Så du vil ikke gå i kirken mer? En roman

Medforfatter av Skuret

Så du vil ikke
gå i kirken mer?

Så du vil ikke gå i kirken mer?
Copyright © Lifestream Ministries 2006
Originalens tittel:
So You Don’t Want To Go To Church Anymore?
Originalen utgitt av: Windblown Media
7228 University Dr Moorpark, CA, USA
Norsk copyright © Ventura forlag AS 2021
Oversettelse: Andreas Kristiansen
Sats og omslag: Kristian Kapelrud
Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt.
Trykk og innbinding: InDevelop, Latvia
1. opplag juli 2021
ISBN 978-82-8365-125-6
Der ikke annet er angitt, er bibelsitatene hentet
fra Bibel 2011 © Bibelselskapet.
Ventura forlag AS
2312 Ottestad
post@venturaforlag.no
www.venturaforlag.no

Til de velsignede –
de som i dag og gjennom historien
har blitt fornærmet,
ekskludert
og løyet om
bare fordi de fulgte
Lammet
utover de godtatte normene
i tradisjonen og kulturen deres.
(se Matteus 5,11)

6 Så du vil ikke gå i kirken mer?

Innhold
Takk ............................................................................................................ 9
1 – Underlig og underligere ............................................................... 11
2 – En tur i parken .................................................................................. 23
3 – Er dette barneopplegget? ............................................................ 41
4 – Hvorfor løftene ikke har virket .............................................. 61
5 – Kjærlighet med en hake .............................................................. 75
6 – Kjærlig Far eller god fe? ............................................................... 89
7 – Når man graver et hull til seg selv,
er man nødt til å kaste jorda på noen ............................ 103
8 – En overraskende avsløring ...................................................... 117
9 – Besøk i husmenigheten ............................................................. 133
10 – Tillit i en konvolutt ..................................................................... 153
11 – På vingene .......................................................................................... 169
12 – Den store samlingen ................................................................... 189
13 – En siste avskjed ............................................................................... 209
Om forfatterne ............................................................................... 219
Tillegg .................................................................................................. 221
Innhold 7

8 Så du vil ikke gå i kirken mer?

Takk
D
enne boken ble til i en periode på fire år, der vi la ut
førsteutkastet av hvert kapittel på nettet etter hvert som
vi skrev det. Vi hadde håpet å bli ferdige på ett år, men det
tok altså fire. Derfor vil vi mest av alt takke våre tålmodige
lesere som holdt ut med dette eksperimentet, oppmuntret oss
med sine kommentarer, og supplerte med sine egne historier
og spørsmål.
Vi har også hatt noen fantastiske folk til å vaske og korrekturlese
manuskriptet for oss. Canadierne Bruce og Judy
Woodford gikk gjennom hvert kapittel med oss – de rettet
våre feil og la til sine egne ideer. Til denne utgaven hentet vi
inn andre redaktører som hjalp oss med å forme manuskriptet:
Kate Lapin, Julie Williams, Paul Hayden og Mitch Disney.
Tusen takk til dere alle sammen. Hvis noen feil fortsatt gjenstår,
er det sannsynligvis fordi Wayne har en uimotståelig
trang til å flikke på manus helt til aller siste sekund.
Vi vil også takke konene våre for deres enorme støtte og
oppmuntring i dette prosjektet og de mange brødrene og søstrene
som har vist oss «en enda bedre vei» (1 Kor 12,31).
Takk 9

