Oljearbeid i sivilisasjonsprosjektet Ekofisk - Kulturminne Ekofisk

80
Å få bånd til en uteliggende plattform kunne være forbundet med
muligheten den enkelte hadde til å prege plattformen, sette sitt stempel
på den, gjøre den til sin egen på ulike måter. Hegreberg heiste flagget på
Ekofisk 2/4E Tor, erobret plattformen som et stykke norsk land. Berle
satte navn på watermakerne og knyttet plattformen til familie og hjem.
Olaf Bendiksen og Asbjørn Hansen etablerte sin egen måte å arbeide
på, sin egen måte å lære de nye opp på, og denne arbeids- og opplæringsformen
ble et tema for samvær dem imellom, for bestemte holdninger
til arbeid og til holdninger mellom eldre og yngre operatører.
Operatører på Ekofisk 2/4 Bravo – som Olaf Bendiksen og Asbjørn
Hansen – var heller ikke spesielt interesserte i opprykk på denne tiden,
fordi de ikke ville flytte fra denne plattformen. De likte seg der, hadde
kommet inn i arbeidet og hadde strevd for å gjøre seg lommekjente.
Bendiksen sier:
«Vi ville være her til vi ble pensjonister.»
Det er et element som, kulturelt sett, spilte inn i den prosessen som
skilte Ekofisk-senteret fra en uteliggende plattform som for eksempel
Ekofisk 2/4 Bravo, slik folk som jobbet offshore tenkte seg det. Dette
kulturelle elementet kunne uttrykkes gjennom kontrasten mellom
«Skrivebordsarbeid» eller «Rent arbeid» på den ene siden, og «skikkelig
oljearbeid», «skittent arbeid» på den andre. Et plattformliv som
virkelig var plattformliv, var livet i nærkontakt med oljen. Lederne på
Ekofisk-senteret satt skjermet fra boring, boreslam og støy, de satt med
sine papirer på kontorene og kunne, slik sett, like gjerne ha vært i land,
når det kommer til de faktiske erfaringer de gjorde seg. Her fikk nettopp
boreaktiviteten en identitetsskapende rolle, både for borerne selv, men
også for plattformens identitet, og ved det – identiteten til de produksjonsarbeiderne
som også var på den aktuelle plattformen. Den «skitne»
plattformen der folk vasset til knes i boreslam, var nettopp selve de fysiske
omgivelser som måtte være til stede for at den virkelige oljearbeideren
skulle vokse frem. De fysiske forholdene, kroppslige utfordringer,
nærkontakt med naturkrefter i hav og himmel, nærkontakt med oljen
som kom opp med det voldsomme trykket – dette var nettopp de unike
forhold som oljearbeidet på Ekofiskfeltet måtte forholde seg til og eksistere
innenfor. Slik ble boring som aktivitet mer enn et arbeid. Boring ble
i tillegg et emblem som viste til det virkelig utfordrende i arbeidet med
oljen, og dette emblemet satte skillet mellom allmenn kunnskap som
delte kvaliteter med arbeidsforhold i land, og erfaringene med arbeidet
til havs – det arbeidet ingen kunne skjønne som ikke hadde erfart det.