Oljearbeid i sivilisasjonsprosjektet Ekofisk - Kulturminne Ekofisk

at du ikke klarte å gripe det. Og noen kjørte rykkete. Men han fyren som ikke kunne
telle, 18 han visste akkurat når han skulle clutche ut, og så gikk blokken så fint forbi, så
du fikk tak, og da gikk det fint for dem der nede, da ble det ikke sånn sleng for dem der
nede, da kom den fint opp. Det var jo sånn det skulle være. Da slapp du ulykker. Det
var jo sånn ulykkene skjedde, at standet fór opp, og så traff det en i hodet. Men de som
kunne dette, de kjørte så fint, så bare lårte de så fint, og så spant vi på, brukte tengene
og tighta opp. Og han løftet opp, kjørte det ned og hentet opp nytt stand. Det var så
stor forskjell – jeg hadde jo norske drillere som ikke var flinke til å kjøre. De klarte det
ikke. De var greie, men de fikk det ikke til. Det var ikke så viktig at han yankee-en ikke
kunne telle. Han var flink. Jeg hørte aldri om skader på hans crew. Han hadde gjort
dette i årevis, han kunne kjøre drawwork – og det var det det gikk på i den tiden. Det
var mekanisk. Det var en teknikk å kjøre. Det var viktig å ha feelingen med det. Du var
veldig avhengig av å ha en god driller. En god driller – da gikk det av seg sjøl – tiden
gikk fort, uten at du merket det. Det var som en maskin. Det gikk veldig fint.
Som regel hadde vi våre faste plasser. To menn med tenger – en der og en der – og
så en som stod og tok imot. En med brakeout-tang, og så en som stod og tok imot når
han heiste det opp, og så stod en og hjalp litt til med å stabbe det på. Han løfter det
opp, tar det mot well-center, og så lårer de det ned, og så hadde du en teknikk – og det
skulle jo gå fort. Litt konkurranse var der jo. Det var veldig viktig for crewene å vise at
de trippet best, uten at noen ble skadet. Vi konkurrerte mot det motsatte skiftet enn der
vi var sjøl. Vi ble ildnet av drillerne og dillingsupervisorene på hvert skift.»
Et godt innkjørt crew slapp å snakke, hver enkelt visste hva han skulle
gjøre. Alle hadde faste gjøremål, under en trip ut eller en trip inn.
Da det ble foretatt opprykk innen borecrewet, kunne det skje at den
som hadde lengst ansiennitet på boredekket ble spurt om han ville gå
som derrickassistent i boretårnet. Men det var ikke alltid ansiennitet
som gjaldt, lederne så også etter hvor ivrig den enkelte var. De så etter
dyktighet. Da var det den flinkeste som ble plukket ut til å komme opp
i riggen.
«Når det kom en ny opp, så ble han jo tatt vare på av oss, vi måtte vise ham, lære
ham opp, og han måtte se på oss, hvordan vi gjorde jobben. Til å begynne med ble han
plassert rundt om – en gang på den tangen, en gang på den tangen – det var rotasjon.
Alle operasjonene måtte læres, det nyttet ikke å bare satse på én – for det var dumt,
for da – hvis en ble syk – så ville det jo da ikke være noen av oss andre som kunne ha
gjort jobben. Du måtte bytte på det.
Det gikk fort for en ny å komme inn i det. En tur kunne være tilstrekkelig – så var
han inne i det, hvis det var et godt crew.»
Et crew besto av borer og fire roughnecker. Av de fire var det tre mann
som befant seg i selve operasjonen, mens den fjerde gikk inn når folk måtte
løses av for kaffepause og toalettbesøk. Ellers gjorde den fjerde mannen
rent verktøy, det var alltid noe å gjøre. Den som ikke var med på trippen
gikk bort til arbeidsbenken og pusset rørtenger og skiftenøkler, smurte
dem og hengte dem på plass. Gjorde rent arbeidsbenken, spylte, forberedte
neste steg i boreoperasjonen, gjorde klart til bytting av borekrone.
18 En amerikansk borer som angivelig måtte ha spiker i en bøtte for hvert rør han hadde nedi borehullet.
87