Filosofdronninger

Kjente og ukjente kvinner i filosofihistorien
FILOSOF-
DRONNINGER
REBECCA BUXTON OG LISA WHITING (red.)

Innhold
Innledning 1
Diotima 7
av Zoi Aliozi
Ban Zhao 13
av Eva Kit Wah Man
Hypatia 21
av Lisa Whiting
Lalla 29
av Shalini Sinha
Mary Astell 37
av Simone Webb
Mary Wollstonecraft 45
av Sandrine Bergès
Harriet Taylor Mill 53
av Helen McCabe
George Eliot (Mary Anne Evans) 61
av Clare Carlisle
Edith Stein 69
av Jae Hetterley
Hannah Arendt 77
av Rebecca Buxton

Simone de Beauvoir 85
av Kate Kirkpatrick
Iris Murdoch 95
av Fay Niker
Mary Midgley 105
av Ellie Robson
Elizabeth Anscombe 113
av Hannah Carnegy-Arbuthnott
Mary Warnock 123
av Gulzaar Barn
Sophie Bosede Oluwole 133
av Minna Salami
Angela Davis 141
av Anita L. Allen
Iris Marion Young 149
av Désirée Lim
Anita L. Allen 159
av Ilhan Dahir
Azizah Y. al-Hibri 165
av Nima Dahir
Om forfatterne 171
Litteratur 175
Flere filosofdronninger 189
Takk 191

Innledning
D
e færreste ser på Platons Staten som et feministisk filosofisk
verk. Men da Platon hevdet at kvinner var like dyktige til å
lede den ideelle bystaten som menn, lå han langt forut for sin tid.
Med Sokrates som talerør argumenterte Platon for at begavede og
intelligente kvinner burde velges til å arbeide side om side med
menn som statens voktere. Disse «filosofkongene», som de ofte kalles,
skulle herske over bystaten og bringe filosofisk opplysning og
harmoni.
Mer enn to tusen år senere er det lett å tilgi folk for å anta at
menn har stått for mesteparten av filosofien siden den gang. Det
ser ikke ut til at kvinner har oppfylt Platons spådom om at de også
kunne bli store tenkere. I alle fall ikke etter dagens filosofibøker å
dømme.
Filosofihistorien har ikke ytet kvinner rettferdighet. Det er bare
å se på noen av de nyere bøkene som er utgitt innenfor fagfeltet: I
Philosophy: 100 Essential Thinkers er bare to kvinner representert,
og disse æresplassene er gitt til Mary Wollstonecraft og Simone de
Beauvoir. I The Great Philosophers: From Socrates to Turing er det
ingen kvinner som nådde opp. Hvert kapittel i sistnevnte bok ble
skrevet av en samtidsfilosof, alle menn. Når dette skrives, er det
nylig utgitt en bok av A.C. Grayling med den ambisiøse tittelen
The History of Philosophy, som ikke inneholder et eneste kapittel om
1

filosofdronninger
kvinnelige filosofer. Boken har riktignok en oversikt over «feministisk
filosofi» på tre og en halv side, der bare én kvinnelig filosof,
Martha Nussbaum, nevnes med navn. Så da begynner det å tegne
seg et visst mønster.
Det er viktig å merke seg at dette tomrommet ikke skyldes at
det utgis få bøker om filosofi rent generelt. Tvert imot skrives det
lett tilgjengelige tekster om en overflod av emner, for eksempel Golf
and Philosophy: Lessons from the Links eller Aristotle and an Aardvark
Go to Washington, og sist, men definitivt ikke minst, Surfing with
Sartre. Det er imidlertid skrevet svært lite for å hylle de store kvinnelige
filosofene. Et hederlig unntak ble skrevet av en som selv var
en fremragende filosof, nemlig baronesse Mary Warnock, som skrev
Women Philosophers for mer enn tjue år siden.
Det er selvsagt en kjensgjerning at kvinner har vært underrepresentert
i filosofien, for ikke å si i akademia overhodet, fordi de historisk
sett har vært ekskludert fra muligheten til å utdanne seg. De
første fire kvinnene som i det hele tatt tok en universitetsgrad i
Storbritannia, tok eksamen ved University College London i 1880.
Universitetet i Cambridge var den siste britiske utdanningsinstitusjonen
som ga kvinner adgang til de høyeste universitetsgradene, og
det skjedde i 1948. Denne institusjonelle utestengningen innebar at
kvinner ble tildelt roller i samfunnet som sørget for at deres tenkning,
og dermed frihet, ble redusert til et minimum.
Men nå skriver vi 2020, og ting har absolutt forandret seg til
det bedre det siste århundret. Flere kvinner enn noen gang tar
mastergrad i filosofi, og ved de fleste universiteter er det flere kvinnelige
enn mannlige studenter på bachelornivå. Men trass i dette
fremskrittet er det fremdeles en enorm ulikhet mellom kjønnene
høyere opp i hakkeordenen. Det er svært få institutter for filosofi
der kvinner kommer i nærheten av å utgjøre femti prosent av de
fagansatte. I 2015 hadde kvinner bare 22 prosent av filosofiprofessoratene
ved de tjue amerikanske toppuniversitetene. På enkelte
filosofiske fagområder har det knapt vært noen økning av kvinner
2

