol
trykk: scandbook ab, falun
printed in sweden
isbn: 978-82-530-4281-7

Hun så opp fra boken. Så kjedelige de var, disse
evinnelige klagesangene om manglende kommunikasjon!
Hvis man ønsker å kommunisere, så lykkes
man på et vis. Ikke med alle, la gå, men med
to eller tre personer. André satt i setet ved siden av
henne og leste en krimroman. Hun pleide ikke å
fortelle ham om ergrelser, samvittig hetskvaler og
småbekymringer; formodentlig hadde han også
sine små hemmeligheter, men i det store og hele
visste de alt om hverandre. Hun kastet et blikk ut
av vinduet i kabinen: mørke skoger og lyse enger
så langt øyet rakk. Hvor mange ganger hadde de
skåret gjennom landskap sammen, med tog, fly,
båt, sittende side om side med en bok i hånden?
Ennå skulle de ofte gli taust av sted side om side,
11

til havs, på land og i luften. Denne stunden bar
på minnets sødme og løftets glede. Var de tretti
eller seksti år gamle? Andrés hår ble tidlig hvitt;
før virket denne snøen som fremhevet den friske,
gylne teinten hans, som noe jåleri. Det gjorde
den fremdeles. Huden var hardnet og krakelert,
som gammelt lær, men munnen og øynene smilte
like lyst som før. Selv om fotoalbumet viste noe
annet, føyde hans unge jeg seg etter det ansiktet
han hadde i dag: I Nicoles øyne var ikke aldring
noe som vedkom ham. Antagelig fordi han selv
virket så uvitende om at han ble eldre. Han som
en gang hadde vært så glad i å løpe, svømme,
klatre og se seg i speilet, bar sorgløst sine sekstifire
år. Et langt liv med latter, tårer, sinne, favntak,
bekjennelser, taushet, tilskyndelser, og iblant
føles det likevel som om tiden har stått stille.
Fremtiden strekker seg ennå ut i det uendelige.
– Takk.
Nicole fisket et sukkertøy opp av kurven, forlegen
av den tykkfalne flyvertinnen og hennes
harde blikk, akkurat som hun var blitt tre år tidligere
av servitrisene på restaurantene og værelses-
12

pikene på hotellene. Ingen påtatte smil der i gården,
og en høy bevissthet om egne rettigheter,
noe man jo måtte bifalle; men de fikk en til å føle
seg skyldbetynget eller i alle fall tvilsom.
– Vi lander, sa hun.
Med en viss engstelse så hun bakken nærme
seg. En uendelig fremtid: en fremtid som kunne
gå i stykker på ett minutt. Hun var godt kjent
med slike kast, fra bekymringsløs trygghet til
ilinger av skrekk: Tredje verdenskrig kunne bryte
ut, André kunne få lungekreft – to pakker sigaretter
om dagen, det var for mye, altfor mye – eller
flyet kunne styrte. Det ville vært en god måte å
avslutte det hele på: sammen og uten viderverdigheter;
men ikke så tidlig, ikke nå. «Reddet nok en
gang», tenkte hun da hjulene – litt brutalt – traff
rullebanen. Passasjerene begynte å ta på yttertøy
og samle sine pakkenelliker. Trippende sto de og
ventet. Og ventet.
– Kjenner du bjørkelukten? sa André.
Det var kjølig, nesten kaldt: seksten grader,
hadde flyvertinnen sagt. Tre og en halv time unna
lå Paris, så nær, så fjern, Paris, som den morgenen
13

hadde luktet av asfalt og uvær, knuget av sommerens
første hetebølge. Og der var Philippe, så nær, så fjern
… En buss kjørte dem gjennom flyplassen, som var
mye større enn den de hadde landet på i 1963, og
til en soppformet glassbygning der passene deres
ble kontrollert. Ved utgangen sto Masja og ventet
på dem. Nok en gang forbauset det Nicole hvor
harmonisk de vidt forskjellige trekkene til Claire og
André smeltet sammen i ansiktet hennes. Hun var
slank, elegant, og bare den parykklignende frisyren
røpet at hun var moskovitt.
– Har dere hatt en god reise? Hvordan går det
med Dem? Hvordan går det med deg?
Hun var dus med sin far og dis med Nicole.
Det var helt normalt, men likevel underlig.
– La meg ta den vesken for Dem.
Det var også helt normalt. Men når en mann
bærer bagasjen for deg, er det fordi du er kvinne;
hvis en kvinne gjør det, er det fordi hun er yngre
enn deg, og da føler du deg gammel.
– Gi meg bagasjelappene og sett Dem der, sa
Masja myndig. Nicole adlød. Gammel dame.
Sammen med André glemte hun det ofte, men
14

