Ingen anger

pax.no
tommi
kinnunen
«Ingen anger er tankevekkende, en øyeåpner
av en roman. Bokens budskap er viktig,
dypt rørende i sin menneskelighet.»
savon sanomat

Tommi Kinnunen
INGEN ANGER
Vandringsroman
oversatt fra finsk av
turid fabregd
pax forlag a/s, oslo 2021

originalens tittel: ei kertonut katuvansa
copyright: © tommi kinnunen 2020
first published in finnish with the original title ei kertonut
katuvansa by werner söderström ltd (wsoy), helsinki, finland.
published in the norwegian language by arrangement with
bonnier rights, helsinki, finland
norsk utgave: © pax forlag 2021
omslag: erlend askhov
trykk: scandbook ab, falun
printed in sweden
isbn 978-82-530-4279-4
oversetteren er medlem av norsk oversetterforening

da det led mot kveld, stod kvinnene i havnegatene og lenger
borte der bergryggen fra havet reiste seg brattere og ble til
Narvikfjellet. Irene hadde funnet seg et godt utsiktssted. Hun
hadde klatret opp på en høy stein og speidet mot havna. Alle
holdt øye med den samme tyske krysseren og soldatene som
gikk om bord og forsvant ut av syne. Irene lurte på hvorfor hun
egentlig var kommet. Hun ønsket vel å se Klaus enda en gang,
ønske god reise. Kanskje takke, uvisst for hva.
Hun visste at krigen nærmet seg slutten, selv om ingen sa det
høyt. Alt var lagt øde der nord. Lappland og Finnmark evakuert
og brent slik at vinden lenge hadde båret røyklukt og sot fra
ødelagte hus inn over byen. Troppene ble samlet ved Norskehavet
og satt om bord på skip som fraktet dem tilbake til Tyskland for
å forsvare Berlin mot angrep både fra øst og vest. Kvinner som
fulgte hæren, var tidligere tatt om bord på fartøyene, riktignok
bare noen titall på hvert, men i alle fall. Færre og færre kvinner
fikk bli med, og på de siste skipene var det visstnok ikke en eneste.
Det blåste friskt fra havet. De som stod ytterst, la armene i
kors og svøpte kåpa tettere om seg. Irene brettet opp kragen på
saueskinnspelsen sin for å beskytte halsen. Hun tittet rundt seg.
Masse folk, men ingen sa noe.
11

*
Flere av dem som stod der, hadde visst prøvd å komme med.
Noen hadde grått og ropt fra kaia eller prøvd å appellere til
fornuften hos stabsoffiserer eller skipskommandanter. Hvordan
skulle Wehrmacht klare seg hvis den avviste disse sykesøstrene,
maskinskriverne, matkokerne og vaskekonene? Hvordan kunne
deres arbeidsinnsats plutselig bli verdiløs og nye stå klar til å ta
over?
Andre igjen innrømmet at de fryktet de sovjetiske troppene
som var på vei, eller de finske også nå som våpenbrorskapen
var slutt og nasjonene havnet på motsatte sider av frontlinjene.
Hvordan ville det gå hvis de sovjetiske troppene fikk tak i dem?
Før jul hadde Irene sett filmaviser som fortalte hvordan soldater
fra Rødearmeen voldtok og drepte kvinner i den østprøyssiske
landsbyen Nemmersdorff. Men den slags ble det ikke snakket
høyt om.
Og det var enda en grunn til å forlate landet, for noen av
kvinnene viste tydelige tegn på langtkommet svangerskap.
Kunne Kurtene, Hansene, Oliverene, Fritzene forlate familiene
de hadde etablert her nord og forsvinne langt vekk til Tyskland?
De hadde tross alt planlagt framtida i flere år og lurt på hva die
Mutti i Köln kom til å synes om bruden fra Taivalkoski som
hun snart skulle få seg presentert.
Struttende mage var et argument de forstod ved staben.
Gravide fikk plass om bord, eller de ble sendt til Oslo i påvente
av transport videre, for det nye fedrelandet trengte barn. De andre
ble etterlatt på kaia. Da nyttet det ikke å vise til hvor viktig arbeid
en utførte, eller legge ut om hvor hengiven en var. «Kjærlighet
er en forstyrrelse i hjernen», forklarte skipskommandantene og
gav matrosene ordre om å bære de fortvilte kvinnene i land igjen.
12

