Oljearbeid i sivilisasjonsprosjektet Ekofisk - Kulturminne Ekofisk

Jeg kunne kjenne det dirre, høre lyder, og jeg visste hva som var feil. Slik var det også
på en båt. Jeg pleier å si at når jeg kommer ut, da må jeg ha et par dager for å kle på
meg plattformen. Da får du alle sanser og lyder inn, og når du har fått det, så merker
du – her er noe på gang, her er noe galt – de og de lydene skal være der, og de og de
lydene skal ikke være der. Jeg må gjøre det hver gang jeg har vært hjemme. Jeg må
justere meg til plattformliv. Og i og med at jeg er skiftleder, så må jeg liksom rundt,
mange runder på plattformen, hva har skjedd, er det forandringer siden jeg var her sist,
hvor står ditt, hvor står datt. Jeg hadde det sånn på Bravo og. Men det var hyggeligere
å gå rundt på Cod enn på Bravo. For Bravo, det var jo en ren wellheadplattform, en
brønnhodeplattform, det var lite prosessutstyr der. På Cod var det både wellhead og
full prosess. Der hadde vi både separasjon av olje, gass og vann, pluss at vi hadde
tørking av gassen.»
Norske operatører knyttet seg til amerikanske overordnede, ofte på
måter som involverte personlige og sterke følelser. Fra eksemplene som
er nevnt her, er det mulig å slutte at de amerikanske plattformsjefene,
overraskende nok, hadde en evne til å se, og å ta seg av de som strevde
med deler av tilværelsen på Ekofisk. Torbjørn fikk hjelp til å overkomme
sin manglende engelsk, og relasjonen mellom ham og Jim Lytle kan vise
et element i den prosess der en amerikansk overordnet får en spesiell
relasjon til en underordnet, og det som startet opp som forsøk på å overkomme
språkproblemer i linjeledelsen, endte som et forhold som strakte
seg utover selve arbeidet offshore.
De amerikanske ledernes tendens – eller evne – til å se en operatør
innenfor en større kontekst enn selve arbeidets utførelse kommer også
69