Troverdighet i rettssalen

Line
Norman
Hjorth
–
Troverdighet
i rettssalen
KAMPEN OM
FORTELLINGENE

Line Norman Hjorth
TROVERDIGHET
I RETTSSALEN
KAMPEN OM FORTELLINGENE
pax forlag a/s, oslo 2021
3

© pax forlag oslo, 2021
omslag: erlend askhov
trykk: scandbook, falun
printed in sweden
isbn: 978-82-530-4258-9
boka er skrevet med støtte fra stiftelsen fritt ord og
norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
utgitt med støtte fra stiftelsen fritt ord.

Innhold
forord .......................................................................... 9
DEL 1
innledende...................................................................13
Fortellingene i rettssalen og i hverdagslivet ...........................................18
Hvorfor tror vi på det vi tror på? ..........................................................19
Rettsvesenet for deg og meg .................................................................22
om å være tiltalt ........................................................25
Eksamineringen av tiltalte ....................................................................25
Rollene i rettssalen ................................................................................29
Tiltaltes behov og situasjon ...................................................................30
troverdighet ..............................................................32
orderud-saken.............................................................37
Familien Orderud .................................................................................39
Gårdstvisten .........................................................................................40
Gårdslivet .............................................................................................41
Kristin og Lars ......................................................................................41
Sommer og høst 1998...........................................................................42
Drapene og etterforskningen.................................................................42
Motivet?................................................................................................46
Tiltalen og hovedforhandlinger.............................................................47
herredsrettens vurdering av de tiltalte.................50
Per Orderud .........................................................................................50
Veronica Orderud .................................................................................51
Kristin Kirkemo ...................................................................................52
Lars Grønnerød ....................................................................................53

forståelsesrammen: standardiserte fortellinger ...... 55
Underliggende fortellinger ....................................................................59
De underliggende fortellingene om Per Orderud ..................................61
De underliggende fortellingene om Veronica Orderud .........................63
De underliggende fortellingene om Kristin Kirkemo.............................64
De underliggende fortellingene om Lars Grønnerød .............................65
De underliggende fortellingenes rolle i en ankesak ................................66
DEL 2
eksamineringen av de tiltalte i orderud-saken........71
Fra teori til praksis – eller fra å tenke om til å tenke med ......................71
Valg av sak og eksempler ......................................................................71
per orderud i vitneboksen.........................................74
Hva er det viktig for Per å få gjennomslag for i lagmannsretten?............75
Begynnelsen..........................................................................................76
Tynnkledd språkdrakt...........................................................................77
Hva skal vi tro på? Intuitiv forståelse eller verifiserbare uttrykk..............81
Bondelandet: Historikk og kulturell kontekst........................................82
Ikke-kontakt.........................................................................................85
Rettssalen blir en skeptisk scene.............................................................88
Språkbruk som ufrivillig understøtter konkurrerende fortellinger..........91
Hvordan sette ord på virkeligheten (eller løgnen)..................................96
Konkurrerende fortellinger om søsterens rolle i tvisten........................ 100
Om å se sammenhenger for å finne avvik............................................ 102
Avvik fra normen: Maskulinitet og autoritet?....................................... 104
Ufullstendige bekjennelser................................................................... 106
Hvordan vurdere Pers troverdighet?..................................................... 109
veronica orderud i vitneboksen.............................. 111
Hva er det viktig for Veronica å få gjennomslag for i lagmannsretten?.....112
Veronicas forklaring i retten................................................................. 113
I sakens natur: «det ble» eller «det ble ikke»......................................... 116
«Måtte bare» og «må bare»................................................................... 123
«Ikke sant» og etableringen av et fellesskap med retten........................ 128
«Man» framfor «jeg» og «vi»................................................................. 132
Formildende negasjoner...................................................................... 135
Moralske opplagtheter – eller selvrettferdig bedrevitenhet?.................. 136
Om å svekke eller bygge troverdighet................................................... 140
Hvordan vurdere Veronicas troverdighet?............................................ 143

