Oljearbeid i sivilisasjonsprosjektet Ekofisk - Kulturminne Ekofisk

98
tersyn av kranene måtte foregå hele tiden. Frishøj hadde også ansvaret
for «Bulk og sement» kompressoren, og i tillegg hjalp han Phillips› egen
plattform-mekaniker med brannpumpene og watermakerne.
Dette arbeidet holdt han på med til julen 1974, da han fikk tilbud
om å bli sikkerhetsingeniør hos Morco. Han begynte med HMS – helse,
miljø og sikkerhet, og arbeidet hans var først og fremst rettet mot borecrewene.
Parallelt med dette måtte han også ha månedlige borerigginspeksjoner:
Sjekke alt boreutstyret og hjelpesystemene til boringen. På
denne tiden var alle boreriggene Morcos eiendom, men de ble senere
kjøpt av Phillips.
Ib Frishøj holdt på med dette arbeidet fra 1. januar 1975 til han sluttet
i Morco i 1977, for så å begynne hos Phillips som sikkerhetsmann
på Ekofisk. Til å begynne med var sikkerhetsarbeidet vanskelig. Noe av
holdningen var at sikkerhetspersonell bare brakte med seg problemer og
papirarbeid. Han forteller:
«For meg var det en slåsskamp til å begynne med, å vinne såpass respekt blant
drillerne og borepersonell – ikke de norske roughneckene, men de amerikanske drillerne
og toolpusherne. De sa at det ikke var nødvendig, at det ikke var tid til slike kontroller.
Kontrollene førte bare med seg stans i boreoperasjonene, mente de. Dette var de
amerikanske lederne som hadde holdt på med boring i 20–25 år. De hadde jobbet i
boring på forskjellige steder i verden. Det var mye slåsskamp med dem når vi gikk til
dem og sa: Du må skifte den! Skift det! «You god damn safetyman!» fikk jeg som svar.
Jeg var litt frustrert av og til. Men det var en amerikaner – en drillersuperintendant i
Morco. Woody Clarke – en ekte Texaner, han var solskinn. Han terpet boreteknologi
med meg, etter arbeidstid, på kveldene, i flere måneder. Hadde det ikke vært for ham,
hadde jeg sluttet. For det var ganske tøft. Når du kom ut og skulle ta vernemøter med
borepersonellet, så gjorde de det de kunne for å få hele møtet til å flippe ut. De ville
heller ikke ha den «god damn safetyman» rundt seg for ofte. De hadde hell med seg i
å latterliggjøre meg flere ganger.
Men Woody lærte meg boreteknologi sånn at jeg kunne sette meg i respekt, sånn
at jeg virkelig kunne jobben – like godt som dem. Dette gjorde han, helt bevisst. For
jeg var et lam mellom hendene på de folkene der, de som hadde mange års erfaring. De
trodde de kunne modellere meg. Og det kunne de og, til å begynne med. Men Woody
sa: «Stå på! Ikke gi deg! Jeg bakker deg opp, men hold deg til spillereglene». Og han
hjalp meg utrolig. Etter hvert – etter tre kvart år, så fant de ut at det nytter ikke å
spøke med den der safetymannen. Og det var takket være Woody Clarke, som var en
solid støtte for meg.
Jeg husker en episode, det var etter at jeg var blitt respektert. Det var på Ekofisk
2/4 Charlie, og jeg kom bort og skulle ta rigginspeksjon der. Jeg tok slik rigginspeksjon
hver måned.
Jeg begynte nede med mudpumpene, og arbeidet meg opp igjennom. Da jeg kom til
BOP-rommet, under rigflooren, så manglet det rister eller gratings (rister som brukes i
gangveiene) – flere steder. Ingenting var sperret av. Du kunne ha falt rett igjennom og
ned. Jeg noterte meg det, ga beskjed, og arbeidet meg videre opp igjennom. Da jeg var