Flertallet av kvinnene hadde ikke grunngitt reiselysten med
kjærlighet, for det ville ikke vært sant. De hadde kommet til
Norge på grunn av fagkunnskap eller behovet for arbeidskraft,
men den slags forklaringer hjalp dem ikke om bord. En
sparkende liten tysker i magen var den eneste billetten som
gjaldt nå.
Irene hadde hørt i kantina at noen av de yngste prøvde å
tvinge seg med. De skulle ha stormet oppover landgangen og
klamret seg til relingen, grått og vist til fienden som nærmet
seg. Krigen hadde nådd et stadium da hyling ikke gjorde
inntrykk på noen, matrosene fikk bare mer å baske med. Jentene
ble visstnok slengt i havnebassenget, og noen som hadde stukket
seg unna, ble siden hivd over bord i åpen sjø. Men Irene var
ikke sikker på det. For hvem hadde vel vært der og sett at det
virkelig stemte? Det virket som om brutale historier ble spredt
med overlegg. Kvinnene var jo lettere å holde styr på hvis de
var redde.
Det var ikke lenge siden Irene også hadde forestilt seg at hun
skulle dra, slik de opprinnelig hadde avtalt, hun og Klaus. Hun
hadde forhørt seg om reisemulighetene hos sin nærmeste overordnede,
men da hun ikke vant gehør, avstod hun fra videre
forsøk. Hvis ikke engang de unge og fruktbare jentene slapp
gjennom, hvorfor skulle så hun? Og hun visste ikke hva hun
skulle tatt seg til i Tyskland. Om ikke lenge ville alt være over
her nord. Snart måtte hun bestemme seg for hva hun skulle
gjøre og hvilken vei hun skulle ta, men foreløpig var det uklart.
Hun hadde ikke noe mål.
Soldatene gikk opp landgangen og forsvant inn i skipet. En og
annen var blitt stående og lene seg mot relingen, og noen av
13

kvinnene på kaia strakte hals for å se om de kjente dem. Men
de fleste lette ikke etter et bestemt ansikt. Mennene på skipet
lo og sendte slengkyss. Ich liebe dich. For dem var vinkingen
bare følelsesfylte kjærlighetsuttrykk, ikke desperate bønner om
å få slippe vekk fra denne byen krigen hadde naglet dem til.
De forstod ikke frykten som klemte hjertene til de som ble
igjen. Når det er krig, tar alltid noen ansvaret for mennene,
men hver kvinne er et bytte.
Irene orket ikke å lete etter ansiktet til Klaus, og ikke ville
det vært mulig å se det ordentlig heller på den avstanden. Hun
kunne forsøkt å kjenne igjen ganglaget eller holdningen, men
hva var vitsen? Ikke ville han ha oppdaget henne heller, om han
i det hele tatt kom på å se etter henne.
Alle kvinnene stod stille som måker på strandsteinene, bare
mennene beveget seg. Tida hadde stanset, og tilværelsen var
fortettet til denne havna. Det tidligere hjemlandet lå bortenfor
fjellene som reiste seg bak dem, og hva som hadde skjedd
der, var uklart, for det kom ikke pålitelige nyheter – om det
noen gang hadde gjort det. Sovjetunionen kunne allerede ha
tatt makten i Finland og skutt innbyggerne i bygdene der
hjemme. Virkeligheten utenfor denne havna var bare et grått
kaos som de ikke visste noe annet om enn at det var skremmende.
Irene satte seg ned på steinen og svøpte kåpeskjøtene om beina
så ikke den kjølige vårvinden skulle få tak i dem. Noen av de
andre fulgte eksemplet og slo seg ned, men de fleste ble stående.
– Skal tro om dette skipet kommer fram? spurte Irene ei
jente som satt på en annen stein og speidet, men ante ikke hva
hun ville gjort om hun hadde visst svaret.
14