kristin kirkemo i vitneboksen ................................. 145
Kristins forklaring i retten................................................................... 146
Viktige punkter for Kristin i lagmannsretten....................................... 149
«Helt sikkert» – fra usikkerhet til skråsikkerhet.................................... 149
«Det er helt riktig» – eller å si det som det er og være som man er?...... 154
Hva skal vi tro på? Om å snakke «rett fra levra»................................... 157
«Selvfølgelig» og nøytralisering............................................................ 158
Hva skal vi tro på? Anerkjennelse og avvisning.................................... 162
Selvironi eller det å være avvæpnende i forkant.................................... 163
La femme fatale og tøffelen?................................................................. 166
Hva skal vi tro på? Avvik som livsform................................................ 171
Kristins selvframstilling....................................................................... 172
Dramatiseringen: Om å spille andre og seg selv................................... 175
Hva skal vi tro på: Dramatisering som avledningsmanøver.................. 177
Det irrasjonelle og det autentiske......................................................... 178
Hvordan vurdere Kristins troverdighet?............................................... 183
lars grønnerød i vitneboksen................................. 185
Lars’ fortelling i lagmannsretten.......................................................... 186
Viktige punkter for Lars i lagmannsretten........................................... 187
Lars’ selvkorrigeringer.......................................................................... 188
Hva skal vi tro på? Om å spille spillet riktig framfor å mene det man sier...193
Lars bruker den juridiske frasen «det er på det rene»............................ 193
Om å kritisere og appellere.................................................................. 196
Hva skal vi tro på: Om å være en dannet kriminell mann.................... 200
Om å eksemplifisere, karakterisere og kritisere..................................... 201
Hva skal vi tro på? Kvinnelige bilister og mannlige passasjerer............. 203
Mislykkede forsøk på å komme seg ut av språkspillet........................... 204
Usikre påstander som framføres med stor selvsikkerhet........................ 208
Ulike typer protester............................................................................ 209
Om å lese spillet og spille med dumme spillere.................................... 211
Hvordan vurdere Lars’ troverdighet?.................................................... 214
DEL 3
vurderingen av språk og troverdighet i det
strategiske spillet..................................................... 219
Vurderingen av de tiltaltes troverdighet............................................... 221

lagmannsrettens vurdering av de tiltalte............. 223
Rettens karakterisering av Per og Veronica........................................... 224
Rettens karakterisering av Lars og Kristin............................................ 226
Troverdig menneske versus troverdig fortelling.................................... 228
Dommens fortelling............................................................................ 229
forståelsen av de tiltalte......................................... 233
Stereotype medieframstillinger............................................................ 233
De kulturelle urfortellingene............................................................... 239
mytologiske typer og kulturelle fortellinger..... 241
Refleksjoner over det som ligger i dagen.............................................. 242
Hvordan ser vi?................................................................................... 243
Fortellinger henvendt til det undertrykte i mennesket?........................ 244
Mytologiske typer................................................................................ 246
Kulturelle forestillinger: Hva vil vi se og høre?..................................... 249
Menneskene i lys av mytene................................................................ 250
Ekteparet i Orderud-saken.................................................................. 251
Halvsøstrene........................................................................................ 253
Om å appellere til hodet eller magen................................................... 255
Identifikasjon og forløsning................................................................. 257
Det autentiske..................................................................................... 258
Tomrommene i selvframstillingene...................................................... 260
Menn på sidelinjen.............................................................................. 262
avslutning.................................................................. 265
noter.......................................................................... 269
litteratur................................................................... 300
8