10 Så du vil ikke gå i kirken mer?

– 1 –
Underlig
og underligere
D
er og da var han den siste jeg hadde lyst til å treffe.
Dagen min hadde vært ille nok som det var; nå var jeg
sikker på at den ville bli enda verre.
Men der var han altså. For et lite øyeblikk siden hadde han
stukket hodet inn i sykehuskantina og gått bort til drikkestasjonen
for å skjenke seg litt fruktjuice. Jeg vurderte å dukke
under bordet, men skjønte fort at jeg var for gammel til det.
Kanskje han ikke ville få øye på meg der jeg satt helt bakerst
i hjørnet. Jeg så ned og la hendene foran ansiktet.
Fra sprekkene mellom fingrene mine kunne jeg se at han
snudde seg, lente seg bakover mot disken og tok en slurk mens
han gransket rommet med blikket. Deretter myste han mot
meg idet han skjønte at han ikke var alene, og lyste overrasket
opp. Så kom han i min retning. Hvorfor her, av alle kvelder?
Hvorfor nå?
Det hadde vært vår verste dag noensinne i en lang og strevsom
kamp. Siden klokka tre den ettermiddagen, da astmaen
Underlig og underligere 11

hadde gjort dagens første forsøk på å kvele vår tolv år gamle
datter Andrea, hadde vi fryktet for livet hennes. Først hastet
vi til sykehuset, der vi så henne kjempe for hvert eneste åndedrett.
Vi var passive tilskuere mens legene og sykepleierne slåss
med astmaen om retten til å bruke lungene hennes.
Jeg innrømmer at jeg ikke taklet det særlig bra, selv om
du skulle tro jeg ville det, med så mye øvelse som jeg har
hatt. Kona mi og jeg har sett datteren vår lide hele livet, aldri
trygge; et brått, livstruende anfall kunne når som helst sende
oss hals over hode til sykehuset. Det gjør meg så sint å se
henne lide; uansett hvor mye vi og andre har bedt for henne,
blir astmaen bare verre og verre.
Noen timer tidligere hadde medisinene endelig gjort sin
virkning, og hun begynte å puste lettere. Kona mi dro hjem
for å få seg litt etterlengtet søvn og avløse foreldrene sine, som
passet på den andre datteren vår. Jeg ble igjen på sykehuset.
Andrea sovnet til slutt, og jeg fant veien til kantina for å få
meg noe å drikke og lese litt i ro og fred. Jeg var altfor oppbrakt
til å sove.
Heldigvis var kantina tom, så jeg skjenket meg en kopp
kaffe og satte meg innerst i en krok. Jeg var så sint at jeg ikke
tenkte klart. Hva har jeg gjort så galt at datteren min må lide
på denne måten? Hvorfor hører ikke Gud mine desperate bønner
og helbreder henne? Andre foreldre klager over å måtte være
privatsjåfør for barnas fritidsaktiviteter; jeg vet ikke engang
om Andrea vil overleve det neste astmaanfallet sitt, og bekymrer
meg for at steroidene hun går på vil hemme veksten
hennes.
Midt i denne indre tiraden stakk han altså hodet inn i mitt
private tilfluktssted. Nå var han på vei bort til bordet mitt, og
jeg vurderte faktisk å kjøre neven inn i kjeften på ham hvis
han våget å åpne den. Men innerst inne visste jeg at det ikke
12 Så du vil ikke gå i kirken mer?

ville skje. Jeg er bare voldelig inni meg, ikke på utsiden, der
andre kan oppdage det.
Jeg har aldri møtt en person som gjør meg så frustrert som
Johannes. Jeg ble fra meg av begeistring første gang jeg traff
ham, og jeg har ærlig talt aldri møtt en klokere person. Men
han har bare gitt meg sorg. Etter at han kom inn i livet mitt,
har jeg mistet drømmejobben, blitt utstøtt fra menigheten jeg
var med på å starte for 15 år siden, og til og med fått større
utfordringer i ekteskapet enn noen gang før.
For å forstå hvor frustrert jeg er, må jeg nesten ta deg med
til den dagen jeg traff Johannes for første gang. Og selv så
utrolig den begynnelsen var, kan det ikke måle seg med alt
vi har vært gjennom siden.
Kona og jeg feiret vår 17. bryllupsdag ved å ta en tredagerstur
til Pismo Beach på California-kysten. På veien hjem på lørdagen
stoppet vi i sentrum av San Luis Obispo for å spise lunsj
og shoppe litt. Sentrum av denne byen har blitt helrenovert og
blitt et skikkelig trekkplaster for området, og på denne solrike
dagen i april var gatene smekkfulle.
Etter lunsj delte vi oss, for vi har ulike preferanser når det
gjelder vindusshopping. Jeg gikk for å henge litt i en bokhandel,
mens hun slo seg løs i kles- og gavebutikkene. Jeg var klar
før den avtalte møtetiden, og sto lent mot en butikkvegg mens
jeg nøt en kuleis med sjokolade.
Oppmerksomheten min ble trukket mot en krangel noen
meter oppi gata, foran The Gap. Fire ungdommer i studentalder
og to middelaldrende menn holdt lyseblå flygeblader og
gestikulerte voldsomt. Jeg hadde sett flygebladene tidligere,
stukket innunder vindusviskere og liggende i avløpsrenna.
Det var en invitasjon til et skuespill om helvetes flammer i
en lokal menighet.
Underlig og underligere 13