– Det som drog forrige uke, skal ha blitt senket med det
samme det kom ut i åpent farvann.
– Men jeg oppfattet det som at det kom seg til Tyskland.
Irene visste ikke lenger hvordan det gikk i krigen. At dette
var de siste skipene, det skjønte hun, for havet ble farligere for
hver dag på grunn av de allierte jagerne. Om kvelden i de
halvmørke brakkene avslørte kvinnene som hadde tjeneste ved
staben, for hverandre hva de hadde lest i hemmelige dokumenter.
Når de hørte om senkede fartøyer, holdt de en stille stund og
lurte på om det var nettopp det skipet Hilma eller Elsi hadde
kommet seg om bord på. Seilte Meimi med den struttende
magen sin fremdeles mot Tyskland, eller skylte bølgene det
lange, vakre håret hennes?
I møtet med døden var de alene. Rykter de hørte om kvelden,
var blitt sørgelige og sterke sannheter når morgenen kom. Og
den som tvilte, kunne ikke få undersøkt de faktiske forholdene
på noen måte. Mennene kunne minnes sine falne våpenbrødre,
men kvinnene skulle ikke gråte over de som var borte. Soldatene
trengte gleden deres, ikke sorgen.
– Nå kaster de visst loss.
Jenta på den andre steinen hadde bøyd seg mot Irene og
viftet samtidig mot kaia. Irene reiste seg for å se mens trossene
ble løsnet og skipet langsomt gled fra land. Det fikk møysommelig
opp farten og stevnet mot Ofotfjorden. En torpedobåt
kom til å slå følge fra Lofoten, og i rom sjø kanskje en ubåt
også.
Det var stille på kaia. Selv om Irene hadde sett mange skipsavganger
som denne, føltes det vanskeligere hver gang, som en
nedtelling mot noe de unngikk å snakke om. Snart skulle de
15

vende tause tilbake til de anviste brakkene og til husene som
hæren hadde konfiskert. De skulle løse opp håret, legge seg på
briskene, sovne og drømme urolig om hvordan alt sammen
kunne komme til å ende. Når de våknet, skulle de gå til arbeidet
sitt i vaskeriene, på sykehusene og ved staben. I løpet av natta
skulle en og annen kanskje tjene noen tyske sedler hos de
soldatene som fortsatt var igjen, men uten å nevne den trykkende
frykten de bar på.
Til tross for forbudet mot kontakt med sivilbefolkningen
var det alltid noen som fanget opp nyhetssmuler fra de norske.
Königsberg var tapt, og visstnok Nürnberg også. Sovjet skulle
ha meldt om funn av besynderlige fangeleirer i Polen. De tyske
avisene nevnte dem ikke med et ord. Irene husket at før
fortsettelseskrigen ble det hvisket om leirer som ingen vendte
tilbake fra, men det sa henne ikke noe den gangen. Det var
ikke før hun hadde sett den første fangeleiren i Norge at hun
kunne tenke seg til hvordan det allerede hadde vært en stund
andre steder.
Noen kvelder hadde beboerne i kvinnebrakka lurt på hvor
godt de finske beslutningstakerne kjente til hva tyskerne drev
med, for de måtte jo ha hørt mer enn menigmann. Hadde
ministerne og presidenten bestemt seg for å holde tett så den
fordelaktige alliansen kunne bestå og krigen mot Sovjetunionen
fortsette? Den slags drøftet de på tomannshånd med dem de
stolte på. Men det passet seg ikke at kvinnfolk tenkte på sånne
ting i det hele tatt.
De levde midt i døden, hver og en. De hadde lappet sårede
soldater, sydd sammen uniformsjakker som var opprevet av
kuler, og reinskrevet lister over henrettede. Irene hadde skjenket
opp kaffeerstatning i kantina og hørt på historier der noen
16