innledende
Innledende
La oss si du er tiltalt i en drapssak, men nekter skyld, og det finnes
ingen bevis som med sikkerhet kan knytte deg til ugjerningen. Du
er under anklage, kanskje for aller første gang, og må møte i retten.
Du må ytre deg foran en rekke tilhørere, og din framtid og sosiale
anseelse står på spill. Der står du, midt i rommet, i den såkalte vitneboksen.
Dette er din mulighet til å fortelle om hendelsen tiltalen
gjelder, og forsvare deg mot anklagene fra påtalemyndigheten. Med
deg i rettssalen har du en forsvarer. Overfor dere står aktoratet, representert
ved statsadvokaten, som skal overbevise retten om at tiltalen er
riktig. Fag- og lekdommerne har inntatt plassene sine, det samme har
bistandsadvokatene. I tillegg kommer publikum, pårørende – både
dine og fornærmedes – dessuten kanskje pressen og andre interesserte.
Først lytter du til statsadvokatens innledningsforedrag som gjør
rede for de bevisene påtalemyndigheten mener er egnet til å domfelle
deg. Du hører sannsynligvis mye du ikke er enig i, eller som du ville
ha lagt fram på en annen måte. Men du vet at du ikke kan protestere,
korrigere eller nyansere. Når statsadvokaten er ferdig, forsøker
forsvareren din å rette oppmerksomheten mot det som taler for din
uskyld. Deretter kommer eventuelle fornærmede. Så er det din tur
til å fortelle. Rettens leder gir deg først muligheten til å fortelle fritt.
Kanskje velger du å gjøre det, eller du lar være – fordi du ikke vil
eller ikke får det til. Kanskje er du skyldig, men ikke på den måten
aktor hevder. Det er mange hensyn å ta, og det er vanskelig å snakke
uanstrengt. Hvordan skal du få fram ditt perspektiv når du må svare
på aktors spørsmål som springer ut av et helt annet? Advokatene i
13

del 1
rettssalen dominerer kommunikasjonen, og som tiltalt har du ikke
annet valg enn å delta. Mens du fra vitneboksen svarer så godt du
kan, er du svært klar over at alle rettens aktører vurderer alt du sier,
hvordan du sier det, i tillegg til kroppsspråket ditt.
Å spørre og å få svar, å bli spurt og gi svar er en av menneskenes
mest naturlige måter å kommunisere på. I rettssalen er spørsmålene
som stilles, aldri tilforlatelige, og svarene du gir, aldri uten betydning.
Både spørsmålene og svarene er framsatt med spesifikke mål for øye,
og de aller fleste spørsmål er stilt for å få deg dømt, frifunnet eller å få
straffen så streng eller mild som mulig. Hvordan du svarer er viktig,
og responsen din er påvirket av en rekke forhold. Formuleringene
avslører kanskje også at advokaten taler ut fra premisser du verken
deler eller anerkjenner. Som tiltalt erfarer du at det ligger en bestemt
tolkning av saken til grunn for advokatenes spørsmål. Kanskje er til
og med svaret ditt overflødig? Bare tanken kan gjøre deg motløs. Men
du svarer. Hva annet kan du gjøre? Det ene spørsmålet avløser det
andre, og du responderer så godt du kan. Noe har du ikke svar på,
annet vil du ikke si eller har du ikke ord for, enkelte spørsmål gjør deg
kanskje frustrert, opprørt eller trist. Du vil nesten garantert støte på
spørsmål du ikke forstår meningen med og derfor ikke aner hvordan
du skal svare på. Selv om spørsmålene i seg selv er forståelige, kan
formålet med dem synes uklart. Kanskje får du fornemmelsen av at
de er feller som skal lure deg inn på et spesielt tema. Du vet jo at det
er en hensikt med spørsmålene, at de ikke er tilfeldige, at de søker å
belyse et bestemt moment i saken, men så lenge det er uklart for deg
hva advokaten vil fram til, er det vanskelig å manøvrere. Og du vil jo
så gjerne bli trodd! Så hvordan framstå troverdig?
I hverdagslivet forstår vi som regel hvorfor spørsmålene vi konfronteres
med, stilles oss. De inngår i en velkjent praksis. I rettssalen
er spørsmålene også del av en særlig praksis, men for de fleste tiltalte
er den ganske fremmed. Det kreves juridisk kunnskap og erfaring for
å forstå den fulle meningen med dem. I de fleste tilfeller er tiltalte
verken kjent med den generelle rettslige praksisen eller de rettslige
poengene i den saken som de juridiske aktørene er. Med andre ord
stiller deltakerne i den språklige utvekslingen ulikt. Et eksempel kan
14