«Hvem gidder å komme på denne amatøroppsetningen?»
«Jeg kommer aldri til å sette min fot i en kirke mer!»
«Det eneste jeg lærte i kirken var å få dårlig samvittighet!»
«Vært der, gjort det, fått sårene. Jeg drar aldri tilbake!»
Jeg tror alle hadde rukket å slenge en kommentar på de
få sekundene jeg hadde lyttet. Så snart én var ferdig med å
spy ut edder og galle, tok en annen over, som om han var
sprekkeferdig.
«Hvordan kan disse arrogante folka tro at de kan dømme
meg?»
«Jeg vil gjerne vite hva Jesus ville sagt om han kom inn i
en av disse kirkene i dag!»
«Jeg tror ikke han ville gått i kirken.»
«Da ville han i så fall ha sovnet.»
Latter.
«Eller kanskje han ville dødd av latter.»
«Eller av gråt», sa en annen, og det fikk alle til å stanse opp
og tenke seg om litt.
«Tror dere han ville gått med dress?»
«Bare for å skjule pisken han ville sneket med seg inn for
å rydde opp litt.»
Det økende volumet tiltrakk seg forbipasserendes oppmerksomhet.
De sakket farten og ble innlemmet i gruppa. De
samlet seg som valper rundt matfatet, pirret av den opphetede
stemningen, nysgjerrige på dette angrepet på noe så hellig som
religion. Andre valgte å holde seg i utkanten og bare lytte.
Noen spurte sogar meg om hva som foregikk.
Snart oppsto en høylytt krangel idet noen av nykommerne
utfordret antikirke-kynikerne. Anklagene ble slynget fram og
tilbake. Jeg hadde hørt de fleste før: kritikk av overdådige fasiliteter,
hyklere, kjedelige taler, tigging etter penger og utbrenthet
etter for mange møter. De som prøvde å forsvare kirken
14 Så du vil ikke gå i kirken mer?