trådte på en mine og falt som et regn av blod over kameratene.
Sånne ting måtte hun ikke reagere på, for kvinnene skulle bringe
lindring i mennenes rå hverdag. Derfor la hun lokk over sjokket
og prøvde bare å smile. Når hun ble vekket av brutale mareritt
om natta, satte hun seg på sengekanten, snappet etter pusten
og ristet på hodet: Nå hadde hun gitt etter for følelsene igjen.
Uansett om de ble ledet til kysten her nord av pliktfølelse,
idealisme, kjærlighet eller arbeidsforhold, så døde idealene i
løpet av de første ukene. Selv om krigen ikke hadde gitt kvinnene
blødende sår, var de så fillete til sinns at de skammet seg over
det.
Irene gikk med de andre oppover mot byen. Nå var det ikke
annet å gjøre enn å vente. Her og der så de offiserer skynde seg
i hus før portforbudet trådte i kraft.
De vandret i stille tog. Irene følte det som om det tidligere
livet med sine smil og tilfeldigheter var borte, og da de ble
atskilt og hun flyttet fra rommet der Klaus var innkvartert, og
over i kvinnebrakka, mistet hun navnet sitt og smeltet inn i en
masse som stort sett ble omtalt som kvinnfolka. Hun var blitt
en representant for kjønnet sitt, Frau eller Fräulein, slik
uniformen gjorde Werner og Otto til samme slags menn.
En del av kvinnene skilte lag med flokken og gikk til forskjellige
innkvarteringshus, mens de fleste tok peiling på brakkene.
Og noen få sakket akterut og smatt umerkelig inn i husene der
det bodde høye offiserer.
De levde i en tid da det forbudte var blitt mulig. For noen
var det en prøvelse å vente på at alt skulle ta slutt, og de søkte
glemsel hver på sitt vis. De oppførte seg gjerne rolig i det daglige,
men kunne bli ville og glupske når gardinene var trukket for.
17

Irene hadde lagt merke til at kantinekokka luktet gammel sprit
om morgenen.
Oftere enn før snakket de om døden. Drøftelser om hvordan
de enklest kunne ta seg selv av dage, var blitt et akseptert
samtale emne rundt kaffebordet. De tyske kvinnene var de første
til å snakke om det. For dem ville et nederlag i alle fall bety at
livet mistet sin mening. Deretter ble temaet tatt opp av de
norske og finske kvinnene som hadde dratt med de tyske
troppene, så når småkakene ble sendt rundt, kunne de samtidig
undres høyt på om kaliumcyanid ville gjøre mindre vondt enn
et reip.
Irene svingte inn på veien som førte til innkvarteringsbrakkene.
Hun lekte iblant med tanken på å rømme, men slo
den fort fra seg. Hvor kunne hun vel dra, og hvordan? Svømme
til Tyskland? Gå til fots til Kaarlo i hjembygda? Uten mål i livet
fikk hun holde seg der hun var og vente til målet klarnet.
Frykten var kommet for å bli, enda hun prøvde å overbevise
seg om at det var soldater nok her i byen. Og i Norge under
ett var det fremdeles flere hundre tusen. Korpskommandanten
hadde gitt ordre om å befeste området så de kunne møte ethvert
angrep. Forsvar var satt opp mot Atlanterhavet, mot Finnmark,
Finland og Sverige, for fienden kunne slå til fra alle retninger.
Tyskland hadde ingen å stole på nå lenger. Og hvordan kunne
det gå ille med henne? Hun hadde jo ikke gjort noe galt.
18