tusen ørsmå stikk minnet henne på det. «En
vakker, ung kvinne», hadde hun tenkt da hun så
Masja. Hun husket at hun som trettiåring hadde
trukket på smilebåndet da svigerfaren brukte de
samme ordene om en førti år gammel kvinne. Nå
syntes hun også at de fleste mennesker så unge
ut. Gammel dame. Hun hadde vanskelig for å
forsone seg med det (en av de få tingene hun
ikke betrodde seg om til André, var denne sørgmodige
forferdelsen). «Noen fordeler har det jo»,
tenkte hun. Å bli pensjonist hørtes litt ut som å
være utrangert. Men det var behagelig å kunne
ta ferie når man ville; eller rettere sagt å ha ferie
hele tiden. I de kokhete klasserommene begynte
kollegene å drømme om å reise. Mens hun alt
hadde reist. Hun søkte André med blikket; han
sto ved siden av Masja i vrimmelen. I Paris lot
han altfor mange mennesker legge beslag på seg.
Spanske politiske flyktninger, portugisiske fanger,
forfulgte israelere, kongolesiske, angolanske og
kamerunske opprørere, venezuelanske, peruanske
og kolombianske motstandsfolk – bare for
å nevne noen – han var alltid beredt til å hjelpe
15

dem så mye han orket. Sammenkomster, manifester,
folkemøter, løpesedler, delegasjoner, alle
slags oppgaver påtok han seg. Han var medlem
av et stort antall grupper og komiteer. Her var
det ingen som ville be ham om noe. Masja var
den eneste de kjente. De kom ikke til å ha noe
annet å gjøre enn å se seg om sammen: Hun likte
å oppdage nye ting med ham, og at tiden, som
stivnet til i deres langvarige, monotone lykke, ble
sprudlende ny igjen. Hun reiste seg. Hun skulle
gjerne vært ute i gatene ved Kremls murer alt.
Hun hadde glemt hvor lang ventetiden kunne
bli i dette landet.
– Kommer bagasjen snart?
– Den kommer nok til slutt, sa André.
Tre og en halv time, tenkte han. Så nær Moskva
var, og samtidig så fjern! Tre og en halv times
avstand, og så traff han Masja så sjelden? (Men
det var jo mange hindringer i veien, først og
fremst reisekostnadene.)
– Tre år er lenge, sa han. Du synes sikkert jeg
ser eldre ut.
16

– Ikke i det hele tatt. Du har ikke forandret
deg.
– Og du er blitt enda vakrere.
Han så henført på henne. Man tror at ingenting
mer kan skje her i livet, man har forsont seg
med det (og det var ikke lett, selv om han lot som
ingenting), og plutselig blir tilværelsen lyst opp
av en helt ny, stor ømhet. Han hadde ikke vist
noen særlig interesse for den sky lille jenta – hun
het Maria da – som Claire tok med hjem til ham
i noen timer, fra Japan, fra Brasil, fra Moskva. Og
hun var stadig fremmed for ham da hun som ung
kvinne kom til Paris etter krigen for å presentere
ham for mannen sin. Men under Masjas andre
besøk, i 1960, skjedde det noe mellom dem. Han
forsto ikke helt hvorfor hun hadde knyttet seg så
sterkt til ham, men det rørte ham. Nicoles kjærlighet
til ham var fremdeles levende, oppmerksom,
munter, men de var så vant til hverandre at
André ikke kunne vekke den samme strålende
gleden i henne som den som i dette øyeblikk lyste
opp Masjas litt strenge ansikt.
– Kommer bagasjen snart? spurte Nicole.
17

