Døden pa larveføtter:Layout - Forlaget Kristiansen
Døden pa larveføtter:Layout - Forlaget Kristiansen Døden pa larveføtter:Layout - Forlaget Kristiansen
Et eller annet sted dypt nede under jorden arbeidet de russiske ingeniørsoldatene med sprengstoffet som skulle være likkisten vår. Men takket være en våken patrulje som hadde funnet en tynn telefonledning kunne vi nå ligge her og vente på smellet – akkurat som fienden lå og ventet på den andre siden. Klokken var 11.15. Om et kvarter skulle det skje. Vi stirret anstrengt ut over det tåkete sumplandskapet. Ingen ting rørte seg. Ikke så mye som en kvist. Bare myk stillhet. 11.30. Ingen ting ennå. Et kvarter. Fremdeles hendte ingen ting. Da gikk det plutselig opp for oss at vår tid jo var en time bak den russiske. – Dette her er verre enn å vente på undergrunnsbanen, sa Porta. – Det er akkurat som å vente utenfor en horekasse med bare ti luddere, og det står hundre mann foran deg før det blir din tur, hvisket den vesle legionæren uten å flytte blikket fra terrenget. – Å en sånn horekasse kan da ikke interessere deg lenger, mente Lillebror, – etter at de kuttet av deg steinene i Fagen. – Si det en gang til, hvisket legionæren, – så får du en hel maskinpistolsalve gjennom skallen. – Stille! hørtes von Barrings stemme. Vente, vente. Uutholdelig venting. En time forsvant. Klokken var blitt 13. Fremdeles hendte det ikke noe. Det begynte å bli uro mellom folkene i den tettpakkede bataljonen i løpegraven. Ingen fant seg til rette. Enhver ville dit han ikke kunne komme. Under eder og forbannelser byttet de plass, men alt foregikk under hvisking så russerne ikke skulle oppdage oss. På bunnen av graven hadde de gamle apatisk tatt plass. De så ut som om de var dødsmerket disse femtiåringene fra landstormen. Ingeniørsoldatene sto mellom oss panserskyttere og røkte. Vi visste ikke hva som ville komme. Ivan hadde sikkert samlet kolossale mengder av tropper. Pluto hadde remmen over skulderen så han kunne løpe med maskingeværet og skyte fra hoften når det braket løs. Lillebror hadde til vår forbauselse også fått tak i et maskingevær, selv om han var lavettbærer ved det tunge maskingeværet. Hvor det var blitt av lavetten var det ingen som spurte om, eller hvor han hadde fått maskingeværet fra. Han hadde flere hundre patroner hengende i lange bånd over skulderen og rundt halsen. Han lignet
nærmest en meksikansk opprører fra Francisco Villas hær. I beltet hadde en skarpslepen infanterispade som nærkampvåpen. Porta lå med en flammekaster, mens den vesle legionæren hadde brennstoffbeholderen på ryggen. Det så fullstendig sinnsykt ut, Porta med flammekasteren og flosshatt på hodet. Den røde katten hans stakk hodet opp av lommen på kappen. Artilleristene, som hadde gravd ned kanonene sine bak våre stillinger, begynte å slappe av på grunn av den lange ventetiden. Noen ville trekke skytset sitt vekk. De mente det var blind alarm. Von Barring kom i krangel med en artilleri-Oberleutnant. Det endte med at Barring ganske kort forbød å fjerne skytset. Han truet alle som gjorde forsøk på det med å bli skutt på flekken. Vi dyttet flirende til ingeniørsoldatene. Vi kjente von Barring. En gammel rev. Han luktet råttenskap. Han visste nok hva han gjorde. Ham kunne vi stole på. Det gikk enda en halvtime. Det var flere som begynte å snakke om at vi skulle sende folk etter mat. Von Barring forbød det. Landstormsoldatene protesterte høylydt. Kompanisjefen deres, en Hauptmann på 50-60 år, sa noe om tåpelig nervøsitet og fantaserte om Verdun, der han åpenbart hadde vært med for tredve år siden. Presis klokken 14.05 braket det løs. Hele høyden ble revet opp. Den suste i et eneste orkanaktig svart sky mot himmelen. I brøkdelen av et sekund hersket det dødsens stillhet. Så regnet det ned over oss med tonnevis av jord, stein og treverk. Samtidig satte det russiske artilleriet inn. Vilt og voldsomt veltet granater av alle kalibre ned over det som hadde vært