Oljearbeid i sivilisasjonsprosjektet Ekofisk - Kulturminne Ekofisk

106
eldre arbeidere opp de yngre. Men der var den lokale arbeiderkultur
slik at den nærmest uopphørlig understreket skillet mellom det private
og det som hører arbeidet til, et skille som kom til utrykk i erfaringene
av å være to personer – privat, og på jobben: «Vi e’ to forskjellige mennesker,
itt på jobben, og itt heme hos madammen. Det e’ jo så natt og dag». Skillet mellom
jobben på Bergens Mekaniske Verksteder og livet «med madammen, i
de lune stuene» skulle, i BMV-arbeidernes øyne, sikre formingen av en
BMV-arbeider som «stod for en støyt».
Kravene til utholdenhet, vågemot, høy toleransegrense for regn,
vind og sno, og ubehagelige arbeidsstillinger, skulle slipe av alle vaner
en ung gutt hadde lagt seg til, nettopp hjemme: Hos mor, eller «hos
madammen». På Bergens Mekaniske Verksteder var han en annen, en
som arbeidskameratene kunne stole på. Dette skillet mellom arbeideren
og privatpersonen kom opp hele tiden, i samtaler, i spøk og også under
selve opplæringen.
En BMV-arbeider gikk altså ikke inn som «sønn» verken for
sin formann, eller for den eldre arbeideren som lærte ham opp.
Arbeidsrelasjonen var formell og definert, entydig, gjennom arbeidet.
En BMV-arbeider ville heller ikke ha noen ambisjoner om å ofre seg,
verken for arbeidet eller for sin leder. Arbeideren skulle ikke ha ønsker
om å skåne seg i arbeidet, han skulle stå for en støyt, men arbeidet og
arbeidets organisering på verftet var strippet for den eksistensielle dimensjon
som offeret representerer.
Disse forskjellene mellom arbeidsplasser kan forklares slik:
På Bergens Mekaniske Verksteder Solheimsviken var det et fundamentalt
skille mellom privatliv og arbeidsliv i den enkelte arbeider. Det
var også et fundamentalt skille mellom kollektivet på «gulvet», og ledersjiktet
på verftet. Den enkelte hadde ambisjoner om å skolere seg til
å bli en fagperson innen sveising og platearbeid, og dette ble gjort via
bedriftsintern utdanning. Men eldre fagarbeidere som fungerte som lærere
på og gjennom jobben tilhørte selv kollektivet. De var ikke formenn
og hadde selv ingen ambisjoner om å ta skrittet fra underordnede til
overordnede ved bedriften.
I den lokale arbeiderkulturen fantes strenge krav til posisjonering i
henhold til en arbeideridentitet, og det var et pågående fokus på en
grenseoppgang som skulle ivareta arbeideridentiteten i forhold til omgivelsene,
enten disse var verden for øvrig, eller det var sjefer og overordnede.
Den eksistensielle dimensjon vi fant på Ekofisk, fantes ikke på
Bergens Mekaniske Verksteder.
På Ekofisk var det amerikanske ledere som startet opp med læring av
norske underordnede. Det fantes ikke noe skille som, kulturelt sett, stoppet
den norske oljearbeideren fra å ønske seg til topps i hierarkiet. Tvert
i mot: Den faglige kompetansen var integrert i forhåpningen om en
stigende yrkeskarriere offshore. Motivet til læring, mestring og disipli-