måtte innrømme noen av disse svakhetene, men prøvde å
legge vekt på gode ting kirken hadde gjort.
Det var da jeg oppdaget ham. Han kunne ha vært alt fra
i slutten av trettiåra til tidlig i femtiåra. Det var umulig å si.
Han var lav, bare litt over 1,60, med mørkt, bølget hår og
ustelt skjegg. Begge deler var stenket med innslag av grått. I
falmet grønn genser, jeans og joggesko hadde han et robust
image som fikk meg til å lure på om han var en levning fra
de opprørske 60-åra – bortsett fra at han ikke subbet rundt
uten mål og mening.
For det som hadde fanget blikket mitt var faktisk det målbevisste
steget hans, der han beveget seg rett mot den eskalerende
meningsutvekslingen. Ansiktet var like intenst som
hos en schæfer som hører en ukjent lyd i natta. Han smeltet
inn i mengden og dukket opp midt i stormens øye, der han
studerte de mest høylytte deltakerne. Da øynene hans kikket
i min retning, ble jeg overveldet av intensiteten i dem. De var
dype – og levende! Jeg var fengslet. Det virket som om han
visste noe ingen andre visste.
Nå var debatten i ferd med å utarte. De som hadde angrepet
kirken, hadde nå vendt sinnet sitt mot personen Jesus
og hånte ham og kalte ham bedrager. Det fyrte selvsagt opp
kirkegjengerne. «Bare vent til dere ser inn i øynene hans idet
dere synker ned i helvete!» sa en. Jeg fryktet at meningsmotstanderne
skulle begynne å gå løs på hverandre fysisk da den
fremmede åpnet munnen.
«Dere har virkelig ingen anelse om hvordan Jesus var, har
dere?»
Ordene kom ut av mannens lepper like mildt som brisen
som suste gjennom trærne over hodene på dem. De var i sterk
kontrast til den opphetede diskusjonen som surret rundt ham.
Han sa dem så lavt at jeg mer leste dem på leppene hans enn
Underlig og underligere 15

å høre dem. Men de hadde en virkning på mengden. Bråket
og ståket la seg, og de anspente ansiktene ble fylt av undring.
Hvem sa det? var det uuttalte spørsmålet som fylte de overraskede
øynene. Folk kikket seg forvirret rundt.
Jeg humret lavt, for ingen så på mannen som nettopp
hadde talt. For det første var han så lav at det var lett å overse
ham. Men jeg var fengslet av framferden hans, og hadde fulgt
med på ham og mengden.
Folk drev fortsatt og kikket omkring seg, da han talte på
ny i den fortumlede tausheten. «Har dere noen anelse om
hvordan han var?»
Denne gangen kikket alle ned, i retning av stemmen, og
oppdaget til sin forbløffelse mannen som hadde talt.
«Hva vet du om det, gamlefar?» spurte en av dem til slutt.
Ordene var spydige, men misbilligende blikk fra mengden
fikk mannen ned på jorda. Han lo det bort og så en annen
vei, forlegen, glad for at mengdens øyne igjen var festet på
den fremmede. Men den fremmede hadde ingen hast med å
tale. Stillheten hang i lufta langt ut i det ubekvemme. Noen
nervøse blikk og skuldertrekk fra mengden, men ingen sa noe,
og ingen gikk. Mannen tok seg tid til å studere mengden;
han møtte blikket til hver eneste person i noen sekunder. Alt
smeltet bort da det ble min tur. Jeg så bort umiddelbart. Etter
noen sekunder våget jeg å kikke tilbake, i håp om at øynene
hans hadde beveget seg videre.
Så åpnet han munnen igjen, etter noe som føltes som ulidelig
lenge. Hans første ord ble hvisket direkte til mannen som
hadde truet de andre med helvete. «Du har virkelig ingen anelse
om hva som driver deg, har du?» Tonen var sorgfull, og ordene
hørtes ut som en invitasjon. Det var ikke spor av sinne i dem.
Mannen han snakket til, slengte hendene forlegent i været og
himlet med øynene som om han ikke skjønte spørsmålet.
16 Så du vil ikke gå i kirken mer?

