Sparemysteriet

Elin Kanck Lorentzen & Ingun Mickelson

Det er en varm sommerdag i byen der Sundbåten
Syver bor. Gatene svetter. -Ikke trå på oss. Vi er
varme, hvisker de. -Ingen må klatre i oss nå,
peser trærne. Vi er så tørste! Vi trenger vann.
Men det er ikke alle...

...som klager på varmen.
Sundbåten Syver ligger til kai. Han synes også det er
varmt, men det er heldigvis fridagen hans i dag. Ingen
passasjerer skal fraktes over havna. Syver kan gjøre
akkurat som han vil. Og det gjør han!

Stormvarsel er byens værmelder, og styggvær
er det beste han vet. Kuling, storm og orkan.
Høstvær og haglebyger. Sikksakk-lyn og
tordenskrall.
Men nå har stormvarselet kjedet seg lenge!
Ikke en gang en liten bris å melde. Derfor har
han bestemt seg for å vårrengjøre kista si, selv
om det er midt på sommeren. Stormvarsel
koster og pusser. Støv og skrot danser rundt
ham.
Nederst i kista, innerst i et hjørne finner han
en papirrull. Den hadde han helt glemt!
Papirlappen som kom flygende med vinden en
stormfull høstnatt for lenge, lenge siden.
-Syver! Syyyver! roper Stormvarsel høyt. -Jeg
har funnet noe. Jeg har funnet et mysterium.
Sparemysteriet! Vi må løse det. Kan du hjelpe
meg?

Det er en gåte på papiret. Stormvarsel leser
gåten høyt for Syver. så finner han fram
kompasset sitt og peker ut øya i nord og
øya i øst.
Men buen som binder nord og øst sammen
-hva kan det være?

Midt i sundet må Syver stoppe for å gi plass til et
tankskip. -Oi, du er jammen stor, tuter han
muntert til fremmedkaren.
Syver ser opp langs siden på den store båten.
Det er så vidt den går under brua. Plutselig får
Syver øye på noe. En bue! En bue med bokstaver.
-Akkurat, tenker Syver. -Brua er selvfølgelig
buen!

-Hei, du! roper Syver til en gammel måse med
trefot og skipperlue. -Kan du lese det som står
skrevet på buen under brua?
Måsen flyr fram og tilbake. Han staver seg
gjennom. Ord for ord. Klør seg på nebbet og
mumler. Så lander han på styrhuset til Syver.
-Lever av å løfte. Har bare én arm. Har bare
én arm, skråler han.
-Hva betyr det?

-Hysj, ikke skrik sånn. Jeg tenker, sier Syver.
Så smiler han. Kaptein Dyvåt Nusser var jo litt
av en luring, men denne gåten er jo slett ikke
så vanskelig.
Krana! En gang for lenge siden hadde Syver
motortrøbbel og måtte på verksted. Der jobbet
Krana, og hun hadde bare én arm.
-Kom, tuter han til den gamle måsen. -Jeg vet
hvor vi skal. Vi skal besøke...

...Krana.
-Hei, Krana! Husker du meg? roper Syver
til henne. -Nå er jeg tilbake for å løse
Sparemysteriet!
-Oioioiiii! hviner Krana lykkelig. -Endelig!
Endelig har noen oppdaget Sparemysteriet!
Dette har jeg ventet på i en evighet, roper
hun og svinger armen fra side til side.
-Jeg har nemlig en ny gåte til deg fra
Kaptein Dyvåt Nusser. Hør her, sier hun og
kremter:
«Jeg tikker jevnt. Tikker natt og dag. Jeg
har fire ansikter. Hvem er jeg?»

-Huff, dette skjønner jeg ingenting av, sier
Syver til Måsen og Krana. Denne gåten var vanskelig.
Hva tror dere kapteinen mente?

-Nei, sannelig om jeg vet. Nå tror jeg vi trenger
hjelp, svarer den gamle måsen og skrur løs på
Krana! -Kom igjen...
nå drar vi tilbake til Stormvarsel. Han vet sikkert
råd?

-Tikker jevnt. Natt og dag, mumler Stormvarsel
mens han gjør viktige beregninger. -Tikker,
tikker, tikker. Hva er det som tikker hele døgnet?
Nei, takke meg til tikk, takk.
Stormvarsel trykker på taster, tørker svette og
risser opp mange streker på papiret. -Hva kan
det være? Jeg skjønner ingenting, sier han.

Men det gjør Syver, Måsen og
Krana. De skuer opp mot
Stormvarsel og ser løsningen.
-Kom, tuter Syver lykkelig og
setter kursen mot...

...den gamle klokka.
-Hallo! Klokke! roper Syver til henne. Du
må våkne. Vi trenger hjelp til å løse
Sparemysteriet.
Hallo! Hører du meg?
Men for en som har sovet i mange år, tar
det litt lang tid å våkne. Klokka greier så vidt
å åpne ett øye først.

Så ett til, og enda ett. Hun
rister på tallene og strekker
viserne så langt hun greier.
-Jasså, er det endelig noen som har kommet over kaptein
Dyvåt Nussers mysterium? gjesper hun. -Det var jammen
på tide. Jeg gav opp ventingen. Og så sovnet jeg. Har jeg
sovet lenge? Hvor mye er klokka forresten? spør hun og
gjesper enda en gang.

-Kjente du kapteinen? Kan du virkelig
hjelpe oss videre? spør Syver ivrig.
-Hjelpe dere, ja! smiler klokka. Jeg har
voktet kaptein Dyvåt Nussers gåte i
mange, mange år, jeg. Det skulle
riktignok bare være en sommerjobb
dette, men så sovnet jeg -og resten vet
dere.
-Er dere klare? Klokka rensker stemmen.
-Tenk dere at jeg er en måse nå. Lat
som om jeg har vinger, sier hun og
flakser med armene. -Slik er gåten:
«Her har jeg hvilt tusenvis av ganger. Her
satt far min og far hans før ham. Ja, til
og med far hans, før far hans før ham.
Hva tenker jeg på?

-Jeg vet det! Jeg vet det! Skråler den gamle
måsen. Han danser rundt seg selv oppe på
styrhuset til Syver. Plystrer ei gammel
sjømannsvise i ren glede og tramper takten
med trefoten.
-Jeg vet hvor vi finner svaret på gåten! Snu,
Syver! Snu! kommanderer han.
-Full fart forover. Full fart mot...

...Kaia!
Så er de altså tilbake ved kaia til
Syver. Og der, på måsestativet
sitter ei vakker måsejente. Hun
vet det! Hun vet at...

...svaret på den siste gåten er bundet fast til
måsene sin eldgamle hvileplass. Tenk det! I ei
grønn flaske finner vennene nok en hilsen fra
kaptein Dyvåt Nusser. Måsejenta leser høyt for
dem.

Syver tenker seg om. Så skjønner han det. Han
skjønner hva som er det viktigste i livet. For en
skatt!
Tenk å finne så mange nye venner på én dag!

Undine forlag - 2007