innledende
belyse situasjonen: Tenk deg at du som amatør skal spille et parti
sjakk mot en profesjonell spiller. Du antar i så fall at motparten vet
nøyaktig hva hun gjør og hvorfor, at hvert trekk er ledd i en gjennomtenkt
strategi, og at hun muligvis også har forutsett hvordan du
vil respondere – kanskje dine utspill til og med hjelper henne uten
at du selv er klar over det? Ville du ikke, i en slik situasjon, bli svært
bevisst på: 1) at din posisjon er underlegen, og 2) at motpartens trekk
legger opp til og tar utgangspunkt i at du skal reagere på bestemte
måter. Eksamineringen av tiltalte i rettssalen deler disse trekkene, men
samtidig vurderes og bedømmes tiltalte av en tredje, iakttakende part,
nemlig dommerne – hvilket neppe gjør situasjonen mindre nervepirrende.
For et par år siden holdt jeg et innlegg på en internasjonal konferanse
om strafferettens fortellinger arrangert av Universitetet i Bergen. Det
var ikke første gang jeg skulle presentere deler av forskningen min
for kollegaer fra hele verden, med årene har jeg fått god trening i
denne litt spesielle talesituasjonen. Som deltaker på konferanser og
seminarer har jeg også overvært mangfoldige foredrag – størsteparten
søvndyssende, men noen kjærkomment engasjerende. Fagfolk
håndterer denne muntlige formidlingsdisiplinen svært ulikt. Noen
sitter stivt på en stol med hodet bøyd ned i papirer mens de livløst
leser en tekst, andre står oppreist og taler fritt over slides på en skjerm.
Selv gjør jeg noe midt imellom; jeg foretrekker å stå oppreist og har
alltid manus, men bestreber meg på å formidle i en muntlig form
og opprette kontakt med tilhørerne. Det vanlige er at man får 15–20
minutter til en presentasjon, deretter åpnes det opp for spørsmål fra
tilhørere som i regelen består av akademikere med kunnskap innenfor
tilgrensede fagområder.
Konferanseinnlegg er en muntlig form jeg trives med, og som jeg
innbiller meg at jeg mestrer, selv om jeg alltid er nervøs før jeg stiller
meg opp foran tilhørerne. Men litt nervøsitet kan være bra, i beste
fall tilfører det en intensitet i framførelsen. Dessuten vet jeg jo hva jeg
skal si, det er min egen forskning jeg skal presentere, og svartner det
plutselig for meg, kommer manuset meg til unnsetning – det er jo der,
rett foran meg. Mer utfordrende kan imidlertid del to være, for her
15

del 1
kan nervøsitet eller stress gjøre det vanskelig å svare på spørsmålene
fra skeptiske lyttere. Det var noe slikt jeg erfarte denne regnværsdagen
i Bergen.
En tysk-britisk advokat hadde hørt på presentasjonen min, hvor
jeg hevdet at den kritiske utspørringen i rettssalen ligner et strategisk
spill som de tiltalte har begrensede forutsetninger for å mestre. Da
tiden for spørsmålene var kommet, spurte han meg med et vennlig
smil om hva jeg egentlig mente med «spill». Det var et grunnleggende
og derfor opplagt spørsmål, men samtidig – og nettopp av
den grunn – et jeg hadde brukt store deler av presentasjonen på å
redegjøre og argumentere for. Likevel hadde jeg altså ikke gjort meg
forstått. Advokaten var i alle fall ikke overbevist. Var det meg eller
argumentene han ikke opplevde som troverdig – det jeg sa eller måten
jeg sa det på? Eller handlet det kanskje om vår ulike bakgrunn – han
var advokat av yrke, jeg forsker innenfor humanistiske fag?
Det kan egentlig være det samme, poenget er at jeg ikke klarte å
svare på spørsmålet. Perpleks over hans etterlysning av drøftelser jeg
mente å ha gjort rede for utførlig, begynte jeg i samme øyeblikk å
tvile på om det virkelig var det han spurte om, kanskje det snarere
var en mer språk-filosofisk utlegning han savnet, en mer forseggjort
referanse til Wittgensteins tenkning som jeg hadde hentet et begrep
fra? – det ville jeg i så fall gjerne gi ham, men nei, det kunne ikke være
det – han var jo advokat! – jeg forstod ikke hvilket svar han var ute
etter, og derfor avslørte jeg i stedet min usikkerhet ved å respondere
med retorisk sarkasme: «Jeg verken kan eller vil definere spill på et
generelt plan, hvis det er det du ber meg om.» Denne lite konstruktive
kommentaren ble hengende i lufta inntil min nære kollega fant
det for godt å svare for meg. Det gjorde han lett som ingenting, og
advokaten ble tilsynelatende tilfreds.
Hvor ofte har vi en ved vår side som kan svare for oss – og hjelper det
egentlig vår troverdighet at andre må komme oss til unnsetning? Jeg
hadde ikke vært overbevisende eller troverdig under presentasjonen,
og jeg var det i alle fall ikke i møtet med dette kritiske spørsmålet. I
rettssalen hadde det vært utenkelig for en tilhører å svare på tiltaltes
vegne – har personen i vitneboksen problemer med å svare, er det
16