Den fremmede lot ham lide under mengdens blikk en kort
stund. Så begynte han å snakke igjen mens han så seg rundt i
ringen. Ordene var milde: «Han var ikke spesielt tiltrekkende
av utseende. Han kunne gått nedover denne gata i dag uten
at noen av dere ville lagt merke til ham. Han hadde faktisk
et ansikt man trekker seg litt unna, fordi man ikke tror han
vil passe inn med gjengen.
Men han var så mild og omsorgsfull. Han kunne få sine
motstandere til å tie uten å heve stemmen. Han var aldri
brautende, trakk aldri oppmerksomheten mot seg selv, eller
lot som han likte det som plaget sjelen hans. Han var ekte
vare, helt inn til margen. Og den margen var ren kjærlighet.»
Den fremmede holdt inne og ristet på hodet. «Wow! Skal
si han kunne elske!» Øynene hans var nå festet langt bortenfor
mengden, tilsynelatende et sted bortenfor tid og rom. «Vi
visste ikke engang hva kjærlighet var før vi så det i ham. Og
det gjaldt alle, også dem som hatet ham. Han hadde omsorg
for dem også, håpet at de ville klare å rette blikket bort fra
sine selvopptatte sjeler så de ville gjenkjenne hvem som sto
midt iblant dem.
Og midt i all den kjærligheten var han helt oppriktig. Men
selv når hans handlinger eller ord avdekket menneskers mørkeste
motiver, følte de seg ikke gjort til skamme. De følte
seg trygge, virkelig trygge med ham. Ordene hans inneholdt
ikke engang et snev av fordømmelse, bare en anmodning om
å komme til Gud. Det var ingen du ville avsløre dine dypeste
hemmeligheter for så fort som ham. Hvis noen skulle ta deg på
fersken i ditt verste øyeblikk, ville du at det skulle være ham.
Han brukte aldri tid på å håne andre eller deres religiøse
staffasje.» Han kastet et blikk på dem som nettopp hadde
gjort det. «Hvis han hadde noe å si dem, ville han si det og
gå videre, og de ville vite at han sa det av inderlig kjærlighet
Underlig og underligere 17

til dem.» Han tiet, med øynene lukket og stram munn, som
om han holdt tilbake tårer som ville smelte ham på et blunk
om han ga etter for dem.
«Jeg snakker ikke om en klissete sentimentalitet, heller.
Han elsket, han virkelig elsket. Det spilte ingen rolle om du
var fariseer eller prostituert, disippel eller blind tigger, jøde,
samaritan eller hedning. Han rakte ut kjærlighet til alle som
ville ta imot. De fleste gjorde det også, når de møtte ham.
Selv om så få endte opp med å følge ham, fikk de i de korte
øyeblikkene hans nærvær passerte dem, en smak av en friskhet
og kraft de fortsatt kjente selv mange år senere. På en eller
annen måte visste han alt om dem, men likevel elsket han
dem inderlig.»
Han holdt inne og gransket mengden. Nå hadde ytterligere
30 stykker stanset for å lytte, med blikket festet på mannen,
og munnen vidåpen i undring. Jeg kan gjengi ordene hans her,
men det er umulig å fullt ut beskrive virkningen de hadde.
Ingen innenfor hørevidde kunne fornekte deres kraft eller
autentisitet. De kom fra dypet av sjelen hans.
«Og da han hang der på det skitne korset» – mannen kikket
opp i trærne over oss – «øste han fortsatt av sin kjærlighet,
på spottere og desillusjonerte venner i likt monn. Og da han
nærmet seg dødens kammer, utmattet av torturen, og følte seg
adskilt fra sin Far, fortsatte han å drikke av det begeret som
skulle gjøre ende på vår egenvilje og skam for godt. Det finnes
ikke noe vakrere øyeblikk i hele menneskehetens historie.
Hans smerte ble kanalen for at han kunne dele sitt liv med
oss. Dette var ingen gal mann. Dette var Guds Sønn som ga
alt, helt til siste åndedrett, for å gi dere full og fri tilgang til
hans Far.»
Mens mannen talte, ble jeg slått av hvor intime ordene
hans var. Han snakket som en som hadde vært der, sammen
18 Så du vil ikke gå i kirken mer?