Innledning
siden 1970-årene. Så selv om flere yngre kvinner tar sitt første dypdykk
i filosofiens mannsverden enn noen gang tidligere, fører ikke
dette til at det blir flere kvinner på toppen. Og der kvinner har
greid å skaffe seg undervisningsstillinger og professorater, er et overveldende
antall av dem hvite. Ikke-hvite kvinner er fremdeles svært
underrepresentert innenfor filosofifaget, og svært få høyere stillinger
innehas av personer med minoritetsbakgrunn. I et intervju i New
York Times med tittelen «The Pain and Promise of Black Women in
Philosophy», bemerket professor Anita L. Allen at bare én prosent
av heltidsansatte filosofiprofessorer i USA er svarte, mens om lag 17
prosent er kvinner.
Da vi studerte filosofi på universitetet, visste vi at kvinner var
underrepresentert innenfor vårt fagfelt. Vi hadde begge bare hatt
en håndfull kvinnelige forelesere, og pensum var dominert av menn
fra flere hundre år tilbake, i tillegg til de mennene som sto foran
oss i audi toriet. Et typisk filosofipensum dekker som regel svært få
eller ingen kvinner, og har i stedet hovedvekten på den «filosofiske
kanon». Og det vil si: Platon, Aristoteles, Descartes, Hobbes, Locke,
Hume, Rousseau, Kant, Mill, Nietzsche, Sartre og Rawls, for bare å
nevne noen få. Kvinner nevnes ofte bare i forbifarten, kanskje med
henvisning til en mannlig motpart de arbeidet sammen med eller
sto i forhold til, eller (med litt flaks) som del av et enkelt kurs om
«Kvinner i filosofien». Når noen prøver å gjøre pensum mer variert
og inkludere andre viktige filosofiske stemmer, får det ofte svar i
form av klaging i media over persillebladmentaliteten hos både studenter
og forelesere.
Trass i disse frustrerende kjensgjerningene er det god grunn til
optimisme. Det gjøres mye solid arbeid innenfor akademia for å løfte
frem kvinnelige filosofer i historien og sørge for at deres stemmer og
perspektiver bevares for neste generasjon tenkere. Både prosjektet
«New Narratives» i History of Philosophy Group og «Project Vox»
belyser arbeidet til kvinnelige filosofer fra tidlig moderne tid,
1500–1800. Foreningen Society for Women in Philosophy (SWIP)
3

filosofdronninger
arrangerer seminarer og programmer for å fremme kvinner i filosofien
før, nå og i fremtiden. Center for the History of Women
Philosophers and Scientists ved Paderborn universitet i Tyskland
har en årlig sommerskole der studentene lærer om kvinners viktige
bidrag til tenkningens historie. Prosjektet «In Parenthesis» ved
Durham University utforsker og arkiverer arbeidet til «de fire fra
Oxford»: Mary Midgley, Iris Murdoch, Elizabeth Anscombe og
Philippa Foot. I år har også boken Becoming Beauvoir kommet ut,
skrevet av en av våre egne bidragsytere, Kate Kirkpatrick. All denne
aktiviteten bidrar til å bryte ned stengslene for kvinner i filosofien i
dag, ved å vise at kvinner slett ikke er nykommere på dette fagfeltet.
Vi har faktisk vært filosofer hele tiden.
Det er imidlertid et godt stykke igjen før gjengse oppfatninger
om filosofi blir forandret. Da vi lagde videoen for å skaffe økonomiske
bidragsytere til denne boken, spurte vi et utvalg personer om
å nevne så mange filosofer de kunne komme på. Da alle hadde ramset
opp de sedvanlige mistenkte, spurte vi om de kunne navnet på
noen kvinnelige filosofer. Ingen av personene vi intervjuet, kunne si
et eneste navn.
Denne boken er et forsøk på å endre på slike forestillinger. På
de neste sidene har vi med vilje gått inn for en bred definisjon av
«filosof», ettersom vi mener at en del av grunnen til at kvinner historisk
sett er blitt utestengt fra dette fagfeltet, er at mange av dem i
stedet er blitt betraktet som politiske aktivister eller «lærde damer».
Dette har ført til et rådende bilde av at en filosof er en hvit mann
som sitter og tenker i godstolen sin. Det er på tide å anerkjenne at
disse kvinnene er i besittelse av den klare intellektuelle stringensen,
nysgjerrigheten og innsikten som gjør dem verdige til betegnelsen
filosofer.
Både bidragsyterne til denne boken og de kvinnene den handler
om, kommer fra mange ulike bakgrunner og har sine egne unike
ideer, erfaringer og historier. Filosofene vi skriver om, er komplekse
og utfordrende, ofte inspirerende og noen ganger dypt problema-
4