innledende
ingen som kommer med en håndsrekning i form av formuleringer
som tilfredsstiller spørsmålsstilleren.
Det finnes flere situasjoner de fleste av oss har erfaring med fra
arbeids- og privatlivet som har likhetstrekk med den i rettssalen. Likevel
er det alltid sentrale og viktige momenter ved rettssalssituasjonen
som går tapt i slike analogier. Til en muntlig eksamen, for eksempel,
har vi forberedt oss i forkant uten å vite hvilke konkrete spørsmål vi
kan bli møtt med under eksamineringen. Vi sitter overfor en eksaminator
og en sensor, og er klar over at vår prestasjon blir vurdert
underveis. Begge disse forholdene kan minne om eksamineringen i
rettssalen. Samtidig er det vesentlige forhold ved situasjonen i rettssalen
som ikke er til stede i en muntlig eksamen: Rettssaken behandles
i et offentlig rom og gjerne med publikum. Dessuten er den tiltalte
under anklage og står overfor en klar motpart. Og sist, men ikke
minst, for tiltalte står gjerne framtiden på spill, en domfellelse kan
innebære fengsel og tap av sosial anseelse. Men analogien mellom
rettslig eksaminasjon og muntlig eksamen er ikke bare utilstrekkelig
fordi den ikke innfanger hvor krevende og særegen situasjonen
til tiltalte er. Et annet viktig poeng er at de aller færreste av oss har
erfaring med den, og derfor har dårlige forutsetninger for å sette oss
inn i den – i motsetning til muntlige eksamener. Folk reagerer ulikt
i pressede situasjoner, og våre egne erfaringer er ikke nødvendigvis et
godt grunnlag for å vurdere andres reaksjoner. Ikke desto mindre konsulterer
vi hele tiden – mer eller mindre bevisst – våre egne erfaringer
når vi vurderer hvordan et konkret individ responderer i en bestemt
situasjon. Evnen til å sette seg inn i hvor det snakkes fra – hvem sier
hva i hvilken situasjon – er en sentral del når vi tolker menneskers
uttrykk. Den tiltaltes talesituasjon er altså viktig for å forstå den fulle
meningen med det hen sier. Men de fleste av oss – inkludert dem
av rettens aktører som skal vurdere den tiltaltes troverdighet, altså
dommerne (og tidligere juryen) – har ingen erfaringer med hva det
innebærer å bli eksaminert i en rettssal. Våre hverdagslige erfaringer
hjelper oss bare et stykke på vei.
17