med ham. Jeg husker faktisk at jeg tenkte: Denne mannen er
akkurat slik jeg forestiller meg apostelen Johannes.
I det samme denne tanken slo meg, stanset han midt i en
setning. Han snudde seg mot høyre, og det virket som om
han lette etter noe i mengden med blikket. Plutselig landet
det på meg. Hårene i nakken min reiste seg, og kroppen skalv
i en bølge av gysninger. Han holdt blikket mitt en stund, før
et kort, beroligende smil spredte seg over leppene, og han
blunket og nikket til meg.
Slik husker jeg det i hvert fall nå. Der og da ble jeg sjokkert.
Anerkjenner han tanken min? Noe så tåpelig. Selv om han
var Johannes, er han ingen tankeleser. Hva er det jeg innbiller
meg? Hvordan kan han være en 2000 år gammel disippel? Det
er helt umulig.
Da han slapp meg med blikket, kikket jeg bak meg for å
sjekke om det kunne vært ment på en annen. Det virket ikke
sånn, og ingen rundt meg hadde tilsynelatende merket blunket
og smilet. Jeg var lamslått. Det føltes som om jeg hadde
fått en fotball i hodet fra avspark. Elektriske spenninger for
gjennom kroppen min mens spørsmålene fylte tankene. Jeg
måtte finne ut mer om denne fremmede.
Folkemengden vokste fremdeles. Flere og flere stanset for
å finne ut hva som foregikk. Selv den fremmede begynte å
virke ukomfortabel med utviklingen.
«Hvis jeg var dere», sa han med et blunk og et smil idet
øynene sveipet over dem som hadde startet diskusjonen, «ville
jeg bruke mye mindre tid på å kritisere religion, og heller
finne ut hvor høyt Jesus ønsker å bli venn med dere, helt uten
forpliktelser. Han vil ta seg av dere, og hvis dere gir ham en
sjanse, vil han bli mer virkelig for dere enn en bestevenn. Dere
vil skatte ham høyere enn noe annet i hele verden. Han vil
gi dere mening og fylde i livet som vil bære dere gjennom alt
Underlig og underligere 19

stress og all smerte, forandre dere fra innsiden og vise dere
hva sann frihet og glede virkelig er.»
Og med det snudde han seg og banet seg vei gjennom
mengden i motsatt retning av der jeg sto. Ingen beveget seg
eller sa noe, usikre på hvordan de skulle avslutte konfrontasjonen
og bryte opp.
Jeg prøvde å brøyte meg vei gjennom mengden for å få et
ord med denne mannen. Kunne han virkelig være Johannes?
Hvis ikke det, hvem? Hvordan visste han de tingene han
snakket så overbevisende om?
Det var vanskelig å komme meg gjennom den tettpakkede
mengden samtidig som jeg holdt blikket festet på Johannes.
Jeg frigjorde meg akkurat idet han svingte inn mellom to
bygninger. Han var på vei opp Tyggegummismuget , en 40
meter lang veistump med en murvegg som forbandt shoppingdistriktet
og parkeringsplassen bakenfor. Den hadde fått
navnet sitt fra de tusenvis av tyggegummiklasene som var
blitt festet på muren gjennom årenes løp. Fargespekteret var
et imponerende, om litt ekkelt syn.
Han var bare fem meter foran meg da han smatt inn i
smuget. Jeg var lettet over å vite at jeg ville få muligheten til å
prate med ham på tomannshånd, for ingen andre hadde fulgt
etter. Jeg rundet hjørnet, klar til å rope på ham så han stanset,
men i stedet var det jeg som stanset og stirret nedover smuget.
Det var tomt. Jeg snudde meg forvirret mot gata. Hadde
han ikke gått inn her, da? Jeg kikket oppover fortauet i begge
retninger, uten å se noen grønne gensere som lignet på hans.
Han gikk da vitterlig inn her. Det var jeg bombesikker på.
Men han kunne umulig ha tilbakelagt alle de 40 meterne
på de tre sekundene jeg hadde brukt på å komme meg til
inngangen.
Hjertet mitt begynte å banke. Jeg fryktet at han var borte
20 Så du vil ikke gå i kirken mer?

