Oljearbeid i sivilisasjonsprosjektet Ekofisk - Kulturminne Ekofisk

70
til syne i eksempelet med Duane Sunderland. Det er som om hans erfaringer
i boretårnet og i shellshakeren på Ekofisk 2/4 Bravo gjør amerikanerne
bokstavelig talt «bløthjertede», det er som om de, ved å se
på ham, husker sine egne blundere og vanskelige opplevelser i unge år.
Så vil de gjøre arbeidsforholdene lettere for ham, lette prosessen med å
finne seg til rette i arbeidet offshore.
Forholdet mellom nordmenn og plattformer er direkte knyttet til
relasjonen mellom amerikanske ledere og norske underordnede. Den
aktuelle amerikanske linjeledelsen hadde innflytelse på nordmenns muligheter
til stigende yrkeskarriere offshore. En stigende yrkeskarriere
kunne, svært ofte, nettopp være knyttet til at en nordmann ble plukket
ut av amerikaneren og fulgte med ham til andre og nye plattformer.
Arbeid og liv på plattformene før oppstart
Nordmennene hadde vært læregutter på Gulftide. Tilværelsen på
Gulftide hadde handlet om arbeid og skolering, om å bygge nordmennene
opp til å bli oljearbeidere. Gulftide var en plattform de ville huske
som stedet for innvielse til oljearbeid, det stedet der de var vitner til
byggingen av de faste installasjonene, og det stedet der de – gjennom å
studere tegninger og oversiktskart – ble forberedt på en ny tilværelse på
en fast installasjon. Det var store forventninger til livet om bord på de
nye plattformene. Det var med overgangen til de nye plattformene at
nordmennene hadde følelsen av at de gikk inn i oljearbeidet som kompetente
arbeidere. De var nå skolerte og klare til å ta fatt på et arbeid
som skulle vare frem til pensjonsalder.
I løpet av 1973–1974 ble de flyttet over til de faste installasjonene som
begynte å bli klare for boreaktiviteter og etter hvert produksjon. Gulftide
var på denne tiden en gammel og «sliten» plattform. Nordmennene
forventet bedre forhold i boligkvarterene på de nye plattformene. Kurt
Hegreberg forteller lattermildt om rommene de fikk:
«Vi lå seks mann på rommet. Det luktet tåfis så det ljomet etter. Folk lå og fjertet
i køyene sine.»
Lima føyer til:
«Det var ikke en hest som ville hatt disse rommene! Det var ikke mulig å selge dem
som staller en gang!»
På dette tidspunktet hadde rommene vært i bruk en stund.
Oddvar Skjørestad som bodde på Ekofisk 2/4 Bravo, forteller om
firemannsrom der den elektriske monteringen av ovner var gjort feil, slik
tilfellet også var på Ekofisk 2/4 Quarters. Når noen slo på en ovn på ett
av rommene, ble ovner slått på i flere rom.
Boligkvarterene var slik at folk måtte tåle å ha andre tett innpå seg.
Egil Lima og Kurt Hegreberg er enige om at de som begynte i oljeindustrien
i denne første tiden, måtte ha sosiale antenner. De måtte kunne