våre stillinger på høyden. Artillerieoverfallet var kort, men effektivt. Alle våre telefonledninger var revet opp, hver eneste antenne slått i stykker, men det var ikke mange falne og sårede. Hele stillingen vår var innhyllet i en tung, etsende, kvalmende røk, og gjennom røken så vi enorme flokker av russisk infanteri komme stormende frem mot våre tidligere stillinger. De drømte ikke om motstand. For dem gjaldt det bare å entre den opprevne høyde 268,9 før tyskerne oppdaget at stillingen var tilintetgjort ved sprengning. – Stormbataljon etter meg! Brølte von Barring og sprang opp av løpegraven, mens han skjøt vilt omkring seg med maskinpistolen. Bena beveget seg automatisk under oss. Vi stormet som vanvittige
- Page 1 and 2: Leseprøver bla deg igjennom
- Page 3 and 4: SVEN HAZEL 14 bøker: De fordømtes
- Page 5 and 6: SVEN HAZEL er født i 1917 i Freden
- Page 7 and 8: PERSONGALLERIET
- Page 9 and 10: 9. kapittel Divisjonssjefen var ber
- Page 11 and 12: - Tre fingerbredder til venstre for
- Page 13: folk også, så ville det være en
- Page 17 and 18: - Ligg unna, din lus av en pilletri
- Page 20 and 21: Utdrag fra kapittel: Toget Med toge
- Page 23 and 24: Utdrag fra kapittel: Et døgn i Par
- Page 26 and 27: Et utdrag fra kapittel: Den lune ge
- Page 28: Warszawas brennende gater. Nesten f
- Page 31: - Det driter jeg i, roper Lillebror
- Page 34 and 35: lig. Jeg kunne tenke meg et kilo ka
Et eller annet sted dypt nede under jorden arbeidet de russiske<br />
ingeniørsoldatene med sprengstoffet som skulle være likkisten vår.<br />
Men takket være en våken <strong>pa</strong>trulje som hadde funnet en tynn telefonledning<br />
kunne vi nå ligge her og vente på smellet – akkurat som<br />
fienden lå og ventet på den andre siden.<br />
Klokken var 11.15. Om et kvarter skulle det skje. Vi stirret anstrengt<br />
ut over det tåkete sumplandskapet. Ingen ting rørte seg. Ikke<br />
så mye som en kvist. Bare myk stillhet. 11.30. Ingen ting ennå. Et<br />
kvarter. Fremdeles hendte ingen ting.<br />
Da gikk det plutselig opp for oss at vår tid jo var en time bak den<br />
russiske.<br />
– Dette her er verre enn å vente på undergrunnsbanen, sa Porta.<br />
– Det er akkurat som å vente utenfor en horekasse med bare ti<br />
luddere, og det står hundre mann foran deg før det blir din tur, hvisket<br />
den vesle legionæren uten å flytte blikket fra terrenget.<br />
– Å en sånn horekasse kan da ikke interessere deg lenger, mente<br />
Lillebror, – etter at de kuttet av deg steinene i Fagen.<br />
– Si det en gang til, hvisket legionæren, – så får du en hel<br />
maskinpistolsalve gjennom skallen.<br />
– Stille! hørtes von Barrings stemme.<br />
Vente, vente. Uutholdelig venting. En time forsvant. Klokken<br />
var blitt 13. Fremdeles hendte det ikke noe.<br />
Det begynte å bli uro mellom folkene i den tett<strong>pa</strong>kkede bataljonen<br />
i løpegraven. Ingen fant seg til rette. Enhver ville dit han ikke kunne<br />
komme. Under eder og forbannelser byttet de plass, men alt foregikk<br />
under hvisking så russerne ikke skulle oppdage oss. På bunnen av graven<br />
hadde de gamle a<strong>pa</strong>tisk tatt plass. De så ut som om de var dødsmerket<br />
disse femtiåringene fra landstormen. Ingeniørsoldatene sto<br />
mellom oss <strong>pa</strong>nserskyttere og røkte. Vi visste ikke hva som ville komme.<br />
Ivan hadde sikkert samlet kolossale mengder av tropper.<br />
Pluto hadde remmen over skulderen så han kunne løpe med<br />
maskingeværet og skyte fra hoften når det braket løs.<br />
Lillebror hadde til vår forbauselse også fått tak i et maskingevær,<br />
selv om han var lavettbærer ved det tunge maskingeværet. Hvor det<br />
var blitt av lavetten var det ingen som spurte om, eller hvor han<br />
hadde fått maskingeværet fra. Han hadde flere hundre <strong>pa</strong>troner<br />
hengende i lange bånd over skulderen og rundt halsen. Han lignet
Change language