for meg. I panikk sprang jeg nedover smuget forbi de fargerike
tyggegummiklasene. Det var ingen døråpninger eller hjørner
der han kunne ha forsvunnet. Så var jeg ute på parkeringsplassen
og speidet i alle retninger. Ingenting. Noen få mennesker
var på vei ut av bilene sine, men ingen tegn til den fremmede.
Jeg løp forvirret tilbake gjennom smuget og ut i gata, fremdeles
på jakt etter en grønn genser, hele tiden i bønn om at
jeg ville finne ham. Jeg kikket i butikkvinduer og i biler som
kjørte forbi, men til ingen nytte. Han var borte. Jeg ergret
meg grønn for at jeg ikke hadde vært raskere.
Til slutt satte jeg meg på en benk, desorientert etter opplevelsen.
Jeg bøyde hodet og masserte tinningene i et forsøk
på å samle tankene. Jeg rakk ikke å formulere en hel setning
i hodet før en annen trengte seg på. Hvem var han? Hva
skjedde med ham? Ordene hans hadde berørt den dypeste
lengselen i mitt hjerte, og tanken på at han blunket til meg
ga meg fortsatt frysninger.
Jeg visste at jeg aldri ville få se ham igjen, og avskrev hele
formiddagen som en av disse uforklarlige hendelsene i livet
som for alltid ville forbli en gåte.
Så feil kan man ta.
Underlig og underligere 21

22 Så du vil ikke gå i kirken mer?

– 2 –
En tur i parken
H
undrevis av ganger i ukene som fulgte spilte jeg den
morgenens hendelser i tankene – gjenkonstruerte mannens
ord og min indre respons. Det at han minnet meg om
apostelen Johannes, hadde vært et flyktig innfall, bortsett fra
at han muligens hadde anerkjent det med et gjennomborende
blunk.
Men hvordan kunne Johannes fortsatt være i live etter
2000 år? Kunne det ha vært en mirakuløs tilsynekomst, som
da Moses og Elia ble forklaret i Jesu nærvær? Og selv om
det var ham, hvordan kunne han ha lest tankene mine og
forduftet så lett?
Jeg slo til og med opp i Bibelen og leste Jesu forunderlige
ord til Peter om Johannes’ framtid. Jesus hadde akkurat
advart Peter om at dagen ville komme da noen menn skulle
lede Peter til hans død på grunn av hans vennskap med ham.
Foruroliget av tanken, og kanskje fordi han ikke ønsket å gå
den veien alene, pekte Peter på Johannes og spurte om hans
framtid. Jesu svar sjokkerte alle: «Om jeg vil at han skal leve
til jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg!»
En tur i parken 23

Johannes skrev at Jesu ord hadde startet et rykte blant de
andre disiplene om at Johannes ikke kom til å dø. Men han
fortsatte med å si at det ikke var det Jesus hadde sagt. Hovedpoenget
med Jesu ord var at Peter skulle følge den veien
Herren hadde utpekt for ham, uten å sammenligne seg med
andre. Utvilsomt et viktig poeng, men mente Jesus noe mer
med bildet?
Jeg var usikker på alt som hadde skjedd den formiddagen.
Det gjorde ikke saken noe bedre at både kona mi og en nær
venn begynte å nynne på musikken fra The Twilight Zone, og
bare lo det bort da jeg fortalte det til dem. Det at de nektet å ta
meg på alvor, gjorde meg langt mindre sikker på hva som virkelig
hadde skjedd den dagen. Det jeg ikke kunne nekte for,
var imidlertid at uansett hvem denne mannen var, hadde ordene
hans rystet meg på dypet av min kristendomsforståelse.
Jeg hadde aldri hørt noen snakke om Jesus slik han gjorde,
og han hadde vekket en umettelig hunger i meg etter å finne
ut mer om denne Jesus som jeg trodde jeg kjente. I løpet av de
neste par ukene leste jeg alle evangeliene på nytt – og denne
gangen prøvde jeg å trenge bakenfor det Jesus lærte, på jakt
etter hva slags person han var. Jeg innså at selv om jeg hadde
vært kristen i over tjue år, hadde jeg ikke noe bilde av hvem
Jesus var som person, og ingen anelse om hvordan jeg kunne
få det. Jo hardere jeg prøvde, desto mer frustrert ble jeg. Jeg
brukte all tid på jobben min i menigheten, i håp om å begrave
hungeren og spørsmålene den fremmede hadde vakt.
Fire og en halv måned etter det første møtet skulle ting bli
enda merkeligere. Jeg hadde satt av en morgen til å fordype
meg i bibelstudier etter å ha fått en sjelden mulighet til å tale
på søndagsmøtet vårt, men en rekke kriser hindret meg i å
åpne bøkene. Først fikk jeg vite at lydmannen skulle være
bortreist på søndag. Kunne jeg finne en erstatter? Så kom det
24 Så du vil ikke gå i kirken mer?

