Oljearbeid i sivilisasjonsprosjektet Ekofisk - Kulturminne Ekofisk

Han var en sikkerhetsbevisst fyr. Hvis du gikk inn til ham og sa at «nå ser det ut
som et bombet horehus ute på piperacken, da tok han hjelmen på, spyttet, og gikk ut,
og det tok ikke mange minuttene før folkene var på plass og spylte. Han var grei.»
Formell og uformell ledelsesstruktur på plattformene
Mange opplevde en motsetning mellom Ekofisk-senteret og de uteliggende
plattformene. Denne motsetningen hadde med den identiteten
som vokste frem hos oljearbeiderne å gjøre, når de knyttet seg til bestemte
plattformer og det livet som utfoldet seg der. Men en årsak til
disse kontrastene kan også ligge i en motsetning mellom formelt og
uformelt liv på plattformene: Mellom formelle og uformelle ledelsesstrukturer.
Basen i land, Phillips som operatørselskap og Oljedirektoratet
hadde utarbeidet regler for oljeproduksjon, for sikkerhet og for arbeidets
organisering. Linjeledelsen i arbeidet offshore hadde en klar formell
struktur. Mot dette stod det «familieliv» som også oppstod på plattformene
– gjennom at folk levde sammen og opplevde arbeid og fritid,
gjennom at unike hendelser skrudde folk sammen i felles erfaringer som
ikke lot seg beskrive i land, og gjennom at opplæringen, slik den foregikk,
førte eleven inn i følelser som gjorde læreren til en nær person. Det
er nettopp livet og arbeidet om bord på de faste installasjonene som
genererte opplevelser av kontraster og motsetningsforhold. Det er når
arbeidet ble permanent at uformelle strukturer kunne vokse frem og bli
etablert vis-a-vis de formelle. Denne diskrepansen mellom strukturer
var slik ikke tilstede, i tilsvarende grad, på «Ocean Viking» og Gulftide.
Motsetningene som dannet seg der, mellom landliv og livet på en plattform,
hadde ikke den viktige, formende og strukturerende kraften den
fikk på de faste installasjonene. På «Ocean Viking» og på Gulftide var
nordmennene læregutter. De internaliserte offisielle regler for arbeid,
linjeledelse, sikkerhet, kunnskap og oppførsel og hadde ennå ikke mulighet
til å hevde seg innenfor en alternativ struktur.
Bjørn Kildedal, radiooperatør på Ekofisk-senteret, forteller denne
historien:
«Det var på Ekofisk 2/4 Q. Jim Orr var superintendant, og han ville se en
cowboyfilm. Det var vi i radiorommet som satte på videoen, og så kunne folk på hele
plattformen se film. Dette var om natten, og Eddie Webb, en liten rødhåret amerikaner,
var natt-roustaboutpusher. Han var sjef for to norske roustabouter, og han var
særlig etter disse to. Webb kom til meg og forlangte at videoen måtte slås av, for de to
roustaboutene ville ikke gjøre jobben sin skikkelig, på grunn av filmen, sa han. «I’m
the boss!»
Jeg sa til ham at det var Orr som ville ha den på, men det nyttet ikke. Så jeg
stoppet videoen.
Da fikk jeg en telefon fra Jim Orr: «Hi Porky! What happened with the video!»
Jeg fortalte at Webb hadde forlangt den stanset. Så gikk det fem minutter, og så kom
95