Ingen anger
«Ingen anger» er Tommi Kinnunens fjerde bok på norsk. Boken ble kortlistet til Finlandiaprisen - Finlands største litteraturpris. «Ingen anger» er en gripende beretning om fem finske kvinner som av ulike årsaker har fulgt tyskerne til krig i Norge, og som ved krigens slutt må betale dyrt for valgene sine.
Etter et kort opphold i fengselsleir i Tromsø, må Aili, Irene, Katri, Siiri og Veera finne veien hjem til Finland på egen hånd, til fots langs minelagte veier. Hodene deres er snauklipte for å markere at de blir ansett for å være «tyskerjenter» eller kollaboratører. På sine vandringer gjennom ødelagte byer og bygder må de, i likhet med andre kvinner som har valgt som dem, stå til rette for feiltrinnene sine. For det som var akseptabelt under krigen, anses nå som en forbrytelse.
Tommi Kinnunen viser nok en gang at han er en briljant karakterforfatter. «Ingen anger» er en tankevekkende roman om andre verdenskrig fra et kvinneperspektiv, om mange kvinners umulige krigsvalg og skammen som gjerne ledsaget valgene.
«Ingen anger» er Tommi Kinnunens fjerde bok på norsk. Boken ble kortlistet til Finlandiaprisen - Finlands største litteraturpris. «Ingen anger» er en gripende beretning om fem finske kvinner som av ulike årsaker har fulgt tyskerne til krig i Norge, og som ved krigens slutt må betale dyrt for valgene sine.
Etter et kort opphold i fengselsleir i Tromsø, må Aili, Irene, Katri, Siiri og Veera finne veien hjem til Finland på egen hånd, til fots langs minelagte veier. Hodene deres er snauklipte for å markere at de blir ansett for å være «tyskerjenter» eller kollaboratører. På sine vandringer gjennom ødelagte byer og bygder må de, i likhet med andre kvinner som har valgt som dem, stå til rette for feiltrinnene sine. For det som var akseptabelt under krigen, anses nå som en forbrytelse.
Tommi Kinnunen viser nok en gang at han er en briljant karakterforfatter. «Ingen anger» er en tankevekkende roman om andre verdenskrig fra et kvinneperspektiv, om mange kvinners umulige krigsvalg og skammen som gjerne ledsaget valgene.
– Det som drog forrige uke, skal ha blitt senket med det samme det kom ut i åpent farvann. – Men jeg oppfattet det som at det kom seg til Tyskland. Irene visste ikke lenger hvordan det gikk i krigen. At dette var de siste skipene, det skjønte hun, for havet ble farligere for hver dag på grunn av de allierte jagerne. Om kvelden i de halvmørke brakkene avslørte kvinnene som hadde tjeneste ved staben, for hverandre hva de hadde lest i hemmelige dokumenter. Når de hørte om senkede fartøyer, holdt de en stille stund og lurte på om det var nettopp det skipet Hilma eller Elsi hadde kommet seg om bord på. Seilte Meimi med den struttende magen sin fremdeles mot Tyskland, eller skylte bølgene det lange, vakre håret hennes? I møtet med døden var de alene. Rykter de hørte om kvelden, var blitt sørgelige og sterke sannheter når morgenen kom. Og den som tvilte, kunne ikke få undersøkt de faktiske forholdene på noen måte. Mennene kunne minnes sine falne våpenbrødre, men kvinnene skulle ikke gråte over de som var borte. Soldatene trengte gleden deres, ikke sorgen. – Nå kaster de visst loss. Jenta på den andre steinen hadde bøyd seg mot Irene og viftet samtidig mot kaia. Irene reiste seg for å se mens trossene ble løsnet og skipet langsomt gled fra land. Det fikk møysommelig opp farten og stevnet mot Ofotfjorden. En torpedobåt kom til å slå følge fra Lofoten, og i rom sjø kanskje en ubåt også. Det var stille på kaia. Selv om Irene hadde sett mange skipsavganger som denne, føltes det vanskeligere hver gang, som en nedtelling mot noe de unngikk å snakke om. Snart skulle de 15