del 1
Fortellingene i rettssalen og i hverdagslivet
I Norge baseres rettsprosessen på prinsippet om fri bevisføring. Det
betyr at partene kan føre de bevis de vil, og at alt som legges fram for
retten – inkludert menneskers fortellinger og ytringer – er å betrakte
som bevis. Retten er heller ikke bundet til regler om hvilken vekt forskjellige
typer bevis skal tillegges. Bevisvurderingen er også fri. Tiltaltes
ytringer i rettssalen regnes som viktige bevis. Eksamineringen av dem
består som ordet tilsier, av en språklig utveksling; advokatene spør,
tiltalte svarer. Dette er en velkjent måte å bruke språket på. Likevel er
situasjonen og språkbruken i rettssalen fremmed for utenforstående.
Det kan likevel være vanskelig å peke på hva det er ved språkbruken
som gjør at den oppleves forstilt, som om det hele tiden finnes noe
uuttalt i den. Det er nettopp det vi skal se nærmere på i denne boka.
I enhver rettssak er det minst to fortellinger om hendelsesforløpet
tiltalen gjelder. Disse utfordrer hverandre i kampen om å være den
mest overbevisende; påtalemyndigheten forsøker å få gjennomslag for
en fellende fortelling, mens forsvaret som regel forsøker å overbevise
om en frifinnende fortelling. Spørsmålet for begge parter er hvordan
de kan fremme, eller skal vi si advokere sin fortelling, på best mulig
vis? Strategiene partene legger for å få gjennomslag for sin fortelling,
har stor betydning for hvordan eksamineringen av de tiltalte foregår.
De styrer hvilke spørsmål som stilles, og på hvilken måte.
Fortellingenes rolle i rettssalen kan ikke overvurderes, det er også
derfor denne delen av rettsprosessen er utførlig behandlet fra ulike
forskningsperspektiv, blant annet humanfaglige. Et sentralt emne har
da gjerne handlet om det faktum at enhver hendelse som har skjedd i
den virkelige verden, og som ønskes formidlet, må fortelles – settes ord
på – og det kan gjøres på mange ulike måter. Hva gjør én fortelling
mer overbevisende enn en annen? Svarene vil ikke bare handle om
en fortellings konstruksjon, men også om hvordan den formidles til
et publikum, og til hvilket. Gjennomslagskraften på de fortellingene
som framføres i rettssalen, er av stor betydning for sakens utfall. 1
Fortellingene står altså helt sentralt i rettssaker, som i livet ellers.
Hver dag blir vi presentert for fortellinger vi må ta stilling til, fra
våre barn, vår partner, våre kollegaer, våre barns lærere med flere. 2
18

innledende
Ofte kan fortellingene være motstridende, i konflikt med hverandre.
Hva og hvem skal vi tro på? Hvilke spørsmål kan stilles for å komme
nærmere sannheten, hvordan stille dem og hvordan forstå svarene?
Og ikke minst: Hvilke kriterier ligger til grunn for de vurderingene
vi foretar?
Ofte blir vi, for å kunne ta stilling, nødt til å konstruere vår egen
fortelling om hva som har skjedd. Da vil vi antakelig starte med å
faktasjekke fortellingene vi blir presentert for, men like viktig for
vurderingen er våre erfaringer med de konkrete menneskene, våre forestillinger
om hvem de er som særegne individer, men også som typer,
og kanskje også våre forestillinger om karakterer og relasjoner mer
generelt, samt vår opplevelse av hvordan de formidler fortellingene
sine; hvem virker oppriktig, hvem forstiller seg? Forhold som disse
har betydning for om en fortelling virker troverdig og overbevisende.
Spørsmålet om hvorfor vi tror på noen fortellinger framfor andre er
viktig, blant annet fordi det inviterer til å reflektere over hva det innebærer
å være del av en bestemt kultur, med visse livsformer og overbevisninger.
Fortellingenes betydning står derfor sentralt både i forsøket
på å forstå hvordan partenes ulike strategier påvirker eksamineringen
av tiltalte, men også når det kommer til spørsmålet om hvordan disse
fortellingene står i forbindelse med forestillinger som er dypt forankret
i vår vestlige kultur. De større fortellingene som finnes i kulturen vår,
har innvirkning på hvordan vi tenker og handler – og på hvordan vi
vurderer konkrete mennesker og deres fortellinger. Sagt på en annen
måte − hvordan de spesifikke fortellingene som konkurrerer med
hverandre i rettssalen, vurderes og forstås, er påvirket av større og
mer generelle fortellinger i kulturen.
Hvorfor tror vi på det vi tror på?
I denne boka vil jeg undersøke det ukjente og utfordrende landskapet
som den tiltalte må orientere seg i under eksamineringen i rettssalen.
Jeg er særlig opptatt av den rollen språkbruken og fortellingene spiller
i vurderingen av tiltaltes troverdighet. Eksamineringene er en kamp
om fortellinger, og fortellingenes gjennomslagskraft er avgjørende for
19