en innom for å klage over at menigheten vår ikke var særlig
imøtekommende og gjestfri. Hun hadde gått der i to år uten
å bli invitert hjem til noen.
Deretter kom Ben og Marsha Hopkins forbi for å si at de
ikke kunne komme i husgruppa den kvelden. Dette var tredje
gang på rad de ville være borte, ikke et særlig godt forbilde til
nestledere i gruppa å være. Da jeg spurte om grunnen, innrømmet
de til slutt at de ikke var fornøyd med menigheten og
vurderte å slutte. Jeg prøvde å få dem på andre tanker. Hvordan
kunne de bare slutte nå – jeg som hadde investert utallige
timer på å utruste dem til å kunne lede sin egen husgruppe?
«Barna våre går i ei ungdomsgruppe i en annen menighet
nærmere oss, og vi har i lang tid vært bekymret over hvor
upersonlig denne menigheten har blitt.» Da de begynte å gå
her, var de på skilsmissens rand. Jeg hadde brukt mange timer
med dem for å hjelpe dem med å få skuta på rett kjøl. Og nå
når de var kommet til et punkt der de endelig kunne gi noe
tilbake, stakk de av til det grønnere gresset på den andre siden
av gjerdet.
Og på toppen av alt dette ringte pastoren rett etter lunsj
for å avlyse et møte han hadde bedt meg om å arrangere med
to av eldstebrødrene våre som var bekymret for byggeplanene
våre. Han sa at han ikke følte for å takle det den dagen. Jeg
hadde brukt tre uker på å få i stand det møtet. Jeg ble rasende
og gikk ut for å trekke litt frisk luft.
Kontordøra mi avslørte min frustrasjon for resten av kontoret,
da den gikk igjen hardere enn jeg hadde tenkt. Sekretæren
min skvatt, og hoder tittet ut nedover hele gangen. Jeg pekte
oppgitt på døra, som om det var den som hadde all skylda.
Idet jeg så meg tilbake, falt blikket på det velkjente dørskiltet:
Jakob Colsen, medpastor.
Jeg husker fortsatt den første dagen jeg gikk inn gjennom
En tur i parken 25

Den overarbeidede og desillusjonerte pastoren
Jakob Colsen blir tilfeldigvis kjent med Johannes,
en fremmed som på mange vis minner ham om
apostelen med samme navn. En rekke møter med
Johannes og en familiekrise hjelper Jakob med å
forstå hva som virkelig teller i livet: en tro som
bunner i et nært og stabilt forhold til universets
Gud. Etter å ha blitt skuffet over kristendommen,
må Jakob legge av seg vanene som har fått troslivet
hans til å råtne på rot, og gjenoppdage den
kjærligheten han kjente i hjertet første gang han
kom til tro.
Så du vil ikke gå i kirken mer? er en utfordrende og
svært personlig beretning om én manns reise fra
prestasjonsbasert kristendom til et kjærlig vennskap
med Kristus som gjennomsyrer alt han gjør,
tenker og sier. Som Johannes sier til Jakob: «Det
er ingenting Far ønsker mer for deg enn at du skal
dumpe rett ned i hans kjærlige fang og bli sittende
der resten av livet.»
WWW.VENTURAFORLAG.NO