Dagens Helt

Elin Kanck Lorentzen & Ingun Mickelson

Himmelen er mørk, selv om det er midt på dagen.
Ute i storhavet er det uvær. Vinden uler høyt, og store
bølger slår over svabegrene.

Inne på havna jobber Sundbåten Syver. Regnet pisker på
rutene hans, og vinden plystrer lystig rundt styrhuset.

Syver koser seg. Det er spennende å
frakte passasjerer over hvite bølgetopper -
-og så kiler det så morsomt i når
sjøsprøyten slår innover dekk.

Syver ser opp mot haugen der
vennen hans, Stormvarsel, står.
Stormvarsel har tent alle lampene
sine i dag. Hvitt, hvitt og grønt. Det
betyr sterk storm fra sørvest, og
Stormvarsel bruker lysene sine til
å varsle menneskene i byen.
«Stakkar Stormvarsel,» tenker
Syver. «Han ønsker nok heller at
sola skinte nå.»

Borte på sundbåtkaia er det ikke mange mennesker å
se. Men Anne er ute. Anne står sammen med pappa.
«Kanskje de skal reise med meg over til sentrum,»
tenker Syver.

Anne hopper opp og ned mens hun venter på at Syver skal
legge til kai. Hun har det travelt. «Fort deg, pappa! Farmor
venter i byen. Jeg skal kjøpe ransel, og vi skal på kafé,»
jubler Anne. Hun løper nedover landgangen...

… og er om bord på Syver lenge før pappa. Han kommer
tuslende etter. Våt og kald. Men pappa har glade øyne i
dag. Og så ser han så gøyal ut med håret hengende rett
ned. Det drypper av hele ham. Drypp. Drypp. Drypp. «Turen
over havna blir nok litt ruskete i dag, Anne-mi,» sier han.
Men Anne bare ler. Ler så det kiler i stortåa, for bølger er
det morsomste hun vet.

Og bølger blir det! Mange ganger går Syver opp, opp, opp
på en bølgetopp før han liksom faller ned igjen. Det
kjennes ut som om magen kjører heis i full fart, synes
Anne. Hun ser på bølgene …

… og endelig ser Anne at farmor står på kaia i
sentrum og venter på dem.

Anne løper opp landgangen og kaster seg om halsen på
farmor. En farmorklem varmer godt i iskaldt regnvær.
«Kom stor-jenta mi, så går vi opp til veskebutikken,» ler
farmor.

Inne i veskebutikken har de sikkert tusen
millioner ransler, tror Anne. Med er er lett å
velge, for blå er den fineste fargen, og det
avgjør saken. Det blir en blå ransel og pennal
med bokstaver og tall på. «Nå går vi på kafé
og feirer,» sier farmor.

På kafeen får Anne en kopp kakao og et
kakestykke. Nå skal Anne og pappa og
farmor feire! «Tenk, Anne! Om tre uker
er du skolejente,» sier farmor.
Utsikten er kjempefin. Herfra har de oversikt over hele
havna. Der nede er Sundbåten Syver på vei over med nye
passasjerer. «Da jeg var lita, het sundbåten Lyn,» sier
farmor plutselig. «Da fantes det ikke billetter. Vi måtte
kjøpe en liksom-mynt, som kaltes pollett, før vi gikk om
bord.»

Så forteller farmor om den gangen hun var sju
år, og gjorde en skikkelig skurkestrek. Hun skulle
over til byen for å gå på kino, men hadde ikke
nok penger til både pollett og kinobillett. Derfor
betalte hun med en bukseknapp i stedet for å
kjøpe polletter til sundbåten.

Anne og pappa reiser
med Sundbåten Syver hjemover. På kaia står
mamma og venter. Anne blir kjempeglad! Hun vil
vise fram den nye ranselen med én gang. Hodet
er fullt av tanker om en blå ransel, bokstaver og
tall. Anne løper ut på dekk. Hun hører ikke at
pappa roper etter henne. At hun ikke skal løpe.
At hun skal vente på ham. At hun skal holde ham
i hånda.

Alt går fryktelig fort.
Kanskje er det alt regnet som
har gjort pongtongen så glatt?
Anne snur seg fort rundt sånn
at mamma skal få se den nye
ranselen.
Plutselig sklir hun og faller. Anne
roper høyt PAAAPPAAAA! Så blir
alt stille.

Fryktelig stille.

Endelig får Anne stemmen tilbake. Hun henter et skrik langt
baki navlen et sted. Og sender det opp, opp, opp. Som en
månerakett farer lyden oppover. Gjennom halsen og ut av
munnen. Lyden skjærer hull i lufta. Den lager et sår dypt
inni mamma et sted. Et sår hun aldri kan sette plaster på.

Anne kaver med hender og
føtter. Langt der oppe ser
hun pappas hender. Men hun
får ikke tak i dem. «Det er
for trangt,» roper pappa til
sundbåtføreren. «Jeg når
ikke ned til henne!» Syver
kjenner seg svimmel og
kvalm – så redd er han.
«Anne ligger mellom meg og
kaikanten,» tenker han. «De
trenger mer plass for å få
tak i henne, og det må skje
fort. Jeg må lage plass. Jeg
må gå bakover. Helt alene»

Syver har aldri bakket uten føreren sin. Men motoren er jo
i gang. Det er ingen tid å miste! Syver lukker øynene og
bakker forsiktig ut fra kaia. «Jeg håper ingen tenker over
at jeg gjør dette helt alene,» mumler han for seg selv.

Nå skjer alt på en gang. Pappa hopper ut i sjøen, og i neste
sekund er han borte hos Anne. Han trer livbøyen under
armene hennes, og får Anne bort til pongtongen hvor …

… sterke hender hjelper henne opp.

Noen har ringt etter ambulanse. Anne trenger ikke
bli med til sykehuset, men både Anne og pappa
må få varmen i seg raskt. De tar av deg de våte
klærne og får tørre pledd og varmeflasker.

De voksne prater om hvor heldig hun har vært. Det forstår
Anne ingenting av. Er det heldig å falle i sjøen? Hun sitter
bare helt stille. Hører på de voksne. Og på mammas
stemme i øret. «Tenk at vi kunne mistet deg, Anne-mi,»
sier hun om og om igjen. Hun holder godt omkring Anne.
«Men det gikk jo bra, mamma,» svarer Anne. Mamma
bare smiler, og stryker Anne varsomt over ryggen.

Undine forlag - 2005