kald maivind blåste på det åpne lasteplanet. Noen av
kvinnene trakk kragene tettere om halsen, andre børstet skitt
av kåpene sine. Noen gråt. Irene satt i sauepels på toppen av
kofferten sin og holdt seg fast i karmen med den ene hånda.
Med den andre klemte hun lommetørkleet mot et sår over
øyebrynet som nesten ikke blødde mer. Hun hadde heldigvis
puttet et tørkle i lomma da nordmennene kom til kvinnebrakkene
og kommanderte dem ut. Hun prøvde å få øyekontakt
med en eller annen, men ingen hadde lyst til å møte andres
blikk.
For tre morgener siden hadde de gått til dagens dont på de
forskjellige postene. De hadde lagt karbonpapirene klar ved
siden av skrivemaskinen og stilt dråpeflaskene ved pasientsengene,
lagt sammen tørt sengetøy på vaskeriet og renset gulrøtter
til dagens tynne suppe i soldatmessa. Da klokka ble åtte,
undret Irene seg over at mennene ikke var kommet på arbeid.
Da den ble ti, hadde alle lagt merke til det. Den hylende unggutten
fra Göttingen døde i sykestua uten å bli lagt på operasjonsbordet
der granatsplintene skulle vært fjernet fra lungene,
og i kjøkkenet var det ingen som fikk ut hermetikkboksene
19

med kjøtt til offisersuppa, for døra til proviantlageret var låst
og lukket. Ingen dagsrapport ble diktert, selv om kontoristen
hadde spisset blyanten og satt klar.
Irene hadde stått alene på kantinetrappa og tittet. Ikke liv å
se noe sted. Selv ikke kantinekokka dukket opp. Etter hvert
dristet alle de andre seg også ut og undret seg over hvor mennene
var blitt av. Om ettermiddagen snakket de om det seg
imellom. Hva kunne ha hendt? Ingen hadde ringt og gitt
beskjed om at de feilte noe, slik det ofte kunne være når
offiserene hadde fått for seg at de skulle feire ett eller annet.
Da det led mot middag, avgjorde kvinnene ved staben og i
kantina at noen måtte dra ut og lete etter de forsvunne. Irene
gikk med andre frivillige til mannskapsbrakkene. Utenfor var
det ingen bevegelse. Ansiktene de hadde skimtet i vinduene,
var borte da de kom nærmere. De prøvde å åpne døra til den
første brakka. Den var ikke låst, men noen der inne holdt fast
i dørhåndtaket. Og vindusrutene var blitt dekket med et grått
ullteppe på innsida. I glipene kunne de se at rommene var fulle
av menn som hørte på radio, noe som var forbudt for alle.
Golvene fløt av tomme spritflasker. Fra taket på utedassen
dinglet liket av Stabsfeldwebelen i et reip. Fluer spaserte omkring
i øynene hans.
Da de kom tilbake og fortalte hva de hadde sett, skjønte alle
hvor det bar hen. Nå var det i gang. De slokket ilden under
kleskjelene, skrudde av lyset i kontorene og løp for å finne de
siste kvinnene. Bare sykesøstrene var blitt på post, etter at de
først hadde brutt seg inn i medisindepotet for å få tak i legemidler
til pasientene som lå og skreik av smerte.
Irene klarte ikke å samle seg. Hun gikk omkring i kantina,
lukket vinduer og løftet taburettene opp på bordene. Til slutt
20

pakket hun med seg den dårlig hevede formkaka fra dagen før
og låste ytterdøra. Så var hun plutselig inne igjen etter en flaske
konjakk også. Norske kvinner som hadde bestemt seg for å
flykte, kom hastende mot henne på gata. De hadde kledd seg
i de tykkeste ullgenserne sine og prøvde å avgjøre hvilken
retning de skulle velge i krysset. Ingen visste hvor det kunne
være trygt.
De andre finske kvinnene hadde hentet klærne og koffertene
sine i bygningene der de hadde vært innlosjert, og søkt sammen
i de tre største brakkene etterpå. De hadde også samlet med seg
alt de fant av hermetikk, poteter og brød, lukket dørene og
vridd dem i lås. Fienden var på vei. Ingen visste om det ble
russerne, finnene eller kanskje britene, som nådde først fram,
men de var uansett ikke langt unna.
Neste morgen dundret det på døra. En underoffiser utsendt
fra bygningene der mennene oppholdt seg, krevde med mektig
røst og henvisning til navnet på øverste kommanderende offiser
å få utlevert den provianten kvinnene uten lov hadde forsynt
seg med på lageret. Noen lukket opp, og snart marsjerte han
ut med en ladning hermetikkbokser. Flere dukket opp med
samme krav om kvelden, men nå slapp ikke kvinnene dem inn.
En som stod like bak Irene, drog kjensel på stemmen og bad
mathenterne ha seg vekk.
– Vi gjør det ikke en gang til, Gerhard.
Neste dag dundret ukjente menn på døra. Lukk opp! ropte
de på norsk, og kvinnene lukket opp. De kunne bare håpe på
det beste.
Irene satt blodig i panna og krøp sammen som de andre kvinnene
på planet av en lastebil overtatt etter tyskerne, og var på vei
21