del 1
den tiltaltes troverdighet. Troverdighet og fortelling kan med andre
ord ikke vurderes adskilt, de to størrelsene er vevd sammen i et gjensidig
utvekslingsforhold.
For den tiltalte i vitneboksen er spørsmålene antakelig mange:
Hvordan burde den tiltalte bære seg ad, hva slags framferd er hensiktsmessig
og hvor godt kan den tiltalte egentlig forberede seg? Det
er vanskelig å vite på forhånd hva som vil oppfattes troverdig i rettssalen.
Situasjonen er en de er tvunget inn i og overgitt til. Nå står
de der, som skyteskiver for kritiske spørsmål og med alles øyne rettet
mot seg. Mer overordnet handler dette om hvorfor vi tror på det vi
tror på; hvorfor oppfattes noe som troverdig, annet ikke? Spørsmålet
kan ikke besvares generelt, entydig eller en gang for alle. Uansett hvor
konkret vi formulerer det, vil svaret være sammensatt. Men vi kan
undersøke denne generelle problemstillingen med utgangspunkt i en
konkret og relevant sak. Jeg er grunnleggende av den overbevisning
at det kun er via det partikulære at vi kan nærme oss det universelle
og allmenne, ikke omvendt. Filosofen Ludwig Wittgenstein, som jeg
er inspirert av i dette arbeidet, lærer oss hvordan vi kan tenke med
og gjennom eksempler, via et nærstudium av spesifikke saker. Hvis vi
vil vite noe om et spørsmål eller et fenomen, nytter det lite å drøfte
spørsmålet eller fenomenet på et abstrakt plan. Det avgjørende for
Wittgenstein var for eksempel «det partikulære som ikke kan settes på
formel». 3 Hvis vi vil lære om troverdighet i rettssalen, må vi studere
eksempler fra en konkret sak. Men hvordan vurdere hvilken sak som
vil være relevant for den aktuelle problemstillingen?
Jeg har valgt å ta for meg Orderud-saken. Det er flere grunner til
at denne saken er velegnet i en undersøkelse av fortellinger og troverdighet
i rettssalen. Disse skal jeg komme nærmere inn på senere,
men kan allerede nå nevne noen.
I denne mye omtalte kriminalsaken ble fire mennesker, to menn
og to kvinner, tiltalt for medvirkning til trippeldrap. I mai 1999 ble
tre mennesker funnet drept på en gård i Sørumsand, et eldre ektepar
og deres voksne datter. Sønnen og broren Per Orderud ble tiltalt for
medvirkning til drap på sin familie, og det samme ble hans kone
Veronica Orderud, halvsøsteren hennes, Kristin Kirkemo, og halv-
20

innledende
søsterens tidligere kjæreste, Lars Grønnerød. Tiltalen presenterte den
kriminelle handlingen som resultatet av en intern familiestrid om
eierforholdene til gården. Alle de fire tiltalte nektet straffskyld og ga
motstridende forklaringer om hendelsesforløpet tiltalen gjaldt. Det
fantes ingen tekniske bevis som med sikkerhet kunne knytte de fire
tiltalte til selve drapshandlingene, og de var alle derfor bare tiltalt for
medvirkning til drap. 4 Det sentrale spørsmålet i rettssalen handlet
derfor ikke om hva de tiltalte gjorde drapsnatten – hvorvidt de hadde
alibi – men snarere: Hva slags mennesker var de? Var de personer
som ville være i stand til å planlegge og realisere et trippeldrap? For å
besvare slike spørsmål må man gjerne helt tilbake til barndommen.
De tiltalte måtte med andre ord fortelle hvem de var, og hver og en
overbevise om at de var troverdige, på bekostning av de andre. Troverdigheten
deres ble avgjørende, og vurderingen av dem avhang både av
deres språklige framferd og framtoning, samt av de fortellingene de
ble plassert inn i og forstått i lys av. I tillegg framstod de tiltalte som
svært forskjellige mennesker, med ulik bakgrunn og med ulike språklige
evner. De fire tiltalte hadde altså ikke de samme forutsetninger
for å håndtere den kritiske utspørringen i rettssalen.
Det særlig interessante i denne sammenheng er altså at vurderingen
av den enkeltes troverdighet ble viktig for sakens utfall, og at denne
i vid utstrekning baserte seg på eksamineringen av de tiltalte. Fordi
det var flere tiltalte som alle ga motstridende forklaringer, ble konkurransen
mellom de ulike fortellingene ekstra tydelig. At det ikke forelå
fellende tekniske bevis, gjorde fortellingene desto viktigere. Tiltalen på
medvirkning førte til at de tiltaltes troverdighet som mennesker, fortellingen
om hvem de er, ble særlig sentral. Dessuten hadde både den
rettslige fortellingen om gårdstvisten som motiv, samt fortellingene
om hver av de fire tiltalte og deres innbyrdes relasjoner, likhetstrekk
med arketypiske fortellinger og karakterer. Fortellingene kan dermed
fungere som gode eksempler på hvordan såkalt standardiserte fortellinger
spiller inn på forståelsen av konkrete mennesker og hendelser
i retten.
21

