Oljearbeid i sivilisasjonsprosjektet Ekofisk - Kulturminne Ekofisk

101
nellet til å forstå at sikkerheten kommer først og at kontroll og utskiftninger
av utstyr var nødvendig for å unngå personskader. At det var
etablerte regler som måtte følges.
Den eneste måten han kunne få gehør på, var selv å bli godt kjent med
hvordan operasjonene og utstyret som hørte boringen til, ble brukt. Da
han mestret en kunnskap fikk hans argumenter tyngde etter hvert, men
ikke uten støtte fra Woody Clarck. For at argumenter knyttet til en type
av kunnskap som hørte hjemme utenfor selve boringen skal få slagkraft
innenfor boring, så må disse argumentene ikles borerens fagspråk.
Egil Berle ble rekruttert til Phillips› Sikkerhetsavdeling i 1973. Han
hadde da jobbet på Gulftide og var blitt produksjonsoperatør. Han ble
fristet av tilbudet om å jobbe med sikkerhet. Som operatør, sier han,
ville han mer eller mindre være låst til én plattform. I sikkerhetsavdelingen
ville han få muligheten til å bli involvert i alle plattformene, og det
var noe han så frem til. Berle så det som en spesiell utfordring.
Han syntes også at det var spennende å lære folk om sikkerhet. Det
viktigste var å få folk til å skaffe seg forståelse for trykk, størrelsen på
trykket i brønnene som var her ute på Ekofisk. Det var også det vanskeligste
å få folk til å forstå. Egil Berle forteller hvordan han forsøkte å få
folk til å gripe disse dimensjonene:
«Et lastebilsdekk har et trykk på 30 pund pr. square inch (PSI). Vi hadde 6000
PSI trykk i brønnene – det var nok til å sende et prosjektil langt over horisonten. For å
holde kontrollen på dette måtte rørene vi hadde i brønnen være tykt som et lår, og rørets
vegger måtte være en tomme tykke. Rørene måtte lages av stål for å være sterke nok. I
dag kan man bruke en vannstråle med 3000 PSI for å skjære i tommetykt stål.
Det var helt avgjørende at folk kjente i seg at de hadde bevissthet om dette svære
trykket i brønnene.»
En dyktig mann innen sikkerhet var en som ikke hadde en for sterk
identitetsfølelse til enkeltplattformer og til enkeltoppgaver. For å ivareta
sikkerheten var det av betydning å være åpen for mange ulike måter å
gjøre oppgavene på, flere ulike måter å organisere arbeidet på. Men det
var også nødvendig å ha autoritet når det var nødvendig å ta ansvar for
stopp av arbeidet, når sikkerhets-offiseren eller inspektøren så seg nødt
til å ta en konflikt med en ivrig toolpusher. En del av denne autoriteten
stammet fra en skolering innenfor det arbeidet han tok intiativ til
å stoppe. Konstruksjon av en dyktig sikkerhets-offiser, offshore, krevde
en sammenstilling av mange bevissthetsmessige og kunnskapsmessige
elementer. Sikkerhetsoffiseren måtte ha et blikk som gjorde at han ikke
knyttet seg til bestemte plattformer eller bestemte oppgaver. Samtidig
måtte han være dyktig i de samme oppgavene, beherske dem, kanskje
ha gått inn i en læring gjennom «on the job training» – en læring som
nettopp betinger en identifisering med arbeidet. Nils Eriksen forteller
hvordan han ikke likte å bli dratt vekk fra en jobb – også da han var
plattformsjef. Han mener det har med yrkesstolthet å gjøre – at det er