Innledning
tiske. Men alle gir de viktige bidrag til vår forståelse av filosofi.
Noen av dem har du hørt om eller kanskje studert. Andre møter
du kanskje her for første gang. Du kan plukke ut kapitler som vekker
nysgjerrigheten eller følge fremstillingen kronologisk – valget er
ditt. Det finnes selvsagt en rekke kvinner vi ikke har kunnet ta med.
Du finner en liste over andre kvinnelige filosofer under overskriften
«Flere filosofdronninger» bakerst i boken. Vi oppfordrer deg til å
utforske dem på egen hånd.
Hvis du er interessert i kvinner og deres tenkning, vil denne
boken hjelpe deg til å lære mer om de mange filosofdronningene
som har bidratt til verdens rike intellektuelle historie. Vi håper du
får like stor glede av å bli kjent med disse kvinnene som vi har hatt.
Rebecca & Lisa
London, 2020
5

Diotima
ca. 400 fvt.
Zoi Aliozi
D
et kommer kanskje som en overraskelse at Platon, som ofte
betraktes som filosofiens far, lot en kvinne være en nøkkelfigur
i en av dialogene sine. Hans samtaler med Diotima fra
Mantineia om kjærlighetens og skjønnhetens vesen er udødeliggjort
i et av Platons berømte verk, Symposion, eller Drikkegildet i
Athen. Diotima selv forblir imidlertid et mysterium, mange hevder
til og med at hun aldri har eksistert i virkeligheten. Denne innfløkte
gåten har tåkelagt mye av Diotimas mulige bidrag til idéhistorien,
bidrag som fortsatt ikke er fullt ut verdsatt eller forstått. Innsiktene
hennes, om de da er hennes, er fortsatt verdifulle etter 2000 år.
Diotima var en av få kvinner som figurerer i Platons dialoger. En
annen var Aspasia fra Milet, som er å finne i dialogen Menexenus.
Verken Diotima eller Aspasia har noen egen stemme i disse dialogene.
I stedet er det Sokrates som gjenforteller tidligere samtaler med
dem for de mannlige tilhørerne sine. Det antas at Platon også hadde
kvinnelige elever, de mest kjente er Axiothea fra Flius og Lastheneia
fra Mantineia.
Siden Diotima kan ha hatt stor innflytelse på en så sentral skikkelse
i den filosofiske kanon, kan vi undres på hvorfor hun på sett
og vis er blitt oversett av akademia og mer ligner en myte enn en
historisk person. Enkelte har hevdet at Platon skapte Diotima som
7