mot et ukjent sted. Alt hadde gått så fort. Mennene som trengte
inn i brakkene, hadde dyttet dem ut på plassen utenfor og
hindret dem som ville i å gå inn igjen etter koffertene sine. En
gammel sykesøster hadde prøvd å forklare at hun måtte gå til
sykestua og skifte bandasje på en pasient som hadde fått det
råtnende beinet sitt skåret av, men mennene sparket henne også
inn i flokken.
Alle kom seg ikke opp av sengene. De andre ropte for å få
dem på beina, og da ingenting hendte, forsøkte de å riste dem
våkne, men oppdaget at huden var kald. Da nyttet det ikke å
undersøke pulsen, for de hadde allerede flyktet fra det som nå
måtte komme.
Mennene hadde slept kvinnene ut og stilt dem etter hverandre
og ved siden av hverandre ute på gården så ingen riktig
skjønte hva som var meningen, eller hva som ble forventet av
dem. Til slutt ble de samlet foran en brakke. Irene huket seg
ned, saumfor med blikket de sivile klærne til våpendragerne og
lyttet til språket deres. De er ikke russere, for de har ikke uniform
engang, var det en som hvisket. De prøvde å berolige hverandre.
Disse er norske.
Tysk var ikke gangbart lenger, og finsk skjønte ingen av
mennene. De norske kvinnene gav ikke lyd fra seg, men de
finske som kunne litt svensk eller norsk, prøvde å høre etter og
oversette.
– De vil visst at vi stiller oss på rekke to og to.
De skyndte seg og dannet den formasjonen som var krevd.
Irene så seg om etter noen å stå sammen med, og en kvinne
som ikke hadde rukket å få på seg skoene, kom ilende. Hun
stod i strømpelesten på den våte bakken.
– Alle klærne ble igjen der inne. Jeg må gå og hente dem.
22

– La det være! De kan gå løs på deg.
De måtte etter tur oppgi navnet sitt til en mann som satt og
skrev. Hvis de hadde pass eller passersedler, måtte de levere dem
fra seg. Noen fikk lov til å gå inn og hente dokumentene sine,
og de som ikke hadde noe å vise, prøvde å forklare hvordan
finske navn ble skrevet.
– Marjatta. Med to t-er der på slutten. To.
Til slutt gav skriveren dem et papir så de kunne vise stavemåten
selv.
Mennene hadde ikke slått dem mer. En av dem, tydeligvis
lederen, holdt en lang tale som stykkevis ble oversatt i den grad
noe ble forstått.
– Vi er fanger nå.
– Norges fiender.
– De stiller oss til ansvar.
Det siste vakte protester. Den barbeinte kvinnen vendte seg
til Irene.
– Oss? hvisket hun. – Hva har vi gjort?
– Vi var med tyskerne.
– Og hva så?
– Sånn er det.
Det var vanskelig å tenke på seg selv som delaktig i krigen.
Før Klaus drog, hadde han riktignok forklart at det ville være
best å ta beina fatt hjemover i tide, eller i det minste komme
seg til sykestua etter en cyanidkapsel å sette tennene i for ikke
å ende som fange. Hvis ikke Irene kom seg ut av Narvik, kunne
det vente henne en skjebne som gjorde selv døden vakker –
voldtekt eller fangeleir i Sibir. Kanskje begge deler. Hun tenkte
på dem som hadde tatt livet av seg i sengene, og lurte på hvorfor
hun ikke hadde trodd på det Klaus sa. Fordi hun hadde vært
23