vende tause tilbake til de anviste brakkene og til husene som hæren hadde konfiskert. De skulle løse opp håret, legge seg på briskene, sovne og drømme urolig om hvordan alt sammen kunne komme til å ende. Når de våknet, skulle de gå til arbeidet sitt i vaskeriene, på sykehusene og ved staben. I løpet av natta skulle en og annen kanskje tjene noen tyske sedler hos de soldatene som fortsatt var igjen, men uten å nevne den trykkende frykten de bar på. Til tross for forbudet mot kontakt med sivilbefolkningen var det alltid noen som fanget opp nyhetssmuler fra de norske. Königsberg var tapt, og visstnok Nürnberg også. Sovjet skulle ha meldt om funn av besynderlige fangeleirer i Polen. De tyske avisene nevnte dem ikke med et ord. Irene husket at før fortsettelseskrigen ble det hvisket om leirer som ingen vendte tilbake fra, men det sa henne ikke noe den gangen. Det var ikke før hun hadde sett den første fangeleiren i Norge at hun kunne tenke seg til hvordan det allerede hadde vært en stund andre steder. Noen kvelder hadde beboerne i kvinnebrakka lurt på hvor godt de finske beslutningstakerne kjente til hva tyskerne drev med, for de måtte jo ha hørt mer enn menigmann. Hadde ministerne og presidenten bestemt seg for å holde tett så den fordelaktige alliansen kunne bestå og krigen mot Sovjetunionen fortsette? Den slags drøftet de på tomannshånd med dem de stolte på. Men det passet seg ikke at kvinnfolk tenkte på sånne ting i det hele tatt. De levde midt i døden, hver og en. De hadde lappet sårede soldater, sydd sammen uniformsjakker som var opprevet av kuler, og reinskrevet lister over henrettede. Irene hadde skjenket opp kaffeerstatning i kantina og hørt på historier der noen 16
- Page 1 and 2: pax.no tommi kinnunen «Ingen anger
- Page 3 and 4: originalens tittel: ei kertonut kat
- Page 5 and 6: * Flere av dem som stod der, hadde
- Page 7: kvinnene på kaia strakte hals for
- Page 11 and 12: Irene hadde lagt merke til at kanti
- Page 13 and 14: med kjøtt til offisersuppa, for d
- Page 15 and 16: mot et ukjent sted. Alt hadde gått
- Page 17 and 18: så ubesluttsom marsjerte hun som d
– Det som drog forrige uke, skal ha blitt senket med det<br />
samme det kom ut i åpent farvann.<br />
– Men jeg oppfattet det som at det kom seg til Tyskland.<br />
Irene visste ikke lenger hvordan det gikk i krigen. At dette<br />
var de siste skipene, det skjønte hun, for havet ble farligere for<br />
hver dag på grunn av de allierte jagerne. Om kvelden i de<br />
halvmørke brakkene avslørte kvinnene som hadde tjeneste ved<br />
staben, for hverandre hva de hadde lest i hemmelige dokumenter.<br />
Når de hørte om senkede fartøyer, holdt de en stille stund og<br />
lurte på om det var nettopp det skipet Hilma eller Elsi hadde<br />
kommet seg om bord på. Seilte Meimi med den struttende<br />
magen sin fremdeles mot Tyskland, eller skylte bølgene det<br />
lange, vakre håret hennes?<br />
I møtet med døden var de alene. Rykter de hørte om kvelden,<br />
var blitt sørgelige og sterke sannheter når morgenen kom. Og<br />
den som tvilte, kunne ikke få undersøkt de faktiske forholdene<br />
på noen måte. Mennene kunne minnes sine falne våpenbrødre,<br />
men kvinnene skulle ikke gråte over de som var borte. Soldatene<br />
trengte gleden deres, ikke sorgen.<br />
– Nå kaster de visst loss.<br />
Jenta på den andre steinen hadde bøyd seg mot Irene og<br />
viftet samtidig mot kaia. Irene reiste seg for å se mens trossene<br />
ble løsnet og skipet langsomt gled fra land. Det fikk møysommelig<br />
opp farten og stevnet mot Ofotfjorden. En torpedobåt<br />
kom til å slå følge fra Lofoten, og i rom sjø kanskje en ubåt<br />
også.<br />
Det var stille på kaia. Selv om Irene hadde sett mange skipsavg<strong>anger</strong><br />
som denne, føltes det vanskeligere hver gang, som en<br />
nedtelling mot noe de unngikk å snakke om. Snart skulle de<br />
15
Change language