del 1
Rettsvesenet for deg og meg
Da jeg så opptakene fra Eidsivating lagmannsrett som viste eksamineringen
av de tiltalte i Orderud-saken, ble jeg slått av hvordan det
hele forekom så tilforlatelig og på samme tid så uhåndgripelig. Det
som ble sagt under eksamineringen, var ikke uforståelig, men det var
som om jeg ikke klarte å oppfatte hva det egentlig dreide seg om.
Jeg ble nysgjerrig på hva dette handlet om, og på hva det innebærer
for tiltalte å inngå i den språklige utvekslingen i rettssalen. I forsøket
på å tilegne meg en forståelse av dette, ble begrepene språkspill og
underliggende fortellinger viktige. Begge spiller en sentral rolle i denne
boka; jeg kaller den språklige utvekslingen i rettssalen for språkspill,
og underliggende fortellinger er en betegnelse på de konkurrerende
fortellingene som språkbruken der forsøker å fremme.
Selv om eksempelmaterialet som legges fram, er hentet fra eksamineringen
av de tiltalte i Orderud-saken, vil leseren som håper at
boka skal presentere hittil ukjente opplysninger i saken eller gi et bud
på det omstridte skyldspørsmålet og dermed løse gåten Orderud, bli
skuffet. Jeg gjør ingen forsøk på å finne rettslige svar i saken. Det
er snarere slik at eksamineringen i denne spesifikke saken danner
utgangspunkt for mer generelle refleksjoner omkring språk, fortellinger
og troverdighet i retten. Disse betrakter jeg som allmenngyldige.
Imidlertid vil jeg samtidig mene at ved å få et innblikk i
hva som foregår i rettssalen under eksamineringen av de tiltalte og
slik tilegne seg kunnskap om hva møtet med rettsvesenet innebærer
for det enkelte individ, kan leseren kvalifisere sine egne overveielser
i Orderud-saken – og herunder gjerne spørsmålet: Hvorfor tror du
på akkurat det du tror på?
Denne boka er altså skrevet ut fra en overbevisning om at en konkret
sak kan fortelle oss noe ut over sitt eget tilfelle. Orderud-saken
kan for eksempel også fungere som et tydelig eksempel på hvordan
utspørringen av tiltalte har likhetstrekk med et spill, uten at denne
påstanden på noen måte begrenser seg til denne saken. De sentrale
forestillingene og fortellingene som hersker i rettssalen under rettsforhandlingene
i denne spesielle kriminalsaken, gjør seg også gjeldende i
andre straffesaker. Jeg insisterer med dette på en humanistisk tradisjon
22

Denne boka handler om troverdighet i rettssalen, om
hva det vil si å være tiltalt, og til syvende og sist om
den enkeltes rettssikkerhet.
I en rettssak er det minst to fortellinger som kjemper
om å være den mest overbevisende. Hjorth er inspirert
av Ludwig Wittgenstein og hans begrep om språkspill.
Hun viser hvordan fortellingene står i forbindelse med
forestillinger dypt forankret i kulturen. Med dette mener
Hjorth at det fins velkjente og fra generasjon til generasjon
overleverte fortellinger som springer ut av våre felles
forestillinger om verden og mennesker. Grunnlaget for
fortellingene er en form for kollektiv kunnskap om den
kulturen vi lever i, og menneskene vi omgås. I hvilken
grad, og på hvilken måte, påvirker disse hvordan den
tiltaltes fortellinger blir mottatt?
Menneskers ytringer er å betrakte som bevis. Men
hvorfor forstås noen ytringer som mer troverdige enn
andre? Gjennomgående case i Troverdighet i rettssalen
er Orderud-saken. Forfatteren analyserer gjennom
opptak fra rettssalen i hvilken grad de tiltalte oppfattes
som troverdige og hvorfor.
ISBN 978-82-530-4258-9
ISBN 978-82-530-4258-9
9 788253 042589