Oljearbeid i sivilisasjonsprosjektet Ekofisk - Kulturminne Ekofisk

84
men i en jobb som likevel sikret dem en viss avstand fra operasjonene i
riggen: Motormenn eller mekanikere.
Nordmennene i boring måtte finne en balanse: Tåle det «absurde»
i arbeidsledelsen, utføre ordre, og samtidig finne en måte å sette seg i
respekt på hos amerikanerne.
Gunnar Rasmussen begynte i Moran i februar 1974, og han deltok
i boringen av den første brønnen på Ekofisk 2/4 Alpha. Han har
bakgrunn fra utenriksfart. På Ekofisk 2/4 Alpha jobbet han som hjelpearbeider.
Kontraktørselskapet Moran hadde nordmenn ansatt i de
underordnede stillingene som hjelpearbeidere og roughnecker, samt i
mer faglærte stillinger som motormenn, materialmenn og enkelte kranførere.
Alle lederne var engelskmenn eller amerikanere.
Gunnar Rasmussen sier:
«Etter at vi var ferdige med den amerikaniserte tiden, så var vi bare glad vi var
kvitt dem, for å si det sånn. Til å begynne med var det sånn at du vurderte fra tur
til tur om du skulle reise ut igjen. Til å begynne med, når vi skulle ha kaffepauser,
for eksempel, vi så var nordmenn, så måtte vi – en mann fikk lov å gå inn, ta et brett
med x antall isoporkopper med kaffe, og så måtte vi stå ute og drikke kaffe. Det rommet
vi ikke fikk slippe inn på, var et kombinert rom som vi laget til etterpå, et sånt
omkledningsrom, garderobeskap, hvor vi hadde arbeidstøyet. Og etter en tid så laget vi
sjøl til et bord i midten der, og benker, så vi kunne sitte og ta en kopp kaffe. Dette var
i arbeidstiden, da fikk vi hente kaffen og så gå ned og stå inne i et sånt lagerrom. Der
måtte vi drikke kaffen. Det var det. Sånn var det til å begynne med.
Og så måtte du være i bevegelse. Du kunne ikke stoppe opp og så stå stille. Du
skulle se ut som du gjorde noe, hele veien. Ellers så var de etter deg. Disse her – det var
sjefene. Lederne med stor L. Det var toolpusherne og tourpusherne 16 . Vi diskuterte jo
litt hva vi skulle gjøre, hvordan vi skulle få ting til.
Det er klart at den som opponerte, han ble litt uglesett, og han ble gjerne sparket,
i fra tur til tur, og fra rigg til rigg. Jeg var sjøl utsatt for å bli sparka, flere ganger, fra
jobb. For opponerte du mot dem, sa fra, at dette var på feile premisser, det var ikke sånn
vi skulle ha det, så kunne du risikere å få de verste drittjobbene i lange tider framover.
Jeg tok en gang opp – det var en som het Bill, jeg husker ikke etternavnet, jeg tok opp
dette med at han tok tiden på oss. Han stod i døråpninga og stod og så demonstrativt
på klokken når vi kom inn, skulle ha matpause, og så kom han fem minutter før tiden,
og spurte om vi ikke skulle gjøre noe. Så sa jeg: Klart vi skal det, vi er jo her for å
jobbe, men vi har krav på pause. Og hans straff overfor meg, da, det var at jeg måtte
stå ute i full storm, og male rekkverk som det var is på. På nordsiden av riggen. Altså
– det var sånn typisk takk for sist. Du opponerte ikke mot de folkene der, da kunne du
risikere – men jo mer du ga beskjed, jo verre ble det. Og til slutt så var du jo uønsket,
og så ble du sendt hjem. Første helikopter. Og så var det bare å snu, og så ut på en
annen rigg. Men etter hvert som du kom litt rundt, så hendte det jo at du – altså, det
var jo bra folk av de og.
Jeg ble sendt fra Ekofisk 2/4 Alpha til Ekofisk 2/4 Delta. For at jeg røk uklar
med han der Mr Bill. På Delta var det en av disse amerikanerne, en som var sjef-
16 Tourpushere er boreledere som har ansvaret på nattskiftet.