Oljearbeid i sivilisasjonsprosjektet Ekofisk - Kulturminne Ekofisk

18
muden ned igjen i mudriseren. Muden holdt olje og gass under kontroll,
samtidig som den smurte og kjølnet borekronen. Jo dypere de kom i et
hull, jo større vekt fikk boreslammet: Trykket fra oljen og gassen økte
proporsjonalt med dybden. Boreslammet ble veid hver halve time.
Mudhuset var også et lager, kalt varehus offshore, der alle kjemikaliene
til boreslammet var lagret. Der stod også noen svære tanker hvor
boreslammet ble blandet før bruk. Ulike typer av kjemikalier inngikk i
blandingen.
Hardt arbeid
De begynte boringen en fredag, og Egil Edvardsen og Ingvar Bjørnevik
skulle reise hjem mandag. De sov ikke mer enn seks timer fra fredag
til mandag. Oppgaven deres var å stå klar i tilfelle borecrewet ville ha
behov for arbeidskraften deres. Det var umulig å forutse når det ville
bli. De sto inne i en liten bu som kun hadde to vegger. Det var iskaldt,
vinden føk rett igjennom. Inni denne buen var det lagret sjakler og annet
utstyr av stål og jern, og en svær vifte som stod på for at disse tingene
ikke skulle ruste. Bjørnevik forteller at han «frøs som en tigger».
De spurte den amerikanske toolpusheren om de ikke kunne få gå og
legge seg, og heller bli purret når det var bruk for dem. Men toolpusheren
sa: «Hva?! Legge dere?! Dere skal jo hjem i morgen!».
Bjørnevik og Edvardsen ble ikke sinte. De tenkte at dette er slik som
det er. Sånn var forholdene som det skulle jobbes under. Men det var
hardt ombord. Roughneckene spylte oppe på boredekket, og vannet
rant ned på roustaboutene som arbeidet på kjellerdekket. Ikke alle hadde
oljehyre, og de ble søkk våte.
Bjørnevik forteller at han så på amerikanerne som noen som ville
utøve en kadaverdisiplin mot sine underordnede. Han gir et eksempel:
«Amerikanerne forventet at når de sa: «Hopp på sjøen!» – så hoppet du på sjøen.
Det var en gang vi jobbet med noen rør som skulle ned i brønnen – det var casing. De
måtte bli målt opp, det gikk på tommer. De visste nøyaktig hvor dypt de skulle sette
casingen. Jeg glemmer aldri Eddie Seabourn: Vi hadde ligget og målt og målt, og han
noterte ned tallene. Så mistet han alle papirene sine, de blåste over bord. Akkurat da
kom det en dykker forbi. Han var på frivakten sin og hadde sine vanlige hverdagsklær
på. «Jump after those papers!» brølte Seabourn, og dykkeren hoppet rett uti – det var
15 meter ned til havflaten. Han gjorde det liksom instinktivt. Han klarte å få tak i
papirene.»
Heinz Kjønaas begynte på «Ocean Viking» i august 1967. Han
ble ansatt som roustabout. Han forteller om hard jobbing og mange
overtidstimer. I løpet av en uke kunne han jobbe femti timer overtid.
Noen arbeidsoperasjoner krevde at roustaboutene måtte gå tre døgn
i et strekk uten søvn. Det hendte at de stod og sov. Når amerikanerne
kastet dem til sengs, i de periodene det var anledning til det i forhold
til arbeidsmengden, ble de trukket i lønn. I denne perioden var olje-
Jeg har ikke intervjuet Heinz Kjønaas. Han har selv skrevet ned disse erindringene fra «Ocean
Viking». Dette materialet ble gitt til meg via Ingvar Bjørnevik.