– Den kommer nok til slutt.
Hvorfor så utålmodig? Her hadde de jo rikelig
med tid. I Paris plaget det André sterkt at
timene fløy, med alle avtalene han skulle rekke,
særlig etter at han ble pensjonist. Han hadde
over vurdert hvor godt fritiden ville strekke til.
Av nysgjerrighet, av ubetenksomhet hadde han
påtatt seg en haug med forpliktelser han ikke
klarte å fri seg fra. Nå skulle han slippe unna
dem i en hel måned; han kunne leve med denne
sorgløsheten som han var så glad i, ja, så altfor
glad i, siden den var roten til de fleste av bekymringene
hans.
– Der er koffertene våre, sa han.
De lempet dem inn i Masjas bil, og hun satte
seg ved rattet. Hun kjørte sakte, som alle gjorde
her. Veien luktet friskt av grønnsvær, tømmer
drev nedover Moskva-elven, og André kjente den
boblende følelsen som for ham var livets salt: den
både oppildnende og skremmende følelsen av å
innlede et eventyr, å skulle oppdage noe nytt. Å
lykkes, å bli noen, det hadde han aldri brydd seg
om. (Hvis ikke moren hans hadde insistert på å
18

ofre seg for at han skulle studere videre, kunne han
godt ha slått seg til ro med å være folkeskolelærer
i det solfylte Provence, som foreldrene sine.) Det
var som om sannheten om ham og hans eksistens
ikke tilhørte ham, men på uutgrunnelig vis var
spredt ut over hele kloden, og for å få kjennskap
til den, måtte han undersøke århundrer og
steder; det var derfor han var så glad i historie
og i reiser. Han kunne med stor sinnsro studere
fortiden gjennom bøkenes prisme, men når han
nærmet seg et ukjent land – som i sitt levende
mylder var så breddfullt av alt han kunne få vite
om det – ble han alltid svimmel. Og dette landet
angikk ham mer enn noe annet. Han var oppfostret
med Lenin-dyrkelse; hans åttitre år gamle
mor var fremdeles aktiv i Kommunistpartiet; selv
hadde han aldri meldt seg inn, men i vekslingen
mellom håp og fortvilelse hadde han alltid tenkt
at Sovjetunionen satt med nøkkelen til fremtiden
og dermed også til samtiden og hans egen
skjebne. Likevel hadde han aldri, ikke engang i
stalinismens mørke år, hatt så store vanskeligheter
med å forstå landet. Ville dette oppholdet gjøre
19

ham klokere? I 1963 hadde de reist som turister
– Krimhalvøya, Sotsji – på overfladisk vis. Denne
gangen skulle han stille spørsmål, få noen til å
lese avisene for ham, menge seg med folk. Bilen
svingte inn i Gorkij-gaten. Mennesker, butikker.
Ville han klare å føle seg hjemme her? Tanken på
å mislykkes gjorde ham panisk. «Jeg skulle ha gått
sterkere inn for å lære meg russisk!» tenkte han.
Enda en ting han hadde lovet seg selv å gjøre,
men ikke hadde gjort: Han hadde ikke kommet
lenger enn til sjette leksjon i Assimil-kurset.
Nicole hadde rett når hun kalte ham en gammel
latsabb. Lese, diskutere og spasere, det var han
alltid beredt til. Men utakknemlige oppgaver – å
pugge gloser eller lage tabeller – kviet han seg for.
Så han burde ikke ta verden så fryktelig alvorlig.
For seriøs, for lettsindig. «Det er min motsetning»,
tenkte han muntert. (Han hadde frydet
seg over denne formuleringen fra en italiensk
kamerat som var overbevist marxist og undertrykte
sin kone). I virkeligheten følte han seg slett
ikke uharmonisk.
20

«… en perle av en relasjonstragedie … en fantastisk kortroman.»
dagens nyheter
Kortromanen Misforståelse i Moskva ble skrevet i 1966–67 og var i
utgangspunktet tenkt som en del av novellesamlingen La Femme
Rompue («Den ødelagte kvinnen»). Men Beauvoir ombestemte
seg og byttet ut teksten med en annen. Kortromanen ble dermed
først utgitt på fransk i bokform i 2013.
Misforståelse i Moskva er beretningen om et middelaldrende
ektepar i krise, som reiser til Moskva. Paret har mot stridende
forventninger både til hverandre og til livet som ligger foran dem.
I likhet med novellene i La Femme Rompue, er omdreiningspunktet
en kvinne som er desillusjonert i ekteskapet og i hverdagen.
Her slipper også Beauvoir mannens synsvinkel til, slik
at teksten pendler mellom kvinnens og mannens virkelighetsforståelse.
I denne boken henter Beauvoir inspirasjon fra de gjentatte
reisene, som hun og Jean-Paul Sartre gjorde til Sovjetunionen
mellom 1962 og 1966 på invitasjon fra det sovjetiske forfatterforbundet.
Med den kalde krigen og 1960-tallets Sovjet som
bakteppe utspiller det seg et lavmælt og opprivende drama
mellom ektefellene.