filosofdronninger
et litterært grep for å eksemplifisere hva det innebærer å være en
god filosof. Han skal ha brukt det som en metode for å tilpasse sin
argumenterende stil til Agathon, den viktigste samtalepartneren i
Symposion. For som Sokrates bemerker i Faidros, må man for å ha
talens makt også vite hvordan man skal lede sjelen, og for å lykkes
med det, må man kjenne samtalepartnerens sjel. Å ha en kvinne
som samtalepartner kan ha vært en måte å gjøre sin egen taleposisjon
mer overbevisende på.
Enkelte forskere, blant annet Mary Ellen Waithe i A History of
Women Philosophers (1987), har etter hvert begynt å anerkjenne
Diotima som en historisk person. Det finnes flere grunner til at vi
kan dele dette synet. Det er riktig at det ikke finnes noe endegyldig
bevis for at en gresk filosof ved navn Diotima noen gang besøkte
Athen, møtte Sokrates og lærte ham filosofi. Det vi imidlertid vet,
er at mange av skikkelsene i Platons dialoger var virkelige personer,
noe som kanskje gjør det mer sannsynlig at Diotima også faktisk
har eksistert. Noen mener også at Sokrates kan ha ønsket å høre
andre kvinners meninger, siden han i Meno oppgir at han har fått
råd fra kloke menn og kvinner. Det at han skal ha snakket med
en kvinne som Diotima om kjærlighetens vesen, er kanskje ikke så
usannsynlig. Vi kan også spekulere over om påstandene om at hun
var oppdiktet, skyldes at man ikke kunne tro at en kvinne med et
slikt intellekt overhodet kunne ha eksistert i antikkens Hellas.
Selv om Diotima var en skikkelse Platon diktet opp, er hun
fort satt verdt å anerkjenne som en viktig kvinne i filosofihistorien.
Enten hun er fiktiv eller ikke, hadde stemmen hennes uansett en
mektig innflytelse på argumentene Sokrates la frem, og dermed på
filosofihistorien slik vi kjenner den. Om Diotima virkelig fantes
eller ikke, er derfor ikke vårt fremste dilemma her. La oss bare for
øyeblikket erkjenne at vår første filosofdronning er litt av en gåte.
Som vi allerede har påpekt, spiller skikkelsen Diotima en viktig
rolle i Platons dialog Symposion, som rommer alt vi vet om den
filosofien som tillegges henne. Et symposion var en tilstelning der
8

Diotima
menn kom sammen for å diskutere ulike filosofiske emner, vanligvis
etter en bankett med tilhørende drikke. I Platons Symposion var det
imidlertid én vesentlig forskjell: Teksten rommer en kvinne med
ideer som anses like verdifulle som de mannlige tenkernes. Verten
Agathon ber gjestene om å tale over kjærlighetens betydning. Etter
å ha lyttet til de andres argumenter slår Sokrates fast at det var
Diotima fra Mantineia som «belærte [ham] om kjærligheten», og
han beskriver henne som en klok kvinne, filosof og prestinne. Han
introduserer Diotima med henvisning til at hun forutså og greide
å forsinke pesten i Athen ved å be innbyggerne om å gjennomføre
ofringer og ritualer; Diotima forbindes derfor ofte med profeti
og fremsynthet. Sokrates bruker dette som bevis på hennes intellektuelle
overlegenhet og, vil noen hevde, for å stille hennes høyere
innsikt i kontrast til de øvrige gjestenes jordiske visdom. Han
sier at hun ga ham som ung mann en innføring i det som er blitt
kjent som den sokratiske metode, en argumenterende samtale der
en enkeltperson blir stilt en rekke spørsmål om hva han mener og
synes om et tema, før han eventuelt føres i retning av en annen oppfatning.
Det som impliseres her, er at det kanskje var Diotima som
lærte Sokrates et av hans største bidrag til filosofien: hans metode.
Sokrates fortsetter med å drøfte sine møter med Diotima som
ung elev. Her skisserer han hennes teori om det skjønne, og legger
frem Diotimas stige eller «kjærlighetsstigen», som er noe av det
denne dialogen er mest kjent for. Begjær og attrå etter en tiltrekkende
kropp er plassert nederst på stigen, og på det øverste trinnet
finner vi verdsettelsen av det skjønnes Form. Det er seks trinn
på kjærlighetsstigen. Først kjærligheten til en individuell kropp.
Dernest kjærlighet til alle skjønne kropper. For det tredje, kjærligheten
til sjelelig skjønnhet. For det fjerde, kjærligheten til skjønne
offentlige institusjoner, og på femteplass kjærligheten til viten i sin
alminnelighet. Til slutt vil den elskende utvikle en kjærlighet til
det skjønne i og for seg, noe Diotima beskriver som «å stå skuende
vendt mot skjønnhetens vide, veldige hav». Det å se og verdsette
9