så ubesluttsom marsjerte hun som den tredje i rekken som de
norske soldatene førte gjennom Narvik, en by som var ødelagt
i kampene allerede i begynnelsen av krigen.
Og marsjen var ingen fornøyelse. Byborgere hadde stilt seg
på begge sider av gata og kastet stein, leire og søppel på dem.
Irene slo ned blikket i et forsøk på å unngå oppmerksomheten
deres. Kvinnene trakk kåpekragene tettere om halsen der de
haltet i sko som hadde fått hælen ødelagt da brakka måtte
tømmes i en fart, og trykte de beskjedne eiendelene sine inntil
seg mens skitten regnet. Selv om Irene beskyttet øynene med
hånda, ble hun truffet over øyebrynet av en stein på størrelse
med en barneneve.
Det største hatet ble rettet mot en som gikk i blå kjole og
var kledd i en tysk militærfrakk i stedet for damekåpe. Irene
kjente henne fra hjembygda. Veera. De hadde aldri snakket
sammen, men ryktet var kjent. Irene så hvordan frakken ble
tilskitnet av gjørme, og stokker og steiner etterlot skrammer i
ansiktet til Veera, men hun holdt hodet hevet.
En kvinne hadde løpt ut av folkemengden og spyttet i
ansiktet på den gamle sykesøstera som gikk foran Irene. Irene
forstod ikke at hatet kunne være så dypt. Hva hadde de gjort?
Vasket tøy eller solgt sure krigstidsforfriskninger i messa. Gravd
ned amputerte lemmer i jordhull og renset blødende arm- og
beinstumper. De hadde ikke deltatt, de hadde ikke tatt beslutninger.
Men nå ble de dyttet opp på ventende lastebiler og
fraktet i forskjellige retninger. Og alle hadde lært et nytt ord:
tyskertøs. I løpet av marsjen ble de forandret fra det de trodde
de var, til å bli noe helt annet. Nå kjente folk dem som tyskerhorer.
*
24

«Noen vender tilbake fra krigen som helter,
andre er fratatt sin verdighet…Tommi
Kinnunens helt spesielle reiseroman vil bli
stående lenge i lesernes bevissthet, der den
vil etterlate seg et varig inntrykk.»
finlandia-prisens jury
Våren 1945 befinner fem finske kvinner seg på den finsknorske
grensen etter å ha blitt sendt tilbake fra fangeleir i
Tromsø. Kvinnenes hoder er snauklipte for å markere at de
blir ansett som «tyskerjenter» eller kollaboratører. Andre
verdenskrig går mot slutten, og det som var akseptabelt
under krigen, har nå blitt en forbrytelse.
Aili, Irene, Katri, Siiri og Veera tvinges til fots gjennom et
utbrent Lappland. På sine vandringer hjemover gjennom
ødelagte byer og bygder blir de, i likhet med andre kvinner
som har valgt som dem, stilt til doms for feiltrinnene sine
under krigen. Men de fem kvinnene snakker ikke om de ulike
årsakene til at de har fulgt tyskerne til krig i Norge; noen
av frykt for sovjetisk okkupasjon, andre for kjærligheten,
arbeidet, eller av nasjonalsosialistiske sympatier. Brakt til
stillhet av skam og frykten for hva som vil møte dem når
de kommer hjem, finner kvinnene trøst og fellesskap i
hverandre. For hvordan er det å vende hjem, vel vitende
om at ingen ønsker deg tilbake?
Tommi Kinnunen viser seg nok en gang som en briljant
karakterskaper med Ingen anger, en feministisk krigsroman
om tap av identitet, umulige krigsvalg og om skammen
som ledsager valgene.
ISBN 978-82-530-4279-4
ISBN 978-82-530-4279-4
9 788253 042794