Oljearbeid i sivilisasjonsprosjektet Ekofisk - Kulturminne Ekofisk

92
Vi kom altså på jobb, og når alt var rolig, da kunne du sette deg ned og lese dagens
aviser. Når vi kom ned i kontrollrommet for å løse av det andre skiftet, så tok det bare
noen sekunder hvis alt var i orden. Men av og til kunne det ta lenger tid. Vi måtte
også ta en runde ute. Dette skjedde helst i forbindelse med når de var nede i hullet med
wireline, eller det var luftkompressorer de hadde problemer med, og de måtte vise oss
hva de hadde gjort av småforandringer.»
Bendiksen forteller om forholdet til amerikanerne om bord på
Ekofisk 2/4 Bravo:
«Da amerikanerne var plattformsjefer, så måtte jeg, som operatør, skrive rapporter,
for eksempel morgenrapport. Jeg leverte dem. Det var ikke så mye samtaler om det,
hadde noe spesielt hendt, forklarte jeg det, ferdig med det. Amerikanerne var greie.
Når vi skulle røyke, gikk vi til garderoben. Det var også mange som gikk på do for
å røyke. Det hendte at de sovnet der inne. De amerikanske plattformsjefene fikk én til å
male skotuppene til dem som satt på do - sånn at de kunne identifisere hvem som satt
der. Men det der gikk jo bare i begynnelsen! Vi hadde noen gode spøker med amerikanerne.
Vi rigget til en kropp, en «arbeider», av et kosteskaft. Vi tok en kjeledress på, hadde
en hjelm og sko, og rigget denne figuren til inne på do. Og så observerte vi en amerikansk
toolpusher, når han tok runden og gikk inn på do for å sjekke denne karen! Først en
runde, og så en til, og vi så hvordan han hisset seg opp! Vi holdt på å le oss ihjel.
På de uteliggende plattformene Ekofisk 2/4 Alpha og Ekofisk 2/4 Bravo, så
gjorde vi nordmenn som vi ville. Det var stor frihet. Amerikanerne som satt oppe på
Komplekset, de brydde seg ikke, så lenge alt gikk fint og vi produserte. De brydde seg
ikke om å detaljstyre noe. Det var en fantastisk plass å jobbe. Men vi måtte ha opparbeidet
oss en tillit hos amerikanerne. Dessuten - trengte vi hjelp, så var amerikanerne
rutinerte oljefolk. Vi kunne med få ord snakke om problemet, de skjønte øyeblikkelig
hva det var, og vi fikk hjelp, over telefon. Dette var amerikanske ledere. Men når
nordmenn kom, som ikke hadde greie på olje – de prøvde å detaljstyre ting som de ikke
hadde greie på, og hadde du et problem, måtte du bruke evigheter på å forklare dem
det, og tok du en beslutning, så spurte de hvorfor vi ikke hadde spurt dem på forhånd
og så videre. Amerikanerne var mye bedre, for de ga faen, så lenge alt gikk bra. De
snuste deg ikke i kortene.»
Plattformer tok også farge av plattformsjefen om bord. Fortellinger
om plattformsjefen ga identitet til plattformen. Jeg avslutter dette avsnittet
med fortellingen om Bud Jelton, som var supervisor på Ekofisk 2/4
Bravo og senere også på Eldfisk 2/7 Alpha. Det er Olaf Bendiksen som
forteller en historie om denne amerikaneren:
«Jeg husker best Bud Jelton – han så ut som en pære. Bud Jelton likte så godt å
fiske. Han fikk Charlton & Lesley, et kontraktørselskap som laget rørsystemer og som
har sveisere ansatt, til å lage seg en svær teine, for han ville fange mye fisk. Han brukte
T-beinstek til åte. Kranen heiste den ned i havet, og teinen hang der i kranen hele tiden.
Han kunne selvsagt bare fiske på denne måten så lenge kranen ikke var i bruk.
En morgen hadde strømmen tatt teinen og han fikk den ikke opp. Teinen hadde
hengt i kranen om natten. Da ringte Bud Jelton bort til «Senteret», til superintendanten
Jim Orr. På den tiden hadde vi et svært dykkerfartøy, det kostet en halv million kroner