Oljearbeid i sivilisasjonsprosjektet Ekofisk - Kulturminne Ekofisk

86
«Disse amerikanerne, de gav beskjed, og de plukket sine favoritter, det skal jeg love.
De kalte deg for alt mulig. De sa det bare – det bare kom – for eksempel: «Gå og hent
en rørtang – you son of a bitch». De slengte hele tiden med sånne stygge – og han
kompisen min, han tålte ikke å bli rakket ned på, sånn. Men du måtte – den første
turen ut – å – jeg var så glad da jeg skulle hjem igjen!»
Da Rolf Solgård kom til Ekofisk 2/4 Delta, holdt de på med å slå
konduktorer ned i bunnen. Det er 30 tommers rør som de starter forberedelsene
til boringen av hullene med. På frivakten sin lå han på lugaren
og hørte: Dunk! Dunk! Det bråkte voldsomt. Så startet de sementarbeid.
Lydende overveldet ham. Men han lot seg ikke skremme. Han
ville heller ikke tilbake til sjøen. På dette tidspunktet hadde han fått
kjæreste. Rytmen i arbeidet i Nordsjøen, den gangen med sju dager på
og sju dager av, ga fritid til privatliv på land. Etter første tur reiste han
hjem, hvilte ut hos foreldrene, reiste ut igjen og fortsatte.
Han jobbet på dekk og spylte rent gjenger på casing, stod brannvakt
for sveiserne, mikset mud. Han følte at han hadde en spyleslange eller
en svaber i neven hele tiden, for «Yankee-en var opptatt av det». Dessuten ble
han, ustoppelig, satt til å male.
Han jobbet sammen med to andre. På den tiden var de fem roustabouter
på dekk, i tillegg til dekksbas, den ansvarlige for arbeidsoppgavene
på dekket. 17
Engelskmenn og skotter var om bord på Ekofisk 2/4 Delta. De
var sjefer, og Solgård og andre roustabouter fulgte dem over alt og
bar verktøykassen deres. Engelskmennene pekte, Solgård skrudde.
Engelskmennene gjorde finessen som avsluttet jobben, mens roustaboutene
gjorde grovarbeidet eller drittjobben, sier han. Rolf Solgård begynte
i roustabout-jobben svært ung, og han sier at det er grunnen til
at han trodde at forholdene om bord på plattformen skulle være sånn.
Han hadde ikke distanse til det, reflekterte ikke over det, han godtok
det. Solgård syntes synd på dem som skadet seg, men «han hadde ingen
skrupler», forteller han. Selv var han aldri redd for noe. Han var ung
og gikk på med liv og lyst, han sa ja til alle jobber han fikk. Han likte
utfordringene i jobben. Han tenkte at denne jobben ville han beholde,
han så en fremtid i det, og det var godt betalt.
Solgård var på Ekofisk 2/4 Delta fra juli 1974 til januar 1976. I mellomtiden
hadde han giftet seg og fått barn, og i 1976 tok han pappapermisjon.
Da den var over, jobbet han på et glassverk. Men i oktober 1976
ble han kontaktet av en amerikaner som ville ha ham ut til plattformene
igjen. Han begynte på Ekofisk 2/4 Bravo. Da var han rimelig sikker på
at han var dyktig nok, og at amerikanerne hadde lagt merke til ham.
Solgård beskriver arbeidet sitt:
«Når du står der med kubeinet som bremse – når du skal hente et stand opp, så
kjører du fort ned med løs blokk, og så står det en der oppe, og så hiver han standet i,
og så lukket vi elevatoren. Og han drilleren som – noen av dem kjørte alt for fort sånn
17 I dag er det to roustabouter, pluss dekksbas.