filosofdronninger
skjønnhet er også knyttet til moralsk dyd: Diotima fortsetter med
å si at den som utvikler en kjærlighet til det skjønne, «i aldri mettet
visdomshunger vil skjenke liv til mange edle ord og mang en
dristig tanke inntil han endelig her, styrket og høynet, kan øyne
en enkelt og særskilt kunnskap hvis gjenstand er av en skjønnhet».
For at man skal kunne verdsette det skjønne kreves det altså at man
beveger seg hinsides fremtredelsesformene og lærer å forstå det
skjønnes abstrakte idé.
Denne diskusjonen er tett knyttet til Platons berømte teori om
formene. I flere av dialogene argumenterte Platon for at ideene eller
formene er den ikke-fysiske essensen til ting i den foranderlige,
fysiske verden. Platon mente derfor at vi ikke kan vite noe om ting
i den fysiske verden fordi de bare er etterligninger av ideenes evige
rike. For å oppnå viten, i motsetning til rene meninger, må man
vende seg bort fra sansenes og skyggenes verden og mot ideenes
verden, der den viktigste ideen er det gode. Det er ikke helt klart
om det gode er en idé på linje med andre ideer, som Skjønnhet
eller Rettferdighet. I Staten hevder Platon at det godes idé «ikke er
væren» og samtidig er «årsak til at det er mulig å få kunnskap om de
ting som kan erkjennes». Den mest velkjente illustrasjonen av dette
er Platons hulelignelse.
Det er likevel ikke helt opplagt at Diotimas begrep om det
gode eller skjønne er det samme som Platons. Diotima hevder at
skjønnheten ikke er målet, men et middel til å nå noe høyere. Det
handler om en form for gjenskaping og om veien til udødelighet.
Diotima forklarer dette med å bruke svangerskapet som metafor.
Når Sokrates spør Diotima om hva kjærlighetens formål er, svarer
hun: «Kjærlighetens gjerning er å føde i skjønnhet –, i sjelen
så vel som i legemet.» Når Sokrates sier at han ikke forstår, svarer
Diotima: «Ethvert menneske går svanger på legeme og sjel, og når
en viss alder er nådd, trakter vår natur mot å føde.» Vi bør merke
oss at Diotima ikke alltid henviser til svangerskap i ordets alminnelige
forstand. Hun snakker ofte om svangerskap som en idérepro-
10

Diotima
duksjon så vel som reproduksjon av mennesker. De fysisk svangre
vil søke en partner de kan få barn med og skape en arving. De som
går svangre i sinnet, søker i stedet partnere de kan dele sin kunnskap
og dyd med. Diotima fortsetter: «Enhver må misunne Homer
og Hesiod og alle andre store diktere deres etterlatte avkom, det
som skaffer sitt opphav udødelig minne og ry ved selv å være udødelig.
Og den som får øynene opp for dette, vil sikkert personlig
foretrekke å få slike sjelelige barn fremfor menneskebarn.» Den
høyeste formen for udødelighet er noe man får gjennom å dele og
formidle ideer til andre og slik skape seg intellektuelt avkom, slik
Homer og Hesiod har gjort. Det var denne formen for reproduksjon
Diotima mente var Skjønnhetens funksjon. Som Mary Ellen
White formulerer det: «For Diotima er Det gode egoistisk; det gode
for den enkelte er å oppnå udødelighet ved å reprodusere seg selv
gjennom Det skjønnes idé.» Det gode synes dermed ikke å fungere.
Hva kan vi så lære av den gåtefulle Diotima fra Mantineia?
Når Sokrates diskuterer ideene hennes, innrømmer han sin egen
uvitenhet og er ivrig etter å lære av hennes åpenbare klokskap.
«Selvfølgelig har jeg rett!» sier hun underveis i samtalen, og fremhever
hans manglende evne til å holde tritt med argumentene hennes.
Når Sokrates spør: «Hør du, høyvise Diotima, forholder det
seg virkelig slik?» minnes han reaksjonen hennes: «Og hun svarte
som riktig en forståsegpåer av en sofist: ‘Vær forvisset, Sokrates!’»
At en så sterk kvinne kan ha vært til stede på et så viktig tidspunkt
i filosofihistorien, burde fungere som en oppfordring til kvinnelige
filosofer verden over. Enten hun var fiktiv eller ikke, så har ideene
hun tillegges betydning, og vi bør gjøre vårt beste for å formidle
Diotimas selvtillit og intellekt. Også når vi diskuterer med en av
filosofiens fedre.
11

HVOR ER DE KVINNELIGE FILOSOFENE?
SVARET ER HER.
Bli kjent med: Diotima, Ban Zhao, Hypatia, Lalla,
Mary Astell, Mary Wollstonecraft, Harriet Taylor Mill,
George Eliot, Edith Stein, Hannah Arendt, Simone de Beauvoir,
Iris Murdoch, Mary Midgley, Elizabeth Anscombe,
Mary Warnock, Sophie Bosede Oluwole, Angela Davies,
Iris Marion Young, Anita l. Allen, Azizah Y. Al-Hibri
9 7 8 8 2 5 3 0 4 2 7 4 9